fredag 30. oktober 2009

Gresskar - ingen grønnsak

Allehelgens dag, eller Halloween som det nå visstnok heter, er på bærtur.

world-pumpkinlarge
Akkurat som fetterplanten agurk er ikke gresskar en grønnsak, men et digert bær. Språket "botanisk" er nemlig ikke alltid like rasjonelt: Einerbær er ikke noe bær, men en bærkongle. Bringebær er ikke bær, men en samling steinfrukter. Jordbær er heller ikke et bær, men en samling nøtter på en falsk frukt. Det er eple også, altså falsk, akkurat som at banan også er falsk, ikke frukt, men bær. Altså falsk bær. Forvirra nå? Heng med: Tomater er bær, akkurat som gresskar og slektningene melon, squash og omlag 640 andre digre bær i gresskarfamilien. Bær er ganske enkelt en samling frø pakket inn i saftig fruktkjøtt. Greit?

Gresskar er i omfang antagelig jordas aller største levende frøsamling. Når det først begynner å vokse, grenser det til botanisk horrorshow: Årets foreløpige amerikanske rekord lyder på 644 kilo (1725 pounds). Med fortsatte krysningsforsøk vil det med sikkerhet dukke opp gresskar på mer enn et tonn.

Litt annerledes halloweengotteri:
Pell ut gresskarkjernene, vask dem og dampkok i en halvtime. Tørkes og spres ut i langpanna med litt olje og salt. Sett langpannen midt i ovnen ved 200 graderC i en halvtime. Avkjøles og gumles som snacks.



onsdag 28. oktober 2009

Ingen rose fra Hawaii

hibiscus
Vi er lurt alle sammen. Hawaiiroser kommer aldeles ikke fra Hawaii, men fra Kina. Dessuten er den Malaysias nasjonalblomst.

Hawaiirose het opprinnelig hibisk på norsk, etter sitt botaniske navn Hibiscus. Siden en hibisk høres ut som en speisa, firbent, farlig kjøter, og hvertfall ikke en trivelig, blomstrende stueplante, forstår jeg godt at mange lette etter nytt navn. Hawaiirose klinger absolutt bedre, og det vokser en hibiscusart på Hawaii, men det er altså ikke den du får kjøpt i butikken. Den er kinesisk og heter Hibiscus rosa-sinensis. Navneforvekslingen har ikke bare akademisk interesse:

Hibiscus_rosa_sinensis___El_Capitolio_Tequila_Sunrise___re_sized
Du har sikkert sett hibiskus brukt som formklippa hekker i Syd-Spania og på Kanariøyene. Jeg har sett utgamle eksemplarer klippet til bonsailignende trær i Italia. Rundt om på kloden vokser alt fra ville dvergarter med ørsmå, blekrosa blomster til fem meter høye hibiskusbeist med knallrøde, vaskebøttestore blomster. Alle er andre arter enn de du får kjøpt i blomsterbutikken. Små pottehibiscus forblir små, og egner seg dermed bare som hekk mellom din og naboens balkongkasse. Du får dem i alskens farger, særlig i spekteret fra blek gulig til dyp skarlagen rødmende, men selvfølgelig også hysterisk glorete fargeblandinger som gartnere uten grunnkurs i fargelære har krysset fram.

Som med de aller fleste blomstrende potteplanter, trives hibiskus best i kjølig vintertemperatur inne. Blir det varmere enn 14-16 grader i stua, gir den seg ikke, men setter stadig nye knopper og ender med å slite seg ut. Det er altså ikke din skyld at en ivrig hibiskus plutselig gir opp, kutter blomstringen og blir slapp. Du kan får den i gang igjen ved å sette den kjølig på soverommet. Etter tre-fire uker som romkamerat, potter du den om i en ett nummer større leirpotte. Ingen planter trives med plastpotter. Gartnere bruker plast utelukkende fordi de tåler mer, er lette og følgelig billigere å transportere.

Bruk saftig, godt jord og ikke spar på gjødsel. Hibiskus er en grådigper. Velg et flytende gjødselslag med så lavt nitrogennivå (N) som mulig, og så høyt fosfor- og kaliuminnhold (P og K) som du finner. Høyt nitrogeninnhold gir strekkevekst og mye blader. Fosfor og kalium bidrar mer til blomst- og rotutvikling. Etter ompotting skjærer du ned omtrent en tredjedel av høyden og setter den tilbake i stuevarmen.

20080909_feg-hibiscus
Sommerstid skal hibiskus ut. Plant den rett i bakken et skyggefullt sted med potta på. Ikke glem å vanne den. Selv om det vil trekke opp noe vann opp gjennom pottehullene under, vil det neppe være tilstrekkelig. Blomster kan brukes som syrlig smakstilsetning til te eller alene som hibiscuste. En teskje tørket blomst trukket i fem minutter kokvarmt vann i en kopp, virker godt mot hoste og er unektelig slimløsnende.


tirsdag 27. oktober 2009

Komposist

En varm vår på 1970-tallet dukket idéen om felles kompostbinge i rekkehuset jeg vokste opp. Alle applauderte forslaget, bevilget midler fra felleskassen og rekkehusets fedre gravde seg dypt ned i kompostbingestudier. Jeg husker akkurat dette fordi far min, som absolutt ikke var noen biologisk vel bevandret mann, plutselig foredro entusiastisk og ivrig om meitemarkens fortreffeligheter og indre liv ved søndagsmiddagsbordet. Jeg husker det fordi jeg ble stadig kvalmere ettersom far forsvant stadig dypere ned, og kanskje særlig inn, i de øvrige mer eller mindre delikate kompostdyrenes fordøyelsesorganer. Du kan utsette en tiåring for mye, men neppe kombinasjonen hvalbiff, kokte poteter og kompost i praksis.

