Kreativ kommunikasjon - 5 Felles lek i skjæringspunkt mellom natur og kultur

Jeg kjenner det selv nesten som en fysisk kløe i kroppen når en idé begynner å ta form. Når jeg illustrerer en bok er det nesten en trancelignende tilstand som kan vare inntil boken er fullført etter

måneders jobbing.

Når jeg da 'våkner' kan jeg bli oppgitt over det rotet jeg har opparbeidet i skapelsesprosessen. Der og da merker jeg ingen ting, men når prosessen er over er det en helt annen hjerneaktivitet... og da kan jeg ikke utstå min manglende ordenssans. Om en oppgave virkelig opptar meg forsvinner tid og sted og bare utviklingen av det jeg jobber med føles viktig.

Det er ikke alltid kreativiteten står i kontrast til ryddighet. Iblant kan en idé om å organisere, rydde, utløse en kreativ tanke. Som i bildet her. Familien var på fjelltur, vi stanset for å spise ved en elv der vannet rant over steinene. Hendene begynte å arbeide med å flytte på steiner i en liten krusedull uten noen innledende plan. Spiralen ble utvidet, forsterket, og en plan tok form. Vi voksne og barn lekte sammen i det iskalde smeltevannet uten å ense hvor kalde vi ble; oppgaven var så spennende.

Hva skal det være godt for? vil noen sikkert spørre. Om kort vil vannets og tidens krefter viske bort sporene etter vår lek...

Men det fjerner ikke minnene i oss om prosessen; om samhandlingen og gleden vi delte. Det begynte med en lek uten plan, men resultatet fikk oss til å reflektere over kontrasten mellom de organiserte spiralene i et naturbilde der tilfeldighetene rådet.

Mens jeg holdt på med steinene tenkte jeg på hvordan menneskets oppfatningen av naturen har endret seg. Før industrialismen har ikke uberørt natur blitt oppfattet som vakker, snarere noe som var truende. Først Rousseau, deretter nasjonalromantikerne åpnet øynene våre for at naturen hadde en egen verdi, uten at vi behøvde å foredle eller kultivere den.Men hvordan vil dagens fotturister tenke om ornamentene vi har laget i vannet?

Vil det bli sett som visuell forurensning av uberørt natur? Skjønt uberørt; veien ved siden av var nylig blitt utvidet, og landskapet blir beitet av kyr.

Å omforme natur til kultur er noe jeg har beskjeftiget meg med en god stund. I flere år har vi holdt kurs i pilfletting og bruk av levende pil i hagesammenheng på småbruket vårt.

Kursene har vært populære og ofte har jeg vært fristet til å gå i gang med ambisiøse prosjekter der pilen ville inngå i store konstruksjoner. Det som holder meg tilbake er tanken på vedlikeholdet; å beskjære et levende gjerde eller en pilhytte er nok jobb for en hobbygartner som også gjerne vil nyte hagen, ikke bare ivareta den.

Siden jeg var liten har jeg også vært opptatt av møtepunktet mellom naturen og det menneskeskapte.

Jeg husker sommerhytter i strøket der jeg bodde hvor noen hadde støpt trappetrinn ornamentert med steiner og skjell. Og etterhvert ble kunstnere som Antonio Gaudí, Edward James, Ferdinand Cheval og andre som har jobbet med betong viktige inspirasjonskilder.

I forbindelse med praksisplassen min ved Østfold Kompetansesenter AS er det nettopp betongstøping i feltet mellom natur og kultur jeg har kurset i. Dette å bruke et upretensiøst og velkjent materiale i nye sammenhenger, samt den taktile opplevelsen er lagt til grunn for det kursopplegget jeg har brukt.

Jeg møter mange reaksjoner hos dem som har deltatt, fra tvil og avvisning, til entusiasme. Det er spennende å være i denne dialogen.

Fra nettsiden min finegreier.no har vi tidligere administrert kurs. Bildene under er hentet fra kurs jeg har holdt tidligere på småbruket vårt, Løkka.Siden jeg gjennomfører studier er det for krevende å parallelt holde kurs, men kanskje dukker det opp en kursoversikt neste vår?

