Jesus - Slektenes Håp

Forside | Detaljert innhold | Bøker av Ellen G White: Veien til Kristus | Mot historiens klimaks | Slektenes håp

Del: 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 | 10 | 11 | 12 | 13 | 14 | 15 | 16 | 17 | 18 | 19 | 20 | 21 | 22 | 23 | 24

Del 5

Kapittel 19:

Ved Jakobs brønn

På sin vei til Galilea gikk Jesus gjennom Samaria. Det var midt på dagen da han kom til den vakre dalen ved Sikem. Ved inngangen til denne dalen lå Jakobs brønn. Trett etter vandringen satte han seg ned her for å hvile mens disiplene gikk bort til byen for å kjøpe mat.

Jødene og samaritanerne var bitre fiender, og så langt det var mulig, unngikk de å ha noe med hverandre å gjøre. Riktignok anså rabbinerne det for lovlig å handle med samaritanerne i nødsfall, men alt samkvem med dem ble fordømt. En jøde ville ikke låne noe av en samaritaner. Han ville heller ikke ta imot en vennlighet av ham, ikke engang et stykke brød eller en kopp vann. Når disiplene kjøpte mat, var det i samsvar med landets skikk, men lenger enn der gikk de ikke. Å be samaritanerne om noe, eller på noen måte gjøre dem en tjeneste, falt ikke jødene inn, ikke engang Jesu disipler.

Jesus og den samaritanske kvinnen

Da Jesus satt ved brønnen, var han utmattet av sult og tørst. Vandringen helt fra morgenen av hadde vært lang. Nå satt han i den hete middagssolen. Han følte tørsten enda sterkere ved tanken på det kjølige, forfriskende vannet som var så nært. Likevel var det utilgjengelig, for han hadde hverken tau eller vannkrukke, og brønnen var dyp. Han var stilt under menneskelige kår, og måtte vente på at noen skulle komme og dra opp vann.

En kvinne fra Samaria nærmet seg. Tilsynelatende uten å legge merke til ham fylte hun krukken sin med vann. Da hun snudde seg for å gå, bad Jesus henne om å få noe å drikke. En slik gunst ville ingen avslå å yte. I Østen blir vannet kalt «Guds gave». Å tilby en tørst vandringsmann noe å drikke ble ansett for å være en så hellig plikt at araberne i ørkenen ville ta en omvei for å kunne utføre den.

Hatet mellom jøder og samaritanere avholdt kvinnen fra å tilby Jesus en vennlighet, men han ville gjerne finne nøkkelen til hennes hjerte. Med en taktfullhet som har sitt opphav i den guddommelige kjærlighet, bød han om en gunst i stedet for å tilby en. Tilbudet om en vennlighet kunne ha blitt avslått, men tillit vekker tillit. Himmelens konge kom til dette utstøtte menneske og bad henne om en tjeneste. Han som skapte havet og hersker over vannene i det store dyp, som åpnet kildene i jordens  

127


indre, satt nå og hvilte ut ved Jakobs brønn. Han var avhengig av vennlighet fra en fremmed, selv om det bare gjaldt litt vann å drikke.

Levende vann

Kvinnen så at Jesus var jøde, og hun ble så overrasket at hun glemte å gi ham det han bad om. For å finne ut hvilket motiv han hadde, spurte hun: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?»

Jesus svarte: «Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» Du undrer deg over at jeg skulle be deg om bare en slik liten vennlighet, litt vann å drikke fra brønnen her. Hadde du bedt meg, ville jeg latt deg drikke av det evige livs vann.

Kvinnen fattet ikke Kristi ord, men hun følte at de betydde noe spesielt. Hennes litt spøkefulle måte å være på begynte å forandre seg. Hun trodde naturligvis at Jesus snakket om brønnen like foran dem. «Herre,» sa hun, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du så det levende vann fra? Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob som gav oss brønnen og selv drakk av den?»

Foran seg så hun bare en tørst vandringsmann som var støvet og trett etter reisen. I tankene sammenlignet hun ham med den høyt ærede patriarken Jakob, og det var naturlig for henne å tenke at ingen annen brønn kunne måle seg med den som fedrene hadde skaffet til veie. Hun så tilbake til fedrene og fremover til Messias' komme, mens han som var fedrenes håp, Messias selv, var like ved siden av henne, uten at hun kjente ham.

Mange tørstende mennesker i dag er like ved kilden med levende vann, mens de ser langt bort etter livets kildevell. «Tenk ikke med deg selv: Hvem skal fare opp til himmelen? - det vil si for å hente Kristus ned - eller: Hvem skal stige ned i avgrunnen? - det vil si for å hente Kristus opp fra de døde .... Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte., ... For hvis du bekjenner med din munn at Jesus er Herre, og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst.»1

Jesus svarte ikke straks på spørsmålet som gjaldt ham selv, men han sa med dypt alvor: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv.»  

Den som prøver å slokke sin tørst ved denne verdens kilder, drikker bare for å bli tørst igjen. Overalt er det utilfredse mennesker som lengter etter noe som kan fylle sjelens trang. Det er bare en som kan tilfredsstille dette behovet. Det verden trenger, er Kristus, slektenes eneste håp. Guds nåde som bare han kan gi, er som levende vann. Den renser, forfrisker og gir sjelen ny kraft.

Jesus mente ikke at bare en eneste drikk av livets vann ville være nok.

128


Den som får smake Kristi kjærlighet, vil stadig lengte etter mer. Han ønsker ikke noe annet. Verdens rikdom, ære og fornøyelser har ingen tiltrekning på ham. Hjertets stadige rop er: «Mer av Jesus!» Og han som viser oss hva vi trenger, venter på å kunne tilfredsstille vår sult og vår tørst. Hver menneskelig hjelpekilde og støtte, vil slå feil. Brønnene vil bli tomme, dammene vil tørke bort, men vår gjenløser er en kilde som aldri blir tom. Vi kan drikke, og drikke igjen, og vi vil alltid finne nytt, friskt vann. Den som Kristus bor hos, har en kilde til velsignelse i seg, en kilde med vann «som veller fram og gir evig liv». Av denne kilde kan vi øse styrke og nåde tilstrekkelig for ethvert behov.

Da Jesus talte om det levende vann, betraktet kvinnen ham med undrende oppmerksomhet. Han hadde vakt hennes interesse og hadde fremkalt en lengsel etter den gaven han snakket om. Hun skjønte at det ikke var vannet i Jakobs brønn han hentydet til, for det brukte hun stadig. Hun drakk og ble tørst igjen. «Herre,» sa hun, «gi meg dette vannet, så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og dra opp vann.»

Sann tilbedelse

Nå forandret Jesus plutselig samtalen. Før kvinnen kunne ta imot den gaven han lengtet etter å gi henne, måtte hun innse sin synd og kjenne ham som sin frelser. Han sa til henne: «Gå og hent din mann, og kom så hit.» Hun svarte: «Jeg har ingen mann.» På den måten håpet hun å avverge alle spørsmål om denne saken. Men Jesus fortsatte: «Med rette sier du at du ikke har noen mann, ... for du har hatt fem menn, og den du nå har, er ikke din mann. Der snakket du sant.»

Kvinnen skalv. En mystisk hånd holdt på å vende bladene i hennes livsbok og åpenbare ting hun hadde håpet å holde skjult for alltid. Hvem var han som kunne lese hemmelighetene i hennes liv? Hun tenkte på evigheten, på den fremtidige dommen da alt som nå er skjult, skal bli åpenbart. Dette gjorde at samvittigheten hennes våknet.

Hun kunne ikke nekte for noe, men hun prøvde å unngå alt snakk om dette som var så ubehagelig. Med dyp ærbødighet sa hun: «Herre, jeg ser at du er en profet.» I håp om å kunne bringe samvittighetens overbevisende stemme til taushet dreide hun samtalen inn på religiøse stridsspørsmål. Hvis denne mannen var en profet, kunne han sikkert undervise henne om disse spørsmål som det hadde vært strid om så lenge.

Tålmodig lot Jesus henne føre samtalen hvorhen hun ville. I mellomtiden ventet han på en ny anledning til å opplyse henne om sannheten. «Våre forfedre har tilbedt Gud på dette fjellet,» sa hun, «og dere sier at Jerusalem er det stedet hvor en skal tilbe.» Fjellet Garisim var innenfor synsvidde. Templet der var revet ned, bare alteret stod igjen. Stedet hvor en skulle tilbe, hadde vært et stridsemne mellom jødene og samaritanerne. Noen av samaritanernes forfedre hadde engang tilhørt Israel. Men på grunn av deres synder hadde Herren tillatt at de ble overvunnet av en nasjon som dyrket avguder. I mange generasjoner hadde de blandet

130


seg med avgudsdyrkere, og dette kom gradvis til å prege deres egen religion. Riktignok hevdet de at deres guder bare skulle minne dem om den levende Gud, universets hersker. Likevel ble det til at folket fikk ærefrykt for deres utskårne bilder.