Kompostmann
Etter et par ukers intense forberedelser, ble kompostbingene bygget etter alle kunstenes regler: Tre binger; en stor for oppsamling av tykkere greiner for senere oppkverning med kompostkvern, og to mindre binger for variert henleggelse av alskens bløte hagerester som løv, gress og alt det som oftest går galt i kjøkkenhagen. Det første året virket bingene veldig bra, men allerede året etter lignet de mer på digre reir for veldig, veldig store skjærer. Til høstens ryddeaksjon ble bingene tømt i containerne som det lokale vellet hvert år forordnet til oppsamling av hageavfall, slik vi hadde gjort det i alle år før kompostbingeidéen dukket opp. Like etter, og svært skråsikker, hevdet fattern at kompostbinger bare er for rare hagenerder. Drit og dra med hele komposten, sa han og gjenopptok rutinene med å rake løv og gress og pinnekvister oppi svarte søppelsekker og kjøre hele møkka på dynga. Jeg husker godt at jeg syntes det var ganske teit, men siden jeg alltid fikk en is når vi kjørte hjem fra dynga, holdt jeg den meningen for meg selv..

En velfungerende kompostbinge tygger i seg minst halvparten av alt du kaster. Produktet av kompostprosessen er en eksplosivt næringsrik jord langt bedre for hagen enn alle drittsekkene du får kjøpt på hagesentrene. Om bingen hadde vært stor nok, snarere organisert som et lite og mer avansert kompostanlegg, ville komposteringsprosessen produsert nok metangass til å holde i gang et minikraftverk, kanskje akkurat kraftig nok til å forsyne den lokale veibelysningen? Om alle hadde kompostert alt de kunne, ville søppeltransportbehovet dermed blitt drastisk redusert. Det betyr mindre utslipp. Kompost er rett og slett jævlig smart. Hører du, Jens?

søndag 25. oktober 2009

Badejungel

Si ordet "jungel" og 99% av befolkningen svarer "Tarzan". Flere burde svart "badet".

WY001889

Ingen andre steder i huset ligner klima på badet så til de grader på jungelen. I varmen og fuktigheten der kunne planter nærmest grodd opp ad vegger og tak. Dette er ikke et gartnerisk fantasifoster om planters paradis, men en grønn mulighet alt for få har grepet fatt i. Alt handler om riktig vegetasjonsvalg og lys.

Sparelamper er en genial oppfinnelse. Lysspekteret lampene avgir er så nært til planteperfekt at man skulle tro lampene var funnet opp for dem alene. I tillegg spiser lampene nesten ikke watt. Du ruineres ikke av å la dem stå på litt ekstra. Avhengig av hvor stort badet er, vil to til tre 11 watts lampepunkter påslått 14-16 timer daglig være tilstrekkelig for så mange ulike planter at om du velger alle, får ikke du plass.

Fuktighetsnivået på badet er ofte så høyt at plantene drikker lite. Selv med tillleggslys, vil ikke plantene spise nevneverdige mengder heller. Derfor holder omtrent 1/10 av anbefalte gjødselmengder. Til gjengjeld gjødsler du hele året. Planter har med sikkerhet luftrensende effekt, men ulukt fra periodisk tidkrevende aktiviteter på badet, klarer plantene neppe å få bukt med. Jeg tviler på at planter mistrives med godlukt på boks, parfyme- og såpedufter, men klor- og salmiakkduft kan knekke en del. Vær derfor ivrig utlufter om du bruker sterke rengjøringsmidler.

Fra planter som står i jevnt fuktig jord, spretter det ofte opp like mange småfluer som plantedeler. Disse irriterende småfluene er egentlig ikke fluer, men oftest hærmygg. Du tar knekken på levevilkårende deres ved å stikke to-tre fyrstikker med den røde siden opp i hver potte. Jeg vet ikke hvorfor det virker, men det gjør det. Drysser du i tillegg et flortynt lag chillipulver oppå jorda, overlever bare kamikazemygg. De finnes heldigvis ikke.

Hva slags planter?
Planter med svære bladflater har oftest blitt slik fordi de har øvd noen tusen år på å suge til seg det sparsomt sildrende sollyset som treffer skogsbunnen. Med svære blader fanger de det minste lys. Mange av de mest kjente inneplantene stammer nettopp fra skogbunnen, eller fra trekronene i jungelstrøk. Andre planteslag vant med små posjoner sollys, løser oppgaven med flortynt bladverk som det til gjengjeld er utrolig mye av. Den samlete bladoverflaten blir altså kolossal. Noen få planteslag tilpasser seg nærmest hva det skal være, og vokser godt bare de får vann.

Hva skal du velge?
Kaktus eller sukkulenter og bregner er badeplanteslagere. De fleste tornete kaktusarter trives absolutt ikke i fuktig miljø, men stammer fra ørkenen og bør få stå i stueørkenklima. Tornefrie sukkulenter med feite blader og bradrosetter er trolig et bedre valg. Bregner har ofte behov for mer lys enn det badet kan tilby, men siden det finnes myldere av bregnearter, er det all grunn til å prøve fler. Den norskproduserte "Green Wave" er verdt et forsøk. Eller orkideer? Blant klodens mer enn 15 000 ulike orkidéarter, garanterer jeg for at minst ti sorter overlever på badet. Mange orkidéer står plantet i bark. Den fugerer mest som ankerfeste. Plantene henter vann og næring med luftrøtter og bladverk så og si rett fra lufta. På badet er det nok. Drømmebadeplanten heter Phalaenopsis og selges under navnet orkidé. Andre gode orkidéer er Zygopetalum, Cymbidium, Colmonara, Encyclia og Miltonia.

