Selvfølgelig bodde hun i en fjellside.

Det slår meg mens jeg kjører langs den kronglete veien opp Holmenkollåsen, mot Lillevann. Halldis Neegaard Østbye elsket å stå på ski mer enn noe annet, og det skulle helst gå nedover. Raskt nedover. Hun var en pioner i moderne slalåm og utforkjøring i Norge, så mye vet jeg. Det er mer enn de fleste vet. Om noen husker henne, så er det som Vidkun Quislings kanskje mest hengivne følgesvenn og en glødende antisemitt. "Norges mest fanatiske nazikvinne", kalte Arne Skouen henne under krigen, og var neppe alene om den oppfatningen.

Idet bilen runder bakketoppen og finner grusveien ned til den brunmalte villaen, åpner Sørkedalen seg foran meg. Høstløvet kroner eiendommen i fjellsiden, på oversiden ruvende bartrær. Her levde hun, den fanatiske nazikvinnen jeg har kommet for lære å kjenne. I denne naturidyllen dyrket hun sitt hat mot seksualbolsjeviker, kremmerjøder, frimurere, antikrist eller hvilket navn hun satte på sine mange fiender i mellomkrigsårene, fascismens epoke. Denne underlige tiden av vitenskapstro og mystikk, jødehat og romantisk nasjonalisme. Amatørfilosofenes tid, hvor politikken fremdeles hadde en åndelig dimensjon og den politiske retorikken en svulstig, besvergende drakt, som ble utenkelig i etterkrigstidens nye saklighet.

Halldis er borte for lengst. I villaen på Lillevann bor pleiesønnen Odd, i nabohuset broren Gunnar. Jeg møter en mild gammel mann, veteran fra Østfronten som sin bror. Denne mannen har en gang sverget ed til Adolf Hitler, kjempet for livet i den verste, blodigste, krigen verden har sett. Jeg møter et ansikt i vemodig ettertenksomhet over en kjærlig mor, en kvinne som livet fôr så hardt med, som det gjorde med dem alle. Kaffe, småkaker, minner.

Fra kjelleren bærer jeg opp store og små pappesker, fulle av bøker, manuskripter, brev og notater. Tørre fragmenter av et liv. Fyller opp baksetet i bilen min, en sarkofag.

*

Det var ikke gitt at livet hennes kom til å bli en sakte nedstigning.

I 1914 er Halldis ei aktiv ungjente med appetitt på livet. Ei seksten år gammel jente fra Stor Elvdal erobrer hovedstaden. Hun er omsvermet, uten at hun synes å ha tid til kjærligheten. Som andre ungdommer fra landet finner hun seg til rette i Bondeungdomslaget. Dette året, mens verdenskrigen bryter løs der ute, feirer det frie Norge sin hundreårsdag. Halldis er med på den store jubileumsutstillingen på Frogner. Hulda Garborg og Klara Sem har fått liv i de gamle folkedansene, og Halldis danser med Sems leikaring på Frogner. Det blir en deilig sommer. Full av liv, om dagen jobber hun på kontor, om ettermiddagen og i helgene danser hun. Etter å ha fullført handelsgymnaset, går Halldis inn i yrkeslivet som kontordame. I årene fra 1924 til 1927 jobber hun som sekretær i finansbladet Økonomisk Revy. Det må ha vært en eim av skog og frisk luft etter henne mellom skrivemaskinene og de knitrende arkene på kontoret. Når hun ikke knatret på sin Remington, padlet hun i kano, danset eller - aller helst – suste av gårde i løypene gjennom Nordmarka. Hun fikk snart ry som en fremragende skiløper, og representerte Norge under store konkurranser i Europa.

Var det ikke et hell at hun mistet kontorposten og møtte Peter Østbye? Peter arbeidet i farens garnfargeri i Brugata, sammen med brødrene. Men han levde like lite for garnet som Halldis for finansverdenen. Alt i 1914 hadde Kristianiagutten utmerket seg i løypa, da han slo skikongen Lauritz Bergendahl i Holmenkollen. Det skyldtes ikke først og fremst formen, men det merkverdige klisteret han hadde festet under skiene: "Ved at blande almindelig voks eller lignende galt virkende stoffer med en passende mængde harpiks (kvae), venetiansk terpentin, bek eller lak eller lignende klæbrig virkende stof …". Med Peters patentsøknad fra 1914 kom den moderne skismøringen til verden, en smøring som "virker klebende når man går oppover, men samtidig gir god gli utfor."

