Faktafeil i romaner

Hvor mye skal man la seg irritere over faktafeil i romaner?

Spørsmålet dukket opp da jeg leste Bli hvis du kan. Reis hvis du må. Ikke langt ut i boka kom det en faktafeil, ikke stor. De fleste som leser romanen vil aldri tenke over den. Men for meg som jobber i den bransjen som omtales så oppleves den som veldig irriterende. Jeg la ikke fra meg boken, jeg jobbet med meg selv og fortsatte lesingen. Og prøvde å la den irriterende lille feilen ligge igjen. Det gikk bra, det var en god bok. Men feilen sitter der fortsatt, i hodet mitt.

Jeg leste en roman. Har jeg da lov til å irritere meg over en faktafeil? Spørsmålet er kanskje større når man leser historiske romaner, der forfatterene må rekonstruere en annen tid.

Jeg betrakter ikke romaner som fakta. Historiske romaner er mer som en inspirasjon til å finne ut mer om en epoke/hendelse/personer.

Ikke leter jeg etter feil heller. Sannsynligvis er det en haug av feil som har gått meg hus forbi. I går, i dag og i morgen. Men når jeg først ser de, hvorfor er de da så irriterende? Jeg leser jo romaner...

Bli hvis du kan. Reis hvis du må

Hva skjer med de rundt når tre unge menn kommer hjem i kister fra Afghanistan?

Ingrid går rett inn døra til Hallvard og Karin. Forsiktig, men bestemt. Eg lurar på korleis ho klarer det, bare trenge seg på. Eg kjenner meg kvalm og klossete. Lurer på kva eg får sjå, kva eg skal seie. 

Helga Flatland sin debutroman Bli hvis du kan. Reis hvis du må er en modig roman. Ikke fordi den tar opp Afghanistanutfordringene, men fordi den rommer så mye og ikke er redd for å ta med alt.

Vi møter de tre guttene Tarjei, Trygve og Kristian som vokser opp i et lite bygdesamfunn, et samfunn som egentlig kunne vært hvorsomhelst i Norge. Det vil si, vi møter egentlig Tarjei, Tarjeis nabo, så Tarjeis mor, før vi får høre Trygve sin historie. Kristian er der, men vi blir aldri godt kjent med han. Er det ikke slik med de fleste vi har rundt oss, vi bare hører om de uten å noen gang kjenne de?

Jeg tror ikke forfatteren har satt seg som mål å forklare hvorfor norske menn drar til Afghanistan. Det handler om valg, å velge det som er riktig for seg selv jamfør det å velge det som er best for andre. Romanen er mye bredere enn disse oppvekstromanene som har ridd landet de siste årene, selv om den i guttenes historie kanskje grenser opp mot sjangeren.

Forfatteren har prøvd seg med fire stemmer, på 170 sider. Boken er krevende, det er mange navn å huske på - omtrent som å komme ny på en liten sted hvor alle kjenner alle. De forskjellige historiene er gjennomført i varierende grad, de to guttene og naboen er gode, mens Tarjeis mor (med det flotte navnet Karin) faller helt gjennom.

Så, på slutten tar nesten Flatland pusten fra meg. For til syvende og sist er dette også en uendelig trist kjærlighetshistorie.

Intrikat spenningsroman

Vi er i USA i 1945. Krigen i Europa er over, mens amerikanerne kjemper fortsatt mot japsene. I New Mexico foregår et hemmeligstemplet prosjekt som for alltid vil sette preg på fremtiden.

På vei til den hemmelige basen er Elie Ezerman, en ungarsk innvandrer, for å møte en venn. Han livnærer seg fotograf og hjelpelærer i matematikk. Hans venn og tidligere mentor er Abraham Urenthal, en av de i kretsen rundt Oppenheimer.

Brennofferet er en spenningsroman fra 2005, skrevet av Olav Njølstad. Romanen er ingen tradisjonell spenningsroman. Det er to ting som gjør at den skiller seg ut. Det ene er at den er velskrevet. Språket er stødig, riktig og gjennomtenkt. Det andre er at den ikke er like handlingsmettet som en vanlig (om det finnes) spenningsroman.

Det er nødvendigvis ikke noen ulemper, disse to tingene, men det gjør romanen er litt vanskelig å få tak på. I tillegg føler jeg at hovedpersonen blir litt langt unna, litt distansert - jeg blir egentlig aldri kjent med han.