Her har du i tllegg et lite knippe grønne planter som vil trives på badet:

Ungkarstrøst - Aglaonema
Gullranke - Epipremum
Elegantbergpalme - Chamaedorea
Bitterblad - Dieffenbachia (giftig)
Dragetre - Dracena spp.
Eføy - Hedera helix
Hjortebregne - Platycerium
Treklatrer - Philodendron
Bajonettplante - Sansevieria
Fredslilje - Spatiphyllum
Syngonium - Syngonium
Vandrer - Tradescantia
Stuebambus - Pogonatherum paniceum
Mange porselensblomstarter - Hoya ssp.
Mange trådsukulenter - f.eks. Rhipsalis-artene)
Flere bregnearter
Streptocarpus-arter

lørdag 24. oktober 2009

Guzmania

Et par-tre hundre år før jeg ble gartner, fartet mine fagforfedre, for det var ingen kvinner blant dem, rundt omkring over alt på kloden på jakt etter nye botaniske mirakler. Enkelte av dem kalte seg kanskje botanikere eller leger eller apotekere, men gartnere var de alle mann.

Christopher_Columbus3
Italieneren Chrisopher Columbus ved første landkjenning etter ferden over Atlanteren i 1492.

Det var for så vidt ikke så merkverdig at plantedoktorene var med over alt. Seksten- og syttenhundretallets gigaformuer ble bygd på planter; krydderplanter, tekstilplanter, medisinplanter, planter til fargestoffer, planter med frukter , grønnsaker, trær - og selvfølgelig hageplanter i alle mulige og utenkelige former. For gartnernes oppdragsgivere betydde nyvinningene enda mer rikdom. For gartnerne selv innebar nye funn ikke sjeldent at de fikk heftet sine eller sine oppdragsgiveres navn til plantene de fant. Gartneren Lawson har gitt navn til hauger av planter med etternavn lawsonia. Begonia heter det fordi oppdageren av planten, munken Charles Plumier, ga den navn etter sin botanikkinteresserte sponsor Michel Bégon, som var britisk guvernør i Canada. En navneliste over alle planter med gartnernes navn knyttet til kunne fortsette til flere kilometer utenfor denne skjermen. Jeg nevner en til, men jeg må skrive en liten omvei før jeg kommer så fram:

Som du kanskje vet, er jeg ihuga paragliderentusiast. Vi er mange med samme dilla. Det er nemlig slik at har du først fløyet, lander du aldri helt igjen. I januar måned hvert år tilbringer mange flyvedyktige venner noen uker i småbyen Valle de Bravo omlag ti mil vest for Mexico City. Stedet er Mekka for oss høyt-og-langt-flyvere. Få steder i verden byr på mer stabile værforhold. På fjorten år har det visstnok regnet et par-tre januardager, men da ramla til gjengjeld himmelen ned.

Vi flyr fra en om lag 2200 meter høy furukledd åskam noen mil utenfor Valle de Bravo. På gode dager flyr vi lett hjem og lander etter en times tid ganske midt i byen, like ved nabobaren til der vi bor. De har himmelsk god øl der. På bedre dager flyr vi alle andre steder, og haiker oss hjem i oftest rustskranglende, prustende vrak som nesten uansett hvor overfylte de er av smilende meksikanere, alltid stopper for en trengendes tommel og mulighet for noe lettjente pesos. Takk for at du fulgte med på omveien helt hit. Her kommer plantepoenget:

I påvente av passende startforhold på morgenkvisten ved åskammen utenfor Valle de Bravo, tusler jeg ofte rundt blant furuskogens kjemper. Jeg er på gartnerekspedisjon da, og føler meg litt beslektet med mine grønne fagfeller fra tiden da verdens nye kontinenteter ble oppdaget sånn en gang på 1600-tallet. Til min store glede oppdaget jeg et år en art epifytter, eller en slags orkidéform, oppe i trekronene i furuskogen. Jeg gjenkjente den raskt som en av våre mest brukte stueplanter; Guzmania.

guzmania_lingulata4501
Denne pussige krabaten som klamrer seg rotløs fast i furutrærne, ble første gang beskrevet den spanske gartneren Anastasio Guzman. Han fartet omkring nettopp i disse områdene i Mexico en gang sent på 1700-tallet. Ingen vet så mye om arbeidene til Anastasio. Det meste av opptegnelser hans fra studieturen i Mexico, Argentina, Peru og Chile var forsvunnet da han ble funnet død i byen Los Llanganates i Equador i 1807. Men det vi vet er at gartneren Guzmann sviktet sine oppdragsgivere og sitt gartnerfag, og dro i stedet på jakt etter inkaenes tapte skatter, som han selvfølgelig ikke fant før han døde. Men guzmania fant han, og ble likevel udødeliggjort av den. Jeg undrer meg ofte på hva som egentlig skjedde med ham.

Pirrer ikke fortellingen fantasien ørlite grann? Hva drev egentlig Guzmann til å svikte sine velgjørere? Hvem var han egentlig for en fyr? Og hva holdt alle de andre hundretalls botaniske pionerene på med på den tida? Jeg kan gi deg et ganske sikkert svar:

Alle de grønne krabatene vi hygger oss med i stua har lange fortellinger å fortelle. Det kommer mer her.

fredag 23. oktober 2009

Ork-idéer

Da jeg var guttunge gikk jeg sjeldent glipp en eneste NRK fredagsdetektime. Den detektiven jeg husker aller best, var den relativt omfangsrike kjeltringfangeren Frank Cannon.

