| Startside | Byggeblogg | Salg | Teknikk | Prosjekter | Om meg | Kontakt |
| Jeg bor
i Vestby kommune helt sør i Akershus. Har ikke bodd der bestandig, men
føler meg nå mer knyttet til dette stedet enn der jeg er født,
oppvokst, utdannet og bodde den første tiden med egen familie. I Follo
er jeg også kommet itlbake til noen av mine røtter da deler av
slekta bodde her for et par hundre år siden Jeg er født i Oslo, eller mer korrekt jeg er født i Akershus den gang Østre Aker tilhørte Akershus, i 1946. I 1948 ble akerbygdene overført til Oslo. Kort kan nevnes at mine foreldre begge er født i Kristiania som byen het før den ble omdøpt til Oslo, men de flyttet kort etter ut til Østre Aker, til hhv Grønvold og Abildsø. Min mor fortalte at når hun som barn reiste fra Abildsø til Oslo så var det til den delen av dagens Oslo som ble hetende Gamlebyen etter navneskiftet. Reiste de inn til sentrum så var de i Kristiania. Allerede før min skoletid hadde jeg kontakt med skinner. Østensjøbanen stoppet på Godlia hvor jeg bodde fra jeg var fire år gammel. Banen hadde også en vendesløyfe der som meget sjelden ble brukt. Faktisk så sjelden at når jeg nevner dette for familie og venner er det ingen som kan huske hverken vendesløyfen eller at det noengang snudde trikker der. Men jeg husker begge deler. Få husker også at kort etter Godlia gikk dobbelsporet over i et enkeltspor opp til Opsal vendesløyfe. Banen snudde på Opsal frem til T-banestrekningen frem til Bøler ble tatt i bruk av trikken i tiden før T-banen ble åpnet. Men da hadde jeg flyttet tilbake til Grønvold, mitt fødested. Jeg husker også at det var dobbelt vendesløyfe på Etterstad der bytrikken snudde mot byen igjen og der Østensjøbanen også snudde før den vendte oppover mot Godlia igjen. Opprinnelig var det ikke mulig å kjøre fra Østensjøbanen direkte mot sentum, men dette ble endret allerede før min tid. Jeg husker imidlertid at det hendte at Østensjøbanen snudde på Etterstad. Antakelig var dette innsatstog som tok med passasjerer fra bytrikken. Alt dette er nå borte. Der trikkesløyfene lå ligger nå nordre tunellåning på Vålerengtunellen. Trikkene er kun et minne i denne delen av byen. T-banen har tatt over og er selvfølgelig et mye mer effektivt transportmiddel, men ikke like sjarmerende. som å stå på de åpne platformene på bytrikken, sommerstid vel å merke.. På Østensjøbanen var det Gullfisken som dominerte, men den første tiden gikk også noen A-trikker av den gamle sorten hvor man virkelig steg opp og inn. A-trikkene ble etterhvert kun benyttet til arbeidstog. Normalt gikk vi gjennom skogen til Opsal folkeskole som det het dengangen, men i en periode hvor de sprengte ut for nye veier måtte vi ta trikken opp til Opsal stasjon og gå Vetlandsveien opp til skolen. Det hendte at arbeidstrikken kom før rutetrikken når vi sto på stasjonen, og vi var lykkelige når den stoppet og førren ba oss stige inn. Dette var de gamle A-trikkene og vi fikk stå fremme hos føreren, sto høyt og fikk se mye bedre enn på rutetrikkene med Gullfisken. Det var nestens som vi var føreren, fire gutter med drøm om å bli trikkeførere. Ingen av oss ble det.. Hvor tidlig kan jeg huske. Mitt første minne er ikke om trikk eller jernbane, men om en jente. Hva annet kan man vente. Dessverre et vondt minne om en slem jente. Et minne om jente som bodde i etasjen under oss og var et par år eldre enn meg. Hun beit meg i nesa. Det gjorde vondt, så vondt at jeg husker det ennå. Et annet tidlig minne handler likevel om hjul, ikke av stål, men av tre. Jeg hadde en liten trillebår som jeg støtt og stadig kjørte rundt med. Jeg var vel en tre-fire år og trillebåren hadde jeg med meg over alt. Spesielt gøy var det å kjøre på naboen, ikke fordi jeg var ondskapsfull, men fordi han gjorde så mange ablegøyer for å slippe unna. Han var det nærmeste vi kunne kalle stedets original. Mange år senere ble han intervjuet på TV hvor han fortalte fra gamle dager i Kristiania og Oslo. Byen hadde jo allerede i 60-70 tallet forandret seg på mange steder som de eldre kunne huske, men som da var borte. .Han fortalte fra en restaurant som lå i en underetasje hvor det het at de ikke hadde utkaster men oppkaster og hvor det var så lavt under taket at man bare kunne serveres flatbrød. Intervjueren var Ernst Diesen, mannen til Kari Diesen. Sønnen Andreas har fulgt i farens fotspor med mimreprogram. Dessverre døde vår orignal på en tragiske måte. Et annet minne fra mine tidlige leveår har også med hjul å gjøre, Gummihjul. Far var flink med fingrene og kjøpte førkrigsbiler som han reparerte og som vi kjørte rundt på ferie og helger med hele sommeren. Så ble de ofte solgt på høsten med bra fortjeneste, og tidlig neste