Høsten 1893 ble Horten Skiklubb innmeldt i Centralforeningen for Udbredelse av Legemsøvelser og Vaabenbrug.

Også den gang opplevde man snøfattige vintre. I styreprotokollen for den 1. februar 1895 finnes følgende meteorologiske betraktninger. "Tristere og tristere, ikke en snøfille kommet ennå. Man kan nesten fristes til å betvile almanakkens pålitelighet. Selv gamle folk, nåja, gamle folk er skjøre på hukommelsen når det gjelder været, men litt sannsynlighet er det vel for deres uttalelsers riktighet når man i slutten av januar kjenner en sommersol varme ryggstykkene . . . . . . ."

Aktivitetene fram mot sekelskiftet var rent lokale, med avholdelse av hopprenn og langrenn for lokale utøvere, fellesturer på ski fra Horten til Nykirke eller Undrumsdal og aftenunderholdning med fiolin, sang og varieténummere til inntekt for opparbeidelse av skiklubbens bakker. Tanker om en egen skihytte dukket tidlig opp, men foreløpig begrenset man seg til å leie et hus på Nykirke. Huset ble benevnt klubbens skistue og ble innviet søndag 5. februar 1899. 30 medlemmer tok da turen dit opp og brukte to timer på turen fram.

I løpet av de siste årene fram mot sekelskiftet ble skiutstyret forbedret. Huitfeldts jernører med lange fettlærsremmer fortrengte spanskrørsbindingene, og furuski ble byttet med askeski, og bambusstavene innebar også et framskritt.

Årene 1900-1909.
Da klubben hadde unnagjort nittiårene og hadde avviklet et vellykket hopprenn i februar 1900, gjorde formannen opp bestikket på grunnlag av dette rennet. Det kan være av interesse å ta med et utdrag av hans veiledning for kommende renn. "Det må sørges for et kraftig ordenspoliti, ca 40 mann, helst offiserer og kadetter, idet konstabler viste seg for veke .... Av billetter bør has ca. 800 til voksne og 400 til barn . ..."

I 1901 ble Vestfold Skiforbund stiftet, og Horten Skiklubb var representert i det første styret ved formannen Alf Opheim.

Klubben var 10 år i 1902. Jubilanten arrangerte søndag den 23. februar forbundets amtsrenn i Dampejordet, med 39 påmeldte deltakere, hvorav 20 var utenbysfra. Det var kombinert for løpere over 20 år og hopprenn for deltakere mellom 16 og 20 år og for damer over 16 år..

Medlemstallet gikk opp og ned, det varierte med snømengden. I 1906 var medlemstallet nede i 14 betalende medlemmer, for så å øke i 1907 til 129. I 1908 ble det bygget stillas i Dampejordsbakken for å skaffe mer fart, men tildelte amtsrenn både i 1908 og 1909 måtte avlyses på grunn av snømangel, men utover vinteren kom det såpass mye snø at klubben kunne arrangere et kombinert renn midt i mars måned.

Årene 1910-1919.
I 1911 reiste Horten Skytterlag tanken om kombinerte ski- og skyttermanøvrer, men værgudene var ikke velvillig innstilt i disse årene. Først i 1916 kunne det første arrangementet avvikles. Det var den første manøveren i sitt slag i Vestfold, med deltakelse fra Tønsberg, Våle og Undrumsdal. Disse kombinerte manøvrene ble gjentatt i flere år, med deltakelse fra hele fylket. Kjente navn som polfarerne Oscar Wisting og Finn Ronne dukker opp i premie-listene.

