Geirr Tveit, Ragnarok-kretsen og okkupasjonen

Geirr Tveit knyttet seg på midten av trettitallet til kretsen rundt tidsskriftet Ragnarok. Her arbeidet man i opposisjon til Nasjonal Samling for en radikal omforming av det norske samfunnet der rasetanken skulle bestemme politikken, kulturen og religionen. Selv om Tveit tok avstand fra Quislings regime, arbeidet han også i de første okkupasjonsårene for disse målene.

av Terje Emberland

I Norge ble Geirr Tveits[1] nyhedenske og nasjonalsosialistiske sympatier ikke bare fanget opp av avisenes musikkanmeldere men også av kretser som i den unge komponisten så en livssynsmessig og politisk meningsfelle. I forbindelse med konsertene i Tyskland hyllet det nystartede tidsskriftet Ragnarok det «unge geni» og hans verk.[2] Og snart etter ble Tveit en del av kretsen omkring dette tidsskriftet.

Tidsskriftet Ragnarok ble etablert i 1935 som en direkte følge av de konflikter og spenninger som hadde eksistert i Nasjonal Samling fra partiet ble dannet i 1933. Her sto en mer borgerlig og kristelig fløy, hvor mange av Quislings indre krets hørte til, mot en ungdommelig, radikal og nasjonalsosialistisk fløy. Striden knyttet seg dypest sett til hva NS skulle være. Mens den borgelig-kristelige fløyen betraktet partiet som en nasjonal vekkelse mot gudløs marxisme, klassekamp og modernitetens åndelig forfall, ønsket den radikale fløyen å gjøre partiet til en kamporganisasjon for en nasjonalsosialistisk samfunnsomveltning, hvor rasetenkningen skulle være rettesnoren. Medlemmene av denne radikale fløyen var i hovedsak tidligere aktivister fra mikropartiet Norges Nasjonasocialistiske Arbeideparti (NNSAP), dannet i 1932, som i 1933 hadde gått inn i NS. I tillegg ble disse supplert av eldre og mer etablert menn som hadde fått sine politiske impulser fra nasjonalsosialismen som tysklandsstudenter på slutten av 20-tallet. Blant disse var fløyens ubestridte lederskikkelse, Hans S. Jacobsen.

Selv om det lyktes radikalerne å presse sosialisme-begrepet inn i programmet, tapte de kampen om hegemoniet i partiet. Særlig var det nyhedenskapet og raseideologien som møtte innbitt motstand fra den kristelige fløyen. Dette førte til at Jacobsen og en del unge aktivister meldte seg ut, mens andre valgte å bli for å drive opposisjonsvirksomhet innenfra. Som et samlingspunkt og talerør for opposisjonen, både i og utenfor NS, grunnla Jacobsen så Ragnarok.

Kretsen rundt Ragnarok kjempet for at kulturen skulle renses for alt «artsfremmed» tankegods, at kristendommen skulle erstattes av et modernisert norrønt hedeskap og at samfunnet skulle organiseres sosialistisk, det vil si planøkonomisk med utbygging av offentlige velfredsgoder for å styrke folkefellesskapet på tvers av klassene. De kan kalles radikale nasjonalsosialister, fordi de ønsket en gjennomgripende forandring av de sosiale, politiske, kulturelle og religiøse forholdene i Norge. De var også radikale i ordets egentlige forstand, ettersom disse forandringene skulle avstedkommes ved at man søkte tilbake til radix, roten. Og for dem var dette rasen. Rasen var fortolkningsnøkkelen. Rasens egenart måtte bestemme utformingen av kulturen, religionen, den fremtidige samfunnsorganiseringen og statsdannelsen.

Den indre kretsen rundt Ragnarok besto av et tyvetall mennesker, men de hadde et omland av sympatisører som var langt større – noe et opplag på tre tusen eksemplarer indikerer. Etter hvert fikk kretsen dessuten tilsig fra flere desillusjonerte og ekskluderte NS-medlemmer etter konfliktene mellom Quisling og hirdsjefen Johan B. Hjort i 1936-37. Også Hjort selv knyttet kontakt med kretsen og bidro med flere artikler i Ragnarok.

