EN VANDRING I MIN BARNDOMS BUTIKKVERDEN I HARSTAD

Av Greta Jakobsen

Kanebogen Senter, Bysenteret, Rema 1000, Rimi, Mega, ICA, Europris, Byggmakker, Maxbo, pluss et dusin andre butikkjeder preger bybildet i dag. Enda flere storkjeder er under etablering.

Det er viktig med konkurranse og dermed lavere priser, som for oss kunder er en stor fordel. Det er flott at det skjer noe i byen vår. At det er utvikling som gir positive ringvirkninger.

Derfor var det et tankekors når jeg i Harstad Tidende, 22.juli år 2000, leser at butikkeierne skyr unna sentrumslokalene og heller vil inn i kjøpesentrene. Videre står det: Sitat:” Flere lokaler står tomme, og har gjort det over lang tid” Sitat slutt.

Hvordan var så forretningslivet her flere tiår tilbake? Jeg tenker på min barndom og oppvekst hvor jeg kan huske de butikkene som må ha gjort sterkest inntrykk på meg. Noen har jeg vel glemt, men la meg gå tilbake til mine erindringer og ta dere med på en vandring i mitt ”gamle” Harstad.

Den aller, aller første butikken jeg fikk befatning med var ”Carl Johan Johansens kolonialforretning” i Tore Hunds gate i Harstadhamn.. Bestemor og bestefar bodde i samme huset og der bodde også vi til jeg var 4 år. Det var nok naturlig at butikken i kjelleretasjen ble en opplevelse for et barnesinn. Bak disken sto Carl Johan og kona Mossi. De solgte alt mulig det en familie trengte og hyllene inneholdt eventyrlig mye rart. Ikke nok med at Carl Johan sto bak disken hver dag, men titt og ofte tok han trekkspillet fram og tryllet fram den fineste musikk i det lille lokalet! Tenk, for et fint miljø! Kundene samlet i butikken til musikk, humør, alvor, diskusjoner om alt som skjedde i byen.

Melk måtte vi kjøpe hos Sandnes Bakeri i Havnegata, og vi unger småsprang, snublet i vei med melkespann som vi sveivet rundt i lufta mens vi terpet :”2 liter melk, 2 liter melk”, for at vi ikke skulle glemme hva vi skulle ha når vi kom fram..Og melkespanna! Noen hadde ei sukkertøyspann fra Bergene, Brynhildsen eller Nidar... Masse gilde farger utenpå, mens andre haddde ei ”vanlig” blekkspann med lokk.. Melka var i store meierispann, og ble øst opp med store øser. Noen øser tok en halv liter, noen 1 liter, så betjeninga var allerede da godt inne i teknikkens tidsalder! Var vi heldige, fikk vi litt fløtemelk på toppen.

I samme gata lå ”Leonhard Charlsens A/S”. Her var alt fra kolonialvarer, jernvarer, kopper og kar. Dette var også en skipshandel og forsynte vel båter med alt de måtte begjære fra proviant, skips- og fiskeutstyr. Det var ikke rart at vi unger kikket forundret på alt de hadde her. Den store vekta på disken. Det svære kasseapparatet! Varer i hyller, på veggene, varer i skuffer, og for ikke å snakke om alt det rare som hang i taket. Bøtter, øser, fluepapir. Jeg minnes Leonhard Charlsen selv, men mest sønnen Odd og kona hans. Det var disse to som etter hvert overtok bedriften.

På Gass-stasjonen, rett over gata fra Charlsen, jobbet Norum, Melaa, Roald Kristiansen, Jakobsen, Odd Gjertsen og onkelen min, Karstein Bendiksen.

Far min, Bendiks Bendiksen, kjørte i mange år gassflasker herfra med ”Morrisen sin” X-725.

