Jesus - Slektenes Håp

Forside | Detaljert innhold | Bøker av Ellen G White: Veien til Kristus | Mot historiens klimaks | Slektenes håp

Del: 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 | 10 | 11 | 12 | 13 | 14 | 15 | 16 | 17 | 18 | 19 | 20 | 21 | 22 | 23 | 24

Del 18

Kapittel 63:

Jesu inntog i Jerusalem

«Rop høyt av glede, Sions datter, bryt ut i jubel, Jerusalem! Se, din konge kommer til deg. Rettferdig er han, og seier er gitt ham; ydmyk er han og rir på et esel, på den unge eselfolen.»1

Fem hundre år før Kristi fødsel forutsa profeten Sakarja at Israels konge skulle komme. Denne profetien er nå i ferd med å bli oppfylt. Han som så lenge har avvist kongelige æresbevisninger, kommer nå til Jerusalem som løftets arving til Davids trone.

Det var på den første dag i uken at Kristus holdt sitt triumferende inntog i Jerusalem. Folkeskarer som hadde strømmet til for å se ham i Betania, fulgte nå med, ivrige etter å være vitne til den mottagelsen han skulle få. Mange mennesker var på vei til byen for å feire påsken, og de sluttet seg til mengden som fulgte Jesus. Hele naturen syntes å fryde seg. Trærne var kledd i grønt, og blomstene fylte luften med sin fine duft. Nytt liv og ny glede oppildnet folket. Håpet om det nye riket spirte frem på ny.

Jesus hadde til hensikt å ri inn i Jerusalem og hadde sendt to av disiplene for å skaffe ham et esel med føll. Da Jesus ble født, var han avhengig av gjestfrihet fra fremmede. Krybben han lå i, var et lånt sted hvor han kunne hvile. Selv om dyrene på de tusen fjell tilhører ham, er han også nå avhengig av vennlighet fra en fremmed for å få et dyr han kan bruke under sitt kongelige inntog i byen. Igjen blir hans guddommelighet åpenbart, og det tilmed i de minste detaljer i den instruks han gav disiplene i forbindelse med det ærend de skulle utføre. Oppfordringen «Herren har bruk for dem», ble straks imøtekommet slik som Jesus hadde sagt på forhånd. Han valgte å gjøre bruk av folen som aldri noe menneske hadde sittet på. I glad begeistring la disiplene klærne sine på dyret og lot Mesteren sette seg på det.

Hittil hadde Jesus alltid reist til fots, og til å begynne med hadde disiplene undret seg over at han nå valgte å ri. Men håpet lyste opp i dem ved den frydefulle tanken at han nå var i ferd med å holde sitt inntog i hovedstaden, bli utropt til konge og hevde sin kongelige makt.

Mens de var på vei for å utføre sitt ærend, fortalte de Jesu venner om

428


sine strålende forventninger. Spenningen spredte seg overalt, og folkets forventninger nådde sitt høydepunkt.

Ridende på eselryggen

Jesus fulgte det som var skikk og bruk hos jødene ved kongelige inntog. Dyret han red på, var det som Israels konger benyttet. Profetien hadde forutsagt at slik skulle Messias' komme til sitt rike. Ikke før hadde han satt seg på folen, så gjenlød luften av høye jubelrop. Folkemengden hyllet ham som Messias, deres konge. Nå mottok Jesus den hyllest som han aldri før hadde tillatt. Disiplene tok dette som et bevis på at deres glade forhåpninger skulle bli til virkelighet når de så ham ta plass på tronen.

Folkemengden var overbevist om at frigjørelsens time var kommet. I fantasien så de at de romerske hærer ble drevet bort fra Jerusalem, og at Israel enda en gang skulle bli en uavhengig nasjon. Alle var lykkelige og begeistret. Folk ivret om kapp for å hylle ham. De kunne ikke vise frem noen ytre pomp og prakt, men tilbad ham med glede i sinnet. De var ikke i stand til å gi ham kostbare gaver, men de bredte klærne sine ut som et teppe på veien foran ham, og de strødde løvrike kvister fra oliventrær og palmer på veien. De kunne ikke gå med kongelige faner i spissen for triumftoget, men de skar ned brede palmegrener, naturens seiers symbol, og svingte dem med kraftige jubel- og hosianna-rop.

Etter hvert som de drog frem, ble folkemengden stadig mer tallrik på grunn av dem som hadde hørt om Jesus, og som skyndte seg av sted for å slutte seg til prosesjonen. Tilskuere blandet seg hele tiden med mengden, og spurte: Hvem er dette? Hva skal alt dette oppstyret bety? Alle hadde hørt om Jesus og ventet at han skulle dra til Jerusalem. Men de visste at han hittil hadde satt seg imot alle anstrengelser for å sette ham på tronen, og ble derfor svært forbauset over å høre at det var ham. De undret seg over hva som kunne være årsak til denne forandringen hos ham som hadde erklært at hans rike ikke var av denne verden.

Deres undrende spørsmål blir overdøvet av et seiersrop. Igjen og igjen blir det gjentatt av den begeistrede folkemengden. Folk langt borte tar del i hyllesten, og ekkoet lyder fra fjellene og dalene omkring. Og nå slutter også grupper fra Jerusalem seg til opptoget. Fra de mange som er samlet for å overvære påsken, går tusener frem for å by Jesus velkommen. De hilser ham med palmegrener og et brus av hellig sang. Prestene i templet blåser i basunene til kveldens gudstjeneste. Men det er få som reagerer. Rådsherrene blir skremt og sier til hverandre: «All verden renner etter ham.»

Aldri før hadde Jesus tillatt en slik demonstrasjon. Han forutså klart hva følgen ville bli. Dette ville føre ham til korset. Men det var på denne måten han ønsket å fremstille seg offentlig som gjenløseren. Han ville gjøre folk oppmerksom på det offer som skulle være kronen på hans misjon til en fallen verden. Mens folk var samlet i Jerusalem for å feire

429


påsken, skulle han som var det egentlige påskelam, frivillig utlevere seg selv som et sonoffer.

Gjennom alle følgende tidsaldrer ville det være nødvendig for hans menighet å gjøre hans død for verdens synd til gjenstand for ettertanke og studium. Hver kjensgjerning i denne forbindelse skulle bli så klart bekreftet at det ikke var rom for tvil. Derfor var det nødvendig at hele folket nå fikk øynene sine rettet mot ham. De begivenheter som inntraff forut for hans store offer, måtte være av en slik art at de ledet folks oppmerksomhet til ham selv som offerlammet. Etter en slik hendelse som den som fant sted i forbindelse med hans inntog i Jerusalem, ville alles øyne følge ham når han hurtig nærmet seg de avsluttende begivenheter.

Det som hendte i forbindelse med Jesu triumf tog, ville være noe alle snakket om, og alles tanker ville dreie seg om ham. Etter korsfestelsen ville mange huske disse begivenheter i forbindelse med hans domfellelse og død. Dette ville få dem til å granske profetiene, og de ville bli overbevist om at Jesus virkelig var Messias. I alle land ville tallet på dem som kom til troen, bli mangedoblet.

I denne eneste triumfscene i sitt liv kunne Kristi inntog ha blitt eskortert av himmelske engler og kunngjort med Guds basun. Men en slik demonstrasjon ville ha vært i strid med hensikten med hans misjon og med den lov som preget hans liv. Han fortsatte det samme ydmyke liv som var blitt hans lodd. Han måtte bære menneskeslektens byrde inntil han gav sitt liv for at verden skulle få leve.

Disiplene syntes at denne dagen var den største i deres liv. Men den ville vært overskygget av mørke skyer hvis de hadde visst at dette jubelopptog bare var et forspill til Jesu lidelse og død. Selv om han igjen og igjen hadde forsikret dem om at han skulle ofres, hadde de i øyeblikkets glede og seiers fryd glemt hans sorgfulle ord. De så frem til hans fremgangsrike herskerrolle på Davids trone.

Nye grupper sluttet seg stadig til opptoget. Med få unntak ble alle revet med av den glade stemning, og bidrog til å forsterke de hosiannarop som lød og gjenlød fra høydedrag til høydedrag og fra dal til dal. Ustanselig lød ropene: «Hosianna, Davids sønn! Velsignet være han som kommer, i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!»