Hver fre
CannonwithaGun
dag brukte han orkidéhuset sitt som tenketank når han sto fast i en sak. Den svære Cannon med korte pølsefingre blant sarte sjeldne orkidéer, har aldri sluppet taket. Ikke orkidéene heller, men mine er mye enklere å få til enn Cannons. Dessuten er de vanedannende.

Phalaenopsis1
Inneorkidéer flest er epifytter, det vil si at de lever på andre uten å utnytte dem. Butikker flest selger Phalaenopsis. De er enklest å ha med å gjøre. De spiser med røtter i friluft og drikker med hele kroppen. Alt som skal til for å holde dem igang er altså en jevnlig dusj. De du får kjøpt står gjerne i grove barkbiter. Det skal de få fortsette med.

Setter du orkideen i en potteskjuler så dyp og trang at plastikkpotta blir hengende fem-seks centimeter over bunnen av potteskjuleren, og fyller vann i bunnen, damper vannet opp til planten. Bytt vannet minst hver fjortende dag og bruk gjerne litt orkidegjødsel.

Orkideer trives godt med nydusjet bladverk og blomst en gang i ny og ne. Oftere enn hver uke kan øke faren for soppangrep. Bruk gjerne litt flytende plantegjødsel, kanskje i en tiendedel så sterk oppløsning som anbefalt på flasken, i dusjevannet. Gi alle alle andre grønne planter en dusjomgang samtidig. Bare planter med hårete blad kan mistrives med slik bladgjødsling, og da oftest bare i sterk sol. Sola svir bladskader gjennom vanndråpene.
Mine orkideer ender alltid blomsterløse ettter en måneds tid. Etter et fire-fem ukers opphold på kaldt soverom, setter de blomstrende igang igjen og blir nesten like flotte som da jeg kjøpte dem. I ventetiden kjøper jeg oftest utålmodig en ny. Holder jeg på lenge slik, får jeg kanskje jobb i detektimen, som en fortynnet utgave av Frank Cannon?

onsdag 21. oktober 2009

Viagra for blomsterkvasten

Potensmiddelet Viagra har trolig samme virkning som nitrogenoksydinnholdet i blomsternæringsposen. Jeg ville ikke prøvd motsatt.

virtualshop1
Snittblomster flest står lengre om vasevannet inneholder litt næring, men viktigst av alt er å sørge for at vasevannet er friskt. Om snittblomster får den minste sniff av forråtnelsesgasser, enten fra seg selv eller nærliggende frukt, gir de opp vaselivet ganske raskt. Det betyr at om du sørger for at snittblomstenes blader ikke står i vasevannet, konsekvent fjerner visne og gulnende plantedeler, holder frukt langt vekk fra buketten, skifter vann ofte, holder de seg i form litt lenger. Om du i tillegg holder buketten unna direkte sollys og varme ovner. Om du gidder å sette blomstene et kjølig sted nattestid, for eksempel i gangen, holder den enda lite grann lenger.

Posen med næringssalter som bør følge med buketter når du kjøper dem, har i grunnen to fuksjoner. Næringen holder blomstene potente lenger. Samtidig hindrer næringssaltene skadelig algevekst i vannet, men ikke i uendelig tid. Jeg har derfor alltid stående en flaske flytende næringsoppløsning til vasevann i huset. Slik kan jeg skifte ut vasevann ofte og samtidig holde en viss næringsmengde på plass.
Selve vasen har faktisk også betydning. Mange snittblomster holder faktisk lenger i vaser av tinn eller kobber enn i vaser av glass. Årsaken er at mikroskopiske mengder metall løser seg i vasevannet, noe som hindrer algevekst.

Jeg har hørt mange ulike kjerringråd om ulike spesialtilskudd til vasevann. En teskje potetmel i vasevannet skal visstnok hjelpe tulipaner til å holde lengre, to spiseskjeer vodka skal holde fresia oppegående, 50% sitronbrus i vasevannet hjelper nelliker til å holde for lenge, asters trives med sukker, roser med knust B-vitamintablett og altså alle med et milligram Viagra. Uansett hvilken kjerring du hører på: Det viktigste er frisk vann.

Tors tips:
Hvis du glemte å få med deg blomsternæring til buketten, kan du mekke din egen: Løs opp og 5 – 6 sukkerbiter i en liter lunkent vann. Tilsett en teskje husholdningseddik eller klorin i vannet. Rør godt om.

Her har du korte tips knyttet til vann for en del av de mest kjente snittblomstene. Om roser kan du lese flere andre steder her på www.hagesenter.no

Tulipan
2-3 uker
Opprinnelig fra Tyrkia. Til Europa omkring 1550. Velg langstilkete framfor korte. Stilken snittes 2-3 cm, settes i kjølig vasevann. Plantenæring ikke påkrevet. Ikke fjern plasten av buketten før etter fire-fem vasetimer.

Alstroemeria
2-3 uker
Opprinnelig fra Peru og kalles gjerne inkaenes lilje. Skråsnittes, settes umiddelbart i lunkent vann med næring.

Freesia
1-2 uker
Stammer fra Afrika. Finnes i et hysterisk antall ulike farger. Skråsnittes og settes umiddelbart i lunkent vann med næring i.

Cymbidium
2-3 uker +
Egentlig en orkidéart fra subtropisk Asia. Snittes og i kaldt vann med en to-tre dråper klorin i.

Nellik
2-3 uker
Diger blomsterslekt og vill nesten på alle kontinenter. Tåler bank og juling. Snittes og settes i lunka vasevann med blomsternæring, alternativt 1/4 sitronbrus og vann.

Eustoma
2-3 uker+
Kalles av og til Lisianthus, men det er feil. Fra Mellom- og Sydamerika. Snittes skrått og settes i lunka vasevann med næring.

