HESTENS

HISTORIE

OG VILLHESTER !

Hesten er sannsynligvis oppstått i Nord-Amerika. Derfra spredte de seg i miocen til Asia, Europa og Afrika. Som følge av de svære klimatiske omveltningene i kvatertiden, døde hestedyrene ut i Amerika. Samtidig ble deres utbredelsesomr å de i Europasia innsnevret til de traktene der man i dag finner de ville hesterasene. D.v.s. enkelte ø rkenstr ø k i de ø stlige og vestlige omr å der p å det gamle kontinentet. Europeerne har f ø rt dem med seg tilbake til deres opprinnelige hjemland.

Villhestene liker seg best i flokker, og savannene og steppene er deres naturlige leveomr å der. Alle hestedyrene er spenstige og rask i bevegelsene. Og de har en i ø ynefallende elegant bygning. De er temmelig sky av seg,og de store rovdyrene er deres farligste fiender. Men de forsvarer seg ved bruk av hover og tenner. D.v.s. med spark og bit. Ofte klumper de seg sammen i sm å flokker for bedre å sl å tilbake et angrep, og de angriper ikke mennesker. Alle arter av slekten "hester" kan pares med hverandre, noe som gir en rekke ulike krysninger. Hoppene, som har pattevortene i lysken, setter bare et f ø ll til verden ved hver f ø dsel. Drektighetstiden er 320-380 dager. selv om et f ø ll st å r p å egne ben allerede samme dag det er f ø dt, viser moren lenge ø mhet og omsorg for avkommet sitt.

I noen begrensete str ø k i Asia og Amerika finner man n å noen hesteformer som lever i frihet. De er ikke s å vakre og h ø yreiste som sine tamme slektninger. Skikkelsen er lettere og mer grovbygd. Hodene er brede, sjelettbygningen er sterk og kantet, og h å rkledningen er lengre og mer strittende. Likevel er de ganske robuste og t å ler virkelig hardkj ø ring bedre enn tamhestene. Det er riktigere å bruke forvillede enn vill om disse dyrene. I de fleste tilfellene er det faktisk slik at disse hesteformene stammer fra tamhestene. Da de fikk friheten tilbake, dro de ut p å de ugjestmilde steppene som for lenge, lenge siden var deres stamfedres enemerker. Den eneste virkelige ville hesterasen som finnes i dag, er Przewalskihesten. De fleste mener at de mongolske og tibetanske Villhestene stammer fra denne arten. Przewalskihestene har aldri latt seg temme.

TARPANENE

Tarpan, den europeiske villhest, er i dag utd ø dd i vill tilstand. Men inntil for ca. 100 å r siden levde den i frihet i Polen og Russland. Denne hesten var av middels st ø rrelse. Den var forholdsvis slank med lange lemmer. Men den var samtidig sterk og hardf ø r. Hodet var noe bredt og profilen v æ rlingnene. Halsen var kort og tykk. H å rkledningen som alltid var tykk og kort og kruset, var n æ rmest musegr å . Tarpanen levde i flokker p å omkring 100 dyr, fordelt i sm å familiegrupper, som ble ledet av en hingst. Lederhingsten forlangte lydighet og underkastelse. Den lot ikke unghingstene slippe til i gruppen, og jaget dem med energisk spark og bit. N å r hingsten oppdaget fare, vrinsket den. Det var varseltegn til hele flokken som alltid fors ø kte å flykte mot vinden. Hoppene og f ø llene r ø mte f ø rst. S å fulgte hingstene som beskyttet den flyktende flokken. De vek ikke engang for rovdyrangrep, men forsvarte seg med å sl å med hovene. Den Russiske steppebefolkning var ikke s æ rlig glad i TARPANENE. N å r en flokk tarpaner st ø tte p å et lag arbeidshester, l ø p de bort til dem og fors ø kte å f å sine slektninger med seg til et liv i frihet.