Kreativ kommunikasjon 4 - litt om bakgrunnen for studiet ved HiAk

Siden ordet kreativitet brukes i så forskjellige sammenhenger kan det være nyttig å komme inn på hvorfor studiet kreativ kommunikasjon er igangsatt. Initiativet kom fra Lise Oppegård ved ASVL (Arbeidsgiverforeningen for vekstbedriftene).

Primært var altså tanken å lage et studium for ansatte i vekstbedrifter og Nav osv. som kunne gi kompetanse og verktøy i dialogen med arbeidssøkere. Behovet for å finne nye metoder for å kartlegge, kommunisere og inspirere oppstår fordi arbeidsmarkedet er i stor endring.

Men vi som utgjør studiets første kull er en sammensatt gjeng, og undertegnede hører til dem som søkte studiet uten å ha faglig bakgrunn fra arbeidsmarkedsrelaterte tiltak, institusjoner eller vekstbedrift. Noe i beskrivelsen av studiet appellerte til meg:

• Kreativt arbeid - som redskap til å frigjøre ressurser og videre utvikle egen kompetanse og kjennskap til grunnleggende kreative og kunstfaglige ferdigheter.
• Personlig utviklingsarbeid - hvor du gjennom kreativt arbeid erfarer utvikling og endring av egne reaksjonsmønstere og bruker deg selv som instrument i arbeidet med personlighetsutvikling individuelt og i gruppe.
• Ledelse av utviklingsprosjekt - hvor kreativt arbeid danner grunnlag for tilrettelegging av endringsprosesser på egen arbeidsplass.

På hvilken måte blir kreativitet definert i forbindelse med studiet?

En av medstudentene tok utgangspunkt i den latinske roten til de to ordene, hvilket gir muligheten til tolkningen 'å skape sammen'. Det er en dekkende betegnelse for de erfaringene vi sitter med etter avsluttet første semester.

Studiet er samlingsbasert, og en viktig del av disse dagene vies til kreative øvelser. Disse øvelsen kan utføres individuelt, i par eller i grupper, men en like viktig del som selve øvelsen er refleksjonen etterpå. Etter en endt kreativ oppgave vil det ofte følge en oppfordning om å loggføre de inntrykkene man sitter igjen med, for deretter å samtale etterpå. Øvelsen blir diskutert i små eller større grupper.

Gjennom samtalen oppstår nye betraktningsmåter, både i forhold til selve øvelsen, men også i forhold til de minner og emosjonelle opplevelser man sitter med i forhold til egne erfaringer.

Jeg har så langt fokusert mye på den kreativt rettede delen av studiet. Men det er viktig å få med at alt dette foregår i en bedriftspedagogisk sammenheng. De kreative øvelsene og det personlige utviklingsarbeidet henger også sammen med ledelsen av et utviklingsprosjekt, definert av studenten selv. Noen har valgt å gå igang med strukturelle endringer av egen arbeidsplass, andre har fokusert på implementering av kreative verktøy i egen arbeidssituasjon, mens noen modig nok har definert seg selv som sitt utviklingsprosjekt.

Mangfoldet i utviklingsprosjektene gjør at diskusjonene blir varierte og innholdsrike. Og motpolene kan gi hverandre nyttig tilførelse av mening.

I begynnelsen var det vanskelig å se sammenhengen mellom den bedriftspedagogiske tenkningen og de kreative øvelsene vi gjennomførte. Det kreative arbeidet var enormt spennende, men nettopp fordi vi så den potensielle energien måtte vi gang på gang drøfte balansegangen mellom terapi og veiledning. Og hvordan skulle dette kunne brukes i sammenheng med bedriftspedagogikk, og enda videre; i en virkelig arbeidsituasjon?

Kreativ kommunikasjon 3 - mer om den indre kritiker

Det finnes mange innfallsvinkler til å bli kvitt kritikeren i oss selv, eller i alle fall dempe dens negative kraft når den truer med å gjøre skade. F.eks. ved å analyse hva stemmen henger seg opp i og rasjonelt gripe tak i kritikkens innhold. Ofte vil den være ensidig, slik at det faktisk er mulig å tilbakevise den ved logisk argumentasjon. Dette er krevende, både intellektuelt og tidsmessig.

