Etter at luften gikk ut av den i den tidligere så aktive og fremgangsrike gruppen Bevar Hardanger, som lyktes å få massiv oppslutning, fortsetter Hardangeraksjonen der de slapp.

Etter at regjering og stat vedtok å bygge de forhatte monstermastene i stedet for å lytte til ekspertråd som konkluderte med at ENØK-tiltak og sjøkabel som alternativ er fullgodt, gikk luften ut av det vellykkede tiltaket Bevar Hardanger. En prosjektorientert gruppe som særlig gjennom Facebook lyktes i å mobilisere over 100 000 i tillegg til kulturpersonligheter og ressursmennesker (se tidligere kommentar på KULTURVERK her). Ettersom kapasiteten rekker frem minst ti år, hvilket gir god tid til å vurdere alternativer, er den såkalte kraftmangelen alt annet enn prekær, men for det verdensberømte og særegne Hardangerlandskapet er situasjonen prekær. Det er derfor gledelig å konstatere at Hardangeraksjonen forankret i det lokale og regionale nå er (gjen-)opprettet, og vi håper og regner med at man nå vil fokusere på det som samlet motstanden mot regjeringens overkjørings- og utpressingstaktikk, nemlig vern av kulturlandskapet i Hardanger først og fremst. Dette ikke til forkleinelse for det faktum at man kan effektivisere og økonomisere med den kraften som benyttes, ikke minst av det offentlige.

Men det vesentlig her er ikke abstrakte miljøbegrep, men noe høyst konkret som handler om det fysiske og umiddelbare miljøet, omgivelsene som skaper rom for liv og tilværelse og som gir et sted en særegen kvalitet. Disse kvalitetene er det som blant annet gir mennesker fra ulike steder deres egenart og former deres syn på tilværelsen, ja, skaper og gir identitet. I tillegg til at landskap som har unike kvaliteter er en berikelse for mennesker fra fjern og nær. DNT Ung (se omtale her) har som en av få interesseorganisasjoner påpekt dette som for mange mennesker er åpenbart, at det norske landskapet har en egenverdi og at det bør vernes – ikke skusles bort enten på vindmølleparker eller andre kraftproduserende prosjekter som skal gjøre Norge til Europas batteri, igjen med fortjeneste og profitt på agendaen på bekostning av natur og opplevelse av naturen.

Hardangeraksjoner er en videreføring av den tidligere Folkeaksjonen for Hardanger, og ble passende konstituert nå i april på historiske Sandven hotell i Norheimsund. Nyvalgt leder Lars-Helge Ljone uttaler blant annet følgende:

«Inga sak i nyare tid har avslørt større sprik mellom liv og læra. Me som står bak Hardangeraksjonen har eit brennande ynskje om å ta vare på naturen i Hardanger. Me er amatørar når det gjeld politikk, og ser at oppgåva kan minna om David sin kamp mot Goliat. Når me likevel går laus på oppgåva med friskt mot, er det i visse om at me har folket med oss, og fordi me har ei god sak.

Naturen i Hardanger er vel verdt ein kamp. Men like viktig er det at politikarane må forstå at dei skal vera ærlege.

For å koma i mål med dette, treng me di hjelp. Vert medlem i Hardangeraksjonen, og ta del i ein nasjonal dugnad som aldri har vore gjennomført tidlegare.»

Les hele hans uttalelse her

Ja, naturen og landskapet i Hardanger er vel verdt en kamp, og vi håper at Hardangeraksjonen innser at politikere og beslutningstagere som Per Borten Moe ikke er interessert i en dialog i og med sin fremgangsmåte og totale ringeakt for lokaldemokratiet. Noe som ikke bare gjelder Hardangerområdet, men deres såkalte miljøprofil generelt. Det vil si at Hardangeraksjonen om de skal kunne nå frem raskt innser at det er mediaoppmerksomhet og mediapress som kan drive denne saken til seier, hvilket innebærer å benytte seg av uortodokse og kreative metoder som mest sannsynligvis og vil innebære sivil ulydighet om man vil bli hørt i mediastøyen.

Saklighet og redelighet, er viktig, men vi i KV velger for å illustrere, å avslutte tidsriktig og vårlig med Bjørnsons ord fra «Jeg velger meg april»:

«det volder litt rabalder,–
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.»

Lykke til!

Relatert:

Hardangeraksjonens hjemmeside

Bevar Hardanger – buen som brast så høyt

Den norske strømkrisen – en bløff