Krigen i Den demokratiske republikken Kongo er i ferd med å blusse opp igjen, med nye massakrer på sivile, etter fire år med noe mer fredelige forhold. Sentrum for krigshandlingene er de østlige delene av Kongo, nærmere bestemt provinsene Ituri og Nord- og Sør-Kivu, langs grensene til Uganda, Rwanda og Burundi. I perioden 1998 til 2004 ble trolig rundt 4 millioner mennesker drept i en krig som inneholder konflikter på tre nivåer:
1. nivå: Nabolandenes etnisk-politiske konflikt
For å forstå konflikten i Kongo, er det å forstå den etniske situasjonen i nabolandene vel så viktig som å forstå situasjonen i selve Kongo. I Kongo finns det mangfoldige folkegrupper med ulike språk. Med unntak av språkene lengst i nord, tilhører alle bantugruppa. Rwanda og Burundi er derimot to av svært få land i Afrika hvor så å si alle snakker samme språk, henholdsvis kinyarwanda og kirundi. Likevel har nettopp disse to landene opplevd noen av de blodigste "etniske" konfliktene i Afrika.
Hutu og tutsi
Historisk har bofaste bønder og omreisende kvegdriverfolk levd side om side i et gjensidig avhengighetsforhold i store deler av Afrika. De har handlet av hverandre i tillegg til at kveget har kunnet beite på halmen og dermed bidra til å gjødsle jorda mellom innhøstning og såing, mens kvegdriverne har tatt med seg kveget til andre områder når det er tid for såing og innhøstning. I Rwanda og Burundi har de som tradisjonelt har vært kvegnomader blitt omtalt som tutsier, mens flertallet som tradisjonelt var bofaste bønder blir omtalt som hutuer.
Rwanda og Burundi ble etablert som kongedømmer av hver sin tutsislekt på 1500-tallet. Utover på 1800-tallet utviklet disse seg til det som minnet om et europeisk føydalsamfunn, hvor eiendommen til jorda ble overtatt av en adelig elite, mens flertallet av bofaste bønder måtte betale avgift til disse for å kunne fortsette å dyrke jorda. Flertallet av adelen kom fra tutsislekt, men noen var også av hutuslekt.
Rett før 1. verdenskrig kom Rwanda og Burundi formelt under tysk kontroll, men etter krigen ble denne delen av tysk Øst-Afrika overtatt av Belgia, som fra før hadde Kongo som koloni.
Kongeslektene fikk fortsette å ha sin posisjon parallelt med kolonistyret. Utstyrt med vestlige raseteorier, mente de belgiske koloniherrene at tutsiene tilhørte en "høyerestående rase" enn hutuene. De to gruppene fikk ulike identitetskort, og tutsiene ble favorisert med muligheter for utdanning og arbeid i koloniadministrasjonen. Rett før uavhengigheten i 1963, ble det imidlertid holdt demokratiske valg i Rwanda, og flertallet av hutuer vedtok her å avskaffe kongedømmet. Samtidig ble det valgt en regjering som var dominert av hutuer. På denne måten ble det skapt en bitterhet i begge gruppene, som har fortsatt helt fram til i dag.
I tida etter uavhengigheten var det eliten blant hutuene som kontrollerte staten i Rwanda, men representanter for den gamle tutsieliten etablerte en geriljabevegelse, Rwandas Patriotiske Front (FPR), som fra 1990 gikk til krig mot den hutudominerte regjeringa i Rwanda fra baser i nabolandet Uganda. Etter en ekstremt blodig borgerkrig , der opp mot en million mennesker ble drept, vant FPR, og siden har bevegelsen kontrollert Rwanda.
Flere hundretusen hutuer flyktet etter FPRs maktovertakelse over grensa til Kongo, som den gangen het Zaïre. De kom i tillegg til de opprinnelige folkegruppene i området, og en allerede betydelig kinyarwandatalende befolkning i Øst-Kongo som innvandret fra Rwanda på slutten av 1800-tallet. Noen av innvandrerne var tutsier som forsøkte å finne nye beitemarker og slippe unna høyere skatter i det rwandiske kongedømmet. Andre, i hovedsak hutuer, kom til Kongo for å arbeide på plantasjer. Kampen om jord og politisk makt mellom hutuer og tutsier i Rwanda kunne dermed lett spre seg over grensa, og det gjorde den.
