Lpnr. 3370/71. Arnold JUKLERØD Født 8/1-1925.

Foto: Fødested Drangedal. Hjemstavn 3770 Kragerø.

Bopel Gjerdemyrane, Kragerø. Ektest. gift.

Yrke anleggsarbeider.

Tutor sønn: Asbjørn Juklerød, Kragerø.

S.s. attest 12/11-1971 dr. Bøgeberg Mathiesen, Kragerø.

Garanti Kragerø trygdekontor / Telemark fylke.

Beskjed til kona: fru Dagmar Juklerød, Gjerdemyrane, Kragerø.

Umyndiggjort verge

« utskr. Paranoia 297,0 Religiøs kverulant type

Alder v. beg. 46 år Varighet 3 mndr.

Dødsårsak

Arv

Antall lev.f.barn 3. (22. 17. 61/2.)

Signalement Sammendrag

Høyde

Habilus

Hodet

Hår

Skjegg

Øyne

Nese

Munn

Tenner

Hake

Tale

Arr o.l.

Tatovering Behandling

1. Innl. 22/11-1971 utsk. 14/6-72 som noe bedret til arb. i A/S Ingeniørbygg,

2. « 3692 10/3-74 Ulvenveien 111, Oslo 6.

3.

Merk: Politimesteren i Kragerø 15/3-74

22.11.1971:

Pas. kom til avdelingen ifølge med 2 politier. Han virker rolig, orientert for tid, sted og situasjon. Pas. virker ren og pen i tøyet. Klager over sin sønn som har skylden for innleggelsen. Han ligger på sal 1 seng 1. Nozinan 50 mg evt. til natten.

Pas. er en mann med utseende svarende til alderen. Han er ordnet, orientert og klar. Kontakten er god. Pas. er meget anspent og ivrig, og samtalen blir meget lang. Han gjør greit rede for forhistorien. Selv mener han at han ikke trengte innleggelse i psykiatrisk sykehus, men han fant seg i det, da sønnen og kona hadde bestemt det. Flere ganger brister han i gråt. Pasienten er født i Drangedal, og understreker at han bare har folkeskole. Han giftet seg i 1946. De har 3 barn, 22 år gammel sønn, 17 ½ år gammel sønn, 6 år gammel datter. Både han og konen var kristelig kallet da de traff hverandre, og senere mener han at han stadig har søkt et grunnlag for sitt bekjennende kristenliv. En anstøtssten har det hele tiden vært at konen ikke ville ha barn. Muligens fordi en søster av henne, som hadde to små barn, døde ung av tuberkulose. Hun har insistert på avbrutt samleie, noe han mener er unaturlig og syndig. Alle barna er kommet til mot hennes vilje. Han innrømmer at hun har vært snild med dem, og at hun er flink på mange måter, men hun vil også herske, og hun er altfor ettergivende overfor barna. Den eldste har altfor liten sans for ansvar og arbeid. Den 17 år gamle sønnen går på yrkesskole og har tilbøyelighet til langt hår og slitte blåbukser. Pas. bebreider seg at han ikke har vært mer bestemt i oppdragelsen før.

Da konen fikk første sønnen, forlangte hun at pasienten skulle holde seg helt borte fra henne, og da han ikke greide det, tok hun sønnen med og reiste til sin familie et års tid, men kom tilbake.

I ca. 20 år har pasienten nå bodd i Kragerø, ernært seg som anleggsarbeider og greid seg godt økonomisk. Første huset hans ble ekspropriert, men ifjor bygget han et nytt på 130 m2, som nå er verdt ca. kr. 200.000,-, kr. 40.000,- i gjeld. Pasienten har alltid vært arbeidsom og sparsommelig.

For 4 år siden ble han valgt til formann for et utvalg som skulle arbeide for å beholde Holtane skolekrets, som var nedlagt. Denne oppgaven har pas. tatt meget alvorlig og følt seg lite kvalifisert for. Det har vært en svær kamp. Han har et par ganger vært i departementet og mener han har dokumenter at sentraliseringen av skolene i Norge er ulovlig. Han har fått inn artikler om dette i lokalavisen Vestmar. Og også andre aviser har tatt inn noe av ham.

Stadig hadde han det for seg at han måtte være i sannhet, men han betrakter seg ikke som en personlig kristen. Det gjør derimot hans kone, men hun lever ikke etter det. Før har han av og til tatt seg en dram, og har x.x.x. (?????) august / september i år tok han til Skien og kjøpte skrivemaskin, samt 2 halve flasker 60% og en flaske vin. Han følte seg tvunget til å gjøre dette for å fylle sin oppgave, men fikk ingen direkte beskjeder fra Gud. Det var en indre overbevisning. Nå skrev han på sin fritid, men det var meget vanskelig, da han verken kunne stave eller skrive ordentlig. Han kjempet natt og dag og fikk omsider til disse innleggene til avisene. For å bli noenlunde avslappet drakk han det han hadde kjøpt. Hele tiden var det spent atmosfære i hjemmet. Sønnene mente han var tusset, og han på sin side beklaget seg stadig over deres liv. I begynnelsen av september følte han sent en kveld at han hadde gjort sitt livs innsats og fått laget en utredning om Holtansaken. Da hans kone nektet ham samleie, ble han så rasende at han etter en del forhandlinger kastet henne ut. Det ble stor oppstandelse. Jentungen skrek og guttene kom, men han var da så rasende at han hadde kommet til å skade dem hvis de hadde gått løs på ham, noe de ikke turde. Slik har aldri hans barn sett ham før. Konen reiste til sin søster i nærheten og tok med seg datteren. Nå satte han som betingelse til guttene at de skulle forandre sin levemåte. Den yngste sønnen klippet av seg litt av håret, men like etterpå promillekjørte den eldste, Asbjørn, og kom stygt til skade. Pasienten fikk nå sterk skyldfølelse, fordi han hadde oppdratt barne galt, eller rettere sagt latt sin kone overta oppdragelsen.

Pasienten innkalte nå til møte i Holtan-utvalget, hvor han er formann. Han forela dem sin utredning som han ville ha offentliggjort, men pasientens svoger og svigerinne var imot det. De trakk seg fra utvalget. Også et tredje medlem gikk sin vei. De to som da var igjen sammen med pasienten bad ham la være å offentliggjøre utredningen, da de mente han ville komme ut i et svært uføre, men han fikk lov å gjøre det på eget ansvar. Redaktøren i Vestmar tok inseratet inn, selv om han var redd for injuriesøksmål. Pas. hadde angrepet både departementet og mange andre myndigheter og personer, men betegnende nok tok ingen til motmæle.

Pasientens sjelekamp fortsatte han fikk samvittighetskvaler fordi han som alle andre hadde tatt med seg forskjellige redskaper o.l. fra anleggsarbeid. Nå sendte han penger for det han hadde brukt, eller sendte tingene tilbake.

Konen Dagmar, søkte nå separasjon, og han følte hele sitt livsgrunnlag ryke. Hun stilte som betingelse for å flytte sammen med ham igjen at han skulle ((bestemme over barna, han) ??????) holde seg borte fra alkohol og andre kvinner, samt finne seg i den seksuelle praktikk de hittil hadde drevet. Disse betingelsene kunne han ikke gå med på. Han tror ikke at hun noen gang har vært utro. Nå var hennes krav at hun skulle separeres, ha foreldreretten, bruksretten til huset og bidrag fra ham. Likeså skulle han betale saksomkostninger. Dette siste var det eneste han slapp, ellers fikk konen fullt medhold. Han fikk lov å bli boende i huset en kort tid. Etter dommen ble han søvnløs, og etter å ha gått sterkt i rette med seg selv, fant han ut at det riktige ville være å overlate alt til konen. For ca. 2 uker siden gikk han til

xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx

annet enn det han går og står i. Siste ½ måned har han ikke kunnet arbeide og tjene penger. Han har i denne tiden bare drevet med saken, samt striden med sin kone. Han tror ikke noen psykiater kan hjelpe ham. Det han trenger er frelse.

Pasienten blir sterkt beveget når han snakker om sin ulykke, gråter og argumenterer. Han synes helt oppslukt av sin idè om å leve etter rettferdighetens og sannhetens krav. Det fremkommer ingen tegn på hallusinose. Fremstillingen er sammenhengende og logisk. Pasienten sier til sist at det ikke finnes sinnsykdom eller sinnslidelser i hans slekt. Dette at han skulle innlegges her, har han også funnet ut er noe han må igjennom.

Pas. er rolig og grei i avdelingen, men prater mye. Så sant han får anledning legger han ut «om å komme til sannhets erkjennelse», som en øvet foredragsholder. Han siterer Bibelen flere ganger og virker nokså dømmende både overfor seg selv og andre. Han sier selv at han er tom, så vi greier nok ikke å gjøre noe for ham. Nozinan 50 mg vesp.evt.

Pasienten innlegges i sykehuset etter at hans sønn har oppfordret han til å søke lege og innleggelse. Pasienten oppfatter dette som en rettferdig straff og han føler at straffen måtte komme over ham, da han ikke har fulgt opp i det ansvar han har hatt som far og oppdrager.

Faren døde ca. 75 år gammel, moren døde ca. 68 år gammel. Han betegner foreldrene som almindelige gode foreldre, kan ikke framheve noen spesielle karakterer verken far eller mor. Indirekte sier han at han som liten var engstelig overfor far og mor. Pas. er nr. 5 i rekken av 7 søsken, han har 4 eldre brødre og tvillingsøstre. Samtlige av hans søsken er gift, intet å bemerke til deres adferd. Pas. har 3 barn i ekteskapet, eldste sønn 22 år, mellomste sønn 17 år, og en datter på 6 ½ år. Den eldste sønnen avsluttet gymnas og drog til sjøs. Denne sønnen har på høsten i år promillekjørt med ulykke til følge, men politiet har ikke vært innblandet i saken. Mellomste gutt er noe hippi-preget, i viss opposisjon til faren. Ingen bemerkninger til datter. Benekter sinnsykdom, nervøsitet og alkoholisme i slekten. Ingen tidligere behandlet i pasientens slekt i psykiatrisk sykehus.

Faren drev som gårdbruker i Drangedal og økonomien var svak. Forholdet mellom foreldrene var godt, oppdragelsen synes å ha vært streng. Ingen drikk eller uorden i familien, betegner miljøet på barndomsstedet som godt. Pasienten opplevde å være noe kuet i gutteflokken hjemme, spesielt etter en hendelse i 7års-alderen. I folkeskolen gikk det almindelig godt, benekter å ha hatt noen særlige vansker verken i regning eller norsk. Kan ikke erindre at han vært spesielt nervøs som liten, men han husker at han var noe nærtagende og hadde spesielt lett for å gråte.

Betegner seg selv som stille og innesluttet, ansvarsbevisst og føyelig i hjemmet. Benekter asosiale trekk.

Pasienten har etter folkeskolen drevet som anleggsarbeider på et utall av steder, har drevet i tunnel og i almindelig sprengningsarbeide. Har i tillegg vært i kontakt med samtlige anleggsmaskiner som finnes, driver dessuten i tillegg om det er nødvendig som forskallingssnekker etc.. Han har vært på et utall av arbeidsplasser de siste 22 år, ofte vært lenge borte fra hjemmet. Betegner seg selv som en god arbeidskapasitet, har alltid kommet godt ut av det med arbeidskamerater og formenn. Hans inntekter har vært jamt over gode, årsinntekt på ca. 40 - 50.000,- fast de siste årene.

Pasienten opplevde som 7-åring å bli presset av sine eldre brødre etter en episode, der han og et par andre 7-åringer hadde kledd seg nakne og spilt et seksualspill. Dette hadde gjentatt seg et par ganger, og en av brødrene hadde delvis informert moren om dette. Pasienten opplevde den gangen flere ganger frykt etter at han hadde deltatt i spillet, men benekter å ha vært avstraffet for dette forholdet, forteller videre at før han ble gift i 1946 hadde han samleie med to kvinner, etter han ble gift har han hatt kontakt med 6 nye kvinner. Han forteller at han har søkt kjærligheten i disse forhold, men aldri funnet den.

Han forteller at han er behersket, nærtagende, de siste årene langsint og tendens til å overkontrollere alt han sier. Utenom arbeidet som anleggsarbeider har han de siste 2 år vært formann i et skoleutvalg i Kragerø, har forsøkt å få tilbake en skolekrets, men uten særlig framgang. Har tatt seg nær av dette, er nærmest blitt en kristen og søker sannheten ved hjelp av Bibelen og personlig adferd. Han forteller at han inntil for ½ år siden levde som et verdensmenneske, og med det forstår han alkohol og kvinner utenom ekteskapet. Har de siste måneder forsøkt å leve som en kristen.

Pasienten er blitt behandlet for menisk-skader etter arbeidsulykker i - 61 og 64, operert bilateralt. Ellers ingen hospitaliseringer.

Pasienten selv legger en viss vekt på den hendelsen han opplevde som 7-åring. Hjemme på gården lekte han og jente på 7-år samt en gutt på 7 år nærmest et seksuelt samspill, ved at de kledde seg nakne og la seg ned ved siden av hverandre. Jenten hadde da fortalt at slik gjorde hennes foreldre, og at de var ikke farlig. Pas. følte at dette var noe ulovlig, og han ble presset av sine eldre brødre, som hadde oppdaget hva de drev med. En av brødrene truet med å fortelle dette til foreldrene straks han hadde sett det, og pas. måtte være øyentjener for sine eldre brødre for at ikke disse skulle avsløre forholdet til foreldrene. I ungdommen søkte han kristelige lag og i et slikt lag traff han sin nuværende, fraseparerte hustru. Han var ikke særlig kristen, men hevder at hustruen har forsøkt å være en sådan. Hustruen har dessuten i det seksuelle samlivet vært meget avvisende, pas. har derfor, når han har vært på anlegg, et par ganger søkt kontakt med andre kvinner for å bli tilfredsstillet. Etter at første barnet var født i ekteskapet, som ble inngått i -46, flyttet konen i fra ham i ca. 1 år, da hun nektet ham annet enn coitus interuptus. Som årsak til dette kan det være at hustruens søster hadde født 2 barn, som døde av Tbc., men den egentlige årsak til at hustruen ikke ønsket barn har hun aldri sagt til ham. Etter dette har de tross alt fått 2 barn til, og pas. har aldri hatt noen ideer om at hustruen skulle være ham utro. Men den stadige avvisningen har til slutt ødelagt for ham betydelig, og det resulterte i at i august-måned ble han så sint på konen, etter en avvisning, at han hev henne ut av sitt hus. Han hadde da som formann for skolekretsen Holtan, forsøkt å arbeide ut flere utkast til departement og aviser, for å få etablert skolekretsen på nytt. For i det heletatt å kunne produsere noe ved hjelp av den skrivemaskinen han hadde anskaffet, måtte han bruke en del alkohol for å kunne slappe av med, følte seg ikke beruset, men tok alltid en del brennevin for å ha «nervene under kontroll». Det ble nærmest et basketak mellom ham og hans to sønner, etter denne hendelsen, men han var så sint at han bare bad sønnene sine om å også reise ut. Etter dette har hustruen tatt ut separasjon fra 3/9, pasienten har gått i seg selv og mente at han var årsak til at barnas oppdragelse var mislykket, og at alt galt som hendte var han delaktig i. Han følte at sønnen, som hadde delvis promillekjørt måtte selv betale for casko-skadene, hadde tilbudt sønnen 12.000,- kr. for at han ikke skulle selge sjela si i denne saken. Ble dypt skuffet, da sønnen avviste dette, og tok imot penger fra forsikringsselskapet. Har også gått til det skritt å sende tilbake igjen til de forskjellige arbeidsgivere små redskaper som han har tatt med seg fra arbeidsplassen, og han har i samtlige saker der han føler at han ikke har vært fullstendig ærlig forsøkt å betale tilbake igjen i flere former. Han har dessuten også latt sitt sertifikat gå tilbake til politiet, med den begrunnelse av at han som tidligere bileier har også brukt bilen sin i en påvirket tilstand.

Det som han hevder nu er hans problem er at datteren er delvis befølt av jevnaldrende gutter, ser på dette også som synd, og føler at han også har ansvaret for dette. Mener at oppdragelsen han har overlatt til hustruen er helt feil, han selv er innstilt på å isolere den yngste datteren i huset, for at hun ikke skal utsettes for episoder lenger. Han har før innleggelsen undertegnet papirer på at hustruen skal overta alt i hjemmet, føler det som en rettferdig straff at han ble innlagt på Gaustad sykehus. Han har ikke noe lenger å leve for ut fra dette.

Pasienten virker orientert for tid og sted, men ikke helt for situasjonen. Han gjentar til stadighet om at han må søke sannhet. Kun i sannheten kan han leve videre. Under samtalen kommer det ikke fram sikre tegn for syns- og hørselshallusinose, et dypt depressivt trekk med svære selvbeskyldninger. Han er ikke å korrigere med hensyn til sannhet og krav om livsførsel, kan ikke akseptere slik han lever og mener at straffen for å ha sviktet som oppdrager er nu fullbyrdet. Hukommelse og intellektuelle funksjoner synes å være fullstendig adekvate, godt orientert for eldre og nyere tid. Pas. virker tvangspreget i sin framstilling, og er ikke til å rokke når han først starter sin forklaring på hvorfor han er her.

Han er en stille og grei pasient, lett å komme i kontakt med. Pas. går mye rundt og prater og tar seg av de andre pasientene som trenger hjelp. Han snakker en del om hvor vondt han har det inni seg. Nozinan 50 mg evt.

Pas. har hatt besøk av en student. Han var svært opphisset og høyrøstet under besøket, og en hadde inntrykk av at han førte ordet hele tiden, og han virket svært villig til å la seg intervjue.

Pas. har fått en times utgang fra i dag, noe han var svært glad for. Han var godt kjent i området utenfor sykehuset her, da han tidligere har vært på arbeide her inne.

Ved samtale i dag er pas. fortsatt meget opptatt av sin situasjon, og han argumenterer iherdig, understreker sine standpunkter og belegger dem gjerne med Bibelord. Han mener seg ikke syk, og derfor ikke berettiget til sykepenger. Dersom sykepenger tross alt blir sendt til ham, vil han protestere mot at de skal oversendes til konen. Der vil de bare bli misbrukt. Den eldste sønnen, Asbjørn promillekjørte og ødela bilen sin. Politiet var ikke borti saken, og pas. som hadde lånt Asbjørn 12.000,- kr. til bilen sa at han skulle få de pengene, hvis han ikke med urett ville forlange forsikring. Tross dette tok Asbjørn ut kasco. Pas. mener at Asbjørn ikke har råd til å ha denne bilen, og han vil ikke ved evt. trygdekassepenger bidra til at det umoralske forhold fortsetter.

Pasienten kommer inn på det seksuelle forhold i ekteskapet og mener at hans kone har drevet ham til synd, idet han har måttet kaste sin sæd på «unaturlige steder». De har praktisert avbrutt samleie, for konen som var bekjennende kristen mente det var synd med preventiver. Han på sin side, som ikke bekjennende kristen, mener det er synd å gå mot bibelens ord om å kaste sin sæd på jorden. Da pasienten en tid før innleggelsen her hadde kastet sin kone ut, kom Asbjørn og betrodde seg til ham. Asbjørn fortalte at grunnen til at han hadde gitt opp etter 2 år på gymnaset, noe som hadde gjort faren meget vondt, var at han hadde vært hos lege og fått vite at han var steril. Vanlig privatpraktiserende lege hadde angivelig henvist Asbjørn til spesialist som hadde uttalt dette. Pasienten mener det er Gud som har straffet ham på dette vis. Han selv har kastet sin sæd på jorden, og derfor er Asbjørns sæd blitt død.

Da dommen var falt i separasjonssaken, fant pasienten ut at han ikke vil greie å betale bidragene, og derfor ville han gi sin kone alt. Mot lensmannens råd skrev han fra seg huset og alt han eide. Han leverte skrivelsen til henne, og som tok imot den uten å si takk. Senere kom det krav fra banken, men han oversendte det da til sin kone. Jeg forklarer ham at hans overdragelse av eiendommen til konen sannsynligvis ikke vil bli godkjent som rettsgyldig. Dette protesterer han på, sier at han xxxxx xxxxx xxxxx

og fremdeles står ved det han har gjort.

Da han reiste hjemmefra la han igjen alt, både klærne sine og skrivemaskinen og reiste bare som han gikk og stod. Nå vil han ikke be sin kone om å få tilsendt klær eller noe annet. Det må være opp til henne hva hun vil sende. Han tømte også ut 30-40 kroner i småpenger før han ble med lensmannsfolkene. Lensmannen hadde gitt ham varsel et par dager før, og pas. hadde selv valgt å bli hentet av lensmannsfolkene hjemme. Han er skuffet over konens griskhet, mener at hun vil ha absolutt alt fra ham.

Pas. sier at han godt skjønner hvem som er sinnsyke på avdelingen. Han mener at alle sinnsyke er besatt av en ånd som dirigerer dem. Som eksempel anfører han medpasient Langelands uttalelser og reaksjoner.

Jeg kommer inn på spørsmålet medikamenter, og pas. avslår bestemt å ta noen som helst. Han sier at han er herre over sin egen kropp, og at det ikke mangler ham noe på sinnet. Medikamenter er det heletatt unødvendig, for hvis troens barn blir syke, trenger de bare en eneste lege, nemlig Kristus. Menneskelig lege er unødvendig. Han siterer bibelord til støtte for denne oppfatning. Videre sier han at han ikke vil bort fra sannhetens vei, og derfor vil sette seg til motverge hvis vi gir ham medisin. Jeg forklarer ham hvordan medisinen vil virke, og sier at han trenger det, da han har kjørt seg ordentlig ut. Jeg forsikrer ham at den ikke vil ta fra ham hans tro eller evne til å tenke. Pas. har som motargument at alkohol f.eks. bedrer humøret, men slett ikke hjelper noe. Jeg hevder at medikamentene virker på en annen måte og sier at det ikke vil være hans ansvar om han tar dem, da det er legene som bestemmer det. Til dette svarer pasienten at Gud jo kan gjøre det slik at medisinene blir uvirksomme. Han lover å tenke på saken. Jeg fremholder at vi sannsynligvis må gi ham medisiner enten han vil eller ei, og sier til ham at dette sannsynligvis er hans beste sjanse hvis han vil ha noe håp om komme til en bedre forståelse med sin kone, noe som er hans aller høyeste ønske.

Pas. holder på sitt, om den store forbrytelse med å legge en frisk mann inn her. «Sannhetens erkjennelse» går igjen i alle samtaler. I avd. ellers er han grei og snild, og hjelpesom mot alle som det går an å være, men medisiner vil han ikke begynne med.

18.12.71.ØØ.

Han kommer villig til samtale, og er ivrig efter å forklare seg. Har pyntet seg med fin dress, og optrer med en viss verdighet, men uten det utpregede profetvesen.

Han forteller at familienavnet er fra Drangedal, og henger sammen med mannsnavnet Jøkul. Ingen belastning i slekten. Han har drevet på anlegg i alle år - delvis som selvstendig, hadde sitt eget kompressorbor etc. og påtok seg mindre jobber som hustomter, skogsbilveger etc. Han har gjennomgående tjent bra. Likte ikke brakketilværelsen. Det hendte det var uker mellom hver gang han var hjemme, og kontakten med kone og barn led under dette. Han vil nødig tilbake til en utpreget brakketilværelse.

Hans kone er i Frikirken. Selv har han andre meninger, men vil ikke riktig være ved at han tilhører noen særlig sekt. Sier med følelse at den religiøse predikanten han har sluttet seg til var den eneste som gav ham noen støtte og hjelp da det røynet på. Han mener det må være noe galt når mann og kone ikke står i samme religiøse samfunn, men innrømmer litt motvillig at hun vel må bestemme selv.

Han benekter bestemt at han noen gang skulle ha gått inn for barnebegrensning (se journalen) - han har alltid regnet det for en stor synd. Han var uenig i skilsmissen, av prinsippielle grunner og fordi han er glad i henne og barna. Han har nå bestemt seg til å se tiden an, og han tror at hustruen vil komme tilbake til ham - han presiserer at initiativet må komme fra henne. Det var dommen i separasjonssaken som tok så på ham at han blev helt nedbrudt og sluttet å arbeide. Egentlig syk var han ikke.

Om skolesaken forklarer han seg noenlunde greit, men svært detaljert. I kretsen er det noe over 100 innbyggere. På det tidspunkt da skolen blev nedlagt, var der 6 barn, svarende til lovens minimum. Til den nye sentralskolen blev de transportert pr. melkebuss - ca. 7 km. veg ialt, siden nedsatt til 5 km. Nedleggelsen skjedde med hjemmel i et departementalt rundskriv (ikke lov eller kgl. res., presiserer han) som sier at dersom en storskole er blitt nedlagt efter lovlig behandling av kommunestyre, så kan småskolen følge efter uten mange formaliteter, bare ved skolestyrevedtak. Det var dette som skjedde i Holtan. Feilen som blev begått var at Kragerø herredstyre i 1962 fattet vedtak om nedleggelsen uten at kretsens mening var innhentet på forhånd. Kretsen blev først spurt etterpå, og da var saken alt avgjort. I deptet har han fått vite at slike avgjørelser igrunnen er ugyldige, og det har hendt at de er blitt omgjort. I dette tilfelle fikk han ikke medhold. I kretsutvalget for behandling av saken satt hans svoger, en svigerinne og tre medlemmer til. Svogeren og svigerinnen var de første som sviktet ham - de syntes han var for radikal og for sandferdig (disse vendinger går igjen). Han betrakter seg nå også som ferdig med skolesaken, og sier han ikke vil skrive mer i aviser etc. Men saken har overbevist ham om at alt i vårt samfund er råttenskap og korrupsjon og urettferdighet - derfor vil han ikke ha noen rettssaker, for med det norske rettsvesen er det like ilde som med alt annet. Hans vesentlige innvending mot sentraliserte skoler er at det berøver barna foreldrenes stadige tilsyn - og her viser han til at hans 6-årige datter har vært utsatt for utuktig handlinger (fra jevnaldrendes side).

Han antyder at det muligens blir til at han prøver å forkynne ordet, men sikker på dette er han ikke.

Pas. prater svært med noen av de andre pasientene. Der er nesten «gruppemøte». Han legger ut på sitt vanlige vis. Det er Bela Kiss, Berg-Andersen, Bye og Langeland som er tilhørere som oftest. Ellers er Juklerød en hjelpsom og hyggelig pas. i avd.

Pas. er blitt svært utålmodig og vil utskrives. Sognepresten i Sannidal har et par ganger ringt og fortalt at fru Juklerød er redd mannen skal hevne seg på henne når han kommer ut.

Ved samtale i dag gjentar han sitt ønske om snarlig utskrivning og hevder at det aldri har vært noe grunnlag for innleggelsen. Han kommer med sterke utfall mot sin kone, som han karakteriserer som en skinnhellig, troløs hore. Hun har hersket over ham i alle år, og han har funnet seg i det, fordi han var glad i henne. Det var heller han som skulle være redd, da hun oppdaget at hun var gravid første gangen, holdt hun på å rive kjønnsdelene av ham, og en gang slo hun etter ham med stekepannen, slik at skaftet gikk av. Hvis han ikke hadde avverget slaget, kunne han blitt alvorlig skadet. Konens bror har en gang truet ham med gevær. Nå har konen avslørt seg helt. Hun har søkt urettferdig domstol, tatt barna fra ham, etter at hun først har ødelagt dem med sin oppdragelse. Hun har tatt fra ham alt han eier.

Konen er katekume og står tilsluttet den Norske Frikirke. Frikirken og Statskirken driver begge med vranglære og nekter Kristi komme i kjød. De er skinnhellige og driver syndens gjerninger. Selv står han ikke i noen organisert menighet og regner seg ikke som kristen. Han er en søkende. Hvis Herrens ånd kommer inn i ham, og han får troen, håper han at de ikke vil nekte ham adgang til sykehuset, slik at han kan helbrede pasientene. De er alle mer eller mindre besatt av onde ånder, men han har ikke gjort noen forsøk på å drive åndene ut, og han har lovet legen ikke å drive religiøs virksomhet. Han mener dette stedet ikke er noe sykehus, men heller et grisehus, med dårlige røktere. På D. er betjeningen sykere enn pasientene. Han kommer med navngitte eksempler, og er meget kritisk innstillet.

Separasjonssaken anser han som avgjort. Med de kontanter han har gitt sin kone, og sønnens gjeld, som han har overført fra seg til konen, mener han at han har betalt sine pålagte bidrag til ut i april. Fra da av skal han betale kr. 650,- pr. mnd.

Pas. avslår å fortelle hva han har tenkt å ta seg til når han kommer ut. Hans planer er private, og legene kan ikke forlange å få vite dem. Tiden vil vise om han tar kontakt med sin kone igjen, men han vil absolutt ikke gjøre henne eller ungene noe vondt og kommer sannsynligvis heller ikke til å oppsøke dem. Han vil ikke si hvor han vil reise hen. Han kan heller ikke si noe sikkert om skolesaken, og han forteller at han forleden dag skrev en liten artikkel til redaktøren for Vestmar. Pas. gir en lang utredning om denne saken, og om den løgn og den korrupsjon som samfunnet er gjennomsyret av til topps i Kirke- og undervisningsdepartementet.

Etter utskrivningen har han heller ikke noe behov for å søke lege. Han mener ingen har noe grunnlag for å kalle ham for psykiatrisk syk.

Pas. virker temmelig innesluttet om dagen, er aggressiv mot betjeningen, dog bare i munnen. Han leter etter mangler og feil i avd., beskylder betjeningen for å være «syk». Han og pas. Langeland var i hektisk diskusjon, hvorpå Langeland brukte ord som «hykler» mot ham. Like etterpå tok Juklerød seg en tur ut for å spasere, Langeland ble sittende i korridoren og gråte. Langeland var svært aggressiv og kastet tobakk og fyrstikker, etter pleieren. Det nytter jo lite å snakke til noen av dem.

Det var store problem med pas. og pas. Langeland i dag. Juklerød fikk istand en svær diskusjon blandt pasienten om alt som var galt i avd., både med pasienter og betjening. Han hadde satt opp en liste, som han ville ha underskrift av en betjening. Vi måtte si fra til ham nokså bestemt at nå måtte han holde stilt. Langeland ble helt fra seg, kastet tobakk og fyrstikker og ropte at «Juklerød vil frelse meg, og det er din plikt å passe på at han ikke får det».

Soknepresten i Sannidal sender brev og legger ved kopi avSoknepresten i Sannidal sender brev og legger ved kopi av et brev pasienten har skrevet til sin kone. Det er holdt i refsende religiøs stil, og det tar på konen å få slike brev. Saken forelegges pasienten, som forteller at han har sendt flere brev. Dette brevet vi nå har fått kopi av, sendte han som svar på et brev han fikk fra sin sønn. Han hadde skrevet til sønnen og bedt om å få de avisene, hvor det stod om Holtansaken, samt dokumentene i samme sak. Han fikk til svar at alle dokumenter var overlatt til utvalget. Senere har pas. fått avisene direkte av redaktøren. Han kan absolutt ikke se det slik at det er noe galt av ham å skrive til konen på denne måten, tvertimot han gjør det for å hjelpe henne. Han leser brevet og er meget tilfreds med alt han har skrevet, sier at det jo bare er sannheter. Pas. vil ikke love å la være å skrive flere brev. Han sier han må lye Gud mer enn mennesker. Først var Holtansaken den viktigste for ham, men nå er hans egen sak mest viktig. Forsøk på argumentasjon preller av på pasientens steile holdning, og et stort arsenal av bibelsteder. Da jeg igjen bringer på bane spørsmålet om å gi ham medikamenter, blir han nærmest truende, og uttaler at i så fall vil han si at det er farlig fordi det ikke er ham vi angriper, men sannheten.

Han foredrar fra et manuskript han holder på med, et flere sider langt brev til direktør Ødegård, der han i deklamatorisk stil erklærer at han lider urett og holdes her urettmessig, frisk på sinnet som han er. Han antyder at man kan bli økonomisk ansvarlig for hans tapte arbeidsfortjeneste, men mener det er først og fremst sønnen, som har lagt ham inn her, som skal trekkes til ansvar for økonomien. Han vil sende gjenpart av sin skrivelse til en rekke personer på hjemstedet, sønnen, lensmannen, en nabo o.s.v.

Pasienten er stille og rolig om dagen. Han er sluttet med å lese av Bibelen for medpasientene. Han følger godt opp i det daglige arbeide, er pliktoppfyllende. Er ute på ski hver ettermiddag, og turen går som regel til Ullevålseter. Han sitter mye alene på rommet sitt når han er i avdelingen. Han er imøtekommende når man ber ham om noe. Han har en voldsom aktivitet når han kommer farende, så noe aggressiv er han vel i det indre.

10/3-72.ØØ.

Han har lenge vært interessert i å få en samtale. Han snakker villig, med stor overbevisning, men hele tiden behersket. De samme uttrykk og meninger går igjen som før - det hele virker svært stereotypt, men uten noe schizofrent preg. Sproget er hele tiden ordnet, litt skruet over-høytidelig. Om hustruen uttaler han seg med adskillig bitterhet. Han fremhever at hun sikkert giftet seg med ham fordi hunvar glad i ham, men det seksuelle samlivet blev aldri noe virkelig ekteskap, fordi hun konsekvent og hele tiden avviste ham. Han fastholdt at alle barna blev konsipert direkte mot hennes ønske, og iallfall gjennom den første tiden av svangerskapene var hun vanskelig og misfornøyd. Grunnen til hennes angst for å få barn var at da hun var ca. 14-15 år, døde hennes søster av tub, og etterlot to barn. Hun var redd for at med henne kunne det gå likedan. Preventiver mente hun var synd og griseri, men avbrutt samleie kunne hun akseptere som det minst gale.

