Puerto Rico 9

Lat lørdagsmorgen, sen frokost, ingen morgentur. Fortsatte å lese Karl Ove Knausgård, som jeg begynte på i går. Har et tvetydig forhold til forfatteren etter å ha lest en tredel av en av bøkene hans for noen år siden. En drivende godt skrevet bok, men om et tema som provoserte meg så jeg bare bestemte meg for at "dette vil jeg ikke være med på!"
Handlet om en ung søring som er lærer i et  lite bygdesamfunn nordpå (jeg er søring og var lærer på Senja fra 1973 til -76, og kjente meg veldig godt igjen i en del av beskrivelsene av hvordan det ble opplevd), og hvordan han som lærer innledet et seksuelt forhold til en tolv år gammel jente. Da jeg oppdaget at dette ble beskrevet uten avstandtaking og uten kritisk distanse, gav jeg altså opp i protest. Så jeg vet at mannen kan skrive, og jeg vet at han kan provosere. Så vi får se. Foreløpig kan jeg bare registrere at jeg blir sugd inn i teksten fra første side.

Dette gikk jeg og tenkte litt på da jeg var på fjelltur seinere på dagen. Mange har skrytt av at det er fint å gå i fjellet her, så da noen forklarte veien til en grei fjelltur fra Puerto Rico, fant jeg ut det var på tide å prøve seg. Selv om jeg bare hadde valget mellom sandaler (med gode såler, valgte dem) og bysko. Sko er en nøkkelfaktor til vellykka ferie! Denne gangen har jeg slumset litt i pakkinga. Det er ikke bare å kjøpe nye heller, sko må jo gås inn. Vel, det gikk greit. Helt til jeg kom litt på villspor på vei nedover, og havna på ei rute som jeg tror ville endt på rett sted, men som var bratt og jeg begynte å bli redd for kombinasjonen litt dårlige sko og litt parkinsonlurvete balanse. Så jeg snudde, gjorde et par mislykkede forsøk på å ta snarveier tilbake, og måtte dermed  ta retur flere ganger. Kom ned igjen trett og fornøyd, men det ble take-away-pizza i stedet for restaurant (som ville krevd dusj og nye skritt, "orker det bare ikke".)

På  vei oppover registrerte jeg at "tellerne" hadde vært her også, ikke bare på stranda. (Jf typologi i tidligere innlegg fra Puerto Rico.)

Og dette var endepunktet for dagens tur: Den norske palmehagen, satt opp av det norske selskap i Arquinequin. Aldri fare for å glemme at nordmenn er den største turistgruppa her. Møtte mange på tur også, med like hjertelige "hei"som i den norske fjellheimen, og med like stor sjans for at morsmålet var norsk.

Og så oppdaget jeg disse rennene for å lede regnvann, som lå som et fiskegarnmønster i fjellsidene. Hver annen meter er det åpning til sidene ca fem cm over bunnen, slik at vannet blir spredd utover fjellsida kontrollert. Ganske imponerende. Her ligger det ikke få arbeidstimer.

Og innover fjellet forsvant et nettverk av stier, som kan utforskes en annen gang.

Her er noen flere bilder.

Men så var det disse tankene som Knausgård satte i gang. Han gir jo inntrykk av å være dønn ærlig i beskrivelsene av seg selv og de han har rundt seg. Så jeg tenkte "jeg kan jo ta en Knausgård og svare dønn ærlig på det spørsmålet, som så mange lurer på, men som ingen (nesten) stiller, når jeg forteller at jeg skal på to ukers tur alene." : "Føler du deg ikke ensom, da?"

I fjor var jeg en uke alene, og sa når jeg kom hjem, at en uke var nok. Skulle jeg være lengre, måtte jeg ha selskap. Likevel var jeg helt klar da jeg bestilte på nytt tidlig i høst: Jeg tar to uker aleine. Forklaringa er ikke så vanskelig, og jeg trenger ingen Knausgårdambisjoner for å svare. I utgangspunktet liker jeg å være en del alene. Ikke alltid, ikke mesteparten av tida, men litt. Jeg liker å rusle rundt og se på ting i fred og ro, surre med mine egne tanker, og nå surre dem videre ut på bloggen, fotografere litt, se på mennesker og tenke hva jeg vil om dem, og av og til prate litt uforpliktende med noen. Jeg er ikke ute etter nye bekjentskaper (men styrer ikke aktivt unna heller, så galt er det ikke, men jeg går ikke særlig inn for å finne noen), bli kjent med verden eller noe sånt. Målet er kun avslapning og opptining. I forhold til ensomhetsfølelse kan det være to fallgruver:

1. 
   
   Den ene er at jeg tenker "er det riktig å trives sånn helt alene da?"  Og så føler jeg meg kanskje litt ensom fordi det virker som det er rett. Men nå er jeg jo voksen, og gjør som jeg vil.
   
   
   
2. Det andre er at en kan bli litt passiv når en er alene. Ingenting haster, ingen bryr seg, alt kan gjøres en annen gang .... og før du vet ordet av det får du en reaksjon som handler om kjedsomhet, (= ensomhet?). Så jeg må ha litt program. Ikke stress. Men litt å surre med. Da er det så trivelig, atte! Men, to uker er kanskje nok? Snakket forresten med fruen på mobil i dag. Kjekt med mobil og internett....