HURTIGRUTEN

Vi fløy til Tromsø og seilte med Hurtigruten til Trondheim, men det er alt blitt mange år siden.
Nå reiser vi den motsatte veien, men med start i Bergen. Vi seiler dessverre ikke innom ”Trollfjorden” på turen nordover, men får som kompensasjon en tur inn til Geiranger.
Vi tar turen sammen med våre gamle, gode Modum-venner, Ida og Karstein Aunevik, og gleder oss til hygge og samtaler med dem. De går fra borde i Svolvær og biler derfra, via Fauske (hvor Ida har sitt barndomshjem) og hjem igjen til ”Modum”. Vi flyr hjem fra Tromsø og er i hus søndag kveld.
Inne på erindringstapen sitte fremdeles mange motiver fra vår første tur, nå gleder jeg meg til å forevige motiver på turen nordover. Jeg trenger synsinspirasjon, for etter maleriutstillingen på Aur Prestegård har penslene vært sjenerende stille.
Kort sagt. Jeg tar en pause fra bloggene mine nå, men er sterkt tilbake over helgen.
Har du lagt merke til at jeg nå har fått en ”follower”? Det er Vivi fra Jevnaker. Klikk deg inn og bli min ”follower” du også. Det er så hyggelig.

HAN ER STOR. HAN ER MIN BROR.

Det er bare to av oss nå. Både Willy og Erik er døde, Vi to som fortsatt får leve savner dem sårt.
Harry, min eldste bror, født i 1925, er altså åtte år eldre enn meg. De åtte årene som skiller oss var mest merkbare under oppveksten. Det er en himmelvid forskjell på en som er sju, og en som er femten. Vi ble av helt forståelige grunner ikke kamerater. Hans verden var ikke min, men jeg beundret den. Det skal være visst. For han var en fantasirik, sterk og aktiv storebror.
Jeg husker ham om sommeren i badebukse med belte og slirekniv. Jeg tror han lekte Tarzan, for han løp som en hjort og svømte som en Jonny Weismüller . Han ble aldri brun. Han hadde rødt hår, og fregner over hele kroppen, og så brukte han brille med sort, rund innfatning og med brillestenger som kroket seg rundt ørene. Jeg har alltid lurt på hvor han oppbevarte brillene da han stupte. Han løp. Ei vik eller en ei å var aldri noen hindring for ham. Han tok alltid snarveien, i vannet med hode først, og så rett over.
Jeg husker ham spesielt én gang. Vannstanden var høy og vi smågutta holt oss helt inne ved land. Da dukket han opp ingensteds fra, hoppet uti og la på svøm. Jeg stirret etter ham til jeg mistet ham av syne. Engstelig satt jeg på stranda og speidet ut over vannet. Langt om lenge dukket et lite hode fram i sjøen der ute. Det ble større og større. Til slutt kjente jeg ham igjen. Det var storebror. Han fortalte at han hadde svømt tvers over Svelle, men snudde før han nådde land på andre siden. Det var et karstykke jeg skrøt lenge av. Selv klarte jeg å svømme bare hvis stortåa nådde ned til bunnen.
Jeg kan huske ham om høsten da tommetykk is dekket innsjøen. Noen av mine venner hadde skruskøyter. Jeg hadde snabelskøyter som måtte festes med lærreimer. Men Harry hadde ekte støvleskøyter, modell Oscar Mathisen lengdeløp. Jeg husker ham med sorte langbukser, blå V-genser og kongsberglue. Han fór som en vind der ute på isen Han kunne alt. Han kunne gå med én eller begge armene på ryggen. Han kunne volte. Dette at man stadig legger høyre skøyte over den venstre og øker farten med kraftige fraspark i svingene. Han var best. Han var broren min.
Da jeg var fire år var han tolv. Og som tolvåring vant han en amatørkonkuranse med trompeten sin. Konkurransen var lagt til idrettsbanen, Vigernes i Lillestrøm. Scenen var lasteplanet til en bil. Der satt akkompagnatøren, og solistene klatret opp en stige, én etter én, og broren min vant. Det sto bilde av ham i avisen. Jeg var helt sikkert ikke tilstede, men historien ble fortalt om og om igjen, så jeg følte nok at jeg var det.