Sin egen religiøse innstilling forklarer han på noe innviklet vis. Hun var med i frikirken fordi hennes foreldre hadde meldt henne inn der, men uten egentlig selv å være en bekjennende kristen. De blev imidlertid viet i frikirken. Han sier at det unaturlige seksuelle samlivet hele tiden plaget ham, og at han ikke kunne bli en virkelig kristen så lenge han praktiserte avbrutt samleie og ikke levet et virkelig kristent ekteskap. Det samme har gått igjen hele tiden. På et vis er derfor hustruen skyld i at han ikke er en virkelig kristen. Det skinner klart igjennom at når han betegner seg selv som ikke kristen, så er det utelukkende fordi han stiller kravene så umåtelig høyt. Han snakker meget om «Sannheten» og det er helt klart at han da identifiserer seg selv med dette begrep. Den predikanten han sluttet seg til, kom til bygden nettopp i en periode som for pas. var særlig vanskelig, og derfor kom han til å slutte seg til ham. Denne mannen drev med tungetale og voksendåp og det var megen strid om ham i bygden. Pas.?s kone var direkte imot ham.

På direkte spm. om fremtiden, svarer han konsekvent at han kan ikke si bestemt hva han kommer til å gjøre, for det er sannheten og Gud som da blir det avgjørende. Han sier imidlertid også at han ikke kommer til å bli boende i hjembygden. Om brevene til hustruen sier han at siden separasjon jo etter loven er en angrefrist, så må det vel være meningen at partene skal opprettholde forbindelsen. Han vil ha brevet til sønnen tilbakelevert til seg, for det er galt å bryte andre folks brev, og han tror ikke sønnen overhodet har visst om det. Forresten er sønnen helt avhengig av sin mor, og altfor lite selvstendig.

Han har vært inne på den tanke at han ved sine skriverier omkring skolesaken kunne oppnå en rettssak, men han har aldri tenkt at dette skulle skje ved så drastiske midler som trusler eller voldshandlinger bare ved at han sa sannheten om folk slik at de måtte anmelde ham for å rense seg. Om han kommer til å fortsette slik, kan han ikke bestemt si.

Konklusjonen synes å bli at man ved en evt. utskrivning ikke har noen mulighet for å forutsi hvordan det kommer til å gå, men han gir ikke umiddelbart inntrykk av å være virkelig utrygg.

Når han kommer inn på forholdene her på sykehuset, sier han direkte at han allerede ser stor bedring hos mange pasienter fordi han har fått dem til å se sannheten. Det som feiler dem er besettelse av onde ånder, og han har flere ganger kunnet påpeke for pasienter at de bare trosser sannheten, dvs. ham.

Overflyttes til avd. G I Øst. Ble innlagt i D den 22/11-71. Tiden her i avdelingen har han vært nokså radikal med sin kristne tro. Han skulle omvende medpasientene og var svært aggressiv mot personalet. Han hadde en sterk innflytelse på noen av pasientene i avdelingen, og dette førte til uro og angst hos dem. Da han i dag skulle flytte, begynte pasientene Langeland og Knut Bye å gråte. De mener at Juklerød har hjulpet dem så meget. Selv virket han blek og noe skjelven i stemmen da han sa adjø. Etter at Juklerød hadde fått enerom, tok han de ovenfor nevnte medpasienter + et par til inn på rommet og skulle frelse dem. Juklerød var pliktoppfyllende i sitt arbeide både i husgruppen og i arbeidsstuen. Hadde fri utgang. Ingen medisiner.

Ble meget lei seg da han fikk vite at han har mistet utgangen. Felte noen tårer. Sier at han ikke har gjort noen ting i samfunnet som han behøver å straffes for. Han må få lov til å sørge for alt det han har mistet: friheten, kone og barn, sier han. Han gikk straks ut på sidesalen og satte seg, nærmest isolerte seg. Han ville heller ikke ha kveldsmat.

Virket lett nedtynget i går kveld. Gikk tidlig til sengs, men ingen sammenhengende søvn før kl. 2400.

Fikk kl. 1120 Trilafon Scheving Corp inj. + Akineton 1 ml. Han lot dette skje meget motstrebende og la det hele og fulle ansvar på legene. Nektet å spise middag. La seg og sov en lang middagslur. Har holdt seg for seg selv. Meget liten kontakt med sine medpasienter. Nektet først å spise kvelds, men kom omsider til bordet og spiste litt. Han virker noe mutt og forurettet.

Har ikke spist i hele dag. Sier at de har tenkt å ødelegge ham, og da kan han like godt hjelpe til selv, så går det fortere.

Har i kveld spist kveldsmat på den betingelse at han ikke får flere sprøyter. Han forstod det slik på dr. Rimestad. Han akter ikke å slåss hvis det blir bestemt at han skal ha flere sprøyter, men faste i 3 døgn skal han gjøre, sier han.

Har i dag fått Trilafon Enanthate inj. 100 mg (1 ml). Han kom opp fra arbeidsstuen i ettermiddag og klaget over at han var så trett p.g.a. sprøyten han fikk. Pleieren kan ikke merke noen bivirkning etter sprøyten. Pasienten nekter å ta midler ved parkinsonisme hvis det skal bli aktuelt. Han føler seg slapp og rastløs, får ikke slappe av på en naturlig måte, sier han. Han har ikke spist siden i dag tidlig, og han akter heller ikke å spise så lenge han er på denne avdelingen, sier han.

Kom opp fra arbeidsstuen, fordi han ble litt stiv i armer og ben. Han var litt engstelig og felte noen tårer. Han mente det var den sprøyten han fikk i går som har ødelagt ham. Han fikk Akineton inj. 1 ml. uten noen som helst protest, men han vil nekte å ta tabletter (Peragit), sier han.

Har virket blid og fornøyd i dag og har spist godt til alle måltider. Han har begynt med Peragit 1 tabl. x 3 fra i dag av, og dette tar han uten protester. Han sier at Peragit hjelper ham godt. Han sier også at han er slapp av Trilafon, - kan ikke tenke klart, lese eller skrive.

Det viste seg umulig å få pasienten til å avstå fra sin religiøse påvirkning på andre pasienter på avd. D. Det var særlig Langeland, Knut Bye og Bela Kiss som var i kontakt med ham og som tydelig ikke hadde godt av det. Når man har snakket med ham om dette, har han alltid svart med dertil egnede bibelord. Man har i det lengste utsatt å gi pasienten medikamenter mot hans vilje. Da hans opptreden på avdelingen imidlertid ble såpass sjenerende ble det så bestemt å begynne med Trilafon med henblikk på senere depotbehandling. Pasienten ble 16/3-72 flyttet over til G øst dels for å skille ham fra de pasientene han var mest infiltrert med på D og dels fordi man ikke kunne forutsi hans reaksjon når han ble påtvunget medikamenter. På G Vest kunne han ikke være p.g.a. en pasient som han kjente fra før og som er temmelig vulnerabel (Tveietereid).

Det viste seg at pasienten ikke gjorde noen fysisk motstand mot sprøytene, men han var meget forurettet og erklærte at han ville sultestreike. Han hadde plager som nok var uttrykk for akatisi, nektet å ta tabletter mot dette og fikk Akinetoninjeksjon som hjalp. Han har nå gitt opp sin sultestreik og tar også imot anti-Parkinson-tabletter, men holder fortsatt på sitt standpunkt at han hele tiden har vært helt frisk og at vi ødelegger ham med medisinene. Han har fått igjen sin utgang.

I dag overleverer han til meg en lapp med oppfordring om å lese Johannes evangelium 18. kap. 20-24 vers. Det handler om da Jesus ble forhørt av ypperstepresten om sin lære og ble slått i ansiktet da han ikke svarte høflig nok. Jesus sa da: «Har jeg talt ille, da bevis at det er ondt, men har jeg talt rett, hvorfor slår du meg da?». Dette siste er et bibelsted pasienten ofte har brukt når man har villet ha ham ifra å drive religiøs propaganda.

Har fått fri utgang fra i dag av. Skriver på skrivemaskin som han har fått fra avd. D.

Er i bedre humør, tar sin medisin og spiser godt. Han er hjelpsom og grei i avdelingen.

Ser ut til å finne seg godt til rette. Han er aktiv i arbeidsstuen og hjelpsom, grei og hyggelig i avdelingen.

Lå en stund på sengen like etter frokost. Klaget over slapphet p.g.a. medisin. Ble lettere etter hvert og har vært i arbeidsstuen. Virker stundevis tankefull og er stille. Snakker lite med sine medpasienter. Spiller litt gitar og leser en del.

Har i dag fått Trilafon enanthate inj. 100 mg (1 ml) og redusert Peragit 1 tabl. x 3 til 1 tablett x 2. Han var ikke begeistret for å få sprøyten, men tok den uten noen særlige protester. Han mente at han ikke trengte medisiner. Man burde bruke dem på dem som virkelige trengte til det. Han vil vite om vi visste hva vi gjorde.

Noe slapp en stund i formiddag. Slapp etter sprøyten i går, sa han. Gikk etter en stund i arbeidsstuen. Har også vært i auditoriet. Han virker noe stille. Han er fremdeles hyggelig, grei og hjelpsom i avdelingen.

Er litt mer rastløs og urolig. Klager over ubehag etter sprøyten, er stadig på farten, finner ikke ro noen steder.

Er overflyttet fra avd. G øst. Han var i godt humør da han kom. Medikasjon: Peragit 1 tablett x 3. Trilafon inj. 100 mg hver 14. dag.

Har gått til sultestreik etter injeksjonen i dag. Det nytter ikke å overtale ham til å spise. Har den samme innstilling som tidligere når det gjelder medikasjon. Ellers er han vennlig og imøtekommende overfor medpas. og betjening.

Spiste middag i dag da vi bad ham være så snild å begynne å spise igjen så vi slapp noe mer tull. Han sa at sultestreiken var for at vi skulle skjønne at hans protest mot medisinen var alvorlig ment.

Er begynt på utearbeide i dag. Han likte godt å få være ute, slikt arbeide er han vant med fra før. Han sier i dag at han føler seg rastløs. Fikk sin Peragit 1 tablett en time før aftensmaten med god effekt.

Har vært svært deprimert i dag, gråt så tårene trillet fordi han lengtet så hjem. Han orker ikke mere på det utelaget med Storsæther, fordi de andre pasientene er så dårlige. Han har fått tilbud om å begynne på bokbinderverkstedet, men, som han sier, har han vært på utearbeide det meste av sitt liv og har mest lyst til å være ute. Kan tenke seg å begynne i gartneriet hvis de har bruk for ham der. Han er stille, blid og hyggelig i avdelingen nu for tiden.

Jeg har igår og idag hatt samtaler med pasienten i forbindelse med at han fortsatt vegrer seg mot trilafoninjeksjon som han får hver 4. uke. Han har siden han kom til avd. D igjen for 14 dager siden tilpasset seg bra i avdelingen, har ikke fortsatt med religiøs påvirkning av andre pasienter, virker av og til deprimert og gråter.

Ved samtale gir han uttrykk for at hans reaksjoner har vært uttrykk for sorg og at det ikke har vært noe unormalt i dem. Han støtter seg fortsatt til religiøse ideer om prøvelser, strenghet mot seg selv o.s.v., men virker, særlig ved samtalen i dag, ikke utilgjengelig for en diskusjon om nødvendigheten av å ha et så strengt syn på seg selv. M.h.t. fortsatt medikasjon anbefaler jeg ham å samarbeide. Han kan ikke tenke seg å fortsette medikasjonen, fordi han mener den vil interferere med hans arbeidsevne innen bygningsfaget, og ber om at medisinene trappes ned foran utskrivning. Mener han må søke seg arbeide snart for i det hele tatt å ha sjanser i denne sesong. Jeg fastholder vårt syn på nytten av fortsatt medikamentell behandling, men sier at vi vil overveie forslaget om nedtrapping.

Skal ha ny Trilafon inj. tirsdag førstkommende. Han går ned fra 100mg til 75 mg. Skal fortsette med Peragit 1 tablett x 3 daglig. Når man forklarer ham dette med medisinene, sier han: «Jeg håper det blir en forandring». Han er vennlig og imøtekommende i avdelingen, er hjelpsom med kjøkkenarbeide og andre gjøremål når vi ber ham om det.

Har vært i byen for å ordne seg arbeide hos entreprenør Høyer-Ellefsen og Ing. F. Selmer. Skal tilbake til F. Selmer den 16/6 for nærmere avtale. Selmer ville kontakte sykehuset her før han ansatte pas.

Gir fortsatt uttrykk for stor sorg etter separasjonen. Er veldig opptatt av sine religiøse tanker og synes det er en stor kamp å være her på avdelingen. Gruer til å komme ut i arbeidslivet, bo på en brakke, uten kontakt med den han var så glad i hjemme.

Utskrives i dag. Han har vært på sykehuset i 7 mndr. og sier at det er den største prøvelse han har hatt i hele sitt liv. Er glad for å få reise nu, men virker deprimert. Han har i lengre tid vært nokså stille og holdt seg mye for seg selv. Skriver fremdeles mye. Han er vel ikke noe forandret m.h.t. sine religiøse forestillinger. Har i den senere tid arbeidet i gartneriet og liker det godt. Har nu fått arbeide i A/S Ingeniørbygg, Ulvenveien 111, Oslo 6.

Han har hele tiden nektet å ta medisiner, men har mot sin vilje fått Trilafon inj. 5 ganger med doser fra 100 mg trappet ned til 25 mg, intervall 3 uker - 14 dager.

14/6-72. Utskrivningsnotat EU/alh. D.

Pasienten får beskjed om at hustruen ikke ønsker direkte kontakt omkring separasjonen. Hun har meddelt oss dette i forbindelse med tilbakesendelse av pasientens siste brev, som var fylt av de samme anklager og religiøse «formaninger» som pasienten tidligere har gitt uttrykk for. Pasienten virker i god fysisk form, og skal ta fatt i bygningsfaget og bo i brakke sammen med en tidligere arbeidskamerat. Han er ved utskrivningen uten særlig innsikt og forståelse for sin egen rolle i det som har hendt og har ingen interesse av fortsatt medikamentell behandling.

Hustruen telefonerer. Hun får stadig brever som gjør henne urolig og engstelig. Brevene inneholder ingen direkte trusler. Han snakker om at han nå vil gå rettens vei o.s.v. Hustruen er ikke i stand til å følge vårt råd om aldri å lese slike brev. Hun har vist dem både til lensmann og prest og ber om å få sende noen prøve til sykehuset. Man spør om hun føler seg så truet at hun vil anmelde forholdet for eventuelt å få mannen satt fast. Dette avviser hun som for vidtgående. Hun kommer tilbake til at hun stadig har en plagsom følelse av usikkerhet. Man råder henne på ny til å underrette ham direkte eller via lensmannen at heretter vil ingen av hennes brev bli åpnet og lest, men sendt til lensmannen eller sykehuset.

Innkommet 10/3-1974.

J.nr. 3692/74.

Tutorerklæring v/Kragerø politimester Bjørn Taraldsen pr. 9/3-74.

Innleggende lege, distriktslege Peer-Olav Engseth, Kragerø.

Kragerø trygdekontor / Telemark fylke søkes om garanti.

Journal:

Ny pas. som kom i følge med lensmannen i Kragerø kl. 20/45. Pas. virker grei og orientert, var ren og pen i tøyet. Spurte når Kontrollkommisjonen kom, mente at det var en frihetsberøvelse å legge ham inn her, men at det var hans fraskilte kone som hadde skyld i dette, fordi han ville besøke sin lille datter. Pas. spiste og gikk straks til sengs og han har sovet godt i natt.

Pas. er f. 8/1.25. Adresse: Hallanger pensjonat, 5730 Ulvik i Hardanger. Pas. har vært innlagt i Gaustad sykehus i 1972. Pas. har sendt flere truselbrev til sin fraskilte kone, og da han nå besøkte henne i Kragerø i forgårs meldte hun ham til politiet. Pas. ble så begjært innlagt etter §5.

Pas. er orientert for tid og sted, men har ingen sykdomsinnsikt. Han føler seg meget forurettet fordi han er innlagt her og ville snakke med prof. Retterstøl om dette allerede idag. Vi sa at det var ansvarshavende lege som måtte avgjøre den saken idag. Pas. sier at han har flere «saker» som viser hvor urettferdig han er behandlet og hvor korrupt samfunnet er. Han skal følge disse opp helt til topp for å kartlegge alt. Pas. har tydeligvis laget hele paranoide systemer omkring disse sakene. I avd. prater pas. mye om disse sakene, men det går an å avlede ham og han slår seg til ro, til slutt. Han nekter å ta medisin, «for han er frisk».

xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx

ham noen medisiner. Ellers synes pas. at det er mye behageligere i avdelingen nå enn i 1972. Pas. følger vanlig opp i avdelingen og isolerer seg ikke, og han virker ikke deprimert.

Pasienten ble innlagt igår, søndag 10.3., og ble samtalt med av vakthavende lege, ass. lege von Krogh. Han er mottatt på avdeling D. Han samtales med idag i forbindelse med visitten. Han er svært oppbragt, henvender seg med en gang og har med seg en rekke dokumenter, som han viser fram. På den ene siden dreier det seg om attester som bevidner hans gode arbeidsinnsats, på den andre siden klager som han har sendt i forbindelse med angivelig urettferdighet i hans sak; klager som dels er stilet til Kongen. Han er under samtalen temmelig aggressiv, og retter først aggresjonen mot en av de deltagende leger på visitten, ass. overlege Hessø, som han sier xxxxx xxxxx xxxxx mot denne gangen. Han bebreider ham for at han under forrige oppholdet gav ham en sprøyte, angivelig på 50 mg Trilafon, slik at han ble utsatt for en slags «russisk» behandling. Han beskriver også detaljer omkring denne sprøyteinnsettingen, som ble foretatt mot hans vilje. Han kommer deretter inn på alle de urettferdigheter han har opplevet i den senere tid, spesielt med hensyn til ekteskapet. Han gir en lang redegjørelse om sin hustru, som han har levet sammen med i en rekke år, til tross for at hun etter hans mening er helt sinnsyk. Han sier at det må vel være bevis godt nok på at han ikke har aggresive hensikter, at han har levet med henne i så mange år uten å gjøre henne noe. Det som nå bekymrer ham mest, er barnet på 7 - 8 år, en datter, som han ikke en gang vet om han er far til, men som han er så glad i at han nærmest er på tårene når han forteller om alt det han har ofret for dette barnet. Nå har han angivelig heller ikke fått besøksrett til barnet, til tross for at han skulle ha besøksplikt etter hva han forstod av et TV-program for noen uker siden. Han har med seg Norges lover, hvor han viser reglene for innleggelse i psykiatrisk sykehus, og påberoper seg fengselsstraff for de som bidrar til en urettmessig frihetsberøvelse, slik han nå er blitt utsatt for. Han ble angivelig pågrepet av politiet i Kragerø, og på begjæring av politimesteren innsendt hit, og han gjør med en gang oppmerksom på at han vil utskrives og ha sin frihet tilbake. Han bebreider vakthavende lege igår, som ikke varslet meg, som har ansvaret for å holde ham her, og som eventuelt kunne tatt skritt til å få ham hjemsendt igjen. Har imidlertid tydeligvis liten tiltro til behandlerne, og også til politi og lensmann, som han mener er korrupte i denne saken, det samme er for øvrig kontrollkommisjonen som jeg forklarer ham han vil få anledning til å ta sin sak opp med imorgen. Han refererer at han har klaget sin sak tidligere til Kongen, men fått beskjed fra Kabinettsekretæren om at saken må behandles innen fylket. Han kommer også under samtalen inn på sine sterke religiøse overbevisninger, og innlater seg i en nokså aggressiv diskusjon med dr. Hessø i forbindelse med Guds allmektighet.

Det har i den senere måned før innleggelsen, og muligens lenger, vært forespørsler fra Hardanger om innleggelse av denne pasienten. Han arbeidet på anlegg der. Man har imidlertid fra sykehusets side her stilt seg avventende til dette, og anbefalt at han heller ble søkt innlagt i stedets lokale psykiatriske sykehus, Vahlen Sykehus. Det som skjedde umiddelbart før innleggelsen, var imidlertid at pasienten reiste med en arbeidskamerat over til Kragerø, for der besøke sin lille datter, som han til og med hadde gitt beskjed om tidspunktet for hans komme. Han spør om det er rimelig å tro at han ville ha gjort oppmerksom på dette dersom han på forhånd hadde hatt til hensikt å drepe datteren eller hans kone.

Av papirene som følger pasienten ved innleggelsen, fremgår det av politimesterens skriv at han er fraseparert fra sin hustru, som sammen med barna har bodd i familiens hus i nærheten av Kragerø, mens han selv har vært på anleggsarbeider i Ulvik. For vel et års tid siden begynte han å skrive sjikanøse og delvis truende brev til sin hustru, senere også til politimesteren i Kragerø, til fylkesmannen i Telemark, til Statsministeren og til Kongen. Hans barn fikk også brev fra ham, med voldsomme angrep på deres mor og intime beskrivelser av deres samliv. Politimesteren skriver at han etter gjentatte henvendelser fra Juklerøds hustru måtte ta saken opp med politimesteren i Hardanger, som på grunnlag av en rekke tilsendte brev reiste sikringssak mot pasienten. I den anledning ble det oppnevnt sakkyndige for å vurdere ham, distriktslegen i Ulvik og spesialist i psykiatri, Olav Mjølsnes, ved alkoholikerkurstedet i Voss. Sakens dokumenter skal visstnok bero hos sistnevnte. Etter hva politimesteren vet, skal Juklerøds ekteskap i disse dager være oppløst ved dom. Fru Juklerød skal være tilkjent foreldreretten til barna og bruksretten til familiens bolig. Pasienten vil ikke godta den avsagte dom, og dette skal være bakgrunnen for at han dro til hjemmet. Hans hustru rømte da fra hjemmet med en mindreårig datter. Etter politimesterens oppfatning er det alvorlig grunn til å frykte at han representerer en vesentlig fare for andres liv og helse og politimesteren har derfor begjært ham innlagt i Gaustad sykehus i henhold til lov om psykisk helsevern § 5. Ifølge skriv fra innleggende lege, distriktslege i Kragerø, Peer-Olav Engseth, skal skilsmissen nå være forkynt for pasienten, hvoretter han satte kursen mot hjemmet i Kragerø, hvor han etter domsavsigelsen ikke har adgang. Han ville se sin 8 år gamle datter, men hustruen er redd ham p.g.a. de mange skriverier. Distriktslegen nevner at det fremkommer en rekke paranoide trekk, ofte med utgangspunkt i en grunnleggende sannhet, som er bygget opp og utbrodert i det uendelige. Ifølge distriktslegen er han uten innsikt i sin sykdom. Han har tilbragt natten i arresten, og distriktslegen tør ikke å sende ham til hjemmet.

På grunnlag av samtalen en har med ham idag, en samtale hvori for øvrig også ass. overlege Hessø, oversykepleier, sosialkurator og avd.søster Bjørg deltar, kan det ikke være tvil om at pasienten er psykotisk, og en må anta at det vil være til beste for ham selv at han i denne fasen forblir i sykehuset og får en adekvat behandling med samtaler, miljøterapi og ataraxisk behandling. Behandling ansees desto mer nødvendig som han tydeligvis befinner seg i en krisesituasjon, med hensyn til sitt ekteskap og sitt barn. Etter min vurdering er således grunnlaget til stede for en retensjon av pasienten. Kontrollkommisjonen kommer til ordinært møte imorgen, og han vil da få anledning til å fremlegge sin sak for kommisjonen.

Pas. kom til avdelingen lørdag den 9/3., og ble innlagt med politiets tutorerklæring. Han stter seg imot innleggelsen, men finner seg i situasjonen uten at det kommer til håndgemeng. Han er ordnet og kontrollert og i god kontakt. Han uttaler at han ikke trenger hjelp for det er kun Gud som kan hjelpe ham og han har en spesiell følelse av at ingen andre kan være til noen nytte. Pas. har siden han ble utskrevet forrige gang vært i arbeid som reparatør og skytebas v/entreprenørfirma i Hardanger. Han medbringer flere fotostatkopier som viser at han der har vært godt likt, omgjengelig og at han har utført et utmerket arbeide.

Direkte foranledigelse til innleggelse synes å henge sammen med at han torsdag i forrige uke ble innkalt til lensmannen i Hardanger og fikk opplest den endelige dom i skilsmissesaken mellom ham og hans hustru. Hvorvidt det fremgår her at hans anke i saken ikke er blitt tatt til følge, eller han handler på mere emosjonelt og diffust grunnlag er ikke på det nåværende tidspunkt klart. I alle fall reiste pas. fra Hardanger til Kragerø dagen etter - altså fredag den 8/3.74. Det var da gitt beskjed fra Hardanger til politimesteren i Kragerø og han ble møtt på trappen av 2 politimenn. Pas. har opplyst at han på forhånd hadde skrevet kort og sagt at han ville komme på besøk og hadde utsatt avreisen 1 uke. Han er meget såret over dette, og spesielt at han ble innkalt og lagt inn på celle på politistasjonen i 1 døgn. Han hevder at han da ble kryssforhørt - både av distriktslegen og av politimesteren - og at han da ble innlagt på Gaustad sykehus p.g.a. feilaktig oppfatning.

Pas. ber øyeblikkelig om å få snakke med overlegen, og han blir så henvist videre til Kontrollkommisjonen. Som ved forrige innleggelse motsetter han seg å bruke medisiner og prøver å argumentere igjennom hva som er logisk og ikke logisk. Han holder fasaden forbausende godt selv nå etter innleggelsen og det springende punkt må vel være hvor mye trusler hans brever til familien har inneholdt i løpet av de 2 år som har gått. Selv mener han at brevene ikke inneholder trusler og han har tatt vare på alle kopier. Pas. er uklar m.h.t. de forskjellige rettssaker som han ønsker å fremme. Han fastholder at han vil ta opp skolesaken ennå en gang og det må bli snakk om Riksrett. I denne sammenhengen understreker han hvor komplisert det er at det er to statsministre og fire statsråder og 6 byråsjefer som er involvert. Han hevder å ha sendt ankebrev til kongen og statsministeren og disse brevene har vi sett kopi av. Han vil ikke godta andre juridiske instanser enn disse.

Når jeg foreslår for ham at vi skal holde sakene fra hverandre, og sier at skolesaken er en, hans skilsmissesak er en annen og dette Når jeg foreslår for ham at vi skal holde sakene fra hverandre, og sier at skolesaken er en, hans skilsmissesak er en annen og dette med besøksrett til barnet er en tredje og spørsmålet om eiendomsforholdet til huset i Kragerø er fjerde så avviser han dette med å si at alt hører sammen og at alt må ordnes opp i under ett. I forhold til skilsmissesaken har han tydeligvis hele tiden holdt fast ved å avvise hele problemstillingen og hans mening er så vidt jeg kan forstå å holde fast ved ekteskapet og barna, men da på hans egne premisser helt og holdent. Han kommer inn på at hans gamle mor bodde i dette huset i Kragerø og at familien flyttet henne på gamlehjem så snart han var ute av bildet. Videre hevder han at han ikke har fått se sin datter i de siste 2 år og at han har både besøksrett og besøksplikt. Dette må jo bli en sak for sykehusets sosialkurator. Han hadde nå til hensikt å bosette seg i huset på de to rommene som hans mor tidligere bodde på og ha kontakt med familien, men ha sin egen husholdning. Sett i relasjon til en slik ordning hadde altså hans kone rømt huset og tatt med seg det yngste barnet. Det foreligger i forhold til skilsmissesaken en tydelig realitetsbrist og spørsmålet om hvordan pasienten har forholdt seg rent juridisk, se til saksgangen, er vel temmelig tvilsomt. Han har antakelig ikke vært til stede og har forsøkt å påvirke det hele via en flom av brever med fotostatkopier vedlagt.

Når pas. kommer inn på sin hustru kaller han henne for sinnssyk og mener at hun må legges inn til observasjon og han mener at alle sakkyndige da meget snart vil finne ut at hun er sinnslidende og at hun f.eks. i forhold til spørsmålet om å ha barna tidligere med jevne mellomrom i flere år har uttalt at hun egentlig ikke burde sette barn i verden da hun er redd for at xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx miste sine foreldre, slik hun selv gjorde. Han er derfor sterkt ambivalent overfor spørsmålet om hun er egnet og villig til å ha barna. Pas. påpeker også det ulogiske i vår angst for at han skal gjøre barna og konen noe og sier at han kunne leiet et helikopter og bombet huset med dynamitt for lenge siden hvis det var det han ville. Han fremholder at han kom med gaver og pakker til jentungen og gledet seg til å besøke familien. Under denne delen av historien gråter han med tårer og er sterkt emosjonell.

Min foreløpige holdning til pas. er å lytte til det han har å si og forsøke å rede ut hva som er hans versjon av historien og hva som er det reelle forhold. Så vidt jeg skjønner ville det være en fordel om sosialkurator som har vært på besøk i Kragerø tidligere igjen kunne ta kontakt for å finne ut hvorledes familien ser på situasjonen.

Det er idag med følgeskriv fra dr. Olav Mjølsnes, Voss, kommet en svær pakke, inneholdende saksdokumenter vedrørende Juklerød. Disse har i sin tid vært utsendt fra politimesteren i Hardanger, og skal returneres dit. I dokumentene ligger en rekke skriv fra Juklerød, som vesentlig omfatter hans kone, og der han kommer med de vanlige beskyldninger mot henne, om at hun er hore, osv. Det fremgår også at saksdokumentene har vært innom diverse myndigheter, bl.a. Kongen og Statsministerens kontor. Man kan ikke se at der er avgitt noen sakkyndighetserklæring av dr. Mjølsnes eller annen sakkyndig i forbindelse med de siste episoder. Saksdokumentene gjennomgås av psykolog Brudal før returnering, og han bes foreta ekstrakter av stoff som ansees viktig til journalen.

Jeg gjør idag forsøk på å få undersøkt ham somatisk, men han stiller seg aldeles negativt til det. Han nekter både undersøkelse og laboratorieprøver.

Sykehuset har fått tilsendt til utlån en stor bunke dokumenter angående pasienten fra Hardanger Politikammer, boks 85 57518. Dokumentene er til utlån, og det skal nedenfor bare nevnes hvilke forskjellige typer dokumenter det dreier seg om. F.eks. er her originalbrevet fra Juklerød til Justisminister Petter Koren, datert den 22. august 1973, der han motsetter seg inndragningen av sprengningspapirene og oppfatter det som lovløst at han er stemplet som sinnssyk. Han nevner der også truselbrev fra Bjørn Taraldsen, der denne truer med innleggelse i Gaustad sykehus om han ikke opphører med sine sjikanøse brever.

Videre finner en en lengere avhandling på 18 sider til adv. R. J. Røk, Kragerø, den er datert 16. desember 1972 og inneholder en del opplysninger om hvorfor pasienten forholder seg som han gjør til sin kone og til skilsmissesaken. Det fremgår her meget tydelig hvor skuffet pas. ble over sin kone og andre foreldre i Holtan Skolekrets da disse ikke stod bak ham i hans kamp mot sentralmyndighetene i skolesaken. Han følte seg forrådt og sveket. Videre kommer pas. inn på det urettferdige i at separasjonssak og dom i saken foregikk på tidspunktet da han var innlagt i psykiatrisk sykehus og ellers ikke hadde midler eller krefter eller pågangsmot til å følge opp saken skikkelig. Han beskylder hele tiden sin kone for å være hyklersk og at hun blander sammen kristendom og høy moral med en helt ufølsom holdning til ham, preget av mangel på innsikt.

Som forklaring på hvorfor Juklerød stadig kaller sin hustru for hore fremfører han i brevet at de levet sammen fra de var 17 til de var 21 år før de giftet seg. De brukte da tydeligvis prevensjon, noe som han nå kaller å leve i hor. Etter at ekteskapet ble inngått fortsatte de å bruke prevensjon da hustruen ikke ønsket barn. Hvis man, i parentes bemerket også tar i betraktning at pas. nå til dr. Kristoffersen her ved sykehuset har opplyst at ekteparet har praktisert samleie kun under menstrasjon og i såkalte sikre perioder, så foreligger det vel en del opplysninger om hvorpass vanskelig samlivet mellom disse har vært allerede fra starten av.

Pas. fortsetter i skrivet å fortelle om hustruens aggresjonsutbrudd. Da den første graviditeten var et faktum hadde hungått på ham for å rive av ham kjønnsorganene. Ved en senere anledning da han leste opp av Bibelen for henne for å forklare henne hvordan en ekte hustru var hadde hun tatt en stekepanne og ville slå ham i hodet med smalsiden og han påstår at dette var et drapsforsøk som viser hvor ubehersket hun blir i sinne. Han hadde fått kastet seg til side slik at stekepannen traff skulderen og håndtaket ble brudt av. Han mener fremdeles at han har skade i skulderen etter dette. Han hevder at han aldri har lagt hånd på sin hustru og at han ved forrige innleggelse heller ikke hadde vært brutal, men hadde tatt og skjøvet henne utenfor døren og heller ikke holdt sitt barn tilbake i huset. Lengere partier i skriftet videre utmaler hvorledes spørsmålet om kjønnslig omgang ut fra Bibelen bør betraktes når målet ikke er å avle barn. Alle former for prevensjon og avbrudt samleie betrakter han som hor, selv om man er gift.

Angående innholdet av papirene forøvrig er det på det rene at Kontrollkommisjonen er i besittelse av det viktigste dokument som er vedlagt, nemlig 1ste og 2den akt, som pas. kaller det. Den ene er stilet til adv. Røk og den andre til Politimesteren i Kragerø. Den 1ste er datert 16. desember 1972 som nevnt, og 2den akt er datert 6. august 1973.

I samtaler med pasienten i avdelingen her på Gaustad fremkommer det stadig at han ikke ønsker hjelp fra sykehuset. Han nekter konsekvent å bli betraktet som pas., og han nekter også legene å ta de minste prøver i form av blodprøver osv. Han fastholder at det hele er korrupt og at vi spiller skuespill. Det eneste pas. vil ha hjelp med det er å få lagt inn sin kone til psykiatrisk observasjon. Som ovenfor nevnt går han denne gangen meget lengere i å beskrive hva konen og hennes bror har foretatt seg, og på dette punkt ser det også ut til at han tidligere har dekket hustruen.

Når jeg i samtalen foreslår at han hater henne svarer han med å si at han selvfølgelig elsker henne og at mye av det han gjør skyldes hensynet til datteren. På spørsmålet hvorfor han ikke har brukt jurist og fremmet sine saker på vanlig måte sier han at han ikke har tillit til jurister etter et tidligere forsøk, som etter hans mening ikke gav noe valuta for pengene. Pas. fremholder hele tiden at han har full kontroll over sine handlinger og at hans mål slett ikke er å skade noen fysisk. Han kan ikke gå med på at det kan virke som trusler det han kommer med, men innrømmer at det dreier seg om æreskrenkelser. Her er det jo som kjent at pas. påstår at bare en ting er sann så er de andre aspektene ved situasjonen uvesentlige, i det minste for ham.