I den indre krets rundt Hans S. Jacobsen finner vi en gruppe unge aktivister: Det er Adolf Egeberg Jr., journalist og tidligere leder i NNSAP, kunstmaleren Stein Barth-Heyerdahl, også tidligere NNSAP-aktivist, jusstudenten Tor Strand, initiativtager til NS’ frivillige arbeidstjeneste, forfatteren og journalisten Per Imerslund tidligere NNSAP-aktivist og SA-mann i Berlin og film- og reklamemannen Walter Fürst, tidligere propagandasjef i NS. Blant de eldre er juristene Albert Wiesener og Otto Engelschiøn, forruten redaktøren selv, sosialøkonomen og skipsmegleren Hans S. Jacobsen.

Fra 1935 og hele krigen ut så Jacobsen og hans krets det som sin oppgave å promotere Tveit og hans musikk, som de mente var et genuint uttrykk for den nordiske rases «urmusikk». Etter fremføringen av Baldurs draumar i Aulaen i 1938 slår Jacobsen fast at «Geirr Tveit er et av de få lyspunkt i det åndsmørke som nå hviler over Noregs land og folk.»[3] Han ønsket også å dele sin begeistring med politisk likesinnede utenfor Ragnaroks krets. I mars skrev han derfor i Eugen Nielsens, redaktøren i Fronten, en annen uavhengig nasjonalsosialistisk og antisemittisk avis, at komponisten er «en norrøn tonedikter [som] skaper så helt ut fra sig selv og sin egen art, med suveren vilje til ekthet og evne til å føre saken igjennem».[4] Fronten hadde tidligere vært organ for Norges Nasjonalsosialistiske Arbeiderparti, og blant ungdommene som fortsatt drev NNSAP i opposisjon til NS vant Tveit mange entusiastiske tilhengere. En av dem husker fortsatt at de tidlig samlet inn penger for å finansiere en fremføring av Baldurs draumar, samt et livlig nachspiel etter konserten, hvor kameratene i NNSAP hamret begeistret løs på «steinaldertrommene» Tveit hadde fått konstruert.[5]

Tveits introduksjon til miljøet rundt Ragnarok kan ha kommet via en av disse NNSAP-aktivistene, Stein Barth-Heyerdahl som Tveit syntes å ha møtt i Tübingen mens han besøkte Hauer.[6] Og møtet med denne kretsen har åpenbart oppmuntret Tveit. I et brev til Hauer skriver han optimistisk: «I Norge har jeg denne høsten truffet mange mennesker som interesserer seg for og sympatiserer med Deres verk, og jeg tror det ikke vil ta lang tid før den nordiske innstilling i livsoppfatning og religion kommer offentlig til uttrykk også hos oss. Tidsskriftet Ragnarok er den første vakre begynnelse på dette.»[7]

I et annet brev fra 1937 heter det: «Mine beste venner er også Hauer-sympatisører […], som dikteren Imerslund […], Tor Strand, Walter Fürst, den avdøde maler Benneche, Waldemar Brøgger, Egil Lindheim, Hans S. Jacobsen, Wiesener, Sagen o. a. – alle er personligheter som har en god klang i norsk offentlighet.»[8] At de nå ble regnet som hans «beste venner», indikerer at det nasjonalsosialistiske nyhedenskapet var et hovedanliggende for Tveit og så avgjørende at det bestemte hans valg av omgangs­krets.

I november 1936 døde den unge billedkunstneren Christian Benneche dy. Han var et viktig medlem av Ragnarok-kretsen og ble derfor hedret med omtaler og artikler i Ragnarok av blant andre Jacobsen, Stein Barth-Heyerdahl, Per Imerslund, Walter Fürst og Tor Strand. Blant bidragsyterne er også Geirr Tveit, som skriver: «[…] me hev våre Heimdalls sønir. Og desse Heimdalls sønir bles og leikar på Gjallarhornet so dat svarar som dvergmål i alle Noregs nutar og fjell. Og um ein av Heimdalls sønir fær til Valhall, so fær Heimdallshirdi ein ny mann, ein ny vaktar. Og han stend og bles i luren når fienden kjem, slik at me kann bu oss til å verja oss.»[9]

