Alalay

Gatebarnas engel

I 1989 var Claudia Gonzales en ung ingeniørstudent. En dag møtte hun gategutten Joaquin. Det skulle forandre livet hennes radikalt.

Claudia Gonzales er gatebarnas engel.

– Jeg la merke til den lille gutten da en vakt kastet ham vekk fra gressplenen utenfor universitetet. Etter forelesningen gikk jeg bort til guttungen og spurte hva han het, hva han drev med og om han ville spise middag sammen med meg.

Jeg gav ham nummeret mitt, og ba ham ringe hvis han trengte noe, forteller Claudia.

Og Joaquin ringte. Flere ganger. Slik utviklet det seg et vennskap og et møte med en brutal verden som inntil da var nokså ukjent for Claudia.

– Det var som om jeg fikk min livsoppgave der og da. Som om jeg fikk svar på hvorfor nettopp jeg eksisterer. Jeg følte rett og slett et veldig sterkt kall fra Gud til å hjelpe gatebarna, sier Claudia engasjert.
Hun kjøpte nye sko til Joaquin, tok ham med hjem, vasket ham og lot ham bo hjemme hos seg. Etter noen måneder kom imidlertid politiet og tok gutten med seg. Det var ikke lov til å ha en mindreårig boende hjemme hos seg uten tillatelse.

– Politiet sa det var bedre at han bodde på gata. Da skjønte jeg at myndighetene ikke bryr seg om de hjemløse barna. Å kjempe for små menneskers rettigheter er ikke lett når samfunnet behandler gatebarna som narkomane eller kriminelle. Gatebarnas skjebner er som dype sår – sår som det bolivianske samfunnet og staten bør se sitt ansvar i å lege, mener Claudia.

Claudia Gonzales ble i 2001 overrakt Strømmestiftelsens Hjelp til Selvhjelp- pris for sin enestående innsats. Alalay er fremdeles et levende bevis på at det nytter å hjelpe. Etter over 20 år som gatebarnas engel, har hun også fått anerkjennelse i sitt eget hjemland. Nylig ble hun kåret til årets kvinne 2010 i Bolivia.

– Dette åpner mange dører for meg. Jeg er virkelig stolt av å kunne representere Bolivias kvinner det neste året, og at jeg har fått denne unike sjansen til å fortelle om gatebarna våre og livene deres. Jeg skal blant annet til Chile og møte presidenten der. Som årets kvinne følger det mye medieomtale og publisitet, og mitt håp er at dette kan utløse mer støtte og gjøre Alalays arbeid mer kjent.

Claudia Gonzales sammen med noen av gatebarna i en av barnelandsbyene.

 


Fire steg til frihet

En gang gatebarn, alltid gatebarn. Slik er det for mange av dem som havner på gata i Bolivia – men det finnes også en vei til en ny fremtid. Strømmestiftelsens samarbeids- partner Alalay følger barna gjennom fire stadier, fram til de som voksne kan klare seg i et liv borte fra gata.

Man velger ikke et liv på gata i La Paz, med mindre alternativene er svært dårlige. Alalays leder og grunnlegger, Claudia Gonzales, har møtt altfor mange barn som har fått en miserabel start på livet. – Vår erfaring er at barn som havner på gata oftest er forlatt av forel- drene, blitt foreldreløse, eller utsatt for så mye mishandling hjemme at de rømmer. Det tar tid å få foreldrene til å forstå at de gjør noe galt; de har lært at det er normalt å påføre barna sine smerte. Mangel på utdanning og kunnskap gjør dette enda vanske-ligere, forteller hun.

– Gatebarn mister ofte evnen til å stole på både seg selv og andre. Når de blir en del av gatesamfunnet får de hele tiden høre at de er ubrukelig og verdiløse. På gata skaper barna sine egne koder, sitt eget språk, sin egen levemåte. Dette må brytes for at de kan klare å starte et nytt liv. Det er en stor utfordring for Alalay å få disse barna til igjen å stole på andre og seg selv.

ENDRER LIV Denne utfordringen møter Alalay med å ta barna gjennom fire stadier før de er klare til å takle livet på egenhånd. Det første stadiet er det oppsøkende arbeidet Alalay gjør på gata, der de har de første samtalene med gatebarna og forsøker å motivere dem til å endre livet sitt.

Når et barn eller en ungdom bestemmer seg for å gi livet en ny sjanse og går inn den åpne døra hos Alalay, er mottakssenteret det andre stadiet. Barnet har tatt de første skrittene i en lang prosess. I mottakssenteret blir de med en gang del av et terapeutisk opplegg. Man finner ut mest mulig om barnets bakgrunn for å kunne sette inn de rette tiltakene. Barnet begynner skolegang, og man jobber
mot håndfaste mål. Hver fredag evaluerer man sammen med barnet uka som har gått og setter konkrete mål for neste uke.

FRA USIKKERHET TIL TRYGGHET – De er vant til gatelivet, uten regler, uten rutiner, uten planer. Hos Alalay kommer de inn i et veldig strukturert liv. Målet med tiden på mottakshuset er å avvenne dem vanene fra gata, vaner som ødelegger dem. Uvanene skal erstattes med verdier som ansvar, respekt og innsats, forteller Claudia Gonzales.

Etter noen måneder – når barnet har blitt vant til, og akseptert livet på mottakssenteret – flytter de til en av Alalays barnelandsbyer, der de vanligvis bor i flere år, opp til de er 15. De deles i grupper som bor i ulike hus, der voksne omsorgspersoner har ansvaret for hver sin gruppe. For første gang i livet får barna oppleve en lang og stabil periode med omsorg fra voksne og andre barn. De går på den lokale skolen, får tilbud om en rekke aktiviteter i landsbyen og blir fulgt tett opp av psykolog for å kunne bearbeide det vonde fra de første leveårene.

ET NYTT LIV Når de fyller 16 år flytter de tilbake til byen, til et av sentrene for det siste stadiet i Alalay før de skal klare seg selv. Her lærer de ulike yrker og får siden sjansen til å begynne å jobbe og studere videre. Deretter flytter de sammen to og to på hybel for å fortsette studiene eller begynne i jobb. Alalay fortsetter å gi dem en jevnlig oppfølging de første årene for å sikre at de virkelig klarer seg på egenhånd.

En gang gatebarn uten håp om en framtid. Nå selvstendig voksen. Alalay vil likevel alltid ha en stor plass i hjertet hos dem som har gått gjennom de fire stadiene. Silvia, som fikk et nytt liv takket være Alalay, sier:

– Selv om jeg nå lever et selvstendig liv utenfor Alalay, er Alalay en viktig del av livet mitt. Jeg vil fortsette å støtte og hjelpe andre som trenger hjelp av Alalay i dag.