Da har vi gjort alvor av det jeg snakket om i for to år siden; jeg og bikkja satte snuten mot Nederland for å delta på The Hell of Leuvenum. Det er en blodsporkonkurranse som regnes som meeeget vanskelig pga tettheten av vilt.
Prøven ble arrangert i Vorden dette året og det var tett i tett med hjortevilt men ikke villsvin (heldigvis).

Prøven er kort fortalt slik:
1000 m
20-24 t gammelt
250 ml blod fra rådyr/hjort
3 sårleier som ligger i en vinkel. Det er hår i sårleiene.
6 markører underveis (dette viste seg å være små treklosser med et blått bånd på og en dasj blod)
Skinn fra et rådyr som sporslutt

Du har 1 1/2 time til rådighet og du kan bli hjulpet tilbake til sporet 2 ganger av dommeren, men da ramler selvsagt poengene ned. Tredje gangen stryker du.

Det er maks 6 hunder som deltar. 3 dommere som går sammen og dømmer èn og èn ekvipasje.  Sikkert ikke dumt; da får man en mer rettferdig bedømmelse siden alle har sett alle hundene (ikke som her hjemme der hver dommer må «kjempe» for sin kandidat til å vinne).

De ser etter tre ting; generell arbeidsmåte, sporsikkerhet og sporvilje. De har en eller annen faktor som de regner poeng utfra, og du kan få CACT som er championatpoeng i forhold til en sportittel.

Det anses som veldig positivt om du peiker på blod, sårleie og markører.

Det var Den nederlandske Dachshundforeningen som var arrangør, og deltakende hunder var 1 stabijhoun, 1 weimaraner, 1 bayer, 1 vizla og 2 strihårsdachser.

Vi startet inne på et hotell der vi fikk trekke lodd om startnummer. «Loddet» var en miniflaske med Jägermeister med nr. skrevet på baksiden 🙂

Ny måte å trekke lodd om spor?

Jeg var sistemann framme og mitt nummer ble 1 –   det er jo det beste som kunne skje siden det er sykt tørt i området og en dagstemperatur på snitt 28 varmegrader. Det hadde ikke regnet på leeeenge, så det var knusktørt kan man si!

Terrenget var flatt men akk så tørt!

Det er egentlig ikke lov å bruke sporsele, men den tyske dommeren som var sjefsdommeren sa det var OK.  Jeg hadde med meg et sporhalsbånd men siden jeg kunne bruke mitt eget utstyr så gjorde jeg det.

Her er det rett før vi skal avgårde i sporet

Alle disse karene var med meg i sporet - 3 dommere, en sporlegger og en hornblåser

I tillegg til dommerne var det en fjerde kar som gikk med et digert horn – dersom vi kom til sporslutt så skulle de blåse en lang marsj hihi.

Vel.
Da vi startet sporet kl 09.30 så var temperaturen allerede oppe i 26 varmegrader. Det fantes ikke et vindpust og ikke en sky i sikte. Jadda – dette går så fjordene blåner tenkte jeg.

Amigo ble satt på sporet og han gikk som en prest og etterhvert dukket èn og enda en markør opp i sporet. Jeg ropte «mark!» og dommerne noterte.

6 slike markører lå vilkårlig ute i sporet som hunden skulle markere

Jeg fant en del blodflekker underveis som jeg også kauka bakover til dommerne. Så kom vi til første sårleie som ble behørig markert av både meg og bikkja og Amigo tok en rett venstre der vinkelen var. Han gikk så snorbeint at det var en fryd. To markører til dukket opp og enda et sårleie. Han tok en liten sving til venstre på 5-10 m før han returnerte til sårleiet og gikk til høyre som var den rette veien å gå. Det var jo bare for meg å tusle bak og stole helt og fullt på gutten.

Den femte markøren finner vi og siste sårleie og så er vi brått ved sporslutten. Det var bare en helt syk følelse!! Vi brukte ca 30 min og misset kun èn markør som var på slutten.

Mens jeg tok av ham lina og selen så kom den der fanfaren og han ene dommeren gav meg thumbs up flere ganger.

