Tirsdag 23 April
Tegn & Under II
Tegn
&
Under
Forlaget www.himmelen.info
Formålet med boka er å motivere leseren til å ha et personlig forhold til Gud.
Innholdsfortegnelse
1: Dronningen av Nederland fikk barn etter forbønn . . . . .
2: Spontan, levende og personlig kontakt med Gud
og frivillig bønn gir bedre helse . . . . . . . . . . . .
3: Jesus reddet barn fra graven . . . . . . . . . . . . .
4: Johan Østereng så et korstegn i månen . . . . . . . . .
5: En engel hjalp den lille jenta med å slokke brannen . . . .
6: Per Næss så at Jesus helbredet ham for kreft i 1994 . . . .
7: Charles Darwins siste leveår . . . . . . . . . . . . .
8: Lysende Kristusskikkelse over Grimstadfjorden i 1934 . . .
9: Daniel Ekechukwu sto opp fra de døde i 2001 . . . . . .
10: Lysende kors over Sachsenhausen 1. påskedag 1944 . .
11: Brannen i Ålesund i 1904 sparte huset til Anders Nord . .
12: Haikeren i bilen til Hans Torgersen forsvant i fart . . . .
13: Bibelen brant ikke opp . . . . . . . . . . . . . . .
14: Morfar og Melina . . . . . . . . . . . . . . . . .
15: Kapellanen fikk nye bein . . . . . . . . . . . . . .
16: Kvinnen gikk ned
17: Tegn på himmelen over Ukraina . . . . . . . . . . .
18: 50 000 familier overlevde i sju måneder på en sekk med ris
----------------------------------------------------------------------------------------
”For så høyt har Gud elsket verden, at Han ga Sin Sønn, Den Énbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.”Jesus Kristus
ISBN 978-82-996843-6-1
1: Dronningen av Nederland fikk barn etter forbønn
Dronning Vilhelmina som regjerte i Nederland fra 1890-1948, spurte John G. Lake om han kunne be for hennes problemer med unnfangelse slik at hun kunne bære fram et barn. Hun hadde tidligere hatt seks spontanaborter.
Lake sendte beskjed tilbake til dronningen om at bønnen var besvart. Mindre enn ett år senere fikk dronningen sitt første barn, Juliana. Barnet vokste opp og ble senere dronning Juliana av Nederland som regjerte fra 1948 til 1980. Hennes datter, Beatrix Wilhelmina Armgard, ble dronning i Nederland i 1980.
John G. Lake ble født 18. mars 1870 i Ontario, Canada og døde 16. september 1935 i Spokane, USA. Man regner med at over 100.000 mennesker ble helbredet gjennom hans tjeneste bare i USA.
Kilde: Boka ”Guds generaler”
2: Spontan, levende og personlig kontakt med
Gud og frivillig bønn gir bedre helse
En undersøkelse viser at levende tro på Gud har en positiv innvirkning på helsa. Over 35.000 mennesker i Tyskland har deltatt.
-Jeg synes at resultatene av denne undersøkelsen høres rimelige og fornuftige ut. Det er beskyttende for oss å ha sunne verdier, sier professor Nils Retterstøl. Retterstøl er én av de fremste fagfolkene innen psykiatri både her i landet og internasjonalt. Han kjenner ikke selv til denne undersøkelsen, men finner ingen grunn til å tvile på resultatene.
Professor Ronald Grosarth-Maticek i Heidelberg i Tyskland har gjort en omfattende undersøkelse om hva som virker positivt inn på helsa. Han er direktør for preventiv medisin ved det europeiske senteret for fred og utvikling. Undersøkelsen, der over 35.000 mennesker har deltatt, er nå presentert i den tyske avisa Idea Spektrum.
De utslagsgivende faktorene for god helse og tilfredshet er følgende:
-Kroppslige faktorer: gener, kost/ernæring, mosjon og søvn.
-Sjelelige faktorer: vilje til aktivitet, mulighet til å bestemme selv og entusiasme.
-Sosiale faktorer: god integrasjon og gode medmenneskelige forhold.
-Åndelige faktorer: spontan, levende og personlig kontakt med Gud, frivillig bønn.
Undersøkelsen viser klart at som isolert faktor er troen viktigst for helsa. Og da menes en levende kontakt med Gud – både i medgang og motgang. Dette må ikke være av plikt, rutine eller tvang.
Mange av svarene i undersøkelsen lød som følger:
”Takket være min personlige kontakt med Gud kjenner jeg alltid en helbredende virkning til kropp og sjel” eller ”Gud har ledet meg i hele livet, beskyttet, bevart og elsket meg”.
-Kristne mennesker har et gjennomtenkt syn på sentrale ting, og de er rimelig opptatt av verdier. De har også et forhold til Gud, og vet at de skal stå til rette for det de har gjort. I tillegg hører de ofte med i en kristenflokk som ønsker å hjelpe dem som har det vanskelig, sier Retterstøl.
Kilde: Forskningsundersøkelsen til Ronald Grosarth-Maticek
3: Jesus reddet barn fra graven
Ifølge egyptisk fjernsyn skal to barn som var levende begravd ha fått besøk av Jesus i graven. Barna ble reddet og historien har gått sin seiersgang i det nordafrikanske landet.
Denne fascinerende og mirakuløse historien ble fortalt på en nyhetssending på den statlige egyptiske TV-kanalen. Historien har blitt et samtaleemne i hele landet, sier en oppglødd Fredrik Bengtson. Han jobber til daglig med sosiale prosjekter for en svensk organisasjon i Midtøsten. Nylig var han på besøk hos venner i Kairo der han fikk bekreftet historien fra flere personer.
En egyptisk familie på fire, skal ifølge egyptiske medier, ha blitt utsatt for en alvorlig bilulykke. Begge foreldrene døde, men barna, en baby og en åtteåring, overlevde. En slektning av familien, som ønsket å tilegne seg arven, skal ha bestukket politiet og gravlagt de to barna sammen med de døde foreldrene. Graven skal ha vært i en hule i fjellet. Etter tre uker skal noen ha hørt lyder fra graven. Politi og muslimske prester skal da ha blitt tilkalt og graven åpnet. Til sin store forskrekkelse fant de babyen og åtteåringen i live i graven.
Det statlige fjernsynet sendte en av sine mest kjente reportere til stedet for å intervjue åtteåringen om hvordan de hadde overlevd i graven. Gutten fortalte da at det hver dag kom en snill mann med mat til ham. Mannen vekket også moren slik at hun fikk ammet babyen. Deretter skal han ha tent lys overalt i graven. Gutten fortalte videre at mannen lignet på ikonene som de kristne naboene hadde på veggen. Dessuten hadde mannen hull i hendene. Da gutten sa dette, skal reporteren ha utbrutt: ”Det må ha vært profeten Isa (arabisk uttale av Jesus)!”
Kilde: Egyptisk TV / Intervju med Fredrik Bengtson i avisa ”KS” 25. juni 2004
4: Johan Østereng så et korstegn i månen
”Etter at dette skjedde meg, snakket jeg aldri til noen om det ... utenom mine aller nærmeste. Hendelsen er nok derfor fortsatt ny for de aller fleste. Og mitt håp er derfor at noen - eller så mange som mulig, kan få hjelp i slike vansker jeg kjempet med: Nemlig tvilen...! Jeg og min kone bor i Fredrikstad.
En søndag gikk vi på besøk til min svigermor - som også bor der i byen. Etter en fin hyggestund, gikk damene inn på kjøkkenet og ble der ganske lenge. Imens ble så jeg sittende alene i stuen og stirre ut av vinduet. Det var en særlig stille og klar høstkveld. Og en usedvanlig vakker fullmåne lyste opp himmelen...