Aldri før hadde verden sett et slikt seiersopptog. Det lignet ikke et opptog av verdens berømte erobrere. I denne prosesjonen var det ikke noe følge av sorgfulle fanger som var trofeer og tegn på kongelig tapperhet. Men Kristus var omgitt av de herlige trofeer som var uttrykk for hans kjærlighetsgjerninger blant syndige mennesker. De fangene han hadde reddet fra Satans makt, var der og priste Gud for sin utfrielse. De blinde som hadde fått sitt syn, gikk forrest i toget. De stumme som nå hadde løste tunger, var de som ropte høyest. De vanføre som han hadde helbredet, hoppet av glede. De var også de mest ivrige til å bryte av palmegrener og svinge dem foran ham. Enker og foreldreløse barn priste Jesu navn for hans barmhjertighetsgjerninger mot dem. De spedalske som han hadde helbredet, spredte ut sine smittefrie klær på veien og hyllet

430


ham som ærens konge. De som han hadde kalt ut fra dødens søvn, var også med i folkemengden. Lasarus, som kort tid i forveien hadde ligget død i graven, frydet seg nå i sin manndoms fulle kraft. Det var han som ledet det dyret Kristus red på.

Fariseerne føler sin maktstilling truet

Mange fariseere var vitne til det som foregikk, og med glødende nag og ondskap forsøkte de å snu folkestemningen. De brukte all sin myndighet i forsøket på å få folket til å tie, men deres oppfordringer og trusler tjente bare til å øke begeistringen. De fryktet for at denne veldige menneskemengden ville gjøre Jesus til konge. Som en siste utvei trengte de seg gjennom mengden og sa til Jesus på en klandrende og truende måte: «Mester, tal dine disipler til rette!» De erklærte at slike støyende demonstrasjoner var ulovlige og ville ikke bli tillatt av myndighetene. Men Jesu svar brakte dem til taushet: «Jeg sier dere: Dersom de tier, skal steinene rope!»

Dette triumf toget var etter Guds egen plan. Det var forutsagt av profeten, og mennesker hadde ingen makt til å sette Guds forsett til side. Hvis menneskene hadde forsømt å virkeliggjøre hans plan, ville han gitt røst til de livløse steinene, og de ville ha hyllet hans Sønn og prist ham. Da fariseerne tause trakk seg tilbake, ble Sakarjas ord gjentatt av hundrevis av stemmer: «Rop høyt av glede, Sions datter, bryt ut i jubel, Jerusalem! Se, din konge kommer til deg. Rettferdig er han, og seier er gitt ham; ydmyk er han og rir på et esel, på den unge eselfolen.»

Da prosesjonen var kommet frem til bergskråningen på vei ned mot byen, stanset Jesus, og hele følget gjorde det samme. Foran dem lå Jerusalem i sin glans, i øyeblikket badet i lyset av solen som var i ferd med å gå ned. Alles blikk festet seg ved templet. I imponerende prakt hevet det seg over alt annet. Det var som om det pekte mot himmelen for å vise folket til den eneste sanne og levende Gud. Templet hadde lenge vært nasjonens stolthet og ære. Også romerne var stolte av dets prakt. En konge som romerne hadde innsatt, hadde gått sammen med jødene i å ombygge og utsmykke det, og den romerske keiseren hadde gitt rike gaver til det. Dets styrke, prakt og storslagenhet hadde gjort det til et av verdens underverker.

Mens solnedgangen spredte sitt gylne fargeskjær over himmelen, ble tempelveggenes rene, hvite marmor opplyst av strålene, og søylene med de gullbelagte overdelene funklet i lysglansen. Fra høydedraget der Jesus og følget hans stod, så templet ut som et massivt byggverk av snø, med innfatninger av gylne spir.

Ved inngangen til templet var det en vinranke i gull og sølv med grønne blad og veldige drueklaser utført av de mest fremragende kunstnere. Motivet fremstilte Israel som et fruktbart vintre. Gullet, sølvet og det grønne var satt sammen med sjelden smak og utsøkt faglig dyktighet. Grasiøst slynget det seg omkring de hvite, glinsende søylene, mens

432


skinnende slyngtråder snodde seg rundt de gylne utsmykninger. I prakten fra solnedgangen lyste det hele med en herlighet som var som om den skulle vært lånt fra himmelen.

Jesus gråter over Jerusalem

Jesus betrakter denne scenen, og ropene fra menneskemengden stilner av, trollbundet som de er av denne plutselige skjønnhetsåpenbaring. Alles øyne er vendt mot Jesus. I ansiktet hans venter de å se den samme beundring som de selv føler. Men i stedet ser de en skygge av sorg. De blir forbauset og skuffet over at øynene hans blir fylt med tårer, og at kroppen svaier frem og tilbake som et tre i storm. Fra de skjelvende leppene høres en angstfull klagelyd som om den kom fra dypet av et knust hjerte.

For et syn dette er for engler! Deres kjære høvding i fortvilt sorg! For et syn for den glade folkemengden som med jubelrop og svaiende palmegrener fulgte ham til den herlige byen hvor de i sin glade uforstand håpet at han nå skulle herske.

Jesus gråt også ved graven til Lasarus. Det var i guddommelig sorg og medlidenhet med menneskelig smerte. Men denne plutselige sorg var som en klagetone i et seierskor. Midt under en jubelscene der alle hyllet Israels konge, gråt han. Det var ikke gledestårer, men tårer og sukk som skyldtes en angst som han ikke kunne holde tilbake. Folkemengden ble plutselig grepet av tungsinn. Deres hyllest døde bort. Mange gråt av deltagelse med ham i en sorg de ikke kunne fatte.

Jesus gråt ikke på grunn av det han selv skulle lide. Getsemane var like foran ham, der redselen av et stort mørke snart ville overvelde ham. Innenfor synsfeltet var også Fåreporten som offerdyrene i århundrer var blitt ført gjennom. Denne porten skulle snart åpnes for ham som ofringen av alle disse dyrene hadde pekt frem til, han som skulle gi sitt liv for verdens synd. Like i nærheten var også Golgata, skueplassen for den sjelekval som snart ville komme. Likevel var det ikke på grunn av disse påminnelser om hans grufulle død at han gråt og stønnet av sjeleangst.

Sorgen gjaldt ikke ham selv. Tanken på hans egen angst skremte ikke denne edle, selvoppofrende personen. Det var synet av Jerusalem som skar Jesus i hjertet, byen som hadde forkastet Guds Sønn og ringeaktet hans kjærlighet, som nektet å la seg overbevise av hans mektige undergjerninger, og som stod i begrep med å ta hans liv. Han så den situasjon byen var i, og den skyld som tynget den når den forkastet sin gjenløser. Og han så hva den kunne ha vært hvis den hadde tatt imot ham som var den eneste som kunne lege dens sår. Han var kommet for å frelse den. Hvordan kunne han så gi den opp?

Israel hadde vært et privilegert folk. Gud hadde gjort deres tempel til sin bolig. «Det reiser seg fagert, en fryd for hele jorden.»2 Der fantes beretningen om Kristi beskyttende omsorg og ømme kjærlighet i mer enn tusen år - en slik kjærlighet som en far har til sitt eneste barn. I dette

433


tempel hadde profetene forkynt sine alvorsfulle advarsler. Der var røkelseskarene blitt svingt mens røkelsen, blandet med de tilbedendes bønner, hadde steget opp til Gud. Der var blodet av dyr blitt utgytt, et forbilde på Kristi blod. Der hadde Gud åpenbart sin herlighet over soningsstedet. Der hadde prestene gjort tjeneste, og praktutfoldelsen i symbolene og seremoniene hadde pågått gjennom tidene. Men nå skulle alt dette ta slutt.

Jerusalems skjebnetime

Jesus løftet hånden - den hånden som så ofte hadde gagnet de syke og lidende. Han rakte den ut mot den ulykkelige byen, og med en stemme som brast av sorg, utbrøt han: «Om også du på denne dagen hadde forstått hva som tjener til fred!» Her stanset han og unnlot å si det Jerusalem kunne ha vært hvis folket der hadde tatt imot den hjelp som Gud ønsket å gi - den gaven som var hans kjære Sønn.

Hvis Jerusalems innbyggere hadde visst det som var deres forrett å kunne vite, og hadde aktet på det lyset som himmelen hadde sendt, kunne byen stått frem i sin prakt og velstand som rikenes dronning og fri i kraft av sin gudgitte styrke. Ingen soldater ville stått ved dens porter, ingen romerske faner ville ha vaiet på dens murer. Den lykkelige skjebne som Jerusalem ville vært velsignet med, om byen hadde tatt imot sin frelser, steg opp for Guds Sønn. Han så at den kunne ha blitt helbredet for sin sykdom, utfridd fra trelldom og grunnfestet som verdens mektige hovedstad. Fra dens murer ville fredens duer ha fart ut til alle nasjoner. Den ville ha blitt verdens strålende diadem.