Videre har pas. ønsket utgang for å utføre forskjellige ærender og han har fått utgang innenfor området og har overholdt dette. Han hevder selv at han ikke kommer til å flykte eller reise fra sykehuset uten tillatelse fordi han er klar over at dette ville skade hans sak, idet vi ville «få noe på ham» som han sier. Pas. er altså i forbausende god kontakt og hans dømmekraft i andre saker er ganske god. Han har ved et par tilfelle vært til hjelp for personalet i avdelingen i forhold til andre vanskelige pasienter på nattetider.

Når en i en samtale med pas. fremholder at han har gjort en taktisk feil eller når han har skrevet til Kontrollkommisjonen på den måten han har gjort farer han opp og viser klart sin realitetsbristende logikk i denne sammenheng. Han føler seg tydeligvis sterkt truet og det får være et åpent spørsmål om hvor langt hans evne til kontroll strekker seg. Vårt opplegg foreløpig er å snakke med ham så ofte vi finner anledning slik at han kan få fortalt om sine saker, og slik at han kan få litt holdepunkter for hvordan vi oppfatter ham. Vi har holdt en forholdsvis moderat påpekende linje hittil.

Pas. sier at han har gitt administrasjonen ved sykehuset en frist til søndag kveld 24. mars. Hvis de holder ham lenger da, begynner han sin sak mot sykehuset. Pas. virker periodevis nærmest oppstemt. Han sier også at han for tiden har det veldig godt inni seg, og at han aldri før i livet har følt seg så fri og full av mot og krefter. Han sammenlikner seg selv med Solsjenitsin, bare at det som blir begått mot ham i Norge er mye verre. Og straks han kommer ut begynner forfølgelsene fra alle hold.

Undertegnede var med pas. til Majorstuen da han skulle ordne noen viktige saker. Disse viste seg å være: Fotostatkopiering av en del saksdokumenter

xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx

holdt visstnok papirer angående da saken han steller med. Pas. var grei og hyggelig under hele turen, men pratet som en foss om sine saker. Han mente nå at den eneste måten å seire på var å rette krasse skriv til de folk som hadde tilknytning til hans sak. Fortalte også at han aldri ønsket å stikke av eller bruke fysisk vold, da dette bare ville gi ris til egen bak. Hans kamp skulle kun føres gjennom det skrevne ord.

Det later til at pasienten etterhånden har falt noe mer til ro i sykehuset. En treffer ham stadig på visitten, og han er da på sitt rom i avdelingen, er aldri å treffe i arbeidsterapien. Dette har sin bakgrunn i at han ikke regner seg som en ordinær pasient, og at han ikke vil underkaste seg noen behandlingsmetoder herfra så lenge som han selv mener seg frisk. Han har også bestemt motsatt seg medikamentell terapi hittil, og en har ikke gitt ham medisin under tvang. Man håper at man etterhånden skal kunne få ham motivert til å ta medikasjon, om ikke annet ut fra den oppfatning at det da kunne bli tale om en raskere utskrivning. Når en har ham til samtale på kontoret idag, må man si en forbauses over den dårlige måten han utnytter denne tiden på. Jeg hadde ventet at han skulle formulere noe mer presist omkring sin innleggelse og sin situasjon, omkring ekteskapet og besøksrett, og omkring de mer konkrete problemer han sitter oppe i. Han kommer imidlertid praktisk talt ikke inn på disse problemer. Han gir seg i kast med en generell utredning av problemer godt og ondt, av fortolkninger av Bibel-sitater og skriftsteder, og gir seg inn på en lengere monolog omkring ånder. Han gir uttrykk for at han er sterkt opptatt av dette med ånder, og mener det er et forhold som legevitenskapen enda har utforsket alt for lite. Der er gode og onde ånder, og disse kjemper om makten på forskjellige nivåer, og han har i lang tid lagt merke til hvordan onde ånder herjer i befolkningen. Han er opptatt av moralbegrepet, og hvordan sedene har gått i forfall, og nevner sin egen urettferdige behandling som et eksempel. Han kommer imidlertid som sagt ikke inn på noe konkret vedrørende sin egen situasjon. Etter at han har vært til samtale, leverer han et utklipp av lokalavisen «Vestmar» i Kragerø 19. nov. 1971, hvor der er en artikkel om nedlegging av Holtane skolekrets, der overskriften lyder at «Departementet anser de fattede vedtak gyldige». Han har laget et langt kommentar til dette, datert 21. jan. 1974. I denne kommentaren er det en rekke ord og setninger som er stavet med store bokstaver og understreket. En merker seg ellers i journalen at pasienten har vært til Majorstua med en pleier for å ordne noen viktige saksdokumenter, som er blitt fotostatkopiert og postet til stortingsmann Reidar Larsen. Disse papirene gjaldt de saker han er opptatt av. Han hadde under denne turen gitt uttrykk for at den eneste måten å seire på, var å rette krasse skriv til de folk som hadde tilknytning til hans sak. Han fortalte også at han aldri ønsket å stikke av eller bruke fysisk vold, da dette bare ville gi ris til egen bak. Hans kamp skulle kun føres gjennom det skrevne ord.

Når en under samtalen nevner for pasienten at han kan legge sin sak frem for kontrollkommisjonen, later dette til å være et forslag som faller i dårlig jord, fordi han oppfatter kontrollkommisjonen som et råttent egg, som ikke hører hjemme annet enn i søplekassen.

Det virker som han føler presset av å være «innestengt». Han skriver mye, snakker stadig om igjen om de samme tingene. Har lett for å gråte når han snakker om datteren. Virker som han er noe aggressiv overfor ledelsen i sykehuset og personalet på avdelingen. Han er ikke mottakelig for noe av det vi sier, han babler frem med sitt enten vi hører eller ei. Snakker nedsettende og undervurderende om de andre pasientene og det er mange som helst vil unngå ham på avdelingen.

Etter at han fikk utgang har han vært i meget bedre humør. Han går lange turer hver dag for å holde seg i fysisk form, men kan ikke tenke seg noen form for terapi. Han har uttalt at han skal slå seg til ro her inntil hans kone er lagt inn på D.K.

Er ikke noe vidre fornøygd med måten han føler seg behandlet på. Han kom til avd. idag fra D. bærendes på båre.

Igår aftes la han ut til sine medpas. om Gestapometoder o.s.v. Pas. gikk å la seg kl. 21.30 og har sovet i hele natt.

Pas. ble flyttet fra avd. D mann til avd. C mann onsdag 22.5. og dette skjedde etter flere lengre samtaler med ham.

Ved to anledninger hadde han fått tilbudet om å bli utskrevet på lørdag denne uken, altså 25., men han avslo dette med samme begrunnelse som tidl. nemlig at hans kone måtte bli innlagt på D K her ved sykehuset.

Til forklaringen at sykehuset ikke kunne innlegge pasienter svarer han at det er godt samarbeid mellom psykolog Brudal og myndighetene i Kragerø.

xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx

(her mangler det et hel ark) ?????

MÅ SKJEKKES OPP !!!!!

Som observert ved forrige innleggelse har pasienten ganske sterke selvdestruktive og aggressive innslag i personligheten, og en kan selvsagt ikke på noe tidspunkt utelukke muligheten for selvmord.

Etter så lang observasjonstid som en nå har, er det imidlertid på det rene at kontrollen holder ganske godt og en får bare innstille seg på et lenger opphold. Vi har ikke kunnet bruke medisiner av grunner som fremgår tidligere i journalen.

Pasienten er stort sett uforandret fra situasjonen ved innleggelsen, og han er altså først og fremst preget av sin paranoia og sin kverulerende benektelse av realitetene spes. i Holtansaken, og også i skilsmissesaken og i spørsmålet om besøksretten til datteren.

At det nå har utviklet seg mer i retning av markert storhetsforestillinger omkring egne vurderinger og suverenitetsforestillinger, synes å være ganske klart.

Pasienten oppfatter nå Gaustad sykehus og avdelingene som et mulig område for «misjonærvirksomhet». En kan kanskje si det slik at så lenge han kan rette sitt hat og sin aggresjon mot oss her ved sykehuset er han mindre farlig i forhold til familie og samfunn.

Pas. forelegges tilbud om å bli overført til § 4 og gjøres kjent med de bestemmelser som dette fører med seg og at det etter vanlig oppfatning ansees som en fordel å være innlagt etter egen begjæring og således ikke være avhengig av tutor eller andre som eventuelt måtte ha noe å invende mot eventuell utskrivning.

Etter å ha snakket frem og tilbake en times tid holder han fremdeles fast ved at han ikke vil skrive under på noe som helst så lenge han oppholder seg i Gaustad sykehus. Det hagler med skjellsord og besværinger over så vel personalet som pasienter. Personalet er korrupte og umulige og det vil gå dem ille. Pasientene er sinnsyke personer som det er langt under hans verdighet å oppholde seg sammen med. Igrunden er det bare ham selv som vet hvordan de forskjellige saker og ting skal ordnes.

Pas. er flyttet til G. IIetg.

Som anført ble pas. flyttet til G 1 II den 26/7. Også denne gangen ble han trillet på båre, med samme begrunnelse som sist. Han nekter fortsatt å ta medisiner, og tilstanden er helt uforandret. I avdelingen har han vært noe mere rolig og tilbaketrukket. Han forfatter stadig en rekke skriv til de samme personer som tidligere, det vil si professor Retterstøl, undertegnede, KONTROLLkommisjonen og en rekke personer i Kragerø og omegn. Det meste av dette er vedlagt papirene. Forøvrig lever han stille og regelmessig på sykehuset og har ikke plaget noen de seneste månedene. Det har ikke vært oppslag på området siden den store feiden med dr. von Krogh. Når man møter ham ute i området, kommer han ofte med overbærende og sarkastiske bemerkninger som f.eks.: «Jasså, dere går løse fremdeles», eller «Snart spreller dere på tørt land», eller «Nå er det ikke lenge til det braker løs».

Vi har ikke hørt noe fra hans kone, men derimot hans ene bror og dennes kone vært på besøk for en måneds tid siden. Jeg hadde en kort samtale med broren, og han bekreftet at pas. allerede tidlig i ungdommen hadde perioder med sykelig bibellesning og merkverdig adferd på andre måter. Dog har han hele tiden vært en god arbeidsmann og forsørget seg og sine uten å lage større vanskeligheter. Broren mener at det må være kona som er årsak til hans sykdom i det hun har vært nevrotisk og rar hele ekteskapet. Før de giftet seg og den første tiden etter giftermålet, var kona svært krevende seksuelt, hun skulle visstnok ha dratt ham til sengs flere ganger om dagen. Plutselig ble det helt slutt på dette, og hun inntok en helt motsatt holdning, slik som det har vedvart til i dag. Broren mener at det sannsynligvis var den første graviditeten som forandret forholdet, men allerede i denne første tiden virket kona merkelig ulikevektig på de andre.

Pas. temp 37.4.

15.5.75 Lorentzen / et

Vi har drøftet pas. på lege/psykologmøte idag, idet han stadig har blitt mer ekspansiv, med hensyn til å holde foredrag om urettferdigheten som har blitt begått mot ham. Det har dessuten stadig vært en økning i antall plakater som har blitt mer og mer utbrodert med æreskrenkende og urimelig utsagn mot ansatte ved sykehuset, og andre mennesker han har vært i befatning med. Hele oppgangen i velferdsbygget er således i dag smykket med fargelagte og dekorerte tegninger der han utbroderer sitt syn på de forskjellige personene. Pas. har i lengre tid vært i avd. G II etter eget ønske, idet sykehuset tidligere har villet skrive ham ut. Han har imidlertid motsatt seg å ta imot noen behandling. Jeg konfronterer ham i dag med urimelighetene og realitetsbristen i hans forskjellige beskyldninger, og forteller ham at vi har besluttet å innskrenke den friheten han tidligere har hatt her ved sykehuset. Han er nå innlagt etter § 4 i lov om psykisk helsevern, og mener at han nå må være i lukket avd. og kun ha utgang med følge, idet det virker som han bare blir mer utflytende og skader sin sak ytterligere ved den virksomhet han driver. Jeg fremholder også for ham at han kan reise på dagen dersom han ønsker det, og at jeg anser det som et tegn på at han selv ser på seg som syk dersom han fortsatt vil oppholde seg i avd. Jeg forteller han også at dersom han fortsatt vil være i avd. og viser realitetsbrist i samme grad som tidligere, kan det bli aktuelt å la ham få samme behandling som andre pas. i sykehuset, f.eks. medikamenter. Han blir meget oppbragt over det jeg sier, kaller meg et krypdyr og djevelens advokat, og glir ut i detalje forklaringer og opplesninger der han prøver å rettferdiggjøre seg. Jeg stopper ham imidlertid på det, og holder meg til det konkrete med stengt avd., men at han kan reise dersom han ønsker det.

10.6.75 LORENTZEN/et

Siden pas. fikk beskjed om at han måtte være i avd. og kun kunne gå ut med følge har jeg hatt to ukentlige samtaler med pas. Han har stort sett tedd seg som tidligere, vært full av anklager og bebreidelser mot omgivelsene, ser det som sin oppgave å være i sykehuset til vi får innlagt hans kone, blottet for evne til å se at han på noen som helst måte skal ha vært medvirkende til at han selv i sin tid ble innlagt på Gaustad sykehus på § 5 i lov om psykisk helsevern. Han befinner seg i en paradoksal situasjon, på den måten at han kan reise fra sykehuset og skrive seg ut hvilken dag som helst dersom han ønsker det. Hvis han derimot ikke reiser, må han imidlertid være på våre betingelser idet han da er å anse som pas. på linje med andre. Jeg har gjentatte ganger fremholdt dette for ham, noe han avfeier med at jeg er sinnsyk. Dertil følger tirader av skjellsord, insinuasjoner om mine sviktende åndsevner og min totale mangel på eksistensberettigelse. Pas. har ved et par anledninger lest opp brev for meg som han ville sende, de har imidlertid vært fulle av skjellsord og insinuasjoner, slik at jeg har ansett det skadelig for hans sak at de ble postlagt. Jeg har påpekt dette og sagt at han kan sende de dersom han foretar en del nødvendige rettelser. Han har stort sett holdt seg på rommet, av og til vært ute med følge. Etterhvert har han nektet å spise maten på avd., begrunner det med at han ikke vil røre maten som de sinnsyke har vært i befatning med, og at han syntes omgivelsene er for uestetiske til at han skal kunne nyte måltidene. Derfor har han sendt bud med medpas. som har kjøpt brødmat til han. Middagsmaten har han stort sett sløyfet. I tråd med at han ikke får sufficient kost, og fordi han virker blek, vil jeg i dag ta en hemoglobin av ham. Jeg fremholdt igjen at han kunne reise, men at han som pas. ved sykehuset var mitt ansvar med hensyn til somatisk helse, noe han protesterte kraftig mot. Da jeg og avd.leder Vigdal tok tak i ham for å sette ham ned på sengen, slo han kraftig flere ganger etter hodene våre, slik at det kom til basketak og vi måtte bryte ham ned. Han ga da opp, sa at han ville ta blodprøven frivillig, men var full av forbannelser og trusler om at vi måtte komme til å svare for våre handlinger. Han er samtidig informert om at han ikke har anledning til å erstatte sykehusmaten med sin egen private mat, idet denne ikke synes å inneholde de nødvendige og tilstrekkelige næringsmidler.

25/6-1975 (prof. Retterstøl / alh)

Etter at pasienten hadde lagt en svær aktivitet for dagen m.h.t. plakater og demonstrasjoner, ble man i terapeutiske møter over pasienten enig om at han burde gis status som pasient i lukket avdeling, ikke minst for at han ikke selv skulle hisse seg stadig mer opp og ødelegge det terapeutiske opplegg. Det ble uttrykkelig gjort klart for ham at han oppfattes av sykehuset som frivillig pasient, og at han kan reise hva øyeblikk han måtte ønske. Hvis han imidlertid skal være i sykehuset, må han rette seg etter sykehusets behandlingsopplegg, og i dette behandlingsopplegg inngår for tiden at han er i lukket avdeling med utgang sammen med personalet. Selv om han ikke er enig i at han bør være i lukket avdeling, ble han imidlertid i sykehuset, og ønsket seg ikke utskrevet. Han har senere vært noe spakere, klistret opp en del plakater i avdelingen og nok laget en del dikt etc., men avfunnet seg med forholdene. Dr. Lorentzen har hatt en rekke samtaler med ham. Da pasienten en tid så ut til å vegre seg m.h.t. næringsinntak, mente man det var nødvendig å få ham undersøkt somatisk, først og fremst med henblikk på hemoglobin. Det ble fremholdt for ham at dette inngikk som et nødvendig ledd i vår behandling her ved sykehuset at hans somatiske status ble sjekket opp, og at vi ble nødt til å ta en blodprøve. Skulle han ikke ønske å opprettholde status som pasient her ved sykehuset, har han, slik avtalen er, anledning til å reise hva øyeblikk han vil. Vil han imidlertid være i sykehuset, må han underkaste seg den behandling vi anser nødvendig. Dette ble fremholdt for ham. Da man skulle ta blodprøve av ham, satte han seg imidlertid til motverge, og slo en pleier og forsøkte å slå også dr. Lorentzen. Blodprøven ble imidlertid tatt. En antar pasienten fortsatt får ut en del skriv herfra, bl.a. har en fått en forespørsel fra organisasjonen WSO. Han har også fått underrettet kontrollkommisjonen om at han er i lukket avdeling. Under kontrollkommisjonens besøk her den 24/6, ga jeg kontrollkommisjonen orientering om pasientens status i øyeblikket, og redegjorde for at han etter vår oppfatning har status her som frivillig innlagt pasient, som kan reise hva øyeblikk han vil, men som, hvis han skal være i sykehuset, må rette seg etter våre behandlingsmessige retningslinjer. Kontrollkommisjonen sa seg helt innforstått med denne ordning.

21.8.75 Lorentzen / et

Jeg har en samtale med pas. idag. Han er aggressiv, luftig og utflytende som tidligere angående sine betraktninger omkring psykisk lidelse, psykiatere, Gaustad sykehus osv. D.v.s. stort sett uforandret fra tidligere. Jeg forteller han at det nå synes mer og mer klart for meg at han vanskelig kan klare seg utenfor sykehus, at dette vel også er den virkelige grunn til at han fortsatt er i avd. Jeg forteller ham også at jeg etter stor sannsynlighet vil påbegynne medikamentell terapi i løpet av de nærmeste ukene, dersom han fortsatt velger å være i sykehuset.

3.10.75 Lorentzen / et

Vi har idag et terapimøte ang. den videre behandling av pas. Under diskusjonen kommer det frem synspunkter om at det sannsynligvis er lite bedring å forvente ved medisinering av pas., idet de er så utbredte og systematiserte og har stått over såpass lang tid. Det er enighet om at pas. virker noe mer samlet med det opplegget han har nå, når han ikke får fulgt opp sine reformator virksomhet i så stort monn. Det er derfor enighet om at det hverken skal skje noen tvangsmedisinering eller noen endring i hans status.

Pasienten befinner seg fremdeles i avdeling GII. Det synes som om pasienten har bestemt seg for å være i sykehuset, og han har fortsatt kveruleringen for sin sak på samme måte som tidligere. Vi har ved noen anledninger fått brev i retur fra lensmannen i Kragerø som pasienten har skrevet. Periodevis har pasienten hatt utgang i følge med personale eller alene, men hver gang har han blitt meget ekspanderende og utflytende. Hans vanlige mønster er å dekke veggene i lobbyèn i Velferdsbygget med egne plakater. Hvis noen stopper opp og ser på dem, begynner han å fremstille saken sin muntlig, og kan stå slik hele dagen med skiftende publikum. Jeg anser dette som skadelig, og den siste tiden har vi stilt som betingelse for utgang at han legger igjen plakatene på avdelingen. Dette har han ikke villet godta. Ved en anledning skrev 4 psykologer under ett av hans skriv -, som kom en free lance journalist ved navn Bjørn Gunnar Olsen i hende. Etter dette har vedkommende journalist både ved direkte henvendelser pg «forsøk på å lure seg inn bakveien» prøvd å få anledning til å intervjue pasienten. Dette har vi motsatt oss idet vi anser det vil influere uheldig på behandlingssituasjonen. Han har i dag gjort en skriftelig henvendelse med forespørsel om å intervjue pasienten, noe som i første omgang avslås. Han informeres imidlertid om at vi vil forelegge hans skriv og vårt svar for Kontrollkommisjonen samt kontor for psykiatri i Helsedirektoratet.

19/4-77. Brev fra pasienten til ass. overlege S. Lorentzen hitsettes i sin helhet.

«Til Super-Sjels-Legen og Super-Voldsmannen = Steinar Lorentzen

«Super-Voldsmannens Kvakksalverkontor

«Parasittveien 666.

«Jeg viser til at Slangene besøkte meg i dag-, og vil i den for-

«bindelse opplyse om ---- at når Lyset xxxxx til å avsløre Mørkets

«Slanger-, så rører Slangene på seg ----. Som Slangene ved besøket

«fikk høre muntlig ---, så er jeg ikke ute efter å få noe menneske

«straffet, jeg er heller ikke ute hverken efter sensasjon eller krav

«om erstatning på Cr. 1 million kroner ---.

«Det er derimot min plikt og mitt ansvar å kjempe for min lille rød-

«hårede Eva som lovløse og fordervete Norske myndigheter har frarøvet

«meg for å skjule seg selv og sine forferdende forbrytelser mot små

«vergeløse barn ---.

«Det eneste som da kan redde dere fra en videre forferdende skandale

«og fengselstraff er om dere alle tar imot min tilgivelse og jeg får

«tilbakelevert min kjære Eva. Denne eneste midlertidige Reddning

«gjelder også for både politimesteren og distriktslegen i Kr«gjelder også for både politimesteren og distriktslegen i Kragerø som

«begge er medskyldige i disse skjensesfulle forbrytelser.

«Jeg antar at dere nu forstår at Slangene nu er i ferd med å bli av-

«slørt for hele det Norske folk og ellers andre land --- og jeg an-

«tar også at det var av den grunn at dere i dag oppsøkte meg for om

«mulig kunne komme til en ordning ---.

«Ordningen-, eller Løsningen --- er nu som den har vært fra første

«stund da disse Sinnssykiatriske Medisinmenn kom inn på arenaen for

«å «Hjelpe» de Norske Høvdinger -, og Løsningen er det da bare en ene

«oppskrift på ---. nemlig følgende:

«

«1.

«Myndighetene sørger for at Dagmar Haugholt (Juklerød) Adr. 3764

«Farsjø, blir innlagt i i Gaustad Ny-Sinnsyke Asyl i henhold til

Ǥ 5, i lov om psykisk helsevern. Myndighetene kjenner til ---,

«at Lovens betingelser i henhold til § 5, i lov om psykisk helsevern

«er tilstede for å tvangsinnlegge Dagmar Haugholt.

«

«2.

«Foreldremyndigheten til min datter, Eva Juklerød, født den: 19. au-

«gust 1965 må myndighetene tilbakeføre fra Dagmar Haugholt og gis

«rettslig til meg: Arnold Juklerød, Adr. 3764 Farsjø.

«Foreldremyndigheten til Eva Juklerød må skriftelig og rettslig

«overleveres til meg, Arnold Juklerød, for jeg kan reise fra Gaustad

«Ny-Sinnsyke Asyl.

«

«3.

«Min selvskrivne erklæring som viser en Riktig utskrivning fra

«Gaustad Ny-Sinnsyke Asyl, og som er underskriven av: Torbjørn Ernst

«Kristoffersen, Rolf Hessø og Sigmundur Sigfusson, må underskrives av:

«Nils Retterstøl, Steinar Lorentzen og Paul Brudal.

«

«4.

«Ledelsen v/Gaustad Ny-Sinnsyke Asyl må overlevere meg en erklæring

«som viser at Dagmar Haugholt, 3764 Farsjø, er meget alvorlig sinns-

«lidende og at hun derfor må fastholdes i Gaustad Ny-Sinnsyke Asyl.

«

«5.

«Når betingelsene i punkt 1-2-3 og 4, er tilstede, må politiet i

«Kragerø sørge for at jeg, Arnold Juklerød, med politiets bil blir

«levert tilbake og satt på den min plass Åsen i Sannidal hvor poli-

«tiet helt lovløst tok meg den: 8. mars 1974.

«

«Det burde være unødvendig å minne om --- at jeg, Arnold Juklerød,

«står på sannhetens Urokkelige og Uangripelige grunn --- og at jeg

«kommer til å kjempe på denne grunn inntil at de forannevnte be-

«tingelser er oppnådd.

«Koste hva det koste vil ---, jeg, Arnold Juklerød, er beredt på å

«miste mitt liv.

«

«Dere Store Åndskjemper og myndigheter må Selv vurdere og ta stilling

«til om mine betingelser skal innfries eller om kampen skal fortsette

«inntil de Store er Knust.

« Vennlig hilsen: Arnold Juklerød

(sign)

«

«Klinisk Anti-Sinnsykiater?n = Arnold Juklerød

«Adr. P.T. = Den Sinnsyke Pleieavdeling G.M. 2. etasje v/Gaustad

«Galehus.

«P.S.

«Når det gjelder min selvskrivne og Riktige utskrivningserklæring som

«jeg vil få underskriven av: Nils Retterstøl, Steinar Lorentzen og

«Paul Brudal, så kan jeg opplyse om ---, at denne erklæring, eller

«dette «Våpen!» vil jeg legge i mitt «Telt» og ha det liggende klart

«der til bruk om jeg påny skulle bli angripen av sinnsykiatriske

«Slanger ---.

«Jeg, Arnold Juklerød, kommer aldri til å bruke denne erklæring for

«å saksøke noen av dere slik at dere blir ført frem for domstolen og

«straffet.

«Straffen og Hevnen høre Herren til.

«

«Jeg, Arnold Juklerød, kommer heller aldri til å bruke denne er-

«klæring for å kunne gravse til meg en erstatnings-sum på Crk. en

«million kroner.

«Jeg, Arnold Juklerød, vil ikke ta i mot så mye som fem øre i erstat-

«ning.

«Forøvrig så akter jeg ikke disse sinnsykiatriske underskrifter værd

«fem øre ---.

« D.S.

(Brevet ligger i papirmappen, ALH)

7.6.77 dr. Lorentzen / om

Det er nå kommet svar fra Helsedirektoratet og Kontrollkommisjonen som bekrefter sykehusets rett til å nekte en journalist å intervjue pasienten, dersom dette regnes som uheldig for behandlingen. Onsdag 25.5.77, ble jeg oppringt av journalist Olsen, som fortalte at han dagen før hadde intervjuet pasienten i 3 timer. Han fortalte at han var opptatt av om Gaustad sykehus hadde så god plass at vi ville holde på en pasient som ikke anså seg som syk. Han fortalte ellers at han ville etterforske pasientens sak på Kragerøkanten, der han mente pasienten hadde mange venner. I går, 6.6.77 mottok vi et brev fra Kragerø politikammer, påstemplet 1.6.77, som inneholdt et åpent brev, datert 29.5.77, til Asbjørn Juklerød, der pasienten gjennom sønnen sender en del kopier av sin korrespondanse med journalist Bjørn Ivar Olsen, til sin tidligere hustru Dagmar. Konvolutten blir arkivert i pasientens papirer. Pasientens tilstand er ellers stort sett uforandret. Ved en anledning for ca. 14 d siden, beskyldte han meg for å være morder, idet han henviste til en pasient som for ca. 1 ½ år siden døde i avd. G II, etter 8 - 10 dagers opphold. Han mente jeg hadde forgiftet vedkommende, og at avdelingspersonalet hadde utsatt pasienten for trekk, og derved påført ham en pneumoni.

10.6.77 dr. Lorentzen / om

Pasientens tidligere hustru, Dagmar Juklerød, ringer i dag og forteller at de har mottatt et nytt brev fra pasienten, vedlagt et annet skriv av brev fra journalist Bjørn Gunnar Olsen. Hun refererer at Bjørn Gunnar Olsen har skrevet en artikkel som er godkjent til publikasjon av pasienten, og at den kan tenkes publisert i Dagbladet. Hun lurer på om det er noe vi kan gjøre for å stoppe dette, idet hun mener det vil skade både pasienten og øvrige familie at denne blir publisert.

13.6.77 dr. Lorentzen / om

10.6.77 ble jeg oppringt av Bryne fra Dagbladet som fortalte at de hadde mottatt en artikkel fra journalist Gunnar Bjørn Olsen. Jeg fortalte ham vårt syn, nemlig at vi anser det skadelig for pasienten at hans sak publiseres i massemedia, samt at vi hadde nektet Olsen å intervjue pasienten, en avgjørelse hvis lovlighet hadde blitt bekreftet av Sosialdepartementet og Kontrollkommisjonen ved Gaustad sykehus.

20.6.77 dr. Bache / om

Gjennom de siste 4 - 5 mndr. har det ikke skjedd noen vesentlig endring i hans tilstand. Han sitter mye på rommet og skriver sine lange brev på skrivemaskin. Dr. Lorentzen har i tidligere notat omtalt problemene omkring Juklerøds kontakt med en freelands journalist. Dette har lenge engasjert pasienten på en uheldig måte, og vi har funnet det riktig med en viss innskrenkning i hans regime. Han er også nektet utgang med sine plakater og oppslag, og dette har ført til at han nesten aldri går ut i det hele tatt. Tallrike av hans produkter er vedlagt journalen. Skriveriene har alltid et utfordrende og kverulatorisk preg, men virker også ellers påfallende både i komposisjon og innhold. På avdelingen er Juklerød et uromoment. Han er intens og dominerende i sin adferd, hensynsløs og selvopptatt. Stadig irettesetter «belærer» og krangler han med medpasienter. Det kan også komme til håndgripeligheter, og nylig havnet en medpasient på gulvet med mindre sår i hodet. Overfor leger og psykologer er han verbalt aggressiv og truende, men i allefall det siste halve året har han ikke gått voldelig ut.

Han vil fortsatt ikke høre tale om noen medikasjon. I blant blir han minnet om at han etter vår mening er her etter eget ønske, og at vi ikke vil holde ham tilbake dersom han ønsker å gå fra sykehuset. Han avviser dette som «manipulasjon», men gir inntrykk av å forstå at han neppe vil klare seg utenfor institusjon.

Da gikk gjennom velferdsbygget idag, så jeg at pas. hadde hengt opp en del plakater. Jeg ba ham ta ned plakatene, men måtte ta de ned selv da han ikke fulgte min beskjed. Da jeg kom tilbake 10 min. senere, hadde han hengt plakatene opp på ny. Jeg tok de da ned på ny, og ville ta plakatene med meg for å legge dem i journalen (vi har meddelt pas. tidligere at vi vil fjerne plakatene dersom han ikke tar de bort selv). Han tok meg da i begge jakkeslagene, skjøv meg kraftig flere meter bortover gulvet og opp i en krok hvor han plasserte knyttneven under haken min og bente hodet bakover. Han reagerte med å stange meg opp i hjørnet da jeg ba ham om å slippe meg, samtidig som han ba meg om å slippe plakatene. Da jeg til sist slapp plakatene, tok han et hardt tak i skjortebrystet slik at et par knapper løsnet og rev ut xxxxx av skjorta og dytter hardt en tre - fire meter bortover gulvet slik at jeg falt baklengs ned på en sofa. Etterpå så jeg at han hadde et lite rift i pannen, noe han sannsyneligvis pådro seg ved å stange i veggen under sine anstrengelser på å skyve meg opp i kroken.

Pasientens utgang er foreløpig inndratt for 14 dager, noe som ble meddelt ham med det samme, han ble bedt om å gå opp i avdelingen.

I forbindelse med delingen av avd. G II har en på nytt tatt opp Juklerød?s situasjon og diskutert plasseringen av ham. På en måte utkrystalliserte det seg 2 alternativer enten at han fulgte med til det såkalte uroavsnittet der det måtte være nødvendig å tvangsbehandle ham medikamentelt eller at han ble på senil demente avsnittet i håp at han fortsatte sin relativt rolige tilværelse der. En har drøftet dette med prof. Retterstøl og lege sosio psykologmøte. Konklusjonen der ble at erfaringene med Juklerød er at den ordningen han har hatt til nå er den som alt i alt har fungert best.

Muligheten for flytting og tvangsmedisinering vil sansynligvis bare føre til at pasienten blir enda vanskeligere. Man vurderte derhen at pasienten fortsatt burde bli på senildemente avsnittet med samme oppsyn og opplegg som tidligere. Det personale klager over med Juklerød er at han er hissig oppfarende og at han dominerer de andre pasientene. Han er på den måte vanskelig å sette på plass og kan bli aggressiv når han plukker ut spesielle personale og pasienter som han hakker særskilt mye på. En blir enig om at personale må spesialinstrueres om Juklerød?s situasjon og sak og om hvorledes man vurderer det beste behandlingsopplegg for ham.

13/9-1978 (Retterstøl / alh)

Pasienten har i den forløpne tid vært temmelig uforandret i avd. G II. Han er fortsatt et stort problem i avdelingen, med sine betydelige aggresjoner til enhver tid, og med sin dominerende holdning overfor personalet og medpasienter. Ved de ukentlige visitter, der han gjerne kommer visitten i møte og følger visitten under hele gjennomgangen i avdelingen, kommer han med ukvemsord og skjellsord, med omtale av Gaustad-banden og storforbryterne her, spesielt med relasjon til meg og mine lakeier. Han skriver en masse, setter opp plakater til stadighet i Velferdsbygget, fulle av forbannelser overfor sykehuset og overfor den situasjon han er i her. Han oppfatter det slik at han overhodet ikke vil la seg utskrive uten at hans kone lar seg legge inn. Dette er den eneste absolutte betingelse han setter for en eventuell utskrivning. En har forøvrig det inntrykk at skulle han utskrives, måtte en bære ham ut på båre og plassere ham utenfor området. Likevel har situasjonen stort sett forløpt innenfor rimelighetens grenser, idet avdelingen har avfunnet seg med hans sterkt avvikende adferd. Det han skriver virker imidlertid mer rotete og usammenhengende enn før. Det har lykkes ham i løpet av de siste par år å få kontakt med en journalist, som har villet ha intervjuer med ham. Dette har fra sykehusets side vært avvist, under hensyntagen til at det ville forstyrre ham betydelig om han skulle få den oppmerksomhet som ligger i en slik situasjon. Det dreier seg om den journalist som er omtalt i dr. Lorentzens notater fra juni 1977, og hvor vi forela saken både for Kontrollkommisjonen og for Helsedirektoratet før meddelelsen ble gitt vedkommende journalist. Likevel har journalisten foretatt et intervju med pasienten, visstnok i den tiden, og hvor pasienten hadde vært ute og møtte journalisten på restaurant ved Østbanen. Så vidt en forstår har det ikke lykkes journalisten å få dette innlegget inn i noen avis.