Da templet i Jerusalem ble bygd opp igjen på Esras tid, ønsket samaritanerne å gå sammen med jødene i gjenoppbyggingen. Dette ble avslått, og det oppstod et bittert fiendskap mellom dem. Derfor oppførte samaritanerne sitt eget tempel på fjellet Garisim. Der tilbad de i samsvar med det mosaiske ritual, selv om de ikke helt gav opp avguderiet. Men ulykker fulgte dem, templet deres ble ødelagt av fiender, og de syntes å være under forbannelse. Likevel klynget de seg til sine tradisjoner og sine former for tilbedelse. De ville ikke anerkjenne templet i Jerusalem som Guds hus. Heller ikke ville de innrømme at jødenes religion var bedre enn deres egen.

Som svar til kvinnen sa Jesus: «Tro meg, kvinne, den tid kommer da dere verken skal tilbe Faderen på dette fjellet eller i Jerusalem. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene.» Jesus hadde vist at han var fri for jødisk fordom mot samaritanerne. Nå forsøkte han å bryte ned fordommen som denne samaritanske kvinnen hadde mot jødene. Jesus hentydet til den kjensgjerning at samaritanernes tro var fordervet av avguderi. Han sa at de store sannheter om gjenløsningen var betrodd jødene, og at det var fra dem Messias skulle komme. I de hellige skrifter hadde de en klar fremstilling av Guds natur og grunnsetningene for hans lederskap. Jesus identifiserte seg med jødene som Gud hadde åpenbart seg selv for.

Han ønsket å løfte hennes tanker opp over former og seremonier, og bort fra spørsmål som det var strid om. Derfor sa han: «Men den tid kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Faderen ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.»

Her gjentar Jesus den samme sannhet som han åpenbarte for Nikodemus da han sa: «Ingen kan se Guds rike hvis han ikke blir født på ny.»2 Mennesker får ikke samfunn med himmelen ved å oppsøke et hellig fjell eller et hellig tempel. Gudstroen må ikke begrenses til ytre former og seremonier. Den religionsform som kommer fra Gud, er den eneste som vil lede oss til Gud. For å kunne tjene ham på rett måte må vi være født av Guds Ånd. Det vil rense hjertet og fornye sinnet og sette oss i stand til å kjenne og elske Gud på en helt ny måte. Det vil gjøre oss villige til å etterleve hans vilje. Dette er sann tilbedelse. Det er frukten av Den Hellige Ånds gjerning i oss. Enhver oppriktig bønn er unnfanget av Ånden, og en slik bønn finner Gud behag i. Hvor som helst et menneske strekker seg ut etter Gud, der kommer Åndens gjerning til syne, og Gud vil åpenbare seg for ham eller henne. Det er slike tilbedere han vil ha, og han venter på å få ta imot dem og gjøre dem til sine sønner og døtre.

Mens kvinnen samtalte med Jesus, gjorde hans ord inntrykk på henne. Aldri hadde hun hørt slike tanker fremholdt av prestene blant hennes eget

131


folk eller av jødene. Etter hvert som hennes tidligere liv ble brettet ut for henne, ble hun mer og mer klar over sine store mangler. Hun ble klar over tørsten i sin egen sjel, en tørst som vannet i Sykars brønn aldri kunne slokke. Ikke noe av det hun tidligere hadde vært i kontakt med, hadde på en slik måte vekket hennes trang til noe høyere.

Messias gir seg til kjenne

Jesus hadde overbevist henne om at han visste om hemmelighetene i hennes liv. Likevel følte hun at han var hennes venn som hadde medlidenhet med henne og elsket henne. Selv om han ved sin renhet tok avstand fra syndene i hennes liv, sa han ikke et eneste fordømmende ord. I stedet talte han til henne om sin nåde som kunne fornye sjelen, og det begynte å gå opp for henne hvem han var. Dette spørsmålet dukket opp i hennes sinn: «Tro om dette kan være den Messias vi har ventet så lenge på?»

«Jeg vet at Messias kommer,» sa kvinnen - Messias er det samme som Kristus - «og når han kommer, skal han si oss alt» Jesus svarte: «Det er jeg, jeg som taler med deg.» Da kvinnen hørte dette, brøt troen frem i hennes sinn, og hun tok imot den vidunderlige kunngjøringen fra den guddommelige læreren.

Denne kvinnen hadde et mottagelig sinn, og hun satte pris på det hun hørte. Hun var rede til å ta imot den mest opphøyede åpenbaring, for hun var interessert i Den hellige skrift, og Guds Ånd hadde forberedt henne på å ta imot mer lys. Hun hadde grunnet på dette løftet i Det gamle testamente: «Av ditt eget folk, av dine landsmenn, vil Herren din Gud la det fremstå blant dere en profet som meg. Ham skal dere høre på.»3 Hun lengtet etter å forstå denne profetien, og lys var alt i ferd med å trenge inn i hennes sinn. Livets vann, det åndelige liv som Kristus gir enhver som tørster, hadde begynt å velle frem i henne. Den Hellige Ånd arbeidet med henne.

Kristi tydelige ord til denne kvinnen kunne ikke vært sagt til de selvrettferdige jøder. Han var langt mer forbeholden når han talte til dem. Det som ikke ble sagt til jødene, og som disiplene senere fikk pålegg om å holde hemmelig, ble åpenbart for henne. Jesus så at hun ville bruke sin kunnskap til å gi andre del i hans nåde.

Da disiplene kom tilbake etter å ha utført sitt ærend, ble de overrasket over å finne at deres mester snakket med denne kvinnen. Han hadde ikke drukket det forfriskende vannet som han hadde bedt om, og han brydde seg heller ikke om å spise maten som disiplene hadde skaffet. Da kvinnen var gått, tryglet disiplene ham om å spise. Men han satt taus og var fordypet i sine egne tanker. Ansiktet hans var likesom forklaret, og de var redde for å forstyrre ham i hans samfunn med himmelen. Men de visste at han var trett og sulten, og mente det var deres plikt å minne ham om hans fysiske behov. Jesus forstod deres omsorg, og han sa: «Jeg har mat å spise som dere ikke vet om.»

132


Disiplene undret seg over hvem som kunne ha skaffet ham mat. Men han la til: «Min mat er å gjøre det han vil som har sendt meg, og fullføre hans verk.» Jesus gledet seg over at hans samtale med kvinnen hadde vekket hennes samvittighet. Han så at hun drakk av livets vann, og dette stilte hans egen hunger og tørst. Når han så resultater av den misjon han hadde forlatt himmelen for å utføre, ble han styrket til sin gjerning, og var ikke opptatt av de materielle behov. Å hjelpe et menneske som hungret og tørstet etter sannheten, var mer velgjørende for ham enn å spise og drikke. Det virket oppmuntrende og fornyende. Å gjøre godt var for ham selve livet.

Kristus tørster etter at vi skal anerkjenne ham. Han hungrer etter sympati og kjærlighet fra dem han har kjøpt med sitt eget blod, og han lengter inderlig etter at de skal komme til ham og få liv. En mor er stadig på vakt for å oppdage det første smilet hos barnet sitt, et tegn som viser at barnet kjenner henne og kan følge med. Slik er Kristus på vakt etter det uttrykk for takknemlig kjærlighet som viser at åndelig liv er begynt i sjelen.

Samaritanerne møter Jesus

Kvinnen gledet seg mens hun lyttet til Jesus. Denne vidunderlige åpenbaring var nesten overveldende. Hun lot vannkrukken stå og vendte tilbake til byen for å fortelle andre hva hun hadde sett og opplevd. Jesus visste hvorfor hun gikk. At hun lot vannkrukken stå igjen, vitnet tydelig om virkningen av det han hadde sagt. Så inderlig ønsket hun å få dette levende vannet, at hun glemte hvorfor hun hadde kommet til brønnen. Hun glemte at Jesus var tørst, noe som hun gjerne ville avhjelpe. Med en overstrømmende glede skyndte hun seg av sted for å la andre få del i det dyrebare lyset hun hadde fått.

«Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort,» sa hun til folk i byen. «Han skulle vel ikke være Messias?» Det hun sa, grep dem. Ansiktet hadde fått et nytt uttrykk, og hele hennes måte å være på var forandret. De fikk lyst til å se Jesus. «Da drog de ut av byen og kom til ham.»