Halldis og Peter ble kjærester, så ektefeller. Om vintrene bodde de i huset på Lillevann, om somrene på sommerstedet Petershall ved Oslofjorden. Hit kom nevøene Odd og Gunnar i feriene. Siden, etter morens død, flyttet de inn til Halldis og Peter for godt. Slik ble familien til. En norsk familie så kjernesunn som en kvikklunsj-reklame. De levde alle fullt og helt for vinteren. Skismøringen, som etter hvert avløste garnet i familiebedriften, ble begynnelsen på et norsk skieventyr. I begynnelsen av trettiårene tok Peter også patent på en ny skitype, en limtreski satt sammen av opp til 20 deler. "Splitkeinskien" var den gamle heltreskien av ask eller bjørk totalt overlegen og tok skinasjonen med storm. Snart vokste lisensfabrikkene opp i flere europeiske land, USA og Canada. Familien på Lillevann ble velstående. Halldis kunne ansette hushjelp og vie seg helt og holdent til vinterdrømmen utenfor stuevinduene på Lillevann.

Under en reise i Sveits var Halldis blitt kjent med alpinsporten. Hun ble umiddelbart fenget, og hjemme i Norge holdt hun foredrag og instruksjonskurs, skrev artikler og arrangerte konkurranser. Slalåm var slett ikke noe nytt i Norge. Tvert i mot var det i skisportens vugge i Telemark den hadde sine røtter. Men innenfor den nasjonale skisporten som vokste fram fra slutten av 1800-tallet, møtte utfor og slalåm sterk motstand. "Akrobatøvelser", utbrøt Fritjof Nansen foraktelig. Skisport, det var hopp og langrenn. Særlig langrenn, med sin utsøkte kombinasjon av kroppsøvelse og nytte, måtte appellere til et folkeslag som det norske. Og hvis alpinsporten var anstøtelig, var en kvinnelig alpinkjører det enda mer. Kvinnens vei inn på den offentlige idrettsarenaen var en tung vei. Og slet de ikke med seiglivede fordommer, slet de seg bokstavelig talt ut i skiløypene iført korsett og side kjoler. Ennå mot slutten av tyvetallet måtte Halldis tåle bebreidende blikk der hun stavet seg gjennom Nordmarka med knickers.

I 1931 forente hun engasjementet for kvinnesak og alpinsport i Damenes skiklubb. Skiklubber for damer hadde eksistert siden forrige århundre. Men den organiserte skiidretten for kvinner lå stadig langt tilbake for mannfolkene. Fortsatt i begynnelsen av trettiårene var kvinner nektet adgang til konkurranser, og fortsatt var Damenes skiklubb bare den andre kvinnelige skiklubben i Norges Skiforbund. Halldis var initiativtaker og første formann i klubben. Suksessen var umiddelbar og medlemmene strømmet til, alle kledt i klubbens chice drakt – i sjokoladebrun gabardin. I løpet av få år vokste Damenes skiklubb til å bli en foregangsklubb for kvinnelig skisport før krigen. I tillegg var klubben først og fremst opptatt av slalåm og utfor, og kom dermed til å bane vei for alpinsporten i Norge.

Ski og snø må ha fylt det meste av Halldis´ tid og tanker. Hun var et virkelig vinterbarn. Men året har flere årstider, og Halldis flere spor hun ville følge enn dem som svingte seg gjennom Nordmarka vinterstid. Ett av dem førte til politikken og Vidkun Quisling. Han var såvist ingen skiatlet - den trauste majoren var nærmest den rake motsatsen til friskusene i familien Østbye. Men han bar på en visjon, en visjon og en tro som Halldis med letthet kunne gjøre til sin egen.

*

Det må nærmest ha fortont seg som en omvendelse.

Det må ha vært mannen, like mye som budskapet. Som ung hadde Halldis vært på et møte hvor Martin Tranmæl talte. Hun var forferdet, den karismatiske arbeiderføreren tente ingen glød i den nasjonalsinnede bondejenta. Det gjorde derimot den fåmælte majoren fra Fyresdal. Hans standhaftige kamp mot kommunismen og trusselen fra øst tente en flamme som ikke kom til å slukne så lenge det fantes liv i henne. Første gang hun støtte på navnet Quisling var da han som Bondepartiets forsvarsminister tok sitt kraftige oppgjør med Arbeiderpartiet fra Stortingets talestol i april 1932. "En statsmann av usedvanlig format". Han gjorde et mektig inntrykk på henne, fylte nærmest umiddelbart et tomrom i henne hun kanskje ikke engang visste var der. Slik var Quisling, en latterlig figur for de fleste, sjarmløs inntil det drepende. For andre – ikke minst blant kvinnene – var den innesluttede framtoningen en bauta av visdom, et lys i mørket, et lys å følge.

Året etter kom Halldis over et flygeblad. Vidkun Quisling dannet parti. Halldis og Peter meldte seg sporenstreks inn. I Nasjonal Samling var Halldis med i den innerste kretsen fra første stund. Hun hadde tiden; hun var vel forsørget og fri for huslige plikter. Dessuten disponerte hun bil, noe som må ha gjort henne ekstra velkommen for en mann som ville erobre et helt land. De neste årene skulle Halldis kjøre sin Fører på kryss og tvers av landet, til stevner og torgmøter. Hun gjorde seg snart uunnværlig. Kontoret hun fikk tildelt var nærmest et kott, uten vinduer, men Halldis klaget ikke. Hun hadde funnet sin plass, og den var ved Quislings side.