For noen uker siden fikk jeg en telefon fra en journalist ved navn Olsen, som representerte Nye Alle Menn, og som fortalte at han for noen nummere siden hadde hatt et intervju med Heradstveit, som jeg har hatt noen TV-programmer sammen med, og han ønsket også et intervju med meg bl.a. omkring dette og omkring opplysningsvirksomheten vedrørende sinnslidende. Jeg innrømmet dette intervju, og hadde journalisten til et intervju for vel en ukes tid siden. Det slo meg da at navnet på denne journalist kunne være det samme som den som hadde vært i kontakt med Juklerød. Jeg spurte ham innledningsvis om han hadde hatt noe med denne saken å gjøre, og han sa at han hadde vært borte i tilfellet, men at det ikke ble gjort noe mer med den saken. Han fikk således et vanlig intervju med meg. I denne uken kommer det så melding om at det i Nye Alle Menn er tatt inn en større historie omkring Juklerød. Jeg ringer avisens redaktør, som ikke var å treffe i helgen, men som jeg traff i går, og han kunne bare bekrefte at det nummeret var utsendt og under distribusjon. Han sendte over et eksemplar. Juklerød har her gitt en redegjørelse for sin situasjon, det er oppgitt at 4 psykologistudenter har tatt initiativet til at artikkelen er kommet i stand og at hans sak er blitt tatt opp, og der er en rekke injurier mot sykehuset og sykehusets ledelse , spesielt min person, men også avd. G II. Imidlertid virker det som hele intervjuet er gjennomsyret av den patologi Juklerød frembyr, og det går også tydelig frem at han er her frivillig og ikke vil utskrives før han har fått fjernet stemplet «alvorlig sinnslidelse». Dette siste medfører ikke riktighet, ettersom hans begrunnelse for utskrivning er at hans kone legger seg inn. Pasienten er fortsatt like alvorlig sinnslidende som før, muligens heller verre, men på den annen side har det ikke lykkes sykehuset å komme i et så positivt forhold til ham at man klarer å tilby ham noe annet terapeutisk opplegg enn det han nå har. De forskjellige terapeuter som har forsøkt å snakke med ham gjennom tidene, har i tur og orden måttet gi det opp, på grunn av de svære aggresjoner og spydigheter de til enhver tid får veltet over seg under samtalene med ham. En har også drøftet spørsmålet om medisinering, noe en antar det bare er tvilsomt vil kunne føre frem med en pasient med en så utpreget paranoisk sinnslidelse som denne pasienten har. Vi har drøftet det inngående, og funnet at vi ikke ønsker å tvangsmedisinere denne fra før av så vanskelige pasient. Da avd. G II nå skal deles i to, hvorav den vestlige delen flytter ned i første etasje i G vest, er en blitt enig om at pasienten bør beholdes i annen etasje i den avdeling der de mer senile pasienter er. På sikt må en vurdere utskrivning for denne pasient.

Nummeret av Nye Alle Menn, hvor intervjuet står, vil bli lagt ved pasientens papirer.

4/11.78 B. Brekke (Avd.G2.)

Kontrollkommisjonen fikk oversendt artiklen i NYE ALLE MENN. Etter anmodning fikk kommisjonen fra Sosialdeptet saken med Juklerøds klage til Kongen, der han hadde fått sine søsken og en rekke bekjente til å skrive på en underskrift-liste. Etter å ha behandlet saken har kommisjonen eraktet (?????) at Juklerøds situasjon ikke foranlediger noen forføyning fra Kontrollkommisjonens side. Det vises til papirene, med bl.a. saksdokumentene fra kontrollkommisjonssaken.

Ved siden av sykejournalen har vi nå Juklerød-papirer som fyller tre tykke mapper, anslagsvis oppimot en kilo.

16/3.79 G2 dr. Brekke.

Juklerød har hele tiden siden forr.notat vært i G2, der han nå har sitt eget toalett med nøkkel, - for å slippe å gå på toalett som ofte blir griset til av andre G»-pat., - og sitt eget eneværelse. Her har han skrudd løs dørhåndtaket, slik at om noen blir med ham inn der, slipper en ikke ut igjen før Juklerød har fått sagt alt han vil.

Personalet vil jo ikke i lengden holde ham innesperret, - og det går noe i bølger med hvor meget frihet han får. Siste måneden har han hatt stor frihet, - kunnet ferdes ute på egen hånd, - og han har da vært meget aktiv. Det er vel en måneds tid siden han fikk inn en stor artikkel i Verdens Gang om psykiatriens vederstyggelighet, - er artikkel pat. nå har fått kr. 200,- i honorar for. Han er nå stadig i oppgangen til Velferdsbygget, der han setter opp sine kunstferdige smede- og nidplakater, med tegning, farger og kalligrafi i en slags Jugend- eller Nouveau-Art-stil. Han går vakt ved plakatene hele dagen, - spiser i kantinen og bare sover i avdelingen, - tar plakatene med om kvelden, så det er ikke snakk om sjangse til å få fjernet plakatene. For ca. et år siden forsøkte ass. overlege Lorentzen å ta ned plakater, og kom da i veritabelt slagsmål med Juklerød, - igår hendte det samme ass. overlege Dahl, som fikk blessyrer og en vond arm.

Etter drøftelser ringte jeg idag med overlege Pål Hartvig på Faret, med spørsmål om de der kunne tenke seg å overta Juklerød, i alle fall for en periode på et år eller to. Kollega Hartvig viste seg elskverdig negativ, - pekte på at Juklerød har bosted i Kragerø, som er definert som Gaustads opptaksområde, - skulle forelegge saken for sine medarbeidere, - men gav ikke det ringeste håp om at Faret ville ta imot pat.

07.05.1979 (Retterstøl / alh)

Pasienten er for tiden i en fase hvor han utfolder seg ganske meget. Han er lite i avdelingen, står en vesentlig del av dagen i vestibylen i Velferdsbygget med sine tallrike plakater, som han av og til får noen til å se på og snakke om. Ved en anledning ville dr. Dahl rive ned noen av disse plakatene, noe som medførte at Juklerød løp på ham og slo ham, dog uten alvorlige konsekvenser. I øyeblikket har vi inntatt den holdning at han får få lov å henge ut disse mange plakatene og stå i vestibylen, men vi ser det an hvordan hans utfoldelse blir. Journalist Bjørn Gunnar Olsen, som også er forfatter, som Juklerød har henvendt seg til, og som også har inntatt et intervju med Juklerød i *Alle Menn*, har bedt om en samtale, som han fikk i dag. Bjørn Gunnar Olsen hadde da på forhånd gitt uttrykk for at han bare ville orientere seg om hva han selv menneskelig kunne gjøre for å hjelpe Juklerød. Jeg har med Bård Brekke under samtalen, fordi Bård Brekke foreløpig er den som er kommet best ut av det med Juklerød, og som enda ikke har fått de helt store aggresjoner på seg. Bjørn Gunnar Olsen later til å forstå at det her dreier seg om en ganske sikker psykose av med kverulant-paranoisk natur, i hvert fall virker det som han nå har et annet syn på saken enn tidligere. En forklarer ham det tilsynelatende merkelige i at pasienten har en alvorlig sinnslidelse, samtidig som en finner å kunne behandle ham her frivillig og la ham utskrive. Dette siste skyldes at vi ikke tror vi har flere behandlingspotensialer å by på. Journalisten kan fortelle at pasienten ved flere anledninger har gitt uttrykk for at han ikke tror han kan skrives ut for tiden, dels fordi han er redd selv, også til og med redd for å bli skutt hvis han kommer ut, og også redd for at det kan bli lagt en felle for ham. Han mener mange vil være ute etter å legge en felle for ham, fordi hvis sannheten kommer ut, vil hele regjeringen Nordli bli feldt, og det vil gå ut over hele den politiske situasjon i hele landet. Denne skandalen vil myndighetene søke å unngå, og på alle mulige måter prøve å holde ham nede. Olsen forteller at Juklerød derfor hadde belavet seg på å være her i sykehuset foreløpig, der han kanskje tross alt føler seg best beskyttet, i hvert fall i seks år, til datteren hans blir myndig. Det virker som han kanskje er redd for å kunne gjøre noe hvis han kommer til Kragerø og skade familien. Olsen er klar over at han selv også vil bli utsatt for aggresjoner når han ikke lenger tar Juklerøds parti, men han er innstillet på at han vel heller får finne seg i dette, men prøve å gi Juklerød så gode råd han kan. Det later til at han nå er klar over at man fra sykehusets side gjør så godt man kan for denne pasienten, og at pasientens sak kanskje er best tjent med den situasjon som etterhånden har utviklet seg med ham her på sykehuset.

Notat den 8/5 1979 ved dr. Alv A. Dahl / ljh: (30/4 1979)

Pasienten har i den senere tid i økende grad satt opp plakater på stolpene i Velferdsbygget. Disse plakatene har et sjikanerende innhold, særlig rettet mot sykehusets ledelse. De er store og prangende. I en tidligere samtale har jeg tatt opp med pasienten at han ikke skal sette opp plakater på den måten, men greie seg med å sette de opp i avdelingen. Etter en opprivende samtale fikk han 14 dagers utgangsnekt i denne forbindelse.

Da denne tiden var over, begynte han i økende grad å sette opp plakater i Velferdsbygget igjen. Saken ble drøftet på overlegemøte der en ble enige om at jeg på nytt skulle ta saken opp med han. Etter dette ba jeg ham så fjerne sine plakater. Han nektet da å gjøre dette, mente han hadde full rett til å sette opp sine plakater hvor han ville for offentligheten. Han mente også at jeg ikke hadde noen hjemmel noe sted for å nekte han dette da det var i overensstemmelse med Grunnloven.

Jeg gikk nedetter ned og begynte å ta ned noen av plakatene. Han kom da løpende mot meg, kastet seg over meg og grep tak i genser og skjorte på meg, og prøvde å holde meg fast, samtidig som han overhøvlet meg med de verste ukvemsord. Han truet med å slå meg helseløs og forlangte at jeg skulle sette plakatene opp igjen. Jeg gjorde det da klart for ham at jeg var bemyndiget til å ta ned plakatene, og at jeg måtte gjøre dette selv etter at han selv hadde nektet å etterkomme beskjeden om å ta dem ned. Pasienten var svært sint og truende, skjelte meg ut, mente at jeg var gal, paranoid, psykopat, udugelig, at jeg ikke torde slåss med han o.l. Det endte med at pasienten ble holdt fast av meg en tid og jeg ba ham roe seg ned. Det kom en rekke fagfolk til og prøvde å roe ned pasienten, især sjefspsykolog Paul Brudal. Etter hvert ba jeg pasienten slippe meg og han gjorde da dette. Jeg fant det imidlertid ikke tilrådelig å ta ned flere plakater, samtidig som pasienten heller ikke foretok seg noe mere.

Jeg fikk en lettere skade av det venstre håndledd i denne forbindelse. Saken ble tatt opp på klinisk råd der en vurderte det dithen at plakatene har så stor affektiv verdi for pasienten at det å fjerne dem byr på atskillige problemer. Særlig overlege Brekke mente at man måtte tolerere den form for virksomhet fra pasienten, så lenge den ikke xxxxx mere dramatiske dimensjoner. En hadde en følelse av at hvis pasienten ble presset hardere på dette, ville han bare bli mere voldsom og truende i sin alminnelighet.

Han har senere satt opp de samme plakatene omigjen og omigjen, og jeg har gått forbi han mange ganger, men ikke foretatt meg noe i sakens anledning. Pasienten har heller ikke kommet med noen flere antastelser av meg i sakens forbindelse. Han ofret en spesiell plakat på meg etter dette, der det stod at «vold var dr. Dahls medisin medisin» med en lengere beskrivelse av min håpløse virksomhet.

09.05.1979 (Retterstøl / Alh)

Journalist Bjørn Gunnar Olsen, som har hatt atskillig kontakt med Juklerød i det siste år, og som også har hatt en intervjupreget artikkel om ham i bladet «Nye alle menn», har bedt om en samtale, som ble avholdt 07.05.1979, med tilstedeværelse også av Bård Brekke, som pasienten har hatt et forholdsvis godt forhold til. Journalisten hadde på forhånd oversendt en fullmakt fra Juklerød til å ivareta hans interesser i henhold til loven, hvilket vi oppfattet som i henhold til Juklerøds forhold til Kontrollkommisjonen. Samtalen skjedde fra journalistens side for om mulig å hjelpe Juklerød på det menneskelige plan. Det later til at Olsen etterhånden, på grunnlag av pasientens skriftlige beretninger, er klar over at det ligger atskillig patologi i forestillingene, og han gjør det også klart at han gjerne vil prøve å hjelpe pasienten rent menneskelig. Under samtalen fremhever vi at vi naturligvis også er interessert i dette, men at det har vist seg at de forskjellige terapeuter i det lange løp ikke har klart å komme på bølgelengde med ham, fordi de er blitt utsatt for betydelig aggresjoner, og fordi pasienten jo er inkorrigibel med hensyn til sine forestillinger. På bakgrunn av samtalen har Bjørn Gunnar Olsen forfattet et skriv til Juklerød. Dette skriv hitsettes:

Situasjonen er uforandret for pasienten. Han er lite i avdelingen, sitter mest hele dagen under trappen i velferdsbygget og vokter på sine plakater. Det var dit jeg måtte gå for i det hele tatt å få hilse på pasienten. Han gav da et høflig, korrekt inntrykk og jeg hadde følelsen av at han så meg som en potensiell alliert og derfor ville gjøre en god figur. Han var meget interessert i å utdype sin sak for meg, men trengte da tid til forberedelse. Han understreket at hans situasjon var parallell til, dog langt verre enn innesperringen av politiske fanger i Russland. Betjeningen på avdelingen kan for øvrig fortelle at pasienten er nøye med klær, personlig hygiene og diett. Han sover stort sett bare i avdelingen. Vil ikke dusje seg der og har ingen kontakt med kronikere på denne avdelingen. Har sitt eget rom som nærmest innredet til kontor. Han kan bruke harde ukvemsord mot personalet når de ikke ser hans situasjon slik han selv gjør det. Han står ikke på medikamenter av noe slag.

16/1.80 G2 dr. Brekke

Pat.s tilstand og atferd i alt vesentlig uforandret. Pat. er daglig i hallen i kantine-bygget med sine plakater, - møter opp der med dem om morgenen, og tar dem med seg når han går på ettermiddagen. Sitter der og passer på plakatene, at ingen river dem ned. Slik går hans dag.

Nylig var jeg inne på pat.s avlåste rum i G2. Det er nydelig velholdt, rent og pent, preget av at pat. er et ordensmenneske tvers igjennom. Ganske bra utstyrt med møbler, - foruten sengen først og fremst et stort skrivebord, med mye bøker, og en skrivemaskin. Eget ganske stort kjøleskap. Dertil et skap for ytterklær av vanlig personal-garderobe-type. Foruten dette rummet, som står avlåst for andre pasienter, har pat. også eget WC som bare han har nøkkel til.

I okt.-79 fikk vi henvendelse fra Vera Grønlund i «We Shall Overcome», som hadde fått Juklerøds fullmakt til å forlange innsyn i hans Gaustad-journal. Vi sendte saken over til Helsedir., med spørsmål om hvordan vi best kunne ordne dette, - og fikk svar fra Kontoret for Psykiatri datert 31/12.79, nærmest goddag-mann-økseskaft-svar. Vi drøfter nå saken videre med H4-jurister. Juklerød har kommentert saken på sin uforlignelige sarkastiske måte i et av sine uhyre omstendelige skriv, på 11 sider, datert 2. jan.-80, stilet til sosialminister Arne Nilsen.

5.2.1980 (Retterstøl / alh)

Som det vil fremgå, har man hatt henvendelse fra Vera Grønlund i «We shall overcome», der hun påberoper seg at hun har fått fullmakt til å være pasientens representant og ønsker innsyn i journalen. Denne sak har vært forelagt departementet med spørsmål om hvordan dette kunne ordnes. Skriv innkom datert 31.12.1979. På grunnlag av dette skriv vil en anta at innsynsrett i hvert fall vil kunne gis til lege og advokat som pasienten måtte ønske skulle ta seg av saken, og føler seg ikke overbevist om i hvilken utstrekning andre som pasienten ønsker skal få innsynsrett, skal få det. Da en er i tvil om de juridiske synspunkter i denne sak, har en derfor i skriv av 23.1.1980 sendt over hele pasientens journal i fotokopi til helsedirektoratet. Som saken har utviklet seg, vil en anta at helsedirektoratet bør ha det materiale man derfra skulle ønske for belysning av saken, også den betydelige dokumenthaug på ca. 2 kg som man har liggende her. Imidlertid har en i første omgang ikke sendt denne dokumenthaugen over.

Det nye i saken er at pasienten nå igjen har fått kontakt med journalist, denne gang i Dagbladet. Denne journalist ringte meg fredag 1. februar i ca. 17-tiden hjem, og fortalte at han hadde skrevet reportasje om Juklerød. Etter hans mening var det ingen alvorlig sinnslidelse hos Juklerød, og han fant at han hadde vært utsatt for en behandling som var gal, og dette ville han fremlegge i pressen. Jeg foreslo da for ham at han også fikk høre sykehusets synspunkter på saken, og få en konferanse med meg. Jeg tilbød ham at vi kunne ha denne allerede mandag til uken, eventuelt senere i uken. Imidlertid påstod han at han skulle til Trondheim og ikke hadde anledning til å komme til noen samtale, hvoretter jeg foreslo ham at han kunne komme uken etter. Det var imidlertid tydelig at han ikke var interessert i noen samtale med legene ved sykehuset, idet han hadde sin artikkel klar og skulle ha den i avisen dagen etter altså i lørdagsnummeret. Det virket derfor som det ikke var mulighet å få sykehusets synspunkter frem. På forespørsel fra ham, gjorde jeg det tydelig klart for ham at jeg opprettholdt det tidligere standpunkt om at Juklerød har en alvorlig sinnslidelse, slik han tydeligvis refererer til i avisen ut fra de opplysninger han har fått fra pasienten selv. I Dagbladets reportasjer 2. og 4. februar er da saken fremstillet slik journalisten ser den, som en stor urett som er begått mot et menneske som etter journalistens oppfatning er noe av det friskeste han har sett. Man drøftet det sensasjonspregete oppslaget medarbeiderne imellom på avdelingsmøtet igår, og også i møte mellom de overordnede leger, der også sjefpsykologen var til stede. Det var to synspunkter som gjorde seg gjeldende. Det ene synspunkt var at man kunne gå ut med en generell orientering om alvorlige sinnslidelser av denne typen, og la almenheten forstå at også ved psykoser kan pasienten betraktes som et menneske som kan være ute i samfunnet, uten nødvendigvis å være i sykehuset. En kunne også der forklare at det lar seg gjøre å ha en pasient med psykose på frivillig status, og således oppheve § 5 når utsiktene til at oppholdet skal være av avgjørende betydning for pasientens videre helse ikke lenger ansees å være til stede. Det var alminnelig enighet om at man i pressen ikke kunne rykke ut med argumentasjoner omkring denne spesielle pasienten, som jo er underlagt sykehusets taushetsplikt som andre pasienter.

Det annet synspunkt som gjorde seg gjeldende, og som de overordnede leger og sjefpsykologen festet seg ved, er å gi departementet en orientering om saken skriftlig, og la departementet avgjøre hvilke skritt som videre skal taes. Det er jo i dette tilfelle utvilsomt foretatt skritt fra pressens side som vil være skadelig for pasienten og i hvert fall deler av hans miljø, først og fremst hans tidligere ektefelle og familie. Det er også uten videre klart at den partsinnstilling som er gitt i pressen lett kan forlede almenheten til å mene at det her har foregått urettferdigheter overfor en sakesløs person. Den samlede oppfatning var at man burde forespørre departementet om reportasje av denne type kan være i tråd med de etiske retningslinjer som gjelder for pressearbeide. Det ble også foreslått at man skulle gjøre rede for at det blant behandlerne intet motsetningsforhold har vært i opplegget, slik journalisten tydeligvis har lagt opp til, idet han har nevnt noen psykologers navn som ikke har vært med i behandlingsbildet. I behandlingen av denne pasient har det aldri vært noe motsetningsforhold mellom leger og psykologer, eller legene imellom. Den første terapeut pasienten hadde gjennom meget lang tid, var sykehusets sjefpsykolog Paul Brudal.

Sykehusets kontrollkommisjon kommer til vanlig anmeldt møte her i dag, og en vil da også drøfte situasjonen med dem.

15.02.1980 (Retterstøl / alh)

Siden forrige notat innsendte man 06.02.1980 til Sosialdepartementet et skriv underskrevet av ass. overleger, sjefpsykologen og undertegnede. Skrivet hitsettes:

06.02.80

NR/alh

Sosialdepartementet

Helsedirektoratet

Kontoret for psykiatri

Oslo Dep.

Oslo 1

ARNOLD JUKLERØD, PASIENT I GAUSTAD SYKEHUS, ARTIKLER I DAGBLADET 2., 4. og 5. FEBRUAR d.å.

Man tillater seg å henlede Departemenets oppmerksomhet på ovennevnte artikler. Det vil være kjent for Departementet at denne pasient i årrekker har ført en meget omfattende korrespondanse vedrørende sin sak med landets myndigheter, inkludert Kongen, statsminister, regjering og storting. Denne korrespondanse har i stor utstrekning gått på urett han mener har vært begått overfor ham på et tidligere tidspunkt i livet enn da han kom til sykehuset. Under hans opphold her har korrespondansen i stor utstrekning gått på hans sykehusopphold.

xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx ønsker å gjøre Departementet oppmerksom på at det aldri har vært uoverensstemmelser innen behandlerstaben om opplegget for denne pasient, bortsett fra at enkelte medarbeidere gjennom årene har foreslått mer restriktive åtgjerder mot xxxxxxxx demonstrasjoner med plakater i hallen i sykehusets kantine og Velferdsbygg. Det tør være kjent for Departementet at han i flere år har hatt en nokså intens plakatoppklistring i sykehusets velferdsbygg og i området forøvrig, der han har gått til sterke og grove utskjellinger av sykehusets ansatte, fra professor Ødegård, som han omtaler som morder, til professor Retterstøl, som han omtaler som paranoiker, til sykehusets sjefpsykolog, de assisterende overleger som i tur og orden har vært ansvarlig for de behandlingsavsnitt han har vært i, og som han også retter grove beskyldninger mot.

Det presiseres at hvert skritt på veien i behandlingen av denne pasient har vært nøye gjennomdrøftet og vurdert av det samlede lege- og psykologteam, og at det har vært alminnelig konsens om de beslutninger som er truffet.

I Dagbladets førsteside-opplegg den 2. februar vises til navngitte psykologer som angivelig mener pasienten behandles «opprivende, umennskelig». Ingen av disse psykologer har vært ansatt ved Gaustad sykehus. De kan ha kommet i kontakt med Juklerød som studenter ved Gaustad sykehus, på vei til eller fra forelesninger.

Fra sykehusets side har man oversendt til Departementet hele Juklerøds journal i fotokopi, og man vil også oversende den samlede dokumenthaug, dersom dette skulle være ønskelig.

Som kjent behandler Departementet for tiden saken vedrørende Juklerøds krav om at Vera Grønlund skal få innsyn i hans journal. Dagbladartiklene har aktualisert denne saken på en slik måte at vi nå finner å måtte insistere på at journalinnsynet til ovennevnte person, eller ved fullmektigede leger eller jurister, ordnes av Departementet.

Nils Retterstøt Bård Brekke Chr. Astrup

overlege ass. overlege ass. overlege

og

Steinar Hauge Ottar Krase

ass. overlege sjefpsykolog

Det har vært rettet en henvendelse fra Vera Grønlund til departementet om innsynet i journalen. Saken er i departementet, og man vil fra sykehusets side avvente de retningslinjer man får derfra.

Pasienten fortsetter sine demonstrasjoner i Velferdsbygget.

Ved drøftelser i departementet er overlege Retterstøl blitt spurt om man ikke på sykehuset kunne godsnakke med Juklerød for å få ham til å reise fra Gaustad. Siden hans §-5-status som tvangsinnlagt ble opphevet allerede våren 1974, kort tid etter innleggelsen 10/3.74, har han i snart 6 år insistert på at han ikke ville reise før hans betingelser ble oppfylt. Ut fra faglige vurderinger og erfaringer var jeg personlig overbevist om at ingen godsnakking kunne få Juklerød til å endre standpunkt. Men jeg tok da likevel idag en prat med ham.

Juklerød var som vanlig på plass i hallen foran kantinen i Velferdsbygget, der han voktet sine plakater. Da jeg kom, stod han og pratet med dr. Gilbert, og hun var vitne til min samtale med ham. Jeg spurte innledningsvis om han nå, etter så mange år, ikke snart var lei av å være her, og kunne tenke seg å reise. Juklerød var straks på vakt, og svarte kontant at han ville reise så snart hans vilkår ble oppfylt. Jeg spurte om hans første vilkår fortsatt er at hans fraskilte kone skal tvangsinnlegges på Gaustad. Juklerød svarte da, på sin vanlige noe omstendelige måte, at jo, dette er så, fordi jo hun etter loven kan tvangsinnlegges, - mens som vi alle vet det aldri har vært noe lovlig grunnlag for tvangsinnlegging av ham selv, - men først og fremst fordi hans fraskilte kone er et redskap som myndighetene bruker og vil bruke mot ham, også om han selv kommer ut, slik at det ikke har noen fornuftig hensikt for ham å reise fra Gaustad medmindre hun blir holdt tvangsinnlagt her.

Jeg snakket med ham bare få minutter, og unnlot å spørre ham om hvordan han mener myndighetene bruker hustruen mot ham, og hva han frykter myndighetene kan gjøre mot ham med hustruen som redskap, om han kommer ut fra Gaustad, - og likeledes om hvorfor han mener innesperring av hustruen på Gaustad er eneste måten han i tilfelle kan unngå det han frykter. Ut fra erfaringer med ham vet jeg at slike spørsmål ville utløst lange omstendelige forklaringer.

Juklerød har hele tiden nektet å søke om uføretrygd, fordi dette for ham ville være å innrømme at han er syk. Jeg har undret meg litt på hvor han får penger fra til bl.a. sin skrive- og tegnevirksomhet, med bl.a. utgifter til mangfoldiggjøring. Personalet i G2 opplyser at han med mellomrum får tilsendt penger fra familien, visstnok fra en søster. Dertil har han noen ganger fått noen hundre kroner fra aviser som har trykt hans skriverier. Likevel vil jeg tro han må være meget sparsommelig, og bruker lite penger på seg selv, om det han slik får tilsendt er alt han har til forbruk.

20.2.1980 (Retterstøl / alh)

Omtalen av Juklerød i Dagbladet er enda ikke avsluttet. I et innlegg 20.2. presiserer de 4 navngitte såkalte psykologer at artikkelen 1.2. gir nøyaktige opplysninger om deres befatning med saken. De fremhever at de på tidspunktet de undertegnet et skriv som Juklerød selv hadde lagt frem for dem, var psykologistudenter i en tidlig del av studiet. De fremhever at de i Dagbladets artikkel blir omtalt som psykologer, og en kan derved få inntrykk av at de har foretatt en faglig vurdering av personen Juklerød. Dette er ikke tilfelle. De tilbakeviser derfor at det er deres påstand at han har vært utsatt for opprivende og umenneskelig behandling, slik Dagbladet skriver. Innlegget legges til sakens akter.

G 2 øst.

Korrespondansen med departementet om dokument-innsyn i sykejournalen for Juklerød har tatt lang tid, siden vi oktober 1979 fikk skriv fra Vera Grønlund. Av departementets omstendige juridiske utredninger har vi fått ut bare følgende praktisk nyttige: unntatt fra dokument-innsynet skal være komparent-opplysninger meddelt av pasientens familie.

Etter forvaltningslovens § 19 kan man riktignok unnta fra dokumentinnsynet alt som kan virke til å for-verre pasientens sykdom. I Juklerøds tilfelle kunne det hevdes at dette gjelder hele journalen. Det at han i det hele tatt får dette skriftlige materialet til å studere og beskjeftige seg med, vil nødvendigvis virke til ytterligere fastlåsing av hans kverulant-paranoia. Men vi får neppe juridisk medhold i dette.

Egentlig illustrerer vel bare hele denne situasjonen det uklare i selve sykdomsbegrepet anvendt på kverulant-paranoia, - og kan belyse problematiske aspekt ved våre psykiatriske sykdom/skade/lyte begrep også for andre av våre diagnosekategorier.

Et resultat av våre overveielser ble et skriv datert 24/3 1980 fra Retterstøl til Juklerød. - se papirene, - der det meddeles han at han kan få innsyn i sin journal, bortsett fra komparentopplysninger meddelt av hans hustru, som holdes unntatt. I samsvar med Sosialdepartementets veiledning kan han få innholdet av journalen muntlig, forklart hos dr. Brekke, som er lege for G 2 - øst.

I dag morges 26/3 kl. 08.00 da jeg gikk min visitt på G 2 - øst, var Juklerød allerede gått. Jeg traff han kl. 08.45 på sin post ved sine plakater i forhallen til kantinen. Han hadde ennå ikke fått skrivet fra Retterstøl. Jeg refererte innholdet for ham, og sa han kunne komme på mitt kontor kl. 10.30 for å få innsyn i journalen.

Juklerød svarte raskt og rolig at noe slikt kunne overhode ikke komme på tale. Han forlangte journalen tilsendt til seg. Og hvis opplysninger meddelt av hans hustru var strøket, så kunne dette ikke godtas, - nettopp disse opplysningene var noe av det viktigste for han. I så fall ville han protestere og gå til retten, og om nødvendig føre sak om dette helt til høyesterett, for å få journalen komplett med opplysningene fra hustruen. Han viste til et skriv fra korrespondansen med departementet hvorav går fram at en komplett fotokopi av journalen er oversendt departementet. Han ville ha det samme, like komplett. Han gjentok flere ganger at han om nødvendig ville føre sak til Høyesterett for å få sin soleklare rett til hele journalen.

For øvrig ville han rette noe galt jeg hadde sagt, nemlig at det var vilkår fra hans side, for å reise fra Gaustad, at hans kone blir innlagt i Gaustad som sinnssyk på livstid. Han ville påpeke at det er ikke nødvendig på livstid. Tvertimot vil han selv gjøre det han kan for å få henne ut igjen, når den tid kommer. Grunnen til at han ikke kan reise før hun blir innlagt som sinnssyk, er følgende: Om han kommer ut, og bruker sin lovlige rett til å besøke sin datter, så vil hun ganske enkelt ringe til politiet og få ham arrestert og innlagt igjen.

Juklerød snakket i denne sammenheng gjentatte ganger om at denne situasjonen er som en skyvemølle, - han har spilt mye møllespill, og vet hva det betyr når det blir skyvemølle mot ham, - da er spillet tapt for ham.

Juklerød snakket så videre rolig og monotont i henimot en halv time, mens jeg taust lyttet. Først gjaldt det skilsmissehistorien, og hans besøks- og samværsrett. I 1974 hadde han skrevet til politimesteren i Kragerø uten svar, og til fylkesmann Haukvik uten svar, og til statsministerens kontor uten svar, at nå aktet han å bruke sin samværsrett og besøke sin datter. Så hadde han til slutt sendt åpent kort til sin kone om at nå kom han. Han hadde fått med seg en kamerat på ferden, og han hadde kjøpt en pose frukt og noen tegnesaker som gave til jentungen, - dette som bevis på at han ikke hadde onde hensikter. Men da han kom til Kragerø, ble han arrestert av politiet og sendt til Gaustad.

Når han nå vil ha sin kone innlagt på Gaustad, er dette ikke minst fordi hun jo virkelig er sinnssyk, slik at det er grunnlag i loven for innleggelse av henne. I denne sammenheng snakket han om et mordvåpen og det tok lang tid før han kom til poenget og fikk forklart meg hva han mente med dette. Da politiet hadde arrestert ham i Kragerø 1974, og han skulle kjøres til Gaustad, hadde han fått politiet til å kjøre innom huset der kona bor. Der hadde han hentet ut en stor stekepanne, som er mordvåpenet, og avlevert stekepannen til politiet, mot kvittering, - denne kviteringen har Juklerød fremdeles. Mordvåpen-historien refererte seg til en episode da kona hadde stått ved komfyren og stekt, og han hadde sittet fredelig ved bordet og snakket, og så var kona blitt aldeles vill og gal og sinnssyk, og hadde slått til ham med stekepannen. Hadde han ikke fått vendt hodet unna slik at stekepannen traff skulderen var han utvilsomt blitt drept. Juklerød beskrev lenge hvor stor og tung denne stekepanna var, av noe særlig støpegods tyngre enn vanlig støpestål, - og ved slaget hadde skaftet brukket. Men dette var bare en av flere tilsvarende episoder, da kona var blitt sinnssyk og helt hadde mistet kontrollen over seg selv, - så Juklerød kunne slik bevise at kona jo åpenbart er sinnssyk og etter loven kan tvangsinnlegges i Gaustad.

Juklerød kom tilbake til skyvemølle-situasjonen han er i, og fremholder at politimesteren i Kragerø, fylkesmannen i Telemark og statsministerens kontor alle sammen med konen Dagmar Haugholt, vil holde ham på Gaustad, og sørge for at han blir arrestert og gjeninnlagt om han reiser herfra. De begår sammen en uhyrlig forbrytelse mot ham. For han har aldri vært sinnssyk, og ulovlig frihetsberøvelse kan straffes med inntil 10 års fengsel. Han pekte i denne sammenheng på hvordan han i sin tid var blitt valgt av folket i bygda til å være formann for aksjonen mot den ulovlige nedleggelsen av skolen på stedet. Det er jo soleklart at naboer og kjente ikke ville valgt en sinnssyk til formann.

