Første bryllup for meg...

Gratulerer til Rut, ikke lengre Vagle, men Byberg!!

Du var helt nydelig.

Opp kirkegulvet i Varhaug kirke, med far Vagle

Herr og fru Byberg, nygifte og fornøyde

Anne og Camilla...

...Og Betta og Kristina fra Drottningborg

Jentegjengen fra Drottningborg: Anne, Helene, Kristina, RUT, Torill, meg og Camilla

Den nydelige bruden - i brudekjole, ikke "fjosdress"

(og et heller litt ... rart uttrykk i ansiktet. Ikke grunnet giftemål, men 1000 mygg i sløret)

Åtte timer på hjul, litt post, og en sovepose

En dag oppdaget jeg til min store forskrekkelse at juli snart var forbigått (mer eller mindre i stillhet), og UL nærmet seg med stormskritt. Nå er togbillett bestilt, og dersom jeg tømmer skapet mitt ned i en koffert, vil jeg sikkert ha nok klær for fire ULer... Men da jeg kom til å tenke på døgnets mørke timer (som på denne tiden av året egentlig bare er mindre lyse enn dagen), kom jeg på at soveposen lå godt og trygt i et skap i Oslo.

Ettersom mitt sommerparadis ligger i et byggefelt i Grimstad (mors og fars residence), var det godt og vel fire timer med buss mellom meg og aktuelle sovepose... Dritt, tenkte jeg med meg selv. Det var langt for en sovepose.

Selvfølgelig kunne jeg lånt en av de fastboendes, men problemet når man er sysselsatt i studiebyen, er at man ikke lenger kan bestemme helt selv når man skal besøke forfedrene, fordi verden regner med en. Derfor vil turen, for meg, gå direkte fra UL og til Tigerstaden. Dermed kan jeg ikke få levert tilbake soveposen på en stund - tenk om forfedrene skulle finne på å sove i telt i hagen?!

Heldigvis for meg fant jeg ut, etter en samtale med omsorgsfulle foreldre om mine søvnproblemer under UL, at de skulle nordover for å besøke enda eldre forfedre - fars foreldre. Derfor skulle de likevel innom Oslo, og jeg kunne sitte på inn, om jeg ville.

Med det ble min dagstur til Oslo et faktum, og kl. 9 tirsdag morgen begynte min ferd til hovedstaden for å hente en sovepose, og for å tømme en overfylt postkasse - jeg fikk sjokk da jeg åpnet den, og nesten 20 regninger ramlet ut. Heldigvis var bare halvparten til meg!

Tilbake i Grimstad, etter fire timer i bil med svette brødre på hver side, og fire timer i buss, med svette medpassasjerer, er både jeg, toget, kofferten OG soveposen klare for UL.

Det eneste som mangler nå, er at bedøvelsen etter mitt første hull, nå bare en fylling, skal gå ut...

Hyllest til en bergenser

I Legoland har de akkurat det: et legoland. Der finner man blant annet Beverly Hills, Amsterdam, og andre storbyer. Men de har også tatt med seg en del av den norske kulturarven, og satt inn Borgun stavkirke, og Bergen.
Her sees selveste bryggen...

... og her er torgalmenningen (rettelse: Holbergs plass. Takk til Andreas), for de som skulle være lokalkjente.

Jeg er ikke lokalkjent, men jeg kjenner noen som er det, og jeg fant faktisk faren hennes sittende på torgalmenningen. Legoland har virkelig gått grundig til verks, når far Madujano, som egentlig er fra Peru, har blitt en naturlig del av den bergenske legobyen.

Men jeg kan ikke bare ha hyllest til bergenserne. De er jo ikke hele Norge... Resten av Norge, og da særlig bygdenorge, får hylle seg med dette bildet av bygdepappa, som har funnet seg et trekkspillmuseum (ikke i Legoland... dette er midt i tjukkeste bygdedanmark) - Harmonika museum. Der finnes 1200 trekkspill, i tillegg til millionvis av andre instrumenter og andre ting, som hestebissel og gammelt hår flettet sirlig sammen til en flette, som naturlig nok henger på veggen. Flott plass.

Terningkast 5

"Jeg liker deg egentlig litt, Edvardt... Bittelitt..." sier storesøster Kathrine til lillebror.
"Jeg liker deg litt, jeg og," svarer Edvardt.
"Hvor mye da?" spør jeg.
"5..." svarer han og ser på meg," av 6..."

Jeg er glad i deg tilbake, Edvardt.
Vi har vært i Danmark noen dager, og her er noen bilder av min lillebror, men først en film.
- Selv om du kanskje ikke gidder se alle bildene, vil jeg anbefale at du likevel ser filmen. Min lillebror er nemlig dritgod til å sykle på enhjulssykkel!


- Mens vi venter på fergen fra Kristiansand til Hanstholm

I Legoland - Edvardt foran, og Kathrine og pappa bak

Edvardt leser "kort" over Legoland

Inspeksjon av "søen"

I Jesperhus blomsterpark - her med H.C. Andersen

Edvardt prøvekjørte alt som prøvekjøres kunne - både i Legoland og i Jesperhus, i tillegg til enhjulssykling der det lot seg gjøre...

Bror og søster

Edvardt, Brother Bear, Varte-bart...
kjært barn har mange navn

Bikerbabe

Det er ikke så mye å finne på i Grimstad når det regner. Da går det ikke an å sole seg, ikke bade, det er ikke så gøy å grille eller gå tur, og det er begrenset hvor lenge selv ei shoppingglad byjente gidder å gå på Oddensenteret.
Men med lillebrødre følger det alltid aktiviteter, og i dag kjører jeg scooter for første gang i mitt liv. Og jeg liker det veldig godt! Her er det ingen gir, lite accelerasjon, bremser som på en sykkel, og ingen plass man skal sette sykkelen i fri. Dessuten gir det vind i håret og følelsen av lakk og lær, selv om en motorsykkel kanskje hadde gitt sterkere følelse av det siste, men som NLM'er kjenner jeg mine begrensninger, og synes det holder det i massevis med en scooter.