I den stunden kom en underlig stemning over meg ... og mange gåtefulle tanker og inntrykk fylte mitt indre. Det hele endte med de vanlige og dypere spørsmål i oss mennesker ... det dreier seg om livets opprinnelse, mening ... og særlig:
- Finnes det en virkelig og personlig Skaper og Gud; en som ser oss, er interessert i oss ... arme små skapninger?
Selv om jeg var blitt en voksen, moden mann, var jeg enda ikke kommet til noe klart religiøst/kristent standpunkt. Dette til tross for at både min egen far og bestefar hadde vært personlig troende. Ja, til og med aktive forkynnere! Men deres tro og overbevisning hadde altså ikke blitt min.
Jeg mente bare - som de fleste, at det nok sto en «høyere makt bakom alt»! Men noe mer enn det ... nei! Der stoppet det opp for meg.
Mens jeg satt slik og funderte, ble jeg sittende å stirre på den tindrende klare fullmånen. Da var det at den spontane impuls kom til meg. Drevet av en slags nidkjærhet i min barm, sa jeg til meg selv:
- Det må da gå an å få et skikkelig svar på dette spørsmålet…en gang for alle!
Dermed ... før jeg riktig visste hva jeg gjorde, begynte jeg å be! Ja, jeg ba til Gud. Og her er hva jeg sa i denne bønnen ... i denne uforglemmelige aftenstund:
«Gud, dersom du virkelig finnes, da vis meg det - og la jeg få se et tegn i månen!»
Ganske forskrekket over meg selv, satt jeg der og stirret på den store lysende måneskiva. Himmelen var aldeles skyfri og klar. Ufattelig nok satt jeg bare og ventet - noen sekunder, på at et eller annet skulle skje ...!
Da - umiddelbart, ble jeg vitne til det! Jeg forteller det på ære og samvittighet: Det ble tegnet en stripe midt på månen - ovenfra og ned, og deretter en ny stripe fra høyre til venstre - slik at et stort kors ble stående midt i månen ... jeg satt og SÅ at det ble tegnet for mine øyne!
Min reaksjon? Den sier seg selv - som enhver må forstå: Fra det øyeblikk i mitt liv har jeg vært troende. Jeg verken kunne eller ville fornekte en slik overveldende og konkret stadfestelse!
Tvilen i mitt liv hadde for alltid fått nådestøtet. Så sant jeg ville være et ærlig og sant menneske måtte jeg bare konstatere:
Ja ... det finnes en personlig Gud og Skaper!”
Flere vitner:
Fra det øyeblikk korset ble tegnet på månen, ble det stående hele natten, til ca. klokka 6 om morgenen. Det var flere som etter hvert oppdaget og bekreftet det. En av dem var Østerengs søster, Astrid, i Ridehusgaten. Da hun vanligvis var oppe så tidlig, ser hun dette syn på himmelen - over biblioteket. Undrende roper hun straks på mannen, Johan - men han kom nok litt for sent, for da var det gåtefulle korstegnet borte.
Til alle som ikke fikk se månen den natten, kom det for dagen enda sterkere bekreftelser. For i begynnelsen av uka, da byens dagsavis kom ut (Fredrikstad Blad), da kunne enhver lese om begivenheten! «Fenomenet» var nemlig observert av flere, og «det merkelige synet» på nattehimmelen ble nyhetsstoff: ”Klar fullmåne med korsmerke!”
PS: Etter at jeg ble kjent med Østerengs opplevelse, fikk jeg en telefon, hvor en ukjent dame ville fortelle at hun også var vitne til dette syn. Hun var kommet sent hjem fra en fest i Skjeberg-trakten, oppdaget plutselig korstegnet i månen, og hadde blitt engstelig. Hun var ennå ingen troende ...
Kilde: Bladet Tro og Fakta v/ Egil J. Eberson, Fredrikstad
”Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i Meg og Jeg i ham, bærer mye frukt. For uten Meg kan dere slett ikke gjøre noe.” Jesus Kristus
5: En engel hjalp den lille jenta med å slokke brannen
Det som her fortelles er en skildring fra virkeligheten. At den evige verden stundom griper inn i den timelige, er denne lille fortellingen en indikasjon på. Dette hendte i Vestfold for en tid tilbake:
En liten pike kom en dag til sin mamma og sa:
-Mamma, tror du på engler?
–Ja, svarte mor, - jeg gjør det.
–Men er du sikker på at alle engler har vinger? spurte den vesle piken.
-Det kan jeg ikke så helt sikkert si, men vi har da lært at de har vinger, sa mor.
-Jo, men du skjønner at den engelen som var inne hos meg i natt, han hadde ikke vinger.
-Hva er det du sier? Har du hatt besøk av en engel? spurte mor tvilende.
-Ja, sa den vesle piken bestemt og med overbevisning. Nå skal du høre: I natt våknet jeg plutselig. Foran meg i rommet sto en lysende skikkelse. Det var en engel. Engelen vinket på meg og ba meg stå opp. Da jeg var kommet opp, så jeg at den skjorten som du hadde lagt til tørk foran den elektriske ovnen var begynt å brenne. Så sa engelen til meg: Nå skal du og jeg ta denne skjorta og legge den under gulvteppet, og så skal vi begge trampe på den. Det gjorde vi. Da det var gjort, forlot engelen meg.
Mor sprang opp på soveværelset og kikket under teppet. Ganske riktig, under gulvteppet lå en forkullet skjorte.
Kilde: Avisa ”Evangelisten”, Kristiansand
6: Per Næss så at Jesus helbredet ham for kreft i 1994
Per Næss led av en sjelden og dødelig kreftsykdom (Von Recklingshousens sykdom – nevrofibromatese) som angriper sentralnervesystemet, skjelettet og hjernen.
En dag midt på 1990-tallet stupte han en dag i gulvet på jobben og ble kjørt i hu og hast til sykehuset. 47 ondartede kreftceller ble funnet.
-Legene åpnet topplokket, opererte og lappet meg sammen igjen. Jeg ble først sendt på rekreasjon og flyttet deretter hjem, sier Næss.
Det tok ikke lang tid før han var svært dårlig igjen og ble innlagt på Radiumhospitalet. Der ventet en tre uker lang cellekur, men tilstanden ble verre.
På dødsleiet
Per Næss ble flyttet til Lovisenberg Hospice.
-De som blir lagt inn på Lovisenberg Hospice, kommer som regel aldri levende ut derfra. Du får omsorg, kjærlighet og pleie. De gir deg en verdig avslutning på livet. En dag troppet noen fra Evangeliesenteret i Oslo opp på rommet til Per for å be for ham.
-Jeg ba selv også. Da jeg ba, lyste hele rommet opp som en kjempe-ildkule. I det ene hjørnet så jeg Jesus sto og vinket på meg. Jesus kom nær meg og jeg kjente at Han la hendene på meg. Hele kroppen ble glovarm, forteller Per og fortsetter: Jesus sa: ”Per, du skal ikke dø. Din tid er ikke omme ennå. Reis deg derfor fra din seng og gå.”
På det tidspunktet veide Per Næss bare 38 kilo. Dagen etter gikk han ut av rommet uten hjelp.
Doktor i en annen klasse
Per Næss ble fullstendig helbredet fra kreften. Overlegen på Radiumhospitalet, Jan Vincent Johannesen, skrev følgende om miraklet: ”Vi stiller oss helt uforstående til det underet som skjedde Per Næss.”