PRZEWALSKIHESTEN

Przewalkihesten er den mongolske villheten. (eguus Przewalskii) kalles"Taka" av mongolene og kertagavkrigerne. Den lever i vill tilstand i de fleste str ø k av Gobi ø rkenen i vestlige delen av Mongolia. Den ble f ø rst oppdaget i Dzungana i 1879 av den Russiske offiseren Nikolai ichailovitsj Przewalski. Han var en lidenskapelig oppdagelsesreisende som klarte å frakte med seg til Europa deler av et f ø ll. Denne hesten er liten av vekst. Av utseende virker den tykkfallen, og den kan neppe sies å v æ re s æ rlig elegant. Hodet er bredt og kort, ø rene er sm å og ø ynene er livlige. Halsen er kraftig og muskul ø s, og den tykke manen er grov og strittende. H å rkledningen ervanligvis enten blekgr å , skittengule eller lys hasselbrun, og under buken er den hvit. Den er kortere og ikke fult s å tett i sommerhalv å ret. Og da kan tydelig se den svarte rygglinjen, " å len" som ellers er s å typisk bl.a. for muldyr. For ø vrig er den lett å kjenne p å de m ø rke lemmene , som ofte kan v æ re stripet. Disse Villhestene holder sammen i flokker p å omkring 15 dyr, med en eldre hingst som anf ø rer. De kjemper for sin frihet med bit og spark. Hvis de blir fanget som f ø ll eller unghest, sl å r de seg stort sett til ro i fangenskap. Men man kan ikke stole helt p å dem. Fra tid til anen v å kner villdyret i dem til liv igjen.

I Asia finner vi muzinen eller steppehesten, som mongolene aler opp uten å temme. De slippes l ø s, å m å selv s ø rge for å skaffe seg noe å ete. Men melken fra hoppene blir brukt. Den gj æ res, og det blir s å laget en alkoholholdig drikk av den. Drikken kalles "Kumys."

FORVILLETE HESTER

Cimarroner kalles de forvillede hestene som lever i temmelig store flokker p å de endel ø sesteppene (pampas) i Argentina og Paraguay. De stammer fra hestene som Spanierne hadde med seg da de gikk i land i Buenos Aires i 1535, og er senere blitt forvillet. Ogs å i Nord-Amerika og i Australia har det hvert slike forvillete hester. I Nord-Amerika kalles de mustanger, og i Australia brumbles.

TAMHESTER

Menneskets djevelske erobring.

Uten overdrivelse kan man sl å fast at TAMHESTER er et produkt av det menneskelige intelligens. For å skape en hest til forskjellige oppgaver s ø rger de for milj ø messige betingelser og riktig ern æ ring. Naturforskeren Buffo sier at hesten gj ø r alt i sin makt for å oppfylle menneskenes vilje. Den sliter seg selv ut og g å r i d ø den for å gj ø re fylles for seg. Det var ofte hesten som gikk seirene ut av et slag- den hesten som hadde en rytter som satt s å fastplantet isalen at den kunne utrette under.

Hestetemming opp igjennom tidene!

Hjemstaten for de n å v æ rende TAMHESTER er det store asiatiske omr å det nord ø st for det kaukasiske fjellkjede. Det var det ariske folk som tok hesten f ø rst i bruk. Folkene som ariene nedstammer fra- persere, hinduer og iranesere-

tok med seg hester da de dro fra sitt eget hjemland. Og de brakte ikke tamhesten bare til forskjellige str ø k av Asia, men ogs å til hele det Europeiske kontinent. Noen som brukte hesten like tidlig var skyterne. De var kjent for sin fremdragene rytterevne. Skytterne holt til i Himalaia, men vandret stadig vestover. Filip av Makedonia tvang skyterne til å gi fra seg 20 000 hester i krigsbytte da han beseiret dem. Hesten bruktes til trekkdyr lenge f ø r en begynte å ri p å den. Egypterkongen brukte hesten til å trekke tilbake oppr ø rsmennene fra Baktria. Kong Ninos lot hestene trekke stridsvogner da han gikk inn i India for å erobre verden. Helt fra tiden f ø r trojanerkrigen brukte ogs å grekerne og folk i Lilleasia hester i sine krigsforetagelser. J ø dene tok hestene i bruk som husdyr atskillig senere, omkring 1650 f. kr. De hellige skrifter nevner at den ble anvendt som trekkdyr. Men i Davids tid og enda mer under Salomons, n æ rmere å r 1000 f ø r v å r tidsregning, var hesten blitt et vanlig husdyr ogs å hos j ø dene. I anen Kr ø nikebok st å r det f.eks. at Salomo eide 40 000 hester og 12 000 vogner. Og endelig. I Europa ble hesten tatt i bruk som husdyr da arierne invandret omkring å r 2000 f. kr. I f ø rste tiden ble hesten bare brukt i krigsoperasjoner, men senere l æ rte menneskene seg til å utnytte dyret p å mange slags vis. Omkring 680 f.kr. ble de f ø rste hesteveddel ø p avviklet p å Olympen, og prestene i Zeus- templet utbasunerte navnet b å de p å vinnerhest og kj ø rer. Perserkongen Kyros den store var den f ø rste som tok hesten i bruk som kommunikasjonsmiddel. Omkring 500 å r f.kr. satte han i gang fast passasjerruter med hestekj ø ret ø y mellom de st ø rste byene. Og p å hver etappe ble det satt inn friske og utvilte hester.