Men det strålende bildet av hva Jerusalem kunne ha blitt, svinner bort for Kristi blikk. Han er klar over byens situasjon under det romerske åk, under Guds mishag - dømt til å lide gjengjeldelsens dom. Jesus fortsetter sin avbrutte veklage: «Men nå er det skjult for dine øyne. Det skal komme dager da dine fiender kaster en voll opp omkring deg, omringer deg og trenger inn på deg fra alle kanter og slår deg og dine innbyggere til jorden. Det skal ikke bli stein tilbake på stein i deg, fordi du ikke forstod at tiden var kommet da Herren gjestet deg.»

Kristus kom for å frelse Jerusalem og alle som bodde der. Men fariseernes stolthet, hykleri, avindsyke og ondskap hadde hindret ham fra å fullføre sitt forsett. Han visste om den fryktelige gjengjeldelse som ville ramme den dødsdømte byen. Han så Jerusalem kringsatt av krigshærer. De beleirede innbyggerne ble drevet til sult og død. Mødre spiste sine egne barn, mens både foreldre og barn snappet den siste matbit fra hverandre. Sultens kvaler berøvet dem all naturlig hengivenhet overfor hverandre.

Han så at jødenes stahet, slik den kom til syne ved at de forkastet hans frelse, også ville få dem til å nekte å overgi seg til invasjonshæren. Han så at Golgata, der han skulle bli korsfestet, var dekket med kors så tett som trærne i en skog. Han så de ulykkelige innbyggerne som ble torturert  

434


på pinebenken og da de ble korsfestet. De skjønne palassene var ødelagt. Templet lå i ruiner, og av de massive murene skulle det ikke bli stein tilbake på stein. Byen selv ble pløyd til en åker. Det var derfor ikke underlig at Jesus gråt i angst og kval over det fryktelige synet.

Jerusalem hadde vært hans hjertebarn. Som en ømhjertet far sørger over sin villfarne sønn, gråt Jesus over den kjære byen. Hvordan skal jeg kunne oppgi deg? Hvordan skal jeg kunne se deg gå til grunne? Må jeg la deg fare så du kan fylle ditt ugudelighets beger? Et menneske er så verdifullt at verdener blir uten betydning sammenlignet med det. Men her skulle et helt folk gå til grunne! Når den dalende solen ikke lenger var synlig på himmelen, ville Jerusalems nådedag være slutt.

Mens prosesjonen stod der på toppen av Oljeberget, var det enda ikke for sent for Jerusalem å vende om. Barmhjertighetens engel var da i ferd med å stige ned fra den gylne tronen og gi plass for rettferdighet og dommen som ventet. Men i barmhjertighet og kjærlighet gikk Jesus enda i forbønn for Jerusalem som hadde hånet hans nåde, foraktet hans advarsler, og som nå holdt på å flekke sine hender med hans blod. Hvis Jerusalem bare ville vende om, var det enda ikke for sent.

Mens de siste stråler fra den dalende solen fremdeles opplyste både tempel, tårn og spir, ville kanskje en eller annen god engel lede byen inn i Kristi kjærlighet og avverge dens dom? Vakre, vanhellige by som hadde steinet profetene, forkastet Guds Sønn og ved sin ubotferdighet låst seg fast i trelldommens lenker - din nådedag er nesten slutt!

Likevel taler Guds Ånd fremdeles til Jerusalem. Før dagen er slutt, lyder enda et vitnesbyrd om Kristus. Det høres en røst av vitner som svar på kallet fra fortidens profeter. Hvis Jerusalem vil høre kallet, hvis byen vil ta imot ham som nå går inn gjennom dens porter, kan den ennå bli reddet.

Til Jerusalem i kongelig prosesjon

Rådsherrene i Jerusalem har fått melding om at Jesus nærmer seg byen med et stort følge. Men de har ingen velkomstord til Guds Sønn. Med frykt og angst går de ut for å møte ham og håper å kunne få mengden til å spre seg. Idet prosesjonen beveger seg nedover Oljeberget, blir den stanset av rådsherrene. De spør hva grunnen er til den høyrøstede gleden. Når de spør: «Hvem er dette?» svarer disiplene inspirert av Den Hellige Ånd, og i veltalende ordelag gjentar de profetiene om Kristus:

Adam vil fortelle dere: Det er kvinnens ætt som skal knuse slangens hode.

Spør Abraham, og han vil si dere: Det er Melkisedek, Salems konge, Fredsfyrsten.

Jakob vil fortelle: Han er Sjilo av Juda stamme.

Jesaja vil utbryte: «Immanuel», «Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste».3

Jeremia vil fortelle dere: Davids Spire, «Herren, vår rettferdighet».4

435


Daniel vil si: Han er Messias.

Hosea vil forkynne: Han er «Herren, Allhærs Gud, Herren er hans navn».5

Døperen Johannes vil fortelle dere: Han er «Guds lam, som bærer verdens synd».6

Den store Gud har forkynt fra sin trone: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i.»7

Vi, hans disipler, erklærer: Dette er Jesus, Messias, livets fyrste, verdens gjenløser.

Og fyrsten over mørkets makter anerkjenner ham og sier: «Jeg vet hvem du er, du Guds Hellige!»8

Matt 21,1-11; Mark 11,1 -10; Luk 19,29-44; Joh 12,12-19


Kapittel 64:

Jødefolket besegler sin skjebne

Kristi triumf tog inn i Jerusalem var et dunkelt forbilde på hans komme i himmelens skyer med kraft og herlighet under englenes seierssang og de helliges jubel. Da skal Kristi ord til prestene og fariseerne bli oppfylt: «Heretter skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer, i Herrens navn!»1

I et profetisk syn fikk Sakarja se den endelige seiersdagen. Han så også dommen over dem som hadde forkastet Kristus da han kom første gang: «Da skal de se på meg, på ham som de har gjennomboret, og sørge over ham likesom en sørger over sin eneste sønn, og klage bittert over ham likesom en holder klage over den førstefødte.»2 Alt dette forutså Jesus da han så ut over byen og gråt over den. I Jerusalems undergang så han den endelige tilintetgjørelse av det folket som var skyldig i Guds Sønns blod.

Disiplene så hvordan jødene hatet Kristus, men ikke hva det ville føre til. De oppfattet enda ikke den virkelige tilstand som Israel var i, og heller ikke den gjengjeldelse som ville komme over Jerusalem. Dette åpenbarte Jesus for dem ved en betydningsfull, praktisk undervisning.

Det siste kall til Jerusalem hadde vært forgjeves. Prestene og rådsherrene hadde hørt fortidens profetiske røst bli gjentatt av folkemengden som svar på spørsmålet: «Hvem er dette?» Men de tok ikke imot det som inspirert tale. I sinne, men like fullt med forbauselse prøvde de å få folket til å tie. Romerske tjenestemenn var til stede i mengden, og overfor dem anklaget de ham som opprørsleder. De fremstilte det som om han var i ferd med å innta templet og regjere som konge i Jerusalem.

Jesu rolige stemme dempet ståket av den støyende mengden. Han erklærte igjen at han ikke var kommet for å opprette et jordisk rike. Han skulle snart fare opp til sin Far, og hans anklagere ville ikke få se ham mer før han kom tilbake i herlighet. Da ville de anerkjenne ham, men det ville være for sent til at de kunne bli frelst. Jesus uttalte dette med sorg i stemmen og med en sjelden kraft.

De romerske tjenestemennene ble tause og stille. Selv om de var

437


fremmede for guddommelig påvirkning, følte de seg nå så grepet som aldri før. I Jesu rolige ansikt, som var preget av høytidelig alvor, så de kjærlighet, velvilje og stille verdighet. De følte seg dratt til ham på en måte som de ikke selv forstod. I stedet for å arrestere Jesus var de mer innstilt på å hylle ham. Henvendt til prestene og rådsherrene la de ansvaret på dem for å ha skapt oppstyret. Ergerlige over nederlaget vendte disse lederne seg til folket med sine klagemål, mens de i sinne begynte å krangle seg imellom.

Imens hadde Jesus ubemerket innfunnet seg i templet. Alt var rolig, for det som hadde hendt på Oljeberget, hadde samlet folket der. En kort stund ble Jesus stående ved templet og betrakte det med sorgfullt blikk. Så gikk han bort sammen med disiplene og drog tilbake til Betania. Da folk lette etter ham for å utrope ham til konge, kunne de ikke finne ham.

Det fruktløse fikentreet

Hele natten var Jesus i bønn, og om morgenen gikk han igjen til templet. På veien dit gikk han forbi en frukthage med fikentrær, og han var sulten. «Langt borte så han et fikentre med løv, og han gikk for å se om han kunne finne frukt på det. Men da han kom bort til det, fant han ikke annet enn blad, for det var ikke tiden for fikener.»