En annen vinkling er at man med en gang man blir oppmerksom på stemmens tilstedeværelse kontant avviser budskapet, nekter stemmen å snakke. Ved å vie en periode med ekstra oppmerksomhet til hvilke situasjoner stemmen oppstår, går det an å lage ” indre varslingssystemer”, slik at man kan bryte den negative tankestrømmen. Men dessverre; for meg fungerer ikke dette tilfredsstillende. Jeg klarer ikke å gå inn i en konfrontasjon med en stemme jeg vet eksisterer bare i mitt eget hode. Jeg har behov for en tydeligere, mer konkret måte å møte det på for å forankre opplevelsen i meg selv slik at det har en varig virkning.

Det å skape, berøre og ta kontroll over et fysisk objekt foran seg gir en ekstra dimensjon som innvirker på ens psyke. For det første har man den taktile stimulansen. Den sensoriske informasjonen fra fingerspissene på primært pekefinger, men også tommel og langefinger går direkte til hjernens nerveceller og gir oss vital informasjon - og påvirkning. Sansestimulans ved berøring er et område innen forskning og design som nå får mye oppmerksomhet. Taktil/haptisk stimulans kommer til å være veldig viktige områder innen design/produktutvikling de kommende årene. Jeg henviser igjen til artikkelen jeg nevner i første innlegg om KK; The Booming Age of Rapid Technology av Providencia. Uten denne artikkelen ville jeg ikke oppdaget betydningen av den fysiske stimulansen for påvirkningen på vårt indre.

I artikkelen trekkes det fram en bok skrevet av Juhani Pallasmaa: The Eyes of the Skin. Jeg vil gjengi et par sitater fra denne boken: “ ...the meetingpoint of our brains and our bodies that together 'read ' the stimuli we get and find the reaction we find most suitable according to what we have coded inside us through success and failure in evolution”

"The dominance of the eye and the suppression of the other senses tends to push us into detachment, isolation and exteriority. The art of the eye has certainly produced imposing and thought-provoking structures, but is has not facilitated human rootedness in the world. The fact that the modernist idiom has not generally been able to penetrate the surface of the popular taste and values seems to be due to its one-sided intellectual and visual emphasis; modernist at large has housed the intellect and the eye, but it has left the body and the other senses, as well as our memories, imagination and dreams, homeless."

Interessant nok er omslaget på denne boken prydet med bildet The Incredulity of St. Thomas (jeg henviser til denne linken for å unngå rettighetsmessige problemer med å legge bildet på bloggen) av Caravaggio. Kristi ord fra Bibelen: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.» (Johannes 20:29) Men Caravaggio nøyer seg ikke med å la Thomas se: Høyre pekefinger er helt til annet ledd stukket inn i lansesåret Jesus har på nedre del av høyre brystkasse.

Det er altså ikke nok å se, Thomas’ erkjennelse kommer ved den fysiske berøringen.

Jeg hevder altså at metoden med å gi en ytre form til en indre negativ kraft, for så å ta kontroll over den (noen studenter valgte å beholde sine, eller å utføre en seremoniell begravelse i hagen osv) som påvirker meg bedre enn bare en verbal/intellektuell vinkling. Hendene skaper en form hentet fra indre følelser for å formgi den indre stemmen, og gir hjernen beskjed: Jeg har tatt kritikeren ut og bort fra meg selv. Jeg kontrollerer den. Den får ikke lenger være så tett på meg.

Vi bruker ofte uttrykket : Å betrakte seg selv fra utsiden. I denne formuleringen ligger noe positivt, noe som balanserer. Det jeg ønsker å komme fram til er at vi kan oppnå med en symbolsk handling ved flytte kritikeren ut fra kroppen for derved å minske dens innflytelse på psyken.

