Fyrstikkarbeiderskene var blant de første i Norge til å ta streikevåpenet i bruk. Fyrstikkarbeiderskene ble et forbilde for arbeidskvinner i deres kamp for bedre lønn, bedre arbeidsmiljø og kortere arbeidstid. Fra 1889 til 1901 ble det stiftet 20 fagforeninger for kvinner. De fleste av foreningene hadde tilholdssted i Kristiania.
Folk som promenerte langs Karl Johans gate om ettermiddagen den 30. oktober 1889, stanset forskrekket opp. Mot dem kom gående et underlig opptog av mer enn 300 kvinner. Over de simple kjolene bar de strieforklær, trette ansikter vitnet om hardt slit og de nakne føttene var stukket inn i treklogger. Jentene gikk i taushet. I spissen av toget ble det båret to faner med røde inskripsjoner: «Hjelp de streikende fyrstikkpakkersker» og «Vi forlanger kun et øre mere».
Fyrstikkarbeiderskenes aksjon i 1889 er en av de mest berømte streiker i vår historie. Den 23. oktober 1889 hadde fyrstikkpakkerskene på de to fyrstikkfabrikkene Bryn og Grønvold, i det som den gang var Østre Aker, spontant lagt ned arbeidet. Fyrstikkarbeiderskene var verken skolerte eller hadde organisasjonserfaring – de ble likevel blant de første i Norge til å ta streikevåpenet i bruk. Deres beskjedne krav vakte stor sympati landet rundt. Mer enn 10 000 mennesker gikk i demonstrasjonstog til støtte for deres sak. Les mer om streiken her.
«…nu begynder vi at forstaa, at vi har værd som mennesker, vi ogsaa…» (Kvinnelige fyrstikkarbeidere i Social-demokraten 1. desember 1889)
«Men farfar mistet kona si i kampens hete…» Fru gassmester Olsen i Kristiansand var en engasjert dame og svært opptatt av arbeiderkvinnenes vanskelige kår. Hun lot mann være mann og dro inn til hovedstaden for å demonstrere – og ble likeså godt værende i Kristiania!
Fyrstikkpakkerskernes Fagforening ble stiftet 8. februar 1890 som den første fagforeningen for kvinner i industrien. Kvinnene nølte lenger enn menn med å organisere seg, men i 1890-årene kom en rekke kvinnelige fagforeninger. Usle arbeidsforhold og lave lønninger var viktigste årsak.
Betydning hadde det også at det i denne perioden vokser fram en ny politisk kraft. Dannelsen av fagforeninger var én side ved denne utviklingen. Den andre siden var den politiske organiseringen. Det norske Arbeiderparti ble stiftet i 1887 i forlengelse av den faglige organiseringen. Selv om partiet var lite opptatt av kvinnespørsmål i 1890-årene, kunne kvinnene regne med støtte når de organiserte seg. For kvinner var det en helt ny erkjennelse at de i fellesskap, gjennom fagorganisering, kunne bedre sine kår.
Kvinner utgjorde ofte den ufaglærte arbeidskraften, og de første forsøkene på organisering var preget av usikkerhet og mangel på erfaring. Ofte ble ledelsen av foreningene overlatt til andre og mer ressurssterke kvinner – og menn – fra overklassen. Den radikale journalisten Margrete Vullum ble for eksempel valgt til formann i Fyrstikkpakkerskernes Fagforening. Likeledes var det Vilhelmine Ullmann, gift med Viggo Ullmann, som holdt talen da foreningens fane ble avduket 16. mai 1890.
«…det var saa aldeles nyt for os kvinder at bli opfordrede til at si, hva vi synes; thi vi har jo bestandig vært vante til, at vore ord har havt litet eller intet værd, men naar vi nu faar stiftet vor fagforening, saa tror vi, at den vil hjælpe os mere og mere at fjerne tanken om vor ubetydelighed…» (Seilduksarbeiderskene, Social-demokraten 2. mars 1890)
I enkelte tilfeller organiserte arbeiderkvinnene seg sammen med mennene. Dette gjaldt for eksempel kvinner i ølbryggeriene. Andre foreningsdannelser kom på initiativ fra mennene i samme næring. Kvindelige Sømarbeideres forening (1891) ble stiftet etter påtrykk fra Skreddersvendenes fagforening. Som oftest hadde kvinnene støtte fra sine mannlige kolleger på arbeidsplassen.
«- det kribler og kravler af dem i alle fag og fuger i Gutenbergs hellige haller. (…) Der er stor efterspørsel efter tjenestepiger, saa jentene behøver ikke at sulte, om de legger vinkelhagen bort.» (Innlegg i Typografiske Meddelelser nr. 25, 1902)
Andre fagforeninger ble stiftet i direkte konfrontasjon med de mannlige arbeiderne. Årsaken til motsetningene var frykt for at kvinnene skulle presse lønningene ned. Kvinnelige arbeidere fikk som regel bare halvparten – noen ganger helt ned i en tredjedel – av det mennene hadde i lønn. Spesielt innen trykkerifaget var forholdet anstrengt mellom de mannlige typografene og de kvinnelige setterskene.
Den største gruppen av kvinner i arbeidslivet befant seg likevel utenfor industrien. Her var tjenestejentene den største enkeltgruppen. Å organisere tjenestejentene viste seg å være vanskeligere enn å organisere kvinner i industrien: jentene arbeidet enkeltvis og spredt og de møtte sterk motstand hos husmødrene, som nektet å ansette jenter som var fagorganisert. Det ble gjort flere forsøk på å etablere en egen fagforening for tjenestejentene før det i 1910 endelig lyktes å få etablert Den kvindelige tjenerstands forening.
Typografforeningen ønsket å fjerne kvinnene fra setteriene, og argumentene de brukte var preget av et nedlatende kvinnesyn; kvinnelige arbeidere var ulønnsomme for bedriften, de kunne aldri bli like dyktige som mannlige typografer, og kvinners helse ville bli ødelagt i trykkeriene. Også moralsk ville kvinnene ødelegges. Å ta lønnsarbeid utenfor hjemmet var i strid med kvinnens «egentlige livsoppgave» som hustru og mor.
De kvinnelige arbeiderne organiserte seg likevel i Sætterskernes Klub, som ble stiftet i 1896. Hovedmålet med å fagorganisere seg var å samle kvinnene til kamp mot lav lønn og dårlige arbeidsforhold. Det forhindret ikke foreningene i å bli viktige treffpunkt også i sosiale sammenhenger. Her kunne kvinnene møtes utenom arbeidet, og det ble arrangert fester, utflukter og sammenkomster for medlemmene.
Fyrstikkarbeiderskene var blant de første i Norge til å ta streikevåpenet i bruk. Fyrstikkarbeiderskene ble et forbilde for arbeidskvinner i deres kamp for bedre lønn, bedre arbeidsmiljø og kortere arbeidstid. Fra 1889 til 1901 ble det stiftet 20 fagforeninger for kvinner. De fleste av foreningene hadde tilholdssted i Kristiania.
Folk som promenerte langs Karl Johans gate om ettermiddagen den 30. oktober 1889, stanset forskrekket opp. Mot dem kom gående et underlig opptog av mer enn 300 kvinner. Over de simple kjolene bar de strieforklær, trette ansikter vitnet om hardt slit og de nakne føttene var stukket inn i treklogger. Jentene gikk i taushet. I spissen av toget ble det båret to faner med røde inskripsjoner: «Hjelp de streikende fyrstikkpakkersker» og «Vi forlanger kun et øre mere».
Fyrstikkarbeiderskenes aksjon i 1889 er en av de mest berømte streiker i vår historie. Den 23. oktober 1889 hadde fyrstikkpakkerskene på de to fyrstikkfabrikkene Bryn og Grønvold, i det som den gang var Østre Aker, spontant lagt ned arbeidet. Fyrstikkarbeiderskene var verken skolerte eller hadde organisasjonserfaring – de ble likevel blant de første i Norge til å ta streikevåpenet i bruk. Deres beskjedne krav vakte stor sympati landet rundt. Mer enn 10 000 mennesker gikk i demonstrasjonstog til støtte for deres sak. Les mer om streiken her.
