Bolivia

Hovedstad: La Paz og Sucre.
Areal: 1.098.580 km²
Folketall: 8.300.463
Språk: Spansk (offisielt), Quechua (offisielt), Aymara (offisielt).
Myntenhet: boliviano (BOB)

Noe spesielt?
Landet har to hovedstader og ingen kystlinje.

Lonely Planet - Bolivia

Fjellandet Bolivia

Lama-landet Bolivia

Indianermarked Bolivia

 

Dato: 03/31/02 - Brev 11 - Reisebrev fra Bolivia.

Vel overstått påske til dere alle sammen! Sikkert noen som har vært på fjellet og kost seg?
Deilig med ferie, ikke sant? Bare synd ikke alle har ferie like lenge ;-)

Vårt forrige reisebrev ble sendt fra Paraguay. Siden da har det skjedd utrolig mye, så forbered deg på en lang mail..!

Santa Cruz var første stopp med det kjente flyselskapet LAB på Business Class. Vi hadde jo aldri flydd skikkelig "business class" før, og følte oss som Kongen og Dronninga med bare oss foran i flyet. En veldig behjelpelig og engelsktalende flyvertinne hadde hotelltips i fleng til to litt bortkomne nordmenn uten noe reservert hotell seint på kvelden.

I passkontrollen hadde de ikke mye å gjøre denne kvelden, så Ingunn og jeg ble losa igjennom hver vår skranke, og fikk dermed forskjellige stempel i passet. Ingunn fikk lov å oppholde seg bare 30 dager i Bolivia, mens jeg 90. Vi spurte om Ingunn ikke også kunne få 90 dager siden vi reiste sammen? Og etter en liten diskusjon de to skrankene imellom, fikk Ingunn også lov til å bli 90 dager i Bolivia.

Hotel Cocabamba, som vi var blitt anbefalt var knallbra! Eget bad, CNN og DW på TVen, samt fjernkontroll til aircondition. Prisen var skarve 90 kroner natta, inkludert frokost. Bolivia er billig!

Neste morgen var vi klare for å utforske byen og folkene. Vi satte oss i en park og kikket på livet. Ikke lenge etter kom en indianer bort til oss og skulle selge tepper. Vi takket høflig nei en 4-5 ganger hver før mannen ruslet videre. Så passerte en "juicepresser". En mann med en vogn full av appelsiner, med en appelsinskrellemaskin og en juicepresse på. Et glass fersk juice med fruktkjøtt koster gjerne 2 kroner og smaker kjempegodt! Hvordan noen kan leve av å selge juice til den prisen kan man kanskje lure på? Men det går tydeligvis i Bolivia. Det samme gjelder skopussing og avis-selging. Noen har t.o.m. kombinert dette, og selger deg avisa mens de pusser skoa dine. Små barn går også rundt med skopussebokser i tre, og pusser mer enn villig alt turistene har på føttene. Har ikke noe å si om du har goretex sko eller sandaler på beina. Alt kan pusses for 1 Boliviano (1,3 kr). En annen mulighet til å skaffe penger, er selvsagt også bare å tigge. Ofte er det gamle indianerdamer som tigger, noen ganger setter de også barna sine til å tigge. Kan du tenke deg noe mer hjerteskjærende?!

Skopussergutten i Sucre Indiansk vever i Sucre Vev, renning og matte som det en sitter på under arbeidet. Veggteppe med indianske figurer Utsmykning rundt kirkeinngangen