Etikk og moral er gjennomgående stikkord for denne boken. Skjebnen kan være stygg. Det får Njølstad veldig godt frem de siste 100 sidene av boka, men det tar litt tid å komme dit. Dessverre, for det er en god roman som dekker flere sider av krigen enn de man gjerne snakker om.

Helt uten boklig relevans...

Helt uten boklig relevans og interesse, men nå er jeg altså en av de som det synges om her....

Miss Pettigrew Lives for a Day

Filmen eller boka?

Miss Pettigrew er en arbeidsløs guvernante. Ved en feil blir hun sendt til Miss LaFosse, en ung og vakker nattklubbsangerinne med en livsstil langt utenfor det som Pettigrew har erfaring med.

Miss Pettigrew Lives for a Day kom ut første gang på 30-tallet og er skrevet av Winifred Watson. Boken foregår over et døgn og kan best beskrives som en romantisk komedie med en bit av Askepott. Boken er sjarmerende, samtidig som beskrivelsene til Watson er vittige så er de også treffende for de to samfunnslag som Pettigrew og LaFosse representerer.

I 2008 kom det en film basert på boken. På engelsk hadde filmen samme navn, men på norsk var filmens navn Forvandling fryder. En litt uheldig tittel spør du meg siden forvandlingen fra bok til filmen ikke var noe særlig i dette tilfellet. Filmen var platt, det hjalp ikke med skuespillere som Frances McDormand og Amy Adams heller. Som en kritiker skrev, filmen var best på det fantastiske art-deco interiøret. 

Les boka med andre ord. Filmen er for spesielt interesserte.

Kokebøker til besvær

Gode kokebøker kan enkelt puttes i kategoriene praktiske og inspirerende. Det er få kokebøker som er både praktisk og inspirerende, men det fine med kokebøker er at man kan velge og vrake. De fleste i dag har kokebøker nok, samtidig som vi lurer på hva vi skal ha til middag hver dag.

Ingrid ber til julefest
Denne praktboken av Ingrid Espelid Hovig fikk jeg til jul. Mer enn en kokebok tror jeg den var ment som en inspirasjon til den dagen jeg selv skal stå for mine egne julemiddager. Boken har mange av de tradisjonelle middagene, samt tips og råd om hvordan dekke på, hvordan sette sammen en meny også videre. Inspirerende er den, men jeg tror nok ikke denne blir bibelen den dagen jeg skal lage pinnekjøttet selv. Det virker som det forventes noe kunnskap i veggene før man setter i gang.


Fra boller til burritos
En kokebok som ikke forventer noe kunnskap er Fra boller til burritos. Etter å ha brukt min søsters utgave som hun fikk på ungdomsskolen, fikk jeg min egen utgave for et par år siden. Det er Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet som har utgitt denne på Gyldendal. Jeg forelsket meg i denne fra dag en, en mer praktisk kokebok skal man lete lenger etter. Oppskriftene er trinn for trinn og inneholder ingen fremmedord for en hobbykokk som meg. Samtidig forklarer den ting som andre kokebøker ikke nedverdiger seg til å gjøre. En av de supre tingene med boka er at mange av porsjonene er for to. Av alle kokebøkene i hylla er denne den mest brukte. En av favorittene er moussakaen. Vanligvis har jeg brukt aubergine når jeg har laget retten, men sist uke ble den prøvd med poteter og det var slett ikke ille. Som den praktiske kokeboken den er kan du velge mellom å bruke poteter og auberginer.

Praktisk og god med andre ord!

Award!

Denne siste uken har jeg fått tre bloggpriser av medbloggere. Mer enn prisen så synes jeg det er utrolig hyggelig at andre som blogger tenker på meg. Så, takk Liv, Anita og Knirk!

Med denne prisen kommer også oppfordringen til om å fortelle 7 interessante ting om meg selv. Vel, jeg aner ikke om dere synes dette er interessant men.... here we go...

1) Jeg var den siste i klassen min som lærte meg å lese. Jeg var treig. Nei, jeg var lat. Pappa prøvde banke (ikke bokstavelig talt altså) bokstavene inn i hodet meg, men jeg var null, nada, niks interessert. Min søster som er tre år yngre enn meg observerte denne læringen fra andre siden av kjøkkenbordet og lærte seg å lese lenge før meg. Når jeg tenker meg om så er det ikke rart at jeg var særlig interessert i å knekke koden, den første leseboka bestod av setninger som "Ola ser sola" og "Ola spiser is", noe jeg forøvrig kunne se av bildene og ikke var særlig inspirerende. Men så en dag leste jeg også og familiehistorien går ut på at siden har jeg lest (mye)...