Slik hun selv kom til å huske det, ble hun Quislings høyre hånd og hans helt spesielle fortrolige. Ren ønsketenkning var det neppe. Hun var den første han kalte til seg om morgenen. Quisling entret kontoret sitt fra en egen oppgang, medarbeiderne hørte ham rasle der inne før bordtelefonen sprakte: "Be fru Østbye komme inn". Hun dyrket ham som den Fører han ville være. Og hun nedla et kolossalt arbeid for bevegelsen gjennom de tunge trettiårene.

I 1934 ble hun propagandaleder i Nasjonal Samlings kvinneorganisasjon. I tillegg var det bruk for henne i hovedorganisasjonen. Lederen for NS Propagandaavdeling, Gulbrand Lunde, bodde i Stavanger, slik at Halldis i 1935 ble utnevnt til leder for NS presse- og propagandakontor i Oslo. Samme år dannet hun Nasjonal Samlings kvinnehird i Oslo, og ble samtidig landsleder for kvinnehirden. Hele tiden var hun en flittig skribent i partiavisen Nasjonal Samling. Dessuten skrev hun utkast til taler for Quisling, ennå er det uvisst hvor mange av Quislings ord som stammer fra henne. Skrevet hadde hun alltid gjort, små artikler i Tidens Tegn eller Turistforeningens årbok, men uten noe fast mål - bortsett fra den iherdige propagandaen for slalåmen. Etter møtet med Vidkun Quisling velvet en større himmel seg over henne. Hun fant seg umiddelbart til rette i verdenspolitikken; den internasjonale bolsjevismen og jødenes verdensomspennende nettverk ble hennes spesiale.

Fra nå av hvilte pennen aldri.

*

Fascismen viste sitt ansikt i Norge på et tidspunkt som vel kunne synes gunstig, men som i virkeligheten var alt annet. Adolf Hitler var nettopp kommet til makten i Tyskland, og gav støtet til "nasjonale reisninger" i de ulike europeiske landene. I alle land dukket førere opp som fant næring i Hitlers suksess, men som til syvende og sist var prisgitt jordsmonnet der hjemme. I Norge var jorden skrinn. Det grunnlaget fascismen kunne ha funnet i tyvetallets arbeidskonflikter og gjeldskrise, var i ferd med å smuldre bort da Quisling entret scenen. Den verste krisen var overstått, det revolusjonære Arbeiderpartiet banket smått om senn på det borgerlige demokratiets dør. Nasjonal Samlings deltakelse i valgene i 1933, 1934 og 1936 var mer enn noe en effektiv avskrivning av fascismen som politisk kraft i Norge.

Til slutt raste partiet sammen. Etter det siste valgnederlaget i 1936 mistet Nasjonal Samling sitt sterkeste kort, Johan Bernhard Hjort. Utover våren og sommeren 1937 fulgte en strøm av utmeldinger og eksklusjoner. Tilbake sto en liten krets av troende, som til det siste sto last og bram med Føreren og den nasjonale saken. For denne kretsen medførte ikke motgangen noen ransakelse eller endring av kurs. Tvert i mot. De var utvalgte, en elite av opplyste. Deres oppgave var viktigere enn noen gang; de alene måtte motarbeide de skumle konspirasjonene bolsjevikene og jødene rettet mot landet, alle andre syntes å ligge under for en blåøyd tro på demokratiets fortreffelighet. Den lille kretsen i NS visste bedre. Et trehodet uhyre hadde sitt grep om Europa. Marxismen, liberalismen og jødedommen var alle festet på samme kropp; materialismen. Dette uhyret forgiftet samfunnet, spredte seg i finansverden, kulturen, pressen og ikke minst politikken. Det hele var aksentuert av et apokalyptisk historiesyn, der den "gamle" verden ville støte sammen med de nasjonale nyreisninger i et ragnarok, som i sin tur ville munne ut i en ny, åndelig tidsalder. Den nasjonale tidsalder.

Denne totale verdensanskuelsen var sinnrikt konstruert. I NS skilte man hele tiden mellom en tilsynelatende og en egentlig verden; Frimurerne var tilsynelatende en uskyldig herreklubb, men egentlig en jødisk dekkorganisasjon, Dagbladet tilsynelatende en kulturliberal avis, men egentlig styrt av jødekapital, Folkeforbundet bare tilsynelatende et fredsorgan, i virkeligheten var det et redskap for Komintern. Og Arbeiderpartiet hadde bare tilsynelatende forlatt revolusjonslinjen. I virkeligheten arbeidet det etter ordre fra jødebolsjevismens hovedsete i Moskva. Slik fortonte den åpenbare verden seg langt på vei som et bedrag for NS, hvor de selv var forunt å se tingene slik de "virkelig" var. Fienden var én, men med mange ansikter. Og han fantes overalt.

