Senegambia - helt vest!

I Senegal er det 16 grader i vannet. I Gambia stjeles "organ"er. 
Inntekter fra turismen havner i gale lommer. 
Det meste er ved det gamle. Eller?

Afrikas Thailand
I siste reisebrev hadde jeg akkurat ankommet Gambia, dette lille engelsktalende landet med ei svær elv som borer seg inn i landet, omkranset av Senegal i tre himmelretninger og av havet mot vest. Kunta Kinte i "Røtter" ble tvangs-sendt herfra – til en slavetilværelse i den nye verden. Seinere har mange gambiere frivillig søkt lykken utenlands, bl.a. i vårt eget land. Under turistboomen her på 70 og 80-tallet ble det knyttet mange kontakter mellom skandinaviske kvinner og gambiske menn.
I -94 stod en løytnant i 20-åra i spissen for et vellykket militærkupp, og det ble slutt med norsk charterturisme. Men svensker, briter, hollendere og tyskere holder stand, og fortsatt er Gambia et slags Afrikas svar på Thailand, med omvendt rollefordeling.
Gambia er ofte masete. Her som i andre fattige land, er det å bli kjent med turister en mulighet for penger og et annet liv. Derfor strømmer også lykkejegere til fra krigsherjede og turistfrie land i Vest-Afrika, spesielt fra Liberia og Sierra Leone.
Og du får mange tilbud, også om bisniss. I Banjul sitter det nå en forretningsmann og venter ivrig på om jeg kan skaffe han brukte bildekk og gamle kassevogner fra Norge. I Ghana håper de på en container med brukte kjøleskap. Om det er så mye å hente på dette er tvilsomt. Mye av cluet i bisniss med Afrika ligger nemlig i å unngå en ofte skyhøy import-toll. Dvs. enten oppgi færre varer enn hva som egentlig er i containeren, eller kjenne en toller som kan være behjelpelig - mot en personlig godtgjørelse.
Her i Vest-Afrika kjøpes det meste second-hand. Det er bare overklassen, de hvite og libaneserne som har råd til fabrikknye produkter.

Organ snatcher
I Gambia er mødrene hellige. Den som snakker stygt om en mor, risikerer å bli slått ned. Overfor ugifte kvinner derimot, er det mer fritt fram. Uttallige er de "brødre" som har tilbudt meg sine "søstre". Men – i sånne situasjoner hører jeg ikke med blant de seriøse, dessuten - jeg har jo en slags magisk kraft. Så – når de gambiere jeg møter vil håndhilse på meg, ber jeg dem tenke seg om.
– Careful my friend, I am an organ-snatcher!
Så blir det usikkerhet, og han tar ikke lenger sjansen på å ta meg i hånda. Uttallige er de historier om folk som håndhilser på hverandre, og så plutselig merker den ene at hans mest vitale "organ" simpelthen er borte. Eller kvinner som føler at deres engang så stolte bryster har skrumpet fullstendig inn. Bare p.g.a. et håndtrykk. Når historiene topper seg, tør de færreste i Gambia å hilse på hverandre.
De som har denne magiske evnen kalles "organ-snatchere". I verste fall kan de havne i fengsel eller bli jult opp. Overfor en hvit, en touba, er toleransen større og frykten mindre. Jeg er verken blitt arrestert eller angrepet. I stedet fikk jeg selv tilbud om å hilse på Gambias mest kjente organ-snatcher. Tror dere jeg tok han i hånden?
Det hører med til historien at gambiske pissoarer tilbyr den ypperste "privacy", med høye vegger på begge sider. Ingen evt. organ-snatchere skal få se hva du er utrustet med.

Hvitt og dyrt
Senegal er fransk-talende. Det er det "hviteste" og dyreste av de vestafrikanske land jeg har besøkt. Her bruker du 3-400 kroner dagen, en hundrelapp mer enn i Gambia. I Ghana, et av de billigste vest-afrikanske land, klarer du deg med halvparten. 
På handicraftmarkedene er det fritt fram. Med skyhøye startpriser, kanskje 4-5 ganger over det du tilslutt betaler. Så reiser da også senegalesere rundt i hele Vest-Afrika og tråler markedene for spesielt antikke trefigurer og masker som kan selges til turister. Du finner de seinere i hovedstaden Dakar, i den gamle koloniby St. Louis, og i Saly Portugal – det store turistcharterstedet i Senegal, visstnok nå også med norske "Orkideekspressen". 
Det selvstendige Senegals første president het Senghor. Han var svart utapå, men hvit i sitt tankesett  – ifølge kritikerne. Mye er da også tilrettelagt for hvitinger her, spesielt for franskmenn. De eier de beste landområdene, har hånd om turismen, kontrollerer bisnissen sammen med libaneserne, og forsvinner med profitten – som ofte havner i Europa.
På denne vestafrika-rundreisen har jeg ikke noe sted sett så mange tiggere som i Dakar. De er i alle variasjoner, døgnet rundt: Handikappede som kryper på de de har igjen av lemmer, andre som humper rundt med en svær kjepp i mangel av krykker, noen heldige som sitter i rullestol, enslige mødre som bor på gata med sine barn, gamle menn og kvinner uten slektninger, barbeinte og halvnakne barn. Alle med øyne full av tristhet, uten håp. Barna er de som henger lengst i buksebeinet ditt og som sist gir opp kampen for å få noen slanter.