Christian Benneche dy. var en «Heimdalls son», slår Tveit fast, og det er åpenbart at han anså seg selv som del av denne «Heimdallshirdi». Tveit var blitt kjent med ham i Den frivillige Arbeidstjenesten (AT). Dette var et tiltak, inspirert av den norske forfatteren Erling Winsnes, som tok sikte på å gi norsk ungdom en sterkere tilknytning til blod og jord ved å la dem på frivillig basis bruke somrene til å rydde ny dyrkningsjord. Det langsiktige målet var å innføre et obligatorisk arbeidstjenesteår for all ungdom. Opprinnelig var AT organisert innenfor rammen av Nasjonal Samling, men da de unge radikalerne brøt med partiet tok de AT med seg. 

Etter at AT i oktober 1937 fikk et permanent tilholdssted i den såkalte Winsnesbrakka i Oslo, ble Tveit en flittig gjest. Han følte seg hjemme i dette miljøet preget av svermeri for alt norsk og norrønt.[10] Den norrøne ånd i AT ga seg blant annet uttrykk gjennom sang og musikk med nasjonalt og norrønt innhold både rundt bålet på dugnadsleirene og ved arrangementene i Winsnesbrakka, og Geirr Tveit påtok seg oppgaven som redaktør for bevegelsens sangbok.[11]

Felles for aktivistene i Ragnarok og AT var at de ville skape et gjennombrudd for det nordisk-hedenske livssyn i Norge. Og Tveit var med: Fra 1938 står han oppført som medlem av Ragnaroks redaksjonsråd og leverte flere artikler: En beskrivelse av norrøn tonekunst, en reportasje fra den åttende nordiske musikkfestival og et – ikke minst – et hyllestportrett av Willhelm Hauer.

Allerede i 1935 forsøkte han med Ragnarok-kretsens hjelp å få Hauer til Norge på foredragsturné og samarbeidet i denne forbindelse med både med teologen Kristian Schjelderup og det tyske nazi-partiets stedlige representant i Oslo, Günther Kern.[12] Hauer ble imidlertid nektet utreisetillatelse fra Tyskland da nazi-partiets ledelse fryktet at han ville kunne skape et bilde av Det tredje Rike som anti-kristent. Da et nytt Hauer-besøk ble planlagt i 1937, kontaktet han en venn av Ragnarok-kretsen, Ernst Züchner, Skandinavia-referent i propagan­da­mini­steriets utenlandsavdeling, for å bevirke en foredragstillatelse.[13]Men også denne gang til ingen nytte.

I 1938 deltok Tveit på propagandainstitusjonen Nordische Gesellschafts møte i Lübeck, hvor han førte samtaler med «den nordiske tankes» hovedideolog, raseteoretikeren Hans F. K. Günther, som også var Hauer-venn og medlem av redaksjonsrådet i Deutscher Glaube. I et brev til Hauer karakteriserer Tveit ham som «et beundringsverdig menneske, som jeg i alle henseender betrakter som fornem […]»[14]

Tveit deltok også i de spede forsøk på å organisere norsk nyhedenskap. I 1937 ville Jacobsen danne det han kaller «eine heidnisch-kameradschaftlich-politische Gemein­schaft» utenfor partiene og her ville Tveit påta seg rollen som leder av en «ritualkommisjon» som blant annet skulle utarbeide et hedensk alternativ til den kristne dåp.[15] Men til tross for all entusiasme og alle høytflyvende ideer ble aldri Jacobsens «Kameradschaft» noe mer enn en løst sammenbundet vennekrets. Og det eneste konkrete resultat var at Tveit komponerte musikk til bruk under de hedenske seremoniene som Ragnarok-kretsen arrangerte for sine egne i forbindelse med navnefest og giftemål.[16]

Tveit deltok imidlertid aktivt i kretsens forsøk på å organisere et nasjonalsosialistisk parti som alternativ til Nasjonal Samling, som etter deres mening var glidd «bort i en betydningsløs rolle som et indremisjonsvennlig høireparti».[17] Under Hans S. Jacobsen og Otto Engelschiøns ledelse, og med Johan B. Hjort som velvillig bisitter, forsøkte men helt frem til 1939 å realisere dette, med foreningen «Landnåm» som første skritt på veien.[18] Man syslet også med planer om å opprette en egen dagsavis, hvor Tveit naturlig nok var tiltenkt rollen som musikkskribent.[19] Det ble ingen ting av disse planene. Den økonomiske kalkylen viste tydelig at prosjektet var helt urealistisk.