 Jesus satt fremdeles ved brønnen. Han så ut over de grønnaktige kornåkrene som bredte seg ut foran ham i skjæret av det gylne solskinnet. Jesus omtalte dette i symbolske vendinger idet han sa til disiplene: «Sier dere ikke selv: Ennå er det fire måneder til de høster inn. Men jeg sier dere: Løft blikket og se på markene, de står alt hvite mot høst.» Mens han talte, så han på menneskene som var på vei ut til brønnen. Det var fire måneder til kornet skulle høstes inn, men her var det en moden avling som var ferdig til å høstes.

«Den som høster, får sin lønn og samler inn grøde for det evige liv, slik at den som sår og den som høster, kan glede seg sammen. Her er det et sant ord at en sår, og en annen høster.» Jesus siktet til den hellige tjenesten som de troende skylder Gud. De skal være hans levende redskaper,  

133


for han trenger deres personlige tjeneste. Enten vi da sår eller høster, arbeider vi for Gud. En strør såkornet ut. En annen samler inn avlingen. Både den som sår og den som høster, får sin lønn. De gleder seg sammen over resultatet av det arbeid de har gjort.

Jesus sa til disiplene: «Jeg har sendt dere ut for å høste det dere ikke har arbeidet med. Andre har arbeidet, og dere har gått inn i deres arbeid.» Frelseren så her frem til den store innsamling på pinsedagen. Disiplene skulle ikke betrakte det som et resultat av sin egen innsats. De var gått inn i andres arbeid. Helt siden Adams fall hadde Kristus betrodd Ordets såkorn til sine utvalgte tjenere for at de skulle så det i menneskers hjerter. En usynlig kraft, ja, selve Allmakten, hadde arbeidet stille, men virkningsfullt for å bringe frem en høst. Nådens dugg, regn og solskinn var gitt for å nære og forfriske sannhetens såkorn. Snart skulle Kristus vanne det med sitt eget blod. Disiplene var kalt til å være Guds medarbeidere. De samarbeidet med Kristus og med de hellige fra gammel tid. Når Den Hellige Ånd ble utgytt på pinsedagen, skulle tusener vende om på en dag. Det var frukten av det Kristus hadde sådd, høsten av hans arbeid.

De ordene Jesus talte til kvinnen ved brønnen, var en god sæd som ble sådd. Og hvor hurtig kunne ikke avlingen høstes inn! Samaritanerne kom og hørte Jesus, og de trodde på ham. De trengte seg sammen omkring ham ved brønnen og kom med alle sine spørsmål. Ivrig tok de imot hans forklaringer på mange ting som hadde vært dunkle for dem. Mens de lyttet, forsvant deres uklare forestillinger mer og mer. De var lik mennesker som var omgitt av et stolt mørke. Plutselig kom de på spor av en lysstråle de kunne følge til de fant dagslyset. Men de nøyde seg ikke med dette kortvarige møtet, og var ivrige etter å høre mer. Det var om å gjøre for dem at også deres venner fikk høre denne store læreren. Derfor innbød de ham til byen sin og bad ham inntrengende om å bli hos dem. Han ble værende i Samaria i to dager, og mange flere trodde på ham.

Fariseerne foraktet Jesu enkle måte å være på. De overså hans mirakler og forlangte et tegn på at han var Guds Sønn. Men samaritanerne bad ikke om noe tegn. Han gjorde heller ikke noen mirakler blant dem utover at han overfor kvinnen ved brønnen åpenbarte hemmelighetene i hennes liv. Likevel tok mange imot ham. I sin glede sa de til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»

Samaritanerne trodde at Messias skulle komme som gjenløseren, ikke bare for jødene, men for hele verden. Gjennom Moses hadde Den Hellige Ånd forutsagt at han skulle være en profet sendt av Gud. Gjennom patriarken Jakob var det blitt sagt at folkene skulle lyde ham,4 og gjennom Abraham var det blitt kunngjort at i ham skulle alle folk på jorden bli velsignet. Disse bibeltekstene dannet grunnlaget for samaritanernes tro på Messias. Jødene hadde mistydet de senere profeter. Den herlighet som gjelder Kristi annet komme, hadde de anvendt på hans første komme. Dette hadde fått samaritanerne til å sette til side alle de hellige skrifter unntatt dem som var gitt gjennom Moses. Men da Jesus feide bort

134


alle disse falske fortolkninger, var det mange som godtok de senere profetier og Kristi egne utsagn om Guds rike.

Jesus fordømte rasefordom

Jesus hadde begynt å rive ned det gjerde som skilte mellom jøder og hedninger, og å forkynne frelse for verden. Selv om han var jøde, var han fullstendig fri i sin omgang med samaritanerne og tok ikke hensyn til sitt folks fariseiske skikker. Tross all fordom tok han imot gjestfrihet hos dette foraktede folket. Han sov under deres tak og spiste sammen med dem ved deres bord. Han underviste på deres gater og behandlet dem på en ytterst vennlig og elskverdig måte.

I templet i Jerusalem var det en lav mur som skilte den ytre forgård fra alle andre deler av den hellige bygningen. På denne muren var det innskrifter på forskjellige språk som kunngjorde at ingen andre enn jøder hadde tillatelse til å passere denne grensen. Hvis en hedning hadde våget å gå inn i den indre gården, ville han ha vanhelliget templet og måtte da bøte med livet. Men Jesus, som var opphavet til templet og tempeltjenesten, drog hedningene til seg med sin menneskelige medfølelse, og hans guddommelige nåde gav dem del i den frelse som jødene forkastet.

Jesu opphold i Samaria skulle være til velsignelse for disiplene som fremdeles var påvirket av jødenes fanatisme. De mente at troskap mot deres eget folk krevde at de hatet samaritanerne. Derfor undret de seg over Jesu handlemåte, men de kunne ikke nekte å følge hans eksempel. I de to dagene de oppholdt seg i Samaria, holdt de sine fordommer i tømme fordi de ville være lojale mot ham, men i hjertet var de uforsonlige. De var sene til å lære at deres forakt og hat måtte vike plassen for medfølelse og sympati.

Etter Jesu himmelfart fikk hans undervisning ny mening. Da Den Hellige Ånd var utgytt, så de for seg Jesu blikk. De husket hans ord og den respekt og ømhet han viste overfor disse foraktede fremmede. Da Peter drog ut for å forkynne i Samaria, la han for dagen den samme holdning i sin egen virksomhet. Da Johannes ble kalt til Efesos og Smyrna, husket han det han hadde opplevd i Sikem. og han var fylt av takknemlighet til den guddommelige lærer som forutså de vanskeligheter de ville møte, og som hjalp dem ved sitt eget eksempel.

Frelser for alle

Jesus utfører fremdeles den samme gjerning som da han tilbød livets vann til kvinnen fra Samaria. De som kaller seg hans etterfølgere, vil kanskje forakte de utstøtte og unngå dem. Men ingen omstendigheter i forbindelse med fødsel, nasjonalitet eller livssituasjon kan vende hans kjærlighet bort fra menneskene. Til hvert eneste menneske, hvor syndig han eller hun enn er, sier Jesus: Hadde du bedt meg, så hadde jeg gitt deg levende vann.

Evangeliets innbydelse må ikke begrenses eller fremholdes bare for

135


noen få utvalgte som etter vår mening vil bringe oss ære hvis de tar imot den. Budskapet må bringes til alle. Overalt hvor mennesker er åpne for å ta imot sannheten, er Kristus rede til å undervise dem. Han åpenbarer Faderen for dem, og han viser hva slags tilbedelse som behager ham som leser menneskenes tanker. Overfor slike bruker han ikke lignelser. Til dem sier han likesom til kvinnen ved brønnen: «Det er jeg, jeg som taler med deg.»

Da Jesus satte seg for å hvile ved Jakobs brønn, var han kommet fra Judea der hans virksomhet hadde båret lite frukt. Han var blitt avvist av prestene og rabbinerne, og heller ikke slike som bekjente seg til å være hans etterfølgere, hadde oppfattet hans guddommelige natur. Han var trett og sulten. Likevel forsømte han ikke anledningen til å snakke med en kvinne, tilmed en fremmed, en utlending, en som levde i åpenbar synd.

Jesus ventet ikke til det var møtt frem en forsamling. Ofte begynte han å undervise når bare noen få var samlet omkring ham. Men en etter en av dem som gikk forbi, stanset for å lytte, inntil det ble en forsamling. Med undring og ærefrykt hørte de Guds ord forkynt av den himmelsendte læreren. En Kristi medarbeider bør ikke føle at han ikke kan tale like inntrengende til noen få tilhørere som til en stor forsamling. Kanskje det bare er en som hører budskapet, men hvem kan si hvor langt dets innflytelse kan nå? Selv disiplene syntes det var en ubetydelig sak for Jesus å bruke tid på en kvinne fra Samaria. Men han samtalte mer inngående og med større alvor og veltalenhet med henne enn med konger, rådsherrer eller øversteprester. Den undervisning han gav denne kvinnen, er blitt gjentatt til jordens fjerneste steder.