I mitt første innlegg om kreativ kommunikasjon kommer jeg inn på D.W.Winnicott, psykoanalytiker og barnelege som var opptatt av objekt-relatering som viktig for spedbarnets utvikling, men også betydningsfullt for utviklingen av menneskets videre vekst. ”In object-relating the subject allows certain alterations in the self to take place, of a kind that has caused us to invent the term ‘cathexis’. The object has become meaningful. Projection mechanisms and identifications have been operating, and the subject is depleted to the extent that something of the subject is found in the object, though enriched by feeling. “

Mange vil kanskje føle seg brydd over en så ”primitiv” handling og tvile på effekten. Vi vil gjerne se oss selv som rasjonelle vesener, hvilket vi selvfølgelig er. Men vi er mer! Jeg spør: Er det rasjonelt å akseptere å ha en en selvkritisk sans så sterk at den oppleves som hemmende uten å ta tak i dens destruktive innvirkning?

Selvfølgelig er en indre selvkritisk sans også noe vi trenger. Når den forsvinner helt kan det gå riktig galt. Jeg så på Youtube dokumentaren om Michael Jackson (Living with Michael Jackson) for et par dager siden, den som ble laget i 2002 - 2003.

Om man erkjenner at den kritiske sansen ikke er i balanse, at den faktisk virker destruktivt inn på ens skapende kraft (eller om den skulle snu den motsatte veien og gi en falsk følelse av uovervinnelighet), da vil i alle fall jeg velge å lete etter metoder for å kontrollere den.

Jeg antar det er et spesielt merkbart problem for mange i utøvende yrker. Men jeg tror vi alle har øyeblikk da den indre kritikeren er for dominant. Jeg observerer på praksisplassen i vekstbedriften der jeg holder kurs hvor hemmende den er for svært forskjellige mennesker, hvordan de enkleste handlinger kan bli uoverstigelige, fordi den indre stemmen har fått hugge løs over tid. Studiet på HiAk handler om å hindre at folk blir utbrente og å styrke sterke sider. Det kjennes godt å arbeide på den måten.

Om det føles for fjernt å lage sin egen lille leirefigur i kampen mot en indre negativ kraft vil jeg si at også i dialogen med andre individer ligger også en potensiell lindring. Jeg har gjentatte ganger gjennom livet forsøkt å skrive dagbok. Det føles kunstig for meg å skrive til en leser som ikke finnes. Kanskje vil ingen andre lese det jeg nå skriver enn jeg selv. Likevel har jeg flyttet tanken min ut i et offentlig felt hvor jeg kan få respons, om jeg er heldig. I bevisstheten om en potensiell dialog med andre oppstår modning og fordypning av en opprinnelig idé. Og nye idéer oppstår.

Kreativ kommunikasjon 2 - om å lage stygge bilder

Jeg husker en oppgave jeg fikk som student på Kunst-og håndverkskolen: Lag et stilleben av gjenstander du ikke liker og bruk de fargene du liker minst. Jeg gned meg i hendene - det morbide og groteske passer meg godt. Jeg hadde valgt ut noe gjenstander som for meg var stygge, den gangen. Nå husker jeg ikke annet enn en grønn krystallkaraffel, giftiggrønn med slipt mønster. Jeg la en lakserosa bakgrunn, og andre gjenstander var dandert rundt. Men det underlige var at bildet ikke ble stygt. Jo mer jeg malte, jo vanskeligere var det å holde fast på forestillingen om at det var 'stygt'. Forholdet til både de fysiske gjenstandene og fargene som hadde fortonet seg så ubehagelige forandret karakter i prosessen.

Nå, over 25 år senere er jeg student igjen. Og vi skulle male et stygt bilde. Før jeg går videre må jeg nevne en øvelse forut for denne, som inkluderer det Cecilie Meltzer kaller 'Den indre kritiker.' Det er en stemme jeg kjenner godt. Det er den stemmen som forteller hvor lite flink man er, hvor dårlig det man lager blir. Denne indre stemmen er veldig dyktig på å finne fram til svake punkter og å forstørre, karikere dem.

