onsdag 30. mars 2011

Friksjon

Konsert:
(Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival)
Tirsdag 29/3 2011
Oslo Domkirke

Accademia Bizantina v/ Ottavio Dantone
Sonia Prina, kontraalt

A. Vivaldi: Arier og instrumentalverk


En viss motstand og spenning kan være det som skal til for å løfte en musikalsk fremføring fra det ordinære til det ekstraordinære. Blir friksjonen for stor blir den derimot ytterst destruktiv. Sjelden har jeg opplevd større motstand og uoverensstemmelse mellom de medvirkende og mellom musikere og musikk enn i Oslo domkirke tirsdag kveld.

Sonia Prina er en strålende sangerinne. Hennes teknikk er blendende og hun kan synge raskere løp enn de fleste. Tatt i betraktning at hun også regnes for å være barokkspesialist var det derfor spesielt overraskende at stemmen hennes virket så til de grader tung og malplassert da hun fremførte ukjente Vivaldi-arier med Accademia Bizantina i Oslo domkirke. Prina sang med stor romantisk vibrato, artikulasjonen var gjennomgående diffus og ornamentene virket påtvungne og kunstige. Den kanskje største ulykken var likevel at hun sang med et friskt italiensk barokkensemble. Det ble mer friksjon enn en konsert kan tåle.

Jeg vil ikke vikle meg inn i en debatt om tidlig musikk og oppføringspraksis, men å fremføre Vivaldi med en vibrato og en dramatisk stemmeprakt som i beste fall tilhører høyromantisk opera, og egentlig ikke der heller, fremstår for meg som særdeles merkelig. Det handler egentlig ikke først og fremst om en streben mot den uoppnåelige autentisiteten, men snarere om estetiske kvaliteter. Vivaldis arier innbyr ikke til å synge på denne måten. Vibratoen skaper en motstand denne musikken ikke kan overvinne. Eller for å si det på en annen måte: Vivaldis arier låter glimrende hvis de fremføres med lite vibrato, frie og improviserte ornamenter, og barokk frasering og artikulasjon. Musikerne i Accademia Bizantina spilte nettopp med barokkartikulasjon og frie ornamenter, som virket nærmest improviserte. Dessuten brukte de vibrato utelukkende som et spesielt ekspressivt virkemiddel på utvalgte steder. Selv om Sonia Prina og ensemblet hadde evnet å musisere sammen ville altså denne blandingen aldri kunne bli noe annet enn bisarr.

Accademia Bizantina lyste opp en ellers vanskelig konsertkveld med sin interpretasjon av Concerto Grosso i a-moll op. 3 (RV 522). På sitt beste svinger det virkelig av det italienske ensemblet, som i fremføringen av denne konserten, fremviste levende samspill og gnistrende musisering. Alt i alt var imidlertid friksjonen, både mellom solist og ensemble og mellom musikere og musikk, så stor i Oslo domkirke at denne konserten nok glemmes fortest mulig av undertegnende.

2 kommentarer:

  1. Snodig at en såkalt barokkspesialist stilmessig skulle bomme såpass grovt. Hva tror du kan være årsaken, kan akustikken i kirken spilt en rolle? Har du hørt mer stilriktig barokksang i samme lokale tidligere?

    Har du ellers en god forklaring på begrepet kontra-alt?

    Espen

    SvarSlett
  2. Hei!

    Kontraalt er den laveste kvinnelige sangstemmen, altså lavere enn vanlig alt. Opprinnelig var det en herrestemme som sang falsett/kastratsanger.

    Akustikken kan ha spilt en viss rolle. Det er langt bedre akustikk i for eksempel Trefoldighetskirken. Likevel tror jeg nok dette har mer med sangerens kunstneriske valg å gjøre, og på det punktet må jeg si meg uenig i hennes tolkning.

    Thomas

    SvarSlett