Barnearbeid på Bragernes torg

Jeg elsket torget i Drammen lenge før kommunen og media begynte å løfte det fram i lyset som Nord-Europas vakreste torg.

Den brostensbelagte møteplassen med den vakre fontenen og drikketrauet syder fremdeles av liv og handel, men på en litt annen måte enn før. Det er ikke så mange bønder som selger produkter direkte fra gården lenger. De er byttet ut med andre torghandlere og andre varer. Bordene bugner likevel som før. Bare juletrærne og torgbarna er det blitt færre av.

I fjor, da jeg svingte oppom torget ved juletider, sto en mann der med en håndfull trær til salgs. Vi var gamle kjente. Han hadde plassen på hjørnet nederst på øvre torg i alle år, ved siden av faren min. Det var gode plasser. Det var stoppested for bussene lik ved, og jevnt god trafikk.

Det begynte med at en nabo hadde begynt å hogge juletrær i skogen sin, og ta dem med til torget i Horten for å selge. Så begynte faren min også, sånn i det små. Fylte opp planet på en liten, blå lastebil og dro til Bragernes torg i Drammen. I begynnelsen var han aleine. Av og til fikk brødrene mine være med, og jeg var misunnelig på dem som fikk bli med inn til byen der jeg hadde sett en mekanisk, nikkende nisse i et vindu under juegateåpningen en gang. Jeg var bare fem år, og måtte holde meg hjemme hos mor.

Så, en dag kom faren min plutselig aleine hjem fra torget, brødrene mine var blitt igjen i byen. Det var stor mangel på juletrær, faktisk var det nesten tomt på torget, og det var en av de siste dagene før jul. Brødrene mine hadde fått i oppgave å stå på torget og fortelle at det ville komme en lastebil med aldeles nyhugde trær fra Hof snart, og at folk bare måtte komme igjen.

Alle trær fra to og en halv meter og nedover gikk med i en juletrehogst som må ha foregått i et vanvittig tempo. Det var ikke bare skjønnheter i den haugen far bandt fast på lastebilen og kjørte til torgs med, men det skulle vise seg at han hadde rett i at ingen ville bry seg om trærnes utseende.

For knapt hadde vi fått parkert bilen, før det brøt løs. Folk flokket seg om bilen, og det var ikke engang tid til å lesse av trærne og stille dem pent opp. Vi var de eneste som hadde juletrær å selge, og trengselen ble etter hvert så stor, at faren min måtte løfte meg opp på lasteplanet for at jeg ikke skulle bli tråkket ned. Folk begynte nærmest å slåss om å komme fram til bilen vår, og de rev til seg trær uten tanke på pris eller utseende.

Brødrene mine klatret etter meg opp på lasteplanet, og sto og solgte trær rett fra haugen. De brukte meg som kasse. Lommene i boblejakka mi ble etter hvert stappfulle av sedler. Det var som et eventyr.

Etterpå gikk vi på kafé og drakk sjokolade med krem, hele familien. Hvordan vi kom oss hjem etterpå, husker jeg ikke. Jeg husker bare at det i hvert fall ikke var sitteplass til fem i førerhuset på den gamle Borgwarden. Siden forholdet nå er foreldet, tillater jeg meg å anta at mine to brødre nok satt på lasteplanet.

De voksne var begeistret over årets juletresalg. Far tenkte likevel aller mest på alle de trærne han kunne ha solgt hvis han bare hadde hatt flere. For det var mange drammensere som måtte gå hjem fra torget uten noe juletre denne desemberkvelden.

Juletresalg ble en kjærkommen inntekt for mange småbrukere som sleit hardt for å livnære seg på
gårder der det ikke var plass til store avlinger av noe som helst. Vi var heldige som hadde nokså stor skog til gården, men det var begrenset hva som kunne hentes ut av pene trær derfra. Vi måtte hente trær andre steder, fant vi fort ut.

Først gikk turen til plantefelt i nabolaget. Eierne ville gjerne ha tynnet ut i feltene, og vi fikk ta ut trær til en pris som gjorde at det var lønnsomhet i det. Seinere kjørte vi til Vestlandet og hentet juletrær. De milde vintrene ga jevn vekst og pene trær. Etter hvert kom dansketrærne, en hel trailer full, som far hadde bestilt.