Så snart kvinnen fra Samaria hadde funnet Frelseren, førte hun andre til ham. Hun viste seg å være en mer virksom misjonær enn hans egne disipler. De så ikke noe i Samaria som tydet på at det var et lovende virkefelt. Deres tanker var rettet mot en stor gjerning som skulle gjøres i fremtiden, og de så ikke at det rundt dem var en høst som skulle samles inn. Men ved hjelp av den kvinnen som de foraktet, fikk en hel by høre Jesus. Hun brakte straks lyset til sine landsmenn.

Denne kvinnen er et bilde på hvordan en praktisk tro på Kristus virker. Hver sann disippel fødes inn i Guds rike som en misjonær. Den som drikker av det levende vann, blir selv en livets kilde. Den som tar imot, blir en giver. Kristi nåde i sjelen er som en kilde i ørkenen. Den veller frem og gir nytt liv til alle, og gjør at de som holder på å omkomme, lengter etter å drikke av livets vann.

Joh 4, 1-42


Kapittel 20:

Tro uten tegn

Galileerne som vendte hjem fra påskefesten, fortalte om Jesu underfulle gjerninger. Den dom lederne i Jerusalem felte over hans virksomhet, åpnet veien for ham i Galilea. Mange blant folket beklaget misbruken av templet og prestenes griskhet og hovmod. De håpet at denne mannen som hadde drevet rådsherrene på flukt, kanskje var den befrieren de lengtet etter. Nyhetene som kom, syntes å styrke dem i deres lyseste forhåpninger. Det ble fortalt at profeten hadde erklært at han var Messias.

Men folk i Nasaret trodde ikke på ham. Derfor besøkte Jesus ikke Nasaret på veien til Kana. Til disiplene sa han at en profet ikke blir aktet på sitt eget hjemsted. Mennesker vurderer en person ut fra det de selv er i stand til å verdsette. De trangsynte og verdsligsinnede bedømte Kristus ut fra hans uanselige byrd, hans enkle klær og hans daglige slit. De kunne ikke verdsette renheten av den ånd som ikke bar noe spor av synd.

Nyheten om at Jesus var kommet tilbake til Kana ble fort spredt ut over hele Galilea, og den brakte håp til dem som led og var ulykkelige. I Kapernaum var det en prominent jøde, en embetsmann i kongens tjeneste, som ble interessert da han hørte dette. Han hadde en sønn som led av en sykdom som syntes å være uhelbredelig. Legene hadde oppgitt ham, for de mente han kom til å dø. Men da hans far hørte om Jesus, bestemte han seg for å oppsøke ham og be om hjelp. Gutten var meget svak, og de fryktet for at han ikke kunne leve til faren kom tilbake. Likevel følte embetsmannen at han personlig måtte legge frem saken for Jesus. Han håpet at en fars bønner ville vekke medfølelse hos den store legen.

Da han kom til Kana, fant han en mengde mennesker samlet omkring Jesus. Engstelig trengte han seg frem til ham. Men hans tro vaklet da han ikke så noe annet enn en alminnelig mann som var enkelt kledd og var støvet og trett etter reisen. Han tvilte på at denne personen kunne gjøre det han var kommet for å be ham om. Likevel innledet han en samtale med Jesus. Han fortalte sitt ærend og bad ham inntrengende om å bli med ham hjem. Men Jesus kjente allerede til hans sorg. Før mannen forlot sitt hjem, så Jesus det som tynget ham.

137


Jesus visste også at denne mannen satte visse betingelser for å tro på ham. Hvis hans bønn ikke ble oppfylt, ville han ikke ta imot ham som Messias. Mens mannen ventet i engstelig spenning, sa Jesus: «Uten at dere ser tegn og under, tror dere ikke.»

På tross av alle beviser på at Jesus var Messias, hadde han bestemt seg for å gjøre sin tro på ham avhengig av om han fikk sin egen bønn oppfylt. Jesus sammenlignet denne avventende tvilen med den enfoldige tro hos samaritanerne som ikke bad om noe under eller tegn. Hans ord, som var et stadig vitnesbyrd om hans guddommelighet, hadde en overbevisende kraft som gikk tilhørerne til hjertet. Det smertet Jesus at hans eget folk som var betrodd de hellige skrifter, ikke kunne høre at det var Guds stemme som talte til dem gjennom hans Sønn.

Denne mannen hadde likevel en viss grad av tro. Han var kommet for å be om det som for ham syntes å være den mest dyrebare av alle velsignelser. Men Jesus hadde en enda større gave å gi ham. Han ønsket ikke bare å helbrede gutten, men å gi denne mannen og hans familie del i frelsens velsignelser. Samtidig ønsket han å tenne et lys i Kapernaum som snart skulle bli hans virkefelt. Men mannen måtte bli klar over sitt behov før han kunne føle trang til Kristi nåde.

Denne embetsmannen var et bilde på en stor del av folket som interesserte seg for Jesus av selviske motiver. De håpet å oppnå en eller annen spesiell fordel på grunn av hans makt, og de gjorde sin tro avhengig av om de oppnådde en slik timelig gunst. Men de var uvitende om sin åndelige sykdom, og forstod ikke at de trengte Guds nåde.

Som i et lynglimt åpenbarte Jesu ord det som fantes i denne mannens hjerte. Han skjønte at han søkte Jesus av egoistiske grunner, og hans vaklende tro stod klart for ham. I dyp fortvilelse innså han at hans tvil kanskje ville koste sønnen livet. Han visste at han stod overfor en som kunne lese tankene hans, og som alt var mulig for. I angst og fortvilelse ropte han: «Herre, kom - før gutten min dør!» Hans tro grep fatt i Kristus likesom Jakob gjorde da han i sin kamp med engelen ropte: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg!»1

Han seiret likesom Jakob. Jesus kan ikke dra seg unna noe menneske som klynger seg til ham i sin store nød. «Gå hjem, din sønn lever!» sa Jesus til ham. Embetsmannen forlot Jesus med en fred og en glede som han aldri før hadde kjent. Han trodde ikke bare at sønnen ville bli frisk, men han stolte fullt og fast på at Kristus var gjenløseren.

I samme stund ble de som våket over gutten som lå for døden hjemme i Kapernaum, oppmerksomme på en plutselig og uforklarlig forandring. Dødens skygge forsvant fra ansiktet hans, og febergløden vek plassen for den friske fargen som vitnet om at han var blitt helbredet. De matte øynene fikk nytt liv, og kreftene kom tilbake til den svake, avmagrede kroppen. Det var ikke mer noe spor av sykdommen. Den feberhete huden var blitt bløt, og gutten sovnet rolig. Feberen var blitt borte midt på det heteste av dagen. Familien undret seg, og gleden var stor.

Kana lå ikke lenger borte fra Kapernaum enn at embetsmannen kunne

138


ha nådd hjem om kvelden etter samtalen med Jesus. Men han hadde ikke noe hastverk med å komme hjem, og han kom frem til Kapernaum først neste morgen. For en hjemkomst det ble! Da han drog av sted for å oppsøke Jesus, var han tynget av sorg. Sollyset virket grusomt, og fuglesangen lød som hån. Nå ser han annerledes på alt. Hele naturen er som ny. Han ser med nye øyne. Idet han vandrer hjem denne stille, tidlige morgenen, er det som hele naturen priser Gud sammen med ham.

Mens han ennå er et stykke hjemmefra, kommer noen tjenere ut for å møte ham. De er ivrige etter å befri ham for den spenning de er sikre på at han må føle. Men han viser ingen overraskelse over den nyheten de kommer med. Med den dypeste interesse, som de ikke kjenner grunnen til, spør han om hvilken tid på dagen gutten begynte å bli bedre. De svarer: «I går ved den sjuende time gav feberen seg.» I samme øyeblikk som farens tro grep forsikringen: «Din sønn lever!» rørte Guds kjærlighet den dødssyke gutten.

Faren skynder seg videre for å møte sønnen. Han trykker ham inn til seg som om han hadde vendt tilbake fra de døde. Og han takker Gud om og om igjen for den vidunderlige helbredelsen.

Embetsmannen lengtet etter å få vite mer om Kristus, og da han senere hørte hans undervisning, bestemte han og hele hans hus seg for å følge ham. Deres sorg og fortvilelse ble et middel til at hele familien vendte om. Nyheten om dette miraklet ble spredt vidt omkring. I Kapernaum hvor så mange av Jesu undergjerninger hadde skjedd, ble veien banet for hans personlige virksomhet.