Det var ikke tiden for modne fikener unntatt på visse steder. I fjellbygden omkring Jerusalem kunne det med rette sies: «Det var ikke tiden for fikener.» Men i den hagen Jesus kom til, var det ett tre som syntes å være forut for alle de andre. Det var alt dekket med løv. På fikentreet viser frukten seg før bladene springer ut. Dette treet som var fullt av blad, så derfor lovende ut. Det var som et tre med moden frukt. Men det så bare slik ut. Da Jesus undersøkte treet, fra den nederste grenen til den øverste kvisten, fant han «ikke annet enn blad». Det var en hel del prangende løvverk, men ikke noe mer.

Jesus uttalte en forbannelse over treet. «Aldri mer skal noen spise frukt av deg,» sa han. Da han og disiplene neste morgen igjen var på vei mot byen, la de merke til de ødelagte grenene og bladene som hang ned. «Rabbi, se!» sa Peter, «fikentreet som du forbannet, er visnet.»

Kristi handling da han forbannet fikentreet, forbauset disiplene. Den virket så ulik hans vanlige handlemåte. De hadde ofte hørt ham si at han ikke var kommet for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. De husket at han hadde sagt: «Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.»3 Hans undergjerninger var gjort for å gjenopprette, aldri for å ødelegge. Disiplene hadde kjent ham bare som gjenoppretteren og helbrederen. Denne handlingen var noe helt for seg selv. Hva var hensikten med den? spurte de.

Gud «vil gjerne vise miskunn». «Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg vil ikke at den ugudelige skal dø.» Å ødelegge og fordømme er for ham en «underlig» gjerning.4 Men det er av kjærlighet og miskunn han løfter fremtidens slør og viser menneskene hvor syndens vei vil føre dem.

438


Et talende symbol

Forbannelsen av fikentreet var en lignelse utført i handling. Dette ufruktbare treet, som pranget med sitt bedragerske løvverk, var et symbol på jødefolket. Jesus ønsket å gjøre klart for disiplene hva som var årsaken til Israels uavvendelige dom. Derfor tilla han treet moralske egenskaper og gjorde det til en tolk for guddommelig sannhet.

Jødene skilte seg tydelig ut fra alle andre folkeslag ved å hevde sin troskap mot Gud. Han hadde favorisert dem på en spesiell måte, og de mente at de var mer rettferdige enn alle andre folk. Men de var blitt fordervet på grunn av kjærlighet til verden, og grådige etter vinning. De skrøt av sin kunnskap, men de var uvitende om Guds krav og var fulle av hykleri. Lik det ufruktbare treet løftet de sine prangende grener høyt. De var frodige å se til og vakre for øyet, men de gav «ikke annet enn blad». Den jødiske religion med sitt praktfulle tempel, sine hellige altere, sine mitra-kledde prester og inntrykksfulle seremonier, var nok et vakkert syn. Men den manglet ydmykhet, kjærlighet og velvilje mot andre.

Alle trærne i frukthagen var uten frukt. Men de bladløse trærne skapte ingen forventning og var ikke årsak til noen skuffelse. Disse trærne var en fremstilling av hedningefolkene. De var like blottet for gudsfrykt som jødene var. Men de gav seg heller ikke ut for å tjene Gud. De kom ikke med skrytende påstander om at de var så gode. De var blinde overfor Guds gjerninger og veier. For dem var fikentiden enda ikke kommet. De ventet fremdeles på en dag som ville gi dem lys og håp. Jødene, som hadde fått større velsignelser frå Gud, ble holdt ansvarlige for sitt misbruk av disse gavene. De fortrinn de roste seg av, økte bare deres skyld.

Jesus var sulten da han gikk bort til fikentreet for å finne noe å spise. Slik hadde han også kommet til Israel. Han hungret etter å finne rettferdighetens frukt hos dem. Han hadde øst ut sine gaver over dem, så de skulle bære frukt til velsignelse for verden. De hadde fått alle tenkelige muligheter og privilegier. Til gjengjeld ønsket han deres sympati og samarbeid i nådens verk. Han lengtet etter å se selvoppofrelse, medfølelse og iver for Gud, og en dyp, inderlig lengsel etter medmenneskers frelse. Hadde de holdt Guds lov, ville de ha gjort det samme uselviske arbeid som Kristus utførte. Men kjærligheten til Gud og mennesker ble formørket av stolthet og selvgodhet. De ruinerte seg selv ved å nekte å tjene andre. De sannhetens skatter som Gud hadde betrodd dem, gav de ikke videre til verden. I det ufruktbare fikentreet kunne de ha lest både sin synd og straffen for den.

Fikentreet visnet som følge av Kristi forbannelse. Det stod der i sin fordømte tilstand, atskilt fra de andre trær, opptørket fra roten av. Det var et bilde på hvordan jøde folket ville bli når Guds nåde ble tatt fra dem. Fordi jødene nektet å bringe velsignelsen til andre, kunne de ikke lenger få den selv. «Når ulykken kommer, Israel, hvem skal hjelpe deg da?»5

Denne advarselen gjelder til alle tider. At Kristus forbannet det treet som han selv hadde skapt, er en advarsel til alle menigheter og til alle

439


kristne. Ingen kan leve ut Guds lov uten å tjene andre. Men det er mange som ikke lever i samsvar med Kristi barmhjertige, uselviske liv.

Mange som mener om seg selv at de er utmerkede kristne, forstår ikke hva tjenesten for Gud består i. De planlegger og studerer for å behage seg selv. De handler bare ut fra selviske interesser. Tiden har bare verdi for dem i den utstrekning de kan bruke den til å berike seg selv. Dette er deres hensikt med alt i livet. De tjener ikke andre, men bare seg selv. Gud skapte dem til å leve i en verden der det må utføres uselvisk tjeneste. Han ville at de skulle hjelpe sine medmennesker på enhver mulig måte. Men selvet antar slike dimensjoner at de ikke ser noe annet. De har ikke nærkontakt med sine medmennesker.

De som på denne måten lever for seg selv, ligner fikentreet som så ut til å ha så mye å by på, men var uten frukt. De følger gudsdyrkelsens former; men uten anger eller tro. De gir seg ut for å ha aktelse for Guds lov, men lydigheten mangler. De taler, men handler ikke. I dommen over fikentreet viser Jesus klart hvor avskyelig han synes denne tomme bekjennelsen er. Han sier at den som synder åpenlyst, er mindre skyldig enn den som bekjenner seg til å tjene Gud, men som ikke bærer frukt til hans ære.

Lignelsen om fikentreet

Lignelsen om fikentreet, som Kristus fortalte før sitt besøk i Jerusalem, hadde en direkte tilknytning til den undervisning han gav da han forbannet det ufruktbare treet. Gartneren gikk i forbønn for det ufruktbare treet i lignelsen: «Herre, la det stå dette året også, så skal jeg grave omkring det og gjødsle det. Kanskje det da vil bære neste gang. Hvis ikke, får du hogge det ned.»6 Det ufruktbare treet skulle få ekstra omsorg. Det skulle få alle mulige fordeler. Men hvis det fremdeles ble uten frukt, kunne ikke noe redde det fra undergangen.

I lignelsen ble det ikke fortalt noe om resultatet av gartnerens arbeid.  Det avhang av folket som Jesus talte til. Jødene var et symbol på det fruktløse treet, og det var deres sak å avgjøre sin egen skjebne. De hadde fått hvert fortrinn som himmelen kunne gi dem. Men de særlige velsignelser de fikk, ble til ingen nytte for dem. Kristi handling da han forbannet det ufruktbare fikentreet, viste resultatet. De hadde bestemt sin egen ødeleggelse.

I mer enn tusen år hadde jødene misbrukt Guds barmhjertighet og nedkalt hans straffedommer over seg. De hadde forkastet hans advarsler og drept hans profeter. Folket på Kristi tid gjorde seg medansvarlig for disse synder ved å gå i samme spor. Deres skyld var at de vraket den nåde og de advarsler de mottok. De lenker som nasjonen hadde smidd gjennom århundrer, var folk på Kristi tid i ferd med å legge på seg selv.

I hver tidsalder får menneskene sin dag med lys og privilegier, en prøvetid da de kan forsone seg med Gud. Men denne nådetiden har en grense. Barmhjertigheten kan tale den skyldiges sak i årevis og bli ringeaktet  

440


og forkastet. Men det kommer en tid da det skjer for siste gang. Hjertet blir så forherdet at det ikke lenger lar seg påvirke av Guds Ånd. Da vil den milde, overtalende stemmen ikke lenger lyde for synderen. Da kommer det ikke flere formaninger og advarsler.

