Gunleg på Hafsøen  

Margrethe Pedersdatter Ellefsen Holfeldt

Historien om Peder Ellefsen og sølvskatten som forsvant er ganske utrolig. (Dette er altså tante Marthas tippoldefar.)

"Sølvbriggens" forlis har vært et mysterium i Arendals historie i 200 år. 
I 1995 - nøyaktig 200 år etter begivenhetene - brakte historieforsker Gunnar Molden for dagen ny viten om skipet og skipperen. Men hvor sølvlasten ble av, er og blir et mysterium med internasjonale dimensjoner.

- En mektig mor og stefar som punget ut 10.000 riksdaler (flere millioner i dagens verdi) i kausjon da han satt arrestert etter et påstått forlis der sølvet forsvant...

- En verdensberømt, engelsk kvinnesakskvinne som etterforsker i saken...

Peder Ellefsen var født i 1769, og den franske revolusjon brøt ut i 1789. Historien om "sølvbriggen" (egentlig en tremaster) som forsvant, skal ha utspilt seg høsten 1794. Da var han allerede gift med den fire år eldre Marie de Fine Fasting (datter av skipsfører Thomas Fasting, eier av Landvig) og er blitt far til deres første to barn. 

Mye er skrevet om Peder Ellefsen og "Sølvbriggen", både i bøker, aviser og i boken "Arendal Bys Historie". I Ellefsen-Dedekam slektsboken fra 1898 kan leses følgende: 

" Peder Ellefsen var skibsfører. Under den franske Revol usjon førte han en Brig for en Franskmand, Mr. Emily, som i Fartøiet nedlagde en betydelig Mængde Sølvstænger og Sølvtøi (der fortælles, at det bourbonske Vaaben skal have staaet paa Sølvtallerkenerne) med Ordre til Føreren at bringe alt til Gøteborg og der oppebie nærmere Bestemmelse. Peder Ellefsen kom ind paa Kysten for Modvind, reiste hjem og fortalte om den kostbare Ladning, han havde i Fartøiet.  Da han skulde gaa derfra, stødte han paa et Skjær i Nærheden af Arendal, og Briggen sank. Der vaktes Mistanke, en Prokurator ankom til Arendal og fordrede Peder Ellefsen arresteret, hvilket ogsaa skete.

Sag blev anlagt, en kongelig Kommision, bestaaende af Justitiarius Wulfsberg og Foged Lars Weideman, blev nedsat, og Forhør blev optaget. Den som Forfatterinde bekjente Mrs. Wolstonecroft blev af Mr.Emily bemyndiget til at drive paa Sagen, men hun kom ikke længer end til Riisør (se hendes i Trykken udgivne Reisebeskrivelse). 1)

Peder Ellefsen sad længe arresteret, indtil han mod en Caution af 10 000 rdl, som hans Stefader, Major von Holfeldt, maatte stille, blev sat paa fri Fod. Forhørene fortsatte, men kun en eneste Sølvbarre er kommet for Dagen. Man paastod imidlertid, at en hel Del Sølv hemmelig skal være blevet ført til Flensburg af en skipper Søren Ploung, som  jevnlig for paa Stedet.

Denne Sag voldte fru Holfeldt mange Bekymringer og Sorger. Saaledes fortæller en Sagfører David Weidemann, som dengang boede hos sin Fader, Foged Weidemann i Vrængen, at han engang midt paa Natten blev vækket ved et Bud fra Fru Holfeldt om straks at komme til hende, som da boede paa Asdal. Da Weidemann kom til Fru Holfeldt, fandt han hende vandrende op og ned paa Gulvet, tilsyneladende i stærk Sindsbevægelse. Hun gjorde mange Undskyldninger for at have uleiliget ham og bad ham bevis hende den Tjeneste at sige hende, hvad det store Brev med det kongelige Segl indeholdt eller betydede, som han Dagen i Forveien havde faaet med Posten. 