Rinie som hornblåser. Tung jobb å gå alle 6 sporene i 30 varmegrader for å blåse!!

Jeg fikk noen eikeblader til å feste på bikkja og feste på meg – det er også en tradisjon. Weidmansheil sier de til deg og du svarer weidmansdank.

Eikeblader til både hund og fører for god innsats

At bikkja hadde gjort en god jobb visste jeg – men hvor god?? Se det måtte jeg vente en stund på.

Etter at 4 ekvipasjer var ferdige så var det tid for lunsj.  Dachshundforeningen hadde laget et deilig måltid for oss og vi ble gode og mette.

Lunsjen blir servert

I tillegg ble det servert jägermeister til meg som hatt klart sporet 🙂

Det gjorde seg med en liten knallert gitt 😉

Tiden gikk og flere hunder var ute i sporet. Vi lyttet etter fanfaren men den kom ikke så ofte. Den kom faktisk bare 3 ganger. Og det var for vizlaen og weimaraneren i tillegg til oss da.

Langhåret weimaraner er ikke ofte å se!

Tilbake på hotellet så var det tid for litt friskt å drikke samt høre oppsummeringen. Heldigvis hadde jeg en tolk med meg (Hanneke som jeg bodde hos) så hun forklarte hva som ble sagt.

Min gode fe Hanneke som har ordnet alt for meg i forbindelse med konkurransen og inventeringen!

De hundene som ikke hadde klart det hadde slitt mye med varmen og ville ikke jobbe mer etter noen hundre meter. Den ene ble tatt av da hverken hund eller eier visste hvor sporet gikk.

Under premieutdelingen

Dommerbordet

Den som kom på tredjeplass var weimaraneren – de måtte få hjelp to ganger av dommeren til å komme tilbake på sporet. Eieren hadde også tatt feil av et sårleie og fått hunden til å gå på feil retning. Hva slags premiegrad de fikk vet jeg ikke – men antakelig en 3 premie.

Den neste som ble ropt opp var vizlaen. Den måtte også ha hjelp to ganger fra dommer til å komme tilbake på sporet.

Dermed var det kun èn ekviasje igjen og det var oss!!!!!!!!  Hjelpe meg; jeg må innrømme at jeg var en smule skjelven på hendene når det gikk opp for meg at vi faktisk hadde vunnet!

Dommeren fortalte at han aldri i sitt liv hadde forestilt seg at en stabij kunne være så rolig på blodspor… tydeligvis blir ikke denne rasen brukt så mye på spor (Amigo er førstemann til å delta på sporkonkurranse i Nederland!!) men heller på fugl og som selskapshund.

Jeg får diplomet

Han sa at de var imponert over hvor stille vi var – vi jobbet meget godt sammen og både hunden og jeg visste hvor sporet gikk 🙂

Vi skåret 4 4 4 på de tre momentene (arbeidsmåte, sporsikkerhet og sporvilje) og da oiet alle seg. Er det bra? spurte jeg og da gliste de rått. Det gikk ikke an å få høyere skår enn det! Så vi endte opp med 100 poeng og CACT og 1 U som betyr 1 excellent.

På diplomet står også at man skal tilføye etter hundens navn Zw/cat.E – eller muligens det er slik at det blir registert på den måten? Vet ikke; det må jeg sjekke litt opp.

Diplomet 🙂

Jeg fikk et flott diplom og deretter fikk jeg en overraskelse:
Siden denne konkurransen ble organisert av den Nederlandske Dachshundforeningen så tildeles mesterskapstittelen bare når en dachshund er den beste. Etter samråd besluttet dommerne å gjøre et unntak og vi ble tildelt mesterskapspoengene for de var så imponert over oss!  Det synlige beviset er en gullbrosje som ser ut som et eikeblad og på baksiden står det «voor bijsondere jachtprestatie» som betyr for fremragende jaktprestasjon !!!

