MIN SKOLEHISTORIE 2: Sandøya

I Porsgrunn kommune er fire skoler vedtatt nedlagt. En av dem er Sandøya skole. På Sandøya bor det ca 350 mennesker. De fleste jobber på fastlandet og reiser daglig med ferga som tar fem minutter til Brevik. Vedtaket om å legge ned skolen har skapt et enormt engasjement, som i fasen etter nedleggingsvedtaket har blitt kanalisert mot å starte en Montessoriskole. Og de er ikke alene: Utdanningsdirektoratet sitter med fire søknader om å starte Montessoriskoler i Porsgrunn. Bystyret i Porsgrunn har uttalt seg positivt til søknadene uten å si noe om antallet, mens rådmannens innstilling (i en sak der jeg var en av to saksbehandlere) var å si nei til fire, men et betinget ja til en som pedagogisk alternativ. Jeg har vært tilbakeholden med egne meninger i denne saken, bla fordi forholdet mitt til skolen er spesielt. Sandøya skole var hjemmet mitt i tolv år.


Jeg bodde vegg i vegg med klasserommet for småskolen fra 1952 til 1964, med mine foreldre til lærere og med soverom der jeg for noen år siden besøkte daværende rektor. Min erfaring med små, fådelte skoler er dermed nær, men ikke spesielt representativ.
- Likte vi oss på den lille skolen?
- Ja, vi gjorde vel det ... Skolen var en naturlig del av livet. Vi bodde der. Gikk inn i klasserommet..
- Nei, først ut!
- Ut?
- Ja, vi fikk jo ikke gå døra fra gjesterommet og inn i gangen på småskolen. Vi måtte ut og leke med de andre først. Ingen spesialbehandling av oss lærerbarna.
- Riktig, riktig. Det var en viktig sak for mamma og pappa å ikke særbehandle oss. Og det er vi glade for. Vi hadde vel ikke mange problemer med å være lærerbarn egentlig?
- Nei, det vanskeligste var å vite hva vi skulle kalle dem.
- Ja, det blir jo litt merkelig å kalle sin egen mor "Frøken".
- Og ikke særlig bedre å kalle læreren sin for "mamma".
- Nei, det skulle tatt seg ut!
- Så, hva ble det til?
- Vi rakte opp handa og svarte når vi blei spurt.


Jeg har bare ett minne, som handler om at det var problematisk å være sønn av lærerne: Jeg gikk i fjerde klasse, altså det første året på storskolen. Vi hadde gym i siste time, og dusjing var siste aktivitet den dagen. Etter at jeg var ferdig og hadde gått ut, skjedde det ett eller annet i garderoben, noe ble ødelagt. Jeg hørte om det etterpå. Men et stykke ut på ettermiddagen, kommer han som har forårsaket skaden, og skal "ta" meg fordi jeg har sladret. Faren min hadde funnet ut hvem som sto bak ødeleggelsen og tatt tak i det med en gang. Og for den skyldige var det bare en forklaring på hvordan han kunne bli oppdaget: Lærersønnen er en sladrehank. Hva  annet kan ha skjedd? - Jeg husker forbauselsen, og hvor dypt urettferdig jeg syntes det var. I utgangspunktet visste jeg ikke en gang hvem som hadde forbrutt seg, og det var en fullstendig fjern tanke at jeg skulle sladre på medelever. Siden jeg ikke husker hvordan diskusjonen endte, har jeg vel ikke fått juling, men episoden sitter i meg. Jeg liker ikke å bli behandlet urettferdig. Og kanskje var det første gangen jeg tenkte bevisst at det er noe spesielt med å være sønn av læreren. For det er klart at det var det. Alle de andre ungene var klar over det. Og alle voksne. Inkludert mine foreldre ikke minst, som prøvde så godt de kunne å ikke la meg forstå det.

- Ville det vært bedre for oss om de hadde valgt en motsatt strategi, og fortalt oss at det følger visse utfordringer med  å være lærerbarn? Også utover å bli beskyldt for å være "tyster".
- Hvilke utfordringer?
- Forventning om at du er flink på skolen for eksempel.
- Det var vi jo. Satt pent og stille. Og begynte rett på andre klasses lesebok den første høsten.
- Sant det. Det husker vi! Ellers er det ikke så mye som sitter i hukommelsen fra de første årene på skolen.
- "Jeg er kjøpmann A H Frikk. Alt får du i min butikk."
- En av rollene med mest tekst i Byen vår, ja.
- Vi husker situasjoner som viste oss som "flinke". Men likevel ble vi veldig overrasket av konkurransen om å være flink da vi kom til Brevik i 7. klasse. 
- Mamma og pappa har dysset det ned?
- Tror faktisk de har vært såpass tydelige på det at vi har fortrengt vårer egne tanker.  
- Men tenkte vi på oss selv som "flinke"?
- Sånn som vi mener å huske det i dag, så var det ikke noe tema. Å klare seg greit på skolen var bare naturlig og forventet. Å ha problemer, var noe som angikk andre. Vi tenkte ikke på det. Var ikke noe status i barneflokken heller. Mye viktigere å hoppe høyt, og springe fort.
- "Mener å huske". Formuleringen  antyder kanskje en egendiagnostisering i retning erindringsforskyvning?
-  Ja, tror vi kan antyde at vi var opptatt av det, men følte trykket fra foreldrene: Vi skal ikke ha en sønn som går her og flotter seg og tror han er flinkere enn de andre. ("Selv om vi er mektig stolte av ham. Han er jo så flink." Mistenker vi dem for å ha tenkt.) 
- Ja, det spørs om ikke vi er inne på noe der.