I januar 1916 satte klubben inn et opprop i den lokale avis "Gjengangeren". I oppropet "tillater man sig at henstille til alle der har interesse for vårt lands herligste og sundeste idræt, skiidrætten, at tegne seg for et bidrag til byggingen av en skihytte". Planen var å ha hytta ferdig til klubbens 25 års jubileum i desember 1917, og det greidde man. Etter en imponerende innsats sto hytta ferdig i oktober 1917, og hytta ble innviet i forbindelse med generalforsamlingen den 10. november. I jubileumsåret ble det holdt et meget vellykket hopprenn i Dampejordet, det største som inntil da var arrangert i Vestfold, med 90 deltakere. Langrennet derimot, ble ødelagt ved at alle merker ved en rampestrek var fjernet på et vanskelig sted på andre siden av Borrevannet. Slik at alle løperne gikk feil og ikke kunne finne løypa på lang tid. Langrennet måtte derfor annulleres. I 1918 kunne klubben mønstre en medlemsstokk på 620. Klubben var tildelt et landsrenn i 1918, men føreforholdene umuliggjorde avviklingen, og man måtte vente til 1. og 2. februar 1919. Langrennet gikk over 17 km og hadde start og innkomst ved Skihytta. Hopprennet søndag samlet 3000 tilskuere.

Årene 1920-1929.
I første del av dette tiåret satset klubben sterk på å opparbeide en ny bakke til erstatning for Dampejordet, som ikke lenger holdt mål. Den 30. mars 1924 ble Nordlibakken innviet under glimrende føreforhold og i overvær av 1300 tilskuere. Klubbens økonomi var imidlertid vanskelig. Gjelden etter byggingen av Skihytta var tung å bære, og i oktober 1925 måtte man forhandle med banken. Heldigvis var banken meget velvillig, slik at en krise ble unngått. Klubbens økonomiske situasjon var ytterst vanskelig gjennom resten av tiåret.

Årene 1930-1939.
Nordlibakken var en for stor bakke for de yngste hopperne, og Skiklubben satte seg som mål å bygge en mindre bakke, Lille Nordli, ved siden av den store bakken. Lille Nordli ble innviet i februar 1935 med deltakelse av 116 gutter fra klubber i Vestfold. De siste årene fram mot den annen verdenskrig var gode år for Horten Skiklubb. Medlemstallet var på et tidspunkt oppe i hele 1100. Klubben var representert i renn rundt omkring. Flere løpere ble av Vestfold Skikrets tatt ut til såvel Norgesmesterskap som Holmenkollrenn. I 1939 ble det nedsatt en bakkekomite som skulle forberede en utvidelse av Nordlibakken. Så kom krigen, og det hele gikk i stå.

Årene 1940-1949.
I krigsarene lå all organisert idrett nede. Det såkalte statsbærende parti annekterte klubbens bakker og Skihytta. Ved en ekstraordinær generalforsamling i juni 1945 gjenopptok klubben sitt arbeid, og i februar 1946 ble det første Nordlirennet etter krigen arrangert med 139 påmeldte løpere og over 2000 tilskuere. Klubbens egen hopper Kolbjørn Skjæveland var dagens beste hopper, mens Olaf Økern fra Bærum vant langrennet. Skihytta var i en miserabel forfatning etter krigsårene og trengte omfattende reparasjoner. Penger ble skrapt sammen, blant annet ved oppførelse av en revy som innbrakte 1900 kroner til oppussingen. En mindre hoppbakke hadde lenge stått på klubbens ønskeliste, med lys og sentral beliggenhet til bebyggelsen. I 1948 var planene for en slik bakke ferdige.

Årene 1950-1959.
I februar 1950 var den nye bakken, kalt Sørlibakken, ferdig. I åpningsrennet ble det avviklet 160 hopp på litt over en time. Det lengste hoppet var på 22,5 meter. Med sin gunstige beliggenhet bidro Sørlibakken i mange år fremover til at Skiklubben kunne delta med 8 -10 guttehoppere i renn rundt omkring i Vestfold. 50-årene var gode år for Skiklubben, flere gode snøvintre og med godt besøk på Skihytta av turgåere på søndagene. Det ble jevnlig avholdt såvel langrenn som hopprenn. I 1957 var fire av klubbens hoppere ført opp på en rankingliste over Vestfolds 10 beste skihoppere. I februar 1958 ble det arrangert et mønstringsrenn for byens jenter og gutter i alderen fra 6 til 13 år. Det var både langrenn og hopp. Over 200 barn deltok, og flere var med i begge disiplinene.

