Sandvika kiropraktikk og tverrfaglig helse

Fakta om ADHD

Av Terje Sagvolden, Universitetet i Oslo og Pål Zeiner, Sykehuset Buskerud HF Hentet fra Aftenposten

Helseinformasjon. Det er svært viktig at helseinformasjon er korrekt, fordi skadevirkningene ved feilaktig informasjon kan være store. Nå er det på høy tid at fakta om ADHD kommer frem. Vi vet mye. I skrivende stund er det 10 241 vitenskapelige artikler om ADHD på den store medisinske databasen til USAs National Library of Medicine og National Institutes of Health.

Tilstanden som nå betegnes "ADHD", som er en forkortelse for Attention Deficit/Hyper-activity Disorder, ble første gang beskrevet i medisinsk litteratur i 1899 og 1902. Siden den gang har det vært forsket mye på ytringsformer, årsaksfaktorer, avvik i hjernens fungering, forløp, behandling og mye annet. Det er ingen faglig uenighet om at ADHD er kjennetegnet av konsentrasjonsproblemer, hyperaktivitet og impulsivitet. Minst halvparten av dem som har ADHD i barnealder har fortsatt lidelsen som voksen.

Konsentrasjonsproblemer.

Konsentrasjonsproblemene gjør at barn med ADHD har betydelige problemer med blant annet å følge med på skolen. De blir distrahert av uvesentlige stimuli og greier ikke å organisere oppgaver og aktiviteter. Resultatet av dette er store innlæringsvanskeligheter og mangelfull utdannelse til tross for at de fleste har gode evner. Unge voksne med ADHD utgjør en ikke ubetydelig andel av dem som får uføretrygd før fylte 25 år. Hyperaktivitet. Hyperaktiviteten er det mest merkbare problemet hos barn med ADHD og viser seg blant annet ved uro og rastløshet. Impulsiviteten medfører at personer med ADHD ikke klarer å vente. De avbryter og forstyrrer andre. Hos voksne gir impulsiviteten ofte store problemer med å styre penger og gjennomføre vanlig arbeid.

Oppfølgingsundersøkelser viser at ubehandlet ADHD gir økt risiko for en rekke problemer. Det er en doblet risiko for utvikling av rusmisbruk. Forekomst av alvorlige atferdsforstyrrelser, depresjon, angst og andre psykiatriske sykdommer er også økt. Unge voksne med ADHD har åtte ganger større sjanse for å være innblandet i biluhell. Befolkningsundersøkelser viser at ca. 4 % av barn og ungdom i skolealder har ADHD i en slik grad at de har problemer med å fungere i hverdagen. Dette betyr at det er minst 35 000 norske barn og ungdom som har ADHD.

Arv og miljø.

Både arv og miljø virker inn på utviklingen av ADHD. De 20 store arvelighetsstudier publisert mellom 1973 og 2003 viser en gjennomsnittlig arvelighet på 73 %. Det betyr at genetiske faktorer er viktige for å forstå årsakene til ADHD. Enkelte av genene som disponerer for sykdommen er nå lokalisert. Disse genene reduserer effektiviteten til et molekyl som transporterer signalsubstansen dopamin i hjernen. Derved oppstår det en nevrokjemisk ubalanse. Resultatet av denne ubalansen blir at hjernecellene i enkelte områder har problemer med å "holde seg våkne", og at hjernens normale signalbehandling blir dårligere. Det er den dårligere signalbehandlingen i hjernen som fører til impulsiviteten, oppmerksomhetsproblemene og hyperaktiviteten.

Behandling.

Vi har mye kunnskap om hvilke behandlinger som er effektive. En stor amerikansk behandlingsstudie av ADHD viser at en kombinasjon av medikamentell behandling og atferdsbehandling er den mest effektive. Det finnes ingen behandling som kurerer ADHD. Mål for behandling av ADHD er derfor å redusere konsentrasjonsproblemene, impulsiviteten og hyperaktiviteten, samt avhjelpe andre ledsagende vanskeligheter. Den medikamentelle behandling av ADHD har vært gjenstand for årelang debatt, blant annet som del av scientologenes antipsykiatriske propaganda. De medikamentene som brukes (Ritalin, Concerta, Strattera og andre) reduserer ADHD-symptomene signifikant hos i gjennomsnitt 60 - 70 % av barn og ungdom med ADHD. Det er ikke slik som det ofte fremstilles at pasientene sløves ned. Bedring av konsentrasjonsproblemer, impulsivitet og hyperaktivitet kan gi større muligheter for å ta i bruk egne evner og ressurser.

Bivirkninger.

Det brukes systematiske rutiner for å kartlegge virkninger og bivirkninger under utprøving og eventuell bruk av disse medikamentene. Mange som bruker disse medisinene har ingen bivirkninger i det hele tatt, mens noen har lette, ofte forbigående plager. Alvorlige bivirkninger er svært sjeldne. Påstander om økt risiko for medikament-avhengighet og selvmord er ikke korrekte. Tvert imot viser oppfølgingsstudier at god medikamentell behandling ved ADHD reduserer risiko for stoffmisbruk i ung voksen alder med rundt 80 %. Medikamentell behandling kan for mange gi et bedre utgangspunkt for organisering av eget liv og læring. God behandling av ADHD forutsetter at annen hjelp gis parallelt. ADHD er for mange en kronisk, livslang lidelse som kan ha betydelig negativ innvirkning på fungering i hverdagen, trivsel, utdannelse og arbeid. Feilaktig informasjon kan medføre at barn, ungdom og voksne med slike problemer ikke får adekvat undersøkelse og eventuelt behandling for sine vanskeligheter.

Linker, - les mer: www.adhdnorge.no http://no.wikipedia.org/wiki/Attention_Deficit_Hyperactivity_Disorder

Proteinintoleranse

Proteinintoleranse innebærer at enkelte proteiner fra mat kan framkalle sykdom. Dette gjelder f. eks kasein (i melk) og gluten (i mel), fordi kroppen har for lite av de enzymene som bryter ned proteinene. Det finnes i dag forskningsresultater som viser at proteiner i melk og gluten spiller en rolle i utvikling av symptomer ved autisme,schizofreni og depresjoner. Når proteiner fra mat fordøyes, dannes det peptider.

Det er gjort studier som viser at slike peptider også kan være av betydning ved hyperaktivitet (ADHD). Nyere forskning setter også utslett, migrene, spiseforstyrrelser og psoriasis i sammenheng med proteintoleranse. Peptider som stammer fra kasein og gluten, kan ved hjelp av følsomme analysemetoder, påvises i urin. Hvis disse stoffene finnes i større mengder enn normalt, er det gode holdepunkter for at en diett (kasein - og glutenfri) kan føre til merkbare positive endringer. Vi rekvirer analyser fra BMLab disse er utviklet i samarbeid med overlege K.L. Reichelt på Rikshospitalet. Testen benyttes til å vurdere om det foreligger intoleranse mot proteiner, og om diett bør forsøkes. Også andre tester viser andre former for proteinintoleranse.