Han som velsignet embetsmannen i Kapernaum, lengter like mye etter å velsigne oss. Men som tilfellet var med faren som sørget, er det ofte ønsket om et eller annet jordisk gode som får oss til å søke Jesus, og vår tillit til hans kjærlighet beror på om vi får det vi ber om. Han lengter etter å gi oss en større velsignelse enn den vi ber om. Han venter kanskje med å gi oss bønnesvar for at vi skal se det onde som er i vårt indre, og hvor mye vi trenger av hans nåde. Han ønsker at vi skal gi avkall på den selviskhet som får oss til å søke ham. Når vi erkjenner vår hjelpeløshet og vår store trang, skal vi gi oss helt over til hans kjærlighet.

Embetsmannen ville gjerne se at hans bønn var blitt oppfylt, før han ville tro. Men han måtte godta Jesu ord om at bønnen var hørt og velsignelsen gitt. Dette må vi også lære. Vår tro må ikke hvile på at vi ser eller føler at Gud hører oss. Vi må stole på hans løfter. Når vi kommer til ham i tro, finner hver bønn vei til Guds hjerte. Når vi har bedt om hans velsignelse, må vi tro at vi får den, og takke ham for at vi har fått den. Så skal vi ta fatt på våre plikter i forvissning om at velsignelsen er en virkelighet når vi trenger den mest. Når vi har lært å gjøre dette, vil vi vite at våre bønner er hørt. Gud er «rik på herlighet». Han virker med sin veldige kraft «og kan gjøre uendelig mye mer enn alt det vi ber om og forstår».2

Joh 4,43-54


Kapittel 21:

Miraklet ved Betesda-dammen

Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger, og der lå det en mengde syke: blinde, lamme, vanføre. De ventet på at vannet skulle bli rørt opp.  

Til visse tider kom vannet i denne dammen i bevegelse. Folk mente at det skyldtes en overnaturlig kraft, og at den som først kom seg ned i vannet etter at det ble opprørt, ville bli helbredet, uansett hvilken sykdom han hadde. Hundrevis av syke mennesker oppsøkte dette stedet. Når vannet kom i bevegelse og de trengte seg frem, ble de svakeste tråkket ned, og mange kunne ikke engang komme i nærheten av dammen. Andre som var heldige nok til å komme dit bort, døde på kanten av dammen. Omkring plassen var det oppført leskur til vern mot heten om dagen og kulden om natten. Noen tilbrakte natten i disse innhegningene, og dag etter dag slepte de seg bort til kanten av dammen i et forgjeves håp om å bli helbredet.

Jesus var igjen i Jerusalem. Han gikk alene omkring, tilsynelatende fordypet i bønn og stille ettertanke, da han kom bort til dammen. Han så hvordan de syke ventet spent på det som de mente var deres eneste mulighet for å bli helbredet, og han lengtet etter å benytte sin legende kraft og gjøre hver enkelt av dem frisk. Men det var sabbat, og mange var på vei til templet for å tilbe. Han visste at en slik helbredelseshandling ville oppflamme jødenes fordom slik at hans virksomhet ville bli avbrutt.

Jesus helbreder på en sabbat

Men Jesus så et tilfelle av den ytterste nød. Det gjaldt en mann som hadde vært vanfør i tretti åtte år. Hans sykdom var for en stor del en følge av hans egen synd, og den ble derfor betraktet som en straffedom fra Gud. Alene og venneløs og med en følelse av å være lukket ute fra Guds barmhjertighet, hadde han henslept disse lange årene i den største elendighet.

På den tiden man ventet at vannet skulle komme i bevegelse, pleide de som syntes synd på ham i hans hjelpeløshet, å bære ham bort til søylegangene. Men da det riktige øyeblikket kom, hadde han ingen til å

140


hjelpe seg ned i vannet. Han hadde sett hvordan vannet kruste seg, men han hadde aldri greid å komme lenger enn til kanten av dammen. Andre som var sterkere enn han, kastet seg uti først. Han kunne ikke hevde seg overfor den egoistiske flokken av mennesker som kavet seg frem. Hele tiden anstrengte han seg for å nå dette store målet, og hans ivrige forventninger og gjentatte skuffelser tok sterkt på det som var igjen av kreftene.

Den syke mannen lå på matten sin slik han pleide. Av og til løftet han hodet for å se på dammen. Da var det at et mildt: medfølende ansikt bøyde seg over ham, og han hørte ordene: «Vil du bli frisk?» Disse ordene grep ham, og håpet ble tent. Han følte at han på en eller annen måte ville få hjelp. Men oppmuntringens glød svant fort. Han tenkte på hvor ofte han hadde forsøkt å komme ned i dammen, og nå hadde han liten utsikt til å leve til den neste gang kom i bevegelse. Oppgitt snudde han seg bort mens han sa: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet er rørt opp. Og når så jeg kommer, er det alltid en annen som går uti før meg.»

Jesus forlanger ikke at den syke mannen skal tro på ham. Han sier: «Stå opp, ta båren din og gå!» Men mannens tro griper fatt i dette. Hver nerve og muskel gjennomstrømmes av nytt liv, og de syke lemmene får rørlighet. Uten å stille spørsmål setter han sin vilje inn på å lyde Kristi befaling, og alle musklene reagerer tilsvarende. Han reiser seg og oppdager at han kan bevege seg fritt omkring.

Jesus hadde ikke gitt ham noen forsikring om guddommelig hjelp. Mannen kunne ha begynt å tvile, og kanskje gått glipp av sin eneste mulighet til å bli helbredet. Men han trodde Jesu ord, og kreftene kom da han handlet etter det.

Ved den samme tro kan vi få åndelig legedom. På grunn av synden er vi skilt fra livet i Gud. Sjelen er lammet. Av oss selv er vi like så lite i stand til å leve et hellig liv som den kraftløse mannen var til å gå. Mange er klar over sin hjelpeløshet og lengter etter det åndelige liv som vil bringe dem i harmoni med Gud. Forgjeves strever de for å oppnå det. I fortvilelse roper de: «Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?» De som kjemper og er motløse, skal se opp. Kristus bøyer seg ned over dem som han har kjøpt med sitt blod. Ømt og medfølende spør han: «Vil du bli frisk?» Han byr deg stå opp til sunnhet og fred. Vent ikke til du føler at du er blitt frisk. Tro hans ord, så vil det bli oppfylt! Overgi din vilje til Kristus, og bestem deg for å tjene ham! Når du handler på hans ord, vil du få kraft. Uansett hvilken ond vane eller inngrodd lidenskap som lenkebinder både sjel og kropp, så er Kristus i stand til å gjøre deg fri, og han lengter etter å gjøre det. Han vil gi liv til dem som er «døde på grunn av deres misgjerninger og synder».1 Han vil frigjøre de fanger som er bundet av svakhet, ulykke og syndens lenker.

Den hjelpeløse mannen som ble helbredet, bøyde seg ned for å ta opp sengen som bare var en matte og et teppe. Da han glad og lettet rettet seg opp og så seg om etter ham som hadde gjort ham frisk, var Jesus

141


blitt borte i folkemengden. Mannen var engstelig for at han ikke ville kjenne ham igjen om han så ham. Mens han med faste, lette skritt skyndte seg av sted, idet han priste Gud og frydet seg over at han hadde fått kreftene tilbake, møtte han flere av fariseerne og fortalte dem straks om hvordan han var blitt helbredet. Men han ble forbauset over den kulde de viste mens de lyttet til det han sa.

Med en barsk mine avbrøt de ham og spurte hvorfor han bar sengen sin på sabbatsdagen, mens de i en streng tone minnet ham om at det ikke var lovlig å bære byrder på Herrens dag. I sin glede hadde mannen glemt at det var sabbat. Men han følte seg ikke fordømt fordi han var lydig mot befalingen fra en som hadde en slik makt fra Gud. Derfor svarte han frimodig: «Han som gjorde meg frisk, sa: Ta båren din og gå.» De bad ham fortelle hvem som hadde gjort dette, men han kunne ikke. Disse folkets ledere visste godt at det bare var en som hadde vist at han kunne utføre et slikt mirakel. Nå ønsket de et direkte bevis for at det var Jesus, så de kunne få ham dømt for sabbatsovertredelse. Etter deres bedømmelse hadde han ikke bare brutt loven ved å helbrede den syke mannen på sabbaten. Han hadde også begått helligbrøde ved å be ham om å ta med seg sengen.

Jødene hadde i den grad forvrengt loven at de hadde gjort den til et trelleåk. Deres meningsløse krav var blitt et munnhell blant andre nasjoner. Særlig var sabbaten omgitt av alle slags vettløse restriksjoner. For dem var Herrens hellige og ærverdige dag ikke en lyst og en glede.2 De skriftlærde og fariseerne hadde gjort helligholdelsen av den til en utålelig byrde. En jøde hadde ikke lov til å tenne ild eller bare et lys på sabbaten. Som en følge av det var folk blitt avhengige av hedningene til å utføre mange tjenester som deres regler forbød dem å utføre for seg selv. Det falt dem ikke inn at hvis disse handlinger var syndige, så var de som benyttet andre til å utføre dem, like skyldige som om de hadde gjort arbeidet selv. De mente at frelsen var forbeholdt jødene. Når alle andres tilstand alt var håpløs, kunne den likevel ikke bli verre. Men Gud har ikke gitt noen påbud som ikke alle kan rette seg etter. Hans lover godkjenner ingen urimelige eller egoistiske restriksjoner.