Han selv har pratet mye om tiden han jobbet ved Nerdrum Bruk. I følge hans frodige hukommelse var det ikke måte på alle de oppgavene han fikk der oppe ved oppgangssagene og kantene. Selv har jeg ingen klare minner om storebror som sagsbruksarbeider. Men jeg husker tilfeldigvis hans reaksjoner da sagbruket brant. Da kom han stormende hjem, grep trompeten sin, pakket den inn i et ullteppe og sprang ut igjen i full fart. Med bylten under armen kutet han langt ut i åkeren til bonden Hovind og deponerte instrumentet der hvor det ikke fates en eneste mulighet for å skade det.
Far var hans musikalske mentor. Og ved middagsbordet da vi alle var samlet forgikk det alltid en øvsle. Enten trommet vi på bordet med tre fingre – pekefinger, langfinger og ringfinger, ventilfingrene som han kalte første- andre- og tredjefinger. En ting var å stadig å øke hurtigheten, men noe annet var å gjøre dette med hver finger uavhengig av de andre, og å få dem til å samvirke med den ene og eller den andre. Vi oppøvde en formidabel hastighet, men det var vel bare Harry som dro nytte av det rent praktisk.
En annen øvelse hadde med tungeferidghet å gjøre. Far lærte oss å ”støte” luft inn i munnstykket ved å si ”TU”, og så TU,TU,TU, i raskere og raskere tempo. Dette ble kalt ”enkeltunge” hvis jeg ikke hsuker feil. Neste trinn var å si ”TU KU”, og så TU KU, TU KU, TU KU osv. Dette ble kalt dobbeltunge. Men den morsomste øvelsen var slik: TU TU KU, og så TU TU KU, TU TU KU, TU TU KU, osv. Og dette kalte far trippeltunge. Jeg lærte senere at det også ble kalt djevletunge.
Det er sagt om Harry at hans tekniske ferdigheter var av ypperste klasse, og kanskje hans sterkeste side som utøver. Jeg fikk ikke særlig bruk for disse teknikkene. Å tromme på bordet ble ansette som noe irriterende. Men kanskje fikk jeg bruk for tungeferdigheten, for i tenårene var jeg beryktet for å snakke så hurtig at selv Øysten Sunde ville kommet i skyggen.
Når jeg tenker på alt jeg selv har fått være med å utrette, både av tiltak, oppfinnelser og gjøremål av mange slag, har jeg nok følt på et snev av sjalusi når storebror har innkassert den ene utmerkelsen og hedersbeviset etter det andre, og jeg selv ikke har kommet i nærheten av å lukte på en eneste liten medalje. Så opp gjennom våre karrierer har jeg vært overbevist om at det han syslet med på ingen måte kunne måle seg med det jeg jobbet med. Sent forsto jeg at mine ting var av en slik karakter at de ikke ble møtt med applauser og ovasjoner. Man må bevege folks følelser før man blir betydningsfull.
Nå som søskenflokken er halvert, og jeg kan tillate meg en nøktern vurdering av storebror, har jeg funnet ut at komparering er både teknisk sett, og psykologisk sett umulig, og dertil aldeles gal. Nå lar jeg han få stå alene og være fri for konkurranse fra min side.
Det er dimensjoner over en kar som bare med syv års folkeskole ender opp som høyskoleprofessor, som tar initiativet til å etablere et profesjonelt symfoniorkester for ungdom, som ser kulturverdiene i et fløtningsanlegg, og som ikke gir seg før det står reddet og fram som et av landets viktigste kulturinstitusjoner, bare for nevne noe. Denne gamle broren min har fått merke på kroppen at årene krever sitt, men hadde kroppen (ryggen og beina) vært like spreke som hans skapende tankevirksomhet ville det fortsatt boblet opp bærekraftige ideer.
Han er storebror, og han er stor. Nå er ”hode” hans plassert på en påle like bak kaffen ved Fetsund Lenser. Der står han og titter ut over Glomma med sitt bronseblikk, denne mannen som ved sitt messinginstrument er blitt en legende i levende live. Han er stor, og han er min bror, og her er én av hans elever:
http://www.youtube.com/watch?v=GUhvMlyBVCQ&feature=related