Prestasjonsangst er min verste fiende. Og jeg er ikke alene. Det er derfor denne øvelsen finnes: Form i leire den kritiske stemmen du kjenner inni deg. Det er en vanskelig oppgave. For mange av oss vil stemmen være velkjent. Kanskje har den fulgt oss hele livet? Men å gi den form? Man må bestemme seg for å oppgi kontroll, ikke snakk under oppgaven. La fingrene få finne den formen figuren skal ha. Og når den har funnet sin form begynner en ny prosess: Å frigjøre seg fra den.

Bakgrunnen for denne øvelsen er, i følge Meltzer, at hjernen tross sin kompleksitet er ganske lettlurt. Man gestalter en indre stemme, og så kan man bestemme hva man skal gjøre med denne figuren. Og som et eksempel fortalte hun om en kunstner som for å unnslippe denne stemmen før forberedelsen til en iutstilling malte et bilde av den - og satte bildet på toget på vei mot et fjernt mål. Uten noen merkelapp på. Ved å utføre denne symbolfylte, men fysiske handlingen har stemmen blitt spaltet ut fra det indre og personlige, det får en ytre form som man kan håndtere - og kvitte seg med.

Kanskje vil virkningen av denne øvelsen være forskjellig fra person til person. Jeg må si jeg fortsatt kjenner den stemmen komme. Men når den gjør det, tar jeg fram i hukommelsen den figuren jeg lagde, og tenker nøye igjennom hva jeg gjorde videre med den. Før arbeidet med å male stygge bilder begynte, tok hver og en sin figur og fant en plass for den, slik at den ikke skulle få fortsette sin destruktive innvirkning. Min fikk bivåne arbeidet med det stygge bildet, men da prosessen var over og bildet var avsluttet ble figuren most til smuler og hplassert i en avfallsbøtte. Hver gang jeg merker prestasjonsangsten komme, ser jeg for meg leiresmulene i avfallsbøtta.

Og det stygge bildet? Nei, det ble ikke stygt. Denne gangen heller.

Kreativ kommunikasjon 1

Hva er kreativitet? For et års tid siden hjalp jeg til med research til en artikkel skrevet av en venn av meg, Bernardo Providência.

Artikkelen The Booming Age of Rapid Technology (1) tar for seg hvordan design og kunst kan påvirkes av ny teknologi; 3D printing og nye metoder for å lage prototyper og unika ved hjelp av tredimensjonal printing. Han intervjuet flere designere og kunstnere som bruker RT for å framstille modeller eller lage originaler, og spør hvordan relasjonen mellom bruker og utøver vil bli påvirket av denne teknologien. Siden har jeg vært opptatt av spørsmålet: Hvor kommer ideene fra? Hvorfor oppstår trangen til å skape? Flere av dem som ble intervjuet til artikkelen vektla nødvendigheten av å benytte upretensiøse materialer for å frigjøre fantasien. Og selv om flere av dem arbeidet med 3D programmer var de opptatt av taktile stimulans for å få ordentlig kontakt med materialet de jobbet med. Kanskje er det vi som ikke har vokst opp med digitale medier som føler konflikten størst, at for unge mennesker er det ingen forskjell i opplevelsen av å jobbe med mus og skjerm i forhold til å forme med leire, byggeklosser eller

simpelt papir.

Fra mars 2009 deltar jeg på studier ved HiAk i emnet Kreativ kommunikasjon. Studiene kombinerer yrkespedagogisk tenkning med personlig utviklingsarbeid. Jeg har praksisplass ved en vekstbedrift der jeg både lærer om bedriftens virke og holder kurs rettet mot arbeidssøkere.

Studiene er samlingsbaserte og noe av det mest spennende er nettopp disse samlingene der vi gjennom kreative øvelser får et innblikk i hvordan man kan styrke individets sterke sider.

Det kan være male/tegneøvelser, eller relatert til musikk, til rollespill osv. Vi utdannes ikke til terapeuter, men gir tilleggskompetanse som er nyttig på amnge områder. Området er fascinerende, og å gjennomgå de kreative øvelsene er lystbetont, selv om de ofte berører svært personlige sider ved oss.