Det hjalp ikke at den økonomiske krisen var på god vei til å overvinnes, eller at demokratiet fungerte bedre enn det noen gang hadde gjort. Partiets fiendebilde var blitt så totalt, at dersom man hadde gjort innrømmelser, for eksempel for Arbeiderpartiets reformisme, så ville det hele sannsynligvis falt fra hverandre. Nasjonal Samling hadde bygd en ideologisk mur rundt seg, en urokkelig konstruksjon som mer enn noe annet tjente til å verne om dets egen selvopprettholdelse. Begivenheter som ikke støttet denne konstruksjonen, ble enten omtolket via snedige forklaringsmodeller, eller ganske enkelt oversett. Konstruksjonen var lagt, muren måtte bygges på eller rives ned. Det fantes ikke annet alternativ.

Mer enn noen annen, mer enn Quisling selv, var dette Halldis Neegaard Østbyes verdensbilde. Det var som om hun gikk opp i bevegelsen, eller den gikk opp i henne. På mange måter var hun Nasjonal Samling disse årene. Partiet var blitt en sekt, politikken en tro og hun den fremste blant troende. Den politiske retorikken var redusert til besvergelser, eksaltert og drevet fram med en voldsom aggresjon, nærmest hatsk, mot de onde kreftene som omringet landet, partiet og henne selv.

Hvor kom alt hatet fra?

*

Dette er et bilde.

Et sort tårn stiger opp av havet. Kneisende mot himmelen, omgitt av skummende bølger, rasende dønninger som slår inn fra alle kanter samtidig. Steinene er lagt, ikke murt, perfekt tilpasset, som aztekernes templer. Ikke en sprekk, ikke en glipe. Bølgenes kraft slår tilbake på dem selv; de harde dønningene presser bare steinene sammen, befester den perfekte konstruksjonen og beskytter mørket som skjuler seg i dets kjerne. I tårnets kjerne er det stille. Dette er et bilde på et sinn.

Den ideologiske muren Nasjonal Samling bygger rundt seg i siste del av trettitallet, er den samme som Halldis bygger rundt sitt indre. Det altomfattende fiendebildet, de sinnrike konspirasjonene som lurer overalt, den glødende troen på egne hellige mål. Det brennende hatet mot det onde som truer der ute. Utenfor muren. Men de onde konspirasjonene fantes jo ikke. Det bildet Halldis hadde av verden gikk mer og mer over rimelighetens grenser, det var åpenbart for de aller fleste utenfor den lille sekten hun tilhørte. Den mentale muren, som vernet mot den gjenstridige virkeligheten der ute, hva vernet den om? Var hun virkelig paranoid, var alt hatet bare en massiv projeksjon mot en innbilt ytre fiende, mens fienden i virkeligheten lurte dypt inne i henne selv?

Seks år gammel så Halldis Djevelen.

Familien besøkte en onkel som bodde på Rena, og Halldis ble plassert på divanen på legeværelset der onkelen mottok pasientene sine. Hun våknet midt på natten, og stirret inn i øynene på en glisende liten djevel som stakk hodet opp bak sengekanten. Det var ingen drøm, "Jeg var våken hele tiden". Tre ganger viste skapningen seg for den livredde jentungen, som knuget sengeteppet over hodet, torde ikke se opp. Til slutt overmannet søvnen henne. Hva ville skapningen med de blanke øynene henne? Det ondskapsfulle gliset, som om den ville røpe hvilke planer den hadde lagt for barnet. "Det ble mitt første møte med djevelen". Den viste seg aldri for henne igjen, men slik Halldis kom til å huske oppveksten, var det som om den glisende djevelen hadde merket, ikke bare henne, men hele familien.

Døden, første gang. Det er jul, Halldis sitter i stua ved peisen. Det er fyrt opp ekstra godt denne kvelden. I naborommet ligger moren og føder sitt ellevte barn. Halldis skal ta i mot den nyankomne, sitter foran den sprakende ilden med et teppe på fanget. Jordmoren kommer inn med en bylt, legger det i fanget på tiåringen, snur og går inn til moren igjen. Halldis sitter i det halvmørke rommet. Alene. Legger hodet inntil den lille, lydløse, iskalde kroppen. Barnet er dødt, hun sitter med et dødfødt barn i fanget. Alene.

Døden, annen gang. En gang i ungdomsårene kommer Halldis hjem fra skitur en søndag ingen er hjemme. Hun vasker av seg svetten over kjøkkenvasken og tar på en bluse, søsteren Borghilds bluse som hun hadde strøket og brettet før hun reiste på ferie. Moren kommer inn gjennom døren, gråtende. Borghild var død, omkommet i Jotunheimen. Drept momentant. Halldis blir lamslått av skrekk og sorg. "Dobbelt hardt var det at jeg hadde vært så tankeløs, før hun dro, å forsyne meg med hendes rene bluse – ikke bare tankeløs, men hensynsløs. Borghilds død er noe jeg aldri kommer over." Død. Skyld.