-Overlegen mente det måtte være en doktor på et høyere nivå som hadde reddet meg. Miraklet snakkes det om på sykehuset den dag i dag, poengterer Næss.
Total forandring
Etter miraklet dro Per Næss tilbake i arbeidslivet. Han fikk en 25% stilling i samferdselsetaten, hjalp til på Evangeliesentrene og dro rundt og holdt foredrag med Kreftforeningen.
-Jeg er glad. Jesus har forandret livet mitt totalt. Livet er ingen selvfølge, det er en gave og vi har det bare til låns. Det er viktig for meg å fortelle om det som har skjedd meg.
-Jeg har opplevd Jesus på nært hold og sett Han helbrede meg. Jesus har jeg i lomma hver dag. Han er med meg 24 timer i døgnet, understreker Per og legger til:
-Husk! Når man møter motgang, så fold hendene og be Fader Vår. Søk Jesus. Han er å finne!
Kilde: Intervju med Per Næss i 2004
7: Charles Darwins siste leveår
Charles Darwin døde i 1882. Han var da 73 år gammel. Lady Hope fra Northfield som kjente professoren meget godt, forteller om hans siste leveår.
Hun forteller: «Det var en av de herligste høstdagene som en bare sjelden opplever maken til i England, at jeg var invitert til å besøke professor Darwin. De siste årene han levde var han for det meste sengeliggende. Det gled et gjenkjennende smil over ansiktet hans da jeg kom inn i rommet. Han vinket med den ene hånden mot vinduet og vinket mot landskapet utenfor. I den andre hånden holdt han en åpen Bibel. Hva er det de leser? spurte jeg, i det jeg tok plass ved siden av sengen hans.
-Hebreerbrevet, svarte han. Enda en gang Hebreerbrevet... en kongelig bok kaller jeg det. Er det ikke storartet? Og så pekte han på det avsnittet han nettopp hadde lest og forklarte det nærmere. Jeg antydet til den omstridte oppfatningen angående skapelsesberetningen og de første kapitlene i første Mosebok. Jeg kunne se at han følte seg ille berørt. Han strøk seg flere ganger over ansiktet med hånden, og så sa han: «Jeg var svært ung den gang. Og jeg hadde mange uferdige interesser og var forundret over både det ene og det andre. Til min egen overraskelse ble menneskene fengslet av dem og gjorde en religion av dem.» Darwin tidde en stund. Han lå stille og tenkte. Så fortsatte han stille og sa noen ord om Guds herlighet og «bokens» storhet.
Han pekte på Bibelen som han holdt i hånden hele tiden. Så sa han plutselig: «Jeg har et lysthus nede i haven, det kan romme 30 personer. Jeg vil gjerne at De skal holde et møte der. Jeg vet at De pleier å lese fra Bibelen for folk rundt omkring i byene. I morgen ettermiddag vil jeg samle tjenestefolkene til et møte i lysthuset sammen med noen av naboene, og da vil jeg at De skal tale til dem.»
-Og hva skal jeg tale om, spurte jeg. «Om Jesus Kristus,» svarte Darwin med kraftig stemme, «og Hans frelse» føyde han til idet han senket stemmen. «Er ikke dét det beste emnet De kan tale om?
Og så skal De synge noen åndelige sanger sammen med dem.» Jeg skal aldri glemme det strålende ansiktet hans da han sa dette, og føyde til: «Om De vil holde møtet kl. 15:00 så skal De vite at jeg har åpnet vinduet her oppe, og jeg vil synge sammen med dere.»
Kilde: Bladet «Krigsropet» utgitt av Frelsesarmeen
8: Lysende Kristusskikkelse over Grimstadfjorden i 1934
Fredag 15.juni 1934 ble en skinnende og lysende Kristusskikkelse sett over Grimstadfjorden av et femtitalls mennesker. Det var skyfri himmel og solskinn da hendelsen inntraff - et eiendommelig og strålende vakkert luftsyn som ble iakttatt både fra byen og omegnen.
Her er fru Johanna Warholm Unsdals nedskriving av beretningen til Godhart M. Terjesen, øyevitnet som først fikk øye på fenomenet.
Hun forteller: -Er glad for å få det direkte fra den av øyenvitnene som fikk se det klarest, nemlig bestyreren for Bøndernes Salgslag i Grimstad, som nå har Gartnerhallen nede på kaien. Hans navn er Godhart M. Terjesen - og han fortalte da:
«Det var ved tretiden, fredag 15. juni 1934. Det var fint vær, klart med blå skyfri himmel, sola skinte. Men det blåste sterkt med skinntoppende små bølger på sjøen, og i Gundersens hekk, like ovenfor meg, sang en masse fugler med høy røst.
Men da Jesus viste seg på himmelen, la stormen og bølgene seg og sjøen ble blikkstille og blank, og fuglene holdt opp med å synge i hekken.
Først viste det seg en vakker sky langt borte i form av et fly, og den kom nærmere med stor fart. Ettersom den nærmet seg, så vi at den manglet midtparti, men da den kom over fjorden, ut mot havet, steg det ut av den, der hvor midtpartiet skulle ha vært, en Kristus-skikkelse med opprakte hender. Så senket de seg mer ned, slik som den kjente Thorvaldsens Kristusfigur, liksom velsignende.
Jesus hadde liksom en hvitglinsende myk, fotsid kjortel som beveget seg som et bløtt gevant omkring Ham, men de bare føttene viste seg og kunne sees nedenfor kanten. Håret hang bølgende til skuldrene, og Hans ansiktsuttrykk var så lysende mildt og kjærlig, så rent og skjønt.
Men da Han snudde seg mot Rønnes, så jeg klart hvordan tårene rant nedover kinnene Hans. Noen så til og med øyevippene klart og hvordan han beveget øynene. Kristusskikkelsen var omgitt av flere hvite engleskikkelser både over og under Ham.
Dette så vi alle, nesten 50 mennesker. Av disse var mange tilreisende. Vi så fenomenet i over 15 minutter på himmelen.
Selv løp jeg rundt for å varsle så mange som mulig. Jeg ringte også til Adressetidendes redaktør Knut Dyvik, som med hustru og flere andre også fikk se det.
Jeg løp også opp til min mor og noen andre troende kvinner hvor det var bønnemøte, og jeg som ikke var frelst den gang, ropte til Gud om at jeg måtte få nåde og bli med Jesus. Jeg var nemlig helt overbevist om at det nå var øyeblikket da Jesus kom for å hente Sine, før den siste store antikristelige trengselen brøt ut.
-Jeg overga meg da til Gud.
Det var en så mektig Guds kraft ved dette syn, at jeg ble helt avmektig i mitt legeme og kunne ikke holde meg oppreist og sank sammen på bakken og ropte om at jeg ikke måtte bli latt tilbake, men bli med Jesus, av nåde, for Jesu blods skyld, som nå renset meg fra all min synd.
Også på mange andre gjorde dette varselssyn et meget sterkt inntrykk.
En fotograf og noen kvinner løp for å hente fotoapparat, men da de kom tilbake, var synet vekk.
Det stod nesten i en halv time - til sist sto det kun tilbake en alterkalk (min mor så også et brød).
Men synet oppløste seg ikke, men:
Jeg så hvordan Jesus gikk innover i en blå himmel og forsvant.
Og en mindre hvit engleskikkelse viste seg med armen løftet som til velsignelse og stod der en stund, så forsvant de.
Så tok sjøen atter til å storme som før, og alle fuglene i hekken begynte igjen å synge. Og så var alt som før. Men alle måtte vi si: Vi glemmer det aldri.
