Ukas lille søk-oppgave er knyttet til følgende læreplanmål: eleven skal kunne gjøre rede for demokratiutvikling i Norge fra 1800-tallet og fram til 1945 og analysere drivkreftene bak denne utviklingen. I denne omgang skal vi konsentrere oss om perioden 1814 - 1905. Dere skal få en valgfri oppgave denne gang, og kan velge mellom tre oppgaver. Den første oppgaven krever ikke at dere forholder dere til flere kilder. De to siste oppgavene krever mer jobbing (så er det sagt):
1.Hvem fikk stemmerett i Norge i 1814? Hvordan ble stemmeretten gradvis utvidet?
2. Hvilken betydning fikk bøndene for innføring av parlamentarismen i Norge?
3. Tema: Demokratisutvikling i Norge 1814 - 1905.
Lag en problemstilling eller utled et premiss (se Elis kommentar under forrige innlegg). Gå så ut i verden og søk informasjon.
Ved å gi dere flere alternativ, regner jeg med at det blir flere som legger inn svar på uka lille søk. Jeg håper også at det blir mer motivertende når dere ikke nødvendigvis svarer på det samme som den foran dere på lista. Lykke til!
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
13 kommentarer:
Stemmerett
I 1814 fikk først og framst embetsmenn, byborgerskap og bønder stemmerett. men det var kun menn over 25 år som kunne få stemme. I 1860-1870 var det fortsatt kun 7,5% av den norske befolkningen som fikk stemme! men i 1898 bestemte stortinget at alle menn kunne stemme. i 1909 fikk kvinner stemmerett men kun de fra borgerskapet og middelklassen. men bare 4 år senere så ble reglene utvidet slik at alle kvinner kunne nå stemme.
alderkriteriene har også blitt mindre strenge med årene. i begynnelsen måtte man vær minst 25 år for å få stemme. i 1920 ble senket til 23, i 1946 ble den senket til 20 og den siste som kom som fortsatt gjelder var i 1978 da de bestemte at man måtte være 18 år for å kunne stemme.
nå er de eneste kriteriene for å stemme i Norge at man har fylt/fyller 18 år det året og har bodd i norge i mer enn 3 år.
Kilder
Wikipedia.
I Grunnloven av 1814 var det kun embetsmenn, byborgerskap og bønder som hadde stemmerett. Ved stortingsvalg kunne omtrent 40% av alle menn over 25 år stemme.
Antall husmenn og eiendomsløse vokste sterkt utover på 1800-tallet, og derfor var antall stemmeberettigede synkede. Man tror at 7,5% av befolkningen hadde stemmerett på 1860-tallet.
I 1884 vedtok Stortinget en forsiktig utvidelse av stemmeretten på grunn av parlamentarismens gjennombrudd – men denne demokratiske rettigheten forbeholdt et mindretall av de voksne mennene i befolkningen.
I 1898 oppnådde Venstre grunnlovsflertall, og Stortingen vedtok nå at alle menn skulle få stemmerett.
I 1909 kunne kvinner fra borgerskapet og middelklassen for første gang avgi stemme. Etter et forslag fra regjeringen fikk kvinnene allmenn stemmerett ved kommunevalg, året etter.
I 1913 fikk kvinner stemmerett på samme vilkår som menn.
I Norge får man stemme dersom man er norsk statsborger og har bodd i Norge i mer enn 3 år (gjelder innflyttere), og man må være fylt 18 år eller fylle det i løpet av valgåret (gjelder alle). Stemmerettsalderen ble senket til 18 år i 1978. I 1898 var stemmeretten for menn over 25 år, og for kvinner i 1913. I 1920 ble stemmerettsalderen senket til 23 år, i 1946 ble den senket til 21 år, og i 1967 til 20 år.
Kildene jeg har brukt er http://no.wikipedia.org/wiki/Stemmerett og http://www.maihaugen.museum.no/lblve/grunnlov/grunnlov.html.
2. Hvilken betydning fikk bøndene for innføring av parlamentarismen i Norge?
Før grunnloven av 1884 var den politiske makten i Norge for det meste tildelt kongen. Han hadde den utøvende makten og sto fritt til å utnevne hvem han ville til regjeringen. Derfor valgte han alltid embetsmenn, helt til parlamentarismen ble innført i 1884, hvor han var nødt til å utnevne en regjering som stortinget godtok.