Døden, tredje gang. På morens dødsleie sitter Halldis hos henne. Det er bare de to i rommet idet livet ebber ut. Det siste moren sier er navnet hennes, Halldis. Det var merkelig, skriver Halldis senere, at det var nettopp hennes navn moren sa. Hvorfor merkelig? Det var jo hun som satt der ved dødsleiet? Eller var det ikke henne? Tidligere hadde moren født ei jente som døde like etter dåpen. Det var hennes navn Halldis skulle føre videre. Var det henne, den første, moren hadde ropt på? Halldis kunne ikke være sikker, hadde ikke det elskede barnets visshet om å være ønsket. Skyld. Var hun ikke også Halldis den annen, som fikk leve der den andre, den første, måtte dø?

Etter at det ellevte barnet kom dødt til verden, orket ikke moren mer. Hun forlater familien og flytter til Oslo. Alt går i oppløsning. Søsknene blir spredt for alle vinder. En bror, Øystein, drar til USA og blir borte. For alltid. Halldis blir sendt til tante Dagny i Ålesund. Her blir hun boende i tre år, fra hun er 11 til hun fyller 14. Hun kommer til et fromt hjem. Selv er hun ikke så from. Fra før av har hun møtt djevelen, nå blir hun kjent med Jesus. Søndagsskole og kristelig privatskole. "Jeg ble frommere og frommere, i hvert fall utenpå." Noen troende kristen blir hun aldri, men hun vet å bære sitt kors. Så fylt av skamfølelse som bare en frafallen protestant kan bli. Etter tre år i Ålesund rakner det igjen. Onkelen skeier ut med alkohol og kvinner, og taper til slutt forretningen sin. Halldis skysses videre, denne gang til hovedstaden. Her, i bestemorens hjem, skaper de tre generasjonene en slags familie på restene av det som hadde vært. Mor, bestemor og søsknene Halldis, Rolf, Reidar, Valborg og Arne.

Som gammel dame vender Halldis gang på gang tilbake til disse bildene fra barndommen. De vekker ingen bitterhet i henne, i høyden forundring over de voksnes uransakelige veier. Haugene med notater og brev hun etterlot seg forteller to historier: den historien hun selv vil fortelle og den som materialiserer seg i tekstens skjulte mønstre. Minner er som drømmer, utenfor vår kontroll. Vi velger dem ikke, de velger å presentere seg for oss i sinnets minnemosaikk. To motiver går igjen i nær sagt alle av Halldis´ barndomsminner. Skyld og renhet. Halldis hadde mye å skjule, alt det vonde som hadde rammet henne, men som hun likevel på en underlig måte følte skyld for selv. Hun ville renselse mer enn noe, hun formelig dyrket renheten. Men det var ikke seg selv hun ville rense. Det var verden.

Hun ville vaske verden ren.

*

Halldis Neegaard Østbye hadde sin tid i Nasjonal Samling i årene like før krigen, da partiet var en sekt, hinsides enhver realpolitisk virkelighet. Den gang politikk var visjoner uten ansvar, hvor ideologiske konstruksjoner kunne bygges uten å måtte konfronteres en brysom virkelighet.

Ble hun skjøvet til side fordi hun var kvinne? Riktignok er det vanskelig å tenke seg en kvinne i en sentral posisjon i krigstidens NS. Og hun røk snart uklar med Albert Viljam Hagelin, mannen som kom fra intet, ukjent for partiveteranene, og ble Quislings høyre hånd under okkupasjonen. Men årsaken gikk dypere. Hun kjente ikke politikkens egentlige vesen, kunsten å skape det optimale av det mulige, der det måtte gis og tas, inngås kompromisser, velges mellomveier. I sekten NS var hun uvurderlig, i det statsbærende partiet ubrukelig. I realiteten var Halldis´ karriere over idet Quisling entret NRKs lokaler og grep mikrofonen 9. april 1940.

Hun var bitter, ingenting å si på det. Så mange timer ofret, så mye arbeid nedlagt. Hadde hun ikke ofret alt for sin elskede Fører i alle disse årene? Såret i sitt innerste skriver hun til Quisling: "Jeg har kjempet og slitt i årevis som ingen annen og alltid har man måttet dekke over hvad jeg har utrettet, fordi man ikke kunde være bekjendt av at det var et ´kvinnfolk´ som var mester for det". Men Quisling kunne ikke bebreides, han var av edelt stoff. Den mannen som kom til å unngjelde for bitterheten var Hagelin. Han var utmerket til formålet, med sin korpulente framtoning og lite sympatiske vesen. I alle fall var det flere enn Halldis som oppfattet ham slik, og i likhet med henne mistenkte ham for korrupsjon og uhederligheter.

I løpet av krigens to første år blir Halldis ribbet for alle verv. Hun løses fra stillingen som redaktør i Fritt Folk. I mai 1940 overtar Gulbrand Lunde propagandaavdelingen, som nå blir hetende Rikspropagandaledelsen. Halldis fortsetter som underordnet ut 1941, før hun trekker seg tilbake. Den første krigssommeren blir hun også fratatt vervet som leder av Kvinnehirden, som i realiteten hadde ligget nede siden nyttår. Først vinteren 1944 kommer hun tilbake i en formell posisjon, nå som leder for det nyopprettede Antikommunistisk Institutt (AKI), som legges til Kulturdepartementet. Det var generalsekretær Fuglesangs ide å samle all antikommunistisk propaganda på et sted. Halldis ledet studiesirkler og holdt taler, og de mange propagandaskriftene skrev hun for det meste selv.

Men Halldis trengte strengt tatt verken lederverv eller kontor. Hun kunne bekjempe bolsjeviker og jøder ved skrivemaskinen hjemme på Lillevann. Her skrev hun artikler og bøker på løpende bånd: "Boken om Quisling", "Englands stemme", Quislingsaken og sitatsamlingen "Quisling har sagt" i fire bind. Dessuten påbegynte hun Nasjonal Samlings historie, som rakk å komme ut med ett bind før freden. I mars 1942 arrangerte hun også en antikommunistisk utstilling "Bolsjevismen i praksis". Denne utstillingen kom til å veie tungt ved dommen mot henne tre år senere.

Ellers skrev hun brev, helst til sin kjære Fører. Hun skrev om jødetrusselen, om bolsjevismen – og om kvinnesak. Det var slett ikke bare fordi hun var forbigått i partiet at hun engasjerte seg i kvinnespørsmål, selv om hun var opprørt nok over at hun tydeligvis kunne forbigås av "et hvilketsomhelst mannfolk". Like siden hun banet vei for kvinnene i alpinbakken, hadde Halldis hatt kvinnesak på programmet. Men hva slags kvinnesak kunne det være snakk om i en nasjonal-sosialistisk verden? Nå var det ikke mangel på lovord om kvinnen verken i NS eller i Tyskland, men "Kinder, Küche" og muligens "Kirche" var og ble det drivhuset kvinnen skulle dyrkes i. Halldis ville noe mer. Som yrkeskvinne, idrettskvinne og politisk aktiv hadde hun krevd sin plass på mennenes arena, og bitterlig erfart hvor vanskelig det var. Hun krevde full likestilling i partiet, og avslo et tilbud om medlemsskap i hovedstyret fordi kvinner var utelukket fra ledelsen. Hun følte seg heller ikke vel med nazismens syn på kvinnen som først og fremst et biologisk vesen, mens mannen hadde fått hjerne og forstand. Slike ideer passet kanskje på kontinentet, men knappest for den norske kvinne! Hun foregriper Simon de Bevoirs tanker om det annet kjønn når hun observerer at "kvinnen er et hunkjønnsvesen og mannen et menneske".

Men ingenting engasjerte henne likevel som jødene. Og jo mer den nazistiske terroren tynet Europas jøder, jo mer syntes Halldis å frykte dem. Her hjemme måtte man gå gradvis fram, skriver hun til Quisling, med beslagleggelse av jødiske firmaer, avskjedigelse av jøder i offentlige stillinger. Siden måtte det følge "ariske lover" om sterilisering og forbud av ekteskap mellom jøder og ikke-jøder. Opprettelse av konsentrasjonsleire burde foregå i stillhet. Den endelige løsningen på jødeproblemet måtte bli "radikal og usentimental". Det var ikke i nordisk ånd å plage en slått fiende: "Det er det samme med dyrene. De skal drepes raskt og smertefritt, ikke seigpines. Det bør vel også gjelde jødene". Her tenkte hun ikke minst på krigen i øst, der hennes egne gutter deltok som frivillige. Men hun tenkte seg aldri at de norske SS-soldatene skulle delta i mord; det kunne overlates til russere og asiatere.

Det er ikke nødvendig å kjenne Holocaust for å merke hårene reise seg over grusomheten i disse ordene. Det er riktignok ingen grunn til å tro at hun gikk inn for noen systematisk tilintetgjørelse av jødene, og hun hadde neppe noen direkte befatning med aksjonen mot de norske jødene som ble igangsatt bare uker etter brevet til Quisling. Det var krig, og slik hun så det fra sin plass bak haugene av antikommunistisk propaganda, sto det jødiske folket kollektivt bak aggresjonen mot Tyskland. Derfor måtte de drepes. Usentimentalt, slik krig føres.