Okkupasjonen

I det første året etter okkupasjonen drev Ragnarok-kretsen intense intriger for å forhindre at deres erkefiende Vidkun Quisling kom til makten. 25. september 1940 var slaget tapt. Fra nå av var NS det eneste tillatte parti og, som Reichskommissar Terboven uttrykte det, «veien til Norges frihet». Nå måtte medlemmene i kretsen velge hvilken strategi de ville følge. De to redaktørene i Ragnarok, Jacobsen og Engelschiøn, valgte hvert sitt ytterpunkt: Jacobsen meldte seg inn i NS og ble fylkesmann i Østfold. Engelschiøn gikk inn i aktivt motstandsarbeide. De unge aktivistene, deriblant Geirr Tveit, valgte en mellomposisjon hvor de sto utenfor NS, men søkte innflytelse via aktiviteter initiert av partiet eller okkupantene.

Tveit reagerte med sinne på Terbovens tale 25. september 1940. «Jeg hører at du for tiden er i en viss revolusjonær stemning og til en viss grad pessimist,» skriver Jacobsen til ham i begynnelsen av oktober 1940.[20] Tveit hadde aldri hatt noen sympati med Quisling eller vært medlem av hans parti. Og mistroen ble ikke mindre etter at erkefienden kom til makten ved tysk hjelp. Mens Jacobsen valgte å arbeide for endringer innenfra, kunne Tveit overhodet ikke tenke seg å følge ham.

Hans motvilje mot Quisling førte til at han i krigens første år høylydt opponerte mot NS-styret og okkupasjonsmaktens kulturpolitikk. Men det betydde ikke at han nå var blitt motstander av den nasjonalsosialistiske ideologi. Også andre i Ragnarok-kretsen pådro seg flere ganger NS-styrets vrede ved frittalende og provoserende utspill, uten at dette gjorde dem til anti-nazister. Tvert imot dreiet det seg ofte om kritikk av Quislings mangel på ideologisk radikalisme: Han tok intet oppgjør med kristendommen og renset ikke partiet for frimurere, «jødenes håndlangere». Man ønsket kort sagt at okkupasjonen skulle utnyttes til en mer gjennomgripende kulturrevolusjon.

Anti-frimurer

Og denne kulturrevolusjonen ville Tveit gjerne bidra til. Høsten 1940 lot han seg derfor oppnevne som medlem av det midlertidige konsultative råd i kunstneriske spørsmål. De andre rådsmedlemmene trakk seg etter hvert ut og han satt fra juni 1941 alene igjen som statlig musikkonsulent. Fra 1941 mottok han dessuten kunstnerlønn. Stillingen som musikkonsulent hadde han frem til våren 1942, da han trakk seg i protest. Deretter levde han relativt tilbaketrukket på gården i Norheimsund frem til krigens slutt.

At han trakk seg som statlig musikkonsulent betydde heller ikke et endelig oppgjør med nasjonalsosialismen. Tvert imot viser hans begrunnelse at klare likhetstrekk den radikale retorikken som ble ført av Ragnarok-kretsen:

«Man får nu til stadighet høre om den fare som frimureriet representerer. Hvorfor har den nuværende regjering høsten 1940 ansatt en av de høyeste frimurere som leder for vår kringkasting… Også andre betydelige nyansettelser fant den nuværende regjering å måtte bekle med medlemmer av den selvsamme organisasjon som blir erklært for landsfarlig og kulturoppløsende. Hvordan kan det så forlanges at musikerne skal tro propagandaen mot frimureriet og samtidig med god samvittighet støtte en frimurerledet institusjon med sin kunstneriske opptreden?»[21]