2. nivå: Kontinental krig om ressurser
De lokale etniske motsetningene som smittet over fra nabolandet, var ikke tilstrekkelig til å utløse en storkrig uten at nabostatene hadde grepet direkte inn. Krigen startet i 1996 med at Uganda og Rwanda bestemte seg for å støtte opprørsstyrken til Laurent Kabila.
Kabilas styrker representerte restene av den sosialistiske bevegelsen som hadde støttet landets første demokratisk valgte statsminister, Patrice Lumumba, etter at Lumumba ble styrtet i et militærkupp i 1960 ledet av general Joseph Mobutu. Fram til 1988 kotrollerte Kabilas parti, Folkets Revolusjonære Parti (PRP), et lite område vest for Tanganyikasjøen hvor han etablerte en sosialistisk "republikk" med blant annet kollektivt jordbruk. Kabila fikk også inntekter fra smugling av mineraler, og etter at PRP-republikken ble oppgitt i 1988, hadde Kabila penger nok til å etablere seg med betydelig velstand med hus i både Dar es-Salaam i Tanzania og Kampala i Uganda.
Den offisielle begrunnelsen fra Rwanda for å støtte Kabila mot den gamle diktatoren Mubutu, var at Mobutu ga opphold og beskyttelse til restene av den gamle rwandiske regjeringshæren og hutumilitsen som hadde kjempet mot de tutsidominerte FPR-styrkene mellom 1990 og 1994. Uganda fremmet også påstander om at Mobutu ga husly til ugandiske opprørsstyrker, selv om eksistensen av disse var og er heller tvilsom.
Sammen med rwandiskstøttet tutsimilits i Øst-Kongo, og regulære styrker fra Uganda og Rwanda, lyktes Kabila i mai 1997 å fordrive Mobutu fra landet og innta presidentembetet.
1. nivå: Nabolandenes etnisk-politiske konflikt
For å forstå konflikten i Kongo, er det å forstå den etniske situasjonen i nabolandene vel så viktig som å forstå situasjonen i selve Kongo. I Kongo finns det mangfoldige folkegrupper med ulike språk. Med unntak av språkene lengst i nord, tilhører alle bantugruppa. Rwanda og Burundi er derimot to av svært få land i Afrika hvor så å si alle snakker samme språk, henholdsvis kinyarwanda og kirundi. Likevel har nettopp disse to landene opplevd noen av de blodigste "etniske" konfliktene i Afrika.
Hutu og tutsi
Historisk har bofaste bønder og omreisende kvegdriverfolk levd side om side i et gjensidig avhengighetsforhold i store deler av Afrika. De har handlet av hverandre i tillegg til at kveget har kunnet beite på halmen og dermed bidra til å gjødsle jorda mellom innhøstning og såing, mens kvegdriverne har tatt med seg kveget til andre områder når det er tid for såing og innhøstning. I Rwanda og Burundi har de som tradisjonelt har vært kvegnomader blitt omtalt som tutsier, mens flertallet som tradisjonelt var bofaste bønder blir omtalt som hutuer.
Rwanda og Burundi ble etablert som kongedømmer av hver sin tutsislekt på 1500-tallet. Utover på 1800-tallet utviklet disse seg til det som minnet om et europeisk føydalsamfunn, hvor eiendommen til jorda ble overtatt av en adelig elite, mens flertallet av bofaste bønder måtte betale avgift til disse for å kunne fortsette å dyrke jorda. Flertallet av adelen kom fra tutsislekt, men noen var også av hutuslekt.
Rett før 1. verdenskrig kom Rwanda og Burundi formelt under tysk kontroll, men etter krigen ble denne delen av tysk Øst-Afrika overtatt av Belgia, som fra før hadde Kongo som koloni.
Kongeslektene fikk fortsette å ha sin posisjon parallelt med kolonistyret. Utstyrt med vestlige raseteorier, mente de belgiske koloniherrene at tutsiene tilhørte en "høyerestående rase" enn hutuene. De to gruppene fikk ulike identitetskort, og tutsiene ble favorisert med muligheter for utdanning og arbeid i koloniadministrasjonen. Rett før uavhengigheten i 1963, ble det imidlertid holdt demokratiske valg i Rwanda, og flertallet av hutuer vedtok her å avskaffe kongedømmet. Samtidig ble det valgt en regjering som var dominert av hutuer. På denne måten ble det skapt en bitterhet i begge gruppene, som har fortsatt helt fram til i dag.