Den dagen var kommet for Jerusalem. Jesus gråt i angst over byen som var dømt, men han kunne ikke redde den. Han hadde brukt alt som var av hjelpemidler. Ved å forkaste Guds Ånds advarsler hadde Israel vraket det eneste middel som kunne hjulpet dem. Ingen annen makt kunne utfri dem.

Den jødiske nasjon - til lærdom og advarsel

Den jødiske nasjon var et symbol på mennesker i alle tidsaldrer som avviser den evige kjærlighets inntrengende kall. Kristi tårer da han gråt over Jerusalem, gjaldt synden gjennom alle tider. I de straffedommer som ble uttalt over Israel, kan de som forkaster Guds Hellige Ånds formaninger og advarsler, lese sin egen dom.

I vår generasjon er det mange som går i de samme spor som de vantro jøder. De har vært vitne til åpenbaringen av Guds kraft. Den Hellige Ånd har talt til dem, men de klamrer seg til sin motstand og vantro. Gud sender dem advarsler og formaninger, men de er ikke villige til å innrømme sin villfarelse, og de forkaster hans budskap og hans sendebud. Nettopp de midler han benytter for å redde dem, blir en anstøtsstein for dem.

Det frafalne Israel hatet Guds profeter fordi de brakte dets skjulte synder for dagen. Kong Akab betraktet Elia som sin fiende fordi Elia med troskap irettesatte ham for hans hemmelige synder. Slik vil Kristi tjenere som påtaler synd, også i dag bli møtt med hån og avvisning. Bibelens sannhet, som er Kristi religion, kjemper mot en sterk strøm av moralsk urenhet. Fordommen er enda sterkere hos menneskene nå enn på Kristi tid. Kristus oppfylte ikke menneskenes forventninger. Hans liv var en irettesettelse av deres synder, og derfor forkastet de ham. Slik harmonerer heller ikke sannheten i Guds ord med menneskenes skikker i dag og deres naturlige tilbøyeligheter, og tusener forkaster lyset.

Mennesker som blir tilskyndet av Satan, fremmer tvil om Guds ord og velger å følge sin egen uavhengige dømmekraft. De velger mørket fremfor lyset, men de gjør det med fare for seg selv. De som kritiserte Kristi ord, fant stadig større grunn til kritikk, inntil de vendte seg bort fra sannheten og livet. Slik er det også nå, Gud har ikke til hensikt å fjerne enhver innvending som det naturlige menneske kan fremføre mot hans sannhet. For dem som avviser de dyrebare lysstrålene som ville opplyse mørket, vil hemmelighetene i Guds ord alltid fortsette å være hemmeligheter. Sannheten er skjult for dem. De går i blinde og vet ikke om ødeleggelsen som venter dem.

Fra toppen av Oljeberget så Kristus ut over verden og ned gjennom alle tidsaldrer. Hans ord passer på hvert eneste menneske som ringeakter

441


Guds inntrengende kall. Han taler til deg i dag, du som forakter hans kjærlighet. «Om også du på denne dagen hadde forstått hva som tjener til fred!»7 Kristus feller bitre tårer for deg som ingen tårer har å felle for deg selv. Den skjebnesvangre hardhjertethet som førte fariseerne i fordervelse, kommer til syne i dag. Hvert vitnesbyrd om Guds nåde, hver stråle av guddommelig lys, vil enten smelte og bløtgjøre sjelen eller befeste den i håpløs ubotferdighet.

Kristus forutså at Jerusalem fortsatt ville være forherdet og ubotferdig. Likevel var folket der selv skyld i sin synd og i følgene av nåden som de forkastet. Slik vil det være for hvert eneste menneske som går i samme spor. Herren sier: «Når ulykken kommer, Israel, hvem skal hjelpe deg da?» «Lytt du jord! Nå fører jeg ulykke over dette folket, en frukt av deres onde tanker. For de lyttet ikke til mine ord og ringeaktet min lov.»8

Mark 11,11-14.20.21; Matt 21,17-19


Kapittel 65:

I sitt tempel

Ved begynnelsen av sin virksomhet hadde Jesus drevet ut dem som gjorde templet urent med sin vanhellige trafikk. Hans strenge, guddommelige opptreden hadde slått de renkefulle handelsmenn ene med skrekk. Ved slutten av sin misjon kom han igjen til templet og fant at det fremdeles ble vanhelliget. Tilstanden var til og med verre enn tidligere. Den ytre tempelforgården lignet en veldig oppsamlingsplass for kveg. Rauting og breking og klirring av penger ble blandet med lyden av hissig krangel blant dem som handlet. Midt i alt dette hørtes stemmer fra menn i hellige embeter. Templets høye geistlige var selvopptatt med å kjøpe og selge og med å veksle penger. Så fullstendig var de behersket av pengebegjær at de i Guds øyne ikke var bedre enn tyver.

Meningsløse ofringer

Prestene og rådsherrene forstod lite av hvor viktig den gjerningen var som de hadde ansvar for å utføre. Hver påske og ved løvhyttefesten ble tusenvis av dyr slaktet, og prestene tok dyrenes blod og helte det ut over alteret. Jødene var blitt så vant med ofringene at de nesten hadde tapt av syne at det var synden som nødvendiggjorde all denne utgytelse av blod. De skjønte ikke at det var et forbilde på Guds Sønns blod som skulle gis for at verden skulle kunne leve, eller at hensikten med ofringene var å lede menneskene til en korsfestet gjenløser.

Jesus så på de uskyldige offerdyrene og la merke til hvordan jødene hadde gjort disse store sammenkomster til en skueplass for blodsutgytelse og grusomhet. I stedet for ydmykt å angre sin synd hadde de mangedoblet tallet på offerdyr, som om Gud kunne æres ved en slik hjerteløs tjeneste. Ved egenkjærlighet og griskhet hadde prestene og rådsherrene forherdet seg. De samme symboler som pekte til Guds lam, hadde de gjort til midler for å skaffe seg vinning. I folkets øyne var derfor det hellige ved offertjenesten i stor grad blitt ødelagt. Jesus ble grepet av harme. Han visste at hans blod snart skulle bli utgytt for verdens synd. Han visste også at prestene og de eldste ville verdsette det like lite som tilfellet var med dyrenes blod som de lot flyte ustanselig.

443


Gjennom profetene hadde Kristus talt mot disse skikkene. Samuel hadde sagt: «Bryr Herren seg om brennoffer og slaktoffer som han bryr seg om lydighet mot Herrens ord? Nei, lydighet er bedre enn slaktoffer, og villighet bedre enn fett av værer.» Jesaja som i profetisk syn hadde sett jødenes frafall, tiltalte dem som høvdinger av Sodoma og Gomorra: «Lytt til Herrens ord, dere Sodoma-høvdinger! Hør på vår Guds lov, du Gomorra-folk! Hva skal jeg med alle slaktofrene som dere bærer fram? sier Herren. Jeg er mett av brennofferværer og av fett fra gjøkalver. Blodet av okser og lam og bukker bryr jeg meg ikke om. Når dere kommer fram for mitt åsyn, hvem krever da av dere at dere tråkker ned mine tempelgårder?» «Vask dere, gjør dere rene! Få de onde gjerningene bort fra mine øyne! Hold opp med å gjøre ondt, lær å gjøre det gode! Legg vinn på det som rett er, før voldsmannen på den rette vei, hjelp den farløse til hans rett og ta dere av enkers sak!» l

Jesu fullmakt

Han som selv hadde gitt disse profetiene, gjentok nå advarselen for siste gang. Som en oppfyllelse av profetien hadde folk utropt Jesus til Israels konge. Han hadde godtatt deres hyllest og tatt imot kongeverdigheten. l denne egenskap måtte han handle. Han visste at hans anstrengelser for å reformere et fordervet presteskap ville være forgjeves. Ikke desto mindre måtte han utføre sin gjerning. Vitnesbyrdet om hans guddommelige misjon måtte lyde for et vantro folk.

Igjen så Jesu gjennomtrengende blikk ut over tempel forgården som var blitt vanhelliget. Alles øyne var vendt mot ham. Prester og rådsherrer, fariseere og hedninger så med forbauselse og ærefrykt på ham som stod foran dem i himmelsk majestet. Det guddommelige strålte frem gjennom det menneskelige og gav ham en verdighet og herlighet som han aldri før hadde vist. De som stod nærmest, trakk seg så langt tilbake som det var mulig på grunn av folkemengden. Med unntak av noen få av hans disipler stod Kristus alene. Det var helt stille.