Hyansint
1-2 uker+
Stammer opprinnelig fra Iran og Turkmenistan. Norsk navn svibel er egentlig bare det tyske ordet for løk. Rettsnittes1-2 cm, bruk kjølig vasevann, ikke fjern plast eller strikk før etter tre-fire timer.

Calla
2-3 uker
Vill i Europa og egentlig ingen blomst, men et sammenkrølla høyblad. Rettsnittes 1-2 cm, snurr en tapebit rundt enden av stilken så den ikke flises opp og krøller seg i vannet, bruk lunka vasevann og 2-3 dråper klorin.

Lilje
2 uker +
Kraftigduftende og svært letthåndterlig. Skråsnittes og settes i lunka vasevann med plantenæring.

Protea
3-4 uker+
Sør-Afrikas nasjonalblomst. Holder neste for lenge. Skråsnittes og settes i varmt vasevann med 2-3 dråper klorin.

Blandingsbukett
1-3 uker
Uvisst opphav. Settes i kaldt vann med plantenæring. Røsk opp det som visner etterhvert.


tirsdag 20. oktober 2009

Innflyttere

Jeg er ikke særlig taktisk av meg. Snarere tvert i mot faller jeg stadig vekk i spontane fristelsesfeller, og særlig i grønne fristelser. Derfor er jeg lykkelig eier av en del eksotiske trær jeg heller ikke i år klarte å gå forbi.

DSC_0236
Selv om de fleste av eksotene mine som calamondin, sitron og oliven tåler en minustrøkk i hue eller to, fikser ingen av dem en hel norsk vinter. De må altså inn, men ikke sånn uten videre. For ei eksotisk plante er det å flytte inn i vinterstua fra norsk utesommer omtrent som om du skulle kledd på deg superundertøy og Polardundynedressen, satt deg i badstua med beina i pisselunka vann, bøtta ned et par liter kokvarm te og samtidig stappa i deg en diger pose potetgull. Om du ble kvalm eller småsjuk av oppholdet, kunne du bare reist deg og gått ut, kledd av deg og tatt en kald drink. Planter er dårlig til å gå. Mistrives de, stikker de av på mer dramatiske måter. De starter med å kle av seg bladene, og ender som peisved.

Plantene mine fra ekvatorialområdene skjønner ikke det døyt av norsk vintermørke. Selv om de er vant med at det er kjøligere og våtere på vinteren, er dagen der de kommer fra omtrent like lang dag som natta hele året rundt.
Planter bruker lys til å fordøye næring og vann. Varmen regulerer også forbruket. Uten lys, stopper de nærmest opp og sulter. Uten lys og mye stuevarme skjønner de ikke bæret av. Et halvt år inne i stua i vintermørke er ikke noe et Grete Rohde-kurs for planter. Det er et torturkammer.

Hemmeligheten med å få eksotene til å trives bedre inne vinterstid, heter altså mer lys, mindre varme og slankeprogram med minimal vanning og forbud mot plantegjødsel. Hverdagsløsningen heter tidsur og tolv timer lys, sparepærer som gir det vekstlyset og nattesenking av stuetemperaturen til 14-16 grader, altså ganske smart, miljøvennlig og økonomisk. Ved nærmere ettertanke; kanskje det ikke er så dumt å falle for eksotiske trær likevel?

torsdag 15. oktober 2009

Hage 2010

tor-graver
Flere hagelag, foreninger, bedrifter har allerede begynt bookingen av hagearrangementer for våren 2010. Jeg er på farta med et nytt, nyttig og lekent hageforedrag. Send meg en mail og spør om ledige datoer.

onsdag 14. oktober 2009

Løkenes konge

De nærmeste ukene graves det ned milliarder av blomsterløk rundt om i Europa. Til våren rager en over dem alle, men så heter den også keiserkrone.
keiserkrone
Keiserkrone i et hav av tulipaner. Foto: Tor Smaaland

Den ikke ukjente svenske botanikeren
Carl von Linné ga keiserkronen sitt latinske etternavn imperialis, som betyr noe bortimot keiser. Den har av den grunn absolutt ikke despotlignende trekk. Snarere tvert i mot. Keiserkroner byr på alt de kan, bare du graver dem dypt nok ned. Om du nå øyeblikkelig undrer deg på hvor dypt, glemmer du aldri denne formelen: Dobbelt så dypt som løken er høy. En ti cm høy løk skal ha tyve cm overdekking over tuppen. Formelen gjelder for all blomsterløk.

TorsTips:
Keiserkroneløk er omtrent en neve stor. Som de fleste svære blomsterløk bør den derfor legges på siden når du setter den i bakken. I motsatt fall fyller vann enten løken ovenfra, eller siger inn underfra, noe som i begge tilfeller medfører råtning. Sideveis trekker løken mye mindre vann. Legger du den på en to-tre cm tykk madrass av litt grov sand eller fin grus, blir den neppe stående i vann uansett hvilken vei den står. All slags blomsterløk overvintrer best på en slik sandmadrass, og setter dessuten bedre røtter.

800px-Shamizdin_Flowers
Keiserkronen stammer opprinnelig fra dalstrøk i Himalaya. Det er usikkert når den første skjøt til værs i Europa, men i Norge stakk den første luggen opp av bakken et eller annet sted i Trondheimsregionen en eller annen vår mellom 1676 og 1712. Den skråsikre, botaniske tidsbestemmelsen ligger i opptegnelsene omkring landets første bygarter, flensburgeren Hans Christiansen Gartner (ja, han het faktisk det). Gartneren Gartner fikk tillatelse av danskekongen til å drive import og frøomsetning i Norge den 26. april 1675. Altså rakk han ikke å sette løk høsten før, men en eller annen senere høst. Fra han fikk dette kongelige privilegium, eller snarere tillatelse til å opprette et plantemonopol, til sin død i 1712, sto han ansvarlig for førstegangsdyrking og salg av flere hundretalls mat- og prydplanter i Norge. Gartner har alt fra dill, malurt, asparges og melon til ringblom, ridderspore, erica og krokus på sin grønne samvittighet. Og altså keiserkrone, eller Fritillaria imperialis på "botanisk".