Fra gammelt av hadde bøndene et motsetningsforhold til embetsmenn og folk med høyere status. Derfor hadde de regnet kongen som en slags beskytter mot krav om skatter og tjenester. I tiden etter 1814 var stortinget dominert av embetsmenn, og bøndene ga stortinget skylden for tunge skattekrav. De ville med dette gjenreise det kongelige eneveldet.
Men plutselig i 1830-årene merket bøndene at ”oi, vi kan jo gjøre noe selv”. Dermed fikk de flertall på stortinget i 1833, og fikk innført flere tiltak for å fremme bygdeinteressen. Blant annet fikk de gjennom forslaget om kommunalt selvstyre, som ble vedtatt i formannskapsloven i 1837. Med dette mistet embetsmennene sin enerådige makt over hele landet, og det var nå bygdefolket som var sine egne herrer. Herifra gikk ting bare oppover for bøndene, og man fikk mye mer innsikt i hva og hvorfor ting måtte gjøres, samt en økt politisk forståelse.
En sentral mann tredde frem i 1860-årene, og dannet flere ”bondevennforeninger”. Han het Søren Jaabæk, og ved samarbeid mellom disse foreningene og Johan Sverdrups nasjonale demokrater klarte de å skape partiet Venstre. Sverdrup klarte etter mange demokratiske reformer og en lang kamp å innføre parlamentarismen i norsk statsskikk.
Det er viktig å påpeke at parlamentarismen aldri ble vedtatt i grunnloven, men ble gjennomført i praksis.
Erik er kul
http://www.norsknettskole.no/fag/ressurser/itstud/v01/902-Systemskifte3/
Fint at vi har fått en liten oversikt over utviklingen av stemmerett i dette landet.
@ Erik: Flott at du har sett litt nærmere på bøndenes rolle! Så noen kommentarer: Vi fikk Grunnloven i 1814 (det hadde sikkert sneket seg inn en liten skrivefei. I kommetaren skriver du 1884 som er et annet viktig år for demokratiutviklingen).
Så til forklaringen om bønder som "plutselig kaster seg rundt". Var det sånn det skjedde, mon tro? Hva var forutsetninger for, og årsaker til, at bøndene begynte å bli mer politisk aktive?
Nettstedet du har brukt er ikke helt oppdatert. Parlamentarismen kom nemlig inn i Grunnloven i 2007, mens den altså har vært sedvane siden 1884.
1.Hvem fikk stemmerett i Norge i 1814? Hvordan ble stemmeretten gradvis utvidet?
Med grunnloven som ble opprettet i 1814 ble også stemmeretten dannet.
Kravene for å stemme var at man måtte være enten embetsmann, tilhøre byborgerskap eller være bonde. Det stilltes ingen videre krav til stemmerettigheten, men man måtte være 25 år eller eldre. Ifølge kilden kunne ca 40% av landets menn benytte seg av stemmeretten i 1814.
I 1884 vedtok stortinget å utvide stemmeretten, men da veldig forsiktig.
I år 1909 fikk kvinner fra borgerskapet og middelklassen endelig stemmerett, men det var ikke før i 1913 at kvinner fikk stemme med like rettigheter som menn.
Aldersgrensen for å stemme har gradvis sunket. I starten var kravet at man hadde fylt 25 år, i 1920 ble alderen redusert til 23, deretter 20 og tilslutt i 1978, 18.
Kravet for å stemme i dag er at man har fylt 18 eller fyller 18 det året valget forekommer. Man må også ha bodd i Norge i 3 år eller mer og ha norsk statsborgerskap.
Kilder:
Wikipedia.org/no
Caplex.no
Kildene virket oppriktige og pålitelige, ser at mye av det jeg skrev har blitt sagt tidligere ergo er det ikke så mye å tilføre.
- Sigurd
1. I 1814 gjorde grunnloven det mulig for embetsmenn, byborgerskap og bønder å stemme. Omtrent 40 % av alle menn over 25 år kunne stemme ved stortingsvalg.
Det var ikke før 1884 at stortinget vedtok en forsiktig utvidelse av stemmerett grunnet parlamentarismens gjennombrudd, men det var fremdeles kun et mindretall av den voksne mannlige befolkningen som hadde muligheten til å bruke den.
