onsdag 28. oktober 2009

Memento Mori












Denne leiremodellen av en mementomori har jeg puslet med nå og da om kveldene og i helgene, og nå har jeg sagt meg ferdig. Planen er å skjære den i buksbom, kristtorn eller bein omentrent i fyrstikkeskestørrelse (Huh, det kan bli utfordrende!)




Memento mori er latin og betyr noe sånt som "husk at du skal dø". Dingsen hang nederst i rosenkransen, som er et perlekjede du sikkert har sett en eller annen gang, men da med et krusifiks istedet for en mementomori. Kjedet hjelper den romersk- katolske kristne til å bruke lang nok tid på bønnene sine. En slags bønneklokke altså, hvor man tar en tur innom alle perlene.




Det finnes utrolig mange rå- tøffe mementomorier fra 1500tallet og utover. Jeg ble veldig fascinert første gang jeg så en på en morgentrøtt stilhistorietime i fjor, eller, det første jeg tenkte var vel "æsj", fordi det der med alle markene og småkrypene som kravler i hodeskallen rett og slett er ganske frastøtende. Men så tenkte jeg litt over saken, og fant ut at sånn er det jo, jeg skal jo dø og siden begraves, og da skal meitemarkene kravle så mye de bare vil på meg. For meitemarken er vår venn, den er nyttig for både planter og dyr og hodeskaller, og økosystemet ville vel funka hakket dårligere uten dem. Så det var plutselig ikke så ekkelt lenger, og jeg fant ut at jeg hadde lyst til å lage en slik en. Av meg (ser du det?) Nå ligner det vel ikke super- mye, men det var veldig lurt å bruke meg selv som modell, for var det noe jeg ikke skjønte eller fikk til, var det bare å løpe på do og se seg i speilet og kjenne hvor det gikk inn og hvor det gikk ut. Og så genialt at jeg samtidig lagde et kranium, da skjønte jeg iallefall en hel del.




Kjørelæreren min brukte å si at folk nå til dags trodde de var udødelige. Mon tro om alle burde få seg en mementomori. Sånn at man kunne slutte å gjøre vanskelige ting ut av enkle ting. For det har man ikke tid til, vil man kanskje skjønne da...





torsdag 22. oktober 2009

Grautsleiv åt nissin




Enhver anstendig nisse skulle hatt seg en slik staselig skje til grøten sin. Denne er laget i svartor, og mønsteret har jeg tegnet selv. Det er min første copyright akantus! Og første gang jeg har skjært så smått. Det var gøy. Jeg liker pirk:)

onsdag 14. oktober 2009

Riemenschneider





Jeg har vært i Tyskland, og der så jeg en veldig pen altertavle skåret av den kjente sør- tyske treskjæreren Tilman Riemenschneider. Det som er morsomt og bra med ham, er at han ikke malte skulpturene sine, noe som var ganske rart og nytt for de fleste i Tyskland på slutten av 1400- tallet. Er det ikke vakkert?

Tilman levde fra omtrent midten av 1400- tallet til 1531. Denne altertavlen sto ferdig i 1505, og du finner den i St. Jakobs kirke i Rothenburg. Renessansen hadde riktig nok vart en god stund da, men jeg vil vel like gjerne kalle dette sen- gotikk. Vi kan si det er en blanding. Gotikk fordi det er en altertavle i en katolsk kirke med alle dens regler om hvordan en altertavle skal være, de veldig stiliserte og krøllete hårsveisene, de madelaktige øynene og smale munnene, bladverket, høyden (den er 9 meter høy!) og lyset (legg merke til de gotiske vinduene bak Jesus og disiplene der de spiser det siste måltid). Renessanse fordi skulpturene er naturalistiske; ansiktene er veldig uttrykksfulle, foldekastene kompliserte og forseggjorte, og dessuten er det relativt mye bevegelse, liv og action.
Hvis jeg noen gang blir så flink til å skjære foldekast, skal jeg skjære en altertavle til kirka på Sortland :)

fredag 2. oktober 2009

Snurr snurr




Da er jeg herved tilbake etter noen ukers frafall, grunnet lumske virus og en betennelse som likte seg altfor godt i bihulene mine. Jeg startet uka frisk og rask med det tidligere omtalte dreiekurset, som vi første års lærlinger fikk gratis av bedriften.


Det er jo ganske begrenset hvor mye man kan lære seg i løpet av fem dager, men jeg har iallefall lært én ting, og det er at dreiing er ingen enkel sak. Når man skjærer på et emne på høvelbenken med et treskjærerjern, føler man ganske fort i hvilken retning og vinkel man skal føre jernet for at det skal bli et pent skjær. Men når emnet ditt plutselig snurrer rundt 2000 ganger i løpet av et minutt, rekker du ikke å kjenne så mye etter. Enten går det fint, eller så sier det pang!, og dreiejernet gjør som det vil, noe som ganske ofte ikke samsvarer med det du vil. Så det gjelder å ha tunga rett i munnen.


Selv om det meste vi dreide ble til peisved, er jeg særs fornøyd med at jeg var med på kurs. Nå er jeg kapabel til å øve litt for meg selv, og det er jo det som skal til for at man skal bli sånn noenlunde flink til noe. Kanskje du lurer på hvorfor jeg driver og dreier, når det jo er treskjæring jeg driver med? Vel, en treskjærer må kunne mye om mangt og meget, det er sikkert og visst. Det er ingen som kan leve av å lage fjøler. Og derfor får vi også ganske mye snekker- undervisning her på huset. La oss nå si at det kom en kunde og ville ha en utskåret stol for eksempel, og beina på stolen skulle være dreid. Da ville det vært ganske kinkig om man hverken kunne snekre eller dreie. Og la oss også si at jeg ble fiolinmaker. Da kunne jeg dreie mine egne stemmeskruer i stedet for å kjøpe ferdigfabrikerte, som de aller fleste gjør. Og jeg kunne lage mitt eget design med ornamenter og tøffe utskjæringer, og kanskje til og med ta i mot bestillinger fra andre fiolinmakere? Det er jo selvsagt bare drømmerier fra min side, for det er vel en grunn til at man kjøper i stedet for å lage selv, det er jo bare sånn verden er blitt i dag, uten at jeg skal gå noe nærmere inn på den saken. Iallefall så prøvde jeg meg på stemmeskruedreing her en kveld, og jeg tror at det er noe jeg kan få ganske bra til etter hvert, hvis jeg bare får tid til å øve meg. For tro det eller ei, her på Dovre er det like travelt som hvor som helst! Det er så mye jeg har lyst til å lære, men tiden strekker liksom ikke til, og jeg innser at to år kommer til å gå altfor fort.