Femtiårene ble avsluttet med landsrenn i Nordlibakken i månedsskiftet februar/mars 1959. Kjell Kopstad fra Eidsfoss vant hopprennet i nærvær av 2000 tilskuere, mens Gunder Gundersen fra Frisk, Asker vant langrennet.

Årene 1960-1969.
Sekstiårene begynte godt for Horten Skiklubb. Kretsmesterskapet i 1960 ga fem seire til klubben. Klubbens beste hoppere var representert på de lag som Vestfold Skikrets i 60-årene stilte med i de årlige "sonerenn" i konkurranse med skikretsene i Agderfylkene og Telemark.

I september 1960 tok styret opp spørsmålet om en utfor- og slalåmløype i Nordliåsen. Grunneieren var i første omgang ikke innstilt på å gi den ønskede tillatelse, og saken måtte avventes.

Klubben hadde i 1960 220 medlemmer. Den store skare av aktive hjemførte i vinterens løp over 100 premier fra forskjellige renn, i hopp og langrenn.

Klubbens store hopper, Oddvar Saga, hadde sitt gjennombrudd i disse årene. Han representerte også utenlands, bl. annet i Leningrad i 1961 og i den Tysk-Østerriske hoppuka i Bischofshofen i januar 1962. Der han oppnådde en 9. plass. Med sine gode kontakter i hopp-miljøet. Bidro han sterkt til at Horten Skiklubb en lørdag i februar l963 kunne arrangere et renn i Nordlibakken, med storfugler som Toralf Engan, Torbjørn Yggeseth og T. Brandtzarg. Det var navn som trakk publikum. 5000 tilskuere kom til Nordlibakken. I frykt for overhopping ble imidlertid farten redusert, og publikum fikk ikke oppleve de helt store svevene.

Flomlyset i Nordlibakken, som det hadde vært arbeidet med i flere år, ble ferdig i 1963. Samme år besluttet styret at klubben skulle arbeide for å få til en lysløype i skogområdet vest for byen. Lysløypa ble innviet ved årsskiftet 1966-67.

I 1960 mistet klubben et av sine fremste aktive medlemmer i en trafikkulykke, Øivind Olsen. Han var i flere år å finne blant de fremste på resultatlistene i distriktet når det gjaldt langrenn.

Kolbjørn Skjæveland erobret et NM for Old Boys i hopp i 1963, 1967 og 1968, og Oddvar Saga ble kretsmester i hopp i 1965, 1967 og 1968.

Årene 1970-1979.
I 1970 arrangerte klubben det uoffisielle NM for Old Boys. Det ble meget vellykket. Under hopprennet i Mellom Nordli ble det første gang i Skiklubbens historie benyttet elektronisk datamaskin, for å beregne poengsummer. Lengder og stilpoeng ble lest inn over radio til EDB-avdelingen ved Horten Verft, og resultatlistene ble kjørt opp til bakken med bil.

I løpet av 1970-71 ble det bygget ut en slalåmbakke i Nordli-området, med en lengde på ca 400 meter og med en fallhøyde på vel 100 meter. I 1972 fikk bakken et lysanlegg.

I 1971 var Horten Skiklubb tildelt arrangementet av kretsmesterskapet i hopp. På grunn av snømangel i Horten, måtte arrangementet flyttes til Breimyrbakken i Botne. Det ble et kvelds-renn under ideelle forhold, i et godt samarbeid mellom skiklubbene i Horten og Botne og Vestfold Skikrets.