Jeg har aldri vært i nærheten av genistatus eller noe sånt, men alminnelig skoleflink har jeg stort sett vært. Det har ikke kostet meg mye å oppnå et brukbart karakternivå, men må vel innrømme at jeg ikke lærte så veldig mye om hardt arbeid og det å strekke seg til yttergrensene for det en kan klare. Ting gikk av seg selv de første skoleårene. Jeg er helt sikker på at jeg ville hatt godt av å få noen større utfordringer på et tidspunkt. Men hvis det hadde kommet for tidlig, er det mulig det ville ødelagt for meg. At jeg bare hadde mistet selvtillit. Jeg vet jo at den tryggheten jeg har følt ved å beherske skolesituasjonen, har vært av uvurderlig verdi hele livet.

- Men vi ble jo utfordret i langt større grad når det gjaldt fysisk utfoldelse. Det telte mye mer i ungeflokken. Og vi var vel ikke like gode der?
- Vi var nummer to i det meste. Unntatt utholdenhet. Der toppet vi.
- Rankingen er så klar?
- Absolutt. Det var jo ikke så veldig mange å konkurrere med, og det var jo ingen hemmelighet for noen hvordan rekkefølgen var.
- Uteleken gav noen utfordringer. Vi var vel ikke spesielt tøffe i høyden, tror jeg, men var med på å klatre i trær. 
- Skalv litt i knea noen ganger. Husker spesielt det å klatre til topps i ei lita bjørk og la toppen bøy seg ned så du kunne sette beina i bakken. Vi gjennomførte det! Hadde vi aldri gjort uten den ubønnhørlige konkurransen mellom ungene. 
- Og det var bedre enn den skjermede tilværelsen i klasserommet? 
- Tror det.
- Tror? Det holder ikke. Tjente vi på det?
- Ja. Vi hadde neppe gått like lett i stigene når vi skulle male huset, uten disse erfaringene.
- Akkurat. Rett utfordring til rett tid er bra. Og skolen er for forsiktig. Skjermer for mye. Enig?
- Enig i vårt tilfelle: Skolen, det vil si mamma og pappa, skjermet oss for mye. Litt tynt grunnlag å generalisere til "skolen".
- Sant det. Men kan vi si noe mer generelt om små skoler ut fra våre erfaringer.
- Ja: Som elev blir du helt prisgitt de få lærerne som er der. I vårt tilfelle foreldrene. På en større skole har du flere muligheter til å kompensere hvis du havner i en dårlig konstellasjon med en lærer. Alle lærere er ikke like gode for alle elever hele tida.


Jeg mener ikke at små skoler alltid er dårligere enn større. Men jeg mener faktisk at å operere med veldig små skoler, er et sjansespill, fordi det sosiale miljøet er veldig sårbart med så få mennesker. Jeg syntes også senere som lærer, at det var mye lettere å jobbe i litt større grupper. Ikke 30, men mellom 15 og 20. Da har du god oversikt, samtidig som det vil være en blanding av ulike elevtyper, og mange nok til at ikke en enkelt så lett dominerer hele gruppa.


En helt annen ting, er at skolen ofte spiller en helt sentral rolle i lokal samfunnet.  Sosiale og kulturelle aktiviteter foregår ofte i skolens lokaler, og ikke sjelden med lærere og elever som deltakere på en eller annen måte. Tap av skole kan bli et grunnskudd for Sandøya som lokalsamfunn, og bli starten på en utvikling der det blir badegjestene som dominerer. Ingenting galt sagt om badegjester, men de er jo ikke Sandøyafolk.
- Hm. Det har vi nesten ikke tenkt på før: Vi har blitt badegjester! 
- Vi har det. Men badegjester er vel ålreite dyr, de også?
- Ja ..... Jo da. vi syns det var moro med badegjester. Litt eksotiske.
- Særlig oslofolk da! De var virkelig eksotiske. Tenk å komme fra storbyen og ut på lille Sandøya..
- Spennende.


Men konklusjonen var altså: Jeg synes det er synd at skolen på Sandøya blir nedlagt. Og det er med tanke på skolen som ryggrad i lokalsamfunnet. Isolert sett tror jeg elevene vil ha det like bra, eller vel så bra, i Brevik. Og dessuten ligger det en del nostalgi her: Vi snakker om barndomshjemmet mitt!