I tida etter uavhengigheten var det eliten blant hutuene som kontrollerte staten i Rwanda, men representanter for den gamle tutsieliten etablerte en geriljabevegelse, Rwandas Patriotiske Front (FPR), som fra 1990 gikk til krig mot den hutudominerte regjeringa i Rwanda fra baser i nabolandet Uganda. Etter en ekstremt blodig borgerkrig , der opp mot en million mennesker ble drept, vant FPR, og siden har bevegelsen kontrollert Rwanda.
Flere hundretusen hutuer flyktet etter FPRs maktovertakelse over grensa til Kongo, som den gangen het Zaïre. De kom i tillegg til de opprinnelige folkegruppene i området, og en allerede betydelig kinyarwandatalende befolkning i Øst-Kongo som innvandret fra Rwanda på slutten av 1800-tallet. Noen av innvandrerne var tutsier som forsøkte å finne nye beitemarker og slippe unna høyere skatter i det rwandiske kongedømmet. Andre, i hovedsak hutuer, kom til Kongo for å arbeide på plantasjer. Kampen om jord og politisk makt mellom hutuer og tutsier i Rwanda kunne dermed lett spre seg over grensa, og det gjorde den.
2. nivå: Kontinental krig om ressurser
De lokale etniske motsetningene som smittet over fra nabolandet, var ikke tilstrekkelig til å utløse en storkrig uten at nabostatene hadde grepet direkte inn. Krigen startet i 1996 med at Uganda og Rwanda bestemte seg for å støtte opprørsstyrken til Laurent Kabila.
Kabilas styrker representerte restene av den sosialistiske bevegelsen som hadde støttet landets første demokratisk valgte statsminister, Patrice Lumumba, etter at Lumumba ble styrtet i et militærkupp i 1960 ledet av general Joseph Mobutu. Fram til 1988 kotrollerte Kabilas parti, Folkets Revolusjonære Parti (PRP), et lite område vest for Tanganyikasjøen hvor han etablerte en sosialistisk "republikk" med blant annet kollektivt jordbruk. Kabila fikk også inntekter fra smugling av mineraler, og etter at PRP-republikken ble oppgitt i 1988, hadde Kabila penger nok til å etablere seg med betydelig velstand med hus i både Dar es-Salaam i Tanzania og Kampala i Uganda.
Den offisielle begrunnelsen fra Rwanda for å støtte Kabila mot den gamle diktatoren Mubutu, var at Mobutu ga opphold og beskyttelse til restene av den gamle rwandiske regjeringshæren og hutumilitsen som hadde kjempet mot de tutsidominerte FPR-styrkene mellom 1990 og 1994. Uganda fremmet også påstander om at Mobutu ga husly til ugandiske opprørsstyrker, selv om eksistensen av disse var og er heller tvilsom.
Sammen med rwandiskstøttet tutsimilits i Øst-Kongo, og regulære styrker fra Uganda og Rwanda, lyktes Kabila i mai 1997 å fordrive Mobutu fra landet og innta presidentembetet.
Etter at Kabila hadde inntatt presidentstolen, takket han for hjelpen, men ba om at Uganda og Rwanda måtte trekke styrkene sine tilbake. Det viste det seg at de to nabolandene var mindre interesserte i. I stedet for å trekke seg ut, støttet de sommeren 1998 opp om et nytt opprør ledet av den tutsidominerte militsen RCD (Samling for kongolesisk demokrati) fra det østlige Kongo.
Den sannsynlige grunnen til at verken Uganda eller Rwanda har ønska å trekke seg ut fra det østlige Kongo, er at området er blant de aller rikeste i verden når det gjelder ikke-oljerelaterte naturressurser. Området inneholder blant annet noen av verdens rikeste forekomster av diamanter og gull og det sjeldne metallet tantalum (i mineralet coltan), som blant annet brukes i mobiltelefoner, datamaskiner og annen høyteknologi. Smugling av verdifulle metaller og mineraler fra Kongo ble raskt en viktig inntektskilde ikke bare for de Rwanda og Uganda-støttede militsene i Øst-Kongo, men også for de politiske elitene i Uganda og Rwanda.