Det ble ringt fra Oslo, Tidens Tegn, Dagbladet og Kristelig Ukeblad, og ingen kunne bortforklare dette herlige luftsyn og varseltegn fra Han som er, som var og som kommer meget snart.»
En sjømann fortalte det på denne måten:
-Jeg har sett alle slags rare skyer, like fra den bittelille sky som man ser på klar himmel og som blir til tyfon, og til perlemorskyer som er så sjeldne at vitenskapsmenn blir glade når man beskriver dem. Men maken til sky som den jeg nå så, har jeg ikke sett.
Nevn ikke navnet mitt, for da tror alle at det er en skipperskrøne når jeg sier at det var en Kristusfigur på den blå himmelen over Grimstad ved halv fire tiden fredag den 15. juni 1934. Tilfeldigvis så jeg opp mot himmelen som vi sjøfolk pleier å gjøre – og jeg ble stående stum over synet.
Kilde: Grimstad Adressetidende, 12. juni 2004
Kapittel 9: Daniel Ekechukwu sto opp fra de døde i 2001
Daniel Ekechukuwu satt i bilen på vei hjem fra sin far da bremsene plutselig sluttet å virke i en bratt utforbakke et stykke utenfor byen Onitsha i Nigeria. Bilen kjørte i stor fart inn i en steinsøyle. Daniel hadde ikke noe sikkerhetsbelte, og ble kastet fram i frontruten og fikk rattet med full kraft inn i kroppen. Hardt skadet døde han senere i ambulansen. Hans kone Nneka var i sjokk etter mannens død, men det var et skriftsted fra Hebreerbrevet 11:35, som ringte i ørene hennes: «Kvinner fikk sine døde igjen ved oppstandelse,» og hun ble overbevist om at Daniel ville få livet tilbake. Jeg minnet Gud på Hans løfter. Jeg tenkte at «dette kan ikke skje,» forteller Nneka.
Ble brakt til kirken
Rundt kl.23.30 på dagen for ulykken, 30. november 2001, skrev en lege ut en dødsattest, etter å ha undersøkt Daniel og konstatert at han var død. Den døde kroppen ble deretter brakt til et likhus, der den ble gjort klar for balsamering neste dag. Nneka fortsatte å holde fast på sin overbevisning, og søndag 2. desember, to dager etter ulykken, brakte Nneka og familien til Daniel liket til kirken i Onitsha, der Reinhard Bonnke skulle tale. Daniel var kledd for begravelse og plassert i en kiste.
-Jeg trodde at salvelsen ville vekke opp mannen min, forteller Nneka. For ikke å forårsake kaos i den fullsatte kirken, lot de være å ta kisten inn i møtesalen. I stedet ble den båret inn i et annet rom i kirken. Den nå helt stive kroppen ble lagt på et bord i rommet, og fire pastorer våket over den. Samtidig forkynte Bonnke i møtesalen, uten å være klar over hva som foregikk. Etter en stund merket pastorene at magen på liket begynte å rykke til. Så hev han etter pusten og begynte å puste uregelmessig og heftig. Pastorene begynte umiddelbart å be, samtidig som de masserte kroppen, som de beskrev som «stiv som et jernrør». En stund senere, kl.17.15 på søndagen, nesten to døgn etter at han døde, åpnet Daniel øynene og satte seg opp. Hans første ord var «vann, vann». Han var svimmel og ikke fullt bevisst, men etter bare noen timer, hadde han kommet seg og forsto hva som hadde skjedd.
På filmen forteller Daniel at han så to engler i ambulansen da han var på vei til å dø. De tok han med til Himmelen og til Helvete - en rystende opplevelse. Han fikk se lovprisningen i Himmelen og høre smerteropene fra de fortapte i Helvete. Blant annet så han en prest i Helvete som var der fordi han stjal fra kollekten. Englene sa at jeg skulle vende tilbake som en siste advarsel til min generasjon, forteller Daniel, som kan takke sin trossterke kone for at han ikke er død og begravet.
Legen som erklærte ham død, får i videofilmen møte den høyst levende Daniel, som ikke bare er oppstått, men også er fullstendig helbredet og ikke bærer noen spor etter den alvorlige ulykken.
- Det er sjokkerende; All ære til Gud! sier legen.
Kilde: Dokumentarfilmen ”Oppreist fra de døde”
10: Lysende kors over Sachsenhausen 1. påskedag 1944
Den stillfarne og beskjedne Edvind Børresen betrodde meg på sine eldre dager to helt spesielle erfaringer fra sitt lange liv. Det første meget spesielle tilfellet, får du del i her. Rolig, klart og sindig begynner denne hedersmann sin beretning…og forteller sterkt engasjert:
”I en alder av 84 år kan jeg i dag se tilbake på et liv i troen på min Herre og Gud. Min frelsesopplevelse fikk jeg alt i tenårene. Det skjedde under en vekkelsestid på Justøya utenfor Kristiansand. Glemmer det aldri. Jeg falt på kne ved en hoggestabbe i et skjul, helt alene. Jesus flyttet inn i mitt hjerte, og jeg ble – hva de kaller: Født på ny! Ja, jeg fikk virkelig liv i Gud…hvor ufattelig stort. Og inntil denne dag er jeg blitt bevart, tross både harde og langvarige prøvelser.
Men her skal du få høre hva som skjedde etter at jeg i 1943 ble arrestert av tyskerne. De tok meg for en ren bagatell. Slik var okkupasjonsmakten. Etter diverse forhør i det lokale fengsel på ”Arkivet” i Kristiansand, gikk ferden til Grini. Derfra ble jeg sendt til den beryktede tyske konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Det mareritt av fornedrelse, redsel og gru vi måtte leve i der, er vel skildret av mange nok. Derfor vil jeg gå rett på sak og her bare berette om påsken 1944!
Tyskerne gjorde ingen forskjell på helligdag og høytid. Slaveriet, torturen og myrderiene fortsatte uansett. At jeg var en kristen og fra ungdommens dager hadde lært å gå bønneveien, var til stor hjelp og styrke for meg. Å, hva skulle jeg gjort uten Jesus…! Men blant massen rådet bitterhet og hat. Ikke bare mot tyskerne, men også mot Gud.
De vanlige anklagene lød omtrent slik:
-Gud? Nei, hvis Han er til, så bor Han høyt der oppe et sted uten å bry Seg om oss og våre piner…
Men tross alt ondt: 1. påskedag opprant. Jeg vil aldri kunne glemme det. Og jeg har gitt Gud det løftet, at jeg skal vitne om det resten av mitt liv.
Vi norske bodde i en egen brakke, og som alle andre fanger, ble vi purret grytidlig (ja, sent på natten). Jeg hadde tørn ved bordet for å ordne med kaffesurrogatet med mer.
Da er det at mine kamerater roper: -Kom og se! Jeg kom meg da straks ut, og hva er det jeg får se? –Jo:
På denne tidlige 1. påskedags morgen – høyt oppe på himmelen, sto et stort lysende kors!
Det fantes ingen skyer på himmelen den dagen. Korset var dannet med fullstendig skarpe konturer, og det lyste mot oss med en forunderlig klarhet.
Det strålte mot titusener av forkomne, utarmede fanger – det strålte mot oss og talte…ja, det talte – om den Gud og Herre som ble prøvet i alt i likhet med oss; som frivillig tok på Seg den dypeste fornedring, skam og forakt, og som til sist gikk gjennom den mest pinefulle korsdød – og på den måten sonet synden, seiret over satans velde og forvandlet korsets forbannelse til et seierens og LIVETS symbol!