I 1998 oppnådde Venstre grunnlovsflertall og da vedtok stortinget å innføre allmenn stemmerett for menn. Kvinner fikk først lov til å avgi stemme i 1909. Ved et kommunevalg i 1910 fikk kvinner allmenn stemmerett, og etter et forslag fra regjeringen i 1913 vedtok et enstemmig storting at kvinner skulle ha stemmerett på samme vilkår som menn. Utviklingen for stemmerett hos kvinner gikk sakte, først ut var Finland i 1906, Danmark i 1915, Sverige i 1919, og sent ute var Sveits med 1971 og Liechtenstein i 1984. Aldersgruppen på stemmerett startet på 25, men gradvis gjennom 80 år ble den senket ned til 18 år. De fleste fulgte denne aldersgrensen, men i Tyrkia er stemmerettsalderen 30 år.
http://no.wikipedia.org/wiki/Stemmerett
3) Problemstilling: Hvordan påvirket Sverige (som styrte Norge på denne tiden) demokratiutviklingen i Norge i årene 1814-1905?
Norge fikk som kjent egen grunnlov i 1814. Denne ble skrevet under på Eidsvoll. Men selv om Norge nå på et vis hadde blitt et eget land, lå vi fremdeles under Sverige. Vi hadde en svensk konge, og vi delte også Sveriges utenrikspolitikk. Grunnloven sa at fordelingen av makten skulle være slik; mellom konge, Storting og domstol. Etter unionsoppløsningen i 1905 fikk vi jo selvfølgelig vår egen "norske" konge. (Vår første konge etter unionsoppløsningen, kong Haakon, var egentlig ikke norsk, men en dansk prins, som opprinnelig var døpt Christian Frederik Carl Georg Valdemar Axel.)
I årene 1814-1905 hadde vi altså den svenske kongen som vår konge. Fire år etter at grunnloven ble skrevet, i 1818, fikk Sverige en ny konge, kong Karl Johan. Han ønsket å få et mer samlet rike, og prøvde å gjøre endringer i den norske Grunnloven, på bekostning av Stortinget. Han lyktes ikke i dette forsøket, og Stortinget stod bare sterkere på grunn av saken. På grunn av at Stortinget var så standhaftige, klarte de å styre mye av Norge selv, og demokratiet ble stadig mer og mer utviklet.
Tradisjonen tro var det embetsmennene som stort sett satt og bestemte i regjeringen, og utover på 1800-tallet vokste det en stadig større gruppe blant bøndene som mislikte dette systemet. De ville at makten skulle gå til det vanlige folket. Johan Sverdrup stod i spissen for denne kampen, og i 1884 fikk Norge innført parlamentarisme. Dette ville si at den svenske kongen fikk enda mindre reell makt, og regjeringen overtok styret av landet. Regjeringen skulle også velges ut fra de som satt i Stortinget, noe som sikret mer demokrati for folket.
Etter denne endringen i 1884 overtok nordmenn stort sett styringen av landet selv, og i 1905 løsrev Norge seg helt fra Sverige, og fikk som sagt egen konge.
Så kan man jo alltids undre på om Norge hadde klart å utvikle demokratiet på så kort tid, om Sverige hadde stilt seg enda mer kritisk til at vi skulle få ha vår egen grunnlov i utgangspunktet.
Kildene jeg har brukt er:
http://historie.cappelen.no/historie1/kap18/
http://www.koordinatoren.com/index.php?option=com_content&view=article&id=474&Itemid=258&showall=1
Førstnevnte er nettstedet til en historielærebok Cappelen har gitt ut, mens det andre er en partipolitisk uavhengig nettavis.
II Hvilken betydning fikk bøndene for innføring av parlamentarismen i Norge?
Parlamentarismen har vært praktisert i Norge siden 1890-årene, men ble ikke skrevet inn i Grunnloven før i 2007.
Før 1814 var all politisk makt samlet hos den danske kongen. Han hadde den utøvende makten, og kunne utnevne de han ville til regjeringen. Embetsmenn ble oftest valgt. I 1814 ble det innført et folkestyre med en valgt nasjonalforsamling, dvs. «folkets representanter», og nå skulle makten deles mellom: den lovgivende, bevilgende og kontrollerende makt (Stortinget – de folkevalgte), den
utøvende (kongen og regjeringen) og den dømmende (domstolene).