For å si det forsiktig stinker den keiserlige kronen, faktisk så gyselig at hagesnobbete, engelske nettsteder, som det åpenbart finnes en skog av, advarer mot keiserkronedyrking i nærheten av inngangsdøra. Så redselsfullt dufter den ikke, men faktisk akkurat så grufullt at den holder nærgående, sultne rådyr på tulipanslang og barkgnagende mus på avstand. Keiserkrona er altså ikke bare vakker, men også veldig praktisk. Hva stanken skyldes, er jeg usikker på, men løken inneholder alkaloidet imperialin, som er en gift. Du eksperimenterer altså ikke med denne i salat.

fritillaria_meleagris_345
Keiserkronens fetter, med det fattigslige navnet kongekrone (Fritillaria meleagris), stinker ikke, og når heller ikke sin keiserlige fetter til knehasene. Det gjør ikke de andre småkronefetterene svartkrone (F. camtschatensis), blekkrone (F. pallidiflora) eller mikaelskrone (F. michailovsky). Bare persiakrone (F. persica) når opp. Det gjør også en god del andre løkplanter.

TorsTips: Å bruke høyreiste løkblomstbeist inne i mellom andre er, for å si det enkelt, veldig lurt. De fungerer utmerket som støtter for mer slengete løkvekster, som litt for langtkryssa og fremtriksa tulipaner. Dem finnes det veldig mange for mange av.



Andre høye vårspretne
Kirgisløk (Allium aflatunense) 100 cm. Lilla.
Kjempeløk (Allium giganteum) 120 cm, rosa
Stjernehyasint (Camassia leichtlinii) 100cm, flere farger
Steppelys (Eremurus himalaicus) 250 cm, hvit
Honningløk (Nectaroscordum siculu) 100 cm, hvit/brunrød



mandag 12. oktober 2009

Turboplanten

En vårdag i Kyoto i 1955 målte den japanske forskeren Koichiro Ueda en bambusplantes daglige tilvekst til 120 cm.

F.murielae,new
Bambus er utvilsomt klodens mest bemerkelsesverdige plante. Den bruker et par måneder på å nå voksen alder og størrelse, gjerne opp mot femti meter, og reproduserer seg selv med rotutløpere uten hjelp av blomster, bier og frø. Et enkelt tre kan danne grunnlag for tusen nye bambustrær hvert år. Etter femti til åtti år, blomstrer bambus for første og siste gang og dør.

Planta er god mat, trevirket er sterkere enn stål, røttene binder jordsmonn som få andre planter og derfor utmerket til sikring mot jordras og erosjon. Enkelte sorter tåler heftige miljøpåvirkninger og var de første til å spire i Hiroshima etter bomben. Bambus trives like godt med lite og mye nedbør, vokser godt i næringsfattig jord og produserer på toppen av det hele titalls ganger mer råmateriale til papir enn alle andre treslag. Stakkars norske skog.

Det finnes minst 1500 ulike sorter bambus. Det eneste kontinentet den ikke trives er Antarktis. Mange er enstammete, digre trær med stammefarger fra mørkebrunt til grønt, rødt og gyllent gult. Andre er mer pjuskete, sivaktige busker. Sorten som er mye brukt i norske hager,
Fargesia murielae, er en slik. Dette eviggrønne, ganske utfrika buskaset strekker seg til knappe fire meter om du er heldig. Den tåler det meste av norsk klima, men neppe helt til fjells og nord. Planta egner seg godt til fri hekk, men også enkeltstående hist og her i hagen. Med sitt sydlandske preg står den godt til moderne husformer. Jeg savner den alltid knyttet til funkisarkitektur og i store potter på flate terrasser.

På kontinentet var bambus (Fargesia murielae) i en periode minst like populær som tuja har vært i Norge, og ble brukt både som leplanting i landbruket, dekorasjonsplanting i parker og offentlige anlegg og som skjermende hekker i boligområder. Interessen for nettopp denne bambussorten fikk et kraftig og ganske
uhyggelig oppsving på midten av 1990-tallet. Som all annen bambus blomstret også denne en gang i livet, og det var det siste den gjorde. Planter i hundretusentalls døde på likt over hele Europa, også i Norge. Årsaken til at så mye gikk galt på en gang, var trolig at planteforedlere hadde brukt det samme genetiske sortsgrunnlaget i kommersiell oppformering av planten. Når den genetiske klokken viste voksen alder, blomstret følgelig alt over alt på likt og døde. Jeg tror mange lærte mye av det.