Bildet til venstre er tatt på slutten av en 20 minutters

maleøkt der vi var tolv mennesker som malte sammen uten å snakke eller på andre måter forhandlet om bildets utvikling.

Forut for øvelsen hadde vi hatt en øvelse der vi to og to

utvekslet kruseduller på et ark.

For tiden leser jeg boken Playing and Reality (2) av D.W. Winnicott. Det er spennende å lese hans tese om kreativitetens plass i den menneskelige psyke.

Han karakteriserer lek som verken er en ren ytre handling eller en del av vårt indre; og understreker viktigheten av transitional objects tidlig i livet; gjenstander som spedbarnet tar i bruk for å lindre smerten ved adskillelsen fra moren/brystet. Et koseteppe, en dukke, en snor...

Winnicott skiller mellom fantasering og lek, fordi fantasering er en indre prosess som ikke har lekens endringspotensiale. Fantasering er en mer passiv tilstand som foregår i det indre uten å ha en omformende kraft.

...The area of playing is not inner psychic reality. It is outside the individual, but it is not the external world (...)

There is a direct development from transitional phenomena to playing, and from playing to shared playing, and from this to cultural experiences. (Summary, chapter 3)

Winnicott sier tillit er en forutsetning for at lek kan oppstå. Ogat lekens innhold ikke er viktig, men den tilstanden som oppstår. Lek er den halvt tilbaketrukne tilstanden som er beslektet med den konsentrasjonen man kan finne hos eldre barn eller voksne. I leken bruker barnet ytre gjenstander i drømmens tjeneste og investerer i ytre valgte fenomen med drømmens mening og følelse.

På min praksisbedrift har jeg i vår kurset to grupper i betongstøping. Valget av materiale henger sammen med to intensjoner: Å finne et materiale som var så upretensiøst som mulig, uten å bli oppfattet som 'terapeutisk' eller 'barnslig', og som ga en taktil opplevelse og mulighet til både å følge en presentert oppskrift og å improvisere, skape nye former uten store forkunnskaper.

Jeg var oppmerksom på at de som kom på kurs ikke selv hadde valgt å delta selv, med det var likevel en overraskelse å møte det jeg oppfatter som en negasjon av kreativitet hos enkelte av deltakerne. Det var mennesker som på ingen måte stod tilbake intellektuelt, følelsesmessig eller fysisk, men troen på egne skaperkrefter hadde fått en knekk. Selv om kursdeltakerne går på attføring, var det flere som brukte som argument at de ikke hadde tid til en så nytteløs handling som å skape for egen gledes skyld. Og at de ikke så verdi i å skape noe i en tid der overproduksjon er en reell trussel mot klodens liv.

Hva skal det være godt for? var et spørsmål som kom opp flere ganger.

I en tid da alle handlinger måles mot økonomisk lønnsomhet er det lett å miste gleden over den enkle skaperhandlingen. Hvor ofte har jeg ikke selv stått i kjøkkenhagen og merket at jeg ubevisst skynder meg med hagearbeidet fordi det ikke lønner seg. Å spinne eget garn, å sylte eget syltetøy, å brodere eller strikke; ulønnsomt alt sammen. Men den økonomiske krisen viser hvor absurd hele økonomien er bygget opp, hvor 'verdiløse' jobbsamfunn vi har bygget opp. Vi befinner oss i en kollektiv devaluert tilstand, der arbeidets indre verdi ikke lenger har noen sammenheng med den økonomiske ytelsen.

For arbeidsøkende som sliter med lav selvfølelse og depresjon kan det å lete etter egen kreativitet være en nesten umulig handling. Først må det kanskje finnes oppgaver som er tydelig definerte, som er arbeidsrelaterte og som gir en følelse av mening. Og at den innsats som legger ned blir sett av andre. Kan man komme fra devaluert til re-valuert, der egen erkjennelse av verdi ligger til grunn kan skapertrang initieres.

---

1 The Booming Age of Rapid Technology (2008) B.Providência, teknisk kunstmagasin Sirkel nr 8

2 Playing and Reality (1971) D.W.Winnicott Routledge Classics 2005 ISBN 0-415-34546-4