Med støtte fra Uganda og Rwanda fikk opprørerne også etterhvert tilslutning fra tidligere støttespillere for den gamle diktatoren Mobutu. På motsatt side mobiliserte de rwandiske hutumilitsene nå for Kabila. Opprørerne hadde likevel et klart overtak. Kabila appellerte da til de andre medlemslandene i SADC, samarbeidsorganisasjonen for det sørlige Afrika. Både Angola, Zimbabwe og Namibia rykket inn i konflikten med veltrente styrker. Resultatet ble at RCD-militsen, med støtte fra Uganda og Rwanda, klarte å holde kontrollen i de østlige og nordøstlige regionene av Kongo, mens regjeringsstyrkene, støttet av Angola, Zimbabwe og Namibia holdt kontrollen over hovedstaden samt de rike kobber-, tinn- og koboltgruvene i det sørlige Kongo.
Smuglerinntektene gjorde mange av kommandantene grådige og ambisiøse på egne vegne. Samtidig oppsto det en rivalisering mellom Rwanda og Uganda om kontroll over de mest mineralrike områdene. Det førte til en splittelse i RCD hvor en hovedfraksjonen, dominert av kongolesiske tutsier, fortsatte å bli støttet av Rwanda, mens Uganda støttet en utbryterfraksjon. I 1999 og 2000 kjempet de to fraksjonene av RCD og regulære styrker fra Rwanda og Uganda en blodig krig om kontroll over sentrum for diamanthandelen i området, Kisangani.
I 2001 ble Laurent Kabila drept i et attentat og ble etterfulgt i presidentstolen av sin sønn Joseph. I 2003 ble det framforhandlet en våpenhvile som ledet fram mot valget i 2006 som ble vunnet av Joseph Kabila. Verken Rwanda eller Uganda har imidlertid gått med på å slippe kontrollen over ressursrike områder på kongolesisk territorium.
Uganda har sammen med et kanadisk selskap funnet olje i Albertsjøen på grensa mellom de to landene. Uganda har her kunnet dra nytte av Kongos manglende evne til å forsvare sitt territorium ved å begynne å utvinne og hente fortjeneste fra denne oljen, selv om en stor del av forekomstene ligger på Kongos side av grensa.
I 2001 ble Laurent Kabila drept i et attentat og ble etterfulgt i presidentstolen av sin sønn Joseph. I 2003 ble det framforhandlet en våpenhvile som ledet fram mot valget i 2006 som ble vunnet av Joseph Kabila. Verken Rwanda eller Uganda har imidlertid gått med på å slippe kontrollen over ressursrike områder på kongolesisk territorium.
Uganda har sammen med et kanadisk selskap funnet olje i Albertsjøen på grensa mellom de to landene. Uganda har her kunnet dra nytte av Kongos manglende evne til å forsvare sitt territorium ved å begynne å utvinne og hente fortjeneste fra denne oljen, selv om en stor del av forekomstene ligger på Kongos side av grensa.
Rwanda har fortsatt å søke innflytelse over de mineralrike områdene i Øst-Kongo gjennom å støtte opp om tutsidominerte opprørsgrupper. I 2004 startet den tidligere rwandiske kommandanten Laurent Nkunda et nytt opprør i øst. Til tross for at den østlige delen av Kongo gjennom alle årene fra 1998 til 2003 var under kontroll av Rwanda og den rwandiskstøttede tutsimilitsen RCD, og man dermed skulle tro at Rwanda og RCD selv hadde hatt både tid og anledning til å ta seg av problemet, var det igjen eksistensen av den rwandiske hutumilitsen som ble brukt som begrunnelse for opprøret.
Fram til 2008 holdt Nkunda og hans Nasjonalkongress for Folkets Forsvar (CNDP), en lav profil, men holdt kontrollen over viktige mineralressurser. I september 2008 forsøkte kongolesiske myndigheter å stenge grensene til Uganda og Rwanda for å kutte forsyningslinjene til Nkunda. Nkunda har siden svart på dette med en ny offensiv som har sendt flere hundretusen på flukt. Nkunda har insistert på en reforhandling av fredsavtalen med utgangspunkt i at hans folk skal integreres i hæren og statsadministrasjonen på en slik måte at Nkunda selv beholder kontrollen over de ressursrike landområdene han har kontrollert fram til nå. Dette har blitt kontant avvist av den kongolesiske regjeringa som har insistert på å opprettholde fredsavtalen som alle andre grupper og partier har skrevet under på.