Hestesalen, slik vi kjenner den i dag, ble f ø rste gang tatt i bruk - riktignok uten stigb ø yler - i Kina i det f ø rste å rhundrede e.kr. Og to hundrede å r senere var den ogs å kjent i Europa. Men man brukte stigb ø yler fra det 9. å rhundrede. For å beskytte hestenes f ø tter brukte man i oldtiden l æ rst ø vler. De s å kalte hipposandaler, som romerne senere utviklet til jerns å ler. Det ser ut til at de keltiske og germanske stammene alt f ø r Kristus skodde hestene med nagler, noe romerne l æ rte seg f ø rst da Romerike hadde eksistert i flere hundre år.


DE VIKTIGSTE HESTERASENE

KALDBLODS.

Den norske d ø lehest ( ø stlandshest) Den er passe stor. God til ridning og kj ø ring. Godt gemytt, grei å stelle og har alle hesterasers farge og avtegn.

Fjording. En mindre hest. Livlig temperament. Snill godt gemytt. Brukbar hest for voksne og barn. N ø ysom. Lettforet. Farven blakk eller gr å . (musket).

Nordlandshest. (lyngenhest). Liten. Brukbar til kj ø ring og ridning. V å ken. Kvikk. Kan bli meget gammel, 30 - 40 å r. Farven r ø d, brun eller svart.

Islandshest. Meget liten. For kj ø ring og ridning. Menneskekj æ rlig og grei å h å ndtere. Farve r ø d, brun, svart og flekket.

VARMBLODS - FULLBLODS

Fullblods er en hest som er rendyrket i England. Kan ogs å brukes til ridning. Mest brukt til veddeløp.

Den arabiske fullblodshesten.

Den eldste rasen som eksisterer i dag. Det betyr ikke at det finnes s å mange araberhester. Vesentlig har denne hesterasen forbedret mange andre hesteraser, som g å r undre fellesbenevnesen "orientalske typer". Araberen og dens n æ re slektninger, den persiske, den syriske og den tyrkiske, holder til i uhyre f å omr å der i det nordlige Afrika og det vestlige Asia. Overalt ble araberne renavlet, unntatt i Marokko, der den blir oppdrettet sammen med berberhesten. Den har en kropp og et vesen som gj ø r den til det vakreste blant hestedyrene. Middels stor og veier 400 - 420 kg. Ansiktet forholdsvis kort og smalt. Ø ynene livlige og uttrykksfulle. Ø rene sm å . En grasi ø st sterk hals, svakt buet. Farven gr å -skittengule, lysegr å , r ø dbrune eller svarte.

Araberens opprinnelse: Muhammed flyktet fra Mekka tol Medina (Egira, å r 622 f.kr.) tok han med 4 hopper, som klarte reisen mellom disse byene i et eneste strekk. De samme hoppene ble s å brukt til å skape rasen. Det er derfor sikkert at nomadefolket i det vestlige Asia kjente til denne rasen allerede i enda tidligere tider. Der var hesten livsn ø dvendig og uerstattelig. Araberen ble innf ø rt til de vestlige land i middelalderen. Fra araberen nedstammer den engelske fullblodshesten, den pr ø ysiske trakehnen, den analuiske, den italienske - sardinske den sicilianske lipizzanerhesten og de persiske rasene.