Dårlig vær i dårlige klær

"Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær" er et av de dårligste uttrykkene jeg vet om. For dårlige klær finnes det plenty av. Men dårlig vær behøver likevel ikke være roten til alt ondt. For selv om ikke sola skinner, så kan smilet gjøre det, og da er ikke alt håp tapt.

Sommerferie kan brukes til så mangt, og jeg hadde tenkt å bruke denne fredagen på å utforske en liten del av min såkalte hjemby (eller hjemskog, mer nøyaktig). Planen var en koselig tur alene i skogen, med medbrakt matpakke, fotografering av alle mulige skoglige greier, og et forsøk på å bli kvitt leie "tan lines" (skiller) før et bryllup i slutten av juli. Men det gikk ikke helt som planlagt, selv om turen ikke ble ødelagt av den grunn.

Regnet høljet ned etter ca. en time, og jeg var gjennomvåt allerede, så det var ingen grunn til å snu. I stedet for å kaste inn håndkleet, tok jeg heller utfordingen på strak arm, og fortsatte min tur innover i Grimstads skoger.

Offentlig besøk 2 - Tannlegekontoret

Jeg åpner døren og entrer et rom fyllt med stoler og blader, men blottet for folk, så jeg setter meg ned og tar det en titt i et gammelt KK som ligger slengt på en stol.

Etter ikke mange minutter kommer en far og en sønn inn døren, ser på meg, og setter seg på andre siden av rommet. Faren plukker opp et blad - Autofil - og lillemann setter seg ved legoen. Altså satt vi der, tre ukjente mennesker, og beviste en del fordommer i samfunnet, både med tanke på kjønnsdeling og med tanke på den norske la-oss-for-all-del-ikke-bli-kjent-kulturen.

Da klokken slo halv ett kom det ei dame ut og ropte mitt navn, og det var min tur til å få sannheten trukket ut av munnen og slengt i ansiktet. Det var nå min 20-årige tannpuss skulle få siste sjanse til å vise at den var verdt noe.

Desverre blir det ikke noen 0 HULL med fete bokstaver her, for det ville vært å lyve på trykk. Det vil si, det ville vært en overdrivelse... For jeg kan ikke skrive 1 HULL heller. 1/2 HULL er nok mer riktig, og VELDIG SKJEVE VISDOMSTENNER SOM MÅ SJEKKES er grunnen til at jeg skal inn igjen og - grøss og gru - borre bittelittegranne, som tannlegen sa. Igjen, grøss og gru...

Dermed, etter 20 år, er min plettfrie karriere som plakkfri over, og jeg har avduket enda en del av det å være voksen. (Selv om jeg egentlig ikke kan skryte på meg å ha hull, for hadde det ikke vært for den skjeve, skjeve visdomstannen - visdommen sitter tydeligvis ikke der - hadde ikke tannlegen hatt bry med å kalle meg inn igjen... Så mye var DET hullet verdt).

Offentlig besøk 1 - Skatteetaten

I løpet av oppveksten ble jeg oppdratt av et foreldrepar som prøvde sitt beste å forme meg etter samfunnets krav. Og på samme måte som "kniv-og-gaffel, Kathrine", kom "betale-skatt, Kathrine".

Jeg har ikke vært av de store skattebetalerne til nå, i og med at jeg ikke har vært den største utgiften inntektsmessig, men med fast jobb kommer fast inntekt, og også fast skatt. Det er en av livets store sammenhenger...

Et besøk på skatteetaten i Grimstad var alt som skulle til. Nå har jeg både skattekort og oversikt, og er mer eller mindre fornøyd med det. Jeg vet ikke helt hvor fornøyd en gjennomsnittlig person er med å betale skatt, men jeg er ganske fornøyd, da jeg fikk komme bak skranken og se på skattemannen som beregnet mine gyldne grunker, i tillegg til at min sivilstatus som 1-ugift ble avdekket på pc-skjermen. Alt disse skattemenneskene skal vite...

Nå som jeg er legal og ordentlig skattebetaler, er jeg ett skritt nærmere en voksen og ansvarlig borger i det norske samfunn. Ett skritt nærmere...

Sommer i Vrådal

Ikke en sommer uten gode venner og nye opplevelser!

I år var det Telemarks tur, og turen gikk til Vrådal, som ligger i midt hjertet av Telemark.
Der er naturen skjønn, og været er godt; Telemark er rett og slett idyllisk.

Av nye opplevelser kan jeg nevne i fleng:
Nødvendighet av myggnetting, og likevel en rygg full av knottstikk...

... servering av egg og bacon til frokost, selv om vi er langt fra strøm og vann...

... en fascinasjon av våtdrakt og vannski, selv om det viste seg at jeg hadde mer suksess som våtdraktmodell enn vannskiartist...

... smykkefletting på plenen, ismurt faktor 20-30, og likevel en trang til aftersun etter solnedgang...

... båttur på Nisser...

... hopping fra høye plasser (og JA, jeg har redningsvest på. Men det er mer for bekledningens skyld, da de mer feminine versjonene av badetøy har en tendens til ikke å henge like godt på dersom litervis med vann kommer veldig plutselig på)


Jeg takker og bukker for en herlig ferie, og gleder meg til neste gang villmarken kaller.