Nkundas styrke utgjør ikke mer enn rundt 6000 mann, men har likevel klart å drive regjeringsstyrkene og flere hundretusen sivile kongolesere på flukt. En del av forklaringa på dette er at Nkundas styrker er godt trente og godt utstyrte. Flere, som Nkunda selv, har bakgrunn fra Rwandas regjeringsstyrker.
En annen del av forklaringa ligger i sammensetninga av den kongolesiske regjeringshæren. Som følge av fredsavtalen i 2003, ble Kabilas regjeringshær utvidet til å inkludere de tidligere opprørsstyrkene fra de to fraksjonene av RCD. Det er i stor grad Nkundas tidligere kamerater i RCD som kommanderer styrkene som er utstasjonert i Øst-Kongo. Det er dermed ikke gitt at det kun er manglende evne hos regjeringsstyrkene til å stoppe Nkunda som forklarer den raske framgangen. Det kan også i betydelig grad dreie seg om manglende vilje.
3. nivå: Stormaktsrivalisering
Fra slutten av 1800-tallet ble stadig flere europeiske stater involvert i et kappløp om å erobre territorier i Afrika. Kongo ble først Kong Leopold av Belgias personlige koloni, før den belgiske staten overtok formelt i 1908.
Da kolonitida tok slutt, var belgierne svært motvillige med å dra. Belgiske selskaper hadde fortsatt store interesser i naturressursene. Da den første statsministeren Patrice Lumumba viste liten forståelse for belgiernes ønsker, støttet Belgia opp om en opprørsstyrke som forsøkte å løsrive den sørligste provinsen Katanga, hvor de rike kobber- og tinngruvene befinner seg, fra resten av landet.
Andre stormakter som USA, ville imidlertid ikke støtte opp om belgiernes ambisjoner, og en FN-styrke ble sendt til Kongo for å hjelpe til med å stanse opprørsbevegelsen. USA så imidlertid ikke med blide øyne på at statsminister Lumumba orienterte landet i sosialistisk retning og søkte allianse med Sovjetunionen og Kina. Både USA, Belgia og den andre stormakten i området, Frankrike, støttet derfor opp om militærkuppet til Joseph Mobutu i 1960, og kort tid etterpå ble Lumumba drept. Sovjetunionen og Kina støttet på sin side opp om opprørsgruppene som ble ledet av Lumumbas nestkommanderende, Antoine Gizenga, og hvor Laurent Kabila spilte en viktig rolle.
Så lenge den kalde krigen varte, valgte både USA og Frankrike å støtte opp om Mobutu. USA aksepterte at Frankrike var den ledende vestlige makta i hele det fransktalende Afrika, inkludert i de tidligere belgiske koloniene, Kongo, Rwanda og Burundi. Etter at den kalde krigen tok slutt, økte imidlertid rivaliseringa og kampen om de verdifulle ressursene i Afrika mellom de engelsktalende statene USA, Storbritannia og Canada på den ene sida, og Frankrike på den andre.
Uganda har under president Museveni vært USAs næreste allierte i Afrika. Da så Paul Kagame og hans FPR-milits igangsatte et væpnet opprør mot Rwandas franskstøttede regjering i 1990, var det med USAs vitende og vilje. I følge Kagames offisielle hjemmeside fikk han opplæring kort tid i forveien på det amerikanske militærakademiet ved Fort Leavenworth i Kansas.
Under konflikten i Rwanda fikk USA deres allierte i FPR det diplomatiske overtaket. Det ble framforhandlet en fredsavtale med FNs hjelp som gjorde at soldater fra FPR ble flyttet inn i hovedstaden Kigali. Dette gjorde det mulig for FPR-soldater å skyte ned flyet med Rwandas president ombord. I kaoset som fulgte nedskytinga av flyet, ble flere hundretusen mennesker drept. Massive massakrer på sivile ble begått av begge parter. Samtidig kunne FPR-militsen med hjelp av avanserte våpen fra Uganda, som igjen var levert fra USA, rykke raskt fram og fordrive regjeringsstyrkene fullstendig fra landet.