Fyrstikkpakkerskernes Fagforening ble stiftet 8. februar 1890 som den første fagforeningen for kvinner i industrien. Kvinnene nølte lenger enn menn med å organisere seg, men i 1890-årene kom en rekke kvinnelige fagforeninger. Usle arbeidsforhold og lave lønninger var viktigste årsak.
Betydning hadde det også at det i denne perioden vokser fram en ny politisk kraft. Dannelsen av fagforeninger var én side ved denne utviklingen. Den andre siden var den politiske organiseringen. Det norske Arbeiderparti ble stiftet i 1887 i forlengelse av den faglige organiseringen. Selv om partiet var lite opptatt av kvinnespørsmål i 1890-årene, kunne kvinnene regne med støtte når de organiserte seg. For kvinner var det en helt ny erkjennelse at de i fellesskap, gjennom fagorganisering, kunne bedre sine kår.
Kvinner utgjorde ofte den ufaglærte arbeidskraften, og de første forsøkene på organisering var preget av usikkerhet og mangel på erfaring. Ofte ble ledelsen av foreningene overlatt til andre og mer ressurssterke kvinner – og menn – fra overklassen. Den radikale journalisten Margrete Vullum ble for eksempel valgt til formann i Fyrstikkpakkerskernes Fagforening. Likeledes var det Vilhelmine Ullmann, gift med Viggo Ullmann, som holdt talen da foreningens fane ble avduket 16. mai 1890.
I enkelte tilfeller organiserte arbeiderkvinnene seg sammen med mennene. Dette gjaldt for eksempel kvinner i ølbryggeriene. Andre foreningsdannelser kom på initiativ fra mennene i samme næring. Kvindelige Sømarbeideres forening (1891) ble stiftet etter påtrykk fra Skreddersvendenes fagforening. Som oftest hadde kvinnene støtte fra sine mannlige kolleger på arbeidsplassen.
Andre fagforeninger ble stiftet i direkte konfrontasjon med de mannlige arbeiderne. Årsaken til motsetningene var frykt for at kvinnene skulle presse lønningene ned. Kvinnelige arbeidere fikk som regel bare halvparten – noen ganger helt ned i en tredjedel – av det mennene hadde i lønn. Spesielt innen trykkerifaget var forholdet anstrengt mellom de mannlige typografene og de kvinnelige setterskene.
Den største gruppen av kvinner i arbeidslivet befant seg likevel utenfor industrien. Her var tjenestejentene den største enkeltgruppen. Å organisere tjenestejentene viste seg å være vanskeligere enn å organisere kvinner i industrien: jentene arbeidet enkeltvis og spredt og de møtte sterk motstand hos husmødrene, som nektet å ansette jenter som var fagorganisert. Det ble gjort flere forsøk på å etablere en egen fagforening for tjenestejentene før det i 1910 endelig lyktes å få etablert Den kvindelige tjenerstands forening.
Typografforeningen ønsket å fjerne kvinnene fra setteriene, og argumentene de brukte var preget av et nedlatende kvinnesyn; kvinnelige arbeidere var ulønnsomme for bedriften, de kunne aldri bli like dyktige som mannlige typografer, og kvinners helse ville bli ødelagt i trykkeriene. Også moralsk ville kvinnene ødelegges. Å ta lønnsarbeid utenfor hjemmet var i strid med kvinnens «egentlige livsoppgave» som hustru og mor.
De kvinnelige arbeiderne organiserte seg likevel i Sætterskernes Klub, som ble stiftet i 1896. Hovedmålet med å fagorganisere seg var å samle kvinnene til kamp mot lav lønn og dårlige arbeidsforhold. Det forhindret ikke foreningene i å bli viktige treffpunkt også i sosiale sammenhenger. Her kunne kvinnene møtes utenom arbeidet, og det ble arrangert fester, utflukter og sammenkomster for medlemmene.