Weidemann forklarede hende det, og dermed tilfredsstillet gav hun  ham en Hundredalerseddel for den Uleilighed, hun havde forvoldt ham. Dette hændte mer end 10 Aar, efterat Peder Ellefsens Sag var henlagt, men hun frygtede altid for, at den skulde blive opptaget paa nyt, og at det omtalte Brev muligens kunde have indeholdt noget derom, da Foged Weidemann, som foran oplyst, var en af Kommisærerne i Sagen imod Peder Ellefsen. 

Efter en langvarig Proces, der kostede Fru Holfeldt ufyre summer, bortdøde Sagen, uden at man nogensinde er kommet til Vished, om Ladningen er bragt iland, og Skibet forsætlig sunket. 

Peder Ellefsen reiste udenlands, hvor han døde, og Enken levede, som foran oplyst, hos sin Søn, Lods Ellef Thomas Ellefsen paa Gjesøen til 1852."

Datteren Margrethe som  ble født i 1788 ble gift Parnemann, 
datteren Ellefine født i 1792 ble gift med Mads Langaard, 
datteren Emilie Alida født i 1795 døde ung, 
sønnen Ellef Thomas født i 1797 ble bosatt på Gjessøya der han var fast los fra 1820 til 1870, 
sønnen Christopher født i 1798 døde i 1819, 
og datteren Thomine som ble født i 1804, giftet seg med Grøgaard og utvandret til Texas.

Moldens første oppdagelse i kildematerialet (bl.a. i stevninger og rettsreferater) var at det overhodet ikke hadde vært noe forlis, slik legenden hadde kunnet fortelle i 200 år. Derimot fant han detaljert materiale som viste skipets bevegelser gjennom to år etter det påståtte forliset. Det fantes blant annet dokumenter som viste at skipet hadde ankommet Risør etter at det hadde forlatt Arendals-distriktet mot slutten av september 1794 (da det angivelig skulle ha forlist). Det var under skipets opphold i Risør at eieren av lasten slo alarm og utsendingene kom for å kreve skip og last utlevert. 

Artikkelen i Agderposten forteller videre:

"De forviklingene som skulle føre frem til det påståtte forliset, hadde sin begynnelse sommeren 1794 i havnebyen Le Havre i Frankrike. I forbindelse med urolighetene under den franske revolusjon forsøkte den amerikanske eventyreren Gilbert Imlay å tjene seg rik på handel mellom de skandinaviske landene og Frankrike. Etter flere år med borgerkrig og krig hadde Frankrike et desperat behov for forsyninger. 

Som et ledd i sine handelsoperasjoner inngikk Imlay en avtale med Risør-skipperen Peder Ellefsen om at han skulle føre skipet "Maria Margrethe" fra Le Havre til Gøteborg. Skipet var Imlays eiendom, men Ellefsen ble registrert som skipets eier på papiret, for å utnytte det forholdet at Danmark-Norge var en nøytral nasjon på dette tidspunktet."

(Her sakser vi inn en kommentar fra konservator Ulf Hamran ved Aust-Agder Museet:) "Mr. Emily (franskmannen fra slektsboken) var i virkeligheten amerikaneren Gilbert Imlay. Hans utsending var hans kone (eg. samboer) Mary Wollstonecraft. Paret hadde truffet hverandre i revolusjonstidens Paris, og var viklet inn i storpolitiske prosjekter som dreide seg om å vinne tilbake staten Louisiana (som da var spansk) for den franske stat i august 1794."  

Molden forsetter:
"Skipet skulle gå i ballast, men ble også lastet med en stor mengde sølv, verdisatt til 3.500 pund, flere millioner kroner i vår tids pengeverdi. I følge tradisjonene - og i dette punktet er det ingen grunn til å tvile på den - var en del av sølvsakene stemplet med det franske kongehusets våpen.

Hele transaksjonen var en lyssky affære. Det ser for eksempel ikke ut til at Ellefsen har kvittert for å ha mottatt den verdifulle lasten. Ellefsen seilte av gårde med "Maria Margrethe" som avtalt, men i stedet for å gå direkte til Gøteborg, søkte skipet havn på Sørlandskysten - først ved Grimstad, siden i Sandviga på Hisøy.