Voor bijzondere jachtprestatie - fremragende jaktprestasjon

Det er vel ikke nødvendig å si annet enn at jeg holdt på å svime av 🙂

Også en premie vi fikk

Vinner av Zweetspoor proef E en Vorden 04.06.2011 - 1 U CACT

Når vi først dro til Nederland så ble det arrangert en inventering for oss.  Dvs. hunden blir målt i alle bauger og kanter fysisk (avstand mellom ører, snuteomkrets, lengde og høyde osv) for dersom hunden skal komme på den nederlandske avlshundlisten er det absolutt nødvendig.  Det var Hanneke som ordnet alt dette for meg – tuuuuusen takk – du er megasnill!!!!

Hva har du for farge på øynene mon tro?

Amigo ble målt til 55 cm i høyde og tennene hans som av og til har blitt kommentert på utstilling var i sin skjønneste orden.

Tennene sjekket og funnet i orden:)

Alt i alt likte de Amigo meget godt; brains and beauty på denne karen!

Håpet er jo at noen søte jenter der ute kjenner sin besøkelsestid og har lyst på bebiser med godgutten min 😉

Vi bodde hos Hanneke og Jap disse dagene og de var utrolig hyggelige og snille med oss – de ordna absolutt ALT i forbindelse med konkurransen (papirer i øst og vest), fiksa mat og seng og veterinær for ormekuren samt inventeringen.  TUSEN HJERTELIG TAKK for all hjelp; jeg er dypt takknemlig!!!

Bjarne, Amy, Twirre og Amigo - 4 stabijer på et brett!!

Bjarne på 6 måneder ble godvenn med Amigo

Der Amigo gikk - der fulgte Bjarne etter 🙂

Gutta boys 🙂

Twirre og Amigo flørter litt

Vi reiste hjemmefra onsdag kveld og tok ferja fra Kristiansand kl 08.00 torsdag morgen.  Jeg var på plass i Oldenzaal hos Hanneke og Jap om kvelden.  Fredag morgen var vi hos veterinær og ordnet det formelle med ormekuren og stemplinga og ettermiddagen gikk med til inventeringen.  Fredag kveld hadde vi nydelig marinert grågås og hundene storkoste seg sammen.

Lørdag morgen dro vi til Vorden og sporkonkurransen og vi var tilbake hjemme hos Hanneke utpå ettermiddagen en gang.  Kl. 18.00 dro jeg derfra og suste strake veien mot Danmark og Vejle der jeg tok inn på hotell for natten.  Fikk noen etterlengtede timer på øret og en herlig dusj – du all verden som jeg stinket svette etter 30 varmegrader en hel dag i skogen 🙂

Båten fra Hirtshals gikk 12.15 søndag og pga laaaaange køer på sør- og vestlandet så var jeg ikke hjemme før i 23.00-tiden.

Som en kuriositet kan jeg nevne at i den der laaaange kjedelige bilkøen så hørte jeg på «kveldsåpent» på P1.  De har et opplegg med «P1-sjef» der lytterne kan sende inn sms med 3 sangønsker.

Jeg sendte følgende sms:
«Hei!  Jeg og hunden min Amigo er på vei hjem fra Nederland der vi har deltatt på en sporkonkurranse.  Vi slo til og vant hele stevnet, og det er historisk da vi vant i rasens hjemland.  Derfor er det grunn til feiring!  Mine ønsker er «The winner takes it all» med ABBA, «Halleluja» med k.d Lang og «Det er min dag i dag» med Åge Aleksandersen.  mvh Helga-Mari og Amigo»

Jeg lyttet på radioen den neste halvannen timen og så brått ringer de fra P1 og vil intervjue meg på direkten; meldingen min var så hyggelig sa de 🙂  Som sagt så gjort; vi var på lufta og prata om prestasjonen til Amigo og litt om trening av hunden.  Deretter spilte de sangene mine 🙂  Det skal sies at jeg sang med for full hals når Aleksandersen gav gass og synger «det er miiiiin dag i dag – herregud for en herlig daaaaag!»

Sliten og trøtt men akk så glad – håper du har likt å høre historien vår!