Fantes det ingen grenser i henne, en rest av menneskelighet kapslet inn et eller annet sted bak hatet? Hun hadde levd så mange år innenfor murene av Nasjonal Samlings ideologiske tårn. Hun kjente ikke verden, bare modellene av den som hun hadde skapt sammen med Quisling. Virkeligheten var for lengst nedfelt i sirkler, rektangler og streker som skulle representere de forskjellige kreftene i verden og forbindelsen mellom dem. Den søtlige røyken fra krematoriene fordunstet over Polens himmel. På Lillevann var luften ren og klar. Hun trodde på hvert ord om de russiske jødenes forferdelige overgrep mot den tyske befolkningen i øst. Hun måtte tro på de skrekkvisjonene hun selv hadde utmalt gjennom årene, som hadde blitt hennes tro og en bjelke i hennes sinns reisverk.

Slik er nå engang ondskapens enkle mekanisme.

*

Mai 1945. Sannhetens time.

Halldis føres til Bredtvet kvinnefengsel, Peter og guttene til Ilebu. Først i desember 1948 kommer saken hennes opp for Oslo Byrett. Hun dømmes for propagandaen, vervene i Rikspropagandaledelsen, Kvinnehirden og Antikommunistisk Institutt, utfallene mot jødene i brevene til Quisling og for enkelte tilfeller av angiveri. Forsvareren mente hun ble dømt like mye for sitt landskjente ry som jødehater og Quislings glødende forbundsfelle, som for hva hun faktisk hadde gjort under krigen. Det var i alle fall neppe noen formildende omstendighet at hun holdt fast ved jødehatet i retten. Hun ble dømt til syv års fengsel, med fratrekk av de drøye to årene hun hadde sont i varetekt. Av denne tiden var rundt åtte måneder tilbrakt i enecelle.

Halldis syntes det holdt. Da innkallelsen til soning kom i april året etter, var fuglen for lengst fløyet.

Under den lange varetekten hadde familien bestemt seg for å emigrere, det var ikke lenger noen framtid for dem i Norge. I Canada ble det laget ski etter Splitkein-metoden. Her hadde Peter royalty til gode som kunne danne grunnlaget for en ny tilværelse. Så Halldis rømte landet med falskt pass, slik at dommen hennes ikke skulle hindre familiens planer. Sammen med to NS-jenter tok Grete Knudsen, som hun nå het, nattoget fra Østbanen og reiste bort fra det kjære vinterlandet hun hadde kommet til å hate. Hun stanset ikke før hun nådde Afrikas kyst.

Tanger januar 1949. Halldis vandrer rundt på markedet mellom skrikende arabere, europeere med lumske blikk, vrakgods fra Tusenårsriket som henne selv. Og svarte afrikanere med "lepper som tallerkener og hele Afrikas jungel lysende ut av det svartmørke fjeset". Kanskje så hun ironien selv; den hardkokte rasisten og iherdige talskvinnen for segresjon mellom folkeslagene, prisgitt gjestefriheten på det mørke kontinentet, fanget i et fargerikt skjebnefellesskap. Men Afrika har alltid grepet de europeerne som har kommet dit, og Halldis´ dagbok røper at heller ikke hun forblir uberørt. Hun fascineres, nærmest ufrivillig.

Røverredet Tanger er likevel ikke et blivende sted. Halldis må videre for å prøve å sikre familiens framtid i Canada. I første omgang bærer det mot Athenry i Irland, der hun kjenner til en NS-familie som har åpnet et pensjonat. I Irland føler hun seg trygg, hun bor hos familien som slett ikke driver noe pensjonat når det kom til stykket, hun jobber som stuepike og kokke og forsøker seg som kriminalforfatter. Men drømmen om Canada er der fortsatt. I Irland var hun blitt kjent med NS-flyktninger som hadde tenkt seg videre til Argentina. Sammen leier de en seilbåt og setter over til Spania, der Halldis skal møte Peter og Odd. Det blir en vanvittig seilas, med de rene landkrabbene til mannskap, gjennom de kraftige dønningene langs Biscayabukta. I Coruna venter Peter med dårlig nytt. Odd er blitt alvorlig syk med tuberkulose. Drømmen om Canada brister. Halldis samrår seg med sin advokat, og setter sin lit til at rettsvesenet ser i nåde til henne der hjemme.

Våren 1952 er hun tilbake i Norge. Familien er endelig samlet, ingen tror for alvor at saken mot Halldis vil gjenopptas. Men der forregner de seg. Halldis blir trukket for retten nok en gang, og ikke bare for å ha unndratt seg soning. Hun blir også idømt en betinget tilleggsstraff for passforfalskning. Januar 1953 bærer det nok en gang til Bredtvet, som eneste landssvikfange denne gangen – alle andre var sluppet ut. I juni slipper også Halldis ut.

Hun er endelig fri, men fri til hva?