I etterkant har den massive volden blitt av Rwandas nye regjering blitt framstilt som et systematisk forsøk på å utrydde tutsiene som folk. Dette har bidratt til å legitimere den fortsatte politiske dominansen av tutsiminoriteten under Kagames regime, ettersom all opposisjon som har kritisert dette har kunnet blitt framstilt som alliert med folkemordere. I denne historieframstillinga har Rwanda fått sterk støtte fra USA-vennlige organisasjoner og medier. Frankrike, som selv har fått folkemordstempel ettersom landet støttet opp om den folkemorddefinerte hutudominerte tidligere rwandiske regjeringa, har derimot gjort forsøk på å legge mer skyld over på FPR-styrkene og Kagames allierte. I det lyset kan man se at Paul Kagames protokollsjef Rose Kabuye nylig ble arrestert i Tyskland og utlevert til Frankrike. Der venter en rettssak knyttet til delaktighet i planlegginga av nedskytinga av presidentflyet i 1994. Pilotene på flyet var nemlig franske. I følge Kagame, er dette ensbetydende med at hele hans regime er satt på tiltalebenken.
3. nivå: Stormaktsrivalisering
Fra slutten av 1800-tallet ble stadig flere europeiske stater involvert i et kappløp om å erobre territorier i Afrika. Kongo ble først Kong Leopold av Belgias personlige koloni, før den belgiske staten overtok formelt i 1908.
Da kolonitida tok slutt, var belgierne svært motvillige med å dra. Belgiske selskaper hadde fortsatt store interesser i naturressursene. Da den første statsministeren Patrice Lumumba viste liten forståelse for belgiernes ønsker, støttet Belgia opp om en opprørsstyrke som forsøkte å løsrive den sørligste provinsen Katanga, hvor de rike kobber- og tinngruvene befinner seg, fra resten av landet.
Andre stormakter som USA, ville imidlertid ikke støtte opp om belgiernes ambisjoner, og en FN-styrke ble sendt til Kongo for å hjelpe til med å stanse opprørsbevegelsen. USA så imidlertid ikke med blide øyne på at statsminister Lumumba orienterte landet i sosialistisk retning og søkte allianse med Sovjetunionen og Kina. Både USA, Belgia og den andre stormakten i området, Frankrike, støttet derfor opp om militærkuppet til Joseph Mobutu i 1960, og kort tid etterpå ble Lumumba drept. Sovjetunionen og Kina støttet på sin side opp om opprørsgruppene som ble ledet av Lumumbas nestkommanderende, Antoine Gizenga, og hvor Laurent Kabila spilte en viktig rolle.
Så lenge den kalde krigen varte, valgte både USA og Frankrike å støtte opp om Mobutu. USA aksepterte at Frankrike var den ledende vestlige makta i hele det fransktalende Afrika, inkludert i de tidligere belgiske koloniene, Kongo, Rwanda og Burundi. Etter at den kalde krigen tok slutt, økte imidlertid rivaliseringa og kampen om de verdifulle ressursene i Afrika mellom de engelsktalende statene USA, Storbritannia og Canada på den ene sida, og Frankrike på den andre.
Uganda har under president Museveni vært USAs næreste allierte i Afrika. Da så Paul Kagame og hans FPR-milits igangsatte et væpnet opprør mot Rwandas franskstøttede regjering i 1990, var det med USAs vitende og vilje. I følge Kagames offisielle hjemmeside fikk han opplæring kort tid i forveien på det amerikanske militærakademiet ved Fort Leavenworth i Kansas.
Under konflikten i Rwanda fikk USA deres allierte i FPR det diplomatiske overtaket. Det ble framforhandlet en fredsavtale med FNs hjelp som gjorde at soldater fra FPR ble flyttet inn i hovedstaden Kigali. Dette gjorde det mulig for FPR-soldater å skyte ned flyet med Rwandas president ombord. I kaoset som fulgte nedskytinga av flyet, ble flere hundretusen mennesker drept. Massive massakrer på sivile ble begått av begge parter. Samtidig kunne FPR-militsen med hjelp av avanserte våpen fra Uganda, som igjen var levert fra USA, rykke raskt fram og fordrive regjeringsstyrkene fullstendig fra landet.