Søndag 17. mars var det St. Patricks day. Vanligvis ikke en dag man feirer i Bolivia, men vi tenkte dette var en bra dag å treffe noen andre turister å få noen reisetips. Like ved parken og Plaza 24 de sept., lå nemlig en irsk pub. Innenfor var det liv. Vi satte oss ned hos en fyr som virket kjent, og bestilte en Guinnes. Alec bodde på samme hotell som oss, var elektrikker av yrke og fra Skotland. Det viste seg at han hadde reist nesten samme rute som oss, og holdt til på 2 av de samme hotellene bare et par dager før oss. Grunnen til at vi nå var samtidig på hotell nr. 3, var at han hadde tatt bussen fra Paraguay, og vi hadde fløyet. Bussturen, beskrevet i Footprintboka som en tragisk 26 timers tur, hadde faktisk tatt 51 timer!! Aircondition-anlegget i bussen hadde streika, og store deler av den støvete veien hadde tatt turen gjennom bussvinduet. Så forferdelig hadde turen vært at Alec hadde måttet ta seg en tur på byen og fukte strupen når han kom fram. Noe som resulterte i at han hadde blitt såpass full at han mistet lommeboka med VISA-kortet sitt i. Men etter hva vi forsto på Alec, skulle nok dette ordne seg. Han hadde reist så og si hele verden rundt i løpet av sitt snart 50 år lange liv, både privat og i jobb. Selv kunne han tenke seg å trekke seg tilbake i India, av alle steder. En spennende fyr å snakke med kan dere tro!

Flyturen til Sucre noen dager etter var ikke på business class, men på vanlig økonomi. Innflyvningen til byen på 2950 m.o.h. var interessant kan man si. Det føltes nesten som om vi tok nedi bakketoppen før flyplassen, og stoppet med kanskje 100 meter margin fra enden av flystripa. Vi pustet lettet ut, og etterhvert utpå kvelden tungt. Høydesyken slo meg med full kraft. Ingunn merket det ikke så mye. Vi ruslet sakte ut fra hotellet en tur, til noen bakgater og kjøpte en pose kokablader. Tilbake på rommet tygget vi oss litt lettere i hodet. Neste dag var formen bittelitt bedre. Rundt i Sucre var det enda flere tiggere enn i Santa Cruz, og enda flere barn som tigget. Vi orket ikke si nei lenger etter å ha gitt bort alle småpengene, og gikk derfor til innkjøp av fargeblyanter og tegneblokker. Sjelden har vi sett små barn bli så glad for noe så enkelt! Humøret og formen steg, og snart var vi byen rundt på severdigheter og museer.

Vår "private" taxi-sjåfør i Sucre Utsikt over Sucre Typisk gatebilde i Sucre utsikt over Sucre sentrum Typisk sentral park med skyggefulle trær
Fjellandet Bolivia Offentlig kommunikasjon i Boliva er ikke like bra som f.eks. i Brasil. Bussene er små fordi gatene er det, og nesten alle taxiene har dashbordet på feil side! Rattet er riktignok flyttet over på venstre side. Kan tro det føles merkelig å være passasjer, men ha full oversikt over hastighets- og bensinmåler, og i tillegg legge merke til det store hullet der rattet har vært. Disse bilene er som du kanskje har skjønt importert. Veien fra Japan er tydeligvis ikke lang, og der ønsker de ikke å ha bilene så lenge. Både fordi de er store på bilproduksjon selv, men også fordi miljøkravene i Japan er strenge.
Potosi Vi reiste fra Sucre til Potosi med en av disse små bussene. Veien var fin (d.v.s. asfaltert) og turen opp til 4100 meter tok 3 timer. Hodene begynte nok en gang å banke. Denne gangen lå vi på byens dyreste hotell (ca. 170 kroner natta for 2) fordi rommet hadde radiator. Potosi er bikkjekaldt om natta! Fra den gamle gruvebyen fraktet spanjolene i sin tid mer sølv ut enn fra noen annen by i Sør-Amerika. Fjellet Cerro Rico

Fortsatt drives gruvene ved navn Cerro Rico, men staten har trukket seg ut. Derfor har forholdene for gruvearbeiderne der faktisk forverret seg de siste 20- 30 årene! Vi ble med på en guidet tur ned i de kooperative gruvene, der hver mann nå arbeider for seg. Inntjeningen er rundt 400 kroner i måneden pr. person!! Noen ganger mindre, andre ganger mer. Avhengig av kvaliteten på steinene de finner. Det er flere forskjellige jobber inne i gruvene. Noen jobber med å trille trillebårene ut av de flere kilometerlange tunnellene, andre lager hull til dynamitt med hammer og meisel. Så har du noen sjefer som vurderer kvaliteten og som forteller hvor det skal hogges og sprenges, og hvor det ikke er trygt.

