Skyldfølelse til halv pris er best når den er blå

I dag gjorde jeg litt av et varp på handlerunden. Mitt ærende gikk til kjøttdisken, jeg hadde latt meg friste av sommerkoteletter til gunstig pris. Med kokt blomkål og nypoteter ville det bli en god onsdagsmiddag på en deilig forsommerdag.

Jeg hadde jobbet tidlig morgenvakt, og hadde det lykketreff å ankomme varehuset i god tid før prisbevisste pensjonister gjorde sin entré.

Noen sjeldne røde prislapper blant kjøttvarene fanget min oppmerksomhet. Jeg gikk nærmere, og fant, til min store forundring, fire stykk surrete kalvestek til halv pris. Det er ikke hverdagskost, hverken i denne kjøttdisken, eller på mitt matbord. Når jeg tenker meg om, tror jeg at jeg smakte det sist i min egen konfirmasjon. Og det begynner unektelig å bli en stund siden.

Nå har jeg selv nettopp hatt konfirmant. Han fikk tapas, et valg både han og gjestene satte pris på.
Antagelig er det nettopp fordi det er konfirmasjonstid, at butikken i det hele tatt nå hadde kalvestek i sortimentet. De hadde åpenbart tatt inn for mye, for årsaken til prisreduksjonen var oppgitt til å være "dårlig dato".

Det var en sannhet med modifikasjoner, for ifølge merkelappen hadde de fristende stekene fremdeles 7 - 8 dager på seg før dommedag var passert. Jeg har lært å lage mat av en kokk som har som motto at biffen er best når den er blå, så jeg nølte ikke et øyeblikk med å slå til.

Kort etter trillet jeg handlevogna mot bilen, inneholdende sommerkoteletter og fire stykk halvannen kilos kalvestek til halv pris, og allerede lekende med liflige tanker om god, gammeldags søndagsmiddag av den typen min mor og hennes samtidige hadde for vane å slå til med da jeg var barn.

Minutter senere kom meldingen på nyhetene om at 2000 Nortura-ansatte risikerer å miste jobben, fordi vårt forbruksmønster er blitt radikalt endret i årets første kvartal: Vi kjøper mindre kjøtt, og helst handler vi bare tilbudsvarer. Smekk, der fikk jeg den.

Der satt jeg da, med et baksete som bugnet av poser med billig kjøtt, sågar en delikatesse, som nå øyeblikkelig fikk dette beske anstrøket av bismak som dårlig samvittighet gir.

Jeg har selv i løpet av et passe langt arbeidsliv vært med på to konkurser, en nedleggelse og en runde med gjeldsfohandlinger. Jeg vet litt om hvordan det er å miste jobben. Disse periodene har lært meg å være bevisst på hvordan jeg bruker penger, også når ingen krise truer. Mitt forbruksmønster har ikke endret seg i første kvartal; jeg har vært litt sånn hverdagsnøysom hele tiden.

Likevel satte nyheten tankene kraftig i sving. Det er ikke mange ukene siden en kjøttskjærer fra Vestlandet havnet i medienes søkelys. Han hadde bygd seg en pen formue, var blitt det lille tettstedets mest velhavende mann i løpet av forholdsvis kort tid. Media viste oss hvem som bar omkostningene med oppkomlingens skinnende suksess. Det var underbetalte østeuropeere som svingte kjøttøksa i produksjonsanlegget der pall på pall med rimelige varer daglig ble kjørt ut for å mette prisbevisste kunder.

Jeg husker jeg tenkte mitt om fagkunnskapene til disse billig innleide gjestearbeiderne, og hva slags opplæring de kunne ha fått i å håndtere mat, og om det etter hvert ville vise seg, at vi som forbrukere til syvende og sist ville ende opp med å betale en høy pris for å handle billig. For hva skjer med kvalitetsprodusentene, hvis pris skal bety alt?

I nyhetssendingen utdypet de nå årsaken til Nortura-krisen: For å spare velger folk kjøttdeig i stedet for biff. Så nå. At folk skulle miste jobben av den grunn? Det aner meg at årsaksforholdene her kan være noe mer kompliserte, at vi vil få høre mer etter hvert, både om effekten av sammenslåingen av Gilde og Piror til Nortura, og om det dårlige ryktet Gilde dro med seg inn i alliansen.

For det var ikke akkurat noen dydig brud Prior gikk til alters med.

Folks hukommelse for skandaler er vanligvis ganske kort. Likevel, bildene av vakuumpakkete lammelår med sauelort innenfor plasten, de er det nok flere enn meg som fremdeles husker.

Det hele koker imidlertid ned til, om arbeidsplasser som baserer seg på at folk spiser kjøtt til middag hver dag, egentlig er liv laga. Jeg er ikke villig til å gå med på at det er en krise når folk må gå fra jobben fordi vi bytter ut biffen med kjøttdeig, og jeg tror heller ikke at det er dette som er grunnen til at mange Nortura-ansatte nå går en usikker fremtid i møte.

Jeg tror svaret kommer lenge før kalvesteken min er blå.