Våren 1942 var det sterke spenninger innefor NS mellom en pangermansk, radikal nasjonalsosialistisk fløy og en mer nasjonalistisk fløy. I denne striden ble de mer nasjonale ofte anklaget for å være skjulte frimurere – og derved være en slags agenter for verdensjødedommen. Striden mellom pangermanere og nasjonalister ble også brakt inn i Kringkastingen, hvor Tveit arbeidet.[22] Ved å begrunne sin tilbaketreden med frimurerdominansen i NRKs ledelse, signaliserte han utvetydig at han sto på den pangermanske fløy i konflikten.

SS og Ahnenerbe

«Tidlig på høsten (1940) innfant professor Waldschmitt [sic.] seg en dag i komponisten Geirr Tveits arbeidshytte utenfor Oslo. Han fortalte, ifølge Tveit, at han var kommet for å hilse på en baktalt mann. På sitt hotell i Oslo var han blitt nedrent av folk som ville ha hans hjelp til å komme til makten. Nesten alle hadde rakket ned på denne Tveit, og så ville han opp å se hva det var for en slags kar. […] Hvorfor i all verden sitter De da her oppe i skogen og isolerer Dem? spurte Waldschmitt. Tveit skriver senere at ingenting har gjort slikt inntrykk på ham som den lange samtalen der den tyske professor la for dagen sine ’geniale tanker om kunst-estetiske spørsmål’. Og på sin side uttalte Waldschmitt senere til annet hold at Tveit var den eneste nordmann som virkelig hadde forstått noe av den germanske filosofi.»[23] 

Hurum fastslår også at Waldschmidt er «renhåret hedning» og at møtet med en religiøs åndsfrende har nok vært medvirkende til at Tveit lot seg overtale. Wald­schmidt klarte på samme tid å overbevise Hans S. Jacobsen om også å gå inn i det midlertidige konsultative råd i kunstneriske spørsmål. Tanken på om en kulturell omlegging av det norske samfunn i raseideologisk og nyhedensk retning lå bak hans beslutning, og det er vanskelig å tolke Tveits motiv for å delta på noen annen måte. I et brev fra Jacobsen til AT-aktivisten Egil Lindheim skriver han om beslutningen om å delta i denne «kulturelle omleggingen»:

«Geirr, professor Waldschmidt, Fehlis og professor Rasmussen med frue var her nede onsdag på en stor ballade, og vi var alle dagen efterpå hos Rasmussen på stor avskjed for Waldschmidt, som du sikkert kjenner. To av de nye statsråder var tilstede, men Geirr og jeg optrådte efter tysk opfatning en smule respektløst (efter Fehlis opfatning). Aftenen endte meget vellykket med at Geirr i sin nye tradisjon knuste glasset. Geirr og jeg er formelt opnevnt som kulturråd av kulturdepartementet for å bistå ved den kulturelle omlegning.»[24]

I de første år etter okkupasjonen fortsatte altså Tveit å pleie nære forbindelser med sine venner i Ragnarok-kretsen og å delta i deres virksomhet for å prege okkupasjonsstyret med sine ideer. I november 1940 reiste han til München på kongress sammen med Hans S. Jacobsen og Per Imerslund, hvor de fikk foretrede for Rudolf Hess. Etterpå gikk turen til Berlin med omvisning i SS forskningsinstitusjon Ahnenerbe.[25] I forbindelse med reisen ble vennene klarert av det tyske sikkerhetspoliti, og i et fortrolig tysk notat heter det blant annet at «Geir Tveit ist einer der eigenwilligsten nordischen Künstler, dem zweifellos noch eine große Zukunft vorausgesagt werden kann.»[26]

Ragnaroks redaktør forsøkte dessuten stadig å promotere komponisten. I november 1940 gjorde han nok et fremstøt, denne gang for å skaffe Tveit et etterlengtet professorat i musikkteori ved Universitetet i Oslo. I et brev til statsråd Skancke skriver han:

