Mitt hJØRNe av web’en

Gårsdagens Del&Bruk09-konferanse på Sandvika videregående skole var en oppløftende seanse – oppløftende på samme måte som en skikkelig svingende gudstjeneste antagelig virker i en svart kirke der gospelen rister liv i hverdagstrøtte menighetslemmer. For det var vel kanskje mest menigheten som var tilstede i går? Laptop-tettheten blant tilhørerne og deres twitrende og livebloggende kommentarer tyder på at det ikke var et helt representativt utvalg fra norske lærerværelser som hadde møtt opp. Når vi da fikk høre en legendarisk Web 2.0-predikant som Will Richardson i levende live, var det ikke rart at stemningen ble god.  Richardson var vel en av de første bloggerne jeg begynte å følge, og jeg kunne godt ha sittet og hørt ham snakke hele dagen. Takk til Ann og de andre arrangørene for at dere fikk ham til Norge, og for et flott program for øvrig!

Jeg kommenterte underveis at det ikke var så veldig mye nytt.  Det meste har jeg lest eller hørt med små variasjoner tidligere. Det betyr ikke at det ikke er nyttig. Av og til trenger vi å bli minnet om de litt videre perspektivene på det vi steller med i det daglige. Wim Veen påsto mot slutten av en smått science fiction-preget sesjon  med  mild, professoral stemme: «This is not the future. This is now!» En tweet fra en som ikke helt kjøpte den påstanden medga likevel: det er «sunt» å bli utfordret! Det er jeg enig i.

Likevel er det ikke til å unngå at overgangen kan bli litt røff når det er striskjorte og havrelefse igjen. Når en  setter seg ned for å planlegge neste fagdag, er det ikke fritt for at tanken av og til dukker opp:  hadde jeg bare hatt det så lett som de som reiser rundt i den den profesjonelle foredragsløypa og snakker om å være lærere istedet for faktisk å være det! Det er greit nok for Richardson å snakke om passion-based learning når han kan drive cherry-picking av noen få eksempler: gutten som bruker YouTube for å få innspill på hvordan han skal lage ild med en bow-drill;  hans egen sønn som får hjelp av en tiåring i Skottland via Skype når han vil lære å programmere i Scratch. Men hvor lidenskapelige blir egentlig mine VG2-elever nå de skal oppfylle følgende kompetansemål i historie:  «Mål for opplæringen er at eleven skal kunne:  sammenligne to eller flere antikke samfunn og diskutere antikkens betydning for moderne politikk, arkitektur eller annen kunst».  I dag virket det som om jeg ikke helt hadde greit å inspirere til lidenskapelig læring hos alle ihvertfall,  selv om mange jobber pliktskyldigst med prosjektet de skal ha ferdig til neste uke.  Og om jeg hadde greid det – hva med de sikkert over hundre andre kompetansemålene som jeg er pålagt å hjelpe elevene å jobbe mot i alle klassene og gruppene mine?

Richardsons eksempel med førsteklassingene som laget podcast om maur og lærte både naturfag, matte og digital teknologi,  er kjempesøtt.  Men ville det være like søtt om min 18-åringer i samfunnsfaglig engelsk la ut en podcast om det de nå holder på med – læreplanmålet om regionale/internasjonale konflikter der minst ett engelsktalende land er involvert, og hvor vi har valgt å gå løs på et aktuelt og kontroversielt tema som krigene i Irak og Afghanistan? Jeg ser for meg alle mulige slags minefelt – unnskyld uttrykket – som de ville kunne komme borti nå og senere om de kommuniserte noe til omverdenen om et slikt tema.

Et begrep som vi  Web 2.0-frelste liker godt, er «paradigmeskifte». Vi digger Shirky og er helt enige om at here comes everybody og at nå er group forming made ridiculously easy. Vi nikker når foredragsholderne slår fast at med Internett-tilgang for alle er plutselig ikke læreren den smarteste personen i klasserommet – om han nå noengang har vært det.  Men likevel er det kanskje ett område der læreren fremdeles er den smarteste, nemlig den gjetteleken som går ut på å forutse hva Utdanningsdirektoratet kan finne på å utsette våre søte små for når eksamensdagen  opprinner en gang i mai. Det er fint å la elevene studere maur og lære å gjøre opp ild med bow-drill, men vi har den utakknemlige jobben med å minne om at det ikke er noe kompetansemål i læreplanene.  Der er det derimot listet opp en hel drøss med ting som mange elever slett ikke er så overvettes interessert i sånn i utgangspunktet, men som de ikke desto mindre må lære litt om.

Jeg har tenkt litt på hvordan min ideelle foredragsholder skulle vært.  Hun ville kanskje bli introdusert slik i konferanseprogrammet:

______________ har tatt konsekvensen av paradigmeskiftet som har inntruffet i utdanningssektoren. Fra sin posisjon som lærer i en vanlig norsk videregående skole har hun foretatt de relevante endringene etter at 1-til-1 dekning av bærbare PC’er til alle elever snudde opp-ned på det tradisjonelle klasserommet: Da hun innså at hun ikke lenger var den som satt på alle svarene, gjorde hun det til sin oppgave å hjelpe elevene å bygge sine personlige læringsnettverk. Alle hennes elever har nå bygget slike nettverk, som spenner fra det lokale til det globale. Gjennom disse bygger hver elev sin kunnskap basert på egne interesser og lidenskaper. Det som gjør henne unik, er måten hun  har greid å kombinere denne sterke personlige drivkraften for læring hos elevene med en fullstendig match med alle kompetansemålene i skolens læreplaner. Som en av elevene uttalte etter årets eksamen: «Jeg trodde jeg bare holdt på med det jeg likte, men det viste seg at det traff midt i blinken for eksamensoppgaven!»  I dette foredraget viser hun hvordan dette er mulig også for deg, i dine fag.

Det foredraget tror jeg hadde løftet hallelujastemningen enda et hakk høyere enn Richardson klarte.