2) Jeg hadde heller ikke mye sansen for minus i matematikk. Jeg forstod ikke minus egentlig. Så det hele ble visualisert med epler. Pappa la fem epler på bordet. Hvor mange epler er det? Fem. Så tok han to og gjemte de bak ryggen. Hvor mange epler er det nå? Fortsatt fem, bare at to er gjemt bak ryggen. Men de er der altså! Også den koden ble knekt tilslutt og sannelig ble jeg ikke økonom også.

3) Jeg kan lese overalt men ikke på sengen. Leser jeg en god eller spennende bok blir jeg sittende på sofaen til jeg skal sove. Lese på senga fungerer ikke. Likevel må jeg ha en god bok på nattbordet i tilfellet jeg skulle våkne og ikke få sove igjen. Hvor mange ganger det har skjedd? Sånn cirka aldri til nå....

4) Jeg har flyttet litt de siste årene. Jeg har bodd (tre måneder eller mer) på Averøya, i Volda, Newcastle, Bodø, Moskva og Oslo. Det høres ikke så mye ut men hvis vi putter det opp kronologisk blir det Oslo - Averøya ( i 18 år) - Moskva- Averøya- Bodø- Moskva- Averøya- Bodø- Newcastle- Bodø- Averøya - Volda- Oslo. Sa jeg noe om tålmodige foreldre og flyttelass?  I tillegg kommer all flytting innad i byene, bare i Oslo har jeg flytta 3 ganger...

5) På grunn av denne flyttingen så står store deler av boksamlingen min hjemme hos mine foreldre. En dag drømmer jeg (og ikke minst de) om at jeg skal få plass til alle bøkene mine i mitt eget bibliotek. En dag og langt utenfor boligprisene i Oslo...

6) Jeg er det en venn av meg kaller en dårlig taper og dårlig vinner i brettspill som TP og Geni. Ja.

7) Jeg kom med en merkelapp med følgende innskrift "Keep out of (direct) sun light". Jeg misliker sterkt sol og varme, samt strandliv på sommeren. Det fine med det er at jeg har funnet en samboer som er akkurat lik meg, så kan vi klage på varmen sammen. Det er litt sånn oss to mot røkla....

Nå skal jeg egentlig sende denne videre til 7 bloggere, men siden denne awarden har gått rundt i bokbloggsfæren den siste uken så vil jeg heller sende denne videre til denne siden, nemlig oversikten som Anita har laget over bokbloggere i Norge. Liker du bøker, og jeg antar det er derfor du leser bloggen min så finner du mange flotte blogger der. Keep on reading!

8) Ja, jeg er litt sånn som liker å bryte (uformelle) regler....

Til de unge

Jeg ble rett og slett litt misunnelig da jeg så dette på Det Norske Teatret sine sider:

Det Norske Teatret lanserer eit nytt ungdomskort. Kortet gir alle mellom 16 og 25 eksklusive teaterbillettar til berre kr 85 på eit utval datoar. I tillegg legg vi opp til eit eige medlemsprogram med møte med skodespelarar, omvising på huset og andre aktivitetar bak scenen. Første dato til ungdomspris er Jesus Christ Superstar 26. januar.

Du kan lese mer om dette her!

E.M. Forster: Maurice

Ingenting er som å få ei god bok i gave av en god venn. Spesielt når den kommer med de varmeste anbefalinger.

"Publishable, but worth it?"

E.M. Forster er mest kjent for sin A Room with View, Howards End og A Passage to India. Selv "møtte" jeg Forster første gang på en bokhandel i Boston. Det var sommer og varmt, så varmt som det bare kan være på Østkysten av USA. Inne på bokhandelen hadde jeg kommet meg forbi bordene med beaching reading og kommet til seksjonen for alvorligere litteratur. En liten bok som fanget min interesse hadde tittelen Arctic Summer (joda, det hjelper å lese om kaldere steder når det er veldig varmt). Sånn sett ble jeg skuffet, boken foregikk ikke i kaldere strøk, men i Italia. Men leseverdig var den, denne halvferdige boken som i stilen minner mye om A Room with View. 

Men altså, Maurice kom ut først i 1971, et år etter at E.M. Forster døde. Den handler om en ung mann ved navn Maurice Hall. Han vokser opp i den priviligerte delen av det engelske samfunnet, men er egentlig ganske så gjennomsnittlig (dette klarer forfatteren å formidle på en ganske elegant måte). Det er dog en stor forskjell på han og de andre rundt - han er ikke interessert i kvinner.