Fylling av karbid på hjelm-lampen El-Tio Ofring med røyk til El Tio Dynamitt-drilleren
Ingunn med sin 12 år gamle hjelper Testing av dynamitten utenfor gruvene

Det var som å bli satt flere hundre år tilbake i tid. Andes Salt Expeditions som guidet oss rundt inne i og utenfor fjellet, ga 15% av inntektene sine til gruvearbeiderne. Vi kjøpte også med presanger til arbeiderne i form av kokablader (viktig hvis man skal jobbe 12-24 timer uten mat), sigaretter, dynamitt, lunter og tennsatser, 96% alkohol og coca cola. Spriten brukes for ofring til El Tio, eller djevelen. Inne i tunnelene finnes flere sittende figurer av El Tio, som gruvearbeiderne samles ved og ofrer alkohol og sigaretter til. En tilhørende skål må også til hvis man er en ekte mann. Nede under jorden tror man at det å ofre til djevelen er den eneste muligheten til å overleve nede i gruvene på, og den beste måten å opparbeide sølvgravelykke på. Det er nesten bare Quechua-indiandere som jobber i gruvene, og få av dem snakker spansk. Guiden som var med oss var trespråklig, så vi fikk mye ut av denne turen. Mange sterke inntrykk og skjebner gjør at Bolivia og dets folk etser seg fast i bevisstheten.


Nå har vi nettopp kommet hjem fra en 4 dagers guidet påsketur, om vi så kan kalle det. Fjelltoppen på over 5000 meter, aktive vulkaner, geysirer og boblende leire, varme kilder, laguner i forskjellige farger med og uten flamingoer, og ikke minst den fantastiske saltørkenen i Uyuni har vi sett på turen. Noen nye venner har vi også fått. Trude Clausen fra Arendal (Haldenspeider i 4 år under studietida på lærerhøgskolen), Lene fra Jylland og Julie fra Paris. De var i samme bil som oss, sammen med guiden og hans kone fra Colque Tours (anbefales)! - Se disse bilder;

Colque Tour ved avreise. kaktuser kaktuser - nærbilde Stian agerer kaktus.. Inka-indianer-musikere
Lamaer ved flamingo-lagunen Saltutvinner på Uyuni Ingunn ved enden av saltørknen Ingunn ved nedlagt salthotell ..Burde man ikke egentlig kjørt båt og ikke bil ?
Uyuni-desert Varmt bad gitt.. Boblende leire Ingunn ved Sol de manana Gruppebilde av Uyuni-ekspedisjonen
Steinformasjon 1 Steinformasjon 2
Steinformasjon med Stian og Ingunn Steinformasjon 4

Hvis toget går herfra i morgen reiser vi til Oruru og videre til La Paz neste dag. Derfra skal vi krysse Titikakasjøen og reise inn i Peru. Så får vi se hvor neste reisebrev kommer fra. Kan ikke se at situasjonen har forverret seg i landet etter at Bush var der en svipptur og noen bomber ble sprengt. Så vi tar nok turen om Lima.

Da er det vel på tide å runde av reisebrevet. Snart skal vi runde av turen vår med middag med våre nye venner. Julie har allerede invitert oss til å stikke innom henne i Paris på veien hjem den 17. mai, så vi får se hva det blir til. Må visst skaffe oss en leilighet når vi kommer tilbake også hvis jeg ikke husker feil, så vi har vel ikke så alt for god tid når vi kommer hjem. Men den tid den sorg...

Fortsatt reiseglade hilsner fra Ingunn og Stian.
Hasta Luego Amigos!

til startside.. Tilbake Oppdatert 14 April, 2002