Når det handler om ting jeg liker, har Lutz-Rainer Müller og Stian Ådlandsvik bestandig scoret ganske høyt med sine drastiske omformuleringer av hva vi trodde vi visste. Jeg setter utrolig stor pris på dette arbeidet altså, og idéelt sett burde de hatt et eget tv-show for demolering av såvel fysiske objekter som ingrodde tankerekker. For noen år siden klarte de å hisse opp Morten Øen i så høy grad at han måtte skrive en roman om det (Ingenting, ingen, ingensteds, aldri, Oktober 2008) på bakgrunn av en utstilling jeg symptomatisk nok mente var helt utsøkt. Den gang skrudde de to ut alle lysrør inne på Fotogalleriet og plasserte dem i et hjørne under tittelen Sketches for the Meantime.
Denne gangen dreier det seg om et hus på Askøy, 20 minutters busstur fra Bergen sentrum, der mellometasjen mangler. En modell av det samme maltrakterte huset står i et lite skur ved siden av. Det er ikke mye informasjon å få om dette huset, men jeg tviler på at kunstnerne har slått ut mellometasjen og latt taket falle ned over første etasje bare for å si oss noe om skulpturens status ved overgangen til et nytt tiår – selv om de jo faktisk gjør også det. De vil i presseskrivet ha oss til å kjøpe en historie om at huset er demolert etter at modellen har vært ute på tur og returnert i denne tilstanden. Det er mer nærliggende å tenke seg denne bygningen som noe tilfeldig annektert, og noe som på åpningskvelden drar kunstinteresserte tullinger fra storbyen i buss til dette søvnige, stille kvartalet, langt utenfor kulturkartet. Der jeg står med en pølse og et glass Solo (dette er vernissagefornødenhetene som står til buds her ute) merker jeg jo at folk følger med bak gardinene i nabohusene. Den litt fornærmede tonen i utstillingens tittel er noe annet igjen – og jeg inbiller meg at dette vil klarne når jeg vel kommer meg ned til Hordaland Kunstsenter (HKS). Denne bussturen ut til ingenmannsland er jo uansett å betrakte som et sideprosjekt, tenker jeg, med den gnagende mistanken at jeg tar feil nå igjen.
Seff har jeg feil. Tittelen er nokså tilfeldig valgt og jeg har begynt i feil ende; dersom det finnes noe sånt som en del 1 og en del 2, så er utstillingen på HKS del 1, eller muligens et forord, men også dette er feil. Sannheten er at utstillingen er en kommentar til hva som foregår ute på Askøy. Hvordan jeg enn velger å se det ender det opp med at det er på Askøy the action is. Blant de mer tilfeldige skulpturelle elementene man har dratt ut fra det trashede huset har man ekstrahert et par gigantiske briller, laget av materialer fra den ene langveggen. Prøver de å si oss noe, kanskje? Du trenger de brillene før du drar ut på Askøy, vil jeg si. Man kan jo selvfølgelig anklage Müller og Ådlandsvik for litt av hvert, eksempelvis for å være sensasjonskonstruktører, effektmakere/søkere, eller dilettanter og IQ-bøller – og de er jo også det, hvis man vil. Sant å si er det nettopp derfor jeg liker dem – det er nettopp disse egenskapene som gjør at deres arbeid virker så effektivt på meg som publikum og får meg til å gruble over elastisteten og det utilstrekkelige i et begrep som «skulptur», på samme måte som de tidligere fikk meg til å lure på i hvor stor grad fotografi egentlig har med avbildning å gjøre.
Sånn sett er det en ren bonus at noen av de utstilte fragmentene relativt enkelt kan leses og forstås som tilfeldige nedslag i modernismens historie. Jeg tror det er der humoren ligger, selv om jeg ikke skal si det for sikkert, for hvis jeg lokaliserer den er jeg redd poenget går tapt. Noe av styrken her ligger nettopp i usikkerheten, i fruktbar kombinasjon med en elitistisk sadisme overfor den delen av publikum som mister tråden i det øyeblikket de prøver å lese dette arbeidet på konvensjonell måte. Jeg vil jo si disse to er å regne som genuint provoserende kunstnere i den forstand. De stikker seg ut i mengden, vil jeg si. Og det virker jo beviselig voldsomt irriterende på noen Så, bortsett fra at de gjør jobben sin – dette evenementet er litt mer enn en vanlig dag på jobben for Müller og Ådlandsvik – hinter de også til mer gjennomgripende former for intervensjon i det offentlige rom. Det er tross alt en god del hus der ute, og hvis vi skal ta konsekvensen av 00-tallets negasjon helt ut, så… shit, men hvor skal vi bo da? Og hvem er den nedprioriterte partneren til den personen som bare gir fra seg bekreftelser om sin kjærlighet i fylla? Indeed, all erfaring tyder på at det er farlig å si slike ting i edru tilstand, men i denne konteksten lar det seg ikke lese sånn uten videre i kombinasjon med hva som faktisk er her. Det er mulig at jeg må drikke meg frem til den konklusjonen. Vi får se dersom det klarner.