Det tok litt tid før jeg kom inn i boken. Den er velskrevet med finurlige setninger som man kan bruke lang tid på å fordøye.

Skiftet skjedde da jeg startet på del to. For en transformasjon! Jeg mista nesten pusten og derfra ønsket jeg at boken aldri skulle ta slutt. Man skjønner jo ganske tidlig hvilken vei det ikke kan gå.

Forster, som selv var homofil, valgte altså selv å ikke publisere denne boken før han døde, jamfør sitatet øverst i innlegget. Det er vanskelig å si hva som hadde skjedd om han hadde valgt å publisere den, men som leser er jeg glad for at jeg i det minste verden har gått har endret seg og at vi i dag har muligheten til å lese denne perlen av en kjærlighetshistorie. For det er det den er, til syvende og sist. En kjærlighetshistorie.

Så takk gode venn som gav meg denne boken i bursdagsgave og dermed også en fin leseopplevelse og så ønsker jeg deg en fin bursdag i morgen onsdag!

Harry Potter!

Jeg er redd de som ikke har lest Harry Potter ikke vil få så mye ut av denne:

Heltinner i virkeligheten

Denne uken kom nyheten om at Miep Gies var død.

Damen som døde i en alder av 100 år var den personen som gav oss Anne Franks dagbok. Da familiens skjulested ble oppdaget av nazistene så var Miep Gies som fant dagboken og tok vare på den. I følge NRK leste hun den ikke.

Jeg leste Anne Franks dagbok som ung. Ikke bare en gang, men mange ganger. Jeg hadde (har) en gul, oransj utgave som jeg leste, en utgave i en helbindsserie med gode bøker utgitt for tenåringer på Aschehoug (tror jeg).

Annes historie gjorde inntrykk. Det var ikke nødvendig vis de littærere kvalitetene som gjorde inntrykk. Det var Annes historie. Ikke bare var hun ei ung jente med alle de spørsmålene man har i den allerede, hun ble et ansikt og en stemme for mange tragisk skjebner i andre verdenskrig. Sånt gjør inntrykk på en ung jente.

For ei stund tilbake ble det offentliggjort en video av Anne Frank. Hennes naboer giftet seg og ca 9 sekunder ut i filmen lener Anne Frank seg ut av vinduet for å se. Tilfeldigheter.

Saman er ein mindre aleine

Det måtte en franskmann til for å vekke nynorsken i meg.

Det er fjerde gangen jeg leser Saman er ein mindre aleine av Anna Gavalda. Det er sjeldent jeg har blitt så sjarmert, men denne romanen sjarmerte meg i senk ved første gangs lesning. Annengangs også, tredje og fjerde likeså. Så leste jeg boka da jeg var i Paris, med utsikt til Eiffeltårnet fra kjøkkenvinduet i en leilighet med grandios historie, men den sjarmerer like godt med utsikt til Tryvannstårnet. Eller naboens Noremakjøkken fra 70-tallet.

Utan ein lyd tok ho spegelbildet sitt i forhøyr: Ja vel ja? Var dette som var opplegget? Å vere redd for å skylde nokon noko at ho gjorde seg stygg, gjorde seg ukjennelig til og med for sitt eige blikk?
Nei, ærleg talt? Var det det?
Ho lét handa gli over den raspete skallen sin og fekk voldsom trong til å gråte.

Saman er ein mindre aleine er ikke Gavalda sin beste roman. Høyest henger Eg elska ho. Den er fin, veldig fin.


Saman er ein mindre aleine er også filmatisert. En romantisk, fransk komedie, relativt tro til boka. Verd å se, men les boka først.

I morgen skal jeg ut og få tak i et eksemplar av Gavalda sin siste roman oversatt til nynorsk - Lykka er ein sjelden fugl. Jeg hadde glemt hvor mye jeg gledet meg til denne romanen.

P.D. James: Døden i laboratoriet

Et kompakt drama fra P.D. James!

De ansatte på Hoggatts laboratorium jobber med drap og andre forbrytelser til daglig. Når en av deres egne blir funnet drept så endrer stemningen seg. Adam Dalgliesh blir tilkalt for å løse dette mordet som omtrent skjer i politiets egne rekker.