MIN GAMLE CELLO

Far var, som jeg har skrevet tidligere, usedvanlig musikkbegavet. Han bygde opp og ledet et kor i menigheten han tilhørte, men møtte motstand blant de ledende brødre som mente gitarspill i ¾ takt var mer ønsket av ”ånden”. Dette gikk inn på far, som etter en tid begynte musikkundervisning for barn og ungdom. Den første gruppa ble kalt ”Salem-musikken” og besto av ledernes egne sønner og gutter fra Fet, Strømmen og Lillestrøm.
Flere av dem ble rasende flinke, deriblant min lillebror – Erik, som ble profesjonell musiker med kapteins grad i Hærens Brigademusikk, og leder av Torshov Skoles Musikkorps i mer enn tretti år, og tilbørlig hedret med mange utmerkelser, bl.a. Kongens Fortjenestemedalje i gull.
Barn sto nærmest i kø for å lære å spille hos far. Og de ble yngre og yngre med årene. Far startet et nytt orkester, et søndagsskole-orkester, med det fine navnet ”Frimodig”. Og nå ble det orden på tingene. Alle fikk et instrument å spille på. Far var en sann mester i å skaffe instrumenter til orkesteret. Penger fikk han av en støtteforening bl.a. til uniformer, men de fleste messing-instrumentene kjøpte han for egne penger. ”Frimodig” ble nedlagt da far døde i 1968. Mellom 30 og 40 instrumenter ble samlet inn.
Mine tre brødre, Harry, Willy og Erik ble alle musikere. Harry toppet sin karriere som professor ved Høyskolen, Erik som musikkaptein og orkesterleder. Willy valgte å bli frisør, men om han har store musikere sagt at han var kanskje et av de største fiolintalenter vi har hatt her i landet. Han spilte i flere symfoniorkestre.
Så hvorfor ble ikke jeg musiker? Om det var et tappert forsøk på å motivere meg, eller sannheten, vet jeg ikke, men jeg liker å tro det siste, for han sa: ”Du burde valgt musikken, gutten min, for du har det største talentet!” Smigrende, hva? Jeg gjorde et tapper forsøk, skal vite.
Far hadde oppsporet et cello som var til salgs. Den var etter gamle lærer Grimeland. Den kunne jeg få kjøpt for 110 kroner, men jeg måtte hente den selv. Jeg hadde selv 100 kroner i sparepenger, og fikk låne 10 av min far. Det var like før jul og kakelinevær. Jeg trasket ivei i snøslapset fra Nerdrum til Fetsund, over Fetsundbrua, vider opp Roveveien, Forbi ”Dammen” og nesten opp til der Ekebergs Fabrikk nå ligger. Opp til høyre for veien lå huset. Jeg forsøte å huske alt det mor hadde lært meg. Jeg banket på, bukket dypt da døren ble åpnet og sa: ”Jeg skulle bare hente cello’n!”. Damen bød meg ikke inn, ba meg vente utenfor og gikk inn og hentet det digre instrumentet som lå i en brun pose uten hank. ”Har du penger?”. Jeg hetet fram pengene og ga dem til damen og sa: ”Vær så god”, og så fikk jeg celloen.
Jeg var liten og sped, den neste minste i klassen, og instrumentet var stort og vanskelig å håndtere. Dessuten hadde jeg fått streng beskjed av far at jeg ikke måtte sette det fra meg i snøen. Det måtte ha vært et kostelig syn å se meg bære denne børa på alle tenkelig og utenkelige måter. Og sikkert aller gøyest da jeg plutselig måtte tisse. ”Hva gjør jeg nå?” Tenk om noen hadde vært så klok og fortalt meg at nederst på instrumentet kunne man skru fram en lang stålpigg på ca tretti centimeter. Da ville jeg kunne hvilt meg flere ganger, og funnet fram tissemann i tide. Ikke visste jeg om denne hemmeligheten, og ikke turte jeg sette fra meg cello’n, så eneste mulighet var å la vannet gå – i buksa. Fra da av husker jeg ikke mer av veien. Jeg var vel redd at noen skulle se den våte flekken. Trolig var det meste tørket før jeg ankom ”Løvheim”.
Det vanket ros, ja. Og far hadde allerede kjøpt cello-skole og ordnet undervisningstimer. En kveld i uka gikk jeg til ingeniør Blakstad, far til patruljeføreren min, og her fikk jeg de første leksjonene i det edle cello-spill. Men så en gang ble han kraftig irritert over en uren tone, forårsaket at min bitte lille lillefinger ikke kom riktig ned i posisjon (det var jo ingen barnecello jeg hadde kjøpt). Irritert presset han fingeren ned i riktig posisjon. Det gjorde vondt. Jeg møtte ikke opp til neste time, og alle mine og fars skjønne drømmer om cellokarriere stanset der og da.
Da far forsto at slaget var tapt ønsket han å ta hånd om instrumentet. Han sa: ”Fikk du ikke penger av meg til å kjøpe cello’n?” ”Jo, svarte jeg. Ti kroner. Se her har du dem. Men cello’n er min. Den har jeg selv betalt hundre kroner for, og båret fra Roven til Nerdrum!” Så ble det med det.
Instrumentet har fulgt med meg gjennom hele livet. For innerst inne bar også jeg på et ønske om en gang å lære å spille på et instrument. En gang ba en orkestermusiker fra Trøndelag om å få låne celloen. Han hadde hørt det var et så fint instrument. Etter en måned eller to kom han tilbake med celloen og sa: Æ kun da itj bruk cello’n. Det var da for my lyd i’n, sjø!” En bedre attast skulle man leite lenge etter.
Celloen har fått nye klær nå, men jeg foretrekker å ha den avkledd. Den står på sin jernpigg og kråer seg mot det røde franske tapetet inne i spisestua, og er bare vakker i sine skjønne, svungne former. Denne gamle damen har eksistert i tre hundreår. Det er ingen Stradivarius, men at det er et instrument av ypperste klasse er ikke bare noe jeg tror, men som forstandige fagfolk har uttalt.
Nå har vi fått en prest til vår menighet som spiller cello. Det hadde vært gøy å kunne stille opp i en slags pastoral celloduo med ham. Men, dessverre, cellotoget mitt er gått for lenge, lenge siden.
Har du tid til syv minutter med fornøyelig cellospill så klikk deg inn på adressen nedenfor. God fornøyelse.
http://video.google.com/videoplay?docid=6627904867875032821