Den engelske fullblodshesten. Veddeløpshest, og av den grunn oppdrettet over hele verden. Den er et fremdragene eksempel hvordan man kan forme en rase ved å ta i bruk de viktige metodene i avl og oppdrett. Opprinnelsen ligger kort bak i tiden. I halvdelen av 1600 tallet da veddel ø p var et privilegium for overklassen. Bud om å importere en orientalsk hingst for å ø ke farts og utholdenhetsegenskaper, kom fra Charles 2. i 1600. I å rene som fulgte ble jakt p å arabiske fullblodshingster intens. Mellom 1600 - 1700 ble arabiske fullblodshester paret med engelske hester. De betraktes som grunnleggere. Farve rødbrun, brun og av og til forekommer det noen hvite flekker. Man kan sjeldne mellom to sorter av engelsk fullblods. Sprinter og Stayeren. Stayeren er ikke fult s å rask som sprinteren, men mer utholdende. Den brukes til å forbedre andre raser.

Den Amerikanske traver. Denne hesten blir stadig viktigere og mer interessant. Enn å n å r den ikke opp mot den Engelske , men er like god p å traverbanen, som engelsk fullblods p å veddel ø psbaner. Rasen er temmelig ung og kan tidfestes til 1788. Engelsk fullblodshingst ble importert til USA. Den raske m å ten å trave p å er det mest karakteristiske ved dette dyret. Dets farve er r ø dbrun og brun.

Kjørehester og ridehester. De viktigste fullblodsrasene er allerede beskrevet, men jeg skal nevne noen flere dyr innen denne gruppen. De blir brukt til ridning eller kj ø rehest. N å n å r vi har f å tt disse mer ø konomiske samferdsmidler, minner disse dyrene oss om gamledager.

Berberhesten er små voksen, våken og forstandig. Beduiner - nomadene i ørkenstrøket i Nord-Afrika, fra Marokko til Egypt og Sudan holder denne hesten.

Lipizzaner - hesten er utpreget kj ø re og paradehest. Ble oppdrettet i Lipizza og var den ø steriske keiserfamiliens stolthet. Kom til Italia. Denne hesten har en tendens til å steppe. I dag er Lipizzaneren et f ø rsteklasses ridedyr. Farven er gr å .

Maremmahestene er nesten forsvunnet. En gang var den mest verdifulle hesterasen i verden. Ganske stort dyr. Klossete skikkelse. Meget utholdene, sindig og nøysom.

HALVBLODS

Jakthest er en britisk hest. Den er flink til å hoppe, l ø per fort og er meget utholdende. Denne jakthesten er Irsk Hunter. Den er storvoksen, skjelettet robust og neseprofilen er rettlinjet eller svakt krummet.

Hackneyen. Temmelig ensartet. Livlig, utholdende ride og kj ø rehest. Elegant bygget. Ikke s æ rlig gammel.

Avelengohesten Finnes ikke mange. Ren rase. Nyttig i fjellstr ø k. Tykkfallen, robust og sindig. Solide muskler og lemmer. Hovene harde og slitesterke. Man og hale lang, og sv æ rt tykk. Farven er kirseb æ rr ø d eller lys r ø dbrun. Man og hale er blass.

Sjettlandsponnier og dverghester. Om de er små er de robuste og flinke til å arbeide. Tykk h å rkledning og lang man og hale. Ikke alltid til å stole på . Kan rett som det er finne p å å sparke å bite. Likevel lar de seg lett temme og trene opp. God som sirkusdyr og ridedyr for barn.

TREKKHESTER

Bretonske hester st å r som eksponenet for trekkhester. Stammer fra Bretagne. Ganske stor. Veier 500-600 kilo. Tettbygd, robust skikkelse. F ø yelig, villig, ern æ rgisk og livlig. Trekker tunge lass i godt tempo. Sterk og meget utholdene. I gamledager spent foran pasasjervogner og postvogner. G å r under oppnavnet "vognmann". I Italia finner vi dem i Po-dalen. Der gj ø r de nytte for seg i jordbruket.

Belgisk trekkhes er utpreget langsom av seg, og har et flegmatisk temperament. Ingen andre hester kan m å le seg i styrke og utholdenhet.

 

EN HEST TEMPO I DE FORKJELLIGE GANGARTENE.

En almindelig ridehest.

I avbalansert skritt ca. 100 m i min.

I avbalansert trav ca. 230 m i min.

I avbalansert galopp ca. 350 m i min.

En god norsk traver g å r 1000 m p å 1,30-1.40 min.

En norsk elitetraver g å r 1000 m p å under 1.30 min.

En varmblodstraver g å r 1000 m p å 1.20-1.30 min.

En varmblods elitetraver g å r 1000 m p å under 1.20 min.

En fullblods veddel ø per (sprinter) g å r 1000 m p å ca 1.00 min.