Mystisk og tidløst fra Vega
Uks-forum nr. 3/4 1998
Av Erik Hesby
Vega:
I teknisk forstand er han multimediakunstner, med særpregede - eller
skal vi si sære? - arbeider innenfor lyd, video, foto, tegneserie,
tegning, grafikk og maleri. Men det er fånyttes å forklare Dag Marius
Hestviks virksomhet i forhold til teoretiske overbygninger eller samtidig
internasjonal billedkunst. Oppveksten i et ekspressivt fjell- og havlandskap,
samt mystiske opplevelser fra 1984, er blant de tingene som har satt sterkest
preg på bildene og musikken hans.
Vi sitter ved frokostbordet hjemme hos Dag Marius Hestvik på Vega. En
stor, frodig øy med mye stein og fjell, en halvtimes båttur vest for Brønnøysund.
Det er sommer og blomster utenfor vindusrutene. Ingen nabohus i synlig
omkrets, men en asfaltert vei passerer 70 meter unna. Dag Marius drikker
et glass champagnebrus. Han spiser bare én gang i døgnet, sent på kvelden
før han legger seg. Da spiser han til gjengjeld 10 - ti - brødskiver med
tykt lag jordbærsyltetøy. Han sitter i blågrå genser og ser litt forhutret
ut, som om han har frøset seg gjennom natta.
Vega Menighet
Fra en platespiller plassert på kjøleskapet låter «Vegasangen» fra en
singel Dag Marius laget sammen med kameraten Oddbjørn Edvardsen da de
var 15-16 år gamle. Bandet het «Vega Menighet» og sangen går sånn: Vega,
idioter på Vega / Vega, idioter på Vega / Vega, idioter på Vega / Vega.
/ Men i Brønnøysund er de fler / enn her, i Brønnøysund, / der er de fler.
/ I Brønnøysund, der er de fler / I Brønnøysund, der er de fler / I Brønnøysund,
der er de fler.
- Jeg kjøpte en båndopptager da jeg var 14, svarer Dag på mitt spørsmål
om hvordan dette kom i stand. - Jeg skrev eventyr, fortellinger og sprø
kriminalhistorier som jeg lagde musikk til.
Søndagspsykopatene
Mange av opptakene som ble gjort på denne tiden ble senere kringkastet
gjennom nærradiostasjonen Radio Daf (De arbeidsløses forening) i Trondheim,
hvor Dag var med å lede programmet «Søndagspsykopatene», en halvtime hver
eneste søndag i omtrent to år, fra 1983 til 1985. På denne tiden var han
aktiv deltager i det energiske musikkmiljøet i Trondheim. Han var DJ i
Bodegaen på Samfunnet fra 1982 til 1984, lagde musikk og spilte sammen
med ulike folk, mange av dem bosatt i samme område som Dag Marius, i det
gamle arbeiderstrøket på Lademoen.
I 1987 møtte han Guttorm Nordø, som den gangen var gitarist i «Angorwatt»
(senere «Israelvis»). Sammen ga Dag og Guttorm ut to kassetter under navnet
«A»: «Dilletantenes inntogsmarsj» (sammen med gruppa «Det glade vannvidd»)
og «A Soundtracks». - Guttorm hadde gått på Kunstakademiet i Trondheim
og blant annet drevet med musikk der, forteller Dag. - Foruten å spille,
tegnet jeg en del på denne tiden, jobbet blant annet med tegneserietriologien
om «Flipp Hansen», og forsøkte å overføre noe av tegneserien til video.
I miljøet var det endel folk som skulle søke akademiet. Jeg bestemte meg
for å forsøke selv i 1989. Jeg ga opp etter tredje dag i opptaksuka, overbevist
om at jeg ikke ville komme inn, men leverte likevel noen tegninger og
en videotributt til Gorbatsjov - en politiker jeg hadde sans for. Til
denne videoen laget jeg også musikk, på det svært enkle lydutstyret de
disponerte på Intermedia-avdelingen den gangen. Til min store glede kom
jeg inn.
Men på akademiet fant Dag Marius seg aldri helt til rette blant de andre
Intermedia-studentene: - Det var så mange som skulle bestemme. Jeg konsentrerte
seg istedet om å male og tegne.
Uten tittel. Blyant på A4-ark.