I flere timer lyste korset på himmelen over Sachsenhausen denne påskedag. Alle snudde seg og stirret. Da vi senere flere tusen fanger sto oppstilt på appellplassen, lyste det like klart. Til og med den tyske kommandanten og hans drabanter sto på sin veranda og studerte synet sterkt engasjert. Tegnet på himmelen fascinerte og undret alle. Også våre vaktsoldater som skulle kommandere oss til dagens arbeid, hadde problemer med å rive seg løs…
Opplevelsen var fantastisk – midt i all nød og elendighet. Da tyskerne ville overse og neglisjere hele høytiden, grep altså Gud Selv inn…og stadfestet påskens innhold og budskap – og det på en måte som utelukker og avvæpner all tvil og snusfornuft. Både ”jøder og hedninger” ble konfrontert med korsets evangelium denne påsken…som en hilsen fra Ham som har lidd mer enn alle – og som av ren og opphøyet kjærlighet ga Sitt eget liv.
Jeg overlevde den grusomme tid i Sachsenhausen. Vi ble reddet av de ”Hvite bussene” – som sikkert mange har hørt om. Ja, jeg overlevde…og kan i dag være med å vitne om Korset – dette Frelsens banner, som riktig nok er et anstøt og en dårskap for verden, men som er anerkjent av Gud i Himmelen – slik vi opplevde det rent konkret påsken 1944!
I dagsavisen Fædrelandsvennen ble nålevende vitner til dette påskeunder i Sachsenhausen etterlyst. Børresen meldte seg. Også en eldre mann ved navn Elsebutangen på 86, kunne bekrefte alt i detalj.
Kilde: Bladet ”Tro og Fakta”, nr. 3, 1994 og nr. 4, 1999, Fredrikstad.
11: Brannen i Ålesund i 1904 sparte huset til Anders Nord
Flammene lot et enslig lite trehus stå igjen under bybrannen i Ålesund i 1904. Stedet ser ut som en krigssone. Noen hagegjerder står, noen murhus nede ved sjøen er intakte. Midt i det som var et stort område med trehusbebyggelse, står ett eneste enslig hus igjen. Der bord Anders Nord. Det burde bare vært svart kull igjen av det som alle de andre husene omkring. All fornuft tilsier det. I stedet ble huset, som lå i Grensegata, berget. Det står der ennå. Ålesunderne kaller det bare Waldehuset – etter eieren.
Historien om Anders Nord er utrolig og sann på samme tid. Den er verifisert fra mange hold, blant annet av barnebarnet, og kan kanskje regnes som historisk korrekt?
Lysende engel
Anders Nord var en troens og bønnens mann. 22. januar 1904 var 69-åringen alene i stua. Da viser det seg en stor lysende engel for ham som sier: ”Frykt ikke! Jeg er utsendt fra Gud den Allmektige for å si deg at i denne natt skal hele denne by legges i aske for de mange og store synder som drives i den. Men du har funnet nåde hos Gud, og du og din hustru skal ikke gå ut, og ikke bære ut noe av det som hører dere til, for alt det som bæres ut, blir oppbrent. Jeg skal bevare dere, intet ondt skal ramme dere.”
Engelen spurte om Nord var villig til å følge dette, og han svarte ja. Han fortalte om det til kona Regine. Hun ble ute av seg, men sa ingenting.
Natta etter, klokka 02:15, ble det skutt med brannkanonene. Katastrofen inntraff da en voldsom orkan satte inn og ilden spredte seg i 14-15 retninger.
Omkring klokka tolv neste dag nådde ilden Waldehuset. Mens flammene sto på alle kanter, satt Nord og leste Salme 91. Der står det blant annet: ”Intet ondt skal ramme deg, og ingen plager skal komme nær ditt telt.”
Kona var mindre overbevist og begynte å bære ut eiendeler. Alt sammen brant opp som det var sagt.
Utpå ettermiddagen, etter 15 timer, sluknet brannen. Men huset der Nord bodde, sto! Og Nord hadde ikke gått ut.
Helt uskadd
Grensegata 2 var et helt vanlig trehus. Det skal ha blitt flyttet ut fjorden fra Sykkylven noen år før. Huset ble nøye gransket, men ingen forklaring ble funnet på at det var berget. Det er bemerkelsesverdig nok at huset ble stående når all bebyggelse rundt brant ned, med det virkelig oppsiktsvekkende er at huset var fullstendig uskadd. Selv ikke malingen var svidd. Det fortelles at uthuset like ved brant ned, alt som var båret ut av huset, forsvant i flammer, klessnora inn til husveggen skal ha brent opp, men huset var det ingen merker på.
Anders Nord snakket lite om engelen, budskapet og redningen. Han døde på sin 79-års dag i 1913. Samme år ble Waldehuset fredet.
Kilder: Tro&Fakta/ Harald Grytten: ”Ålesund Forteller”/ Sunnmørsposten
12: Haikeren i bilen til Hans Torgersen forsvant i fart
”Jeg hadde riktignok hørt om slike tilfeller, der en tilsynelatende tilfeldig haiker brakte sjåføren et budskap om Jesus…og deretter ufattelig nok bare hadde forsvunnet. Det hadde imidlertid aldri lykkes meg å få møte et slikt menneske som personlig kunne berette om noe slikt…helt inntil jeg fikk et tips fra min bror og venn Birger Forsmo; et tips som skulle føre til et aktuelt og meget sterkt tilfelle.
Det som hendte Hans Torgersen!
Etter avtale, dro vi av sted mot Bryne i nærheten av Stavanger – der Torgersen bodde. Og snart satt vi i stuen hjemme hos ham, i en meget fortrolig og interessant samtale. Mine inntrykk ble sterke og positive. For hans bakgrunn, hans sunne kristentro og hans ekte og naturlige vesen, ga meg solid grunnlag for respekt og tillit.
Men før vi lar ham selv fortelle, vil jeg bare får nevne dette: Helt fra unge dager hadde Torgersen følt kall til å forkynne evangeliet. Men han sto kallet imot. Under tiden ble han prøvet med sykdom. Hver gang rørte Jesus ved ham og helbredet ham. Til sist lovet han – tross all sin egen skrøpelighet, å lyde kallet.
Da han endelige begynte sin gjerning, fikk Torgersen en rik tid i forskjellige forsamlinger på Vestlandet. Men da – mens Gud velsignet liv og virke, nettopp da ble han rammet av et satanisk angrep! På grunn av sjalusi, ble onde rykter satt i systematisk omløp. Og mørkets makter så ut til å triumfere. Imidlertid fikk Torgersen klynge seg til Herren i sin uskyld, og finne hvile i det dyre løftesordet vi finner i Jesaja 54, 17…et ord til sterk trøst i hans store prøvelse! (”Ikke noe våpen som er smidd mot deg, skal lykkes, og hver tunge som reiser seg mot deg i dommen, skal du gjendrive. Dette er arven til Herrens tjenere, og deres rettferdighet er fra Meg, sier Herren.”Jes.54,17)
–Vi lar ham her selv fortelle:
”I denne svært vanskelige tiden, hadde jeg møter på Mysse i Sokndal. Vanligvis kunne jeg ikke overnatte noe sted, da jeg til daglig måtte passe min vaktmesterjobb i Maskinhuset på Hinna. Men denne helgen hadde det lagt seg til rette slik at jeg kunne overnatte.
Møtelokalet var stappfullt, og det ble ettermøte med forbønn. Vi lå på våre knær og ba, og Guds nærvær var så merkbart.