Døden i laboratoriet kom ut en gang først gang på engelsk i 1977 og det er altså en tidlig Dalgliesh vi møter. I denne romanen føler jeg knapt at han er tilstede, en etterforsker blir ofte et lim i krimromaner. Et lim som binder alle hendelser og karakterer sammen. Døden i laboratoriet trenger ikke dette limet, handlingen drives fremover uten Dalgliesh.

Så ble jeg lurt. Grundig lurt. Når jeg leser krimromaner bruker jeg sjeldent mye energi på å prøve å finne ut hvem som er morderen. Jeg ivrer mer etter å lese ferdig boken slik at jeg får det hele servert. Men her trodde jeg at jeg skjønte hvem som var morderen. Det var noe som ble sagt i en bisetning og ut fra dette løste jeg mordmysteriet. Ja. Jeg var så penset inn på det sporet at jeg ikke la merke til andre hint. Noe god etterforsker ville jeg nok ikke ha vært.

God og spennende krim!

Thank You for Not Reading

Her er en innrømmelse.

Dubravka Ugrešić skremmer meg. Jeg ville ikke likt å sitte ved siden av henne i et middagsselskap. Jeg er redd jeg hadde følt meg så utrolig dum. For den dama er smart. Veldig smart.

Tidligere har jeg lest Museum for betingelsesløs overgivelse og Smertens ministerium. To gode romaner hvor jeg ved siste side innser at noe har gått meg hus forbi.

I Thank You for Not Reading tar hun et oppgjør med bokbransjen; forlagene, agentene, glamorøse forfattere og redaktører. Boken er en samling av essays skrevet på slutten av 90-tallet og på begynnelsen på 2000-tallet. Boken kom først ut på nederlandsk i 2001 før den ble oversatt til engelsk to år senere.

Ugrešić flyttet fra Kroatia etter at Jugoslavia ble oppløst. I et av essayene skriver hun at hun forlater landet da hun ikke lenger kjenner det igjen. Hun har i mange år bodd i Amsterdam. 

Hun sammenligner dagens bokmarked i Vesten med det tidliger kommunistiske markedet. Stalin var som kjent opptatt av å få kultur ut til folket og at det skulle skrives for alle. I dag ser vi jo at en del bestselgere forfattere som for eksempel Dan Brown selger veldig godt og det er nettopp fordi han skriver for alle. 

Alle kan bli forfattere. Et av Ugrešić sine hjertesukk er at i dag kan alle bli forfattere. Tidligere fotballstjerner, fotomodeller eller kokker kan bli forfattere. Men hun kan ikke bli en fotballspiller. 

Essayene er svært forskjellige. Noen er skarpe, vittige og analytiske. Andre grenser til det kjedelige og fenger meg ikke. Hun skriver en del om Jugoslavia og senere Kroatia, jeg innbiller meg at kapitlet om ti grunner til å være en kroatisk forfatter er sarkasme.  

Bitterhet. Hun skriver mye om å komme fra Øst-Europa og til Vesten. Hun og bekjente prøver å forstå markedsmekanismene. Av og til synes jeg at jeg aner en smak av bitterhet i essayene, men jeg klarer ikke helt å forstå hvor den kommer fra. 

Vil du lese mer om  Ugrešić anbefaler jeg deg denne artikkelen på Bergen Offentlige Bibliotek.     

Spennende oppfølger til Drømmenes land

De døde er Vidar Sundstøls andre bok i Minnesota-triologien. Den første boka i trilogien kom ut i 2008 og het Drømmenes land, som også fikk Rivertonprisen i år. Med dette tempoet ser det ut til at den siste boken i trilogien kommer ut allerede nå i år og jeg synes det er helt greit.

De døde er veldig annerledes enn den forrige boken, men den er helt klart en oppfølger. Jeg anbefaler alle å lese de i riktig rekkefølge.

Annerledes hvordan? Den er kort og intenst. Den foregår over et kort tidsrom og handler om politimannen Lance Hansen og broren hans som er på jakt. Men hvem er det som jaktes, egentlig? I tillegg løses en gammel drapssak, en sak som vi også ble kjent med i den første boken.

Spenningen er der, utfallet er helt åpent (så fremt du ikke leser siste side tidlig, noe jeg aldri, øh, nesten aldri gjør). Beskrivelsene er korte og intense, og en del av de gjentakelsene som plaget meg litt i Drømmenes land er borte.

Godt altså. Veldig godt skrevet.