«Det gjelder Geirr Tveit. Han er utvilsomt den mest begavede og originale av samtlige nuværende norske komponister. Han har en grundig musikk-teoretisk utdannelse, 6 år i Tyskland og Frankrike (hvor han efter et lengre studium i 1932 blev fengslet og utvist på grunn av en tale for Hitler i en restaurant). […] Som de fleste nasjonalister som aldri inngår noget kompromis med sin overbevisning, har Geirr Tveit aldri fått nogen støtte av Universitetet og Departementet som på nogen som helst måte svarer til hans dyktighet, originalitet og skaperkraft. Bare den ting at han har vært regelmessig bidragsyder i tidsskriftet «Ragnarok» tror jeg var sterkt medvirkende til at han ikke fikk komponistgasjen […]»[27]

Dessillusjon og gammelt vennskap

Alle disse forhold sett under ett fremtvinger konklusjonen: Til tross for kontroverser med NS-styret og kritisk holdning til okkupasjonsregimets kulturpolitikk, svekket ikke okkupasjonen av Norge på noen grunnleggende måte Tveits nasjonalsosialistiske sympatier. Han ble nok som både Stein Barth-Heyerdahl og andre i Ragnarok-kretsen skuffet over tyskernes brutale fremferd, men i første omgang oppga han ikke troen på den pangermanske visjon og på det rasistiske nyhedenskap. En slik holdningsendring kan tidligst ha funnet sted etter at Tveit trakk seg som statlig musikkonsulent i 1942. Da SS i 1942 forsøkte å etablere en Ahnenerbe-institusjon i Norge, kontaktet man Jacobsen. Han anbefalte da at Geirr Tveitt skulle bli trukket inn i dette arbeidet. Jacobsen understreket imidlertid at Tveitt nå var så forarget over den tyske okkupasjonspolitikken at han hadde trukket seg tilbake til Nordheimsund. Noe brudd med Ragnarok-miljøet var det imidlertid ikke tale om, forsikret han.[28]

Det gamle vennskapet besto og fortsatt også etter krigen, da Tveitt var en hyppig gjest i Jacobsens hjem på Bestum.[29] Mens Jacobsen også etter krigen beholdt sin nasjonalsosialistiske overbevisning, tyder imidlertid alt på at Tveitt hadde endret syn. I 1971 skrev han følgende til sin gamle venn i Ragnarok-kretsen Stein Barth-Heyerdahl:

«Du vet vi møttes under 'de hårde 30-åra' i Tübingen, og den gang trodde jeg at det var idealisme i den norrøne orientering hos tyskerne, jeg trodde virkelig at nordisk kultur derved skulle blomstre op igjen efter all den blandingskultur vi hadde blitt flasket op med. Det var derfor for mig en sørgelig skuffelse slik som tyskerne oppførte sig fra og med 9. april 1940 – og jeg blev tyskerhater, rett og slett – jeg klarer aldri mer å lese de store tyske diktere og filosofer osv. […]»[30]

1. Utsnitt fra Ragnarok #2, 1938

2. Geirr Tveitt som ung. (Foto: Kvam Herad / Alfred Vikør)

3. Forsiden på Ragnarok #2, 1938

4. Faksimile av Stubbryteren #7-8, 1938. Klikk på bildet, eller her, for en leselig utgave.

[2] «Baldurs draumar», Ragnarok, nr. 8, oktober 1935.

[3] Ragnarok, nr. 2, mars 1938.

[4] «Baldurs draumar», Fronten, 15.03.1938.

[5] Samtale med tidligere NNSAP-aktivist Arve Wang-Sandaas, 05.03.2002.

[6] Brev fra Tveit(t) til Barth-Heyerdahl, Sunnaas Sykehus, Nesoddtangen, 06.02.1971, PA Barth-Heyerdahl.

[7] Brev fra Tveit til Hauer, Oslo, udatert. (ant. juni 1936), Hauer, N1131, 65, 135, Bundesarchiv, Koblenz.

[8] Brev fra Tveit til Hauer, Hardanger, 12.07.1937, Hauer, N1131, 65, 131-133, Bundesarchiv, Koblenz.

[9] Ragnarok, nr. 9-10, desember 1936, s. 189.

[10] Stubbebrytern, nr. 7-9, 1938.