Den dype stillheten var nesten ikke til å holde ut. Jesus talte med en kraft som fikk forsamlingen til å svaie som i en mektig storm: «Det står skrevet: Mitt hus skal være et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule.» Røsten lød som en basun gjennom templet. Det harmfulle uttrykket i ansiktet hans var som en fortærende ild. Med myndighet befalte han: «Bort med dette!»2

Tre år tidligere hadde templets ledere skammet seg over sin flukt på grunn av Jesu befaling. Siden hadde de undret seg over sin frykt og sin absolutte lydighet overfor en enkel og beskjeden mann. De hadde ansett det for umulig at deres uverdige nederlag kunne gjenta seg. Likevel var de nå mer skrekkslagne enn tidligere og hadde større hastverk med å etterkomme Jesu befaling. Ingen våget å tvile på hans myndighet. Prester og handelsmenn flyktet bort fra ham mens de jaget kveget foran seg.

På veien fra templet møtte de en flokk som kom med sine syke og

444


spurte etter den store helbrederen. Det som de flyktende menneskene fortalte, gjorde at noen av dem drog tilbake. De var redde for å møte en som var så mektig at han bare med sitt blikk jaget prestene og rådsherrene bort. Men mange banet seg vei gjennom flokken av dem som skyndte seg av sted. De var ivrige etter å nå frem til ham som var deres eneste håp. Da folkemengden flyktet bort fra templet, var det mange som ble igjen. De nye som kom, sluttet seg til dem. Igjen var tempelforgården full av syke og døende, og enda en gang gav Jesus dem hjelp.

Barnas hyllingsrop

Etter en stund våget prestene og rådsherrene seg tilbake til templet. Da panikken hadde lagt seg, ble de grepet av angst ved tanken på hva Jesus nå ville foreta seg. De ventet at han ville kreve Davids trone. Mens de i stillhet vendte tilbake til templet, hørte de stemmer av menn, kvinner og barn som priste Gud. Da de var kommet inn, ble de stående som fastnaglet av det uventede synet. De så at syke ble helbredet, at blinde fikk sitt syn, at døve kunne høre og at vanføre hoppet av glede. Barna jublet høyest. Jesus hadde helbredet dem for deres lidelser. Han hadde lagt armene omkring dem og hadde tatt imot deres hengivenhet og takknemlighet, og noen av dem som lente seg til ham, sovnet mens han underviste folk. Med glade stemmer forkynte nå barna hans pris. De gjentok hosianna-ropene fra dagen før og svingte triumferende med palmegrener foran Jesus. Templet lød og gjenlød av deres pris: «Velsignet være han som kommer, i Herrens navn!» «Se, din konge kommer til deg. Rettferdig er han, og seier er gitt ham!»3 «Hosianna, Davids sønn!»

Lyden av disse glade stemmene, som ingen prøvde å holde tilbake, forarget templets ledere. De gjorde tiltak for å stoppe slike demonstrasjoner. De fremholdt at Guds hus ble vanhelliget av barna som løp barbent omkring og ropte av fryd. Da det gikk opp for dem at deres ord ikke gjorde noe inntrykk på folk, sa de til Jesus: «Hører du hva de sier?» Jesus svarte: «Ja, men har dere aldri lest: Du har latt småbarn og spedbarn synge din pris.» Profetien hadde forutsagt at Jesus skulle utropes til konge, og dette måtte oppfylles. Prestene og rådsherrene i Israel nektet å forkynne hans ære. Gud påvirket da barna til å være hans vitner. Hadde barnas stemmer vært tause, ville selve søylene i templet ha forkynt Kristi pris.

Fariseerne ble fullstendig forvirret og ute av seg. En som de ikke kunne skremme, hadde kontrollen. Jesus hadde inntatt sin posisjon som templets vokter. Aldri før hadde han påtatt seg en slik kongelig myndighet. Aldri før hadde hans ord og gjerninger hatt så stor makt. Han hadde utført underfulle gjerninger i hele Jerusalem, men aldri tidligere på en så høytidelig og inntrykksfull måte. Prestene og rådsherrene våget ikke å vise ham åpent fiendskap i nærvær av folket som hadde vært vitne til hans undergjerninger. Selv om hans svar hadde gjort dem både rasende og skamfulle, var de ute av stand til å utrette mer den dagen.

446


Neste morgen overveide Det høye råd igjen hvilken fremgangsmåte de skulle følge overfor Jesus. Tre år tidligere hadde de forlangt å få et tegn på at han var Messias. Siden den gang hadde han gjort mektige gjerninger overalt i landet. Han hadde helbredet de syke, mettet tusener av mennesker på en mirakuløs måte, gått på vannet og stillet den opprørte sjøen med sitt ord. Gang på gang hadde han lest menneskenes tanker som en åpen bok. Han hadde drevet ut onde ånder og oppreist døde. Rådsherrene hadde fått bevis for at han var Messias. De besluttet nå at de ikke ville kreve noe tegn på hans myndighet, men ville lokke ut av ham en eller annen innrømmelse eller uttalelse som de kunne dømme ham for.

De prøvde å fange ham i ord

De gikk nå til templet hvor han holdt på å undervise, og begynte å spørre ham: «Med hvilken myndighet gjør du dette? Hvem har gitt deg en slik fullmakt?» De ventet at han skulle hevde at hans myndighet var fra Gud. En slik påstand ville de avvise. Men Jesus møtte dem med et spørsmål som tilsynelatende gjaldt noe annet, og han gjorde sitt svar avhengig av at de svarte på det han spurte dem om. «Var Johannes-dåpen fra himmelen eller fra mennesker?»

Prestene skjønte at de var i en knipe som ingen spissfindigheter kunne få dem ut av. Hvis de sa at Johannes-dåpen var fra himmelen, ville deres inkonsekvens være åpenbar, og Jesus ville si: «Hvorfor trodde dere ham da ikke?» Johannes hadde vitnet om Jesus: «Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd!»4 Hvis prestene trodde Johannes' vitnesbyrd, hvordan kunne de da nekte at Jesus var Messias? Hvis de gav uttrykk for det de virkelig trodde, at Johannes' virksomhet var menneskeverk, ville de pådra seg en storm av harme, for folk trodde at Johannes var profet.

Med spent oppmerksomhet ventet folkemengden på avgjørelsen. De visste at prestene hadde sagt at de godtok Johannes' virksomhet, og de ventet at de uten tvil ville innrømme at Gud hadde sendt ham. Men etter å ha konferert i hemmelighet, bestemte de seg for at de ikke ville blottstille seg selv. Mens de på hyklersk måte påberopte seg at de ikke kjente til dette, svarte de: «Vi vet ikke.» Da sa han til dem: «Så sier heller ikke jeg dere med hvilken myndighet jeg gjør dette.»

Skriftlærde, prester og rådsherrer ble alle sammen tause. Forvirret og skuffet ble de stående med senket blikk og torde ikke trenge inn på Jesus med flere spørsmål. Ved sin feighet og rådvillhet hadde de i stor grad forspilt sin respekt hos folket. De mange som var til stede, moret seg over å se hvordan disse stolte, selvrettferdige mennene ble beseiret.

Alt det Jesus sa og gjorde, var betydningsfullt, og etter hans korsfestelse og himmelfart ville innflytelsen av dette merkes i stadig stigende grad. Mange av dem som med spenning hadde ventet på utfallet av Jesu spørsmål, og som til sist skulle bli hans disipler, følte sin første dragning

447


til ham ved det han uttalte denne begivenhetsrike dagen. Det som foregikk i tempel forgården, skulle aldri viskes ut av deres sinn.

Kontrasten mellom Jesus og øversteprestene mens de snakket sammen, var påfallende. Den stolte og fremtredende geistlige embetsmannen i templet var kledd i en praktfull og kostbar drakt. På hodet hadde han en funklende tiara. Hans holdning var majestetisk. Håret og det lange, bølgende skjegget var sølvhvitt av alder. Hans opptreden skapte ærefrykt hos dem som så ham. Foran denne ærverdige personen stod himmelens konge, uten pryd eller ytre prakt. Klærne hadde merker etter reisen, og ansiktet var blekt og bar preg av langvarig sorg. Likevel uttrykte det en verdighet og godhet som stod i merkverdig motsetning til øversteprestens hovmod og selvtilfredshet og den atmosfære av harme som omgav ham. Mange av dem som var vitne til Jesu ord og gjerninger i templet, bevarte minnet om ham som en Guds profet. Men etter hvert som folkestemningen snudde til fordel for Jesus, tiltok prestenes hat mot ham. På en klok måte hadde Jesus unngått de snarer som ble lagt for ham. Det var et ytterligere bevis på hans guddommelighet, men det gav bare deres harme ny næring.

Lignelsen om de to brødre

Når Jesus kom i konflikt med rabbinerne, var det ikke for å ydmyke sine motstandere. Han var ikke glad for å se dem i en vanskelig stilling. Han hadde noe viktig å undervise om, og han ergret sine fiender ved å la dem vikle seg inn i det garnet som de hadde lagt ut for ham. At de innrømmet sin mangel på kjennskap til arten av Johannes' dåp, gav ham anledning til å tale. Han benyttet anledningen til å påvise deres virkelige tilstand. Med det føyde han til en ny advarsel til de mange han alt hadde gitt.