Juklerød snakket vedholdende og ganske rolig til meg, mens jeg hørte på i henimot ½ time. Han kom etter hvert langt ut på viddene bort fra spørsmålet om dokument-innsyn og journalen. Da jeg til slutt måtte gå, spurte jeg igjen om dette. Juklerød gjorde det da helt klart at han ikke ville komme til mitt kontor, og at han nekter å ta imot en journalkopi der komparentopplysninger fra kona ikke er med.

Juklerød fant til slutt fram fra sine papirer og gav meg en fotokopi av et skriv datert 25. mars 1980 fra Den Norske Internasjonale Kommisjon for Politilover og Sosial Rettferdighet til politimester Bjørn Taraldsen i Kragerø, med krav om å få tilsendt fotokopi av brev av 16/1 1973 til lensmannen i Kragerø fra Gaustad sykehus v/psykolog Paul Brudal, og likeledes kopi av dokumenter m.m. som gjelder tvangsinnleggelse av Arnold Juklerød i Gaustad sykehus 9/3 1974.

Juklerøds fotokopi vedlegges papirene.

Under visitten idag, da jeg går gjennom G II som vanlig, kommer Juklerød bort til meg. Det er nå mange måneder siden sist han har henvendt seg til meg under visitten. Det han tydeligvis vil meddele meg i dag, er at han på ingen måte vil godta at han bare skal gis innsyn i journaler, bortsett fra komparentopplysningene meddelt fra hans hustru. Han mener at de komparentopplysninger som hans hustru har meddelt, nettopp er av vesentlig betydning, og at han derfor må anke saken inn for sosialdepartementet. Jeg forteller ham at sykehuset, ifølge siste passus i departementets skriv, hadde taushetsplikt i forhold til tredje person som har gitt opplysninger. Dette mener han må være helt feil, og at både departementet og vi fortolker loven helt forkjært. Han vil derfor omgående appellere denne saken til sosialdepartementet, og om nødvendig gå rettens vei, og om nødvendig føre saken frem til Høyesterett, for å få journalen komplett med opplysningene fra den tidligere hustru inkludert. Han fremhever meget tidlig i samtalen at det ikke dreier seg om fru Juklerød, for han har aldri godkjent henne som det. Han omtaler henne med hennes pikenavn Dagmar og etternavnet hennes fra før hun ble gift. Han fremhever i denne samtalen, som føres i avdeling G II, at hun står bak hele innleggelsen her, og hun er også grunnen til at han ikke kan la seg utskrive. Saken er nemlig den at hvis han skriver seg ut og kommer hjem, og eventuelt skulle søke å få kontakt med datteren, som nå er 15 år, vil hustruen omgående kunne få ham innlagt i sykehuset igjen, ettersom han har diagnosen alvorlig psykiatrisk sinnssykdom (som han selv omtaler det som) hengende over seg, og at han var det da han ble lagt inn og at han er det fremdeles. Han mener derfor at han vil bli fanget i et garn dersom han skriver seg ut. Han stiller som det absolutte vilkår for utskrivning at hun blir innlagt på tvangsparagraf. Hun er nemlig alvorlig sinnssyk, har vært det gjennom hele tiden han har kjent henne, hvor hun har demonstrert med sine sinnssyke handlinger. I denne forbindelsen snakker Juklerød om at han er kommet i samme situasjon som en skyvemølle, han har spilt mye møllespill, og vet hva det betyr når det blir skyvemølle mot ham.

Han fører en relativt rolig form under samtalen i dag, og etter at vi har snakket sammen i ca. 3 kvarter i avd. G II, foreslår jeg for ham at han kommer ned på kontoret og at vi snakker videre sammen der. Vi har så en samtale sammen på over 1 time.

Under denne samtalen kommer han først inn på hvordan situasjonen er, såvel for meg som for myndighetene, inkludert statsministeren. Det er tydelig at det er store ulovligheter som har vært begått opp gjennom årene tilbake helt fra 1962, da den skolekrets han tilhører ble vedtatt nedlagt 2.11.1962. Imidlertid dreier lovbruddet seg her helt tilbake til et rundskriv sendt ut i 1957. Dette rundskriv skriver seg igjen tilbake til Gerhardsens regjering. Han har gjennomskuet myndighetenes ulovligheter, og er nå klar over at det vil bli riksrett reist mot regjeringen. Det vil ikke minst bli reist riksrett mot den nåværende regjering, statsministeren. Det har seg slik at Juklerød selv tre ganger har klaget til statsministere ... og eller har så sendt det videre til departemeneter i tur og orden, men denne gang sitter han på klagen, for om mulig å unngå riksrett. Imidlertid arbeider tiden mot statsministeren, slik at han er på forhånd dømt til å måtte falle, likesom den ansvarlige overlege her ved sykehuset må det. Der er en rekke ulovligheter begått fra myndighetenes side. Først og fremst dreier det seg om ulovlighet med hensyn til loven om skolenedleggelsene, on ned-leggelsen av skolen i Holtan skolekrets. De ansvarlige for denne siste begivenhet er statsråd Birger Bergersen og den daværende skoledirektør i Telemark, Hans Østvold, som senere ble statssekretær. Disse utarbeidet listige planer for å nedlegge skolekretsen, og lykkedes til slutt i sine ulovligheter. Derfor må han gjennom en riksrettssak, som må bli fremmet av Odelstinget. Denne kommer neppe til utvikling før statsministeren har ferdigbehandlet pasientens klage for 3. gang. Hvis han imidlertid unnlater å fremme denne saken, vil Nordli bli hjemfallen til straffesak og fengsel i inntil 5 år for å ha unnlatt å fremme klagene og saken. I virkeligheten sitter Nordli like fast som jeg gjør i denne saken. Så snart den bringes fast frem for riksrett, faller Nordli. Det vil også bli alvorlige saker mot andre statsministre som har vært ansvarlig i den tid disse saker har pågått. Dette gjelder tidligere statsminister Lars Korvald, og det gjelder tidligere statsminister Trygve Bratteli som angivelig har revet hele saken i stykker i 3 biter i sin tid, det gjelder hele skolesaken, og bare fremmet pasientens skilsmissesak, mens han f.eks. gjemte hele frihetsberøvelsessaken under bordet. Der er mange medansvarlige i denne saken, først og fremst politikere, statsråder i sosialdepartementet og justisdepartementet og stortingsmenn. En annen ansvarlig i denne sak, er undertegnede, som har vært med på en ulovlig frihetsberøvelse av ham, og som derfor vil være hjemfallen for 10 års fengselsstraff for ulovlig frihetsberøvelse.

Pasienten mener tydeligvis at myndighetene har brukt pasientens tidligere kone, den sinnssyke, for å skjule sine forbrytelser. Takket være hennes uttalelser om pasienten, har det da lykkes dem å få ham frihetsberøvet og innlagt i psykiatrisk sykehus, noe som har forhindret ham i å få fremmet saken på en adekvat måte. Når han stadig omtaler sin kone som sjefshore, og det mener han han gjør med rette, skyldes dette at hun hele tiden har nektet å ville ha barn med pasienten. Hun er dermed en hore, og har vært det bestandig, så lenge han har kjent henne. Han innrømmer imidlertid at han har hatt seksuelt samvær med henne, og han kan ikke utelukke at det er han som kan være far til datteren, selv om de hadde avbrutt samleie. Imidlertid har han tydeligvis ikke bevis for at hun har vært sammen med andre, men det mener han må være rimelig å tro, så mye som han har vært borte hjemmefra, i arbeid og anlegg etc. Han opplever dette at han har mistet sin datter som et vesentlig traume som har rammet ham. Han mistet henne da hun var 6 ½ år. Nå er hun visstnok 15 år, og han vil naturligvis forferdelig gjerne se henne igjen og være far for henne på vanlig vis, men det anser han som umulig i den nåværende fasen, fordi han simpelthen ikke kan la seg utskrive fra sykehuset på grunn av at han da umiddelbart vil bli tvangsinnlagt via sin tidligere hustru. Jeg spør ham om han ikke kan få kontakt med datteren for eks. gjennom sine slektninger i Drangedal, men han avviser dette totalt. Han er oppdratt til å greie seg selv hele livet igjennom, og det vil han nå også. Han vil ikke ha hjelp av noen slektninger.

Når det gjelder hans skriverier, bl.a. skriveriene til kona som sjefshore, finner han ikke noe galt i dem. Han mener absolutt ikke at disse skriveriene skulle tyde på noen sinnssykdom. Tvert i mot prøver han med skriveriene å sjokkere menneskene med virkeligheten. Det er nemlig slik at de fleste mennesker befinner seg langt ute i periferiens verden, og ikke holder seg til det konkrete. Dette gjelder ikke minst psykiaterne. De har i virkeligheten ingen greie på hverken sinnslidelser eller sjelen, fordi dette er abstrakte begreper som enhver annen har like mye greie på som dem. Han mener forøvrig psykiaterne er noen av de mest skadelige mennesker som finnes. De er de farligste undertrykkerne i samfunnet, og bruker forsøksdyr i en vitenskap som ikke finnes. Da kan man tale om galskap. Han mener at de ansatte er vel så sinnssyke som pasientene. I hvert fall er det slik her at mange personer, ikke minst blant legene og psykologene, har en høyere sinnssykdomsgrad enn pasientene har. I virkeligheten er et psykiatrisk sykehus en avfallsplass, og såvell pleiere som leger og andre medarbeidere er skadelige for samfunnet. I virkeligheten har han her kunnet påvise akkurat det samme som han påviste i skolesaken, og det er nettopp dette som gjør ham så farlig. Samfunnet er nemlig korrupt. Selv sitter han aldeles trygt, fordi han holder seg til sannheten. Han vil sjokkere menneskene med virkeligheten gjennom sine skriverier. Det er hans forkynnelse. Han vil være her inntil seieren er vunnet. Han vil kjempe for sin sak. Han har mot seg de fremste eksperter, fra statsminister Einar Gerhardsen og statsminister Nordli via Bratteli, Bergersen etc., og til meg som han tydeligvis også regner som en viss ekspert på mitt område. I denne kampen mot ekspertene vil han seire. Sannheten og virkeligheten lar seg nemlig ikke beseires. Er man i sannheten, kan man ikke angripes. Seiren ligger i fakta. Samfunnet i dag er korrupt. Han tar konsekvensen av dette. En slik konsekvens er bl.a. at han ikke vil engasjere noen advokat i sin sak. Det finnes nemlig i dag ikke noen advokat som ikke lar seg kjøpe. Dette gjelder særlig når de saker det gjelder ligger på toppen. Da lar alle seg kjøpe.

Men når han så har sagt dette om samfunnet som er korrupt, kommer han tilbake til at samfunnet det består jo av mennesker og enkeltmennesker, og det er nettopp fordi enkeltmennesker er korrupte at samfunnet er korrupt. Han sikter da bl.a. til slike personer som vi som arbeider i det psykiatriske sykehus, politikerne etc.

Avslutningsvis kommer han atter tilbake til de komparentopplysninger som hans tidligere kone har gitt. Jeg forteller ham at disse opplysninger ligger nokså langt tilbake i tiden, helt fra hans første innleggelse i 1971. Han mener da at det ikke behøver å være underlagt min taushetsplikt idet det ikke var jeg som var overlege her den gangen, men Ødegård. Det er tydelig at Ødegård også hører til de korrupte, og til forbryterne. Han mener hans forbrytelser er like alvorlige som mine, og derfor tør Ødegård heller ikke se på ham når han går forbi ham. Han har nemlig så dårlig samvittighet.

Det er tydelig at pasienten fortsatt er like fiksert i det vi har oppfattet som hans patologi som tidligere. Det er imidlertid et noe mindre emosjonelt engasjement i fremstillingen nå enn det ofte har vært, og det virker som han kan snakke forholdsvis rolig omkring sakene selv om han nok spenner seg ganske kraftig når han kommer inn på særområdene, spesielt datteren og tidligere kone. Han er svært opptatt av at han ikke har status som pasient her, og at ikke jeg oppfatter ham som en pasient. Det er han nemlig ikke.

1.4.1980 (Retterstøl / alh)

Som nevnt i forrige notat, vil ikke Juklerød godta at noen opplysninger skal holdes tilbake fra hans innsyn. Dette gjelder opplysningene fra hans hustru ved første innleggelse. Det er i dag kommet fotokopi av brev fra Vera Grønlund i Landsforeningen We shall overcome, der hun fremholder at det ikke godtaes at «visse komparentopplysninger» skal holdes tilbake. Hun skriver at opplysningene fra Juklerøds tidligere ektefelle kan være oppspinn. Han hevder at hans tidligere ektefelle er sinnssyk og har foretatt sinnssyke handlinger. Han vil derfor konfronteres med Dagmar Juklerød på Gaustad sykehus og i vitners nærvær skal hun forsvare seg mot hans anklager. «Følgelig vil vi ha hele journalen», skriver Vera Grønlund. Skrivet er datert 31. mars 1980.

BETINGELSENE SOM MÅ INNFRIS FOR AT JEG, ARNOLD JUKLERØD, KAN REISE FRA GAUSTAD SINNSSYKE ASYL:

1) Dagmar Haugholt, (Juklerød) adr. 3764 Farsjø, - må innlegges i Gaustad sinnssyke Asyl - i h.t. § 5 i lov om psykisk helsevern.

(Myndighetene er vel vitende om at lovens betingelser er til stede for å tvangsinnlegge Dagmar Haugholt i sinnssykeasyl).

2) «Yppersteprestene» i Gaustad sinnssyke Asyl: Nils Adolf Retterstøl og Bård Brekke - må overlevere meg, Arnold Juklerød, en skriftlig erklæring på at Dagmar Haugholt må fastholdes i sinnssykeasylet.

3) Foreldremyndigheten til Eva (Juklerød?) - f. 19. august 1965 - må rettslig tas fra Dagmar Haugholt og gis rettslig tilbake til meg, Arnold Juklerød, før jeg forlater Gaustad sinnssyke Asyl.

4) Min selvskrevne erklæring, som viser en «riktig» utskrivning fra Gaustad sinnssyke Asyl, - og som er undertegnet av «sjelslegene» Torbjørn Ernst Kristoffersen, Rolf Hessø og Sigmundur Sigfusson, - må også undertegnes av Gaustads «Yppersteprester»: Nils Adolf Retterstøl, Bård Brekke, Steinar Lorentzen og Gaustads permiterte «Sjef-psykolog»: Paul Brudal ---.

5) Når betingelsene 1-2-3 og 4 er innfridd - må Kragerø politimester sørge for at jeg blir levert «pent» tilbake - og satt på det mitt sted Åsen i Sannidal hvor han ulovlig arresterte meg den 8. mars 1974, utelukkende på grunn av «Sjef-psykolog» Paul Brudals Ulogiske og sinnssyke «opplevelser».

Det burde være unødvendig å minne om at jeg, Arnold Jukleød, står på - og kjemper ut fra - sannhetens og virkelighetens urokkelige grunn, og at jeg kommer til å kjempe inntil de ovennevnte betingelser er innfridd ---, Koste hva det koste vil: Jeg, Arnold Juklerød, forråder ikke mitt barn, og jeg er innforstått med - og forberedt på - å bli «likvidert» og miste mitt liv på jorden i kampen for min Eva ---.

Den sinnssyke horen Dagmar Haugholt har alltid villet hore, men hun har aldri villet ha barn sammen med meg, som hun giftet seg med. I sin sinnssyke kamp for ikke å få barn har hun truet med å drepe meg ---.

Dere «store» sinnssyke åndskjemper - og myndigheter - må selv vurdere og ta stilling til om mine beskjedne og rettferdige betingelser skal innfris eller om kampen skal fortsette inntil alle dere «store» sinnssyke åndskjemper er aldeles avslørt og knust av sannhet og virkelighet. Det siste vil - uten tvil - være til det beste for hele menneskeheten ---.

Dere kan «likvidere» og stoppe Arnold Juklerød, men dere kan ikke hverken «likvidere» eller stoppe sannheten og virkeligheten i denne alvorlige sak. Uansett om Arnold Juklerød lever eller dør: Holtanesaken RULLER VIDERE ---.

Når det gjelder min selvskrevne og «riktige» utskrivnings-erklæring, som jeg vil ha styrket med fire underskrifter fra «psykiatriske Yppersteprester» -, så kan jeg her opplyse at: Denne erklæring - eller dette «våpen» - vil jeg legge i mitt «telt» for å ha det klart til «bruk» hvis jeg igjen blir angrepet av sinnssyke «sjelsleger» og «psykiatriske SLANGER». Forøvrig akter jeg ikke disse sinnssyke underskriftene verd fem øre ---. Jeg, Arnold Juklerød, kommer aldri til å «bruke» denne erklæring (våpen) til å gravse til meg en erstatningssum på ca. 1,5 million kroner.

De norske lovløse forbrytermyndigheter - sammen med Gaustad-Banden - har i sin kamp mot lille meg begått forbrytelser som representerer ti-årige fengsel-straffer. Og med alle sine djevelske forbrytelser har disse djevelske forbryterene - i høyeste grad - xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx ----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------.

Arnold Juklerød

Dagbladet har viet stor oppmerksomhet til denne sak. I utgaven for 16. april 1980 er det et langt oppsett på side 15 v/journalist Bryne. Her foreligger bl.a. den uetterrettlighet at pas. i 6 år har vært tvangsinnlagt ved Gaustad sykehus, noe journalisten burde være klar over ikke er tilfelle, idet pasienten selv, hvilket tidligere er referert i samme avis, har meddelt at han har vært holdt frivillig i sykehuset de senere år. Det er helt klart på det rene at pas. allerede på et tidlig tidspunkt under sitt opphold ble tilbudt frivillig opphold, og at sykehuset har betraktet ham som en pas. som er her etter eget ønske, og som derfor har kunnet forlange seg utskrevet på ethvert tidspunkt han måtte ønske det under hans opphold. Det artiklen særlig konsentrerer seg om, er utlevering av journalopplysninger.

Når det gjelder innsynet i journalen, frNår det gjelder innsynet i journalen, fremstilles det som man fra sykehusets side har søkt Sosialdeptets hjelp til å finne muligheter til ikke å la pas. få se journalen, og det fremstilles som det i to omganger skal være gitt beskjed fra Deptet til sykehuset om at det ikke er noen vei utenom. Dette er i strid med virkeligheten, idet man fra sykehusets side har søkt rettledning i Deptet, og mottatt Deptets vurderinger og ingen påbud. Det refereres også i artiklen opplysninger fra Vera Grønlund av 11.02. hvor hun leverer en sterk kritikk av navngitt person, som hun mener seg å kunne være dommer over med hensyn til dennes anvendelse av arbeidstiden. Den kritiserte person har intet kjennskap til Vera Grønlund, som må formodes å ha avgitt sine injurierende opplysninger ut fra manglende forutsetninger. At slike opplysninger kolporteres videre i dagspressen, må man anse å være i strid med vanlige etiske retningslinjer og sannsynligvis også landets lovgivning.

Fra sykehusets side må man til denne artikkel i journalen gi følgende kommentarer:

1) Det medfører ikke riktighet at pasienten har vært tvangsinnlagt i sykehuset i 6 år. Han har i den alt vesentlige del av denne tid vært betraktet som frivillig pasient, som har kunnet skrive seg ut i hvilket øyeblikk han kan ha måttet ønske det i denne tiden. Han har imidlertid selv nektet å ville skrive seg ut, og han har således oppholdt seg i sykehuset etter eget ønske og krav.

2) Sykehuset har konsultert Helsedir. som sin overordnede myndighet, for å få veiledning i hvordan journalinnsyn skal praktiseres. Bestemmelsene omkring dette er av relativt ny dato, og har ikke vært prøvet med hensyn til psykiatriske pasienter. Pas. har på grunnlag av Helsedirektoratets veiledning, fått tilbud om fullt innsyn i journalen. Dette er blitt gjort helt klart for ham i to lengre samtaler, med ass. overlege Bård Brekke 26.03.90 og med undertegnede 31.03.80. Pas. har imidlertid sagt seg helt uinteressert i å motta dette tilbudet, fordi sykehuset har vært av den oppfatning på grunnlag av Deptets veiledning, at det ikke kan utleveres til ham de opplysninger hans hustru under taushetsplikt har meddelt sykehuset. Deptet ga i sin veiledning klart uttrykk for at sykehuset generelt ikke har abledning til å overtre taushetsplikt overfor opplysninger gitt av «3. person». Pas. er av den overbevisning at hans hustru er sinnssyk, alvorlig sinnslidende, og forlanger at man fra sykehusets side skal erklære henne sinnssyk og tvangsinnlegge henne i sykehuset før han utskrives. Pas. har anket til Deptet sykehusets vedtak om at han skal få fullt innsyn i sin journal unntatt de komparentopplysninger som er meddelt av hans tidligere hustru.

3) Av artiklen kan det synes som det er disse opplysninger som ble gitt av hans hustru i 1971, som danner utgangspunktet for hans innleggelse. Det er helt klart at disse opplysninger som ble gitt av hans tidligere hustru i 1971, ikke danner utgangspunktet for hans innleggelse, hverken i 1971 eller i 1974. Den første innleggelse ble begjært av sønnen, den siste av politimesteren i Kragerø.

4) Sykehuset mener å ha handlet etter de retningslinjer Deptet har trukket opp, og i forbindelse med at saken behandles i Deptet som anke, anser man saken fra sykehusets side under fortsatt behandling.

5) Man er overrasket over at en dagsavis fremlegger en sak utelukkende på grunnlag av informasjoner fra en side, og hvor det gjelder en pasient med en alvorlig sinnslidelse i et sykehus, og også uten innhenting av synspunkter fra sykehusets side.

6) Det sier seg selv at sykehuset ikke kan oppta avispolemikk omkring en enkelt pasient, som det har taushetsplikt overfor. Man er forbauset over at ikke mer varsomhet er utvist på et så følsomt område som ikke bare berører den enkelte pasient, men også hans nærmeste familie og det sykehus han er behandlet ved.

Siden høyesterettsdommen oktober 1977 om pasientens rett til innsyn i egen journal har man ved de psykiatriske sykehusene vært i atskillig uklarhet om hvordan dette skulle praktiseres, og konsekvensene i de enkelte tilfelle. Deptet har arrangert Spåtind-møter til drøftelse av bl.a. disse forhold, og har gitt retningslinjer om dokument-innsyn i Veiledningen til forskrifter av 22. des. 1978 om psykisk helsevern uten sen sykes samtykke, men vi psykiatere har likevel følt oss usikre og fremmede overfor den formaljuridiske tenkemåte vi her står overfor. Her ved Gaustad sykehus har vi nå gjennom Juklerøds innsynsrett-sak vunnet en del erfaring og lærdom, bl.a. fra Deptets skriv i saken. Disse har riktignok på oss virket juridisk omstendelige, generelle og abstrakte, og lite givende for vårt konkrete tilfelle. Det kan imidlertid være verdifullt at vi er blitt tvunget til å tenke grundigere gjennom de juridiske forhold.

De grunnleggende lovbestemmelser om unntak fra innsynsrett finnes i forvaltningslovens § 19, der det bl.a. heter:

«En part har ikke rett til å gjøre seg kjent med et dokument for så vidt dette inneholder opplysninger om:

c) noe som det av hensyn til hans helse, eller hans forhold til personer som står ham nær, må anses utilrådelig at han får kjennskap til.

- Dokument som parten ikke får gjøre seg kjent med etter første ledd bokstav c), skal på anmodning gjøres kjent for en representant for parten når ikke særlige grunner taler imot det».

I Deptets skriv av 4. mars 1980 drøftes de to unntak-vilkår som er angitt under bokstav c), og til slutt nevnes også et tredje unntak-vilkår: Taushetsplikt av hensyn til tredjemann, som kan være aktuelt for komparent-opplysninger. I samme skriv drøftes også forhold med partsrepresentanter.

En viktig forhold som vil gå frem av deptets skriv av 4. mars 1980, første avsnitt, er dette at sykehusets overlege selv må avgjøre hvilke deler av sykejournalen han vil unnta fra pasient-innsynsrett, - han kan ikke overlate dette til deptet, fordi deptet skal være anke-instans.

Deptet kan bare gi generell rettledning om de juridiske forhold. Vi må oppfatte dette slik at deptet da ikke kan gi oss spesiell rettleiing om hvordan de juridiske regler skal anvendes i en konkret sak. Det er vel dette vi først og fremst har savnet far deptets side i Juklerød-saken. Vi har i denne sammenheng vært inne på om vi ved sykehuset burde ha en egen juridisk konsulent, som kunne hjelpe oss med å forstå og anvende deptets generelle juridiske utlegninger på de konkrete tilfelle, bl.a. i Juklerød-saken.

Vi har drøftet anvendelsen av de juridiske regler på den konkrete Juklerød-saken med kontrollkommisjonens formann, som nærliggende kunne være, men så vidt vi forstår er kontrollkommisjonens formann ikke innstilt på å være vår juridiske konsulent i slike saker. Kontrollkommisjonens stilling i slike saker er for øvrig noe uklar. Kanskje burde egentlig kontrollkommisjonen være første anke-instans for overlege-avgjørelser, og deptet komme som annen anke-instand? Når deptet behandler ankesak, bør ikke da deptet i alle fall forelegge ankesaken for kontrollkommisjonen til uttalelse?

Det kan mer allment pekes på at både kontrollkommisjonen og deptet har en noe uklar dobbeltinnstilling i forhold til overlegens juridiske avgjørelse idet begge er ankeinstans, og begge samtidig har juridiske rettleiingsfunksjoner. Når det gjelder deptets forhold til Gaustads overleger, kommer ytterligere det moment til at deptet er sykehusstyre for Gaustad.

Når overlegen skal ta avgjørelse i spørsmål om unntak fra innsynsrett i sykejournal, har han altså reglene i forvaltningslovens § 19 å holde seg til, og i Juklerød-saken videre deptets generelle rettleiing i skrivet av 4. mars 1980, der det pekes på bl.a. at det tredje unntaksvilkår som ikke er angitt i forvaltningslovens § 19, bokstav c).

Det er her åpenbart viktig hvilken begrunnelse overlegen gir for å unnta noen del av sykejournalen fra innsynsrett. Hvis det begrunnes ut fra § 19, bokstav c) første ledd, - hensynet til pasientens helse, - skal partsrepresentant ha innsyn også i de deler av sykejournalen som pasienten ikke får innsyn i. Hvis unntak fra innsynsrett begrunnes ut fra § 19 bokstav c), annet ledd, - hensyn til pasientens forhold til personer som står ham nær, - skal partsrepresentant ikke ha innsyn. Og hvis unntak begrunnes ut fra det tredje unntaksvilkår, - taushetsplikt overfor tredjemann, - skal partsrepresentant heller ikke ha innsyn.

I Juklerødsaken er det først nå i april 1980, at disse juridiske forhold begynner å bli så noenlunde klare for oss psykiatere og ikke-jurister på Gaustad. Men fremleis synes oss atskillig uklart. Juklerøds innsynsrettsak byr på nokså spesielle forhold.

Det er riktignok så at vi selv, i våre skriv til deptet i saken, kanskje ikke i tilstrekkelig grad har fremhevet hvordan de spesielle forhold volder vansker i anvendelsen av de juridiske regler, og at det er disse vansker vi trenger juridisk bistand med.

Det sentrale spesielle forhold med Juklerød er hans spesielle sinnslidelse - en kverulant-paranoia av åpenbart psykotisk grad, jmfr. helsedirektørens Veiledning for bruk av den psykiatriske diagnoseliste av 1. jan. 1979, veiledningens side 14, om at sinnslidelser, også psykoser, kan være av psykotisk eller ikke-psykotisk grad, og Juklerøds kverulant-paranoia er av helt tradisjonell utforming, som et lærebokkasus, - men arter seg nå 10 - 12 år etter Holtan-saken sværere og grovere enn hos de fleste kverulant-paranoia-kasus. De siste 6 år, siden innleggelsen 1974, - mens han har hatt formell frivillig status, og kunnet reise når han ville, - har Juklerød her på Gaustad ført en stadig mer innbitt og aggressiv kveruleringskamp mot først og fremst overlegen og andre overordnede leger og psykologer. Det er umiddelbart innlysende at for ham vil sykejournalen kunne føre til ytterligere forverrelse av hans kverulantparanoia. Ut fra dette kunne overlegen nekte ham enhver befatning med og beskjeftigelse med sykejournalen, med begrunnelse i forvaltningslovens § 19, bokstav c), første ledd: Hensyn til hans helse, for å unngå ytterligere forverrelse av hans sykdom.

Men som før nevnt i mitt journalnotat av 26.3. 1980, annet avsnitt, vil vi neppe få juridisk medhold i dette. Når Juklerøds kverulant-paranoia blir verre, og han med sykejournalen som ammunisjon vil føre en enda mer aggressiv kverulantkamp mot oss leger, vil dette unektelig kunne volde oss leger mer bry og ubehag og vansker, - og jurister vil derfor trolig tenke seg at overlegens nektelse av journalinnsyn ikke vil være av hensyn til pasientens helse, men for å beskytte seg selv og sykehuset mot ubehag og bry.

Dette er spesielle forhold i Juklerød-saken, som gjør det vanskelig å anvende de juridiske regler om dokumentinnsyn, og særlig unntaksvilkårene i forvaltningslovens § 19, bokstav c), første ledd. Hertil kommer at når unntak fra innsynsrett slik begrunnes med hensynet til pasientens helse, skal partsrepresentant etter loven ha rett til innsyn i alt som unntas for pasienten.

Dette betyr vel at deptet i Juklerød-saken vil legge liten vekt på den oppfatning hos overlegen at journalinnsyn for Juklerød vil være til skade for hans helse, ved forverrelse av hans kverulant-paranoia.

Ut fra bl.a. spesielle forhold og juridiske vansker i Juklerød-saken ble overlegeavgjørelsen den at hustruens komparentopplysninger fra 1971 ble unntatt fra dokumentinnsyn, - både for pasient og partsrepresentant, - med begrunnelse i det tredje unntaksvilkår om hensynet til taushetsplikt overfor tredjemann. Resten av journalen skulle pasienten få innsyn i, - selv om vi nok vil tro at hele journalen burde unntas fra innsyn ut fra helsehensyn (§ 19, bokstav c), første ledd), - og dette skulle skje etter reglene og retningslinjene om dokumentinnsyn i deptets veiledning til forskriftene av 22. des. 1978, med bl.a. muntlig fremlegging for pasienten.

Så skjedde da det at Juklerød som den helt typiske kverulant-paranoia-pasient han er, nektet å overhode høre om eller se på journalen så lenge hustruens komparentopplysninger fra 1971 ikke var med. Dette bekreftet for så vidt hva jeg hadde ant, at Juklerød er mer oppsatt på selve det å kverulere enn å få lese journalen, - og det at komparentopplysningene ble holdt unna, gav ham tilstrekkelig av det grunnlag for å kverulere som han var ute etter.

Juklerøds kverulering om dette er nå i gang, for så vidt som han har anket overlegeavgjørelsen om å unnta komparentopplysningene inn til deptet. Deptets ankeavgjørelse vil formentlig foreligge med det første. Går den Juklerød imot, vil han overhodet ikke være interessert i journalen, men bare i å kverulere deptets ankeavgjørelse inn for domstol, - eller kanskje bare i å lage plakater om deptets storforbrytelser til sin plakat-stand.

En kverulant-paranoia-pasients psykologiske mekanismer kan være vanskelige å trenge inn i og forstå, også for oss psykiatere som har erfaring med flere av dem, - og er vel enda verre å forstå for jurister.

12.6.1980 (Retterstøl / alh)

Pasientens tilstand er uforandret. Han er fortsatt intenst opptatt av å forfølge sin sak, og i første omgang få innsyn i sin journal. Sykehuset har nå fått retningslinjer fra departementet for hvordan man skal forholde seg med hensyn til utlevere. Fotokopi av departementets retningslinjer hitsettes i journalen i form av fotokopi av departementets skriv av 22. mai 1980. På grunnlag av dette skriv går en ved sykehuset ut fra at journalen i sin helhet som fotokopi, med fradrag av hustruens komparentopplysninger i 1971, bør oversendes til pasienten selv.

I skriv av 4. juni 1980, som også hitsettes som del av journalen, til Juklerød, har vi bedt ham meddele om han ønsker journalen utlevert i forbindelse med samtale med ass. overlege Brekke og / eller meg, eller om han ønsker journalen oversendt direkte.

Vi har nå mottatt gjenpart av skriv fra Juklerød datert 5. juni 1980 til Sosialdepartementet. Også dette skriv hitsettes i journalen i fotokopis form. Likeledes har en i dag mottatt skriv fra Vera Grønlund, datert 11. juni 1980, der hun ber om at sykehuset respekterer Juklerøds uttrykkelige ønske i denne saken om at hun blir tilsendt journalkopien rekommandert. Sykehuset mener derfor det vil være riktig å henholde seg til Helsedirektoratets retningslinjer i dets skriv av 22. mai.

14.6.80 (Brekke /alh)

Juklerød har bestemt seg for å ta imot journalkopi uten hustruens komparentopplysninger fra 1971.

Juklerød har stadig oftere vært borte fra avdelingen om kvelden og til dels om nettene. I vinter en gang fikk han påtale av avdelingssykepleier fordi han kom hjem til avdelingen langt på natt uten å ha sagt fra på forhånd. Etter dette har Juklerød meget omhyggelig gitt beskjed når han skulle være borte, gjerne i form av små lapper skrevet i en ironisk tone. Til 17. mai var han borte èn eller to netter, og han skrev da beskjed om at han reiste bort til Eidsvold, uten at han dog skulle holde 17. mai-tale ved Eidsvoldsbygningen.

Som før nevnt holder han sitt værelse i avd. G2 i nydelig stand. Juklerød spiser for seg selv, - har eget kjøleskap på rommet, - har demonstrativt intet med medpasienter å gjøre og minst mulig med personalet, - går sin vei tidlig om morgenen, og kommer tilbake om ettermiddagen eller kvelden. Blir låst ut av avdelingen og inn igjen av personale som etterhvert er vant med at Juklerød kommer og går som han vil. Dagen tilbringer han som før nevnt for det meste i hallen foran kantinen med sine plakater, som han tar med seg når han går.