I templet traff Jesus den mannen som var blitt helbredet. Han var kommet for å bringe et syndoffer og dessuten et takkoffer for den store barmhjertighet han var blitt vist. Da Jesus så ham blant dem som tilbad, gav han seg til kjenne idet han formante ham og sa: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.»

Anklaget for sabbatsbrudd

Mannen som var blitt helbredet, var overlykkelig over å treffe sin velgjører. Ettersom han ikke var klar over fiendskapet mot Jesus, fortalte han fariseerne som hadde utspurt ham, at det var Jesus som hadde gjort ham frisk. «Fordi Jesus hadde gjort dette på sabbaten, begynte jødene å forfølge ham.»

Jesus ble stilt frem for Rådet for å svare på anklagen om sabbatsbrudd.

142


 Hadde jødene på denne tiden vært et selvstendig folk, ville en slik anklage vært nok til å få ham dødsdømt. Men fordi de var underlagt romerne, var dette ikke mulig. Jødene hadde ikke myndighet til å dømme noen til døden, og de anklager som var rettet mot Jesus, ville ikke ha noen vekt ved en romersk domstol. Det var imidlertid andre ting de håpet å oppnå. På tross av deres anstrengelser for å motarbeide Jesu virksomhet, vant han en større innflytelse over folket enn de selv hadde, tilmed i Jerusalem.

Mange som ikke interesserte seg for rabbinernes ordgyteri, følte seg tiltrukket av Jesu undervisning. De forstod det han talte om, og det varmet og trøstet dem. Han talte om Gud som en øm far, ikke som en hevnende dommer, og han gjenspeilte Guds bilde i sitt eget liv. Hans ord var som balsam for et såret sinn. Både ved sine ord og sine barmhjertighetsgjerninger brøt han den knugende makt de gamle tradisjoner og menneskelagde påbud øvde, og fremholdt Guds kjærlighet i dens grenseløse fylde.

I en av de tidligste profetier om Kristus er det skrevet: «Kongespir skal ikke vike fra Juda eller herskerstav fra hans føtter til den rette kongen kommer, han som folkene skal lyde.»3 Folk flokket seg omkring Jesus. Med et åpent og velvillig sinn tok de imot budskapet om Guds kjærlighet og godhet heller enn de strenge seremonier som prestene krevde. Hvis ikke prestene og rabbinerne hadde lagt seg imellom, ville Jesu lære ha ført til en reformasjon som verden aldri har opplevd maken til. Men for å holde på sin egen makt bestemte disse lederne seg for å ødelegge Jesu innflytelse.

Å stevne ham for Rådet og åpent fordømme hans lære ville bidra til det, for folket hadde fremdeles stor aktelse for sine religiøse ledere. Den som våget å forkaste rabbinernes krav eller forsøkte å lette de byrdene de hadde lagt på folket, ble ansett som skyldige, ikke bare i gudsbespottelse, men også i forræderi. På dette grunnlag håpet rabbinerne å vekke mistanke mot Jesus. De fremstilte ham som en som prøvde å fjerne grunnfestede skikker, og på den måten splitte folket. Dette ville bane vei for en fullstendig undertrykkelse under romerne.

Men de planer som rabbinerne arbeidet så ivrig for å sette ut i livet, stammet fra et annet råd enn det jødiske sanhedrin. Da det ikke lyktes Satan å overvinne Kristus i ødemarken, satte han all kraft inn på å motarbeide ham i hans virksomhet for om mulig å sette stopper for hans misjon. Det han ikke kunne oppnå ved direkte, personlig anstrengelse, bestemte han seg for å gjennomføre ved list.

Så snart Satan hadde trukket seg tilbake etter kampen i ødemarken, ble han og de sammensvorne englene hans enige om en plan som gikk ut på å forblinde jødefolkets sinn enda mer så de ikke skulle kjenne sin gjenløser. Han planla å virke gjennom sine menneskelige redskaper i den religiøse verden ved å gjennomsyre dem med sitt eget fiendskap mot sannhetens forkjemper. Han ville få dem til å forkaste Kristus og gjøre hans liv så bittert som mulig for å få ham til å bli mismodig i sin

144


gjerning. Slik ble Israels ledere redskaper for Satan i kampen mot Kristus.

Jesus var kommet for å «gjøre loven stor og herlig». Han skulle ikke forminske lovens verdighet, men opphøye den. Bibelen sier: «Han skal ikke bli utmattet og ikke bryte sammen, før han har utbredt retten på jorden.»4 Han var kommet for å frigjøre sabbaten for de byrdefulle kravene som hadde gjort den til en forbannelse i stedet for en velsignelse.

Derfor valgte han å utføre helbredelsesunderet ved Betesda på en sabbat. Han kunne like godt ha helbredet den syke mannen på en hvilken som helst annen dag i uken. Eller han kunne ha gjort ham frisk uten å pålegge ham å bære båren sin bort. Men det ville ikke gitt ham den anledningen han ønsket. En klok hensikt lå til grunn for hver handling i Kristi liv på jorden. Alt han gjorde, var betydningsfullt i seg selv og ved den undervisning det brakte. Blant de syke ved dammen valgte han ut det verste tilfellet som han utøvde sin helbredende kraft på. Siden bad han mannen bære sengen gjennom byen for å kunngjøre hvor store ting som var skjedd med ham. Dette ville fremkalle spørsmålet om hva som var lovlig å gjøre på sabbaten, og åpne veien for ham til å fordømme jødenes byrdefulle regelverk når det gjaldt Herrens dag, og til å erklære deres tradisjoner for verdiløse.

Jesus sa til dem at å hjelpe de syke var i samsvar med loven om sabbaten. Det var også i harmoni med englenes tjeneste, for hele tiden stiger de ned og opp mellom himmelen og jorden for å hjelpe lidende mennesker. Jesus sa: «Min Far arbeider til denne dag; også jeg arbeider.» Alle dager tilhører Gud, og han bruker dem til å utføre sine planer for menneskeheten. Hvis jødenes tolkning av loven var riktig, har Gud tatt feil når han har styrket og oppholdt alt levende helt siden jorden ble skapt. Så måtte han som uttalte at alt han hadde gjort, var godt, og som innstiftet sabbaten til minne om at skaperverket var fullendt, sette punktum for sitt arbeid og stanse universet som alltid er i bevegelse.

Skulle Gud forby solen å utføre sin oppgave på sabbaten, så dens livgivende stråler ikke lenger varmet jorden og gav plantelivet næring? Skulle universet stå stille på den hellige dagen? Skulle han gi befaling til bekkene om å la være å vanne skog og mark og by bølgene å stoppe den uopphørlige flo og fjære? Skulle hveten og havren stanse sin vekst, og fruktklasen vente med å bli moden? Skulle trærne og blomstene ikke skyte knopper eller blomstre på sabbaten? I så fall ville menneskene gå glipp av markens grøde og de velsignelser som er til glede i livet.

Naturen må fortsette sin uforanderlige kurs. Gud kunne ikke holde sin hånd tilbake et øyeblikk uten at menneskene ville falle i avmakt og dø. Menneskene har også en gjerning å gjøre på denne dagen. De nødvendige ting i livet må ivaretas. De syke må pleies og behovet hos dem som er i nød, må avhjelpes. Den som forsømmer å lindre lidelser på sabbaten, vil ikke bli holdt skyldfri. Guds hellige hviledag ble til for menneskets skyld, og barmhjertighetsgjerninger er i full harmoni med denne hensikten. Gud ønsker ikke at hans skapninger skal lide smerte en eneste time, når den kan lindres på sabbaten eller på hvilken som helst annen dag.

145


Forventningene til Gud er tilmed større på sabbaten enn på andre dager. Hans folk forlater da sitt vanlige arbeid, og bruker tiden til stille ettertanke og tilbedelse. De ber ham om mer enn på andre dager. Da krever de hans spesielle oppmerksomhet og hans største velsignelser. Gud venter ikke på at sabbaten skal ta slutt før han svarer på disse bønner. Himmelens virksomhet stanser aldri, og menneskene burde aldri unnlate å gjøre godt. Sabbaten er ikke bestemt til å være en tid i uvirksomhet.