[12] Walter Fyrst: Min sti, eget forlag, 1981, s. 90.

[13] Brev fra Tveit til Hauer, Paris, udatert (ant. april 1938), Hauer, N1131, 65, 129, Bundesarchiv, Koblenz.

[14] Brev fra Tveit til Hauer, Hardanger, 12.07.1937, Hauer, N1131, 65, 131-133, Bundesarchiv, Koblenz.

[15] Brev fra Tveit til Hauer, København, 31.08.1938, Hauer, N1131, 127, 127, Bundesarchiv, Koblenz.

[16] Brev fra Jacobsen til Hauer, Moss, 12.12.1937, Hauer, N1131, 65, 45, Bundesarchiv, Koblenz.

[17] Dette gjelder antagelig både navnefesten til Jacobsen og Fürsts barn og Per Imerslund og Liv Assarsons giftemål. Flere samtaler med Jacobsens datter og Imerslunds datter.

[18] Formuleringen er Eugen Nielsens, men kretsen gjør den til sin i Ragnarok, nr. 3, mars 1937.

[19] Tveit deltok flittig på Landnåms møter, flere møtereferater fra 1938, PA Engelschiøn.

[20] Hans S. Jacobsens notat, udatert, ant. våren 1938, PA Engelschiøn.

[21] Brev fra Jacobsen til Tveit, Moss, 04.10.1940, eske 1, L-sak Jacobsen, Riksarkivet, Oslo.

[22] Tveits brev til ministerpresident Quisling, Justisdepartementet og Kulturdepartementet våren 1942. Sitert etter Hans Jørgen Hurum: Musikken under okkupasjonen, Oslo 1946, s. 73f.

[23] I september 1940 ble Wilhelm Koren Christie innsatt som riksfull­mektig i NRK, og fra første dag oppsto det et antagonistisk forhold mellom denne borgerlige frimurer og byråkrat og den sterkt tyskvennlige og pangermanske programdirektør Eyvind Mehle. Mehle beskyldte Christie for å drive fordekt frimurersk agitasjon og for derfor å være politisk upålitelig. Christie på sin side appellerte forgjeves til propagandaminister Lunde om å få fjernet den mentalt ubalanserte og paranoide Mehle – som blant annet truet sine medarbeidere med pistol og med sine nære kontakter til tyskerne. Utover året eskalerte motsetningene i den grad at de ble bragt inn for NS’ interne partirett, hvor Christie fikk full støtte. Se Hans Fredrik Dahl: NRK i fred og krig, Oslo 1991, s. 203f.

[24] Hurum: Musikken…, op. cit., s. 45.

[25] Avskrift av brev fra Jacobsen til Lindheim, Moss, 19.10.1940, L-sak Jacobsen, eske 2, Riksarkivet, Oslo.

[26] Jacobsens skriv til høyesterettsjustitiarius Paal Berg, 22.05.1945, L-sak Jacobsen, Riksarkivet, Oslo.

[27] «Gäste und Redner bei der VDA-Tagung (1940)», NS22, 105, Bundesarchiv, Berlin.

[30] Brev fra Jacobsen til Skancke, 02. 09.1940, boks 14, mappe 12, L-sak Jacobsen, Riksarkivet, Oslo.

[31] Hauptsturmführer Schwalm: «Besprechung mit Hans S. Jacobsen, in Moss am 17.9.1942», NS21, 805, Bundesarchiv, Berlin.

[32] Samtaler med Jacobsens familie. Brev fra Tveit til Jacobsens første kone.

[33] Brev fra Tveit(t) til Barth-Heyerdahl, Sunnaas Sykehus, Nesoddtangen, 06.02.1971, PA Barth-Heyerdahl.

er dr. philos., religionshistoriker og forsker ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. Han har blant annet utgitt boken Religion og rase. Nyhedenskap og nazisme i Norge 1933 - 1945 og (sammen med Bernt Rougthvedt): Det ariske idol. Forfatteren, eventyreren og nazisten Per Imerslund. I begge får Geirr Tveitt omfattende omtale.

Kontakt
terje.emberland (at) hlsenteret.no