Det synes meg i og for seg underlig at Juklerød, med sin aktivt propaganderende kverulant-paranoia, ikke har vervet mer proselytter gjennom årene her siden 1974. Det var en episode her visstnok 1975 eller 1976 med noen psykologistudenter som skrev under på et Juklerødsk kampskrift. Blant pasientene har vi siste halvåret hatt spontane aksjoner mot Juklerød, med resolusjoner og underskrifter som krevet Juklerød og hans plakater fjernet fra hallen foran kantinen. Når Juklerød har vervet proselytter, har dette vært journalister, i 1978 Bjørn Gunnar Olsen, og i 1979-80 Arvid Bryne i Dagbladet, altså folk utenfra, som ikke er inne i forholdene på sykehuset og heller ikke kjenner pasientens sykehistorie. Det kan vel tenkes at Juklerød utadvendte aktivitet siste halvår har sammenheng med at han har vervet flere proselytter utenom Gaustad, i Oslos anti-psykiatri-miljø, der han som nevnt nå visstnok er blitt en kjent figur. Ifølge lærebøkene skal det jo være karakteristisk for de mest steniske paranoia-pasienter at de verver proselytter og danner «menighet».

Blant det mer erfarne stabspersonale som har hatt behandlingskontakt med Juklerød gjennom årene, - psykiatere, psykologer, sykepleiere, sosionomer, - har det aldri vært noen som helst dissens i oppfatningen av ham diagnostisk, som åpenbart psykotisk med en reaktiv psykose av paranoisk natur. Dette til tross for at vi innen stabspersonalet har hatt høyst forskjellige skoleretninger representert, også mange «progressive» psykoterapi- og samfunnspsykiatri-orienterte i opposisjon mot mer tradisjonell psykiatri.

14.6.1980 (Retterstøl / alh)

Denne pasient var ved sin innleggelse klart psykotisk, har vært det under hele sitt opphold og er det fremdeles. Om dette har det ikke hersket noen tvil blant de mange leger og psykologer ved sykehust som har hatt med ham å gjøre. Den diagnose han fikk ved innleggelsen, er ytterligere blitt bekreftet under oppholdet. Når han under sitt siste opphold ble tilbudt utskrivning allerede 25.4.1974, avslo han dette med den begrunnelse at han ikke lot seg utskrive fra sykehuset før hans tidligere hustru, som han omtaler som sjefshoren i Kragerø, ble tvangsinnlagt i Gaustad sykehus i henhold til § 5 i Lov om psykisk helsevern. Fra denne dato har pasienten befunnet seg på sykehuset etter eget forlangende og krav. Fra sykehusets side er han gjort uttrykkelig oppmerksom på at vi naturligvis ingen hjemmel har for å tvangsinnlegge hans tidligere hustru i vårt sykehus. Vi har heller ingen mulighet til å utferdige noen erklæring om at han ikke har vært eller er alvorlig sinnslidende, ettersom han var oppfattet som lidende av en alvorlig sinnslidelse ved innleggelsen, har vært det under hele oppholdet og fortsatt er oppfattet som lidende av en slik sinnslidelse. Med den innstilling han allerede på et meget tidlig tidspunkt utviklet til sykehuset og senere har videreutviklet, har man fra sykehusets side ment det kunne være like formålstjenlig for ham å være utenom institusjonen.

Når han så intenst og innett har motsatt seg utskrivning, har en sett dette som et uttrykk for den svære patologi som her utvilsomt ligger bak - og ikke med makt bragt ham ut av sykehuset. Man har søkt å gi ham den beskyttelse et sykehusopphold tross alt kan være for en pasient i hans ulykkelige livssituasjon og med hans urokkelig fikserte forestillinger.

Man har til enhver tid - gjentatt og understreket - presisert for ham at han kan utskrives fra sykehuset det øyeblikk han ønsker. Han har imidlertid forlangt å få være her, og i betraktning av den svære patologi som her er til stede, har vi ikke motsatt oss dette krav. Med hensyn til utlevering av journalkopi til pasient eller fullmektig, har en i denne sak søkt veiledning i Departementet. I henhold til Departementets veiledning i skriv av 22. mai 1980 oversendes kopi av sykjournalen til pasienten.

På min morgenvisitt i G2 ca. kl. 7.45 kom Juklerød ut fra sitt rom og snakket til meg, tydelig opphisset og sint. Snakket i et kjør 10 - 15 min., monolog, - jeg fikk bare inn et enkelt spørsmål: Om han hadde klart å lese gjennom hele sin journal, - noe han bekreftet. Han karakteriserte både meg personlig og alle psykiatere og hele psykiatrien med sine kjente skjellsord, og kom med sine vanlige trusler om hvordan han nå skulle avsløre oss og hele vår grove humbug. Syntes å være i sterk affekt, så han hadde en viss møye med å beherske seg og holde seg på det verbale plan. Jeg hadde faktisk en følelse som jeg aldri har hatt før overfor Juklerød, at han var like på nippet til å bli pågående, og kunne være farlig. Han avsluttet med på sin sarkastiske måte å be meg å gå rett ned på kontoret og lage nytt journalnotat om at lesingen av journalen hadde gjort Juklerød mye værre, - hvilket jeg herved gjør.

22/8.80 G2 dr.Brekke

Sommeren igjennom har vi merket lite til Juklerød. Han har vært en del borte fra sykehuset, og vi har da kunnet savne ham og hans plakater i hallen i Velferdsbygget. Avd.pleier G2 har mottatt en del maskinskrevne beskjeder, om at han skal være borte noen dager, med opplysninger om hvor han skal hen, og ellers kommentarer i Juklerøds kjente stil. Det foreligger slike beskjeder, kortere eller lengre utformet, fra 3/5, 16/5, 24/5, 27/6, 10/7, 17/7, 25/7 og 21/8. Hans beskjed av 17/7 er vedlagt et «leserbrev» av 27/6, som Juklerød nok har konsipert selv, men det er undertegnet av en Øystein Plesner, og det kom angiv. inn i VARDEN 7/7. Det står slått opp på søyle i Velferdsbygget. Fra dette «leserbrevet» kan siteres noen avsnitt.

Citat:

Juklerød har mange dokumenter som taler til hans fordel, og har i mange år forsøkt å få saken frem i offentlighetens lys til full granskning. Han har gjort flere henvendelser til kontrollkommisjonene og andre instanser, uten at noen av disse har vært villige til å sette seg inn i saken fra hans side. Etterhvert som den ene tragedien avløser den andre når det gjelder behandlingen av psykiatriske pasienter, er det tydelig at kontrollkommisjonene ikke dekker sin opprinnelige funksjon.

D.N.I.K. - Den Norske Internasjonale Kommisjon for Politilover og Sosial Rettferdighet støttet av Scientologikirken, har gjennom lengre tid arbeidet med saken. Arnold Juklerød er fornøyd med de resultater denne kommisjon er i ferd med å oppnå.

I sin beskjed til avdelingen av 25/7 siterer Juklerød en del journalnotat, med påpekning av etter hans mening selvmotsigelser.

Vi har i grunnen ventet på at Juklerød skulle klare å mobilisere flere avisartikler, etter at han fikk sin journal utlevert, idet journalen vel burde være takknemlig objekt for kverulering på løsrevne sitater. Men vi har hittil ikke sett flere avisartikler, bortsett fra det ovenfor siterte «leserbrev» i VARDEN. Men han har nok gjort sine forberedelser, hatt konferanser med journalister m.v., og vært ivrig opptatt i byen i forskjellig slags møter. Dertil synes han å ha hjulpet noen venner med murarbeid, noe han vel skulle være fagmann i.

Hans beskjed til avdelingen av 21. august skal siteres her:

Kl. 10.00 skal jeg i et møte med «Den Norske Internasjonale Kommisjon for Politilover og Sosial Rettferdighet» v/formann Trygve Gangnæs jr. og en journalist. Det er ikke Dagbladets journalist, Arvid Bryne, men han lar kanskje høre fra seg de nærmeste dager? Senere skal jeg oppsøke en «Kurer» i Lakkegata, og deretter tar jeg bussen til «Glomstua» for å gjøre ferdig en terrasse. Jeg tror vi skal klare å få terrassen ferdig på fredag og lørdag, d.v.s. hvis vi får arbeidet disse to dager. Kommer tilbake til «Sellen» min på søndag 24. august 1980.

Ikke noe menneske behøver å engste seg for at jeg ikke kommer tilbake til Galehuset, for jeg måtte jo være «alvorlig sinnssyk» dersom jeg var så ansvarsløs at jeg reiste fra Galehuset så lenge jeg er så formelt alvorlig sinnssyk at lovens betingelser er til stede for å tvangsinnlegge meg i sinnssykehus - - - .

«HOLTANE-SAKEN» RULLER VIDERE, - og vi vil få se hvordan det går.

Gaustad Galehus 21. august 1980

Beste hilsen

Arnold Juklerød.

Juklerød sammen med Vera Grønlund i WE SHALL OVERCOME anket inn for departementet den avgjørelse som ble tatt om at komparent-opplysningene fra 1971 fra hans hustru skulle være unntatt fra hans innsynsrett. Han fikk ikke medhold i departementet, og gikk videre med saken til Sivilombudsmannen. Siste skriv i den saken er fra deptet, datert 20/8, og går ut på at evt. videre prøving av dette spørsmålet må skje ad rettens vei.

Vi har ventet både på avisartikler og på videre kverulering i skriv, - og vi har nå fått skriv datert 19/8 fra Vera Grønlund, der hun krangler på ymse forhold ved den journalen som ble utlevert. Det er å frykte at vi kan få mye tidrøvende arbeid med å svare på slike krangle-skriv.

9.9.80 (Retterstøl / alh)

Fra Vera Grønlund er det innkommet et skriv datert 19. januar 1980, der hun meddeler at hun har gått gjennom Juklerøds journal ganske grundig, og mener å finne motsigelser og store feil. Hun nevner at det ikke står noe om grunnen til tvangsinnleggelsen 22.11.1971, og anfører at det er grunn til å mene at pasientens hustru står bak den første innleggelsen og at sønnen har vært et redskap for henne. Hun mener det måtte ha vært sykehusets plikt å innkalle Dagmar Juklerød til forhør, eventuelt observasjon etter de opplysninger som forefinnes i journalen. Senere er innkommet et skriv fra henne og Juklerød, datert 28. august 1980.

I svar fra sykehuset av 2.9.1980 meddeles det dem at grunnene til innleggelsene uten eget samtykke 27.11.1971 og 10.3.1974 er utførlig omtalt i den sykejournal som pasienten har fått oversendt. Det meddeles at de formelle innleggelsespapirer, - innleggelsesbegjæring og legeopplysninger -, ikke er skrevet av i journalen, idet rutinen ved sykehuset er at slike papirer blir oppbevart i en egen mappe. I skrivet meddeles videre at man til pasientens orientering vedlegger fotokopi av de formelle innleggelsespapirer for begge innleggelser. Skrivet, vedlagt fotokopier av innleggelsesdokumentene for begge innleggelser, oversendes pasienten direkte i rekommandert sending. Man sender samtidig til både kontrollkommisjonen og helsedirektoratet kopi av brev fra Vera Grønlund datert 19.8.1980 og fra Juklerød og Vera Grønlund datert 28.8.1980 samt de oversendte vedlegg.

Så vidt en har forstått ved telefonisk meddelelse fra Justisdepartementet, har de atskillig påtrykk fra en underavdeling av Scientologkirken for å oversende diverse papirer vedrørende pasienten.

Når det gjelder pasienten selv, er han for tiden mye fraværende fra sykehuset, enten hele dagen eller i helgene. Det er derfor ikke sjelden at vestibulen i Velferdsbygget får stå uten hans plakater. Sykehusets bibliotek for pasientene har hengt opp orienteringsplakater vedrørende biblioteket for pasientene, utlånstider og beskjeder til pasientene om hvordan de skal forholde seg i forhold til biblioteket. Dette er naturligvis viktig informasjon for pasientene, som har sin daglige gange i Velferdsbygget. Det har biblioteket kunnet benytte søylene til når pasienten har vært på permisjoner eller ferie. Imidlertid har han blitt svært sint når han har sett at disse søyler har vært brukt av biblioteket, og han har løst problemet ved å henge sine plakater oppå plakatene fra biblioteket. Det ser altså ut til at han anser seg berettiget til å fortrenge sykehusets egen informasjon til pasientene til fordel for de demonstrasjoner som han nå har holdt på med i flere år her. Han har etterhånden gått over i en mer pensjonærpreget rolle her ved sykehuset, idet han liten eller ingen kontakt har med personalet utenom det rent forretningsmessige og ellers går til og fra sitt rom slik han ønsker det, og bare gir beskjed til personalet om at han er bortreist eller ute i byen.

7/10.80 G2 dr.Brekke

Fra Helsedirektoratets kontor for psykiatri har vi fått vite at man der nå arbeider med å besvare en henvendelse fra Sivilombudsmannen i Juklerød-saken. Vi har før oversendt en komplett fotokopi av hele Juklerøds journal til Sosialdeptet / Helsedirektoratet, men den er visstnok forsvunnet i deptets arkiv, slik at vi nå skal oversende en ny komplett fotokopi, der vi også tar med fotokopi av innleggelsespapirene fra begge innleggelser 1971 og 1974.

Situasjonen med Juklerød er i alt vesentlig uforandret, slik den er beskrevet i tidligere jounalnotat fra i år 1980.

En mandag for 4-5 uker siden, da overlege Retterstøl gikk sin ukentlige mandagsvisitt på avdelingen, kl. ca. 1030 på G2, og de ass. overleger Astrup og Brekke fulgte med på visitten, henvendte Juklerød seg for èn gangs skyld til oss, da han møtte oss i trappen G2. Han kom med sine vanlige karakteriseringer av psykiatrien i sin almindelighet og av oss særlige psykiatere i særdeleshet, med sine noe snirklete formuleringer, og var perfid på nivå med sine plakater, - men var ellers helt rolig og ordnet, og virket nå ikke fysisk truende på meg. Han syntes synd på oss, for nå var det like før hele vår humbug skulle avsløres. Like fanatisk i sin tro på seg selv og sine oppfatninger.

Jeg er litt forbauset over at det ikke er blitt mer avis-skriverier om Juklerød etter at han i juni i år fikk utlevert fotokopi av hele journalen bortsett fra hustruens komparent-opplysninger fra 1971. Vi hadde vel ventet oss atskillig skriverier med kverulering omkring løsrevne sitat fra journalen. Men det kan kanskje tenkes at både journalister i avisene, og likeledes jurister, som Juklerød har fått til å lese journalen, har forstått såpass mye av den psykiatri som der kommer fram, at de har funnet kasus Juklerød uegnet til offentlige angrep i avisene på Gaustad sykehus og på psykiatrien.

Juklerød har fortsatt vært mye borte fra sykehuset, også rett som det er flere netter ad gangen. Han har før omhyggelig overholdt reglen om å gi beskjed på avdelingen om slikt. Men siste helg var han borte fra fredag til søndag kveld uten å gi beskjed. Vi er litt spendt på om dette bare var en forglemmelse fra hans side, eller om det skal markere noen slags demonstrasjon.

Han har sine kjente som han besøker, formentlig bl.a. proselytter som tror på den sak han kjemper for. Det kommer stadig telefon til Juklerød på avd. G2 fra forskjellige personer. Bl.a. ringte en dag en svensk dame, rikstlf. fra Sverige, som hadde lest om Juklerød og ville hilse på ham og ønske ham hell og lykke i kampen.

Pasientens tilstand, psykiatrisk sett, er uforandret. Også hans forhold på sykehuset, boligforhold m.v. er som før. Han har sitt værelse på avd. G2, der han innretter seg helt på egen hånd. Det kommer av og til rapporter om at han er kommet hjem nokså sent på natten, uten å ha gitt beskjed på forhånd. Han synes nå nærmest å ha sluttet med å melde fra på forhånd, med ironisk formete skriv, hver gang han ville være sent ute.

Når han ikke er i byen til konferanser eller besøk, holder han som før til med sine plakater i hallen i første etasje i velferdsbygget. Der har han nå satt opp noe nytt, - i glassvinduet i utgangsdøren, - en artikkel om Juklerød fra avisen Dag og Tid. Så Juklerød klarer tydeligvis fortsatt å få journalister her og der til å skrive om ham i aviser. Artikkelen i Dag og Tid inneholder intet vesentlig nytt.

Og så kommer post til Juklerød i konvolutter med trykt navn og adresse på advokaten Bae. For øvrig er det hans fullmektig Vera Grønlund i We shall overcome, som er særlig aktiv på Juklerøds vegne. Foruten henvendelser hit til sykehuset, - se papirene, - får vi gjenparter av skriv som er sendt i korrespondanse om Juklerød. Det foreligger et skriv datert 22. oktober 1980 fra SOg så kommer post til Juklerød i konvolutter med trykt navn og adresse på advokaten Bae. For øvrig er det hans fullmektig Vera Grønlund i We shall overcome, som er særlig aktiv på Juklerøds vegne. Foruten henvendelser hit til sykehuset, - se papirene, - får vi gjenparter av skriv som er sendt i korrespondanse om Juklerød. Det foreligger et skriv datert 22. oktober 1980 fra Sosialdepartementet til stortingets ombudsmann for forvaltningen hvorav går fram at departementet har oversendt Juklerøds journal i sin helhet til ombudsmannen. Det foreligger to skriv fra Vera Grønlund, av henholdsvis 22. oktober og 5. november, til politimesteren i Kragerø, der Vera Grønlund forlanger å få utlevert brev som Juklerød skulle ha skrevet, og som skulle ha vært av truende eller sjikanøst innhold. Et svarskriv fra politimesteren i Kragerø, datert 7.11., til Vera Grønlund, går ut på at Politimesteren ikke har arkivert noen brev fra Juklerød, - at alle brev er oversendt til Gaustad.

I Juklerøds papirer, som er en bunke på snart trolig 1 kg, ligger en god del gamle brev fra Juklerød, men det kan vel tenkes at vi ikke har tatt vare på all den privatkorrespondansen som gjennom årene er blitt sendt oss. Vi har blitt enige om at dersom Vera Grønlund skulle ønske det, kan hun her på sykehuset få lov til å se gjennom hele den digre kilosbunken med papirer, og eventuelt få fotokopier av brev og kort osv. som Juklerød har skrevet, og som vi har fått sendende hit til Gaustad.

Det er ellers påtakelig stille om Juklerødsaken. I Dagbladet der journalist Arvid Bryne sommeren 1980 hadde noen aggressive artikler med svære overskrifter og oppslag om Juklerød, har det siden vært helt stille. Det kan kanskje tenkes at journalist Arvid Bryne, etter å ha fått lese Juklerøds journal, kan ha begynt å forstå noe av hva kverulantparanoia er for slags sinnslidelse.

Som nevnt i mitt notat av 22.8.80 skrev Juklerød en rekke beskjeder til personalet ved avdeling G II. Disse beskjedene ble vedlagt avdelingsrapportene. I notatet av 22.8. har jeg nevnt slike beskjeder datert 3.5., 16.5., 24.5., 27.6., 10.7., 17.7., 25.7. og 21.8. Det foreligger nå en rekke nye slike skriv fra Juklerød, som er vedlagt avdelingsrapporten. Det foreligger en udatert gjenpart av en artikkel som Juklerød har skrevet i avisen Dag og Tid, og som han tydeligvis har fått hjelp av en journalist med, fordi artikkelen er skrevet på prikkfritt nynorsk. Det er denne artikkelen som er blitt trykket og Juklerød har klippet den ut og slått den opp i døren til Velferdsbygget.

Så er videre en gjenpart av et skriv datert 29.10.80 til høyesterettsadvokat Ole Jacob Bae. Gjenparten er oversendt til personalet ved G 2 med et følgeskriv der Juklerød gir beskjed om at han vil være bortreist i noen dager. Det er også en beskjed til personalet datert 24. oktober 1980, om at Juklerød drar til byen for å ha samtale med journalist Arvid Bryne i Dagbladet. En beskjed til personalet datert 9. november 1980 er også på en hel side, med Juklerøds vanlige kverulantpregede uttrykksmåter, som vi kjenner fra hans plakater i hallen i Velferdsbygget.

En ny beskjed datert 14. november 1980 går bl.a. ut på at de av personalet som måtte være interessert i å lese Juklerøds artikkel i Dag og Tid, kan kjøpe avisen i redaksjonen i Kristian Augustsgate 14. I dette skrivet meddeler Juklerød for øvrig at journalist Arvid Bryne i Dagbladet forbereder en ny artikkel om ham der.

Det blir tatt fotokopi av disse beskjedene for å vedlegges papirene. Selve beskjedene kan jo ligge ved avdelingsrapportene, siden de er stilet til personalet ved G 2.

Vi har fått i posten, oversendt fra Kragerø Politikammer til overlege Retterstøl for orientering, en bunke korrespondanse vedrørende Juklerød. Det er først og fremst Vera Grønlund i Foreningen WE SHALL OVERCOME, som har skrevet et langt brev datert 22. nov. 1980 til politimesteren i Kragerø ad. saksdokument, - det vil si arkiverte brev Juklerød skulle ha skrevet til sin kone i sin tid, som politimester Tharaldsen bygget på da han begjærte Juklerød innlagt til 2. gangs innleggelse i Gaustad. Dels dreide det seg også om saksdokumenter fra den gang Juklerød visstnok ble rettspsykiatrisk observert mens han var i arbeid i Hardanger av blant annet kollega Olav Mjølsnes på Voss, dokumenter som også er forsvunnet. Det viser seg at noen av disse dokumentene visstnok har vært innom Justisdepartementets Rettskontor, men der kan man heller ikke finne dem i arkivet. Her på Gaustad i sin tid gått igjennom de bunker av papirer og brevskap vedrørende Juklerød som vi har liggende, og fant da blant annet gjenpart av et skriv vi hadde sendt da vi returnerte dokumentene vedrørende den rettspsykiatriske observasjon til politimesteren i Hardanger. Det kan kanskje tenkes mulig at vi i våre bunker av papirer også kunne finne brev fra Juklerød til hans kone som hun har sendt tilbake hit uåpnet, og som kanskje kunne inneholde de etterlyste trusler. Men det er jo nærmest en si-si-fossoppgave å gå igjennom disse bunkene av papirer.

I det vi nå har fått tilsendt, ligger også en fotokopi fra avisen Dag og Tid, datert torsdag 20. nov. 1980, med en redaksjonell artikkel om tilfellet Juklerød. Fra eksemplet med Dag og Tid er det tydelig at Juklerød fortsatt har evnen til å velge profilitter.

Dokumentene tilsendt denne gang fra politimesteren i Kragerø vedlegges den på forhånd så store bunker av papier om Juklerød.

1.12.1980 (prof. Retterstøl / alh)

Pasientens psykiatriske tilstand er uforandret. Når en møter ham, gir han uttrykk for at sykehuset nå snart står for fall, og at Gaustad sykehus nå er neste sted etter Reitgjerdet er ferdig. Dette forteller han er helt sikkert. Under jubileumsfeiringen var Juklerød som vanlig i Velferdsbygget med sine plakater. Under det nasjonale seminar man hadde, hadde han også hengt ut en plakat til de jubilerende. Han deltok ellers ikke i de åpne uker, som var lagt til kvelden, med forelesninger, og der det èn kveld også var drøftelse omkring behandlingen i det psykiatriske sykehus, med representanter for pasientforeningen For mental helse.

Lørdag 29. november 1980 kom et nytt innlegg om ham i Dagbladet ved journalist Arvid Bryne, som også tidligere har skrevet om ham. Det fremheves der at en mann som blir innlagt i sykehus mot sin vilje ikke skal ha krav på å få vite hvorfor innleggelsen skjedde. Dette mener både Sosialdepartementet og stortingets ombudsmann for forvaltningen. Bryne skriver videre: «Juklerød har vært innlagt på Gaustad sykehus i 7 år mot sin vilje. Det var hans daværende kone som fikk ham dit. Nå får Juklerød ikke vite hva kona fortalte legene den gang og som danner grunnlaget for innleggelsen. Hun er beskyttet av legenes taushetsplikt. Og Sosialdepartementet støtter altså ombudsmannen i at slik skal det være». - «Det er opprørende og strider klart mot almen rettsoppfatning», sier h.r.adv. Ole Jacob Bae til Dagbladet. Bae vil påta seg å føre Juklerøds sak for retten.

Det siteres fra departementets skriv av 22. mai 1980: «Når det gjelder opplysninger han forhenværende kone har gitt til behandlende lege og som er nedtegnet i journalen, antar departementet at disse er underlagt sykehusets / legens taushetsplikt. Denne taushetsplikt går foran Arnold Juklerød. Innsynsrett kan bare oppheves med (den forhenværende kones) samtykke. Hun har opplyst at hun ikke fritar for taushetsplikten».

Det sier videre i artikkelen at saken ble anket inn for Stortingets ombudsmann for forvaltningen. Han bad om å få Sosialdepartementets redegjørelse for de rettsregler departementet hadde lagt til grunn for nektelse av innsyn i comparentopplysningene. Departementet svarte bl.a.: «Man antar at de opplysninger den tidligere hustru har gitt behandlende lege er underlagt sykehusets / legens taushetsplikt, og kan bare oppheves ved hennes samtykke. Etter departementets syn må disse opplysninger ansees som en betroelse legen har fått i sitt kall, og som han har plikt til å bevare taushet om både overfor pasienten og for ektefellen». Ombudsmannen sier seg, uten videre begrunnelse, enig med Sosialdepartementet.

«Det er en stor skuffelse at ombudsmannen ikke gav noen begrunnelse for hvorfor legenes taushetsplikt etter legeloven må gå foran en slik fundamental rettighet som å få kjennskap til den anklagen som foreligger og som har fått slike vidtrekkende og tragiske følger for den som det går ut over. Det virker dypt støtende at man som tvangsinnlagt skal stå så langt fra selvsagte prinsipper for saksbehandling når det gjelder frihetsberøvelse i straffesammenheng», sier Ole Jacob Bae.

I artikkelen er det bilde av pasienten utenfor Sosialdepartementet, og det fremheves under bildet at «han hele tiden har nektet å oppfatte seg som pasient, har nektet å motta syke- og trygdepenger og har sterkt motsatt seg behandling. Han har aldri gjort noe straffbart og har hele tiden kjempet mot den urett som er begått mot ham med det skrevne ord. Sykehuset har hengt på ham merkelappen «sinnssyk paranoiker». Juklerød har også kjempet mot denne betegnelsen. Legene sier det i seg selv er et sykdomstegn. Sykehuset sier han er frivillig innlagt og kan reise når han vil. Juklerød sier at han aldri har skrevet under på den begjæring som er grunnlag for frivillig innleggelse. Hans krav er friskmelding. Som «sinnssyk paranoiker» har han ikke noe ute i samfunnet å gjøre. I disse dager har han vært på Gaustad i 7 år. Han er plassert på den avdeling hvor de sykeste og dårligste oppholder seg. Han har hatt utgangsforbud i 1163 dager. Det er helt klart at det etter en rekke uregelmessigheter og feil i den prosedyre som førte til innleggelse».

Fra sykehusets side har en hele tiden fulgt den linje å ta kontakt med de overordnete myndigheter m.h.t. de juridiske forhold, innsynsrett m.v. Pasienten har fått seg oversendt hele journalen med unntak av comparentopplysningene, som departementet mente var underlagt sykehusets taushetsplikt. Man har ved sykehuset ikke fått noen underretning om at saken har vært forelagt ombudsmannen eller utfallet derfra, men går ut fra at Stortingets ombudsmann da har hatt det synspunkt som er kommet frem i avisartikkelen. Både departementet og ombudsmannen har hatt hele journalen til disposisjon ved sine vurderinger.

Dagbladet brakte lørdag 29. november 1980 en ny artikkel om Juklerød, ved journalist Arvid Bryne. Det som det nå kveruleres om, er at pasienten er nektet innsynsrett i komparentopplysningene fra hustruen, avgitt 4/12 1971. Det er Departementet som har tatt avgjørelse om at disse komparentopplysningene skal holdes utenfor pasientens innsynsrett, og sivilombudsmannen har opprettholdt Departementets standpunkt her. Det synes å gå fram av Dagblad-artikkelen at advokat Ole Jacob Bae er i ferd med å anlegge søksmål for å få Departementets avgjørelse i så henseende rettslig prøvet. I Dagblad-artikkelen fremstilles det slik at Juklerød er nektet adgang til å se anklagen mot ham, som skulle være begrunnelse for hvorfor han i sin tid ble tvangsinnlagt. Dagblad-artikkelen vedlegges papirene. For en ukes tid siden var jeg en ettermiddag oppe på avd. G.2, sammen med tre-fire psykologistudenter, som skulle vises rundt for å få se avdelingene. Juklerød kom da forbi, og jeg presenterte ham for psykologistudentene, og sa at jeg antok han hadde noe å fortelle de,. Juklerød ble straks ivrig og snakket en ti minutters tid i enetale om at psykiatrien er den verste sykdom og ulykke vi har i vårt samfunn, at psykiaterne er torturister og voldsmenn, og i det hele tatt i samsvar med det som står på hans plakater i forhallen ved kantinen i Velferdsbygget. De dagene Juklerød ikke er i byen og konfererer med sine forbindelser, sitter han fortsatt, som før, i forhallen foran kantinen med sine plakater hengt opp, og passer på at ingen river dem ned. Som nevnt før i journalen, har han et par ganger blitt voldsom og pågående mot henholdsvis ass. overlege Lorentzen og ass. overlege Dahl, da de forsøkte å rive ned hans plakater. Ellers opplever ikke jeg Juklerød som farlig, når jeg bare passer på ikke å provosere han.

G.2.

Vi har fra Vera Grønlund mottatt nye gjenparter av saksdokumenter. Det dreier seg nå om skriv til Sivilombudsmannen, datert 29/11 1980, med klage over at hun som Juklerøds fullmektig, ikke får utlevert forskjellige brev og andre papir, som antas å bero i arkiv forskjellige steder, og som hun mener er av betydning for vurderingen av tvangsinnleggelsene i 1971 og 1974. Det dreier seg blant annet om en del brev Juklerød skal ha skrevet, og som har vært oppfattet som truende. Vi ved Gaustad vil selvfølgelig ikke ha noe som helst imot å stille til rådighet for Sivilombudsmannen alt det vi har papirer om Juklerød, der det jo blant annet ligger masser av brev Juklerød har skrevet, også brev han har sendt til sin kone, og som hun har returnert tilbake til sykehuset uåpnet. Dertil ligger det vel også brev og kort som han har skrevet hjem til professor Retterstøl, med injurier og fornærmelige uttrykk. De dokumentgjenparter vi nå har mottatt fra Vera Grønlund, legges til papirene.

12.1.1981 (prof. Retterstøl / alh)

I skriv av 6. januar 1981 har en fått i retur forsendelsesdokumentene fra oss datert 8. oktober, med de tilsendte fotokopier av journal og innleggelsespapirer. Til orientering har departementeet vedlagt kopi av ombudsmannens brev av 14. november 1980 til pasienten. Ombudsmannen referer departementets uttalelse av 24. september 1980, der det er redegjort for de rettsregler departementet hadde lagt til grunn for nektelse av innsyn i komparentopplysningene. Det refereres videre i ombudsmannens skriv rettsuttalelse vedrørende en pasients rett til innsyn i sykejournalen, uttalelse datert 25. oktober 1977. Videre refereres Lov av 29. april 1927 om legers rettigheter og plikter § 14, 1. ledd.

Ombudsmannen konkluderer slik: «Komparentopplysningene må ansees undergitt taushetsplikt etter denne bestemmelse. Jeg er enig med Sosialdepartementet i at sykehusets / legens taushetsplikt etter § 14 i Legeloven av 1927 m.h.t. betrodde opplysninger fra tredjemann må gå foran Deres innsynsrett til sykejournal. Jeg har heller ikke innvending mot departementets standpunkt når det gjelder innsynsrett for Deres fullmektig». Skrivet fra stortingets ombudsmann for forvaltningen er datert 14. november 1980.

Pasienten er fortsatt beskjeftiget med sin plakatoppklistring, og står hver dag i Velferdsbygget, eller sitter i stol i bakgrunnen i vestibylen i 2. etasje. Så vidt en har forstått i avdelingen, har han ikke vært bortreist på permisjoner i jule-nyttårs-helgen. Man ser ham ofte i Velferdsbygget i drøftelser med personer, men ofte sitter han også der alene.

Avd. G 2 - øst:

Fra avdelingen rapporteres at pasienten har utfoldet betydelig aktivitet, både før og etter jul, med telefonsamtaler og korrespondanse. Men han har visstnok ikke vært borte fra avdelingen flere døgn av gangen. Når vi gikk til kantinen, har vi kunnet se Juklerød ved et av bordene i 2. etg., opptatt i samtale med en og samme mann, som har vært her flere xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx 40-årene. Vi har tenkt oss at det kanskje igjen kunne være en journalist som ville skrive avisartikler om Juklerød.

Jeg hadde i dag en samtale med Juklerød, ca. et kvarters tid, ved et bord utenfor kantinen, like ved telefonkiosken. Mens vi snakket, kom det telefon i kiosken til Juklerød. Jeg spurte ham om hvordan det går med saksanlegget, som det stod om i en Dagbladartikkel nylig at advokat Bae forbereder. Juklerød forklarte at advokat Bae anser dette som en prinsippsak, og at advokaten vil gå i gang med å få denne saken fram for retten så snart han er ferdig med en høyesterettssak nå i januar, som gjelder Altasamer. Juklerød lot til å være godt inne i de juridiske forhold, og mente det måtte være feil lovfortolkning både fra Sosialdepartementets og fra Sivilombudsmannens side, når disse hevdet at legens taushetsplikt etter legelovens § 14 skulle gå foran pasientens innsynsrett. Det ville være i strid med hele prinsippene for norsk lovgivning, dersom en innesperret psykiatrisk pasient ikke skulle ha tilgang til å se selve de dokumenter som dannet grunnlaget for innesperringen. Advokat Bae hadde riktignok snakket om at det her muligens kunne være nødvendig med lovendring, men Juklerød selv var overbevisst om at det bare var myndighetene som tolker gjeldende lov feil. Juklerød regnet med at advokat Bae skulle klare å få denne saken fram for retten ganske raskt, og han gav uttrykk for at han hadde løfte fra Dagbladet om støtte i denne saken.