Loven forbyr verdslig virksomhet på Herrens hviledag. Det arbeid som man får sitt daglige utkomme fra, må opphøre. Ikke noe arbeid for verdslig fornøyelse eller vinning er tillatt på den dagen. Likesom Gud opphørte med sin skapergjerning og hvilte på sabbatsdagen og velsignet den, skal menneskene forlate dagliglivets sysler og vie disse hellige timer til sunn hvile, tilbedelse og gode gjerninger. Kristi gjerning med å helbrede de syke var i fullkommen samklang med loven. Den var til ære for sabbaten.

Stemplet som gudsbespotter

Jesus gjorde krav på å være likestilt med Gud når det gjaldt å utføre en gjerning som var like hellig og av samme karakter som den Gud i himmelen er opptatt med. Men fariseerne ble enda mer opphisset. Etter deres mening hadde han ikke bare brutt loven, men ved å kalle Gud «sin egen far» hadde han erklært at han var lik Gud.

Hele jødefolket kalte Gud sin far. Derfor ville de ikke ha blitt så forbitret hvis Kristus hadde fremstilt seg som en som stod i samme stilling som dem overfor Gud. Men de anklaget ham for gudsbespottelse, og viste dermed at de forstod at han la noe helt spesielt i dette kravet.

Kristi motstandere hadde ingen argumenter mot disse sannhetene som rammet deres samvittighet. De kunne bare henvise til sine skikker og tradisjoner som virket svake og tomme sammenlignet med de utsagn Jesus hadde hentet fra Guds ord og fra naturens uopphørlige kretsløp. Hvis rabbinerne hadde ønsket å få lys, ville de vært klar over at Jesus talte sant. Men de gikk utenom det han sa om sabbaten. I stedet prøvde de å hisse til harme mot ham fordi han gjorde krav på å være lik Gud.

Rådsherrenes raseri kjente ingen grenser. Om ikke prestene og rabbinerne hadde fryktet for folket, ville de ha drept Jesus på stedet. Men folkestemningen var helt på hans side. Mange erkjente at Jesus hadde helbredet dem for deres sykdommer og trøstet dem i deres sorger, og de mente at det var helt på sin plass at han helbredet den syke mannen ved Betesda. Foreløpig var lederne derfor nødt til å legge bånd på sitt hat.

Jesus vitner om sin guddomsmakt

Jesus tilbakeviste anklagen om gudsbespottelse. Han erklærte: Min myndighet til å gjøre den gjerning som dere anklager meg for, består i at jeg er Guds Sønn og ett med ham i natur, vilje og forsett. Jeg samarbeider

146


med Gud i alle hans gjerninger. «Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre.»

Prestene og rabbinerne gikk i rette med Guds Sønn nettopp for den gjerning han var kommet til verden for å gjøre. Ved sine synder hadde de skilt seg fra Gud, og i sitt hovmod handlet de uavhengig av ham. De mente at de var dyktige nok i alt, og de kjente ikke noe behov for en høyere visdom som rettesnor for sine handlinger. Men Guds Sønn var overgitt til Faderens vilje og avhengig av hans makt. Så fullstendig var Kristus fri for selvet at han ikke la noen planer for seg selv. Han godtok de planer Gud hadde for ham, og fra dag til dag utfoldet Gud sine planer for ham. Slik bør også vi stole på Gud, så vårt liv kan bli en virkeliggjørelse av hans vilje med oss.

Da Moses skulle til å bygge helligdommen som en bolig for Gud, fikk han pålegg om å gjøre alle ting etter den modellen som ble vist ham på fjellet. Moses var full av iver etter å gjøre Guds vilje. De dyktigste og mest talentfulle personer var beredt til å gjennomføre det han bad dem om. Likevel måtte han ikke engang lage en bjelle, et granateple, en dusk, en frynse, et forheng eller noe kar til helligdommen uten i samsvar med det mønster som ble vist ham.

Gud kalte ham opp på fjellet og åpenbarte de himmelske ting for ham. Herren dekket ham med sin egen herlighet så han kunne se modellen. Alle ting ble utført i samsvar med den. Slik hadde han åpenbart sitt herlighets-ideal for Israel, som han ønsket å gjøre til sin bolig. Modellen ble vist dem på Sinai da loven ble gitt, og da Herren gikk forbi Moses og kunngjorde: «Herren, Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet! Han lar sin miskunn vare i tusen slektsledd; han tilgir synd og skyld og brott.»5

Israel hadde valgt sine egne veier. De hadde ikke bygd etter modellen. Men Kristus, som var det sanne tempel for Gud, formet enhver detalj i sitt jordiske liv i samsvar med Guds ideal. Han sa: «Å gjøre din vilje, Gud, er min lyst, jeg har din lov i mitt hjerte.» På samme måte skal vår karakter bygges opp «til en bolig for Gud i Ånden». Vi må gjøre alt etter «forbildet» vi har fått, og det er Kristus. Han led for oss og etterlot oss et eksempel for at vi «skulle følge i hans spor».6

Kristi ord lærer oss at vi skal betrakte oss selv som uløselig knyttet til vår Far i himmelen. Uten hensyn til vår posisjon er vi avhengige av Gud som holder alles skjebne i sine hender. Han har anvist oss vår gjerning og utrustet oss med evner og midler til denne gjerningen. Så lenge vi overgir viljen til Gud og stoler på hans kraft og visdom, vil vi bli ledet på trygge stier. Slik kan vi fullføre vår del i hans store plan. En person som stoler på sin egen visdom og kraft, skiller seg fra Gud. I stedet for å arbeide sammen med Kristus, hjelper han Guds og menneskets fiende til å fullbyrde sitt forsett.

Jesus sa videre: «Det Faderen gjør, det gjør også Sønnen .... For likesom Faderen reiser opp de døde og gjør dem levende, slik gjør også Sønnen levende hvem han vil.» Saddukeerne påstod at det ikke ville bli

147


noen legemlig oppstandelse. Men Jesus forteller dem at en av hans Fars største gjerninger er å vekke opp de døde, og at han selv har makt til å gjøre det. «Den tid kommer, ja, den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve.»

Fariseerne trodde på de dødes oppstandelse. Kristus slo fast at den kraft som gir liv til de døde, alt nå var iblant dem, og at de skulle bli vitne til den. Denne samme oppstandelseskraft gir liv til mennesker som var «døde på grunn av deres misgjerninger og synder». Denne livets ånd i Kristus Jesus, «kraften av hans oppstandelse», setter menneskene «fri fra syndens og dødens lov».7 Det ondes herredømme er brutt, og ved tro blir sjelen bevart fra synd. Den som åpner sitt hjerte for Kristi Ånd, får del i den mektige kraft som skal bringe legemet frem fra graven.

Myndighet til å holde dom

Den enkle nasareeren hevder sin virkelige storhet. Han hever seg over det menneskelige. Han fjerner syndens og skammens forkledning og står der som Guds Sønn som englene ærer, og som er ett med universets skaper. Hans tilhørere er som trollbundet. Aldri har noe menneske talt slik som han eller opptrådt med en slik kongelig verdighet. Hans uttalelser er klare og tydelige og tilkjennegir fullt ut hans misjon og menneskenes plikter. «Faderen dømmer ingen, men han har overgitt all dom til Sønnen, for at alle skal ære Sønnen slik de ærer Faderen. Den som ikke ærer Sønnen, ærer heller ikke Faderen som har sendt ham . ... For likesom Faderen har liv i seg selv, har han også gitt Sønnen å ha liv i seg, og han har gitt ham myndighet til å holde dom, fordi han er Menneskesønnen.»

Prestene og rådsherrene hadde gjort seg selv til dommere for å fordømme Kristi gjerning. Men han kunngjorde at han var deres og hele verdens dommer. Verden er overgitt til Kristus, og enhver velsignelse fra Gud kommer til den falne menneskehet gjennom ham. Han var gjenløseren både før og etter at han ble menneske. Så snart synden var et faktum, var det også en frelser. Han har gitt lys og liv til alle. Enhver vil bli dømt i forhold til det mål av lys han har fått.

Han som har gitt lyset, som har fulgt den enkelte person med det mest inntrengende kall for å prøve å vinne ham over fra synd til hellighet, er både hans talsmann og dommer. Fra begynnelsen av den store strid i himmelen har Satan opprettholdt sin sak ved hjelp av bedrag. Kristus har arbeidet for å avsløre hans onde planer og bryte hans makt. Han har vært i kamp med bedrageren, og gjennom alle tider har han forsøkt å vriste fangene ut av hans grep. Det er også han som skal avsi dommen over hvert menneske.

Gud «har gitt ham myndighet til å holde dom, fordi han er Menneskesønnen». Han er satt til å holde dom fordi han har smakt menneskelig sorg og fristelse og forstår våre svakheter og synder, og fordi han på

148


våre vegne har stått imot Satans fristelser og vil handle rettferdig og kjærlig med dem som han har utøst sitt eget blod for, så de kan bli frelst.