HANNA I VINDEN

FAR GIKK PÅ VANNET

Far gikk hver dag ned til vannet, og ut på vannet. Vannet bar ham.
De sterkeste minner jeg har av min far er fra Sagavika, hvor han var tømmerbas. Sammen med sin trofaste arbeidskamerat Johan, forsynte han det store Sagbruket - med oppgangssager, kløyver og høvleri - med den riktige mengde tømmer i de riktige dimensjoner, til de riktige tider. Det var i min fars hode hele produksjonen startet. Masse kunnskap og erfaring, samt en høy intelligens og gode ferdigheter, var hans styrke. For meg fantes det ingen over og ingen ved siden. Han var kongen i Sagavika.
Far krydret sin arbeidsdag med utrolig mange interesser. Han kunne segle på én tømmerstokk. Han lærte også meg den kunsten. Stokken bør være lang og krokete og ligge lavt i vannet. Og, glem ikke tømmerhaken!
Far var fortrolig med vann. Han kjente vannets nyttige bærekrefter, men også dets destruktive undergrunnskrefter. Han lærte alle barna å svømme, bare ikke meg. Prinsippet var enkelt. Han bant et tau under armene til eleven og holt han oppe ved å stramme tauet. Forsiktig slakket han på tauet når han forsto at barnet kunne svømme for egen maskin. Jeg tok ikke sjansen på at han skulle gjøre det samme med meg. Jeg lærte å svømme da jeg var helt alene nede ved elva. Jeg vasset ut i til vannet nådde meg midt på brystet. Fem meter utenfor lå ei lense. Etter et øyeblikks betenkning sparket jeg fra og gjorde svømmetak med armene. Jeg klarte det! Jeg grep tak i lensestokken og var lykkelig. Men jeg måtte samme veien tilbake. Jeg rakk ikke ned ti bunnen med foten, og jeg måtte slippe taket rundt stokken for å svømme tilbake. Det var farlig. Jeg kunne gå under å få vann i nesa. Jeg gjorde det jeg måtte. Jeg svømte inn til land. Jeg kunne svømme! Far ble ikke spesielt glad for dette.
Far holt sitt våkne øye med med alt innfor sitt myndighetsområde; med linerla, som hadde rede bak sikringsskapet. Det samme paret hvert år. Da flyvetreningen begynte havnet ofte disse nøstene i vannet. Far og Johan plukket dem opp og pustet liv i dem ved å putte tynne gressrør inn i nebbet på dem og puste forsiktig ånden tilbake til lungene. Far tolket linerlenes kvitring som takk for hjelpen. Det var ikke få kyllinger som fikk en ny start på livet i disse barske karenes digre, men du så varsomme hender.
Men snålest var deres forhold til Pelle. Pelle var en tam abbor som de lokket på ved å knakke på et bestemt sted på flåten. ”Pelle, Pelle, kom da Pelle!” Og jo da, Pelle kom, svømmende på skrå opp mot vannflaten. Far slapp en liten mark, et innsekt eller en liten brødbit ned i munnen på fisken, som sraks pilte inn under flåten igjen. Vi var noen få smågutter som fikk se og oppleve Pelle. Far var redd for at uinnviede fiskere skulle få Pelle på kroken. Vi som var innviet i hemmeligheten beskyttet den gromme fisken.
Kjekkest var det da far tok meg ned til Sagavika om søndags formiddagen for å ro. Og far kunne virkelig ro, og han rodde rytmisk og musikalsk. Han hørte musikk når båten skar seg gjennom vannskorpa, og når vannet rant av årebladet da det ble løftet opp av vannet. Selv knirkingen og gnissingen når årene danset mellom kjeipepinnene. Han kunne få en utrolig fart på båten da han vrikket den fram ved vekselvis å ro med høyre og venstre åre.
Han likte å ro mot strømmen i Merkja. Målet var som regel Kvebek. En gammel, fraflyttet husmannsplass hvor han vokste opp. Her sto et gammelt umalt uthus, en vindskeiv og salrygget låve med stall og fjøs og grisehus, og et påbygd vedskjul og et hønsehus. Våningshuset var malingflasset og solbleket, men hadde trolig vært grønt. Det sto på pilarer en halv meter over bakken. Rundt husene var gresset høyt, men her var både solbær, rips og stikkelsbærbusker, men de skrantet av mangel på stell. Plassen grenset mot Glomma i øst. På brinken ned til elva lå potetkjelleren. Oppå denne var det bygd et sausefjøs. Ved siden skrådde en sti ned til en flåte, som stakk ut i elva, gjort fast til et par solide påler. Her lå en gammel elvebåt. Her ble det fisket abbor og vasket tøy. Og herfra tok man seg gjerne en dukkert, eller en lørdagsvask. Der ute på flåtan var man usjenert.
Jeg holt far i lillefingeren. Den var tykk som en middels stor gulrot. Vi vasset gjennom høyt enggress full av blomster, og sommeren var våken over alt. Da sier far og peker: ”Skal vi leie dette huset, gutten min?” Jeg var ikke særlig trenet i den slags språk så jeg svarte på det jeg forsto av det han spurte meg om: ”Ja, det gjør vi, far!” Så sprang jeg mot huset, tok et godt tak i vannbordet nederst og halte i så godt jeg kunne. Men jeg klarte ikke leie det. Da så jeg oppgitt opp i fars brune ansikt og sa: ”Far. Jeg prøvede, men det ville ikke bli med!” Far, som hadde forstått misforståelsen ga meg min første leksjon i et helt annet slags leieforhold.
Men ingen kom til å leie gamle Kvebek . Det ble stående tomt og forfalt. Til slutt kjøpte en kar husene for riving. Nå er det for lengst jevnet med jorda. Bare potekjelleren klorer seg fortsatt fast til elveskråningen, men snart er også den forsvunet. I djupet.
Kjentfolk kaller plassens grense mot elva for Kvebeklandet. Det er alt som er igjen av min fars barndomshjem, et navn på en elveskråning.. Men jeg kan når som helst sette meg ned med skisseboka og tegne dette gamle minesterke stedet fra en hvilken som helst vinkel, Minnet om Kvebæk er en viktig del av mitt urminne, og et viktig element i myten om min far, som kunne gå på vannet. Det er iferd med å bli en arketyp.
Far kunne så mye mer enn det. Han hadde ei diger lærveske som mor la nistepakka og kaffeflaska i. Det var ei brennevinsflaske med skrukork. Ikke forsto jeg hvor de hadde fått tak i den, for brennevin fantes ikke i mitt barnedomshjem. Kaffe ble helt i, nesten til halsen, resten var melk og noen ganger fløte. Flaska ble rullet inn i avisen Sværta, eller Morgenposten som den vel egentlig het. Og puttet inn i en gammel raggsokk. Ingen termos kunne holde bedre på varmen.
Men veska til far rommet også dokumenter. Det var noteark. Noen var fulle av notetegn, noen hadde bare de fem linjen. I hvilepausene satt gjerne far på ei kasse med veska på fanget og skrev noter. Som regel var det instrumentasjon av arrangementer til hans messingmusikanter. Han gikk heller ikke av veien for å skrive en komposisjon. Fars verden var en verden av musikk. Den siste komposisjonen han skrev ga han tittelen: ”Så deilig en dag!” og tilegnet den til sin kjære Märtha. Da den var ferdig sa han til mor: ”Jeg er så trett, Märtha!” ”Så legg deg og hvil litt da, Søren” svarte hun. I det han la hoda på puta døde han. 66 år gammel.
Far var alsket av alle. Aldri hadde man i Fet sett en slik enorm deltagelse i en begravelse. Jeg forrettet begravelsen og ledet minnesamværet. Det har jeg angret på. Jeg skulle fått anledning til å gråte, jeg også. Jeg var så utrolig glad i ham. Jeg skriver dette i en alder av 76 år. Og folk som kjente far syns jeg vagger som han når jeg går. Kom han virkelig så nær innpå meg?