Familien på Lillevann er knust. Peter og Odd er syke, alle har svekket helse. Familiebedriften er borte. Under varetekten ble fabrikken satt under bestyrelse. Peter fikk et formidabelt erstatningsbeløp mot seg, og enden var at fabrikken måtte selges. Like alvorlig var det at bestyreren av fabrikken ikke hadde vedlikeholdt patentene, slik at disse løp ut og nå lå åpne på verdensmarkedet. Dermed forsvant inntektene av royalty, som alt før krigen hadde vært en viktig inntekt. Det familien hadde til gode hos sine utenlandske partnere ble aldri gjort opp for. De var kort sagt ruinert. Tilbake var bare skismøringen som ble familiens eneste inntektskilde for framtiden.

Halldis hadde hele sitt politiske liv vært drevet av et intenst hat til de skumle konspirasjonene, nettverket av jøder og kommunister, som hadde vevet seg om Europa og Norge. De hadde henne nå. For henne endret krigens utfall ingenting, snarere bekreftet det hva hun hele tiden hadde sagt. Hun kjente ingen annen vei enn framover i samme retning. Holocaust nådde aldri henne. Hitler var død, Quisling var borte, Halldis hadde mistet sin tid. Resten av sitt liv forgikk hun i en sirkel omkring sitt livs tap. For resten av verden var hun glemt. Gjennom årene må Halldis ha etterlatt seg milevis med skispor, på kryss og tvers av Nordmarka. De er alle snødd igjen. Det er også de sporene hun satte i norsk skisport. I skihistorien som ble skrevet etter krigen ble Damenes skiklubb knyttet til Bitten Eriksens navn, klubbens andre formann og mor til den verdenskjente skiløperen Stein Eriksen. Først i senere år er Halldis tilkjent noe av den æren som tilkommer henne i norsk skihistorie. Det kan kanskje være det samme. De siste årene av sitt liv var hun fullstendig i galskapens vold, tapt for denne verden. Høsten 1983 døde hun.

Da hadde hennes egen verden vært død i en mannsalder.

*

Langs bokhyllene ved siden av arbeidsbordet står store og små esker stablet. På salongbordet og utover stuegulvet flyter brev, manuskripter, artikler. Og lapper, utallige små lapper. Lukten av gammelt papir fyller leiligheten min, den samme emne lukten som henger i lufta på arkiv og bibliotek, eimen av fukt og elde, oppløsning. Er det slik tiden lukter?

Halldis er borte for lengst. Nå smuldrer vitnesbyrdene om hennes liv mellom fingrene på meg, i alle fall det av hennes liv som ikke er bevart i bøkene og artiklene hun skrev, eller som ligger i landssviksaken, trygt forvart i tempererte omgivelser på Riksarkivet. Men også dette vil smuldre bort en gang. Så sakte dør et menneske.

Jeg leser de små lappene, skrevet på kladdeblokker, kalenderark, kvitteringer eller hva som måtte ha ligget for hånden. Det står stort sett det samme på hver og en av dem. Bitre anklager om gjenglemte nøkler og innbilte forgiftninger, de samme episodene om og om igjen. Skriften er på samme tid hard og motløs, knugende men samtidig utflytende. I stuen på Lillevann så jeg et bilde av henne fra Dikemark hvor hun tilbrakte sine siste år. Bare et glimt, jeg ba ikke om å få låne det. Men jeg husker det tydelig. Mot en kald grå veggflate sitter hun i en blomstrete kjole av ubestemmelig syntetisk stoff, slik bare riktig gamle damer kler seg i. Armene lagt i kryss over fanget, hendene knuget. Hun like mye ligger som sitter i den enkle lenestolen av typen som er ment å se ut som et hjemmemøbel, men som like fullt skriker av institusjon. Ansiktet tomt. På stuegulvet mitt ligger hundrevis av små lapper med uhyrlige bebreidelser, ikke mot jøder eller bolsjeviker, ikke mot de store konspirasjonene, edderkoppnettet som snører seg om Europa. Men mot hennes nærmeste.

Nettet har snørt seg til, omslutter henne. Tårnets steiner tetner, føyes sammen til en ugjennomtrengelig vegg. Ikke engang lyden slipper gjennom nå. Utenfor raser stormen, verden der ute hamrer løs og vil inn. Men i tårnets kjerne er det mørkt. Mørkt og fullstendig lydløst.

Jeg har fått nok for i kveld. Jeg avbryter arbeidet, tenner meg en røyk og går ut i den mørke høstnatten. Fra studentbyen hvor jeg bor tar jeg veien opp mot marka. Lette snøflak danser rundt meg idet jeg når stien ned til Sognsvann. Årets første snøfall. Snart vil hele Nordmarka være dekket av det myke snøteppet, og fra traktorveien jeg går på vil løypene svinge seg endeløst innover mellom trær og stubber.

Bare spenne på seg skiene og forsvinne. Endeløst.