Da opplevde jeg at Herren talte konkret til meg og sa: ”Du skal kjøre hjem i kveld.” Jeg protesterte med en gang, da jeg jo hadde avtalt å bli igjen denne gangen. Men da denne ”beskjeden” kom igjen flere ganger, ga jeg meg til sist og bestemte meg for å dra…
Jeg forlot Mysse ca. 20.30. Mens jeg var på vei mot Egersund, kom jeg til et sted i nærheten av Hauge i Dalane. Der sto det en mann og haiket. Han sto ved et veiskilt med navnet Regeland.
Nå hadde jeg sluttet å ta opp haikere. Men denne så så fin og ordentlig ut, med hvit skjorte. Så jeg stoppet og åpnet døren fremme. Han spurte: ”Får jeg sitte på et lite stykke?” Jeg svarte: ”Vær så god, sitt inn her.” Men i stedet lukker han opp bak og sier: ”Jeg setter meg bak.”
Bare så vidt kommet inn, spør han: ”Hvordan er du fornøyd med din lagnad?” Overrasket svarer jeg da: ”Jeg synes det kan være hardt mange ganger…” Da sier han: ”Du har sitert salme 91, 11 på alle møtene. Det må du fortsette med. Men du må ikke glemme å si at Jesus kommer snart!” Dette gjentok han tre ganger.
Jeg sier da til ham: ”Hvem er du…som kjenner meg så godt?” Han svarer med et lite smil: ”Jeg er bare en vanlig utsending jeg óg.” Da tenkte jeg i farten at han måtte være en emissær eller misjonær som hadde vært på møtene mine. Noe annet kunne jeg ikke skjønne…
Etter dette begynte han å tale om møtene mine, om enkelte personer, og om hva folk var bundet av. Vi samtalte i ca 15-20 minutter. Så sier jeg til ham: ”Nå må du ikke glemme deg bort! Du nevnte jo at du bare ville kjøre med meg et lite stykke?”
Da fikk jeg ikke noe svar. Jeg ser raskt opp i speilet.
Da var det ingen der lenger. Personen var vekk!
Jeg stokk veldig og tråkket bremsene inn av full kraft (bremsesporet ble sittende i asfalten der flere måneder!) Jeg parkerte bilen helt i veikanten…og der brast jeg i hulkegråt. Slik ble jeg sittende sikkert over en time. Inntrykket var overveldende og kan ikke beskrives. Under takk og pris til Herren Gud, var det som om bilen ble fylt av himmelen!
I denne tilstand må jeg så ha startet på hjemveien. Men jeg vet ikke noe om det! Jeg lovet min Frelser Jesus, og jeg sang i løste tunger – fullstendig løftet over alt jordisk! Slik må jeg ha kjørt hjemover – inntil jeg plutselig er hjemme og står foran garasjeporten!”
Kilde: Egil J. Eberson, Bladet ”Tro og Fakta”, Fredrikstad
13: Bibelen brant ikke opp
På forsiden av ”Tro og Fakta” – bladet nr. 3, 1999, var det et foto av underbrannmester Ole Gunnar Kristiansen med en bibel i hendene. Etter brannen i Manalåsen 1c i Brevik, fant han boka i askehaugen – urørt av ilden…mens hele leiligheten med alt inventar var totalt utbrent… Begivenheten ble en sensasjon. Journalister møtte opp, både fra Oslos største aviser og fra dagspressen i Østfold og Vestfold.
-Men denne bibelen…hva var det med den? Kunne noe ved den forklare fenomenet? Disse spørsmål brant i hjertet da vi besøkte Linda Eriksen i Brevik…
Vi møtte henne en formiddag i februar 2000, i hennes nye rekkehusleilighet i Manalåsen 1c. Selve huset var eldre, men innvendig var alt fullstendig nytt. Mens vi står og beundrer interiøret, forteller en vennlig Linda hvordan brannen for vel ett år siden forvandlet alt hun eide til aske og ruin.
Brannen startet på natten, men hun og barna våknet i tide og reddet seg ut. Da brannvesenet kom, sto flammene 3-
Rent høytidsstemt tar jeg imot det unike eksemplaret som jeg både hadde hørt om og skrevet om før. Og jeg tenker: -Er virkelig dette boken som flammene ikke rørte?! Jeg åpner den ærbødig og betrakter den nøye. Snart oppdager jeg et par saker, som helt fjerner tvilen. Det første er sidesnittet, som er preget av brannens svarte støv. Og det andre er brannlukten…som fremdeles tydelig kan kjennes! Hvert eneste blad i bibelen, skinninnbindingen, bokstavenes gullpreg, alle de pålimte forgylte stjernene…ja, alt sammen var 100% intakt – mens altså alt annet var tatt av flammene – også alle de andre bøkene i huset…selvsagt!
Etter å ha konstatert disse kjensgjerninger, var tiden inne for mitt neste viktige spørsmål:
-Linda Eriksen, hvilke tanker har du selv gjort deg med henhold til dette bibelfenomen? Det ufattelige er jo et faktum! –Kan du tenke deg at denne hendelse kan ha en sammenheng av noe slag..?
Lindas eget vitnesbyrd
-Vel, jeg kan i hvert fall først bekrefte at denne bibelboken tilhørte min far. Han døde for 3 år siden. Og Bibelen var noe han verdsatte over alt annet. Stjernene utenpå hadde jeg dekorert for ham som barn…og da han gikk bort, skulle jeg arve bibelen.
Far var en helhjertet troende mann, som elsket Guds Ord – og praktiserte det. Da han og min mor bodde i Amerika, fikk de et sterkt kall fra Gud – om å reise tilbake til mors hjemsted ved Bø i Telemark, for å virke blant sin slekt der. Det førte til at alle i familien ble troende kristne! Jeg vet også at han var med å salve og be for syke…
Ettersom jeg alltid har vært alene med mine to små barn, viste min far særlig hjerte for meg og barna. Han kunne trøste på en så fin måte: -Vær trygg, Linda, sa han. –Ingen kan gjøre deg noe når du holder deg til den Herre Jesus!
Og at jeg skulle få beholde min kjære fars bibel…denne boken som ble bevart som et mirakel gjennom ilden…ja, hva annet kan jeg…enn å ta det som en trøst fra min fars Gud – som en stadfestelse på det han sa til meg da han var hos oss: -Frykt ikke noe, Linda! Den onde er beseiret!
14: Morfar og Melina
-Under besøket hos Linda Eriksen, for å få detaljene omkring bibelmiraklet, fikk jeg også hilse på Melina, Lindas 9 år gamle datter. Hun hadde nemlig fortalt sin mor noe ganske spesielt – noe som jeg så gjerne ville høre mer om. Og nå var anledningen der, til å prate litt med Melina selv. Og det fikk jeg!
-La meg straks si, at dette gjelder noe opphøyet og skjønt! Det rådet nemlig et særlig varmt forhold mellom morfar og Melina. Det kan man vel også godt forstå, da Melina aldri hadde hatt noen pappa hjemme. Så morfar var som en far for Melina – inntil hun var 6 år. Da døde morfar. Han måtte forlate både Melina og hennes mor. Et særlig sårt tap for dem begge, kanskje aller mest for lille Melina…
-Omtrent én uke etter morfarens død, mens Melina lå og sov på rommet sitt, ble hun vekket. Melina åpnet øynene forundret og så framfor seg – Der sto morfar…bøyd over sengen og så kjærlig på henne!