SOCCER I PALO ALTO

Jeg kom aldri til Palo Alto og Standford University med alle de berømte familieterpautene. Men familien vår på Lillehammer befinner seg der i byen nettopp nå. Det er Trine som har et stipendium i forbindelse med innspurten av sitt doktorarbeide som har tatt initiativet til denne globale forflyttning. Men tre måneder uten guttene ble for mye lengsel, så nå er de der alle sammen.
Omtrent hver dag kommer det nye bilder og artikler i bloggen ”Sunshine” som jeg printer ut og som blir lest ved frokostbodet. Det er ikke småtteri de opplever. Hvis guttene fryktet at de ville miste fotballtreningene så var det uten grunn. Trine meldte dem på Soccer Camp, og Ingar kjører dem til og fra i familiens leide Jeep.
Og der – langt vest – er Kyrre og Magnus champions, og ikke mobbeoffer. For fotballspillet er en integrert del av deres kroppsbevegelser. Idrettsprestasjoner vet amerikanerne å sette pris på. De får mye skryt og har det visst aldeles herlig.

Pappan – eller Påsa´n som jeg kaller ham - ser alltid til å få sine interesser tilfredsstilt. Han har funnet en diger bokhandel, et skattkammer for en litteraturinteressert kar. Da han kom ut av buttiken ble han intervjuet av en avis. Og nå står han avbildet i lokalavisa som en som foretrekker ”paper books” framfor digitaliserte netbøker. Også her får han støtte av sin far. Han har dessuten alltid holt gamlingen oppdatert på aktuell litteratur. Kjekt med sånne store gutter.

Og Trine er ei driftig og våken jente som på kort tid har utvidet sitt faglige nettverk i alle retninger. Mye er nytt, og mye er annerledes, men hun uffer seg ikke, for alt vil komme til nytte. Dessuten er også hun våken for mine interessefelt. Kjekt med sånne jenter.

MY NAME IS HANNA. I LOVE YOU.

Oldemor og Hanna.

Jeg tror det er tante Henriette som har lært Hanna disse to viktige setningene.
Som nevnt tidligere ventet vi besøk av Hanna og hennes foreldre. Nå har de vært her! Å – hvilken salighet. Å – hvilken glede. Fra morgen til kveld har dette nurket av et menneskebarn gått omkring og sjarmert oss i senk.
Du kan oppfatte dette som en oldefars uhemmede skryt, men faktum er at to og et halvt åringen har snart et helt utviklet språk, som hun bruker, men bare når hun vil. Og er hun sammen med bare én av oss, så vil hun det meget gjerne.
Selvsagt ler hun for det meste. Men hun kan sannelig også grine, som i en følgende situasjon for eksempel: ”Får jeg ikke sukker på (riskremen) så skriker jeg!” Ja, hun forsår utmerket hvordan hun kan bevege vår hjerter i den retninger som hun gjerne vil. Men det er vår respons hun vokser på. Selvsagt får hun sukker på, men betingelsen er at hun må strø den på selv. Tor du hun benytter seg av anledningen og pøser på? Å nei, hun har sine grenser, og begrenser mengden selv. Hun gjør som hun vil, og så får det bare ikke hjelpe at det er presis det samme som mor og far vil. Hun har alt lært å stemple noen verdier med sitt eget ”Hanna-stempel” som ligner på en prikk det stempel som mor og far bruker. Respekt for felles verdier må læres tidlig.
Nå har de pakket Peugeot’en og startet hjemturen, men etterlater seg ikke et tomrom. Fortsatt er hjemmet vårt fylt av den deilige, nesten hellige, atmosfæren som de tre bidro meg under sine feriedager her hos oss.
Øverst er et situasjonsbilde som viser oldemor og Hanna som snart har plukket 3 desiliter markjordbær. Hanna spiste opp hvert bidige bær uten å få vondt i magen. Og daglig modnes det mange fler. Det vil det forsette med til langt ut i september.
Slike besøk gjør oss styrtrike.

ET SELVPORTRETT

Det traff meg midt i ansiktet, egentlig midt i sjela, i det jeg gikk ut av hoveddøra -: signaleffekten fra blomsterprakten ved inngangen til huset vårt. Og jeg sa det halvhøyt: Det er et selvportrett! Et meget vakkert selvportrett. Og hvem har malt det? Jeg maler bilder på lerret, men sjelden selvportrett. Ikke alle synes det jeg maler er vakkert engang. Men alle blir overveldet av skjønnheten de møter i Reiduns hage. Her om dagen stanset en tilreisende og sa: ”Noe så vakkert! Men dette er ikke blitt til av seg selv!” ”Nei det krever litt innsats”, svarte hun, min kunstnerkollega.
All ære for en vakker og velstelt hage er hennes, og hennes alene. Før fikk jeg en sviende dårlig samvittighet da jeg så henne bøyd over bedene , eller med riva i hendene. Nå har jeg ikke det lenger, for hun har aldri klandret meg eller vist skuffelse over mitt handycap. Tvert i mot oppmuntrer hun meg til å drive med det jeg kan. Og hva kan jeg annet enn å kline maling på et tøystykke og hamre tanker ned på et skrivetastatur?
Og nå er Hanna her. Hun kom, og erobret sentrum i hjemmet vårt før vi fikk blunket tre ganger. Desimeter for desimeter av hus og hage erobrer hun og legge hun under seg som en gammel hærfører. Alt er Hannas, og det gjør oss lykkelige. Nå ser vi, om og om igjen, at ”Vertshuset De Gamles Gleder” er riktig navn på huset. Vi gamle gleder oss som barn når barna med sine familier booker seg inn i ”vertshuset” for noe sommerdager. Og nå er det barnebarnas tur, etter hvert som de etablerer seg med egne familier.
Vi elsker vår store rododendron som blomstrer i overgangen mai-juni. Det brer seg stadig lenger og lenger utover, og dekker nå mer enn 50 m2. I år var den dørgende full av blomster. Vår datter Anne Kristin har utfordret meg til å male den. Jeg stilte opp et digert lerret på staffeliet og tegnet med kullstift oppriset til det jeg så for meg som et stort og vakkert bilde. Men etter noen uker var de skjønne blomstene forsvunnet til fordel for nye skudd i vare, lysegrønne nyanser. Ente må jeg ty til minnet, eller vente til neste vår, før jeg går videre.. Hadde jeg vært en ekte impresjonist, ad modum Claude Monet, ville jeg ha malt bilde ferdig på én dag, vått i vått og i et frenetisk tempo, for å fange sollyset som ligger flyktig sprayet over planten. Den populære maleren snek seg som en jeger inn på byttet/motivet og angrep det hurtig. Hadde solen flyttet seg for langt, merket han av stedet for staffeliet, og var tilbake på samme sted, og på den tid hvor lyset tjente ham best.
Frodige, blå planter velter ut over hellegangen og dufter hva de heter – nemlig lavendel. Og innenfor står de hvite rosene som kaskader opp mot den rørosrøde veggen, og klaser med knallrøde roser skaper de skjønneste synsinntrykk.
Og alt dette, og mye, mye mer danner et portrett av min skjønne kollega som jeg er oppriktig forelsket i.

Bilde øverst er ikke en rododendron, men ei prestegårdsrose som jeg foreviget før den endte sine dager under utbygging av Gardermobanen. De første årene vi bodde her ville den ikke blomstre. Men da vi plantet en mandarinrose i dens umiddelbare nærhet ble den ”veldig sjalu” og siden var den dørgende full av blomster, "Du må´kke komme her og komme her!"

HANNA KOMMER!

Hanna er nr. én. Vårt første og foreløpig vårt siste oldebarn. Mellom Hanna og oss befinner det seg to par besteforeldre, over seksti mil og et massivt fjellparti. Det skal sannelige noe til for ei jente på to år å ha klare forestilinger om slikt.
Pappa´n er på jobben. Mamma’n går på lærerskolen og Hanna selv, hun går i barnehagen. Foreldrene hennes har kjøpt en liten villa i Vedavågen, et steinkast fra sjøen, som de har satt i stand for et godt liv i kjernefamilien. Og Vedavågen ligger på ei langstrakt øy, som fungerer som en karm, eller skjold for folk i Haugesund mot Atlanterhavets dønninger.
På Karmøy har Hanna arvet en meget sentral plass i to store familier, og hun benytter enhver anledning til vise dem alle hvor, og hvem som er, verdens midtpunkt. Og blir hun bedt om å synge en sang gjør hun det med et engasjement og en intensitet som forbløffer. Og sanger kan hun. Ganske mange også. De fleste er søndagsskolesanger med armbevegelser. Hannas mamma sendte meg en videosnutt på mobiltelefonen min, som jeg har arkivert og som spilles av så snart jeg har en anledning.
I skrivende øyeblikk pakkes deres nye Peugeot, og om litt er mor og far og Hanna på vei til Lillestrøm. Og her, i ”Vertshuset De gamles Gleder” er gjesterommet gjort i stand med senger til dem alle, også til dukka. Menyen er klarert, og huska med de lange tauene er justert (Hanna vil nok kalle huska for føysa!), og markjordbærene er ikke plukket de siste to dagene (hun skal visst ha sansen for denne skjønne villjordbærsmaken, Hanna).
Men, og det er litt vanskelig å være innstilt på, vi kan nok ikke vente at hun vill springe oss i møte og kaste armene rundt halsen vår. Vi kan faktisk ikke vente at hun vil kjenne oss igjen. Og oldeforeldre må ikke gå rundt å tro at de er levende tilstede i et oldebarns verden. Og da jeg prøver å innynde meg hos henne ved hjelp av telefonen må jeg bare erkjenne at for Hanna er tantene i barnehagen så mye, mye nærmere. Det er kjedelig å snakke med oldefar. ”Jeg kjenner ikke den, rustne, rare stemmen som diller med meg!”
Spørsmålet er, hva vil skje når de går ut av bilen her hvor vi bor? Har Hanns foreldre forsøkt å skru opp den lilles forventninger. Hvordan vil hun reagere? Jeg har gjort den erfaring med barn at et intenst og begeistret engasjement fra de voksnes side skremmer barnet, eller gjør det sjenert. Jeg kommer nok til å ha en lav profil slik at Hanna blir nysgjerrig og får det nødvendige overtaket på meg.