Ah, ok, utstillingen har grodd seg fast som katalysator for romanen i bakhodet mitt – selv om jeg er klar over at installasjonen ikke var skyteskiven din. Pussig nok sitter jeg i øyeblikket å skriver en kuratortekst, faktisk. Gleder meg til oppfølger – kom på åpningen min fredag så får oss snakket litt sammen:)
Tja, hisset opp og hisset opp:-)
«Sketches for the Meantime» var en spennende utstilling. Jeg har aldri vært uenig i det. Det jeg prøvde å si noe om, og som hisset meg opp, var kurator Ida Kierulf og hennes magisk/ mystiske kuratortekst. Her et lite utklipp:
«Sketches for the meantime sirkler rundt ventetid som fenomen, i regien av fotografiske scener med uklar opprinnelse og utgang. Belysningen, løsrevet fra sin nyttefunksjon, poengterer samtidig fotografiets lysavhengighet ved å konstruere en slags fotografier i tredimensjonell form. En ødelagt benk fra den nærliggende parken blir et destillat av potensielle hendelser, en nedtagget søppelkasse har blitt en beholder for overskridende visjoner, og galleriets bakgård opptrer som et mulig åsted for latent dramatikk. Galleriet uten lys, i seg selv en absurditet, kan også vise til fotografiets melankolske natur, et fravær som peker på et nærvær.»
Smak på de setningene, «…et destillat av potensielle hendelser» eller «åsted for latent dramatikk». Det var dette som sendte meg i skrivestilling; litteraturen og ikke verket.
Boken min handler om hvordan ingenting blir til mye, hvordan «noe» blir til noe «magisk», og hvordan noe bra kan bli til ingenting. Installasjonen til Ådlandsvik og Müller var plassert i feil hender og på feil sted, og den ble amatørmessig forsøkt presset inn i feil ramme, bare for å forsvare at utstillingen fant sted på Fotogalleriet.
Utgangspunktet mitt var at man ikke kan besverge noe til å være noe annet enn det det er. Da er man langt inne i metafysikk og religion, og vi lever ikkke i middelalderen. Ved nærlesning av kuratorteksten ser man at Kierulf prøver å fortelle publikum at lysstoffrørene og benken og søppelkassen er fotografier, eller i det minste «en slags» fotografier. Og nei, det var det ikke, og det er det ikke. I mørket på utstillingen spurte jeg Müller om han mente installasjonen var et fotografi, og det benektet han. Ida, etter et par glass vin, prøvde å overtale meg til at det var et «latent» fotografi. Min innvending var da at alt i verden som treffes av fotoner er et latent fotografi, og at utstillingen under denne teksten derfor var meningsløs. På dette tidspunktet ble stemningen en smule amper. Så anklaget jeg Ida for at hun hadde invitert til fotoutstilling, lagt ved et bilde som så ganske kult ut, men at det ikke var et eneste fotografi på veggene. Etter anklagen om villedende markedsføring ville ingen snakke med meg mer:-)
Det var m.a.o. ikke innstallasjonen jeg hadde noe imot, men regien bak den, og dette fremgår også svært tydelig på slutten av romanen. Ville bare rydde opp i den detaljen. Problemet romanen reiser er at kunst ofte teoretiseres i hjel, og at de som står for disse abstrakte, metafysiske, forklaringene og unnskyldningene, ikke vet så mye om verden, and they can’t write for shit!-)
Sist vi snakket sammen, Tommy, tror jeg du sa noe sånt som at «jeg leser ikke de der greiene», og jeg har for en stor del sluttet å lese kuratortekster selv. Det er bare skikkelig deprimerende. Jeg er foresten ferdig med en oppfølger-roman. Den kommer til våren. Lover å sende deg et eksemplar til generell forlystelse. Den blir tristere, men vennligere.
Flott artikkel som vanlig!
Cheers!