En liten kuriositet om litterære skikkelser. I min absurde lille verden har jeg fått det for meg at at politimannen Lance Hansen og Bellas far i Twilight-serien Charlie Swan er en og samme person. Mystisk!

Det niende barnet - en interessant historie fra 2.verdenskrig

Edgar kommer til Norge høsten 1939. Hans jødiske foreldre har valgt å sende niåringen til tryggere grunn med Nansenhjelpen. Sammen med andre slovakiske, jødiske barn blir han sendt ut av hjemlandet, via Berlin og så til Norge. I Oslo fortsetter reisen med nattoget til Bergen hvor han etter hvert blir plassert hos fosterforeldrene Arne og Agnes Norman i Laksevågen.

Edgar lever et godt liv i Laksevågen. Da krigen bryter ut så blir fosterfaren etter hvert med i NS-ledelsen som ordfører i kommunen. Men Edgar fortsetter å bo hos familien til han selv velger å flytte derfra senere i krigen.

Det fortelles to historier her. Den interessante livshistorien til Edgar, men også historien om NS-ordføreren som skjulte sin jødiske fostersønn.

Edgar opplevde mye og historien om hans liv er interessant. Boken slutter ikke i Norge under krigen, men vi er med Edgar på leting etter familien i Europa når den er ferdig. Boken viser godt at krigen ikke var ferdig da Hitler kapitulerte. Forfatteren Frank Rossavik gjør en god jobb med å sette Edgar sin livhistorie i de store handlingene. Samtidig er boken mer interessant ut fra historien som fortelles enn hvordan den fortelles.

Hva fikk Arne Norman til å skjule sin fostersønn? Boka mangler et entydig svar, selv om man kanskje ender opp med en vag forestilling om at Arne ikke tenkte på Edgar som jødisk. I sitt forsvar etter krigen blir hans jødiske fostersønn først nevnt som en formildende grunn etter at han ble rådet til å ta det med. Uansett, jeg blir ikke klok(ere) og savner kanskje en litt mer utfyllende analyse av han i denne delen av historien.

Enda en historie fra krigen? Enda en lesbar historie fra krigen spør du meg. Denne setter det som skjedde i Norge og det som skjedde med Edgar i en større sammenheng og er verd å lese.

Norske bestselgere og selgere

I går hadde Klassekampen en artikkel om høstens vinnere i bokbransjen. Ikke uventet har de store forlagene gjort et godt år med Nesbøs siste og den etterlengtete oppfølgeren til Jacobsen. Panserhjerte har i følge Klassekampen, som baserer seg på forlagene sine oppslagstall og inkluderer bokklubbversjoner og lydbøker, solgt i et opplag på 250 000. Det er en kvart million, det. Ganske imponerende at Nesbø får det til. Oppløftende er det å se Herbjørg Wassmo sin roman Hundre år, det ser ut til å være en roman som selger selv om det ikke snakkes så høyt om den.

I dagens Klassekampen kommer de mellomstore forlagene sine topper. Spartacus sin vinner har solgt 5000 utgaver og er Alv Erlingsson: Fortellingen om en adelsmanns undergang. Jeg må si at ut fra de to listene så var dette den eneste boken jeg kunne tenkt meg å lese. Forøvrig så har mine to første leseropplevelser i 2010 vært bøker fra to mellomstore forlag; Det niende barnet fra Spartacus og De døde fra Tiden. Mer om disse kommer.

Nåja, det jeg egentlig skulle si var at ut fra listen i Klassekampen så er det ikke bare krim som selger. Det snakkes så mye om at det er bare krim som selger i Norge i dag, men listen hvis ikke det. Bortsett fra Nesbø og Fossum, så er de andre i det øverste sjiktet i listen Wassmo, Saabye Christensen, Knausgård og Ambjørnsen. De fire første der er vel så langt fra krimsjangeren du kan komme. Anne Holt er riktig nok der og selv om ikke jeg vil putte Egeland sin nyeste i krimkategorien så er det sikkert noen som er uenige med meg.

Så ikke alt som selges er krim. Listene inneholder forøvrig bare norske bøker, skjønnlitterære og sakprosa.

Nettside for filmelskere

Et lite tips på tampen av dagen.

Metacritic er en amerikansk nettside som samler opp alle (amerikanske) anmeldelser av filmer (nye og gamle), spill og musikk.

For eksempel burde jeg ha sjekket der i dag før jeg dro på kino og så It's Complicated, men det gjorde jeg ikke og det angrer jeg jo litt på.

