Lie, Jonas, 1899-1945, politimann, forfatter og NS-politiker. Født 31.12.1899 i Kristiania. Foreldre: Forfatter og journalist Erik Røring Møinichen Lie (1868-1943) og tidsskriftredaktør og forfatter Kathrine Elisabeth Dons (1876-1947). Gift 1) 1925 med Sigrun Lund, ekteskapet oppløst 1928. 2) 1928 med Ruth Pettersen, ekteskapet oppløst 1934. 3) 1934 med sangerinnen Gunnvor Evje (født 21.8.1901-?). Død 11.5.1945 på Skallum gård i Bærum, Akershus. – Sønnesønn av Jonas Lie (1833-1908).

Jonas Lie var en framtredende politimann og en av våre beste kriminalforfattere før den annen verdenskrig, men forbindes for ettertiden mer enn noe med den sentrale rollen han spilte som NS-politiker under okkupasjonen. Etter artium 1917 var unge Lie krigskorrespondent 1917-18, der han avslørte en sterk sympati for Tyskland. Han tok infanterilinjen ved Krigsskolens nederste avdeling 1918-19 og ble cand. jur. 1924.

Lie flyttet til Holmestrand 1924 og åpnet egen sakførerpraksis 1925. 1930 ble han politifullmektig ved Bergen politikammer og 1931 fullmektig ved det nyopprettede Statspolitiet i Oslo, hvor han året etter avanserte til nestleder. Som representant for ordensmakten var han sentral i flere av de store konfliktene på trettitallet, bl.a. Menstadslaget og Randsfjordkonflikten. Da Statspolitiet ble oppløst 1937, ble han konstituert utrykningssjef i Oslo.

Lie var en bereist og internasjonalt orientert mann. Vinteren 1934/35 deltok han som internasjonal politioffiser i Saarland, der en folkeavstemning skulle avgjøre om området skulle tilhøre Tyskland eller Frankrike. 1938 var han medlem av Folkeforbundets delegasjon som skulle tilrettelegge en tilsvarende folkeavstemning i provinsen Alexandrette mellom Tyrkia og Syria. Da Trotskij ble utvist fra Norge 1936, var det Lie som fikk oppgaven å følge ham til Mexico. Fra Mexico reiste så Lie til USA, der han oppsøkte J. Edgar Hoover og studerte FBIs arbeidsmetoder. Senhøsten 1939 ble han beordret til Finnmark i forbindelse med den finsk-russiske Vinterkrigen, og ble raskt sjef for overvåkningspolitiet i Kirkenes, med reell ledelse over overvåkningstjenesten i Øst-Finnmark.

At juristen og politimannen Lie også nærte litterære ambisjoner, er ingen merkverdighet. Han var sønnesønn av den store norske forfatteren Jonas Lie og sønn av forfatteren og journalisten Erik Lie. Forfatterskapet startet med to romaner utgitt under eget navn, men verken Vestbaneguttene. Ved en av dem (1924) og Slegtens sidste. Beretningen om Orla Wolff (1925) vakte særlig oppsikt. Mellom 1932 og 1939 gav han imidlertid ut fem kriminalromaner under pseudonymet Max Mauser, som plasserte ham i øverste sjikt av norsk kriminallitteratur. Etter en solid debut med Dødsdiamanten, fulgte Natten til Fandens geburtsdag, Rittet fra Olesko, Fetisj og En hai følger båten. 1940 utkom endelig den selvbiografisk romanen I ”fred” og ufred under eget navn. I tillegg til romanene forfattet Lie også enkelte politifaglige skrifter og politiske taler, samtlige utgitt under krigen.

Etter Tysklands invasjon av Norge utnevnte Quisling Lie til minister i sin kuppregjering. Lie, som fortsatt befant seg i Finnmark, avviste tilbudet blankt og valgte å kjempe med de norske styrkene. Men om han stilte seg avvisende til Quisling, var det ingen tvil om hans tyskvennlighet. Fra tysk side ønsket Terboven sommeren 1940 å sette ham i Quislings sted. I stedet ble han 30. mai på tyskernes oppfordring utnevnt til politiinspektør og forbindelsesledd mellom norsk og tysk politi. Da NS ble erklært som eneste lovlige parti 25. september 1940, endret Lie syn på Quisling og NS. Han meldte seg inn i partiet og fikk stillingen som politiminister i det kommissariske statsrådet.

Ved siden av statsrådsposten gjorde Lie seg under krigen bemerket som fører for Norges SS, senere Germanske SS Norge (GSSN), og som aktiv propagandist for frontkjempertjenesten. Han kjempet selv på Balkan og som leder for det norske 1. politikompani på Leningradfronten. Fra opplevelsene i Jugoslavia skrev han Over Balkans syv blåner (1942), en velskrevet krigsdokumentar, om enn gjennomsyret av krigsromantikk og beundring for Tyskland og nazismen. Ideologisk sett er Lie vanskelig å plassere, men han synes å ha identifisert seg mer med et nasjonalistisk enn et pan-germansk ståsted – noe som skapte friksjoner overfor tyskerne med hensyn til hans stilling i GSSN. Fra høsten 1944 ledet han tvangsevakueringen av Finnmark sammen med J.A. Lippestad.

Som politiminister var Lie medansvarlig for en rekke alvorlige forhold, bl.a. aksjonene mot jødene og nazifiseringen av politietaten. Han var også pådriver for at politifullmektig Gunnar Eilifsen skulle dømmes til døden, og det var han som etablerte det beryktede Statspolitiet. Nest etter Quisling var han den mest profilerte – og blant de mest forhatte – av NS-lederne. Han var en klar kandidat for en dødsdom, men valgte selv sin utgang. I maidagene 1945 befant han seg på Skallum gård i Bærum sammen med justisminister Sverre Riisnæs og Henrik Rogstad. De tre inngikk en selvmordspakt, men Lie ble funnet død uten ytre tegn til skade. Sannsynligvis døde han av en kombinasjon av stress og sykdom.

Ivo de Figueiredo