Ellefsen gikk i land, men skipet ble værende i Norge utover høsten. Da Imlays svenske forretningsforbindelser fikk vite dette, ble det slått alarm, og utsendinger ble sendt til Norge for å kreve skip og last utlevert. Siden sølvet ikke kom til rette, ble det nedsatt en kongelig kommisjon som skulle prøve å finne ut hva som hadde skjedd. 

Ellefsen ble arrestert, men løslatt etter at stefaren, major Holfeldt, hadde garantert for en klekkelig kausjon - 10.000 riksdaler - ca. halvparten av sølvets verdi. Ellefsen var nemlig ingen gjennomsnitts sørlandskipper. Han tilhørte en av de rikeste og mest innflytelsesrike slektene i Arendal og Risør, og hans mor var blant annet eier av Egeland jernverk. 

Både Ellefsen-familien og Imlays støttespillere hadde gode kontakter på høyt nivå i statsadministrasjonen, og saken dro i langdrag. Hva som ble det endelige resultatet av undersøkelseskommisjonens virksomhet er ikke kjent. Det ble ført en utførlig forhandlingsprotokoll, men den er forsvunnet. Det har i hvert fall ikke lyktes noen til nå å finne den. ..........  Det er mulig at partene kan ha kommet til en ordning i minnelighet. .......  Det er sannsynligvis denne uklarheten om hva som egentlig hadde skjedd, som er noe av forklaringen på at forlis-historien har oppstått. ....."

Videre i artikkelen forteller Molden at det blant annet ble funnet en svensk mønstingsliste for "Marie Margrethe" datert året etter forliset. Skipperen her er Johan Gabriel  Waak, en av utsendingene som ble sendt til Risør for å spore opp skipet. Waak stikker til sjøs med skipet i november, hvoretter Ellefsen rykker inn en annonse i avisen Christiansands Adresse-contoirs Efterretninger, hvor det heter at skipet har dratt til sjøs, "formodentlig forledet af en ubekjendt Svenske". Videre har Molden funnet sjøforklaringer som redegjør i detalj for skipets videre ferd, først mot Gøteborg - der det ikke får los og må gjøre vendereis, til Ny Hellesund der det søkte nødhavn, og til Christiansand, der sjøforklaring ble avgitt for byens myndigheter. Det viktigste dokument som finnes fra denne prosessen, er det som ble funnet ombord på "Marie Margrethe", nemlig det franske skipsdokumentet der Peder Ellefsen blir fremstilt som eieren av skipet; - pro forma-skjøtet som ble utstedt før skipet forlot Le Havre.

Fotokopi av de respektive førstesidene av de de to 4-siders dokumentene utdstedt av franske myndigheter  le 20 juillet 1794 der "Pierre Ellefsen, Capitain de Navire, Natif de Norwege dans les Etat de Danemarck, demeurant (?) a ôster-Roesör" blir oppført som eier av "Marie Margrethe".

Skipet forlot deretter Christiansand - med J.G. Waak som skipper - med kurs for Strømstad der det gjennomgikk reparasjoner, og der Mary Imlay - alias Mary Wollstonecraft - står oppført i kjøpebrev (salgsbrev til neste eier) etter at reparasjonene var ferdige. Dermed kan man i sjelden høy grad dokumentere 1700-talls-skipets bevegelser videre i to år etter at det første gang ankom Sørlandskysten.

Peder Ellefsen selv satt lenge arrestert, men slapp til slutt ut mot kausjon. Molden har funnet dokumenter i arkivene som viser at han fortsatte som skipper i utenriksfart, at hans navn ble notert i forbindelse med forretningstransaksjoner, og at han sto oppført med skipsanløp i Arendals tollbøker i årene videre fremover.

I 1807 - 38 år gammel - døde Peder Ellefsen i Cornwall, der han ligger begravet i den lille havnebyen Marazion i nærheten av Penzance på Cornwallkysten, nesten helt nede ved Land's End.  Dette var krigstid, ikke minst til sjøs. Da Peder Ellefsen ble tilbudt å seile "Marie Margrethe" for Gilbert Imlay i 1794, var Danmark-Norge nøytralt og tjente stort på et handelseventyr uten like, samtidig som storkrigene raste på kontinentet. Denne lukrative handelen så England seg lei på, og etter at England i 1798 hadde knust den franske flåten, forbød de den dansk-norske handelen med de fiendtlige maktene. Både Frankrike og England krevde dansk-norsk støtte, men Danmark-Norge tviholdt på Frankrike til den bitre slutt (i 1814), og England ble en fiende, ikke minst på sjøen. I april 1801 sto det berømte slaget på Reden, der Nelson knuste den den dansk-norske flåten. I 1807 erobret Napoleon det meste av kontinentet og knuste "den tredje koalisjon" av motstandere, bare britene holdt stand, og for å knekke dem økonomisk innførte Napoleon en blokade som skulle hindre alle handel mellom kontinentet og Storbritannia. Man vet ikke hvordan Peder Ellefsen døde, men i disse urolige  tidene er det sannsynlig at han omkom under krigshandlinger e.l.

Hva han gjorde med sølvlasten og hvorvidt han hadde noen glede av den i disse 10-12 årene, vet man ingen ting om. Sannsynligheten er stor for at sølvet ble smeltet om. Tradisjonen sier at det ble tatt i land i Sandvigen i Galtesund på Hisøya og senere fraktet med skip til Flensburg i Schlesvig-Holstein i nåværende Tyskland. Den gang var Flensburg en del av Danmark-Norge. Lokalhistorikeren Morthen Smith Dedekam skriver tidlig på 1800-tallet om "forliset", og om sølvet som skal være ført til Flensburg med skipperen Søren Ploug, som jevnlig seilte dit i brennevinsfrakt. Ifølge ham skal kun en sølvbarre være kommet for dagen. I nyere tid har også kysthistorikeren Hartvig Dannevig gjengitt historien om "forliset" i sine bøker, og ifølge Dannevig var den amerikanske styrmannen Thomas Coleman delaktig i komplottet. 

Trolig har Peder Ellefsen vært nødt til å kjøpe seg både beskyttelse og lojalitet. Sølvet kan ha blitt spredt på en rekke hender og på mer eller mindre hemmelige kontakter, som ikke lenger lar seg oppspore når han selv omkommer allerede i 1807. Det hører med til historien at Peder Ellefsen aldri viste noen tegn på plutselig ny velstand, men at flere rundt ham, bl.a. et par advokater, derimot svingte seg opp økonomisk. 

Molden går nærmere inn på Mary Wollstonecraft og hennes rolle i denne affæren i en annen artikkel i Agderposten:

"Den andre delen av historien har tilknytning til en fremtredende person i kvinnehistorien - Mary Wollstonecraft, en av Europas aller første feminister. Hun var nemlig kone - eller rettere sagt samboer - til skipets egentlige eier, Gilbert Imlay. De hadde truffet hverandre i Paris under den franske revolusjonen og innledet et stormende kjærlighetsforhold. 

Mary Wollstonecraft var på denne tiden en forholdsvis berømt - kanskje rettere sagt: beryktet - dame i hjemlandet England. Mest kjent var hun for boken "Et forsvar for for kvinnenes rettigheter" (utgitt i 1792), hvor hun bl.a. hevdet at kvinner var i stand til å utføre typiske mannsoppgaver på en utmerket måte. 

I forbindelse med Sølvbrigg-affæren fikk hun anledning til å praktisere en del av teorien. Da problemene med den forsvunnede briggen oppsto, ble hun nemlig sendt av gårde til Norge og Sverige som forretningsutsending for Imlay for å forsøke å redde stumpene i den temmelig delikate affæren. Hun reiste med skip fra England til Gøteborg, hvorfra dro hun over land til Norge og endte opp i Risør, som på denne tiden var Peder Ellefsens bosted. Under hele reisen, og siden i København, har hun hatt møter med folk som på en eller annen måte var involvert i Peder Ellefsen-saken, eller hadde innflytelse på den. 

Det er nesten ingen ting som er kjent om disse forhandlingene som har foregått i det skjulte. Mary Wollstonecraft skrev en bok om oppholdet, "Min nordiske reise" (utgitt i 1796), som fikk stor utbredelse p.g.a. de flotte naturskildringene fra det eksotiske nord. Men i denne boken er det ikke nevnt et ord om hva som var den egentlige grunnen til at hun befant seg i Norge. Men dette er hva hun skriver om forholdene i Risør:

"Siden de ikke har noen annen næringsvei enn handel, hvorav trafikken med kontrabandevarer utgjør grunnlaget for deres fortjeneste, blir selv den mest elementære ærlighet raskt sløvet. Du tror kanskje at jeg nu uttaler meg generelt; og at der, tross alle de ulemper naturen og omstendighetene innebærer, likevel finnes endel hederlige unntagelser... Men nei; lurendreieri er en meget smittsom mental sykdom som uttørker hjertets edelmodige safter. Intet mildt og vennlig finnes på dette sted eller innenfor kretsen av dets klipper."

De to historiene - historien om Sølvbriggen og historien om Mary Wollstonecrafts skandinaviske reise - har stort sett levd sine egne liv uavhengig av hverandre, inntil en svensk forsker Per Nystrøm på 1990-tallet koplet dem sammen. Nystrøm offentliggjorde resultatene sine på engelsk, og dermed fant historien om Peder Ellefsen raskt veien til den omfattende, internasjonale litteraturen om Mary Wollstonecraft (i takt med kvinnebevegelsens fremmarsj har interessen for hennes liv og verk økt kraftig på 1970 og -80 tallet.) (Mary Wollstonecraft giftet seg forøvrig med en annen mann fra sitt radikale London-miljø, William Godwin i 1797, og dør i 1797. Med ham fikk hun datteren Mary (selv dør hun under fødselen) og denne datteren blir senere berømt som Mary Shelley - forfatteren av historien om "Frankenstein".)

I anledning tohundreårsjubileet for utgivelsen av "Et forsvar for kvinners rettigheter" ("Vindication of the rights of women")  i 1792 ble det utgitt en nyutgave av standardbiografien om Mary Wollstonecraft - "The Life and Death of Mary Wollstonecraft", Revised editon by Claire Tomalin. Den viktigste forskjellen i forhold til tidligere utgaver av denne boken er at historien om Sølvbriggen er tatt med i sin fulle bredde. Peder Ellefsen, "a Norwegian sailor", nevnes med navn og hjemsted."

På denne måten har en av våre maritime forfedre også fått plass i den internasjonale kvinnesakshistorien...    

FOR Å LESE MER OM MARY WOLLSTONECRAFT - klikk her. 

p.s. Om navneoppkallinger i historien: 
Skipet het "Marie Margrethe", Peders kone het Marie og datteren (som var to år da han seilte ut fra Le Havre,) het Margrethe. Mary Wollstonecraft het forsåvidt også Marie, noe boken om henne også er opptatt av, så skipet kan være oppkalt etter både Imlays og Peders nærmeste.
Mer påfallende er at Peder Ellefsens datter som ble født i 1795, midt under etterforskningen og rettsforhandlingene, fikk navnet Emilie Alida - ble hun oppkalt etter Mr. Imley? (Emilie Alida døde ung, forøvrig. Navnet Alida var formodentlig en oppkalling etter tanten Alida Fasting i Risør - den eneste på Sørlandet med det navnet på den tiden i følge folketellingen fra 1801.)
Peder Ellefsen selv var tydeligvis nøye med oppkalling av navn. Datteren Ellefine, datteren Thomine og sønnen Thomas Ellef ser alle ut til å være oppkallinger etter Ellefsenslekten og hans egen far Thomas Ellef (som døde allerede i 1786, 44 år gammel, da Peder selv bare var 17). Sønnen som ble født i 1798 fikk navnet Christopher, sannsynligvis som en gest overfor Christopher Holfeldt som da nettopp hadde skaffet dem bosted på Gjessøya. Men Emilie?