Da jeg spurte om denne mannen med skjegg, som hadde vært her og snakket med Juklerød flere dager, er en journalist i Dagbladet som er satt på saken, ble Juklerød hemmelighetsfull og spurte om jeg ikke hadde sett denne mannen før. Da jeg sa at jeg ikke kjente mannen, kom Juklerød fram fra sin mappe med noen brevskaper han tydeligvis anså som meget viktige. Det var for det første et svarskriv fra statsministerens kontor, holdt i alminnelige vendinger, der man erkjente å ha mottatt diverse skriv fra Juklerød, og med forklaring om hvordan statsministerens kontor hadde sendt dem videre til de forskjellige fagdepartement. Videre var det fotokopi av et skriv, som Juklerød selv hadde konsipert, men som var sendt av Landsforeningen We shall overcome, og undertegnet Vera Grønlund, med kraftige protester mot saksbehandlingen ved statsministerens kontor. Juklerød antydet at saken nå var kommet på langt høyere nivå enn til Sosialdepartement og Sivilombudsmann, - nå var statsministeren selv inne i bildet.

Han kom tilbake til det han før har snakket om, hvordan det kan føre til regjeringskrise og total skandalisering for Arbeiderpartiet, når det for alvor kommer fram alle de lovbrudd som er begått overfor ham. Han kom da også tilbake til Holtanesaken.

Siste halvdel av Juklerøds lange monolog dreiet seg om generelle menneskelige forhold, - menneskers allmennkunnskaper satt opp mot ekspertvelde, - hvordan vårt samfunn ensidig dreier seg om eksperter som mister sine allmennkunnskaper, slik at de blir livsudugelige. Og i denne sammenheng kom Juklerød fram med voldsomme anklager mot industrialiseringen og elektrisitetsutbyggingen, det siste knyttet til Alta-saken. Det var tydelig at han nå er blitt engasjert i Alta-samenes sak, og mer allment erklærer seg som motstander av industri og industriutbygging, - han preker nærmest tilbake til jordbruket, slik at Norge skal kunne brødfø seg selv. I denne siste delen av sin tale syntes han meg nok en del vag og utflytende.

Avd. G 2.

Vi har influensaepidemi i avdelingen, og Juklerød har også hatt influensa. Temp. 40,1 6/2 1981 om kvelden, 38,5 7/2 om morgenen. Bortsett fra disse temperaturmålingene har han ikke villet latt seg undersøke, og ikke villet snakke med lege her om at han er syk. Men han har jo måttet holde sengen, og tuslet litt rundt inne på avdelingen, og da virket nokså blid og medgjørlig. I dag, 9/2 1981, er han på bena igjen.

Fra Fylkesmannen i Oslo/Akershus er det kommet et skriv datert 10.2.81 søknad om fri sakførsel for pasienten. Av vedleggene til dette skriv fremgår at Høyesterettsadvokat Ole Jacob Bae har tatt ut stevning til Oslo Byrett 5. ds. Såvidt en har forstått, er denne tatt ut mot Sosialdepartementet v/Statsråden og mot Gaustad Sykehus v/meg.

I oversendelsespåskrift blir papirene returnert med meddelelse om at stevning med underliggende dokumenter ikke er mottatt her, og at jeg går ut fra at Sosialdepartementet avgir uttalelse om saken.

I bladet Dag og Tid er denne sak tydeligvis omtalt. Avisen har hatt en serie kalt «Ein lagnad i skugge-Noreg». Av oppsettet i avisen tordag 19. februar 1981 fremstilles saken som pasienten har vært tvangsinnlagt i 8 år, altså meget i strid med realitetene. Det fremstilles også som han har vært tvangsinnlagt etter anmodning fra sin tidligere kone, hvilket heller ikke er riktig, idet første innleggelse skjedde etter anmodning fra sønnen, annen politimesteren i Kragerø. Det fremheves likeledes at han aldri har fått sett grunngivningen for å ha blitt sperret inne, noe som også er sterkt i strid med realitetene, ettersom han har fått innsyn i hele sin journal, og også i innleggelsespapirene.

Stevningen gjelder, iflg. avisen, at pasienten skal få innsyn i alle opplysninger fra sin tidligere kone, i samband med tvangsinnleggingen ved Gaustad Sykehus, opplysninger som er nedtegnet i hans journal. Det er disse opplysninger som Sosialdepartementet har vurdert å være underlagt legens taushetsplikt, og som ikke kan utleveres pasienten uten etter samtykke fra pasientens hustru. Hun har nektet utlevering av disse opplysninger, og sykehuset har da henholdt seg til departementets standpunkt i denne saken, et standpunkt som Sivilombudsmannen har bekreftet. Uttalelsen fra Sivilombudsmannen på dette punkt er referert i journalnotat av 12.1.1981.

Avd. G 2.

I sammenheng med stevningen fra advokat Bae som er omtalt i overlegens notat ovenfor av 25/2, har jeg hatt noen telefondrøftelser med saksbehandleren i Helsedirektoratet, kontoret for psykiatri, Mette Hvalås. Det ordnes med at stevningen blir oversendt til regjeringsadvokatembetet som vil føre saken på vegne av både Sosialdepartementet ved sosialministeren og sykehuset ved overlege Retterstøl. Vi her på Gaustad behøver da for så vidt ikke foreta oss noe i saken, før vi eventuelt får henvendelse direkte fra regjeringsadvokaten.

Mette Hvalås var noe opptatt av et spesielt juridisk forhold, nemlig at regjeringsadvokaten ikke uten videre kan få tilgang til Juklerøds journal uten hans samtykke. I sammenheng med dette hadde jeg i dag en samtale med Juklerød. Han for sin del hadde ikke noe som helst å innvende mot at regjeringsadvokaten får tilsendt hans journal, og innleggelsespapirene. Men Juklerød ville ta forbehold om at journalen etter hans mening er full av uretteligheter og feil og direkte løgnaktigheter, og dette måtte vi opplyse regjeringsadvokaten om. Juklerød antydet at når den første rettssaken er avgjort, eventuelt av høyesterett, vil Juklerød og advokat Bae komme tilbake med om nødvendig nye rettssaker, for å få korrigert alt det gale som står i journalen.

Mette Hvalås mente det ville være mest korrekt om vi kunne få Juklerøds skriftlige samtykke til å utlevere journalen til regjeringsadvokaten.

3/3.81 dr. Brekke

Juklerød undertegnet idag skriftlig erklæring, formulert av meg, der han samtykker i at Regjeringsadvokaten får tilgang til journalopplysningene om ham.

Pas. virker for tiden meget fornøyd, tydeligvis fordi han nå har fått fremmet sin sak for retten, og at den nå er under behandling. Av og til kommer han bort til meg i vestibylen i Velferdsbygget, der han daglig står med sine plakater, eller ofte sitter i vestibylen i annen etasje, som regel alene, men av og til i samtale med noen. Det han alltid pleier å gi uttrykk for, er psykiatriens forbrytervirksomhet. Det dreier seg om en bande forbrytere, som er verre forbrytere enn de som går ute og som er mer sinnssyke enn de som er pasienter og mer paranoide enn dem de bedømmer til å være paranoide. Men denne forbryterbande står nå for fall.

Det foreligger nå en del prosesskrifter i sakens anledning. Det første er prosesskrift fra advokat Bae, som nedlegger slik påstand: Arnold Juklerød gis innsyn i alle opplysninger fra Dagmar Juklerød i anledning tvangsinnleggelse ved Gaustad sykehus og som er nedtegnet i hans journal. Saken er journalført som sak nr. 220/81 VII-9. xxxxx

På dette prosesskrift har så Regjeringsadvokatembete innlevert sitt prosesskrift datert 13.03.81. Regjeringsadvokaten anser det tvilsomt om Gaustad sykehus har selvstendig partsstatus i en sak av denne karakter og antar at saksøkeren for sin del ikke har innvending mot at staten v/Sosialdepartementet oppføres som saksøkt. Det er dessuten flere andre punkter som er tatt med i tilsvaret.

På dette skrift er det så igjen kommet et prosesskrift fra advokat Bae datert 07.04.81, der han ikke går med på at bare Departementet er rette saksøkte, og der han ellers prosederer videre på behovet for at saksøker skal få se de opplysninger som hans hustru har gitt i anledning innleggelsen. Advokaten aksepterer fremleggelse av journalen for retten for det tidsrom som kan ha betydning, hvilket etter hans oppfatning er tiden frem til utløpet av 1974. Fremleggelse utover dette vil etter hans oppfatning vidløftiggjøre saken og bidra til at man fjerner seg fra det prinsippielle spørsmål om innsynsrett som saken gjelder. Tilsvarsfrist på dette er fastsatt til 11. mai 1981.

Jeg har i dag hatt en samtale med professor Ødegård i anledning Sentralkartotekets plassering i sykehuset. I den anledning nevner jeg for ham at Juklerød nå har fått i gang en prosess om innsyn i de opplysninger hans kone i sin tid ga sykehuset i 1971. Ødegård husker jo tilfellet Juklerød meget godt og meddeler at han vel sjelden har sett et mer typisk psykotisk paranoisk bilde enn dette. Han gir umiddelbart uttrykk for at det jo i grunnen tok lang tid før pas. omsider i 1971 ble innlagt i sykehuset, og at hans atferd ute hadde vært tolerert meget lenge. Han gir uttrykk for den oppfatning at hustruens komparentopplysninger under pasientens sykehusopphold overhodet ikke spilte noen rolle for vurderingen av tilfellet som var så klassisk og klart som det gikk an å få det. Han opplyser ellers at han godt kan huske at han regnet med at Juklerød måtte bety en betydelig fare for hustruen enten for hennes liv eller ved at han kunne skade henne på annen måte. Ødegård kan også meget vel erindre at han selv næret engstelse for aggressive handlinger fra pasientens side. Han refererer at pasienten i flere uker ventet på ham utenfor fyrhuset og da alltid hadde meget aggressive utfall mot ham, uten at han dog på noe tidspunkt overfalt ham eller skadet ham annet enn ved verbale aggressive utbrudd. Han følte seg dog ikke trygg for ham på noen måte. Når det gjelder utviklingen videre, kan Ødegård meget vel tenke seg at sykdomsbildet har utviklet seg videre, og at i tillegg til de kverulantparanoiske forestillinger han hadde den gangen, og som var meget psykotiske, kan ha kommet andre psykotiske symptomer. Som jeg, er også Ødegård av den oppfatning at det er sjelden man står overfor så svære paranoiske bilder som dette.

Juklerød har jo sin bolig, nærmest for en hybel å regne, i pleieavdelingen G 2. I sammenheng med ajourføring av journaler for G 2-pasienter kan det være grunn til også å notere noe om Juklerød.

Situasjonen med Juklerød og hans tilstand er i alt vesentlig uforandret. Han sitter fortsatt daglig i forhallen foran kantinen på stand med sine plakater. Han har etter hvert fornyet plakatutrustningen, gamle er tatt bort, og pasienten har tegnet nye som er kommet til. Dertil flere store fotokopi av avisutklipp, blant annet fra avisen Ny Tid, som i en stor artikkel har slått opp Juklerøds sak. De plakatene Juklerød selv tegner, er omhyggelig utført, fargelagt, gjerne med lang omstendelig tekst, ofte snirklet tegnet. Innholdet er det samme som før.

Av og til kommer Juklerød bort til meg, når jeg går til og fra kantinen. Det er gjerne når han har fått ideer til en perfid formulering, som han selv synes er særlig god. Han har tydelig glede av sine formuleringer. I avd. G 2 er Juklerød fortsatt en nærmest ideell pasient å ha, og ikke volder noe besvær. Han holder selv sitt eget rom i orden, meget pertentlig. Spiser for seg selv inne på eget rom. Kommer og går som han vil, og kan da ringe på og be om å bli låst inn, eller ut. Av og til er han borte om nettene, og gir da gjerne skriftlig beskjed. Nylig forelå det et langt brev, stilet til meg, med beskjed om at han skulle være bortreist noen dager, for å hjelpe noen venner med ymse arbeid. Innholdet i brevet hadde ellers den karakteristiske perfide og sarkastiske form, som Juklerød synes å nyte. Det syntes å gå fram at Juklerød mener jeg skal være med som Gaustads representant i retten til høsten, når den saken kommer opp som Juklerød og advokat Bae forbereder. Når Juklerød mener jeg skal være med, og ikke Retterstøl, må vel dette være fordi jeg blir overlege ved det avsnitt som skal ha G 2-avdelingen, der Juklerød bor.

Pasienten følger godt med i sykehusets anliggende, og er sikkert klar over reorganiseringen i Gaustad fra 1. august, med oppdelingen i nye overlegeavsnitt.

Juklerøds kroppslige helse er så visst intet å bemerke om. Han var noe forkjølet her for noen uker siden, men er ellers frisk og sterk, og han søker så visst ikke lege her på Gaustad.

16.01.82. GIIØ.

Venninnen hans ringte ca. kl. 16.30 og fortalte at Juklerød hadde ramlet på ski, og følte seg veldig uvel. De kom senere i kveld til avd., og han har ligget siden. Ville helst ikke dra på legevakten, men vente til imorgen. Skal ligge høyt med foten og ikke gå på den. Legge på ispose. Vil ikke ha smertestillende, virker som han har ganske vondt. Føler seg noe uvel og får frysninger innimellom. Virker også noe redd. Smertene er mest øverst i muskelfestet.

Pas. har ligget til sengs i hele dag, har prøvd å gp litt, men det gikk ikke. Siden det er litt bedre nå, når han holder det i ro. Får all mat inn på rommet, virker som han

xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx.

Pas. er kviknet noe til, men holder for det meste senga. Hans venninne har vært på rommet hans hele ettermiddagen.

Pas. har fått prøvet en av sine saker for Oslo Byrett i dag. Han virker dårlig da han dro til byen i dag morges, men avslo å få en drosjebevilgning. Han har ellers hatt besøk av sin venninne fra FIIØ.

Pas. kom tilbake fra retten i ettermiddag, i godt humør og fornøyd med sakens gang.

Det er lenge siden jeg har hatt en samtale med Juklerød nå, idet jeg har hatt forskningspermisjon fra 01.07.81 - 31.12.81. I mellomtiden er sykehuset omstrukturert fra to overlegeavsnitt til fire overDet er lenge siden jeg har hatt en samtale med Juklerød nå, idet jeg har hatt forskningspermisjon fra 01.07.81 - 31.12.81. I mellomtiden er sykehuset omstrukturert fra to overlegeavsnitt til fire overlegeavsnitt. Avdeling G2, hvor pasienten behandles, er nå tillagt overlegeavsnitt 3, Bård Brekke er overlege. Fra slutten av 1981 gikk han ut i permisjon for å arbeide ved Reitgjerdet sykehus som overlege for ca. et halvt års tid. I hans permisjonstid er det ass. overlege Aadel Grimsgaard som fungerer som overlege, og som da er ansvarshavende for pasienten.

Jeg har lagt merke til at hans plakatklistrerier har fortsatt på samme måten som før. 5. februar 1981 ble det av hr.adv. Ole Jacob Bae tatt ut stevning til Oslo byrett, med Arnold Juklerød som saksøker og med Gaustad sykehus ved undertegnede og Sosialdepartementet ved statsråden som saksøkte. Det stevningen gjaldt, var innsyn i komparentopplysninger som ble avgitt av pasientens tidligere hustru ca. 14 dager etter innleggelsen første gang i 1971, opplysningene er så vidt vi forstår avgitt 4. desember 1971. Den nedlagte påstand lyder som følger:

1) Arnold Juklerød gis innsyn i alle opplysninger fra Dagmar Juklerød i anledning tvangsinnleggelse ved Gaustad sykehus, og som er nedtegnet i hans journal.

2) Saksøker tilkjennes saksomkostninger.

Det ble videre søkt om fri sakførsel fra saksøker.

Det ble tatt ut stevning datert 13. februar 1981 med pålegg om tilsvar innen 16. mars 1981. Regjeringsadvokaten ble saksøktes prosessfullmektig, og ved regjeringsadvokatembete er det advokat Sven Ole Fagernes som har saken. Han gav tilsvar dat. 13. mars 1981. På dette innlegg gav hr.adv. Ole Jacob Bae prosess-skrift av 7. april 1981, mens det fra regjeringsadvokatens side ble gitt prosess-skrift av 21. april 1981. I forbindelse med det siste prosess-skrift ble pasientens journal ut første opphold levert som bilag med «utsladding» av de opplysninger hustruen hadde gitt 04.12.1971.

Saken ble behandlet ved Oslo byrett i dagene 19. og 20. januar 1982. Fra sykehuset møtte foruten meg også overlege Bård Brekke og fung. overl. Aadel Grimsgaard frem, likeså var sjefpsykolog Brudal, overlege Ugelstad og kontorsjef Nygaard tilstede. Det var gitt stor publisitet til saken, antakeligvis på grunnlag av at pasienten selv hadde sendt fotokopi av stevningen til samtlige landets aviser. Det var derved en del pressefremmøte, likeså var Dagsrevyen representert.

Hva saken gjelder, er altså innsynsretten for pasienter i deres journal, og legens taushetsplikt i forhold til tredje person, altså komparent, og i hvilken grad taushetsplikten overfor tredje person går foran innsynsretten. Det har foregått mye veiledningsarbeid mellom sykehuset og Departementet m.h.t. denne saken og taklingen av dette, noe som vil fremgå av korrespondansen etter at Vera Grønlund i sin tid rettet henvendelse som fullmektig om fullt innsyn i journalen. På bakgrunn av all denne korrespondansen, og på bakgrunn av det veiledningsarbeidet Departementet utførte, har man henholdt seg til Departementets vurdering, hvor man har vurdert taushetsplikten overfor pasientens tidligere hustru Dagmar Juklerød til å gå foran innsynsretten til Juklerød når det gjelder disse spesielle komparentopplysninger. Denne vurdering er gjort av Departementets jurister på bakgrunn av vår redegjørelse for og på bakgrunn av deres gjennomlesning av journalen. Den oppfatning Departementet her har gitt uttrykk for, er blitt tatt fullt til følge av sykehuset, som har levert journalen ut uten disse komparentopplysninger. Juklerød anket saken til Departementet, som avslo anken. Han klaget videre inn til sivilombudsmannen. Denne sluttet seg til Departementets vurdering. Når han således ikke nådde frem denne vei, har han gjennom sin prosessfullmektig nå gått rettens vei for å få disse komparentopplysninger. Dette er neppe mer enn vi hadde ventet, idet han nå har fått en advokat som har vært villig til å ta saken, og noe høyere ønske enn å føre prosesser på sin rett, og på den retten og sannheten han mener å forvalte har han neppe.

Under prosedyren var det lange innlegg ved hr.adv. Bae, ca. to til tre timer, den første dag, og innlegg av ca. to timers varighet av advokat Sven Ole Fagernes. Det ble bragt inn en rekke forarbeider, en rekke overveielser, og en rekke litteratur fra forskjellige områder som belyste de problemer denne saken innebærer. Den første dagen rakk man ikke så langt som til å komme frem til prosedyre eller vitneavhøring. Det var forøvrig ikke satt opp noen vitner. Imidlertid hadde saksøker som saksøkt oppført både sykehuset og Sosialdepartementet. Det ble derfor allerede første dag tatt opp til doms hvem som var rett saksøkt i saken. Fra regjeringsadvokatens side ble det gjort rede for hvorfor man fra regjeringsadvokatembetet mente at det var Sosialdepartementet som var rett saksøkt og ikke sykehuset. Det ble meddelt at dommen om hvem som var rett saksøkt, ville bli meddelt neste morgen.

Ved rettsmøtet annen dag ble det meddelt at rettens avgjørelse her, var at Sosialdepartementet var rett saksøkt og ikke Gaustad sykehus. På bakgrunn av denne avgjørelse ble jeg, på foranledning av regjeringsadvokaten, bedt om å være vitne.

Jeg vil referere noe fra min vitneførsel i saken, idet jeg er av den oppfatning at det egentlig er en sak av viktig prinsipiell betydning for psykiatrien og for den fremtidige behandling av psykiatriske pasienter. Min redegjørelse dreiet seg altså ikke om de juridiske problemer, men om de medisinske aspekter, som jeg mente også måtte taes med ved en avgjørelse, og hvor en avveining mellom medisinske og juridiske problemer måtte gjøres gjeldende. Den høyesterettsdom av 25.10.1977 som er utgangspunktet for at saken i det hele reises, var en dom i en sak vedrørende en pasient som hadde vært lagt inn i et somatisk sykehus for en hepatitt. Det var en pasient som på dette grunnlag ble gitt innsyn i sin journal. I premissene for domsavsigelsen kom høyesterett overhodet ikke inn på de særlige forhold og vilkår som gjør seg gjeldende ved psykiatriske journaler.

Fra psykiatrisk hold er det senere fremholdt synspunkter som det er relevant å bringe frem. Derfor hitsatte jeg den uttalelse som er avgitt av Norsk psykiatrisk forening til Den norske Lægeforenings råd for legeetikk datert 22.06.1978. Jeg refererer her utsnitt av denne uttalelsen:

«Den saken som førte til den aktuelle høyesterettsdom, dreiet seg om en somatisk sykehus? journal. I premissene for domsavsigelsen har høyesterett overhodet ikke kommet inn på de særlige forhold og vilkår som gjør seg gjeldende ved psykiatriske journaler. Spesielt bør følgende to hovedpunkter understrekes:

1) Hensynet til lege / pasientforhold.

De psykiatriske data er utpreget «myke» og er i stor grad basert på skjønn og vurderinger. Selv om skjønnet gjøres så objektivt som overhodet mulig, og selv om man beflitter seg på et nøkternt og saklig språkbruk, vil den skriftlige vurdering og fremstilling av pasienten lett komme til å inneholde nyanser som kan misforståes eller mistolkes når det leses av pasienten. Dette gjelder i høyeste grad den journalmasse som foreligger i dag, der journalene er skrevet i absolutt trygg forvissning om at journalen var et internt arbeidsdokument. Konklusjonen på dette vil i svært mange tilfelle bli at man bør avslå pasientens anmodning om å få lese sin journal av hensyn til hans helse.

Det er selvsagt mulig å foreta en omlegging av den psykiatriske journalskriving, slik at journalen i fremtiden blir et dokument som kan fremlegges for pasienten uten skadevirkning. En slik omlegging vil imidlertid kreve atskillig tid, og den er ennå ikke iverksatt. Konsekvensen av en slik omlegging ville bli at journalen ville bli et langt tørrere og «objektivt dokument», preget av forsiktighet, runde formuleringer og mangel på skarpere og mer nyanserte formuleringer. Journalens verdi som intern informasjon ville bli betydelig svekket.

På den annen side bør det ikke benektes at det i spesielle tilfelle kan ha stor positiv verdi og la pasienten få lov til å lese sin journal, helt eller delvis. Når dette hittil har funnet sted, har det imidlertid vært ut fra en konkret terapeutisk vurdering i hvert enkelt tilfelle.

2) Taushetsplikten overfor tredje person.

En god psykiatrisk journal skal alltid inneholde opplysninger om pasientens miljø. Disse opplysninger blir dels gitt av pasienten selv, dels av andre. Ofte er opplysningene om pasienten og hans miljø vevet inn andre så tett og fullstendig at det ikke vil være mulig å la pasienten få lese noe av sin psykiatriske journal uten at hun / han samtidig blir gjort kjent med opplysninger om tredje person. Dette er sannsynligvis den vektigste innvending mot å gi pasienten en generell innsiktsrett i sin psykiatriske journal. Slik journalen i dag vanligvis er skrevet, vil hensynet til taushetsplikten overfor tredjemann måtte føre til at pasientens forespørsel om innsyn i journalen må besvares med nei. Hvis hensynet til pasientens innsynsrett skal bli dominerende gjennomslagskraft i fremtiden, vil dette måtte medføre en konsekvent atskillelse av opplysninger som bare gjelder pasienten og opplysninger som gjelder tredje person. Atskillelsen bør sannsynligvis gjøres så total at opplysningene føres på særskilt ark. Dette vil sannsynligvis medføre en betydelig forringelse av den psykiatriske journal, både formelt og innholdsmessig».

Resten av dokumentet, som er på to sider, går stort sett ut på de praktiske regler vi inntil videre må leve med når vi har høyesterettsdommen. Norsk psykiatrisk forening mener at man i de aller fleste tilfeller, vil måtte avslå pasientens henvendelse om innsyn i sin egen journal, under henvisning til at journalen også inneholder opplysninger om andre enn pasienten, og at disse opplysningene vanskelig kan skilles ut. I de tilfeller hensynet til en tredje person ikke gjør seg gjeldende, foreligger det to muligheter:

Enten må forespørselen avslåes av hensyn til pasientens egen helse eller forespørselen kan innvilges, og i så fall forsøker man å gjøre en felles lesning til en positiv terapeutisk opplevelse hvor pasient og terapeut i fellesskap gjennomgår journalen.

Dette var en kort orientering om Norsk psykiatrisk forenings synspunkt, som jeg forøvrig gjorde atskillig kortere enn dette, av hensyn til tidsperspektivet.

Jeg fremholdt videre at Kontrollkommisjonen ved Gaustad sykehus også har avgitt en uttalelse vedrørende psykiatriske pasienters innsynsrett i sine journaler. Journalene ved psykiatriske sykehus antas i langt større grad enn ved somatiske sykehus og inneholde opplysninger som det av hensyn til pasientens helse er utilrådelig at han får kjennskap til. Det kan derfor spørres om høyesterettsdom av 25.10.1977 har så vidtrekkende betydning for pasienters adgang til å se sykejournalene som det er forutsatt på sidene 10 - 12 i utkastet.

Jeg fremhevet at vi ved sykehuset ikke har vært stillet overfor den situasjon at noen pasient på bakgrunn av omtalte høyesterettsdom har forlangt fullt innsyn i sin journal.

På forespørsel fra advokat Fagernæs, gjorde jeg rede for ansvarsforholdene slik det hadde vært i forbindelse med pasientens to innleggelser. Ved den første innleggelsen var jeg ikke knyttet til sykehuset, men professor Ødegaard var ansvarshavende overlege for hele oppholdet. Ved det andre oppholdet var jeg ansvarshavende overlege. Tvangstilbakeholdelsen denne gang gjaldt ca. 2 mndr., da han fikk tilbud om utskrivning, og han nektet å la seg utskrive og ble da oppfattet som frivillig pasient i henhold til § 4 i lov om psykisk helsevern. Jeg har da vært ansvarshavende for mannsavdelingen, som han har vært pasient ved, bortsett fra det halvår jeg var i permisjon, og frem til første juli 1980. Etter 1. august 1980 har så pasienten vært ved den nåværende overlege ved avsnitt 3 under overlege Bård Brekke?s ansvar, og fra hans permisjonstids begynnelse under fung. overlege Aadel Grimsgaards ansvar. Det er således hun som for øyeblikket har «forvaltningsretten» over hans journal.

Det ble fremholdt at etter vår samlede vurdering ikke var noen tvil om at sykehuset hadde taushetsplikt overfor hans tidligere hustru Dagmar?s komparente opplysninger av 4.12.1971. Disse innholdt følsomme opplysninger, måtte antaes avgitt av henne som betroelse til legen, inneholdende opplysninger om henne selv, om mannen og forholdet mellom dem. Jeg gav videre uttrykk for at det ikke kan skjønnes at disse opplysninger har vært av noen som helst betydning i avgjørelsen om det her forelå en alvorlig sinnslidelse eller ikke. I den utstrekning de overhode skulle vært trukket inn i vurderingene om dette problem, eller tvangsretensjon, ville dette måtte ha nedfelt seg andre steder i journalen, som jo ellers har vært utlevert i sin helhet. Jeg fremholdt at vi leste journalen grundig gjennom med henblikk på om det var skjedd en slik nedfelling som ga uttrykk for at hustruens komparentopplysninger hadde vært av betydning av den fortsatte retensjon. Dette var ikke tilfelle. Jeg refererte ikke, men hadde med i retten et skriv fra professor Ødegaard, som jeg også på forhånd hadde drøftet saken med, ettersom det var han som var ansvarshavende på det tidspunkt.

Professor Ødegaards skriv, dat. 18.01.1982 lyder slik: og er vedlagt pasientens papirer og journal i fotokopi.

«Ad Arnold Juklerød?s første opphold.

Jeg erindrer fra Arnold Juklerød?s opphold her 1971 - 1972 at det ikke var noe grensetilfelle med nødvendigheten av innleggelse i psykiatrisk sykehus for en psykose. Det var ikke hustruens komparentopplysninger som var avgjørende for hans videre retensjon i sykehuset. Hans tilfelle var klassisk psykotisk paranoisk».

Jeg kommenterte videre på taushetsplikten overfor tredjeperson idet denne utvilsomt er av langt større betydning ved psykiatriske enn ved somatiske tilstander. Jeg fremholdt at av psykiatere jeg har vært i kontakt med, anses taushetsplikt overfor tredjeperson som selvfølgelig. Vi mottar regelmessig fortrolige opplysninger av tredjeperson som komparentopplysninger. Det hører med til en god journal at komparentopplysninger er innhentet. Vedkommende tredjeperson henvender seg til oss eller blir innkalt for å gi opplysninger som antaes å være av betydning for det videre behandlingsopplegg til beste for pasienten - og må kunne stole på at dette er underlagt legens taushetsplikt. Hvis så ikke skulle være tilfelle, må vi i vårt fag omgjøre våre arbeidsmetoder og utvilsomt gå glipp av mye relevante og viktige opplysninger som ikke vil bli oss til del. Vi må også ta hensyn til de menneskelige aspekter. Mange pårørende lider like mye som pasientene, av og til mer og er i et meget stort behov for avlastning, for å gråte, for å betro seg, for å komme ut med sine innestengte følelser og for å lette seg. Disse betroelser vil dels angå vedkommende pårørende selv, dels den som er definert som pasient, dels forholdet dem i mellom på et dypere plan enn de kanskje har tatt opp med pasienten. Dette må være en menneskerett. Skulle vi som psykiatere ikke være underlagt denne taushetsplikt, måtte vi endre vår praksis derhen at vi går til komparentsamtalen slik vi gjør det i samtale i forbindelse med en judisiell observasjon: Vi måtte meddele at vi ikke er underlagt legens taushetsplikt ved komparentsamtale, og alt det komparenten meddeler oss, kan pasienten forlange innsyn i.

Skulle dette deles inn i opplysninger som bare gjaldt den pårørende eller bare pasienten, ville vi komme ille ut å kjøre, idet følsomme opplysninger gjerne vil berøre begge parter og være vevet inn i hverandre. Skulle pasienten ha innsynsrett i det som er sagt om ham, men ikke det som er sagt om komparenten, hvordan skulle man så forholde seg til det, gjerne vesentlig stoff, som berører begge parter. I et ekteskapsforhold eller et foreldre/barn-forhold vil det jo nettopp være slik saken står. Skulle annenhver setning eller annethvert ord meddeles den som forlanger innsyn, ettersom vedkommende selv er omtalt eller ikke? Jeg tror vår arbeidssituasjon da ville bli helt uholdbar. Komparentopplysninger måtte i tilfelle journalføres i tre typer journaler:

En som gjaldt komparentens opplysninger om seg selv, en som gjaldt komparentens opplysninger om pasienten, og en som gjaldt komparentens opplysninger om forholdet dem i mellom, og hva så hvis enda en fjerde part var inne i bildet.

Slik psykiatrien har vært praktisert i vårt land, har vi overholdt vår taushetsplikt overfor tredje person, hvis vedkommende selv ikke løser oss fra den, eller det er innforstått i samtalen at dette skal taes opp med pasienten, eventuelt brukes terapeutisk.

Til oss kommer de pårørende ofte med meget personlige betroelser som gjerne gjør at vi kan hjelpe pasienten selv bedre, og at vi kan hjelpe og avlaste den pårørende også, og ikke minst familiesituasjonen. Slik vil vi også ønske at det i fremtiden må bli hvis vi skal kunne gi gode behandlingstilbud til våre pasienter.

Jeg vil så nevne en del eksempler på hvilke konsekvenser det vil kunne få hvis innsynsrett i tredje persons følsomme opplysninger skulle gis til pasienten:

1) Betroelse fra ektefelle om utroskap vedkommende har begått, av de fleste betraktet som meget følsomme opplysninger. Slike opplysninger kan være gitt i brokker i komparentopplysninger og innvevet i stoff som naturlig også berører pasienten selv. Med innsynsrett lovfestet for pasienten, kan enhver forestille seg hvilke katastrofale følger åpenbaringer av slike forhold kan få overfor den ektefelle forholdet har vært skjult for - vedkommende selv - ekteskapet - barna - familien.

2) Opplysninger fra ektefelle (som tredje person) om tidligere seksualopplevelser - forhold som har vært skjult for den ektefelle som er pasient, homoseksuelle forhold, gjennomgåtte aborter, kjønnssykdommer, eventuelt andre lidelser vedkommende ikke har betrodd seg til pasienten - ektefellen om, men som meddeles legen under forvissing om taushetsplikt. Skulle setninger, avsnitt, ord systematisk sladdes ut i journalen, og vedkommende pasient lese den meget sensurerte journal, kan man jo tenke seg konsekvensene for den mistenksomme, usikre, følsomme person som psykiatriske pasienter ofte er. Den paranoide psykose vil da lure rundt hjørne for hver psykiatrisk pasient som måtte forlange innsyn i sin journal.

3) Opplysning om tidligere gjennomgåtte psykiatriske lidelser, ektefelle eller andre måtte ha hatt tidligere, innleggelse, konsultasjoner, gjennomgåtte psykoser, suicidalforsøk vedkommende selv eller andre måtte ha gjort, alkohol / stoffproblemer etc. Det må være en menneskerett som pårørende å kunne betro slike opplysninger. Hvis det ikke er tilfelle, må vi få vite om det som behandlere, og føre et tredobbelt bokholderi. Det sies kvinner ofte betror forhold vedrørende deres seksualliv som også er ømfintlig stoff for deres menn, selv om det er deres felles samliv som omtales. Opplevelsen av dette har mange holdt tilbake. Kvinnelige pårørende kan berette at de i grunnen avskyr det seksuelle samliv med deres ektefelle (eller partner), men later som de nyter, f.eks. opplever orgasme etc. Dette betror de seg til legen om, men skulle deres menn ha innsynsrett i dette, ville konsekvensene bli uheldige, kanskje ødeleggende for ekteskap og familieliv. Det er mange nyanser i en tredje persons betroelser, og vanskelig å skille mellom hva som vedrører pasienten. I dette tilfelle gjelder det ømfintlig stoff også pasienten, men han kan neppe ha krav på disse opplysninger.