Bøndene fikk stemmerett, men tok ikke i bruk rettighetene sine med en gang, og gjorde seg først gjeldende i 1930-åra. Luta lei av avgifter og skatter som ikke gagnet dem selv, skjønte bøndene at de kunne innvolvere seg politisk. Bøndene og byens småborgerskap allierte seg ved hjelp av egenrepresentasjon (bønder valgte bønder inn på Stortinget). Dette og økt deltagelse i valg, gjorde at de lyktes i 1833, og fikk flertall på stortinget. På agendaen var saker som fremmet bønderes rettigheter og bygda generelt. I 1837 ble kommunalt selvstyre vedtatt av Stortinget, noe som gjorde at regjeringen (som fremdeles først og fremst bestod av embetsmenn) ikke hadde like stor makt, spredt over hele landet. Før hadde de makt i den form av at prester, fogd og sorenskrivere de ledende menn. Nå ble det altså sånn at bygdefolket som styrte i egen bygd.
I 1860-årene ble partiet Venstre dannet i et samarbeid mellom bønder som støttet en mann som het Søran Jabæk og nasjonale demokrater som var ganske radikale (disse var i Johan Svedrups stortingsgruppe «sakførerpartiet». Etter masse styr i 1884 om at kongen la ned veto på samme grunnlovsendring tre ganger, ble kongen tvunget til å utnevne venstreleder Svedrup til statsminister i en regjering med støtte fra flertallet i Stortinget. Dette gjør at 1884 regnes som gjennombruddsåret for norsk parlamentarisme, mye takket være bøndene.
Kilder:
http://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Historikk/Parlamentarismen-i-utvikling/
Hallo, det er stortinget, liksom!?
Ser på denne kilden som pålitelig.
http://www.norsknettskole.no/fag/ressurser/itstud/v01/902-Systemskifte3/forfatter/utskriftsvennlig.htm
Samme kilde som Erik, men jeg ser at den er oppdatert sist i 2001, og av en viss Bjørn Ole Dahle, som jeg ikke vet noe om. Derfor er informasjonen sjekket opp i mot stortinget.no og wikipedia.
Grunnloven i 1814 gav stemmerett til embetsmenn, byborgerskap og bønder. I 814 kunne omkring 40% av alle menn over 25 år stemme ved stortingsvalg. Det ble anslått at i tiden 1860-1870 hadde omtrent 7,5 % av befolkningen i landet stemmerett.
I 1884 vedtok Stortinget en forsiktig utvidelse av stemmeretten pga. Parlamentarismens gjennombrudd, men fortsatt var denne demokratisk rettigheten forbeholdt et mindretall av den voksne mannlige befolkningen. Da Venstre i 1989 oppnådde grunnlovsflertall, vedtok stortinget å innføre allmenn stemmerett for menn. Kvinner fra borgerskapet og middelklassen kunne for første gang avgi stemme i 1909. I 1910 fikk kvinnene allmenn stemmerett ved kommunevalg, og etter et forslag fra regjeringen, vedtok et enstemmig storting i 1913 at kvinner skulle ha stemmerett på samme vilkår som menn.
Stemmeretten i Norge ble allmenn for menn over 25 år i 1989 og for kvinner i 1913. I 1920 ble stemmerettsalderen senket til 23, i 1946 til 21, i 1967 til 20 og endelig i 1978 ble den senket til dagens 18 år.
Kilder
wikipedia
Oppgave 2:
Det var kongen som valgte den norske regjeringa med statsminister og statsråder. I 1880 vedtok Stortinget for tredje gang at regjeringsmedlemmene måtte møte i Stortinget. Det betydde at de skulle være ansvarlige for den politikken som de fulgte. Før det hadde Stortinget vedtatt at det skulle ha møter hvert år. Kongen nekta å skrive under på grunnlovsvedtaket. Regjeringa støtta kongen og ble stilt for riksrett. Det er en rett som kan dømme medlemmer av Storting og regjering. Situasjonen var farlig. Kongen kunne finne på å bruke militær makt for å få viljen sin. Derfor var det danna skytterlag rundt omkring i landet for å beskytte Stortinget hvis det skulle bli nødvendig. Regjeringsmedlemmene ble fradømt stillingene sine. Kongen hadde nå valget mellom militær makt eller å godkjenne dommen. Han valgte det siste. Nå måtte han gå til Venstre, som var det største partiet på Stortinget, for å få ny regjering. Johan Sverdrup ble den første statsministeren som representerte det største partiet på Stortinget. Parlamentarismen var innført. Norge var kommet et skritt nærmere full frigjøring.