Kristi misjon var ikke å dømme, men å frelse. «Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.»8 Overfor Rådet erklærte Jesus: «Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet.»

Idet Kristus bød sine tilhørere ikke å undre seg over det han sa, åpenbarte han fremtidens hemmeligheter i et enda videre perspektiv. «Den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst. De skal komme fram, og de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, men de som har gjort det onde, skal stå opp til dom.»

Det var denne forsikring om det fremtidige liv Israel så lenge hadde ventet på, og som de hadde håpet å få når Messias kom. Det eneste lyset som kan lyse opp i gravens mørke, skinte på dem. Men staheten er blind. Jesus hadde krenket rabbinernes tradisjoner og ikke tatt hensyn til deres myndighet. Derfor ville de ikke tro på ham.

Uvitenhet om Den hellige skrift

Tiden, stedet, anledningen og den intense spenningen som gjennomstrømmet forsamlingen, alt dette bidrog til å gjøre Jesu ord overfor Rådet desto mer inntrykksfulle. De øverste religiøse myndigheter i landet prøvde å ta livet av ham som hadde erklært at han var den som skulle gjenopprette Israel. Han som var sabbatens herre, ble stevnet for en jordisk domstol for å svare på en anklage for brudd på sabbatsloven. Da han så fryktløst fremholdt sin misjon, så hans dommere på ham med forbauselse og raseri. Men hans ord kunne de ikke gjendrive, og de kunne ikke dømme ham. Han benektet prestenes og rabbinernes rett til å forhøre ham og blande seg inn i hans gjerning, for de hadde ikke noen slik myndighet. Deres påstander grunnet seg på deres egen stolthet og arroganse. Han nektet seg skyldig i deres anklage, og avslo å la seg forhøre av dem.

I stedet for å be om unnskyldning for den handling de klaget over, eller forklare hvorfor han utførte den, tok han til motmæle mot rådsherrene. Han som var anklaget, ble anklager. Han irettesatte dem for deres harde hjerter og for deres uvitenhet når det gjaldt Den hellige skrift. Han hevdet at de hadde forkastet Guds ord, ettersom de hadde forkastet ham som Gud hadde sendt. «Dere gransker skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem - og nettopp de vitner om meg!» .

Enten det gjelder historie, forskrifter eller profeti, så gjennomstråles hvert blad i Det gamle testamente av Guds Sønns herlighet. I den utstrekning det jødiske system var innstiftet av Gud, var det en sammentrengt profeti om evangeliet. «Om ham vitner alle profetene.» Fra den tiden da løftet ble gitt til Adam og ned gjennom den patriarkalske ætt og tiden for det gammeltestamentlige lovsystem, sendte himmelen

149

 

sitt strålende lys over Kristi fotspor. Profetene så stjernen over Betlehem, Fredsfyrsten som skulle komme, idet fremtidens begivenheter passerte i et gåtefullt opptog.9 Hvert slaktoffer forkynte Kristi død. I hver sky av røkelse steg hans rettferdighet opp. Basunklangen i hvert jubelår forkynte hans navn. I det ærefryktskapende mysterium i Det aller helligste hadde hans herlighet sin bolig.

Jødene hadde de hellige skrifter i sitt eie. De mente at de hadde evig liv gjennom sitt formelle kjennskap til Ordet. Men Jesus sa til dem: «Hans ord har ingen plass i dere.» Fordi de hadde forkastet Kristus i hans ord, forkastet de ham personlig. «Dere vil ikke komme til meg slik at dere kan ha liv,» sa han.

De jødiske ledere hadde gransket det profetene lærte om Messias' rike. Men de hadde ikke gjort det med et oppriktig ønske om å kjenne sannheten. Hensikten var å finne bevis til støtte for deres ærgjerrige forhåpninger. Da Kristus kom på en helt annen måte enn de ventet, ville de ikke ta imot ham. For å rettferdiggjøre seg selv prøvde de å bevise at han var en bedrager. Når de en gang hadde slått inn på den veien, var det en lett sak for Satan å styrke dem i deres motstand mot Kristus. Nettopp de ord som beviste hans guddommelighet, ble tolket imot ham. Slik vendte de Guds sannhet til løgn. Jo mer direkte Kristus talte til dem ved sine barmhjertighetsgjerninger, desto fastere var de i sin beslutning om å stå imot lyset.

Jesus sa: «Jeg tar ikke imot ære fra mennesker.» Han ønsket ikke Rådets innflytelse og heller ikke dets bifall. Dets godkjenning ville ikke innebære noen fordel. Han var utstyrt med ære og myndighet fra himmelen. Hvis han hadde ønsket det, ville engler ha kommet for å hylle ham, og Faderen ville igjen ha vitnet om hans guddommelighet. Men for de religiøse lederes egen skyld, og av hensyn til folket som de var ledere for, ønsket han at de skulle forstå hans sanne natur, og at de skulle ta imot de velsignelser han kom for å gi dem.

«Jeg er kommet i min Fars navn, og dere tar ikke imot meg. Men om en annen kommer i sitt eget navn, så tar dere imot ham.» Jesus kom i kraft av Guds autoritet, og han bar hans bilde. Han fullbyrdet hans ord og søkte hans ære. Likevel tok lederne i Israel ikke imot ham. Men når det kom andre som utgav seg for å være Kristus, og gjorde som de selv ville og søkte sin egen ære, ville de ta imot dem. Hvorfor? Fordi den som søker sin egen ære, appellerer til ønsket om selvopphøyelse hos andre. Slike ting lot jødene seg påvirke av. De ville ta imot falske lærere fordi disse smigret deres egen stolthet ved å anerkjenne deres meninger og tradisjoner. Men Kristi lære stemte ikke med deres forestillinger, for den var åndelig og krevde selvoppofrelse. Derfor ville de ikke ta imot den. De kjente ikke Gud, og for dem lød hans røst gjennom Kristus som røsten av en fremmed.

Er det ikke det samme som gjentar seg i vår tid? Er det ikke mange, til og med religiøse ledere, som forherder seg mot Den Hellige Ånd så det blir umulig for dem å kjenne igjen Guds stemme? Forkaster ikke også de Guds ord for å kunne holde på sine egne vedtekter?

150


«Hadde dere trodd Moses, hadde dere også trodd meg. For det er om meg han har skrevet. Hvis dere ikke tror hans skrifter, hvordan kan dere da tro mine ord?» Det var Kristus som talte til Israel gjennom Moses. Hadde de lyttet til den guddommelige røsten som talte gjennom deres store leder, ville de ha gjenkjent den i Kristi lære. Hadde de trodd Moses, ville de ha trodd ham som Moses skrev om.

Jesus visste at prestene og rabbinerne hadde besluttet å drepe ham. Likevel forklarte han dem tydelig at han var ett med Faderen, og om sitt forhold til verden. De så at det ikke var noen unnskyldning for deres motstand mot ham, men det slokte ikke deres morderiske hat. De ble grepet av frykt da de så den overbevisende kraft som fulgte hans virksomhet, men de stod imot hans formaninger og stengte seg selv inne i mørke.

Det hadde ikke lykkes for de jødiske lederne å bryte ned Jesu autoritet og fjerne den respekt og oppmerksomhet som folk viste ham. Tvert imot var mange blitt overbevist av det han sa. Rådsherrene hadde selv følt seg sterkt fordømt når han lot deres skyld trenge inn i deres egen samvittighet. Men dette gjorde dem bare enda mer forbitret, og de var fast bestemt på å ta hans liv. De sendte budbærere ut over hele landet for å advare folk mot denne bedrageren. Det ble sendt ut spioner som skulle overvåke ham, og de skulle rapportere hva han sa og gjorde. Det var ingen tvil om at Kristus nå stod i skyggen av korset.

Joh 5


Neste kapittel: Døperen Johannes møter sin skjebne

Kildehenvisninger:

Ved Jakobs brønn

1. Rom 10,6- 10
2. Joh 3,3
3. 5 Mos 18,15
4. 1 Mos 49,10

Tro uten tegn
1. 1 Mos 32,26
2. Ef 3,16; 1,19; 3,20

Miraklet ved Betesda-dammen

1. Rom 7,24; Ef 2,1
2. Jes 58,13
3. 1 Mos 49,10
4. Jes 42,21.4
5. 2 Mos 34,6.7
6. Sal 40,9; Ef 2,22; Heb 8,5; 1 Pet 2,21
7. Ef 2,1; Fil 3,10; Rom 8,2
8. Joh 3,17
9. Apg 10,43; se 1 Mos 49,10 som er en spådom om «Sjilo», dvs.Fredsfyrsten, Kristus

Del: 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 | 10 | 11 | 12 | 13 | 14 | 15 | 16 | 17 | 18 | 19 | 20 | 21 | 22 | 23 | 24 | Forside |Last ned