vår kjøpte han igjen brukt bil som ble reparert. Min far var aktiv fotballspiller før krigen, først på Grønvold så på Vålerenga. På Vålerengen var han lagets skytterkonge noen år kretsmesterskapene ble spilt. Det ble ikke spilt landsserie den gangen. Han var ikke bare lagets beste skytter, men kjent for å være den beste på tjuvtriks for å få med seg ballen også. Grønvold tilhørte AIK, man skilte mellom arbeidernes og den borgelige idrettsbevegelse. Han ble utplukket til å landskampdeltakelse mot sovjet, men dette måtte legges til sommerferien, noe fri med lønn eller lønnsgodtgjøring var ikke aktuelt. Det ville gå ut over sommerferien, men sommerferien var hellig, altså ingen landskampdeltakelse på ham. Sommerferien ble alltid tilbragt til fjells, så jeg har besøkt de fleste fjelloverganger og daler i sørlige Norge. Har sett de fleste kuraser som var i bruk den gange før dødt norsk fe ble utviklet. På en av feriene ble vi kjent med et svensk par, han fra Stockholm, hun fra Skåne. De besøkte oss og kom i en helt ny blank rød Chevrolet. Det ble oppløp i gata. Slikt var sjeldent å se tidlig 50-tall, den eneste nye bilen jeg kjente til var Dr. Boges sorte Opel Kapitän. Men fra jeg var ti år forandret interessene seg. Min bror og jeg fikk modelltog eller leketøystog som det sto på esken; Spielzeug Modellbahn.. Piko, byttet mot norsk fisk som var vanlig for handel med øst-europa dengangen. Volga, Pobeda osv ble alle byttet mot fisk. Norge hadde lite med valuta, det samme hadde østeuropeerne så dette var en grei måte å handle på. Det ble til og med opprettet et eget firma, Norimpex, som ordnet med dette bi- og trilateralt. Jeg ønsket modelljernbane, maste om det før jul, lå med nesa inne i vinduet på Steen og Strøm når vi var med mor eller far i byen. skjønte etterhvert at det kunne være mulighet for en slik julegave. Da mor og far kort før jul tok en tur på kino fem minutters spasertur unna lot de min yngre bror og jeg være alene hjemme. Dette var en fredelig tid i 50-årene så ingen uro over slikt den gangen. Vi lette selvfølgelig etter julegavene og fant en pakke mistenkelig likt med startsatsene vi hadde sett på Steen og Strøm.. Forsiktig pakket vi opp og jo det var en startsats fra Piko. Monterte den sammen og kjørte så noen runder før vi atter pakket den sammen så pent at ingen oppdaget vår brøde. Turde aldri fortelle om hva vi hadde gjort før mange år senere. Pakken lå forresten i et spesielt skap, et skap hvor mor oppbevarte sin hjemmelagde marsipan, en vare så kostelig at den ble strengt rasjonert ut og likelig fordelt. Mandler var kostbare saker og dannet grunnlaget for den beste marsipan som noengang er smakt ! Her er ikke målestokken mors kjøttkaker men mors marsipan. Etterhvert ble det flere vogner, flere lokomotiver og flere hus. Ferdigbyge hus i kartong "made in GDR", Øst-Tyskland. Har noen av dem ennå sammen med statsatsens lok og vogner. De er nå nær 50 år gamle og loket er fortsatt kjørbart. Lyder som en kaffekværn når det går. Teknisk sett er de foreldet men duverden hvordan tankene flyr bakover i tiden når man ser dem. Mange gode stunder på gulvet hvor vi måtte bygge vårt anlegg. Som mange andre bodde vi trangt, men det var alltid plass til å leke på gulvet. Vår eldre bror var missunnelig på oss. Han er født før krigen og det var ingen slike leker å få kjøpt da han var barn. Når han kom hjem på permisjon ertet han oss med, uten at vi så det, å legge en skje over skinnene slik at det kortsluttet og toget ikke kjørte. Hyl og skrik. Jo han var missunnelig. Etterhvert kom det plastbyggesett i handelen og det var populære saker til jul. Fikk vi byggesett så var julekvelden opptatt, og mor og far fikk fri fra mas og krav om oppmerksomhet. Ikke før var isen spist, julegavene delt ut så satte vi oss ved kjøkkenbordet og malte og bygget løs. Vi trengte faktisk sjelden veiledning fra voksne, men fant selv ut det meste fra byggeveildeningen som utgjorde mest mulig tegninger og minimalt med tekst. Airfix, Frog, Aurora, Kitmaster, Faller og andre merker hvorav flere er blitt samleres drøm. Mange av disse modellene er fortsatt med meg. Jeg fikk aldri noe anlegg. Dvs min far og jeg gjorde noen forsøk men metodene var ikke vellykket, rommet litt for fuktig og så flyttet vi. På nytt sted fortsatte modellbyggingen, modelljernbane, skip, fly osv. Et anlegg ble også påbegynt på loftet. Det kom så langt at det var kjørbart med delvis landskap og ble brukt en periode noen kamerater og jeg. men så-- så oppdaget vi at det var noe som gikk i skjørt. Det gikk 17 år før jeg gjenopptok modelljernbane, hvilket igjen medførte at jeg en tid også ble modelljernbaneprodusent, men det er en annen historie. |