For Bondesamfunnet førte dette til en mer forståelse når det gjaldt politikk. De så nå at de hadde innflytelse selv om de var bønder og dette ga de mer selvtillit. Vi ser også en vekst i antall bønder med jordbruk fra starten av 1800-tallet til slutten.
Kilder:
http://www.minett.no/norsk/NORGES%20HISTORIE%201814-1920.pdf
1. I 1814 ga grunnloven stemmerett til embetsmenn, byborgerskap og bønder. Stemmeretten ble utvidet til en større del av den mannlige befolkningen i 1884, og etter flere vedtak i 1898, 1909, 1910 og 1913 hadde til slutt alle kvinner og menn stemmerett.
2. Stor betydning. Makt til dem. De vil ha den. De pusher, og parlamentarismen ble "innført" av Venstre i 1884.
3. Hvor langt etter resten av verden lå demokratiet i Norge i 1814 og 1905?
http://www.stortinget.no/Stortinget-og-demokratiet/Historikk/Historiske-biografier/Johan-Sverdrup/
http://no.wikipedia.org/wiki/Stemmerett
2.) I alle de år hadde bøndene regnet med kongen som en beskytter av embetsmennenes interesser. Disse sto i sterk kontrast til behovene til bøndene, og involverte skatter og tjenester som bøndene sto i sterk opposisjon til. I den første tiden etter grunnlovsgivningen på Eidsvoll i 1814, var Stortinget dominert av embetsmenn, og mange bønder ga disse skylden for de store skattene de hadde blitt pålagt. I 1830-årene oppdaget bøndene for alvor at de kunne få politisk innflytelse, og i 1833 fikk de flertall på Stortinget.
Bøndene fikk innført kommunalt selvstyre for bygdene, som gjorde at bygdefolket selv ble herre over området de bodde i. Gjennom diskusjoner og vedtak i formannskap fikk bøndene trening i politisk tenkning og virksomhet, og dette skapte interesse for samfunnsspørsmål og politikk.
Dette førte etterhvert til dannelsen av partiet Venstre, og innførelsen og praktiseringen av parlamentarismen i Norge.
Kilden jeg har brukt er http://www.norsknettskole.no/fag/ressurser/itstud/v01/902-Systemskifte3/forfatter/utskriftsvennlig.htm, som virker seriøs og pålitelig.
2. Hvilken betydning fikk bøndene for innføring av parlamentarismen i Norge?
Før vi fikk vår egen grunnlov i 1814 var først og fremst kongen den politiske makta i Norge ettersom det var han som hadde den utøvende makta og kunne selv utnevne hvem han ville ha i regjeringen. Frem til parlamentarismen ble innførst i 1884 hadde han kun valgt embetsmenn, men nå med de nye reglene måtte også stortingen godta regjeringen.
Lenge hadde bøndene slitt med forholdet til folk av høyere status, slik som embetsmenn. De så derfor på kongen som på sin side, da han hadde beskyttet dem mot embetsmennenes krav om høye skatter og tjenester. I tiden etter 1814 var stortinget dominert av embetsmenn, og bøndene ga stortinget skylden for tunge skattekrav. De ville med dette gjenreise det kongelige eneveldet. I 1830-årene innså bøndene at Stortinget ikke nødvendigvis måtte være dominert av embetsmenn, men at de selv kunne ta det i bruk for å fremme sine egne interesser og behov. Dette endte med at bøndene i 1833 fikk flertall på Stortinget og valgte en leder i form av Ole Gabriel Ueland som satt fra 1833 til 1870.
En sak som var viktig for bøndene var kampen for kommunalt selvstyre. Etter noe om og men ble formannskapsloven vedtatt på Stortinget i 1837. Dette innebar at bøndene nå var sin egen herre og at embetsmennene mistet enerådigheten på landet.
I 1860-årene kom Søren Jaabæk på banen. Han dannet hele 250 "bondevennforeninger" og hans magasin "Folketidene" ble Norges største blad! Sammen med Johan Sverdrup, en henrivende taler, dannet han partiet Venstre.
Kilden vi har brukt er fra norsknettskole.no. De tilbyr "kompletterande grunnskuleundervisning og språkopplæring" ONLINE!!
http://www.norsknettskole.no/fag/ressurser/itstud/v01/902-Systemskifte3/forfatter/utskriftsvennlig.htm
Stine Søt Lervold og Ingar Tøff Halten
Legg inn en kommentar