De har også noen lister, for eksempel topplisten eller All-Time High Score som den heter over der. Fin til å finne nye filmer på om man er lei av de man allerede har i DVD-samlingen sin.

Ut med 2009 og inn med 2010

2009 var året jeg oppdaget en ny kategori med forfattere. Kvinner. Doris Lessing, Sigrid Undset og Irène Némirovsky. Selma Lagerløf. Blant annet. Disse kommer til å være med meg i 2010 også. De har forfatterskap man kan leve med, som man ikke blir ferdig med.

I 2009 leste jeg ferdig ca 110-120 bøker.

De fleste var ok. Jeg ble underholdt, jeg lærte noe, jeg ble grepet. Noen var så ekstremt dårlig at jeg ikke gidder å bruke mer tid på å skrive om de.

Jeg liker lister. Samtidig er lister vanskelige. Bøker kan ikke sammenlignes. En velskrevet biografi kan ikke sammenlignes med en roman skrevet kun for underholdning. Eller ettertanke. Men jeg prøver...

Boka jeg aldri forstod: Kindergarten av Peter Rushforth 

Årets latterperle: Mitt liv som pingvin av Katarina Mazetti

Årets fantasy: Graceling av Kristin Cashore

Årets inspirasjon: Litterær salong av Brit Bildøen

Årets samtidsnorsk: Lasses hus av Anne Bache-Wiig

Årets chicklit og årets perle: The Blue Castle av L.M. Montgomery

Årets klassiker: Markens grøde av Knut Hamsun

Årets ungdomsbok: The Absolutely True Diary of a Part-Time Indian av Sherman Alexie.

Årets tittel: Amongst Other Things I've Taken Up Smoking

Årets miljøskildring: The Graveyard Book av Neil Gaiman

Årets biografi (en sjanger jeg liker veldig godt og hvor jeg like godt kommer med en liste):
Two Lives av Janet Malcolm
Fars krig av Bjørn Westlie
Jane Austen av Carol Shields
Warlord (W. Churchill) av Carlos D'Este
Potemkim og Katarina den store av Simon Sebag Montefiore

Og 2010?

Sara Susanne, Elida og Hjørdis og ikke minst Herbjørg selv

Herbjørg Wassmo. De sier hun har vært i en dvale et tiår, skrevet samtidsromaner.

Man skal ikke kimse av samtidsromaner. Det sjuende møtet var en sterk leseropplevelse for meg og Et glass melk takk gjorde meg kvalm. Kvalm. 

Tora og Dina, 80- og 90-tallets sterke kvinner.

Sara Susanne, Elida og Hjørdis. Kvinners historier gjennom hundre år. Fra 1842 til 1942, året da Herbjørg blir født.

I jula så jeg en episode av Huset Buddenbrook. I en scene minnes jeg at faren i huset sier til datteren at man kan ikke se på et enkelt menneske uten å se de var før.

Det har Herbjørg Wassmo gjort i sin roman Hundre år. Hun har blandet virkelighet med fiksjon, men kaller det roman. Jeg tror ikke Wassmo selv er så veldig opptatt av dette skillet.

Det er historiene.

Sara Susanne, Elisa og Hjørdis kunne vært mine (tipp)oldemødre. Eller dine.

De gjør som de må. Og av og til som de vil. De kjemper med gode menn og mindre gode menn, med barnefødsler. Hjelp, alle disse fødslene. Hele tiden. Noen av kvinnene liker jeg bedre - Sara Susanne for eksempel. En favoritt. Elisa derimot, tja...

Hvorfor har vi ikke hørt så mye om Herbjørg Wassmo og Hundre år bokhøsten 2009? Er sterke kvinnehistorier ute nå, lissom???

Fantastisk fra Neil Gaiman

The Graveyard Book

Høres ikke det dystert ut?

Skummelt, ekkelt, kaldt og gammelt?

Ingen kan skape så surrealistiske univers som Neil Gaiman. I The Graveyard Book så møter vi den lille gutten Bod. Han kommer seg unna når the man Jack dreper resten av familien. På kirkegården han havner på blir de, altså de døde som bor der, enig om å ta han inn.

Slik vokser Bod (forkortelse for Nobody) opp blant de døde. Skjult for omverden og for alt det som skjer i den virkelig verden vokser han opp. Han er som gutter flest. En aktiv og nysgjerrig krabbat som er høyt og lavt og som ser de døde slik som vi ser de levende.