I etterkant har den massive volden blitt av Rwandas nye regjering blitt framstilt som et systematisk forsøk på å utrydde tutsiene som folk. Dette har bidratt til å legitimere den fortsatte politiske dominansen av tutsiminoriteten under Kagames regime, ettersom all opposisjon som har kritisert dette har kunnet blitt framstilt som alliert med folkemordere. I denne historieframstillinga har Rwanda fått sterk støtte fra USA-vennlige organisasjoner og medier. Frankrike, som selv har fått folkemordstempel ettersom landet støttet opp om den folkemorddefinerte hutudominerte tidligere rwandiske regjeringa, har derimot gjort forsøk på å legge mer skyld over på FPR-styrkene og Kagames allierte. I det lyset kan man se at Paul Kagames protokollsjef Rose Kabuye nylig ble arrestert i Tyskland og utlevert til Frankrike. Der venter en rettssak knyttet til delaktighet i planlegginga av nedskytinga av presidentflyet i 1994. Pilotene på flyet var nemlig franske. I følge Kagame, er dette ensbetydende med at hele hans regime er satt på tiltalebenken.
Mye tyder imidlertid på at arrestasjonen av Kabuye mer er et uttrykk for levningene av en nå forlatt politikk, hvor Frankrike ønsket å bevare rollen som den dominerende stormakta i det frankofone Afrika, enn at det representerer interessene til Frankrikes nåværende politiske regime. Spesielt utenriksminister Bernard Kouchner står for en proamerikansk nyorientering av fransk utenrikspolitikk. I motsetning til daværende president Jaques Chirac og utenriksminister Domenique de Villepin, som sterkt gikk imot USAs invasjon i Irak, var den tidligere sosialisten Kouchner blant få franskmenn som støttet invasjonen. Hans sjef, president Nicolas Sarkozy, gikk aldri så langt, men blant hans første presidenthandlinger var å sende flere franske kampstyrker på NATO-oppdrag til Afghanistan. Etter arrestasjonen av Kabuye har Kouchner langt på vei tatt avstand fra hele grunnlaget for tiltalen.
På tross av Rwandas og Ugandas illegale operasjoner i Kongo, og på tross av de kolossale menneskerettsovergrepene som styrkene fra de to landene, og allierte militser har begått kolossale og grusomme massakrer i Kongo, har både USA og flere andre vestlige land fortsatt å holde nære og gode politiske forbindelser med såvel Uganda som Rwanda. USA har klart å holde gode forbindelser til begge, på tross av at de to landene var i åpen krig med hverandre inne i Kongo i 1999 og 2000. Et tegn på det gode forholdet, er at Tony Blair, som var både Bill Clintons og George W. Bush sin trofaste allierte, nå arbeider som personlig rådgiver for Paul Kagame.
FN har dokumentert at opprørsleder Nkunda får støtte til sin krig mot regjeringa fra Rwanda. Det er heller ingen tvil om at det er enorme naturressurser som tas ut av Kongo og ut gjennom Rwanda. Etter at FN-rapporten ble lagt fram, har Sverige og Nederland stanset all u-hjelp til Rwanda. Rwandas viktigste støttespillere, USA og Storbritannia, har tross dette fortsatt å støtte opp om det rwandiske regimet, også med u-hjelp.
Frankrike har i stor grad fått svekket sin posisjon i Sentral-Afrika og synes å være i ferd med å reorientere sin Afrikapolitikk i proamerikansk retning. I stedet har Kina i stor grad overtatt Frankrikes rolle som en dominerende aktør i Afrika, og som den fremste utfordreren til USA med allierte. Kina hadde også helt fra borgerkrigen på 1960-tallet gode forbindelser til Kabila-familien. Samtidig har Kabila knyttet seg til Cubas og Sovjetunionens gamle allierte i Angola, og fått støtte fra Vestens erkefiende i Afrika, Robert Mugabe i Zimbabwe.
Kinas bånd til Kabilaregjeringa har kommet til uttrykk i det siste ved at kinesiske gruveselskaper har fått store konsesjoner til å drive utvinning i Kongo. Det er i dette perspektivet man må se hvordan USA-vennlige aktører nå gir stilltiende støtte til opprørslederen Nkunda og hans bakmenn i Rwanda i den siste omdreininga av konflikten. Et av Nkundas hovedkrav for å oppgi sitt opprør er da også at Kabila må kansellere et 9 milliarder dollars joint venture mellom Kongo og Kina, hvor Kina får retten til store kobber og kobolt ressurser i bytte mot å gi støtte til en verdi av 6 milliarder i form av veier, to vannkraftanlegg, sykehus, skoler og jernbaneforbindelse til Sør-Afrika. De øvrige 3 milliardene skal Kina investere i utvikling av nye gruveområder.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar