Fin vårdag ved Dausjøelva. Jeg tenkte det hadde vært artig å få bilder av padde eller frosk. Det er stort sett slike dyr jeg greier å få bilde av. Noen dyrefotgraf er jeg ikke. Idet jeg hadde tenkte dette, hørte jeg en rytmisk lyd; aha paddehann som lokker! Jeg tenkte at det var pussig at jeg tenkte på dyret omtrent samtidig med at jeg hørte lyden.
Jeg stussa litt, lyden var ikke slik jeg er vant til, men jeg sneik meg nærmere. Der rett foran meg satt padda! Jeg krøyp bortil, kom nærmere og nærmere. Tilslutt var jeg bare noen centimeter unna. Fine bilder blei det, synes jeg.
Sjekk på dette utsnittet av bildet over: fotografen speiles i dyrets øye! De er sinsykt skarpe slike macro-objektiver.
Etter noen minutter ble padda lei og forsvant ut i elva, men lyden fortsatte!!
På et vindfall rett ved gnissa to greiner mot hverandre i strømmen. Det var lyden. Padda hadde holdt kjeft den.
Verden er full av rare sammentreff.