-Først ble jeg redd, sier Melina, som da var 6 år gammel, -for det lyste liksom av ham. Og jeg så også noen bak ham…det tror jeg kanskje var engler! sier Melina…åpent og ekte som bare et barn kan si det. Mor Linda har fulgt med, og skyter inn:
-Jeg kan bekrefte at Melina den morgenen kom tidlig ut til meg på kjøkkenet. Og det var tydelig at et eller annet virket sterkt på henne.
-Hva er det, Melina? spurte jeg.
Omsider gikk hun med på å fortelle meg det.
-Men mamma, sa hun alvorlig, -da må du love å tro meg…!
Dermed fortalte hun, klart og detaljert; Jo, Melina hadde som sagt først blitt redd, men da hadde morfar sagt til henne:
-Vær ikke redd, Melina! Så hadde han beroliget og trøstet henne. Og dermed var hun trygg…og snart var de to i gang med å prate sammen! Først hadde hun spurt om den ”fine kåpen” han hadde på seg…om hvor han hadde fått den fra. Og morfar fortalte henne at han hadde fått den av Jesus. Da hun også la merke til noen lysende kuler eller steiner (antakelig smykker) som skinte på kledningen hans, svarte han med det samme: -Jeg har fått dem av Jesus.
Til sist hadde morfar bedt Melina om å hilse både til bestemor, og til mamma og til mammas lillebror – Nicklas.
Så la han til: -Hils dem og si at jeg har det godt!
Jeg ser på Melina og spør henne: -Hva skjedde så, etter at morfar hadde besøkt deg?
Spontant og naturlig svarer hun:
-Etterpå sovnet jeg…og veldig fort ble det morran – og jeg gikk inn til mamma og fortalte det…
Å, hvordan en 9-åring kan være velsignet liketil og rett på sak!
Kilde: Bladet «Tro og Fakta», nr.2, 2000, Fredrikstad v/ Egil J. Eberson
15: Kapellanen fikk nye bein
Smith Wigglesworth (1860-1947) fortalte en gang om en vidunderlig opplevelse han hadde hatt da han bodde hjemme hos en kapellan i Den anglikanske kirken. Han og kapellanen satt og snakket sammen etter kveldsmaten. Samtaleemnet var utvilsomt at den stakkars mannen ikke hadde bein. Og de kunstige lemmene de hadde den gangen var ikke så fine som dagens avanserte proteser.
Plutselig sa Wigglesworth til mannen (noe han ofte gjorde når han skulle be for tilfeller som dette): ”Gå og kjøp deg et par sko i morgen tidlig.”
Den stakkars mannen trodde at det bare var en spøk. Men etter at Wigglesworth og kapellanen hadde gått og lagt seg den kvelden, sa Gud til kapellanen: ”Gjør som Min tjener har sagt.” Det var litt av en tittel – Min tjener! Gud kunne identifisere Seg med Wigglesworth.
Mannen fikk ikke sove mer den natten.
Han stod tidlig opp neste morgen, gikk til byen og ble stående og vente til skobutikken skulle åpne. Til slutt kom innehaveren og åpnet butikken. Og kapellanen gikk inn og satte seg.
Straks kom en ekspeditør og sa: ”God morgen. Er det noe jeg kan hjelpe med?”
Da sa mannen: ”Ja, jeg vil gjerne ha meg et par sko.”
”Ja vel. Hvilken størrelse og farge?”
Mannen nølte. Da fikk ekspeditøren se beina hans, og han skyndte seg å si: ”Beklager, men vi kan ikke hjelpe deg.”
”Det er helt i orden, unge mann. Men jeg vil ha et par sko; størrelse 42 og sorte.” Ekspeditøren gikk for å hente skoene. Et par minutter senere var han tilbake og ga dem til mannen. Mannen stakk den ene beinstumpen ned i en sko, og straks ble det dannet et bein og en fot! Så skjedde det samme med det andre beinet!
Deretter gikk han ut av butikken, ikke bare med et par nye sko, men med et par nye bein!
Wigglesworth var ikke overrasket. Han hadde forventet at dette skulle bli resultatet. Han kom ofte med bemerkninger som denne: ”For Gud er det ingen forskjell på om Han skaper et nytt lem eller helbreder et brukket bein.”
Poenget er dette: Wigglesworth ba ikke for mannen. Han sa hva han skulle gjøre, og mannen gjorde det.
Kilde: Boka ”Smith Wigglesworth – Hemmeligheten til hans kraft”
-------------------------------------------------------------------------------------
”Og de holdt hele tiden fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene.” Apostlenes gjerninger 2,42
”..hva annet krever Herren av deg enn å gjøre det som er rett, å elske barmhjertighet, og å vandre ydmykt med din Gud?” Mika 6,8
16: Kvinnen gikk ned
På et møte i nærheten av Los Angeles, gikk en kvinne umiddelbart ned i vekt fra
En annen mann var ute og kjørte i bilen sin, og da han lyttet til Allen Radio Hour ble han berørt i sitt hjerte. Han kjørte til side, la hendene på radioen og ba til Gud sammen med Allen om å ”sette alt tilbake på plass”. Han hadde fått sin høyre lunge, tre ribbein og brystbeinet fjernet av kirurger, pluss at han manglet den andre tåa på venstre fot på grunn av en sykdom.
Den kvelden vokste mannens tå ut med negl.
Legene ble forundret da røntgenbildene viste at høyre lunge, tre ribbein og brystbeinet, som de hadde fjernet, ikke lenger manglet.
Kilde: Boka ”Guds generaler”
17: Tegn på himmelen over Ukraina
Innbyggerne i byen Tunboy, Ukraina ble lammet av sjokk da de for en tid tilbake ble vitne til mektige tegn på himmelen. En stor hvit hånd kom til syne. Den tok til å skrive dette budskap:
”Overvinn det onde med det gode. Det er trengsel for Mitt folk i denne tid, og det er tid for å angre det man har gjort galt. Ikke én av Mine skal tape sin fortjente lønn. Se frem til Min forløsning som stunder til, og bær rettferdighetens frukter.
Vær frimodig og sterk, Mitt annet komme er nær.
Jeg, Jesus vil redde og utfri og gi en evig lønn til alle Mine gudfryktige. Min lønn er med Meg for å gi enhver etter som han har fortjent. AMEN.”
Hånden skrev i en halv time, og skriften kunne leses i tre byer.
Hele byens befolkning var overveldet av frykt og undring, og trafikken stanset og ble lammet.
Kilde: Bladet ”Den Klare Morgenstjerne”, oktober 1995
18: 50 000 familier overlevde i
sju måneder på en sekk med ris
Taegu, Sør-Korea: Gösta Öman forteller: ”Om morgenen 17. februar 1964, da vår sekretær og tolk kom inn, hørte vi en mystisk lyd.
-Hva er det, spurte jeg Mr. Yune.
-Hva da?
-Den merkelige lyden der…
-Å, det. Det er en dødsklage.
-Er det noen som har dødd i nærheten her?
-Ja, en gutt døde utenfor her i morges.
-Var det en ulykke eller en alvorlig sykdom?
-Sykdom. Ja, den sykdommen som kanskje en halv million mennesker her i byen lider av akkurat nå.
-Hva sier du, er det en type pest som herjer i byen?
-Pest? Han sultet i hjel!
-Det mener du vel ikke?
-Jo, på denne tiden av året er det alltid meget vanskelig i vårt land. De har brukt opp all risen sin, og har i beste fall litt kimchi igjen.
-Men hvorfor har du ikke sagt noe til meg om det?