Fra jeg var åtte år, fikk jeg være med på torget så mye jeg ville etter skoletid. I begynnelsen var det nok fordi det var tryggere å ha meg med, enn å la meg være aleine hjemme. Etter hvert gjorde jeg også nytte for meg, først ved å selge kornnek, seinere også trær. Jeg ble faktisk en ganske god selger.

Det var et spesielt miljø på torget. Øverst på øvre torg sto hallingene. De bodde på hotell i de ukene salget varte, og holdt seg mye for seg sjøl. Nederst holdt faren min til sammen med to karer fra Darbu, en fra Numedal og et par stykker fra Sande. De holdt sammen og passet butikken for hverandre når de hadde middagspause. Kaffepausene tok de i bilen. Det var termoskaffe og motor som sto og gikk på tomgang, gode brødskiver fra blikkmatboks, fra tid til annen skjøtt på med ferske smultringer fra baker Bøhm.

Når vi stengte for kvelden, ble trærne lagt sammen i en haug. De gjennomhullete bjelkestativene vi brukte til å stille opp trærne i, ble lagt oppå haugen. Utrolig nok var det sjelden at det ble stjålet fra haugene.

Jeg lærte mye om mennesker av å stå der på torget, noe av det forundret meg. For eksempel hadde jeg aldri hørt om bondehatet i arbeiderbevegelsen, før et kvinnemenneske av den lite beskjedne sorten en dag skjelte faren min huden full. Jeg husker jeg syntes "utbytter" var et så merkelig ord, særlig brukt om min far.

Da forklarte han meg, at noen mennesker trodde alle bønder var søkkrike og griske folk som utnyttet det at andre måte ha mat og juletrær, for eksempel. Og at disse menneskene, som kalte seg arbeidere, ikke skjønte at det var stor forskjell på folk som drev små bruk og på storbønder, men at de nærmest trodde vi alle sto til knes i fløte. Jeg husker jeg sleit med å skjønne hvorfor far ikke også kunne kalle seg arbeider, han som - når han ikke sto på torget - hogg tømmer helt til det mørknet.

Bare en gang var det tilløp til dramatikk på torget. Det hadde vært mye trær i haugene det året, og da det nærmet seg slutten, var det klart at mye kom til å forbli usolgt. Vi pleide å selge fram til julaften klokka 12, etter det ble haugene forlatt. Alle dro hjem til sitt, og kommunens folk kom for å rydde opp.

De usolgte trærne ble lesset opp på kommunens lastebiler og kjørt på fyllinga. At en og annen kommunearbeider opp i gjennom årene hadde hentet seg gratis tre fra restehaugen, var noe karene på torget regnet med og godtok.

Dette året begynte imidlertid ryktene å gå allerede lille julaften, om at kommunens folk hadde gjort avtaler med folk som skulle få kjøpt trær av dem etter oppryddingen. Det ville ikke karene som hadde sitt levebrød på torget vite noe av. Det kom til en større rådslagning der også karene fra Hallingdal for en gangs skyld var med.

Mistanken ble ikke akkurat svekket av at ryddemannskapene møtte opp ekstra tidlig det året. De sto og ventet på at klokka skulle bli tolv.

Salget var tregt, og faren min så ingen grunn til å vente med å sette selgernes felles plan ut i livet. En halv time før klokka slo tolv, løftet han, som den første, øksa og kvista en flott julebusk helt rein på den ene sida. De andre selgerne fulgte hans eksempel, og brukte øksa på sine trær. Samtlige juletrær ble ødelagt, ikke uten protester.

En blant de fremmøte ryddemannskapene forsøkte å stanse massakren, med å hevde at trærne nå var kommunens eiendom, etter at salget var avsluttet.

- Mulig det, sa faren min, men salget slutter ikke før om en halv time, og jeg gjør hva jeg vil med mine trær.

Nå er det ingen juletreskog på torget i ukene før jul lenger. Men den midterste plassen nederst på øvre torg er fremdeles litt min. Hver gang jeg er på torget, går jeg bortom og står der en stund. Bare for å ha kjent på den gode følelsen av å høre litt til der.