I dag har jeg sendt følgende henvendelse.
Til jurister, statsvitere, politikere og andre som mottar dette.
Håper noen kan svare på et av, eller begge, de to spørsmålene jeg stiller her. Ettersom min frihet ikke blir respektert i Norge, og ettersom det ikke synes å være noen nevneverdig økende vilje, eller ønske – iallefall ikke i den offentlige debatten – verken fra partipolitisk hold, eller andre hold enn pasientorganisasjoner, om å fjerne tvangsparagrafer fra den norske tvangslovgivningen, blir de spørsmålene jeg stiller her stadig viktigere for meg. Jeg elsker mitt land, Norge, dypere enn noen kan fatte – men det å elske, innebærer å elske på både godt og vondt. Jeg har så dype røtter og dype bånd i mitt kjære land, at det derfor gjør meg ekstra vondt at Norge, det landet jeg elsker skal tillate et slikt dypt krenkende, psykiatrisk tvangsregime. Forholdene er ikke bedre i alle andre land. Tvangspsykiatrien er et internasjonalt, dypt problem – for den bittelille minoriteten i befolkningen som rammes av den. Men i noen land, så er forholdene mye friere – jo lengre sydover i Europa man beveger seg, jo friere synes landene å være.
1. Hva er tvangslovgivningen i Frankrike?
De siste årene har jeg noen ganger, blant annet i mai i år (se kopi av mailen under her), spurt om å få en link til den psykiatriske tvangslovgivningen i Frankrike – ettersom norsk offisiell informasjon om tvangslovgivningen i et annet land, Nederland, er feilaktig.
Tvangslovgivningen i Nederland. I Ot.prp. nr. 11 (1998-99) kap. 3.7 omtales tvanglovgivningen i Nederland: «Vilkårene er at pasientens sinnslidelse utgjør en fare og at denne faren ikke kan bli forhindret på annen måte enn tvangsinnleggelse.» Dette er feilinformasjon. I følge den offisielle engelske oversettelsen av den nederlandske psykiatriske tvangslovgivningen har Nederland et utvidet farebegrep (se kapittel 1, seksjon 1, punkt 1, bokstav f). I tillegg til farlighet for andres sikkerhet, selvmordsfare og selvskadingsfare – er det også to andre punkter som gir tillatelse for psykiatrisk tvang, nemlig fare for sosial isolering, og fare for alvorlig selvneglisjering. Altså har man et behandlingskriterium i Nederland også, fordekt under farekriteriet. Uansett, de nederlandske tvangskriteriene er betydelig mye mindre omfattende enn de norske. Det vises også på statistikken over tvangsinnleggelser. Det folketallsrelative antall tvangsinnleggelser i Nederland er i overkant av 20 % av antallet i Norge. Så selv om man i Nederland har en befolkningstetthet som er blant de høyeste i verden, så begår man altså mye mindre tvang.
Frankrikes lov nr 90-527 av 27/7-90. I den nevnte Ot.prp. nr. 11 (1998-99) kap. 3.8 omtales tvanglovgivningen i Frankrike: «Vilkåret for tvungen innleggelse er at personen har en sinnslidelse som utgjør en fare for offentlig ro og orden eller personers sikkerhet.» Her står det tydelig spesifisert hva farebegrepet innebærer, men etter erfaringen med omtalen av den nederlandske tvangslovgivningen, så tror jeg ikke lengre på det som er skrevet i en oversatt kortversjon, før jeg får se grunnteksten på det opprinnelige språket – eller dens direkte oversettelse ord for ord til engelsk eller norsk.
Ot.prp. nr. 11 (1998-99) sier i kap. 3.8: «Den franske lovgivningen om psykisk helsevern er gitt i avdeling IV i code de la santé publique, lov nr 90-527 av 27/7-90.» Har noen en web link til den psykiatriske tvangslovgivningen i Frankrike? Dersom noen har en link til den franske tvangslovgivningen, ville jeg sette pris på om dere kunne videresende den til meg. Og dersom noen har en link til en engelsk oversettelse av den franske tvangslovgivningen, så vil jeg sette pris på det også. Tusen takk.
Og så har jeg et annet spørsmål:
2. Kan Norge be om utlevering av norske tvangspsykiatriske flyktninger?
Dersom en norsk statsborger som er underlagt tvang i Norge – flykter til et annet land, må da norske myndigheter respektere dette andre landets psykiatriske tvangslovgivning, og la personen få gå fritt i det friere landet vedkommende har flyktet til, hvis dette landets tvangslovgivning er friere enn Norges, slik at personen i det landet vedkommende har flyktet til ikke blir utsatt for tvang – eller har norske myndigheter hjemmel for å be om utlevering av den norske statsborgeren som har flyktet til dette andre friere landet? Mitt spørsmål gjelder personer som er underlagt tvang uten dom, altså under kontroll av kontrollkommisjonene, ikke av domstolen.