Det er først og fremst Bod som sitter igjen, eller som har kommet seg inn under huden. Denne gutten som vi etter hvert skjønner har et behov for å forstå det som skjer rundt han og hvor han kommer fra. Hvordan er verden utenfor kirkegården?

Fortellingen om Bod er fantastisk godt skrevet. Den er en varm historie om en gutt som gjør og kjemper for det han mener er riktig. Det er en historie om kjærlighet og vennskap. Om nær og fjern historie og de sjangsene som byr seg. Og det hele er så virkelig. Så fantastisk virkelig.

The Graveyard Book

Herlig, fantastisk, sår og spennende.

Får vi høre mer om Bod senere, Neil Gaiman? Please??

Bjørn Beltø på nye eventyr

Sirkelens ende var kanskje den beste, norske spenningsromanen som kom ut på 00-tallet. Jeg slukte den og sammen med ei vennine diskuterte vi den opp og ned i mente. Vi var enig i at det først og fremst var en spenningsroman, men at den klarte å stille spørsmål. Spørsmål som forfatteren ikke gav oss svar på, men som vi kunne fundere på. Så tror jeg vi begge to hadde en soft spot for Bjørn, da. Denne lyse, keitete og nerdete arkeologen.

Bjørn Belto dukket opp igjen i Paktens voktere i 2007. Gjensynsglede? Boken var god, men det var noe med hva forfatteren har gjort med hovedpersonen Bjørn. Eller redusert han til å bli. Som leser trenger jeg ikke alle detaljer. Jeg klarer å tenke selv. Det virker Egeland som i sin jakt på en anti-helt virkelig har behov for å kline ut med alle detaljer.

I Lucifers evangelium er Bjørn tilbake. Som leser møtte jeg denne gang opp med nøktern forhåpninger.

Et veldig gammelt manuscript blir funnet og Bjørn Beltø blir oppringt. Snart er han på jakt etter eller på flukt fra de som kan gi han svarene manuskriptet som går under navnet Lucifers evangelium. 

Lucifers evangelium er en god roman. Nei, det blir feil. Det er en veldig spennende roman. Det er få dødpunkter og det er en roman det er vanskelig å legge fra seg. Selv på 1.juledag hvor det er bugnende matfat overalt.

Og Bjørn? Jo han er tilbake. Litt mindre tydelig enn i Paktens voktere, men fortsatt er det veldig mye Dessverre og Synd for meg etter hvert som han bekjenner seg.

Merlot-mordene

Ellen Crosby debuterte for et par år siden med Merlot-mordene. Som tittelen indikerer er dette en krim fra en vingård i USA. Boken skal være den første i en serie om Lucie Montgomery.


Det er gått to år siden Lucie Montgomery sist var hjemme når hun får beskjed om at faren, Leland, er omkommet i en jaktulykke på familiens vingård i Virginia. Familievennen Fitz hevder at Leland ble myrdet. Dermed må Lucie vende tilbake til det en gang så vakre barndomshjemmet, som nå er nedslitt og forfallent. Eli, som trenger penger, vil selge, og har fått yngstesøsteren Mia over på sin side. Bare Lucie vil beholde den gjeldstyngede gården. Men ifølge Fitz er det nettopp derfor Leland ble drept, fordi han nektet å selge. Noen er ute etter den verdifulle eiendommen. Fitz gir Lucie en nøkkel som har tilhørt hennes mor. Neste dag blir han funnet død i en vintank, og Lucie skjønner at hun selv er i fare.

Merlot-mordene er en av disse romanene som glir godt og fordøyes lett. Det var vanskelig å sette fingeren på hva som gjorde den leseverdig, kanskje hadde det noe med beskrivelsene av hovedpersonene og miljøet. En vingård i USA er utrolig eksotisk når man sitter på Vestlandet i vintermørket.

En god krim som nok har kommet litt i skyggen av noen andre høydare i julen!

Godt nytt år ønskes dere alle

De siste dagene i 2009 forsvant i en halsbetennelse og en særdeles tett nese. Romjulsdagene som vanligvis er forbeholdt lesing og ble tilbragt i sofaen med endeløse episoder av serien Spooks. En liten periode prøvde jeg meg med en Jane Austen spin-off, men spenning var det som holdt interessen min over lengre tid. Kanskje passer spioner mer sammen med hostekuler?

2010 brakte heldigvis en bedring, så jeg ønsker dere alle sammen et riktig godt nytt år med mange gode lesestunder!