Sprittusj og gråstein
I ett av bildene hans, fra sommeren 1993, seiler en båt ustødig over et
stort kaotisk havdyp befolket av underlige dyriske kreasjoner, notetegn
og regnestykket 7:3 skrevet med store, skjeve tall. En eventuell dividering
av de to eventyrlig symbolladde tallene vil ende i en fengslende rekke
desimaler - 2,333333333 - og så videre, ut i det uendelige, ufattbare,
irrasjonelle og marerittaktige.
Dag, som har studert elektronikk, matematikk og astrofysikk, det bør vel
nevnes, mumler i forlengelsen av 30-40-tallets automatsurrealisme, uten
at han forsøker å trekke nytte av forgjengernes autoritet.
- Utgangspunktet for bildene mine er ofte en fantasi eller drøm, gjerne
en "syk" forestilling, sier Dag Marius. - Andre ganger begynner
jeg bare å tegne ned masse streker på måfå, og så ser jeg hva det blir
til.
Nedtegningen av strekene kan være et møysommelig arbeid. Og på sett og
vis gjør de intrikate, labyrintaktige mønstrene han ender opp med, tålmodigheten
som ligger bak til et tema i seg selv. I de mer fabulerende bildene er
situasjonene, eller stemningene, som regel revet løs fra enhver tidsramme.
Skjønt, på en tegning kan det plutselig dukke opp et trafikkskilt som
angir en øvre fartsgrense på 100 km/t. - Jeg tegnet først et 50-skilt,
men Harald Lyche, en god venn fra akademitiden, mente at «50 ikke lenger
var på moten», unnskylder Dag Marius den høye hastigheten.
- Fornuften det verste
I et annet bilde er det tegnet inn noe som ligner en rad bautaer på en
åskam. Assosiasjonene går til minnesmerker eller fortidens åsteder for
sermonier og ritualer. - Bildet har ingen tittel, forklarer Dag.- Men
jeg forestilte meg at det var et sted hvor det hadde skjedd noe viktig.
Uten tittel (120x80 cm).
Stein i ulike former er et gjennomgående motiv også i fotografiene. Runde
gråsteiner som er kilt inn i fjellsprekker, eller en stein som er plassert
i vippeposisjon ytterst på en lang, morken planke.
- Jeg leste i en anmeldelse av dine arbeider noe slikt som at du diskvalifiserer
kunstrommet fra å være et rom hvor virkeligheten skal beherskes, og istedet
omdefinerer det til å være et rom for ro og lange linjer. At kunstrommet
for deg nærmest blir et frirom fra kravet om rasjonalitet. Sannelig godt
skrevet, men hvor treffsikkert?
- «Fornuft» er det verste jeg vet, bekrefter Dag Marius. - På 80-tallet
fikk jeg ofte høre at det jeg gjorde var meningsløst - underforstått at
det ikke var politisk nok. For meg er det såkalte fornuftige lite interessant
- fordi det allerede er akseptert og kjent.
På talefot med oldtiden
På 80-tallet opplevde Dag Marius besynderlige møter med oldtiden i fjellene
på Vega:
- I 1984 gikk jeg endel i fjellet, forteller Dag. - Spesielt i et område,
hvor jeg var mye som barn, rett nord for Hestviken. Det var en fin lekeplass,
med steiner og steinurer. Plutselig begynte jeg på en av disse turene
å se bilder fra fortiden. Langt borte kunne jeg se at det sto steinalderaktige
vesener i myrene og oppover i fjellene. Helt hvite og av en slags halvmateriell
konsistens. Jeg fulgte etter dem omkring i området, men kom aldri helt
innpå dem. De distanserte seg hele tiden. Til slutt var det som om de
forsvant inn i fjellet og ble borte.
- Skremmende?
- Nei, bare spennende. Jeg ruslet en del omkring der senere og opplevde
dette sterkere og sterkere. Men etterhvert gikk jeg helt opp i det og
mistet nattesøvnen. Sov ikke på ti døgn. Tenkte på disse vesenene hele
tiden. Det var jo helt spesielt. Til slutt falt jeg om på en sjøreise.