«Hva mener dere om dette: En mann hadde to sønner. Han gikk til den ene og sa: Min sønn, i dag skal du gå og arbeide i vingården. Nei, jeg vil ikke, svarte han. Men senere angret han og gikk. Faren gikk så til den andre og bad ham om det samme. Han svarte: Ja, herre. Men han gikk ikke. Hvem av disse to gjorde det faren ville?»

Dette plutselige spørsmålet gjorde at hans tilhørere ikke var på vakt. De hadde fulgt nøye med i lignelsen og svarte øyeblikkelig: «Den første.» Jesus så rolig på dem og sa strengt og alvorlig: «Sannelig, jeg sier dere:

Tollere og skjøger kommer før inn i Guds rike enn dere. For da Johannes kom til dere på rettferds vei, trodde dere ham ikke. Men tollere og skjøger, de trodde ham. Dere så det, men likevel angret dere ikke, slik at dere trodde på ham.»

Prestene og rådsherrene kunne ikke unngå å gi et korrekt svar på spørsmålet fra Jesus. Slik fikk han vite at de foretrakk den første sønnen. Denne sønnen var en fremstilling av tollerne, dem som fariseerne foraktet og hatet. Tollerne hadde vært grovt umoralske. De hadde virkelig overtrådt Guds lov, og i sitt liv hadde de lagt for dagen en absolutt

448


motstand mot hans krav. De hadde vært utakknemlige og vanhellige. Da de fikk beskjed om å gå og arbeide i vingården, avslo de med forakt. Men da Johannes kom og forkynte omvendelse og dåp, tok tollerne imot hans budskap og ble døpt.

Den andre sønnen var en fremstilling av de jødiske lederne. Noen av fariseerne hadde vendt om og tatt imot Johannes' dåp, men makthaverne ville ikke innrømme at han var sendt av Gud. Hans advarsler og irettesettelser førte ikke til noen reformasjon hos dem. De «lot seg ikke døpe av ham og viste Guds plan fra seg».5 De ringeaktet hans budskap. Prestene og rådsherrene gav seg ut for å være lydige, men var i virkeligheten ulydige. I likhet med den andre sønnen sa de ja da de ble kalt. Men de gikk ikke. De hadde en høy bekjennelse når det gjaldt fromhet, og påstod at de holdt Guds lov, men viste bare en falsk lydighet. Fariseerne anklaget og fordømte tollerne som vantro. Men ved sin tro og sine gjerninger viste de at de kom før inn i himmelriket enn de selvrettferdige som hadde fått stort lys, men som ikke handlet i samsvar med sin bekjennelse.

Forpakterne og arvingen

Prestene og rådsherrene var uvillige til å tåle disse bitende sannheter. De forholdt seg imidlertid tause mens de håpet at Jesus ville si noe som de kunne bruke mot ham. Men enda var det mer de måtte tåle.

«Hør en annen lignelse,» sa Jesus. «En husbond plantet en vingård og satte opp et gjerde rundt den, gravde ut en vinpresse i den og bygde et vakttårn. Så forpaktet han vingården bort til noen vindyrkere og reiste ut av landet. Da det led mot frukttiden, sendte han sine tjenere til forpakterne for å få avlingen sin. Men de grep tjenerne og slo en av dem, drepte en annen og steinet en tredje. Han sendte da ut andre tjenere, flere enn første gangen, men de gjorde det samme med dem. Til slutt sendte han sin sønn til dem, for han tenkte: Min sønn vil de ha respekt for. Men da vindyrkerne fikk se sønnen, sa de til hverandre: Der har vi arvingen. Kom, la oss slå ham i hjel, så blir arven vår. Dermed grep de ham, kastet ham ut av vingården og slo ham i hjel. Når så vingårdens herre kommer, hva skal han da gjøre med disse vindyrkerne?»

Jesus talte til alt folket som var til stede, men prestene og rådsherrene svarte: «Disse onde menn skal han gi en ond død og forpakte vingården bort til andre som gir ham frukten i rett tid.»

De som talte, hadde fra først av ikke oppfattet hvem lignelsen siktet til. Nå innså de at de hadde uttalt dommen over seg selv. Husbonden i lignelsen var et bilde på Gud. Vingården var den jødiske nasjon, og gjerdet var Guds lov som var deres vern. Tårnet var et symbol på templet. Vingårdens herre hadde gjort alt som var nødvendig for at vingården skulle ha de beste forutsetninger.

«Hva var det mer å gjøre med hagen som jeg ikke alt hadde gjort?»

449


sa han.6 Dette var en fremstilling av Guds utrettelige omsorg for Israel. Slik som vindyrkerne skulle yte en viss del av vinhøsten til husbonden, skulle Guds folk ære ham ved et liv som svarte til deres hellige privilegier. Men likesom vindyrkerne drepte tjenerne som husbonden sendte for å hente frukten, hadde jødene slått i hjel profetene som Gud sendte for å kalle dem til omvendelse. Den ene budbærer etter den andre var blitt drept.

Så langt kunne det ikke være noen tvil om hvem lignelsen siktet til. Og i det som fulgte, var dette ikke mindre tydelig. I den sønnen som vingårdens herre til sist sendte til sine ulydige tjenere, og som de grep og slo i hjel, så prestene og rådsherrene et tydelig bilde på Jesus og den truende skjebne som ventet ham. De var alt i ferd med å legge planer om å slå i hjel ham som Faderen hadde sendt til dem som et siste kall. Gjengjeldelsen som kom over de utakknemlige vindyrkerne, var et bilde på dommen over dem som ville overgi Kristus til døden.

Hjørnesteinen som ble vraket

Jesus så med medlidenhet på dem og fortsatte: «Har dere aldri lest i skriftene: Den steinen bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein. Dette er Herrens eget verk, underfullt er det i våre øyne. Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer dets frukter. Og den som faller mot denne steinen, skal skade seg, men den som steinen faller på, skal bli knust.»

Denne profetien hadde jødene ofte gjentatt i synagogen med tanke på Messias' komme. Kristus var hjørnesteinen i den jødiske samfunnsordning og i hele frelsesplanen. Denne hovedhjørnesteinen var det at de jødiske byggmestere, Israels prester og rådsherrer, nå var i ferd med å forkaste. Jesus rettet deres oppmerksomhet til de profetier som ville vise dem den fare de var i. Med alle midler han hadde til rådighet, prøvde han å gjøre klart for dem hva de egentlig var i ferd med å gjøre.

Det han sa, hadde også en annen hensikt. Da Jesus spurte: «Når så vingårdens herre kommer, hva skal han da gjøre med disse vindyrkerne?» gikk han ut fra at fariseerne ville svare slik de gjorde. Han ville at de skulle felle dommen over seg selv. Hans advarsler, som ikke kunne vekke dem til omvendelse, ville besegle deres dom, og han ville de skulle innse at de selv var skyld i den skjebnen som rammet dem. Han ville vise dem Guds rettferdighet når han tok fra dem deres nasjonale privilegier. Dette var alt begynt, og før det hele var over, ville ikke bare templet og byen bli ødelagt, men hele jødefolket ville bli spredt.

Tilhørerne oppfattet advarselen. Men på tross av den dom prestene og rådsherrene selv hadde avsagt, var de ferdige til å fylle ut resten av bildet ved å si: «Der har vi arvingen. Kom, la oss slå ham i hjel.» «De ville gjerne ha grepet ham, men de var redde for folkemengden,» for den offentlige stemning var på Kristi side.

450


Da Jesus siterte profetien om steinen som ble forkastet, hentydet han til en faktisk hendelse i Israels historie. Det var i forbindelse med byggingen av det første templet. Den hadde en særskilt anvendelse i tiden for Kristi første komme og burde ha talt med særlig styrke til jødene. Men den har også noe å lære oss.

Da Salomos tempel ble oppført, ble de veldige steinene til murene og grunnvollen gjort helt ferdige ute i steinbruddet. Da de ble brakt til byggeplassen, skulle det ikke brukes noe redskap. Arbeidsfolkene skulle bare få dem riktig plassert. En stein av uvanlig størrelse og form var brakt frem for å brukes i grunnmuren. Men de som arbeidet på bygget, kunne ikke finne plass til den og ville ikke ta imot den. Den var til bry for dem slik den lå ubrukt og var i veien.