Håper noen kan svare på et av, eller begge, disse to spørsmålene. Tusen takk.
Jan Olaf Ellefsen
Medlem i We Shall Overcome – www.wso.no
Ps. Her er innlegget med det innledningsvis nevnte som jeg skrev i mai i år: «Psykiatrisk tvangslovgivning i Tyskland, Nederland, Frankrike, Portugal.«
Ettertid 
Alvorlig selvneglisjering (Nederland), kan ikke det være det samme som det tilleggskriteriet som ble fjernet i den nye psykiatriloven vår?
Å betrakte «sosial isolering» som kriterium for tvangsinnleggelse synes jeg er hårreisende. Man kan da ikke påtvinge folk sosial omgang!
I følge fransk wikipedia har også Frankrig et behandlingskriterium («péril imminent»), der dog kun har relevans, hvis tvangsindlæggelsen begæres af andre, end myndighederne: Hospitalisation à la demande d’un tiers (HDT). Som jeg kan se, blandes vilkårene for HDT og HO (begæring om tvangsindlæggelse fra myndighedernes, f.eks. politiets, side) på helse- og omsorgsdepartementets hjemmeside sammen, og man har altså valgt, ikke at nævne behandlingskriteriet.
Hele lovteksten på fransk for resten her.
Tusen takk for informasjon i august, Marian. Men det var naturligvis ikke bra å oppdage at også Frankrike har et behandlingskriterium. Vet du om noen land i Europa som ikke har noen behandlingskriterium?
Jan Olaf: Kan ikke lige umiddelbart komme på noget land. Behandlingskriteriet forekommer mig som den logiske konsekvens af forståelsen af «psykisk sygdom» som biologisk hjernesygdom, sygdom på linie med diabetes, der forværres hvis ubehandlet. At sygdommen skulle forværres, med negative følger for hjernen, er jo også som regel argumentet, der fremføres for at retfærdiggøre tvangsbehandling. Denne opfattelse af «psykisk sygdom» som organisk hjernesygdom er desværre jo nærmest universel, og dermed også tanken, at det er «uetisk» at undlade at behandle denne «sygdom» medicinsk.
Så, hvis du ikke vil flytte til en øde bjergtop i Himalaya, eller noget i den retning, så er der kun et alternativ, som jeg ser det. Og det er Tyskland, hvor man her fra efteråret af har chamcen for at få udfærdiget et lovligt bindende psykiatrisk testamente.
Takk for svar, Marian! Når det gjelder Tyskland og forhåndserklæringer, så har helsedepartementet i Norge svart meg at den tyske lovendring som ble vedtatt 18. juni og trådte i kraft 1. september i år, kun gjelder for personer med vergemål – altså ikke for oss andre… Men jeg syns det høres merkelig ut, for Rene Talbot og IAAPA sendte jo ut den pressemeldingen 18. juni, og der tydet jo på at forhåndserklæringen skulle gjelde for alle som ønsket det. Vet du noe mer om hvem og hva de tyske forhåndserklæringene faktisk gjelder for? Kan en hvilken som helst tysk statsborger få fritak for tvangspsykiatri nå gjennom en forhåndserklæring?
Jan Olaf: jeg har også kun informationen, som René Talbot og IAAPA har sendt ud, og jeg må sige, at det virkeligt lyder meget mærkeligt, at det kun skulle gælde personer med værgemål. Jeg kunne snarere forestille mig, at det netop ikke gælder disse – såfremt der altså findes undtagelser -, da de jo anses som værende endnu mindre i stand til at træffe beslutninger på egne vegne, end alle andre (derfor er de jo sat under værgemål).
Jeg vil google lidt, senere, og se, om jeg kan finde ud af noget konkret.
Fint, Marian! Håper du finner noe offisiell tysk informasjon på nettet. Dersom ikke, kunne du tenke deg å skrive et brev til det tyske helse- eller justisdepartementet, for å få bekreftet hvorvidt forhåndserklæringene faktisk gjelder for alle mennesker og for tvangspsykiatri? Uansett, jeg vil gjerne se informasjonen ligge ute på en offisiell tysk nettside. Først da kan det brukes i debatten i andre land.
Jan Olaf: I følge René Talbots website PatVerfü gælder forhåndserklæringen for alle. Jeg tænker, helsedepartementet har misforstået noget: hvis en person ikke er i stand til at indvillige, respektive afvise behandling, overlades afgørelsen til en domstol. Og her skal man så selvfølgeligt repræsenteres af en tredje person. Det gør imidlertid hverken forhåndserklæringen ugyldig, eller forudsætter, at man på forhånd er under værgemål.
Her er for resten hele lovteksten: «Drittes Gesetz zur Änderung des Betreuungsrechts».