Her - på bildeøverst - er hun i Dyreparken, og vitalt tilstede midt mellom Momo, tante Thea Renate og onkel Daniel, og mamma og pappa. Samme hva. Jeg lengter meg skakk etter å møte Hanna .

STEKT SMÅMAKRELL

På samme måten som man komponerer et maleri, komponerer man et musikkstykke. Ord og faguttrykk er påfallende like i begge områdene.
Spørsmålet er om man kan komponere matretter etter de samme prinsipper? Gode kokker er matkomponister, og noen er helt suverene ekvilibrister. De sjonglerer med smaker så trygge som en linedanser.
Jeg leser en bok av pseudonymet Kimmerige, som skriver matspalter i Morgenbladet mot slutten av hver uke. I dag leste jeg at han skrøt kokken Stiansen opp i skyne for hans bok om hverdagsmat. Derfor fant jeg fram boken - som er en julegave fra Lillehammergjengen - for nå vil jeg servere fruen stekt makrell.
Det er en utrolig herlig sommerrett som vi ikke har for ofte på menyen. Vi forspiser oss lett på denne smakssterke fisken.
To små makreller, eller pir kan man vel kalle dem, gir fire fine fileter. Disse tørkes med kjøkkenpapir. To av dem legges i en teflonpanne – bruk en skje god olje og en skje godt smør til stekingen– og legg filetene med skinnsiden ned. Strø salt på og kvernet pepper. Legge et godt lag med hakket persille oppå, og legg de to andre filetene oppå der igjen, kjøttside mot kjøttside. Etter fire fem minutter snur du de hele stekestykkene og steker dem like lenge på den andre siden. Dette liker vi å spise med gode poteter og rømme, og selvsagt en frisk agurksalat til. Enklere kan ikke en sommermiddag komponeres. Har man behov for dessert serveres en iskald rabarbrasuppe.
Småmakrell minner meg om en fisketur i Toppdalsfjorden. Det var yngstemann, kanskje 9 år, og jeg som hadde utrustet oss med nistemat, ei hekle og et bånnsnøre. Båten, en liten robåt, lånte vi av en snill mann i menigheten.
Været var greit da vi kjørte hjemmefra, men jeg hadde tatt med meg min digre, sorte regnfrakk for sikkerhets skyld. Jeg rodde med langsomme åretak. Ingar satt på tofta vis a vis med snøret ute, men fisken beit ikke. Plutselig kom ei skur. Frakken kom på i en fart, og Ingar flyttet over til tofta mi og gjømte seg under frakken. Nå lå vi stille og gutten satt og nappet litt i snøret. Plutselig skvatt han til å ropte: ”Far, det nipper, nei napper!” Så dro han ivrig snøret inn. To stk. pir ble dagens fangst. Vi var forsnøyd med det. Fisken ble filetert og stekt straks etter hjemkomsten. Og fra da av syntes gutten at fisk var veldig godt.
Nå er han gift den karen, har kone og to gutter og hytte i skjærgården, der makrellen går i stimer og seien piler rundt holmer og skjær og hvor det er strøm i vannet, og krabber kan man plukke på rura så mye man har tålmodighet til. Hva med båtene ved brygga? De går litt for fort for harpa, og alt for fort til å konservere sommerminner fra fisketurer i regnvær.
Fint var det, og godt smakte det og fortsatt er det høysommer.

TILBAKE I ATELIERET

Denne uken er jeg tilbake i atelieret. Intensjonen har vært å henge opp bildene jeg tok med meg hjem fra utstillingen. Åtte bilder ble solgt og det er ¼ av hele utstillingen, resten skal tjene som atelierustilling. Men hele uken er gått uten at bildene er på plass. Veggene er her. Bildene er her. Men her er ingen guts. Trodde først det skyltes skuffelse, men sannheten er at jeg føler heller det motsatte. Åtte solgte bilder på 18 timer er egentlig svært bra! Det kan kanskje skyldes at alt styret rundt utstillingen har gjort meg sliten? Men nei, det vil jeg helst ikke tro. Skulle bare mangle om jeg ikke skulle mestre en så beskjeden anstrengelse.
Når sant skal sies har vaskulitten og medisineringen av den tæret på kreftene, og særlig de fysiske. Jeg har ikke pust fordi jeg ikke trimmer. Jeg trimmer ikke for jeg har ikke pust til det. Men jeg leser om aktivitetsprogrammer, om kostprogrammer og lager planer, men det som har hjulpet best den siste måneden er at jeg med Burinil har klart å eliminere ødemene i føttene. Det gir håp om å kunne starte opp med å gå turer igjen. Her er konseptet: 1) Gå hver dag! 2) Gå så langt du føler du kan og snu og gå tilbake igjen. 3) Prøv om du kan øke lengden og hastigheten litt hver dag. 4) Finn en motbakke og prøv deg i den. Øk lengden og farten litt for litt. Snart er du på toppen. Ingen tvil om det. Men akk! Gubben er så gjennomgående sliten at han blir trøtt bare ved tanken.
Intensjonene er på plass . Atelierprogrammet har vært klart lenge. Snart er alt oljeutstyret byttet ut med akrylutstyr. Og hvem vet om ikke turen med Hurtigruten fra Bergen til Tromsø kan forløse en ekstra stor lyst til å male. Selv om jeg er 76 år har jeg ikke problemer med at tiden går. Jeg bare lener meg forover og venter med å strekke ut beinet til jeg føler jeg må – for å unngå å gå på trynet. Kan jeg kalle dette livshvile. Jeg har i alle fall ikke lyst til å bruke krefter jeg ikke har, eller skynde meg for å komme tidsnok til et mål jeg ikke kjenner.
Summa summarum: Jeg har det bra, jeg.