Lenge var den bare en vraket stein. Men da byggelaget kom så langt at de skulle fullføre hjørnet, lette de lenge for å finne en stein som var stor og sterk nok og hadde den riktige form så den passet på det bestemte stedet. Den måtte også kunne bære den veldige tyngden som skulle hvile på den. Hvis de gjorde et uheldig valg, ville hele bygningens sikkerhet være i fare. De måtte finne en stein som kunne tåle påvirkningen av sol, frost og uvær.

Flere steiner ble fra tid til annen valgt ut, men under presset av den umåtelige tyngden var de gått i stykker. Andre bestod ikke prøven fordi de ikke tålte de plutselige klimatiske forandringer. Men til slutt ble de oppmerksomme på den steinen som så lenge hadde vært vraket. Den hadde vært utsatt for sol og uvær, uten at det viste seg den minste sprekk.

Bygningsmennene undersøkte steinen. Den hadde bestått hver eneste prøve unntatt en. Hvis den tålte den krevende vektprøven, bestemte de seg for å godta den som hjørnestein. Prøven ble gjort, og steinen ble godkjent. Da den ble brakt bort til stedet der den skulle ligge, viste det seg at den passet helt nøyaktig. I et profetisk syn hadde Jesaja fått se at denne steinen var et symbol på Kristus.

Han sier: «Herren, Allhærs Gud, ham skal dere holde hellig. Ham skal dere frykte, og ham skal dere skjelve for. Han skal være en helligdom, en snublestein og en klippe til fall for begge Israels riker, en snare og en felle for dem som bor i Jerusalem. Mange blant dem skal snuble, de skal falle og slå seg fordervet, gå i snaren og bli fanget.» I det profetiske synet blir Jesaja ført ned til tiden for Kristi første komme. Han får se at Kristus må utholde de prøver som behandlingen av hovedhjørnesteinen i Salomos tempel var et symbol på. «Derfor, så sier Herren vår Gud: Se, jeg legger en grunnstein på Sion, en velprøvd stein, en dyrebar, grunnfast hjørnestein. Den som tror, har ingen hast.»7

I sin grenseløse visdom valgte Gud ut hjørnesteinen og la den selv til rette. Han kalte den en «grunnfast hjørnestein». På den kan hele verden legge sine byrder og sorger. Den kan bære dem alle. I fullkommen trygghet kan menneskene bygge på den. Kristus er en «velprøvd stein». Han skuffer aldri dem som stoler på ham. Han har gjennomgått enhver prøve. Han har båret vekten av Adams og alle hans etterkommeres

451


 

skyld, og han har mer enn seiret over det ondes makter. Han har båret de byrder som enhver angrende synder har lagt på ham. I Kristus har den skyldige funnet lindring. Han er en grunnfast hjørnestein. Alle som støtter seg til ham, hviler trygt og sikkert.

I Jesajas profeti sies det at Kristus er både «en velprøvd stein» og «en snublestein». Inspirert av Den Hellige Ånd viser apostelen Peter klart hvem Kristus er en hjørnestein for og hvem han er en snublestein for. 

«Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud. Vær selv levende steiner som bygges opp til et åndelig tempel! Bli et hellig presteskap, og bær fram åndelige offer som Gud gjerne tar imot, ved Jesus Kristus. For det heter i Skriften: Se, jeg legger på Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar; den som tror på ham, skal ikke bli til skamme. Altså blir den til ære for dere som tror. Men for dem som ikke tror, er den stein bygningsmennene vraket, blitt til hjørnestein, ja, en snublestein og en klippe til fall. Fordi de ikke tror på Ordet, snubler de - det var de bestemt til.»8

For dem som tror, er Kristus den sikre grunnvoll. Det er disse som faller på klippen og slår seg. Her tales det om lydighet mot Kristus og tro på ham. Å falle på klippen og bli knust vil si at vi gir avkall på vår selvrettferdighet og går til Kristus med et barns ydmykhet. Vi angrer våre overtredelser og tror på hans tilgivende kjærlighet. Slik er det også at vi i tro og lydighet bygger på Kristus som vår grunnvoll.

På denne levende steinen kan både jøder og hedninger bygge. Det er den eneste grunnvoll vi trygt kan bygge på. Den er stor nok til alle, og sterk nok til å bære hele verdens vekt og byrde. Ved å forene seg med Kristus som er den levende steinen, vil alle som bygger på denne grunnvollen, bli «levende steiner».

Mange blir hogd til, prydet og smykket ved egne anstrengelser. Men de kan ikke bli «levende steiner» fordi de ikke er forbundet med Kristus. Uten denne forbindelsen kan ikke noe menneske bli frelst. Uten at Kristi liv er i oss, kan vi ikke stå imot fristelsens stormer. Vår evige sikkerhet beror på om vi bygger på den sikre grunnvoll. Mange bygger i dag på en grunnvoll som ikke er blitt prøvd. Når regnet faller, stormen raser og flommen kommer, vil huset falle fordi det ikke er grunnlagt på den evige klippen, hovedhjørnesteinen Jesus Kristus.

For dem som er ulydige og derfor snubler mot Ordet, er Kristus en snublestein. Men «den steinen bygningsmennene vraket», er blitt «hjørnestein». I likhet med den steinen som ble vraket, hadde Kristus under sin misjon på jorden måttet tåle å bli tilsidesatt og utskjelt. «Han var ringeaktet, forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom, en foraktet mann ... , vi regnet ham ikke for noe.» Men tiden var nær da han skulle bli herliggjort. Ved oppstandelsen fra de døde ble han «innsatt som Guds mektige Sønn».9 Ved sitt annet komme vil han bli åpenbart som himmelens og jordens Herre. De som nå var i ferd med å korsfeste ham, vil anerkjenne hans storhet. I universets påsyn vil den steinen som ble vraket, bli hovedhjørnestein.

452


«Men den som steinen faller på, skal bli knust.» Det folket som forkastet Kristus, skulle snart se at byen og nasjonen ble ødelagt. Deres herlighet skulle bli knust og spredt som støvet for vinden. Hva var det som tilintetgjorde jødene? Det var den klippen som ville ha vært deres sikkerhet, om de hadde bygd på den. Den var Guds godhet som de foraktet, rettferdigheten som de vraket, og barmhjertigheten som de ringeaktet. Mennesker satte seg opp mot Gud, og alt som ville vært til frelse for dem, ble til ødeleggelse. Alt det Gud hadde bestemt til liv, viste seg å være til død.

Jerusalems ødeleggelse var et resultat av at jødene korsfestet Kristus. Blodet som rant på Golgata, var det lodd på vektskålen som voldte deres undergang som Guds utvalgte folk. Slik vil det bli på den siste store dagen, da de som har forkastet Guds nåde, vil få sin dom. Kristus, deres snublestein, vil da vise seg for dem som et hevnens fjell. Hans herlighet, som er liv for de rettferdige, vil være en fortærende ild for de ugudelige. Synderen vil gå til grunne fordi han forkastet kjærligheten og foraktet nåden.

Ved mange illustrasjoner og gjentatte advarsler viste Jesus hva resultatet ville bli av at jødene forkastet Guds Sønn. Ved dette talte han til alle mennesker gjennom alle tider som nekter å ta imot ham som sin frelser. Hver eneste advarsel er til dem. Templet som ble vanhelliget, den ulydige sønnen, de troløse vindyrkerne og de uverdige bygningsmennene har alle sin motpart i enhver synders erfaring. Hvis han ikke vender om, vil den dommen som de bærer bud om, også ramme ham.

Matt 21,12-16.23-46; Mark 11,15-19.27-33; 12,1-12; Luk 19,45-48; 20,1-19


Neste kapittel: Ny konfrontasjon

Kildehenvisninger:

Jesu inntog i Jerusalem
1. Sak 9,9
2. Sal 48,3
3. 1 Mos 14,18; Jes 7,14; 9,6
4. Jer 23,6
5. Hos 12,6
6. Joh 1,29
7. Matt 3,17
8. Mark 1,24

Jødefolket besegler sin skjebne
1. Matt 23,39
2. Sak 12,10
3. Luk 9,56 NO/30
4. Mi 7,18; Esek 33,11; Jes 28,21
5. Hos 13,9
6. Luk 13,8.9
7. Luk19,42
8. Hos 13,9; Jer 6,19

I sitt tempel
1. 1 Sam 15,22; Jes 1,10-12.16.17
2. Joh 2,16
3. Sak 9,9
4. Joh 1,29
5. Luk 7,30
6. Jes 5,4
7. Jes 8,13-15; 28,16
8. 1 Pet 2,4-8
9. Jes 53,3; Rom 1,4

Del: 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 | 10 | 11 | 12 | 13 | 14 | 15 | 16 | 17 | 18 | 19 | 20 | 21 | 22 | 23 | 24 | Forside |Last ned