Etter mange lysløyperenn hadde klubben etter hvert fått en aktiv gruppe av unge og ivrige langrennsløpere. 1970-årene utgjorde en periode med stor aktivitet og bred deltakelse blant våre yngste utøvere, i bakker og i løyper. Aktiviteten medførte mye reising, for snøforholdene var ikke stabile.

Utbedring, vedlikehold og preparering av bakker og lysløype slet på klubbens økonomi, I 1977 kom man til enighet med kommunen, om at den skulle innfri et lån som var tatt opp i forbindelse med opparbeidelsen av slalåmbakken. I mars i 1978 ble det arrangert et renn i slalåmbakken med 110 løpere i en velpreparert bakke. I 1979 ble det avholdt to renn i slalåmbakken, et hopprenn i Nordlibakken og et kretslangrenn fra Orerønningen skole med over 300 deltakere og dessuten flere lysløyperenn. Klubbens løpere tok med seg hjem syv kretsmesterskap.

Årene 1980-1989.
80 årene ble gode år for Horten Skiklubb. Det var ingen olding som arrangerte et stilig 90 års jubileum på Sjømilitære Samfund i Horten, desember 1982. Klubben utviste sterk aktivitet i hopp, slalåm og langrenn. Etter hvert hadde det dannet seg en kjerne av turløpere i klubben, disse deltok allerede i 1960 og 1970 årene i mange av de turrenn som ble arrangert i det nære østlandsområde. For så å kuliminere med deltakelse i Birkebeinerrennet i mars måned. To navn peker seg ut, Jan Brønnich og Arne Hermansen. De har begge vunnet mange turrenn i sine aldersklasser, og de har markert seg med plasseringer blant de aller beste i sine klasser i Birkebeinerrennet. Blant klubbens utøvere som ellers gjorde seg bemerket i 80-årene var Stein Skaane i alpine grener, Eddy Raymond Knudsen i langrenn og Øyvind Villesvik i hoppbakken, og bak disse toppene var det stor bredde og iver.

For å oppnå rekruttering drev hoppgruppa med hoppskole i 1980-årene, til å begynne med i Sørlibakken, Denne bakken måtte dessverre oppgis som hoppbakke, fordi stillaser og hopp jevnlig ble gjenstand for hærverk. Dermed ble all aktivitet for hoppgruppa flyttet til Nordli.

Årene 1990-1999.
I 1990 startet klubben med papirinnsamling for å skaffe inntekter til klubben. Innsamlingen skjedde i samarbeid med Nord-Jarlsberg Avfallsselskap, og ga i mange år et betydelig tilskudd til klubbens økonomi. Klubben anså dette som en greiere og mer endefram måte å skaffe inntekter på, enn ved deltakelse i bingoarrangementer som vi nok hadde strevet med i mange år. Innsamlingene gikk med liv og lyst og var også et verdifullt sosialt innslag. Dessverre overlot Avfallsselskapet etter noen år innsamlingen til Farmand Renovasjon, slik at denne inntektskilde forsvant. Med unntak av vinteren 1994 har snøforholdene i perioden vært skuffende. Bare de mest garvede løpere har holdt kontakten med den utøvende idrett. Hoppgruppas eldre løpere har beundringsverdig utmerket seg med topp plasseringer i nasjonale og internasjonale mesterskap, og turlangrennsløperne opprettholder iveren og deltar i de lange renn såsnart slike avholdes. Klubben gjør et godt arbeid med utbedring og vedlikehold av lysløypa, og langrennsløperne har med velvilje fra eieren av Borre Golfbane kunnet trene på golfbanen. Selv med små snømengder er det mulig å kjøre spor. Stillaset i Nordlibakken trenger av sikkerhetsmessige grunner en omfattende utbedring. Slalåmbakkens heiseanlegg har vært gjenstand for hærverk, og bakken er på grunn av de snøfattige vintrene ikke i organisert bruk. Med en rekruttering nærmest lik null, er klubbens situasjon ved inngangen til det nye milleniumet således ikke lys.