Ved Hestviken
3-4 år senere undersøkte arkeologer det aktuelle området på Vega og fant
eldgamle boplasser, 9000-10000 år gamle, de eldste som inntil da var funnet
i Norge. I tidsskriftet «Spor - fortidsnytt» skrev arkeologen Hein Bjerck
på slutten av 80-tallet: «Mens vi vandrer og arbeider i området ser vi
steinaldermenneskene i mystiske, intense glimt.»
Ekspressive bilder
Et hovedverk i Dag Marius´ virksomhet sålangt er CD´en «Home», som han
ga ut i 1994. De 24 sangene er laget over lang tid, de første da Dag Marius
var 13-14 år. CD´en er preget av sterke og underlige stemninger, og foruten
tradisjonelle rocke- og jazzinstrumenter, bruker han en rekke ulike folkemusikkinstrumenter
fra forskjellige verdensdeler for å skape stofflighet og kontraster i
melodilinjene.
Allerede i åpningssporet, Gruvene, som han har komponert i samarbeid med
Guttorm Nordø, finner vi den genuine oldtidsstemningen som preger det
meste av det Dag Marius gjør. Melodien gynger mørkt avsted, hult og repetivt,
mens rare klanger og fremmede stemmer kommer og går.
I «Synet fra 1869» tar han utgangspunkt i en faktisk hendelse fra 1800-tallet.
Under et kraftig uvær skal 36 mennesker i et lite fiskevær på Helgeland
ha druknet da havet plutselig steg over sine vante bredder. Jeg-personen
i sangen ser denne ulykken som et «bilde i luften», men blir ikke trodd
når han forteller om det.
«De gamle brevene» er historien om et hus i et område av «griseaktig,
oljete sand». Det forfalne huset blir mer og mer kjent for Dag Marius
ettersom han beveger seg gjennom rommene. Det siste rommet han kommer
inn i er fullstendig familiært, med grønne «galoppkaker» på bordet. Herfra
fører en trapp opp til loftet. Der finner han massevis av brev strødd
utover gulvet, brev som han selv har skrevet lang tid tilbake. Han får
en anelse om at hele situasjonen er arrangert, at han uforvarende er aktør
i et slags skuespill, kanskje et fjernsynsteater, som utspilles hundre
år fram i tiden.
Allerede i den aller første melodien Dag skrev, «Stingsildene farer gjennom
vannet», fra 1976-77, som også er med på «Home», finner vi slike tidløse,
ekspressive bilder som det er så rikelig av i arbeidene hans: «Stingsildene
farer gjennom vannet, med store fisker på...». Hvorpå denne i formen enkle
undersjøiske scenen, etter tre-fire monotone repetisjoner, avsluttes med
et lavmælt og vantro «Hvaaaa...?».
Men livet er selvsagt ikke bare gråstein og gamle grønne kaker: «Home»
rommer også en håndfull triste kjærlighetssanger, et slags politisk -
tross alt? - engasjement i «Alta kraft» og «National night» og hyllester
til såvel Hurtigruta som musikalske favoritter som Gong og Pere Ubu.
Hårvask og avskjed
Vi har pratet oss godt inn i ettermiddagen. Dag Marius snakker om at det
er tid for å vaske håret og reiser seg fra stolen ved kjøkkenbordet. Et
badeværelse med dusj står høyt på ønskelista. Men først skal han gjøre
istand en stue. Han beklager at han har så lite penger til å ruste opp
huset for, og bærer en bøtte med vann ut på trammen. Det er overskyet,
vindstille og et lite helvete med all den bitende knotten. Han bøyer
seg fram og dupper hele hodet med det skuldrelange håret ned i den oransje
bøtta. Så gnir han håret iherdig inn med turkisgrønn shampo før han skyller
såpa ut av håret ved på ny å stikke hele hodet ned i bøtta.
På ettermiddagen kjører Dag Marius meg til Kirkøy med den hvite varebilen
sin. Det er såvidt jeg rekker rutebåten før den bakker ut fra kaia. Jeg
vinker adjø fra dekket. Så forsvinner Vega i havet.
Hårvask på trammen. (Videofoto:
Erik Hesby Johnsen)
CD´en «Home» kan bestilles fra Dag Marius Hestvik, boks 68, 8980 Vega
(Tlf. 75 03 52 81 el. 73 53 10 45). CD´en blir tilsendt sammen med en
giroblankett på 100 kroner.
Teksten er publisert i UKS Forum 3/4 1998.
Tilbake til Erik Hesby startside