En morsom sak står ”spikret” fast i hukommelsen min. En dag etter krigen fikk mitt barneøre høre at det var kommet noe som hette tomater til byen. Hva var nå det? Det hørtes spennende ut! Jo, det kunne nabogutten, Sverre Olsen, fortelle: Det var en knallrød frukt. Frukt? Den eneste kjennskap jeg hadde til frukt var et bilde i glass og ramme som hang over divanen hjemme i stua. Et stort fat med masse rart i og i alle regnbuens farger. Hver kveld lå jeg og studerte dette fantastiske bildet og jeg ble fortalt at det var frukter som epler, pærer, druer og andre ”fremmedfrukter”. Dette bilde henger hos min moder den dag i dag. Ikke rare kunsten, men for meg var det og er det fortsatt bildet i mitt hjerte. Derfor maste jeg på mora mi at nå måtte hun kjøpe tomat! De hadde fått det i det store, røde huset med inngang på hjørnet. Rett forbi Sandnes Bakeri. Historien forteller videre at den ”frukten” ble en skuffelse for min barnemunn.

Lenger borte i Havnegata hadde Kåre Jensen, eller” Kåre Propell”, som alle kalte ham, sin herrefrisørsalong. Det er blitt meg fortalt at han i sine unge dager hadde drevet med boksing og hendene gikk som en propell. Derav klengenavnet. Her var det ”mainnfolkan” i familien min klipte seg når de syntes det ble nødvendig.

Da jeg var 4 år, flyttet vi til Jørns gt. i Harstadgården, og da handlet vi hos ”Gåres kolonial”, som etterpå ble overtatt av Aksel Jakobsen. Hos Jakobsen sto, Jarle, senere hovmester på Grand, bak disken. Han var elskverdigheten selv. Samme med ekteparet Sigrid og Aksel Jakobsen. Her solgte de alt fra melk, mel, sagogryn, Gloria pussemiddel, ”Sunlisåpa”, som vi kalte den for. Hvem husker ikke reklamene: ” 9 av 10 filmstjerner bruker Lux skjønnhetssåpe.” og ” Lano for liten og Lano for stor. Lano for hele familien”! For ikke å glemme Fedora-såpen! Minnes dere:” Henko først og så Persil”! Alt fantes her.

Søndag formiddag måtte jeg få faren min til å ta meg med ned til byen, og da bar det rett til ”Fugleberg” på Hjørnet, for hun hadde en slik nyydelig dukke i vindusutstillinga. Den måtte jeg se hver søndag!

Etter hvert som årene gikk, oppdaget jeg at det var flere butikker i byen vår.

La meg begynne lengst oppe ved Byskolen. Rett over gymnastikksalen hadde Dypvik ei stor kolonialforretning. Ingen glemmer vel ”Olly Olsens kiosk”. Her kan jeg se for meg de to søstrene som drev ”Skolekiosken” og som også bodde ovenpå. Senere ble den overtatt av herr og fru Madsen og fikk navnet ”Skolegatens kiosk”. Det er vel ikke mange skoleelever som ikke var innom her i løpet av dagen for å kjøpe litt snop osv.

Lenger ned i gata, rett over Bethel, lå ”Kolonial og Stentøy”, som jeg tror ble drevet av Otting. Navnet på forretningen sier vel selv hva som ble solgt her. En meget populær forretning med smilende og blid betjening.
.
Så var det Apoteket, da. (Bingosal i dag!) Denne ærverdige, flotte gården, med den lange trappa før vi kom inn i butikklokalet. Der var det krukker med etiketter i alle hyller bak den lange disken. En av mine barndomsvenninner, Ragna, eller ”Dagga” som vi kalte henne, var datter av apoteker Sande. Derfor fikk vi av og til komme inn på baksiden og se hva de holdt på med der. Størst var gleden da vi fikk hver vår Caroxin (Datidens tyggegummi ), som fortsatt er på markedet.