Se også
her:

onsdag 7. oktober 2009

Pærebrannvarsel

Etter en rutinekontroll utført av Bioforsk, er en av landets mest fryktete plantesykdommer oppdaget i Askvoll og Os kommune i Hordaland. Det er foreløpig ikke registrert pærebrann på sør- og østlandet.
Naustdalen110908-5BM
Det finnes ingen andre kjente tiltak mot
bakteriesykdommen enn å kappe ned smittede planter, i verste fall i en omkrets på fire kilometer fra smittested. Konsekvensene for park- og hagelandskapet kan være fryktelige. Det er Mattilsynet som administrerer kontrolltiltak mot pærebrannsmitte. Planter utsatt for smitte er for lengst tatt ut av sortimentet vestpå. Likevel ble det nylig oppdaget pærebrannsmitte ved Folkvord Planteskole i Rogaland, på mispelarten Cotoneaster dammeri `Hjeltnes´. Denne er ikke tidligere kjent som vertsplante for pærebrann. Arten ble umiddelbart trukket fra sortimenet, men før sykdommen ble påvist, ble det solgt 255 planter til følgende salgssteder:
Telemark fylke: Hoels Hage & Blomstersenter i Skien
Buskerud fylke: Steglet blomster i Kongsberg
Vest-Agder fylke: Kvinesdal blomster og hagesenter i Kvinesdal
Møre- og Romsdal fylke: Bo grønt – Eik Hagesenter i Tresfjord
Trøndelag fylke: Hammer planteskole og hagesenter i Stjørdal
Er du blant dem som kan ha kjøpt planter herfra, bør du snarest avlive plantene. Mitt forslag er å brenne dem.
Les mer om pærebrann i Norge
her.

tirsdag 6. oktober 2009

Frost

Jokke synger:
"Her kommer vinter´n! Her kommer den kalde fine tida.
Her kommer vinter´n, endelig fred å få".

Det høres kanskje sprøtt ut, men
Jokkes vinterhyllest treffer midt i mitt gartnerhjertet. Vinter´n betyr fri fra alt grønt, fri fra å betrakte alt det jeg driver med vokser, fri fra å tenke grønne tanker og derfor bedre tid til å tenke på mye annet. Hadde Norge ligget et varmere sted, og vært grønt året rundt, ville hue mitt forlengst eksplodert.
DSC_0052

Er det ikke egentlig ganske sprøtt at noen planter fikser femti kuldegrader greit, mens andre fryser ihjæl med bare du hvisker minusgrader til dem? Det frosttålende planter gjør er ganske enkelt. Med tid og erfaring fant de ut at siden vann utvider seg omtrent 10% når det fryser, vil vannfylte planteceller sprenges når kuldegradene setter seg. Derfor slipper frosttålende planter litt på vanntrykket i cellene før det blir kaldt. De har lært at kulda kommer ettersom dagene blir kortere og nettene lenger. De har altså god tid på å forberede seg.

Andre planter oppdaget at om de fyller plantecellene med tilstrekkelige mengder frostvæske av et eller annet slag, fryser ikke vannet. Atter andre brukte noe mer tid på å utvikle plantecellevegger som utvider seg, omtrent som en ballong, ettersom vannet fryser. De plantene som skjønte dette poenget bor fast her i nord nå uten problemer. De plantene som ikke gadd å lære det, eller kanskje ikke skjønte poenget, holder seg der det er varmt. Hvorfor det er slik at enkelte kom, lærte og ble, mens andre ga blaffen, er det ingen som vet.

lørdag 3. oktober 2009

Død allé

Jeg er litt treig, men så har jeg også runda femti, for det må være minst et halvt år siden, eller kanskje mer, at noen avlivet og felte almealleen på Bogstad i Oslo. Opprinnelig strakte kjempealleen seg helt fra vokterboligene t
DSC_0151
il Peder Ankers Bogstad gods helt oppe ved campingplassen, der Ankerveien krysser Sørkedalsveien, og helt fram godset. Jeg aner ikke hvor mange trær Peder Anker fikk hentet opp fra Holland for å bygge alleen en gang sent på 1700-tallet, men det er, eller snarere var, snakk om adskillige hundre trær.
Jeg husker alléen som en kjempedigre tunell av knortete stammer og kraftige greiner, nærmest som troll med armer stikkende ut i til alle sider. Jeg husker morgensollyset som drysset gjennom trekronene på morgene på vei til badestranda på sykkel, og jeg husker jeg hutret meg hjemover igjen med gulnende sol på skrå over golfbanen. Og jeg husker hvor trangt det var. Møtte du bussen på vei tilbake fra Skansebakken, ventet du høflig på toppen ved campingen til den hadde passert, og vinket tilbake til takknemmelige bussjåfører. Og du ristet på hodet over sjåfører som ikke ga seg på tørre møkka, trengte seg fram og knakk bilspeil og rispa opp lakken mot almestammene fordi de absolutt måtte komme først fram til badestranda eller skiløypa eller Wyller, som om stedene ville forsvinne om de ikke skyndte seg fram. Men nå er alléen altså død. Det var nok et barmhjertighetsdrap.
Almealleen ble angrepet av
almesyke for minst ti år siden. Siden ingen grep fatt i sykdomsangrepet og søkte løsninger, verken den gangen eller siden, spredte sykdommen seg fra tre til tre til tre, og det var det. Nå står bare tørre stubber igjen. Og det er akkurat like trangt om plassen som før.

Diskret stripper

Eviggrønne trær er av plast. Alle andre kler seg nakne.

DSC00369
Du er lurt. Skoleverket, mediene, kirken og til og med selveste julenissen har holdt renkespillet gående i århundrer. Gran, furu og einer er ikke eviggrønne. De slipper nålene de som alle andre treslag slipper bladene. De stripper bare litt mer diskret, og litt sjeldnere enn de andre.

Grantrær høyt til fjells på kuldegrensen av hva det tåler, kler svært ugjerne av seg der, og hvem ville ikke gjort det samme? Enkelte høyfjellsgraner holder på nålene i tjuefem år, mens hos laverevoksende trær skjer omkledningen tre-fire ganger så hyppig. Hvert år fornyes baret i skuddspissene. Et voksent grantre bærer følgelig mer eller mindre konstante mengder bar. Om grana ikke hadde sluppen nålene, ville granskogen sett utrolig utfrika og bustete ut, ikke sant?
Furu er mer slepphendt med nålene, og holder sjeldent på klesdrakten mer enn 3-4 år, nærmest uansett hvor det bor.

Begge treslagene, slik det er med alle bartrær, tilhører gruppen koniferer, en tidlig utviklet og mer primitiv gjeng trær enn løvtrærne. De aller fleste koniferer strever voldsomt i forurenset klima. Derfor finner du stadig færre av dem i byer. Det er ikke så vanskelig å forstå: Alle trær puster med bladene. Siden koniferer holder på dem i årevis blir de skikkelig innsausa og gjengrodd av byluftas møkk. Andre trær slipper unna hver høst. De bartrærne mange tror er bartrær i byparker, er oftest lerk, men det er et sært treslag som verken er bartre eller løvtre.

Til den evig grønne konifergjengen, eller nåletregjengen, som altså ikke er det minste evig grønn, finner du også en svær gruppe med akkurat like lite eviggrønne blader. De aller fleste er dårlig egnet i norsk, kaldt klima, men hører veldig godt hjemme i skarrende deler av landet. Felles for de fleste planter med vintergrønt bladverk er dessverre sviskader i vårsola. Slikt oppstår oftest som følge av at plantene har hue i sommervarm vårsol og beina i vinterkald tele. Nåletrærne klarer seg utmerket. Vårsola får ikke steketak i overflaten av de tynne barnålene, men det gjør den på bredere og tjukkere nåler. Det er nok det som er årsaken til at eksempelvis tuja fant ut at det ikke var så smart å vandre opp hit til nord av seg selv.

fredag 2. oktober 2009

Spill levende fossil

En gang i fortiden dekket treslaget Ginkgo biloba hele kloden. Planteetende dinosaurene fråtset i det saftige bladverket og gumlet fruktene til dessert. Men så stakk Ginkgo av - til Kina. Nå er treet på full fart tilbake, både stein dødt i pilleesker på helsekostforrretninger og spill levende i potter i mange hagesentra.

Kupferschieferzeit3a

Det er funnet fossiler av Ginkgo biloba på alle kontineter. Selv på Svalbard er det funnet hundre millioner år gamle avtrykk av treet i lag fra kritt- og kvartiærtiden. Sammenligner man dagens Ginkgo med fossiler av treet, tyder mye på at treslaget ikke har forandret seg det døyt på et par hundre millioner år. Treet, som på den botaniske evulosjonsstigen står mutters aleine midt i mellom bartre og løvtre, har levd på kloden i omlag 230 millioner år, altså 225 millioner år mer enn oss.

Omtrent samtidig som menneskeapen spredde seg i foruroligende fart og forandret seg ettertrykkelig, trakk Ginkgo seg stille tilbake til avsides dalfører i Chikiang-provinsen i østlige Kina og i den vestlige provinsen Szewahn. Ginkgobestand der er trolig de eneste rettlinjede levninger etter klodens kolossale forhistoriske ginkgoskoger.

Den første kjente opptegnelsen av ginkgo stammer fra en ukjent kinesisk forfatter. Han kaller treet Yin-kou-tsu, som i norsk oversettelse skal være "sølvnøttre" etter fruktens farge. Kinesiske buddhistprester tok med seg småtrær til Japan der munkene adoptert navnet - Yin-kyo. Med tiden kom treet til å prege inngangspartiene ved buddisttemplene, derav det norske navnet tempeltre.

Den første europeer som så treet i levende live var antagelig den hollandske legen og botanikeren E. Kämpfer på oppdrag i Japan i 1690 for det hollandske østindiske kompani. I 1730 kom det første levende eksemplaret av Ginkgo biloba til Europa, nærmere bestemt til den
botaniske hagen i Utrecht i Holland. Der står det fortsatt i god vekst. Tjuefem år seinere hentet Kew Garden sitt første Ginkgo biloba. Det treet spirer også ivrig der den dag i dag. Tredve år senere, i 1784, gjenerobret de første eksemplarene av G. biloba det amerikanske kontinent, nærmere bestemt i Philadelphia i USA.

Helt tre Tøyen


Ytterligere hundre år senere, omkring 1890, plantet gartnerne i Botanisk hage i Oslo det første G. biloba på norsk jord. Eksemplaret er visstnok blitt det største i Norden. Det finnes også et velvoksent G. biloba i borggården bak det kongelige slott. Hist og her finnes velvoksne eksemplarer i norske hager.

På 1950-tallet fikk Ginkgo biloba sin virkelige rennessanse, ikke i hagene, men i pilleeskene. Mer eller mindre seriøse forskere hevdet på bakgrunn av mildest talt varierende dokumentasjoner at doser på opptil 200 mg per dag av uttrekk fra bladverket forhindret depresjoner, økte blodsirkulasjonen, forbedret potensen og endog kunne kurrere Alzheimer i tidlige stadier. Etterhvert fant andre aktører ut at Ginkgo reduserte øresus for tinnituspasieter, forbedret hukommelsen og immunforsvaret. Kort sagt; Ginkgo biloba ble raskt den store helsekostslageren og nådde milliarder i omsetning. Senere forskning har påvist at et par-tre ginkgopiller ikker virker bedre enn en sjokoladebit eller fem. Andre har påpekt mulige sammenhenger mellom hjerte-/karsykdommer ved overdrevent inntak av ginkgopiller.

Ginkgo biloba det eneste av sitt slag på kloden. Derfor har det ingen naturlige fiender og holder seg friskt. Samtidig knasker det nærmest i seg all verdens forurening. Jeg har funnet virile eksemplarer plantet i betongfortau på
Manhattan. Treet tåler salt og langt mer frost enn det mange hevder. Det finnes med andre ord få grunner til ikke å prøve ut Ginkgo biloba i norske hager.

Sjekk flere Ginkgo-saker i
Dagbladet