Sånn er Afrika
I Saly Portugal er det annerledes. Der er de hvite turistområdene renset for både tiggere og selgere, og lokalbefolkningen har knapt adgang, selv til strendene. Her kan du leve ubekymret om en annen virkelighet, og de gangene du våger deg utenfor området, guides du av svarte som er hvite inni.
Vi holdt til i landsbyen like ved, der lokalfolket bor. Her traff vi Ibrahim, 28 år. Han var muslim, som de fleste senegalesere, og rørte ikke alkohol. Han levde av å være turistguide, men hadde ingen lisens. Så – om han var uheldig, kunne han havne i fengsel for 2-3 dager. Han var jo en trussel mot de store hotellene og deres guider. Takket være han, fant vi et bra sted å bo til halve prisen.
- Hva skal du gjøre imorgen, spurte jeg.
Nei, han hadde ikke noe planer.
– Hvorfor ikke, spurte jeg.
– Du skjønner ikke Afrika, sa han. Vi tar dagen som den kommer. Finner jeg en turist som trenger en guide, tilbyr jeg min assistanse, eller så hjelper jeg til i en butikk, eller så treffer jeg venner. Har jeg penger, så kjøper jeg mat og røyk og klær. Har jeg ikke penger, så får jeg mat av venner. Jeg bekymrer meg aldri over morgendagen, det finnes alltid en løsning. Dette er mitt liv. Sånn er Afrika.
Vi ga han noen penger, noen tomflasker og noen brukte klær. Han var fornøyd. Vi ga mer uttelling enn en fast jobb ville ha gjort. Dessuten: Ibrahim var blant de som virkelig kan lykkes i den tøffe turistbransjen: Ikke for masete, ikke for skråsikker, smilende, vennlig, ærlig og - engelsktalende.
At mange afrikanere tar dagen som den kommer, kan for oss turister være en bra ting. Det er alltid mange som har tid til deg, du får mye oppmerksomhet. Men manglende planer for fremtiden har også sine andre sider. Den reiseglade vietnameserinnen, restauranteier i St. Louis, men hvert år på besøk i hjemlandet, sa det sånn: I Afrika er alt ved det gamle, selv etter tjue år. I Vietnam kommer du hvert år tilbake til et nytt land.

Cap Vert, Dakar, 18.1.03
Jan Christensen - jakri@email.com

Kunta Kinte kom fra Gambia, og dette lille, engelsktalende, muslimske landet er en av USAs mest trofaste støttespillere. Her som ellers i Afrika, drømmer mange om "God's own country". Etter at World Trade Center ble lagt i grus, ble 11. september proklamert som nasjonal høytidsdag - eller kanskje var det sørgedag? 

Han kuppet makten mens han var i slutten av 20-åra, holder seg til venns med George Bush  og vinner ethvert valg - uansett folkelig støtte og uten truende internasjonale protester. Gambias leder Yahya..

Blikkboksbarna: Skitne, fillete, skoløse og uten fremtid. Du finner dem over store deler av Vest-Afrika. Enhver mynt og matbit som havner oppi et av spannene, lurer døden. Ihvertfall for noen timer.

Il Goree, slaveøya en halv times båttur fra Dakar. Herfra ble slaver sendt fra stoltheten i den gamle verden til ydmykelsen i den nye verden. 

Fra et av de mange merkeder i Dakar. Du pruter uten skam - allikevel: Hvem lurer hvem?

En sementfabrikk spydde ut røyk og stjal land. Folk mistet næringsgrunnlaget og ble sjuke, men fikk ingen erstatning av det multinasjonale selskapet.  Tilslutt - på en trafikkert lørdag ettermiddag - sperret de Dakars hovedvei med steiner og brente bildekk. Etter to timer dukket opprørspolitiet opp med tåregass. Vi kunne omsider kjøre videre.

Pont Fadherbe, broa over til franskmennas første bosetting i Afrika: St. Louis. En halv kilometer lang og konstruert av Gustav Eiffel, som også har Eiffeltårnet på samvittigheten.

Ibrahim, vår guide i Sally Portugal. I Afrika har eldste barn ansvar for å ta seg av nesteldste, nesteldste av tredjemann osv. Resultatet er at de fleste afrikanere - uansett alder - har et ualminnelig godt håndlag med barn.