Leif Roger Johansens Conditori lå der Rogers ligger i dag. Her ble det kjøpt boller i skolens langfriminutt. Smakte godt for de av oss som hadde glemt skolematen hjemme.

Like nedenfor der igjen:
Blomsterbutikken ”Symra”. Ei forretning de fleste gamle Harstadværinger kjenner til, og som den gang var eid av fam, Torgersen. Jeg jobbet der en juleferie. Kjørte ut blomsterordrer til ”halve” byen, på spark! Der det var ”abæra” måtte jeg bære både spark og blomster. Jobbet bak ”kulissene” med blomsterdekorasjoner, så ut igjen med nye blomster. Jorun Aune, ei klassevenninne, jobbet også der. Den gang var vi ikke så godt kjent med gatenavnene, men folk kjente vi og visste hvor mesteparten bodde. Julaften klokka seks på ettermiddagen kom jeg hjem, sliten og trøtt i beina, men med en god, stolt følelse av å ha tjent mine egne penger, For lønna kr.65.- kjøpte jeg ei stiilig, sort ”skibukse”. Jeg var mektig stolt over å ha kjøpt den for egne, men ikke lettjente penger.

”Selmer Hanssen A/S” var neste stopp igjen, og her fantes alt fra brevark, konvolutter, kopper, pyntesaker osv.

Videre nedover hadde vi søstrene Killies butikk med gardiner, duker osv. Da jeg ble voksen, kjøpte jeg faktisk gardiner der til mitt eget hjem.

Fra mine tidligere barneår kan jeg også huske at Klæboes klesforretning lå i underetasjen på gamle Grand. Det er gamle fru Klæboe jeg husker mest derfra., og inne i forretningen. var det store søyler. De knallet jeg hodet i mange ganger, etter at jeg nysgjerrig hadde kikket på alt det spennende rundt omkring meg, og så pang i søyla! Stor kul i pannebrasken, og det skjedde ikke bare en gang! Senere flyttet de til et annet sted i byen hvor de holdt til inntil for få år siden.

I samme gate, mot Helga Lind, lå ”Drogeriet” og ”Deborah Jæger”. Ei lita, felles trapp opp og inngang til venstre til ”Drogeriet” og til høyre til fotoforretninga: ”Deborah Jæger”. Her kan jeg ta feil av plasseringa av ”Deborah Jæger”, men en liten ”klaff på disketten i øverste etasje” åpner seg og sier meg at i alle fall var den fotoforretninga i samme leia. Rett over gata derfra lå Harstad Bokhandel, hvor vi kjøpte alle våre skolebøker og papiromslag til bøkene. Mellom bokhandelen og ”Sport ” var ”Hillberg-Annas” kiosk. Et eldre ektepar Hillberg og Anna eide den lille kiosken, eller rettere sagt bua. Her var det stor kø når det ryktes at de hadde fått epler. Store, røde epler. Ikke noen dagligdags vare på den tid!

A/S Sport. Ja, her ble mine første par ski og skøyter kjøpt. Og flere var vel innom her og kjøpte sin første sykkel. Karl Knutsen ledet sportsforretninga og jeg minnes i tillegg Ivar Thorbergsen som jobbet der.

Hatteforretningen ”Framnes” lå i samme gate og det var alltid spennende og se de flotte hattene i utstillingsvinduet og de var modellert av eierne selv. Der sto vi ofte og drømte: Tenk, en dag å få gå med slike voksne, fjonge hatter! Ja, da jeg ble så pass voksen, var den ingen som gikk med hatt! Nå er jeg antagelig ikke så modig som andre, men drømmen er enda der: Kanskje jeg en vakker dag kjøper meg en hatt og ”stiler” over Torget!

Fotograf Bernhard Slagstad hadde fotoforretninga på denne siden av hovedgata. Mange familiebilder, konfirmasjon- og brudebilder er nok tatt her. Vårt eget brudebilde sto forresten i utstillingsvinduet der for snart 40 år siden. Ble bildene stilt ut, fikk man også kjøpt dem for halv pris etterpå.

Litt videre igjen ”Hartmann Johansen”, før de flyttet opp til Skolegata. Her kjøpte vi bl.a. kjempegode pølser, og jeg maste meg alltid til å spise ei rå pølse på veien hjem. Både Hartmann Johansen, kone og ”barn” deltok i dette familieforetagende, og det var alltid masse kunder der inne.

Så ”Fugleberg”, hvor en liten, sped frøken Fugleberg sto bak disken. Hun solgte klær og, i mine øyne, rene luksusting. På en eller annen måte en butikk som jeg husker veldig godt, men så var det jo den utstillingsdukka i vinduet da…..

På et senere tidspunkt dukket ”Elito” opp før vi kom til de forannevnte forretninger i samme gata. Ved siden av Thorbergsens bilforretning. Der fikk du alt i baby og barneklær. Liv Thorbergsen eide forretninga, og Elsa Enoksen fra Eineberget arbeidde lenge der og veiledet alle ferske mødre, bestemødre tanter…. hva de skulle kjøpe til den lille osv.

I denne leia lå også ”Istad” en gang. Det var mange klesforretninger i byen, og hos ”Istad” hadde de et stort utvalg i dameklær i alle fasonger. Klær til både tjukke og smale. Fru Eva Hartvigsen var en av de jeg maner fram i tankene, når jeg tenker på denne butikken. Hun overtok etter sin mor, fru Istad., da hun sluttet i butikken. Service var det i alle fall her. De så hva folke kledde og de fleste var nok fornøyde når de gikk ut derfra..

Hvem kan gå forbi ”Helga-Lind-hjørnet” uten å tenke på hvordan det en gang var der? ”Alt-mulig-butikken” vår. Var det noe du trengte, var det bare å gå dit. En masse ”ekspeditriser” hjalp deg å finne fram. Det var esker oppetter veggene, men jamen visste de hvor allting var. Store ruller med voksduker i all slags mønster sto på golvet der. Det var i de tider da det måtte være, og spesielt til jul da, ny voksduk på kjøkkenbordet! Mer trenger jeg ikke skrive om denne store forretninga, for den står spikret i alles hukommelse og er savnet den dag i dag. Med den, ble en del av byen borte!

Nå tar jeg dere med nedover dagens gågate mot kaia:. ”Ralf Jørgensen”. Her kjøpte vi vår sjokoladerasjon på rasjoneringskort i tidligere år, før sjokoladen ble frigitt. Hjemme hadde vi et lite skap og her ble sjokoladen gjemt til spesielle anledninger. Hadde vi spart til to rasjoner på en gang, ble det mye i det skapet. ” Lohrengrin,” med de to rundingene på hver side og fylt med en eller annen nyydelig kremsort. Cuba, Mandelstang, Oi, oi, for en fristelse! Jeg får vann i munnen når jeg i dag tenker på det!

Nedenfor der lå ” Peder Alvestad”. Ei stor klesforretning i to etasjer. Både herre- og dameklær om jeg ikke tar mye feil. Bakeriene i denne gata hvor vi fikk ”kakeskrell” er tidligere så flott beskrevet av andre her i byen og derfor vandrer jeg videre nedover mot ”Sverre Pedersen”på venstre side. Jeg mener i hvert fall å huske at den lå der en stund. Her styrte Petrea og Sverre Pedersen. Petrea var som et fyrverkeri og pratet med alle. Og selge! Ja, det kunne hun!

På andre sida lå ”Eilert Mathisens” store manufakturforretning med herre- og dameklær og diverse annet. Jeg kan faktisk erindre gamle Mathisen selv med målbåndet rundt halsen, og Mofoss jobbet her i mange, mange år og var et begrep i denne forretninga. Når du kom inn der var ”herreavdelinga” til venstre og ”dameavdelinga” til høyre. Litt senere fikk de også gardinavdeling oppe i andre etasje.

Nedenfor Kaffistova lå ”Glassmagasinet” med kafe Idun i andre etasje. På Glassmagasinet kjøpte jeg forresten mitt første ”armbåndsur” for kr. 3,25! Det gjorde ingenting om det bare var ei ”lekeklokke”, for den var så stilig! Pengene hadde jeg tjent på å selge avisa ”Folkeviljen” tidlig på morgenen før jeg gikk av gårde til skolen.

Bottolfsens kioskforretning lå nederst mot kaia og her husker jeg Bottolfsen selv og hans to døtre: Randi og Hjørdis? De fleste som skulle reise med hurtigruta eller lokalen var vel innom der og provianterte bl.a. godterier og ukeblader til reisen.

Tilbake til Hjørnet eller ”Pengelaushjørnet der ”Gunnar Nilsen A/S,” eller leketøysbutikken, som vi kalte den, har vært inntil nå, hadde Weltzien Holst kolonialforretning. Sokolsky hadde herre- og damekonfeksjonsforretning der hvor Ness og Lind hadde sin elektriske forretning ei stund, og bortenfor der igjen hadde Alfhild Thorbergsen damefrisørsalong i mange år. Her fikk Harstadfruene permanent og var så sveisen da de kom ut derfra. På andre siden av Hjørnet tronet Bothnergården. Telegrafen lå i andre etasje der, helt til vi fikk den nye Telegrafen lenger oppe i gata ved det gamle Posthuset. Til venstre for Bothner minnes jeg at Wilhelm Kaarbøs manufaktur var, og bortenfor der: Ja, der lå alle barns forjettede lille ”eventyrbutikk ” Hardanger Fruktutsalg”! Bringebærsukkertøy i glasskrukker. Alskens sukkertøy i løs vekt. Jeg fornemmer både duften og smaken! De to damene bak disken hadde røde roser i kinnene akkurat som bringebærsukkertøyene, og var for et barnesinn som tatt rett ut fra eventyrene.

Så Harstad Sparebank. Det flotte bygget med klokka i tårnet. Heldigvis har banken fremdeles beholdt sin særpregede fasade. Oppover gata der, ned ei lita kjellertrapp, og der var ”Feskeball-Hansens” fiskematforretning. Jeg husker ikke noe annet navn på denne butikken, men før vi kom inn der, kjente vi den herligste duft av nystekte fiskekaker. Vi hadde et spann med når vi kjøpte fiskeboller i kraft. Skulle vi ha fiskepudding, måtte vi bestille på forhånd, tror jeg. Dette var varer av ekte råstoff uten alskens tilsetninger. Ja, denne duften av fiskekakene kan jeg enda kjenne vibrere i neseborene. Videre oppover: Koperativet eller Samvirkelaget og så:

Det gamle Meieriet da! Her sto vi i kø for å kjøpe melk og Charlotte med hårknuten i nakken under den hvite lua, er vel den personen vi aldri glemmer derfra. Her fikk vi se når de tappet melka fra melkekranene og over i melkespannet og her fikk vi ekte meierismør. Meierismør, som for oss etter krigen, smakte eventyrlig, Mang en barnefinger ble nok oppdaget i smørklumpen hjemme på kjøkkenbordene i den tid.