SÅ KOM REGNET

Så kom egnet. På fredag kveld bøttet det ned over Bislet og hele Østlandet. I går hadde vi nok en strålende sommerdag. Jeg tilbrakte tre timer på Aur Prestegård blant mange hyggelige mennesker, og bildene mine, hvor av ett til ble solgt.
Jeg forstår at Vårt Land har hatt et to siders oppslag i fredagens avis, men akkurat den dagen kom ingen avis i postkassen, så jeg vet ikke hva den unge journalisten fikk ut av telefonintervjuet. Folk som har lest det sier det var bra, og da så.
I dag, søndag, er siste dagene bildene mine henger oppe. Er spent på om det kommer folk, for nå regner det så det spruter. Min gode fetter Jonny, som kjørte de 33 maleriene opp til Aur, vil kjøre dem tilbake til atelieret i ettermiddag.
Før den aller siste opptelling har 5 av 33 fått røde lapper. Dette er det desidert dårligste salget jeg har hatt. Spør jeg hvorfor er svaret fra folk som bor i område: Her i Aurskog pløyer man heller sin kapital ned i jorden enn å spikre den opp på stueveggene. Det er kanskje noe i det.
En liten tankevekker er det at de fem solgte bildene er alle fra den figurative avdelingen. Selv om de sterkeste og mest positive tilbakemeldingene kommer fra den abstrakte avdelingen, er likevel ingen bilder derfra solgt, og det er uvanlig.
På den ene siden er spørsmålet om det er riktig å legge publikums reaksjoner til grunn for det videre arbeidet. Publikumsfrieri vil det da lett bli kalt. På den andre siden er et figurativt bilde ikke nødvendigvis et dårligere bilde, kunstnerisk sett.
Mitt problem er at jeg elsker begge uttrykksformer. Det figurative maleriet, og særlig landskapsmaleriet, utfordrer den impresjonistiske siden av pesonligheten. Man maler det man føler av det man ser. Det oppleves annerledes når man maler abstrakt. Da er det som prosessen skjer ekspressivt. Man maler intuitivt sine indre opplevelsen.
Så er spørsmålet om man på samme tid kan ha en utadvendt og en innadvendt psykologisk holdning. Fra min lange erfaring med denne problemstilling må jeg erkjenne at det kan man så opplagt ha. Men en person som har en sterkt dominerende innadvendt psykologisk holdning vil trolig la sin kunst bli styrt av dette. Konferer Vincent van Gogh.
Claude Monet’s billedkunst er impresjonistiske mesterverk. Hans bilder er elsket over hele verden. Men følg ham helt mot slutten av hans karriere så vil du se at hans bilder får mer og mer karakter av abstraksjoner. Han følte nok som før, men han så ikke på langt nær så godt. Denne utadvendte kunstneren ble av ulike grunner mer innadvendt med årene, men hans bilder mistet ikke av den grunn den kunstneriske gehalten.
I Charlotte Thaarups siste bloggartikkel har hun lagt inn et meget vakkert fotografi av en naturkilde. Det kan minne om et arbeid av Monet. Symbolverdien i dette bilde er meget sterk når vi vet at kilden fylles opp med åtti liter klart, rent vann pr. minutt.
Det striregner fortsatt.
Ha det godt til vi møtes i neste blogg.

KUNSTBLOGG

Som overskriften forteller har jeg opprettet en ny blogg spesielt for kunst. Min gamle blogg: ”Tanker fra atelieret”, åpnet jeg i 2004. Med visse kortere eller lengre pauser har jeg forsøkt å holde bloggen levende oppdatert. Forsøkte også å bygge opp en egnet hjemmeside , men den ble aldri fullført og er derfor nedlagt.
Kunstbloggen er primært tenkt som et bindeledd mellom leserne og meg selv. Her vil jeg legge inn foto av bilder etter hvert som de blir ferdige og signerte. Ved hjelp av dette håper jeg å kunne holde tempo oppe, og vise noe nytt med jevne mellomrom.
Frans Cuilenborg, en hjelpsom hollender, har fotografert alle bildene på utstilingen og gjort dem tilgjengelig for bloggen.
Fremdeles må jeg lære en hel del om hvordan jeg best skal drifte bloggen. Hvordan kan jeg få lagt inn sidetekst med opplysninger om bildenes titler og formater. Her burde det også være mulig å kommunisere direkte med besøkerne, for eksempel om billedkunst generelt, og min kunst spesielt.
Selvsagt burde her finnes opplysninger om hvordan man kan anskaffe seg bildene, skrive ut avtaleskjemaer og betalingsvilkår, og om bildene skal sendes eller hentes. Men alt dette og en hel del ting til må få komme etter hvert som jeg blir fortrolig med min nye kunstblogg.
Mitt håp er at bloggen vil få mangetil å følge den regelmessig, og som vil benytte muligheten til å kommentere det som sies og vises.
Selv har jeg merket med flagg blogger og hjemmesider jeg gjerne vender tilbake til. Men det skal være sagt at dessverre er det få som ajourføre sine blogger og hjemmesider regelmessig.