-Hva skulle dere kunne gjøre med det? Dere har jo knapt nok mat til dere selv.
Han hadde faktisk rett i dette, for på det tidspunktet hadde vi gitt bort alle de midlene vi hadde, da vi kom til Korea.
-Kom, så går vi over og ser hvordan de har det.
Vi gikk over til den sørgende familien, og det var et tragisk syn som møtte oss. Den døde gutten lå utstrakt på gulvet. Moren hadde bøyd kne ved hodet hans. Hun kysset stadig pannen hans og bedyret:
-Vi hadde ikke mat, vi hadde ikke mat å gi deg.
Jeg så meg rundt. I et hjørne satt en gammel kvinne. Hun var nå som et skjelett! Jeg tror ikke jeg har sett et så magert menneske som ennå var i live.
Vi gikk hjem, og jeg spurte Karin om vi hadde noe mat vi kunne gi dem. Vi pleide å kjøpe en hel sekk ris om gangen. Det ble mye billigere.
-Ja, vi har noen kilo ris igjen, sa Karin idet hun tømte det over i en pose. Det var omtrent sju kilo. Jeg tok posen og skulle til å gå, da Karin kom til å tenke på at hun hadde noen egg i kjøleskapet. Hun tok dem fram og ga meg dem også.
Jeg gikk over til dem med det lille vårt hus kunne bidra med i matveien. De gråt av takknemlighet.
Samme dag fikk jeg et brev, som inneholdt en liten dollarsjekk fra Sverige. Dagen etter gikk jeg til banken og vekslet den inn. Pengene rakk til en sekk ris og litt andre matvarer. Da jeg kom hjem, tømte jeg rissekken over i en trekasse med metallbeslag, som vi hadde gjort i stand for å gardere oss mot rotter.
Da jeg lukket lokket, sa jeg:
-Gode Gud, at vi igjen har litt mat og ikke behøver å sulte.
Idet jeg sier dette, hører jeg en stemme som sier:
-Har dere tenkt å spise opp dette selv, når folk sulter rundt dere?
-Hva kan jeg gjøre med det? spør jeg idet jeg vender meg rundt for å se hvem det er som snakker til meg. Jeg så ingen.
Men igjen hører jeg en stemme som sier:
-Del med andre! Gi mat til dem som ber om det.
-Men det er jo umulig, hadde jeg tenkt å si, men ble avbrutt:
Jeg så en kvinne. Hun hadde noen vedpinner i hånden sin. En mann ropte på henne og sa: -Ta også med deg en skive brød til meg.
Hun snur seg og sier: -Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødbit! Jeg har bare en håndfull mel i krukken og litt olje i kruset. Nå går jeg her og sanker et par stykker ved for å gå hjem og lage det til for meg og min sønn, så vi kan ete det og så dø.
Men mannen sa til henne:
-Frykt ikke! Gå hjem og lag det til, som du har sagt. Lag bare først et lite brød av det og kom ut til meg med det! Siden kan du lage til noe for deg og din sønn. For så sier Herren, Israels Gud:
-Melkrukken skal ikke bli tom og oljekruset ikke mangle olje helt til den dag Herren sender regn over jorden. (1. Kong. 17, 8-15)
Da jeg så nøyere på henne, fikk jeg se at det over hodet hennes sto skrevet: Del med deg – eller dø!
-Det var sikkert Ditt ord til den kvinnen akkurat da, Herre.
-Ja, sa Herren, og Mitt ord til deg nå.
Jeg forsto Guds budskap til meg, så jeg bøyde mine knær ved riskassen, åpnet lokket, stakk hånden ned i risen og sa:
-Ja, Herre, jeg forstår hva Du mener! Jeg gir alt sammen til Deg, og jeg lover at fra og med denne dag skal ingen behøve å komme til vårt hus og be om hjelp uten å få det. Jeg lover at jeg ikke skal forherde mitt hjerte eller lukke min hånd. Så lenge det finnes mat i huset, skal vi dele med andre. Men jeg begjærer bare, Herre, at Du tar Deg av denne risen her og forøker den, så det rekker til – ikke bare fem – eller ti – eller femti tusen. Nei, det må rekke til å mette ett-, to-, trehundre tusen, amen! AMEN! AMEN!
Da kom Guds Ånd over meg! Gud sa Sitt AMEN!
Jeg gikk til min koreanske hushjelp og sa til henne:
-Ina, nå når hungersnøden er så hard her i landet, er vi nødt til å hjelpe mennesker. Hvis noen kommer og ber om hjelp, får du gi dem et slikt mål som dette. (Dette målet rommet omtrent to liter).
-Oi, oi, sa hun. -Ja, det merkes at dere er fremmede her i landet. Dere skjønner vel at dere ikke kan begynne med noe sånt! Forstår dere ikke at det kommer til å bli en lang, lang kø av mennesker helt ned til hovedveien (omtrent
-Akkurat ja, dere har samme unnskyldning for ikke å hjelpe her som vi har i Sverige, bemerket jeg. –Vi kan ikke begynne fordi vi ikke vet hvor det ender! Men du skjønner det, Ina, at jeg har gitt dette til Herren, og du er ansvarlig på dommens dag for hvordan du forvalter det. Du får gi til alle som kommer og ber om hjelp, så langt det rekker. Og når det er tomt, får du komme og si ifra til meg.
-Nu kuresumnida (ja, jeg forstår), sa Ina – og lovet å gjøre som jeg hadde befalt henne.
Dette hendte tirsdag 18. februar 1964. Vanligvis varte en sekk i fire uker for oss. Det var faktisk den basisføden vi hadde til hvert måltid.
Etter at jeg hadde sagt til Ina at vi skulle hjelpe alle som kom, glemte jeg alt sammen! Jeg så folk komme i hopetall, men jeg tenkte ikke på at det var for å få hjelp med ris. Jeg glemte faktisk alt sammen til den 12. mai. Da ble den koreanske valutaen devaluert. Hittil hadde vi fått 129 won for en dollar, men etter devalueringen fikk vi 260 won. Samtidig fikk jeg en liten dollarsjekk, så jeg tenkte:
-Nå skal jeg gå og kjøpe litt mat!
I samme stund kom jeg til å tenke på at det måtte være uendelig lenge siden jeg kjøpte ris. Jeg fikk for å se hvor mye ris som var igjen. Forestill deg min forundring, da innholdet bare hadde sunket
Og risen varte til den 7. september da de begynte å høste på nytt, det vil si 30 uker! I løpet av syv og en halv måneds tid hadde ca. 50 000 familier mer eller mindre levd på denne risen!
Jeg vet ikke eksakt hvor mange kilo risen ble forøket til. Jeg vet at omkring femti tusen familier ble hjulpet over en periode på 30 uker. La oss anta at hver familie bare fikk et mål (ca.
Kilde: Boka ”Risunderet og andre forunderlige mirakler”
………………………………………………………………………………………………………………………..
Bli sikker på at du er på vei til Himmelen…
Dersom du ikke er helt sikker på at du er på vei til Himmelen, kan du bli sikker nå ved å be denne bønnen:
”Jesus, jeg tror at Du døde for mine synder og sto opp fra de døde. Jeg vil at Du skal være Herre i mitt liv. Kom inn i mitt hjerte, Jesus. Frels meg, fyll mitt hjerte med Den Hellige Ånd. Vis meg hva jeg skal bruke resten av livet mitt til – i og med at Du nå er min Sjef!”
-----------------------------------------------------
”Dere skal søke Meg og finne Meg, når dere søker
Meg av hele deres hjerte.” Herren (Jeremia 29,13)