Rett over gata derfra hadde vi ”Brødrene Rønning”. Innehaverne Einar og Haakon Rønning var alltid bak disken der. På baksida i selve disken var det store skuffer som inneholdt varer i løs vekt fra mel, svisker, korinter, rosiner, sukker og ikke å forglemme melisen! Dattera til Haakon, Lisbeth, en av mine barndomsvenninner etter at vi flyttet til Jørnsgata, tok meg ofte med på innsiden av disken, og jeg må innrømme at vi var nede i ”melis-skuffa” og ”hentet” oss noen digre melisklumper som vi koset oss med på veien opp Harstadgårdsbakken. Så hadde de fått HA-PÅ! Karamellpålegget på glass. Dette kjøpte vi av og til, og det var så godt at før vi hadde fått det på kjøkkenbordet, hadde jeg vært nedi med skjeia og forsynt meg ganske kraftig. Dette merket jo mora mi ganske fort, og litt kjeft ble det selvfølgelig.
Jeg tror forsyne meg at de også hadde en kaffemaskin eller kaffekvern på disken hos Rønnings. Her satte de kaffeposen under, skrudde på til finmalt eller grovmalt, etter hva kunden ville ha, og så rant kaffen ned i posen. Snakk om fremskritt i teknikkens verden! Og den nymalte kaffen duftet så liflig…

Etter at vi flyttet opp i huset til Hjørdis Thorbergsen på Eineberget, ble Thorbergsenkiosken øverst oppe i Harstadgårdsbakken bygd. Den, i senere tid, så omstridte kiosk, som nettopp ble revet.

Du verden for en stas da den kom! Ei luke foran og en inngang på høyresiden hvor enkelte kunder kunne komme inn og handle. Mange ganger fikk jeg lov til å hjelpe henne i kiosken. Stå i luka og ekspedere! Fru Thorbergsen lærte meg prisene, men jeg lurte meg til å legge sammen summene på papir. Jeg var nok ikke samme kløpper i hoderegning som henne. Kiosken hadde en stor kundekrets. Mange av legene på ”Gammelsykehuset” fikk lagt av ”søra-avisene” og hentet dem på hjemveien. De fleste av dem bodde i legeboligene som fortsatt ligger nedenfor der det nye sykehuset står i dag. Fru Thorbergsen solge ukeblader: Illustrert, Skib O’ Hoi, Romanjournalen, Filmjournalen, Alle Kvinner, Norsk Ukeblad, Hjemmet og en god del flere. Hver tirsdagskveld, når hun kom hjem, stakk hun innom oss med de bladene vi kjøpte fast. Men, hysj, hysj! De skulle ikke selges før onsdag, og dette var meget strengt! ( Bladet ”Aktuelt” hadde Fredrik Wærdal monopol på.

Han dro rundt i byen med veska og solgte bladet, mens han pratet i vei med alle). Tilbake til kiosken igjen. Faren min måtte en gang tre til under et sykdomstilfelle og det ble ei artig historie. Under disken bak luka, var Saba-pakkene gjemt. Da far min ekspederte, stakk ei dame hodet langt inn gjennom luka og hvisket noe, og den godeste ”ekspeditøren”, tok opp pakken under disken. (Han var innvidd av eieren at når ei dame hvisket slik, så var det pakken under disken hun skulle ha.) Denne dama ble ganske forbauset, for hun hadde hvisket at hun skulle ha en pakke ”Selma ”og det var kjeks det! Gjett om det var en som ble rød i toppen! Historien forteller senere, at samme dama kom igjen senere, og da sa hun at denne gangen kunne hun få pakken som hun sist ble tilbudt! Det var den gang da slike saker på mange måter var tabubelagt i motsetning til i dag.. Nå flagrer pakkene med ”vinger” over TV-skjermen hver eneste dag!

Vi kan med trygghet si at de forretningene som her er nevnt og ikke minst innehaverne, har vært med på og lagt grunnlaget for den positive utvikling byen har vært gjennom opp gjennom årene. Mange av dagens forretninger kunne ganske sikkert hatt mye å lære av den høflighet, service og menneskekunnskap som ble vist i datidens forretningsliv.

Dersom det skulle være navn på forretninger som ikke er korrekte, som lå på et annet sted, eller noen som jeg har utelatt og som andre husker, kan jeg bare si at alt er basert på mine erindringer fra jeg var barn.

Barn i en by som det den gang var trygt og godt å vokse opp i!