4) Jeg vil nevne et eksempel fra praksis, omskrevet, men realistisk, slik vi kan stå overfor det i vår kliniske hverdag.

En kvinne fra våre vestlige landsdeler ble tvangsinnlagt i psykiatrisk sykehus for en dyp depresjon med tanker om at hun var fortapt, at familien skulle rammes av en stor ulykke, at mannen var henne utro, at familien ville utslettes i forbindelse med et komplott som var i gang mot henne. Legeerklæring og innleggelsesbegjæring fra mannen forelå.

I løpet av behandlingstiden var, som vanlig er, mannen inne og avla komparentopplysninger. Innvevet i alt han hadde å fortelle om pasient og familielivet, kom også fram stoff om ham selv som viser seg å være viktig for forståelsen av sykdommen. Hjemmet var strengt religiøst preget. Forholdet mellom ektefellene hadde vært godt. De hadde små barn. De besluttet seg til å bygge hus. Det trengtes penger til bygging, og mannen dro til sjøs for å tjene bedre. Det gikk ikke bedre med ham enn det har hendt sjøfolk og andre før: I Sør-Amerika havnet han en enkelt gang på horehus. Kort tid etter utviklet han et utslett på deler av kroppen. Naturlig nok tolket han dette som symptomer på kjønnssykdom, syfilis. Han våget ikke å gjøre noe med det. Etter noen måneder kom han hjem - med utslett - og i sterk skyldbetynget forfatning. Han torde ikke nevne noe for henne om det, men holdt seg mest mulig vekk fra henne, naturligvis også i seksuell henseende. Hun tolket dette som en avvisning, tegn på at ekteskapet nå nærmet seg slutt, og gikk gradvis ned i den psykose jeg har nevnt, inkludert forestillingen om hans utroskap m.v. Legene ved sykehuset følte et naturlig ansvar for også å hjelpe mannen, som var komparent, men også svært deprimert uten å være psykotisk. Han ble undersøkt grundig med henblikk på en mulig syfilis. Prøvene på kjønnslidelse var alle blankt negative. Det ble påvist et sikkert eksem som han ble behandlet for. Fruen var i mellomtiden behandlet ut av sin depresjon. Etter få måneder kunne hun utskrives - samlivet ble gjenopptatt - og familielivet har senere fungert meget godt. Men hun har tidvis vært sint og aggressiv på mannen for at han foranlediget henne innlagt og beskyldt ham for at han på denne måten har skadet henne og nedverdiget henne.

Hvis hustruen en eller annen gang senere skulle forlange innsyn i sin journal, hvordan ville det da gå hvis sykehuset ikke hadde taushetsplikt for følsomme opplysninger for tredje person? Sykehuset førte intet tredobbelt bokholderisystem med egne opptegnelser for hva pasienten sa, og hva tredje person sa om henne og om seg selv, og atskilt fra det om dem begge. Hvordan skulle sykehuset forholde seg om ikke til den regel at følsomme opplysninger fra tredje person generelt er unndratt innsynsretten. Hvis hustruen ble nektet innsyn i disse opplysninger, og reiste rettssak fordi hun var overbevist om at det var mannens feilaktige opplysninger som lå bak xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx, hvem skulle så vurdere om det dreiet seg om følsomme opplysninger andre enn sykehuset?

Skulle nye regler komme, eller skulle det stadfestes at legens taushetsplikt ikke gjelder følsomme opplysninger fra tredje person, og skulle lovgiveren ønske dette og fastslå dette ved lov, må disse regler ikke gis tilbakevirkende kraft. De må gis i form av lover og bestemmelser som i tilfelle gjelder fra en fremtidig dato, hvor man i psykiatrien, eventuelt andre fag og almen praksis, kan tilrettelegge en dobbelt eller tredobbelt journalføring, eventuelt holde opp med å journalføre opplysninger i det hele tatt.

Jeg fremholdt at det jeg med dette innlegg ønsket å formidle, er at bokstavfortolkninger og juridiske fortolkninger i rimelig grad må ta hensyn til forholdene i det praktiske liv, og hva som til syvende og sist tjener den enkelte av oss, familien og samfunnet.

Av Juklerøds advokat ble jeg stilt en del spørsmål m.h.t. hvorvidt jeg anså ham robust, noe jeg ga uttrykk for at jeg anså han for å være ikke minst legemlig, men at han jo nettopp når det gjelder sitt spesielle område er særskilt ømfintlig og ømtålelig. Jeg ga videre en definisjon på vrangforestillinger, til rettens kjennskap:

«En vrangforestilling er en uriktig eller urimelig idè, oppstått på sykelig grunnlag, som av pasienten tillegges absolutt sannhetsverdi, slik å forstå at den ikke lar seg korrigere via fornuft eller via logikk».

Det var tydelig at advokat Bae hadde lagt opp til en subsidiær løsning hvis innsynsretten ikke ble gitt. Denne subsidiære løsning skulle gå på det tilfelle skyld at det ble gitt samtykke fra komparenten om at det kunne gis innsynsrett til pasientens fullmektig, altså til advokat Bae. Dette forutsetter imidlertid at sykehuset har vurdert det annet grunnlag for å holde tilbake hustruens komparentopplysninger, nemlig spørsmålet om disse kan være skadelige for hans helse. Dette aspektet har ikke vært vurdert og gjennomdrøftet fra sykehusets side, fordi situasjonen ikke har foreligget. Den situasjon som har foreligget fra vår side, er at hustruen har nektet innsynsrett, og dette har vi forholdt oss til. Vi har således ikke tatt opp til vurdering hvilken skadelig innflytelse utlevering av opplysningene ville få for ham. Skulle hun gi adgang til innsyn, vil sykehuset utvilsomt måtte vurdere denne faktor. Skulle utfallet av denne vurdering være slik at pasienten ikke vil ta skade av det eller ikke skade andre på grunnlag av det, må komparentopplysningene da bli å utlevere. Skulle vurderingen gå ut på at han ville kunne ta skade av å få se opplysningene, eventuelt komme til å skade andre hvis han fikk se opplysningene, måtte vår avgjørelse være at han til tross for hustruens samtykke ikke kunne få se hennes komparentopplysninger. I så fall måtte han reise ny sak for å få innsikt i komparentopplysningene.

Advokat Bae ville tydeligvis ha meg til i retten å gi uttrykk for at det ikke ville være skadelig for pasienten å få se hustruens komparentopplysninger. Til dette svarte jeg at jeg godt kunne forstå hans oppfatning at han mente det ikke kunne være skadelig.

Etter at saken var avsluttet, hilste jeg ved utgangsdøren på en mann som hele tiden hadde sittet ved siden av pasienten. Det viste seg å være hans bror. Broren arbeider i Kristiansand, men var kommet inn i anledning av rettssaken. Jeg hadde en lengre samtale med ham utenfor lokalet, og hadde også følge med ham i området omkring Nationaltheateret. Jeg drøftet med broren hvorvidt det foreligger mulighet for pasienten til å komme hjem til gårdsbruket som hans bror driver. Dette mente broren ville være umulig, bl.a. fordi konen til broren er i positivt forhold til pasientens tidligere kone. Jeg får ellers inntrykk av at pasientens familie er av den oppfatning at konen har vært spesielt vanskelig, og at det er dette som ligger bak den tilstanden som pasienten har utviklet. Broren er ikke sikker på om det dreier seg om sykdom eller ikke. Det høres ikke ut til at broren kan se noen mulighet til at pasienten kommer ut fra sykehuset. Familien kan ikke hjelpe pasienten til å bli utskrevet. De anså tydeligvis situasjonen for fastlåst, og regnet med at pasienten kom til å bli i sykehuset til han eventuelt hadde fått sin rett. Broren gav ellers uttrykk for at han trodde pasienten hadde opplevet rettsforhandlingene som rimelige og rettferdige, og at han heller ikke hadde oppfattet det slik at han var blitt angrepet på noen måte fra sykehusets side. Broren gav uttrykk for at pasienten hadde en klar oppfatning av at når han ikke fikk innsyn i hustruens komparentopplysninger, skyldtes ikke dette sykehuset, men Departementet som hadde gitt denne helt klare veiledning. Det er derfor selve prinsippsaken han vil ha prøvet.

Broren er også av den oppfatning at man må påregne flere prosesser fra pasientens side før han får «renset seg».

Hele denne saken har naturligvis krevet enorme mengder av tid fra advokaters, rettens og ikke minst legers og behandleres krefter. Det har også vært en belastning både på enkeltpersoner spesielt og for institusjonen. Imidlertid har saken i massemedia heldigvis blitt fremstilt som den prinsippsak den er, og det virker ikke som om sykehuset er belastet eller uthengt i forbindelse med saken.

Et forhold som man sikkert i fremtiden må ta hensyn til, er den svære plakatoppklistringen pasienten driver med i vestibylen i velferdsbygget. Det har heller blitt en tiltakende virksomhet ved stadig mer sjenerende oppslag, som har ført til mange henvendelser fra pasienters, pårørendes og fra personalets side om at dette må sykehuset nå få slutt på. Det har vært nevnt at velferdsbygget er blitt til en «søppelkasse». Det er lite sannsynlig at man ved sykehuset i lengre tid kan tolerere den situasjonen som her er oppstått. Vi har i den senere tid avfunnet oss med den også på grunn av den forestående rettssak. Når hele denne saken er avgjort, jeg vil tro allerede etter byrettsdommen, må det nok skje innstramninger her, og man bør også sette i gang forberedende arbeid for utskrivning av pasienten. Det er lite rimelig å beholde en pasient i institusjonen når han ene og alene er her for å fortsette sine egne prosesser. Noe behandlingsøyemed er det ikke lenger, idet enhver terapeutisk kontakt synes å være blitt umulig. Karakteristisk nok hadde fung. overlege Aadel Grimsgaard villet ha en samtale med ham forleden og gitt ham en time. Hun fikk da et langt brev tilbake fra pasienten, hvor denne gjorde oppmerksom på at hun måtte være i behov for behandling hos ham, og han var villig til det og gav henne en time på sitt kontor på et oppgitt klokkeslett. Antakelig bør man drøfte pasientens situasjon, ikke bare i det overlegeavsnitt han nå er i, men også i egne overlege / legemøter for sykehuset som helhet. Disse drøftelser bør imidlertid vente til saken har vært oppe til doms.

Etter at jeg overtok ansvaret for avsnitt III, har jeg hatt to lengre samtaler med Juklerød. Den ene 14.01. og den andre i går. Videre har jeg vært tilstede ved Oslo Byretts behandling av rettssaken hans.

På min invitasjon til Juklerød til å komme til samtale på kontoret mitt fikk jeg 13.01. et skriftlig svar som legges til journalen, fordi det uttrykker en del av hans tanker omkring psykiatrien og var utgangspunkt for våre samtaler. Juklerød svarte på invitasjonen med å invitere meg til å komme på hans «store kontor» i velferdsbygget, fordi han ikke hadde anledning til å gå fra sin port. Begge våre samtaler fant sted i hans «store kontor» i Velferdsbygget. Juklerød var meget velvillig og imøtekommende og inviterte meg til å fortsette behandlingen hos ham når jeg måtte ønske det.

I samtalen har Juklerød utdypet sine tanker omkring psykiatrien i særdeleshet og samfunnet i sin alminnelighet. Dette skal kort refereres slik som jeg har forstått det:

Juklerød ser det slik at det i verden kun er et friskt menneske, nemlig Jesus Kristus. Alle vi andre er mer eller mindre syke, angrepet av forrykthet eller paranoia. Med Jesus Kristus som sentrum og med et utall av sirkler, i forskjellige radiuslengder fra dette sentrum, befinner vi oss allepå en eller annen sirkel, og betrakter tilværelsen ut fra denne. Alle som befinner seg på en annen sirkel enn den vi er på, betrakter vi som syke eller lidende av paranoia. Det finnes således svært mange paranoiaformer, hans form er 297,0, som han har lest i journalen, den høyeste form for paranoia er paranoia 666, som henspeiler til Dyrets tall i Johannes åpenbaringsbok.

Psykiaterne har tillagt seg en helt spesiell rolle, i det de hevder å være sjelsleger og kan skjelne mellom sykt og friskt, og ved det vil være gudlike og en slags Gudsbespottere. Psykiaterne går makthaverenes erend, deres uhyggelige våpen er giftsprøytene, ved hvilke de forgriper seg på vergeløse og hjelpeløse mennesker, som derved kommer i deres makt. Noen av psykiaterne gjør dette bevisst og overlagt, andre av oss innser det gale i det, men ser oss nødt til å utføre vårt oppdrag for å tjene til det daglige brød. En tredje gruppe gjør det i god tro, fordi vi ikke skjønner hva vi bedriver. Makthavernes mål er å gjennommaterialisere samfunnet, bevege seg bort fra det naturlige, bort fra Gud og bort fra det som er godt og skjønt.

I Oslo byretts domsslutning ble Staten ved Sosialdepartementet frifunnet, Juklerød tapte altså saken sin. Dette sier han seg fornøyd med, i det han meI Oslo byretts domsslutning ble Staten ved Sosialdepartementet frifunnet, Juklerød tapte altså saken sin. Dette sier han seg fornøyd med, i det han mener dette bare underbygger hans påstand om det urettferdige i samfunnet. Han vil anke dommen og håper på at den blir behandlet både i lagmannsrett og i høyesterett, idet en slik lengrevarende prosess vil gi menneskene mulighet til å få øynene opp for hvilke uhyrligheter som foregår i samfunnet.

Vi har diskutert utskriving fra sykehuset. Juklerød sier at han aldri har forlatt sin post noengang. Hans oppgave nå er å kjempe for sannhetens sak, og det må han gjøre her fra Gaustad sykehus, der uretten er blitt begått mot ham. Han vil ikke forlate sykehuset før han har avslørt humbugen og urettferdigheten i psykiatrien

neste side mangler i journalen! (begynner på neste side i opprinnelig journal)!

xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx

at Telemark fylke er ansvarlig for plassering av Juklerød, slik at han bør søkes overflyttet til Faret. Man mente det var rimelig at Faret sykehus stilte plass til disposisjon for frivillig innleggelse, slik at Juklerød ved utskrivingen fra Gaustad sykehus har et sted å gjøre av seg. Dette vil jeg i første omgang forelegge for Juklerød.

Videre var det generell enighet om at man må få slutt på plakatopphengingen i Velferdsbygget, dette vil jeg ta opp med direktøren.

På grunn av forestående ombygningsarbeide i G-bygningen, så ble det bestemt at avd. G II øst måtte flytte ned i 1. etasje til avd. G I øst?s lokaler. Avdeling G I vest skal deretter flytte opp i 2. etasje til avdeling G II øst?s lokaler.

Juklerød har jo i den senere tid tilhørt avd. G II øst som hører inn under avsnitt III.

Avsnitt III ordnet derfor med plass til Juklerød i 1. etasje. Han har fått tilbud om eget rom i 1. etasje.

Juklerød har imidlertid nektet å fraflytte sitt rom i 2. etasje. Jeg har i denne forbindelse snakket med ham flere ganger. Jeg har fremholdt at ledelsen fant det rimelig at han likesom de andre som holdt til i 2. etasje, flyttet ned i 1. etasje. Man fant det urimelig at han skulle være alene i en tom avdeling i flere uker, og man fant det urimelig at han skulle være der når avd. G I vest flyttet inn i lokalene, med mindre avdeling G I vest på forhånd hadde gitt sitt samtykke til dette.

Juklerød har på sin side fremholdt at han demonstrerte for å vise urimeligheten i at han er sammen med de andre i avdeling G II øst, en avdeling som etter flyttingen består av de mest syke, eldste og urenslige menneskene. Han demonstrerte samtidig for å gi uttrykk for at det ikke finnes grunnlag for å fastholde ham i noen avdeling. Forøvrig fremholdt han at han nektet å flytte for også å gi uttrykk for en protest på vegne av de andre i avdelingen som ikke er istand til å protestere selv. Han mente at flyttingen representerte en forverring av situasjonen for dem som er i avdelingen.

Juklerød gav tydelig beskjed om at dersom han likevel skulle flyttes ned i 1. etasje, så skulle det skje ved at han ble båret på båre. Han fortalte at dette ville komme til å foregå helt passivt, dvs. at han ikke ville utvise noe som helst voldsomhet under bæringen. Mandag 14/6 1982 var siste frist for Juklerød til å flytte. Man ønsket ikke å bære ham på båre ned i 1. etasje. Jeg gav ham beskjed om at 2. etasje ville bli avlåst i løpet av dagen og han ville bli henvist til et rom i 1. etasje.

Da Juklerød skulle tilbake til avdelingen på ettermiddagen, var det likevel en som låste ham inn i 2. etasje. Så det ble til at han sov der på sitt gamle rom natt til 15/6.

Den 15/6 ble det så bestemt at Juklerød inntil videre kunne få oppholde seg på sitt rom i 2. etasje. Det var ment som en midlertidig løsning fordi man foreløpig ikke ønsket å bære ham på båre ned i 1. etasje.

Jeg henviser til ovenstående journalnotat av dr. Erik Nordberg, hvor det fremgår at Juklerød nekter å flytte fra avdeling G II øst og ned i det tilvist rom på avdeling G I øst, i forbindelse med ombygningarbeider i G-bygget. Dersom dette skal skje, må han bli båret på båre.

Avdelingspersonalet har ikke ønsket dette, da han er frivillig innlagt. På overlegemøte den 23/6 1982 drøftet man den situasjonen som derved er oppstått.

Overlege Ugelstad ledet møtet, da ko-ordinerende overlege, overlege Retterstøl var i retten.

Fra avsnitt III møtte overlege Brekke, som for tiden er i permisjon. Reservelege Nordberg, som er Juklerøds primærkontakt, samt undertegnede, da fung. overlege Grimsgård er på ferie.

Etter endel diskusjon ble man enig om å be Juklerød formulere skriftlig til neste overlegemøte den 30/6 1982, de betingelser han mener må være tilstede for at han kan flytte ut i en leilighet i byen i stedet for å fortsette å være i sykehuset.

Juklerød har satt opp skriftlig sine betingelser for at han kan reise frivillig fra Gaustad sykehus. Han har dessuten skrevet hva han vil gjøre, hvis han blir flyttet til en leilighet. Begge disse skrivene er vedlagt journalen.

Det var i dag planlagt å flytte pasienten fra 2. etasje til avd. G I øst. Pasienten var villig å la seg transportere. Imidlertid møtte pasienten ikke opp til avtalt tid, og det ble derfor bare hans eiendeler som ble flyttet ned. Pasienten har siden ikke vist seg i avdelingen, han var heller ikke i avdelingen i natt.

Som det fremgår av notatet ovenfor møtte Juklerød ikke opp til avtalt flytting. Han ble telefonisk kontaktet i Velferdsbygget og man gav han beskjed om at dersom han ikke innfant seg innen 5 minutt ville eiendelene hans bli flyttet til rommet han skal ha i 1. etasje. Juklerød møtte fortsatt ikke opp og vi flyttet derfor eiendelene hans. Fortsatt har han ikke vist seg i avdelingen.

I forbindelse med den avtalte flyttingen har flere medarbeidere ved sykehuset og også undertegnede fått en rekke henvendelser fra journalister som vil forhøre seg om hva som forestår. De har fått vite at man skal foreta en fysisk flytting innen et bygg som skal restaureres. Advokat Bae har også henvendt seg og han har fått samme opplysning. Fra 15/6 har Juklerød bodd alene i G 2 øst. Dette har ikke bydd på noen komplikasjoner. Han har oppført seg høflig og greit. Holdt seg til avtaler. Man har aldri observert fremmede i avdelingen. Dagene har han som vanlig tilbrakt i Velferdsbygget.

Pasienten har i flere år hatt stabile, høyst privilegerte boforhold på eneværelse i G 2 øst, innrettet av ham selv med hans private ting, kjøleskap, skrivebord, m.m.. Medio juni flyttet hele avdeling G 2 øst med pasienter og personalet ned i G 1 øst, og de to poster ble slått sammen, som ledd i forberedelser til ombygging. Pasienten skulle da flytte med, ned på et tilsvarende eneværelse i 1. etasje, med alle sine ting. Men han forlangte da å bli båret på båre ned trappen til 1. etasje, som vilkår for å gå med på å flytte.

Dette er ikke noe nytt. Så vidt jeg kan se av journalen, har visstnok Juklerød siden 1974 alltid forlangt å bli båret på båre, når han skulle flytte til annen avdeling, og dette hans krav er blitt oppfylt. Men bare få flyttinger har skjedd disse årene, og det var nå flere år siden sist, da han ble båret opp i G 2.

Denne gang, altså medio juni, ville personalet nødig bære Juklerød ned trappen på båre, og dette utløste en akutt situasjon. Det stadige press fra ymse hold innen Gaustad om å skrive Juklerød ut, for å bli kvitt ham, tok nå den form at man skulle nytte høve, når han nektet å flytte, til å skrive ham formelt ut. Bakgrunnen for dette var blant annet opplegget fra Telemark fylke 1981 - 82 med gradvis tilbakeføring til hjemfylket av flest mulig Telemark-tilhørende pasienter i Gaustad.

Det ble hevdet at Juklerød, som formelt frivillig innlagt, avviste den sengeplass på eneværelse sykehuset tilbød, og han hadde da egentlig selv skrevet seg ut. I denne situasjonen ringte jeg med ekspedisjonsjef Munch-Søegaard i Helsedirektoratet, og snakket med kontrollkommisjonens formann Lelia Loe. Begge fremholdt at om vi nå skrev Juklerød ut, og mer eller mindre kastet ham ut av Gaustad, kunne dette oppfattes som utilbørlig inngrep fra sykehusets side i den rettssak Juklerød fører, der han har anket byrettsdommen av 2. februar 1982 inn for lagmannsrett. Jeg hadde i juni også en telefon med Juklerøds advokat Bae, som den gang lovet å forsøke å overtale Juklerød til å flytte ned i 1. etasje uten bårebæring.

Dette lyktes ikke, - og enden på visa i juni ble at Juklerød fikk fortsette å bo på sitt eneværelse i 2. etasje, også etter at alle andre pasienter og personalet flyttet ned i G 1 øst. Juklerød har således i hele sommer bodd på sitt rom i en ellers tom avdeling. Dette har gått uten vansker, jamfør dr. Grimsgaards notat av 27/8.

Neste trinn i forberedelsene til ombygging i G-bygningen, som skulle begynne i vestfløyen, var å flytte G 1 vest med pasienter og personalet opp i den tomme G 2 øst. Dette var planlagt til primo september. Da måtte Juklerød ut av sitt enerom i den tomme G 2 øst, for å skaffe plass til G 1 vest-pasientene.

For å få gjennomført dette gikk man med på Juklerøds krav om å bære ham på båre ned trappene. Det var avtalt med ham at dette skulle skje 25/8, og da skulle også hans ting flyttes ned på det ventende tomme eneværelse i G 1 øst. Men Juklerød møtte ikke opp for å la seg bære på båre. Derfor ble bare hans ting båret ned 26/8.

Lørdag 28/8 1982 kom det atter en artikkel i Dagbladet om Juklerød. Men denne gang var det ikke journalist Arvid Bryne som skrev, og artikkelen var faktisk noenlunde sannferdig og ikke altfor urimelig mot sykehuset.

Juklerød ordnet seg nå med overnatting hos venner i byen. Dagen tilbrakte han som før i Velferdsbygget med sine nidplakater. I noen uker fra 26/8 har Juklerød ikke overnattet på sykehuset.

Denne situasjonen forsterket presset fra Gaustad-fagfolk som ville ha Juklerød skrevet ut. På overlegemøter 1/9 og 8/9 ble det argumentert for at man skulle oppfatte situasjonen dithen at Juklerød, som frivillig siden 1974, nå egentlig selv hadde skrevet seg ut, og ta konsekvensene av dette. Disse holdningene ble forsterket av at Juklerød selv nærmest stilte ultimatum, i langt skriv til koordinerende overlege, datert 6/9. Juklerøds skriv av 6/9 1982 vedlegges journalen i sin helhet.

I dette journalnotat skal gjengis noen avsnitt fra skrivet, der Juklerød truer med å slå seg til i Velferdsbygget dag og natt på ubestemt tid, om vi ikke innen 10/9 1982 går med på èn av tre muligheter han gir oss.

«Dere har bare tre veier å gå i denne saken, og her skal dere få veiene anvist av en erfaren veiarbeider og vandrer:

1) Dere bærer mine saker og ting forsiktig tilbake opp i min «celle» i avd. G.M. 2. etasje øst, hvor dere den 25. august d.å. fjernet disse mine saker uten min tillatelse. Arnold følger da «godvillig» etter uten noen som helst bårebæring ---.

2) Dere bærer mine saker og ting, - og meg, - ned i den åpne avdeling C.M. til avdelingsleder Aasta Lium. (Hun trenger virkelig den hjelp jeg kan gi.)

3) Dere legger hånd på meg igjen og bærer bare meg - mot min vilje - inn i den lukkede avdeling C.M. øst, Gaustads nå desidert verste avdeling, bestående av ca. 20 av de sykeste, gamleste og mest urenslige mennesker.

Utgangspunktet for all bæring blir nå mitt «arbeidssted» her i Gaustads Velferdsbygg. Tidspunktet for en eventuell bæring kan vi enes om senere. Men jeg vil ikke belaste mine venner med et for langt opphold, og jeg må derfor i min strategi og taktikk ta hensyn til det. Dette gjøres ved at jeg gir dere en frist til å vandre èn av mine tre anviste veier. Fristen settes til fredag den 10. september 1982.

Hvis dere ikke foretar noen som helst bæring innen den fastsatte frist, blir jeg da sittende her i Gaustads velferdsbygg dag og natt inntil at dere har bestemt dere for å gå èn av mine anviste veier.»

Etter overlegemøtet 8/9 1982 ringte jeg med ekspedisjonssjef Munch-Søegaard i Helsedirektoratet, som denne gang virket irritert over Juklerøds krumspring, og anbefalte meg å ringe advokat Bae. Advokat Bae anførte denne gang at han, som ukjent med forholdene på Gaustad, ikke kunne gi noe råd i situasjonen, men han ville sterkt fremheve at hans klient Juklerød åpenbart vil og setter meget inn på å få forbli på Gaustad inntil hans rettssaker er over. På spørsmål fra meg om eventuell utskrivning av Juklerød ville bli oppfattet som utilbørlig inngrep i rettssaken fra sykehusets side, svarte advokat Bae at han ikke hadde tenkt i de baner.

De represalier mot sykehuset Juklerød truer med, om han ikke innen 10/9 1982 får oppfylt sine krav etter sine angitte tre muligheter, går ut på at han da vil slå seg til dag og natt i Velferdsbygget. Jeg kan foreløpig ikke helt overskue hvilke vansker dette kan føre til for sykehuset i det lange løp. Men kortsiktig kan det neppe skje så mye galt om Juklerød sover på en sofa i Velferdsbygget noen netter.

Jeg drøftet dette i dag med Gaustads direktør fru Wisnes. Hun hadde fått beskjed fra vaktmesteren om at hvis Juklerød er i Velferdsbygget etter kl. 22.00, vil han utløse alarmen, som lager stor støy på hele sykehuset. De ble ordnet med teknisk etat slik at alarmutløsningen fra Velferdsbygget slås av. Juklerød kan trolig være en pålitelig brannvakt og tyverivakt der i bygningen.

Jeg ringte i dag også med politiet, - jourhavende politiadjutant Kristiansen, - og forklarte situasjonen. Han sa at selv om vi formelt skriver Juklerød ut, kan det neppe anses som noen politioppgave å fjerne den åpenbart sinnssyke Juklerød fra Gaustad med makt, og heller ikke å hindre ham med makt fra å komme tilbake med sine plakater.

Det synes mest rimelig å avvente den videre utvikling i alle fall til over helgen.

I går, den 15/9, var det store oppslag om Juklerød både i Arbeiderbladet og i Klassekampen, og muligens flere aviser. Juklerød har de siste dagene hatt nærmest pressekonferanse i Velferdsbygningen, 2. etasje, og har tydeligvis mobilisert sine journalistkontakter for å få pressedekning av begivenheten, når han skal bæres på båre til G I øst.

Oversøster ved avsnitt II opplyser da det sist skulle arrangeres bårebæring den 25/8 1982, - den gang Juklerød ikke møtte opp, - hadde Juklerød latt journalister få navnene på de unge pleiermedhjelperne som skulle bære. Navnene kom i avisen, med den følge at de unge pleiermedhjelperne fikk telefonterror-oppringninger av folk som skjelte dem ut. Etter dette vil oversøster ikke utsette sitt personale for slik å bli satt i gapestokk i avisene.

I sammenheng med avisoppslagene i går, den 15/9 1982, hadde jeg henvendelser fra journalister, - først fra en journalist Boger i Aktuell Rapport som visstnok er et ukeblad. Han hadde fått fotokopi av hele Juklerøds sykejournal, og angivelig fått fullmakt av Juklerød til å handle på hans vegne. Jeg svarte i telefonen på hans spørsmål så godt jeg kunne.

Overlege Ugelstad fortalte at journalisten senere hadde ringt til ham for å få ham til å kommentere det jeg hadde sagt.

Juklerød insisterer på at han har løst leger og alle andre fra all taushetsplikt de måtte ha, i en artikkel i Dagbladet for to år siden. I går, 15/9, ga han meg det skriftlig uttrykkelig at han løser meg fra min legetaushetsplikt. Hittil har vi vel sett det slik at Juklerød som åpenbart sinnsyk, neppe kan ha rettshandleevne til rettsgyldig å løse oss fra vår taushetsplikt. Men jeg er etter hvert kommet til at jeg heller bør ta Juklerød på ordet, når det gjelder dette. Når han av jurister og domstoler anses å ha rettshandleevne nok til å føre sak for retten om prinsipielle spørsmål i lovgivningen om taushetsplikt, har han vel saktens også rettshandleevne nok til rettsgyldig å kunne løse leger fra deres taushetsplikt. Hertil kommer at Juklerød har gitt fotokopi av sin sykejournal til journalister, og taushetsplikt fra vår side må jo da bli helt illusorisk. Det kan vel til og med hevdes at jeg i tilfelle vil bruke taushetsplikten til å beskytte meg selv mot å svare på ubehagelige spørsmål.

Da en journalist Collett fra Klassekampen henvendte seg i går, ba jeg ham komme til trekantsamtale med Juklerød og meg i Velferdsbygningen. Trekantsamtalen varte over en time fra kl. 14.00, og endte med at journalisten tok fotos av Juklerød og meg. Det var riktignok mest Juklerød som snakket, men journalisten noterte også noe av det jeg sa.

Vi har problem når det gjelder å få organisert bårebæringen av Juklerød til G I øst. Jeg har sagt til Juklerød at vi skal forsøke å få det til i løpet av noen dager, og han virket tilfreds med det. Men han ville gjerne få beskjed noen timer i forveien. Det kan vel hende at han da vil mobilisere journalister til pressedekning av begivenheten med bilder i avisene etterpå.

Bårebæringen fant sted fredag den 17/9 1982, altså en uke etter at Juklerøds ultimatum løp ut. Denne tiden sov han om nettene så vidt vi vet i sovepose på sofa i Velferdsbyggets 2. etasje. Muligens overnattet han også noen ganger hos kjente. Om dagen var han på plass med sine plakater. I samtaler med meg fremholdt han at han trivdes utmerket med sin sovepose- tilværelse, - som gammel anleggsarbeider var han vant til å bo i brakke, og han kunne gjerne bo slik i Velferdsbygget på ubestemt tid.

Det var atskillig drøftelser i staben på forhånd om bårebæringen. Det ble hevdet fra sint personalhold at det måtte da være helt galt å la seg kommandere av Juklerød til slikt. Sykehuset burde skrive pasienten ut og bli kvitt ham. Men ingen kunne angi noen praktisk mulig måte å få dette til. Det ble til at sykehusets kvinneligere oversykepleiere skulle være bærere, for slik i alle fall å unngå noen slags slåssepisode ved selve bårebæringen. Sykehusets kvinnelige direktør, fru Wisnes, ble også med.

Juklerød fikk beskjed av meg fredag den 17/9 ved 12-tiden om at bårebæringen var planlagt til mellom kl. 13.00 og 14.00. Han gikk da straks til telefonkiosken og ringte til sine aviskontakter. Ved 13-tiden var det møtt frem en hel gjeng av journalister og fotografer. Bårebæringen fikk altså som ventet omfattende pressedekning. Selve bårebæringen forløp fredelig. Båren med Juklerød ble plassert på tralle og trillet av 5 - 6 damer opp fra Velferdsbygget til G-bygningen. Herunder ble det fotografert livlig av pressefotografene.

Reportasje kom meg bekjent ikke i andre aviser enn Klassekampen, som lørdag 18/9 hadde store førstesideoppslag med portrett av Juklerød og svære overskrifter: «Offer for legeprestisje».

Inne i avisen var side 10 og 11 viet Juklerød, med flere bilder fra bårebæringen og skildring av denne, og artikkel om intervjuet med Juklerød og meg samtidig. Onsdag, 22/9, brakte Klassekampen intervju med Juklerøds advokat, Ole Jacob Bae, som var sjokkert særlig over uttalelsen fra meg i intervju.

Avisartiklene vedlegges pasientens papirer.

Juklerød har naturlig nok hengt opp disse avisartiklene blant sine plakater. De har nok vakt en del interesse blant sykehuspersonalet. Flere har kommet til meg med kommentarer.

Siden bårebæringen for vel en uke siden har situasjonen med Juklerød vært den samme som før i sommer, og for så vidt fredelig. Han bor på sitt vel møblerte eneværelse, nå i G I øst, og tilbringer dagen fra morgen til ettermiddag på hva han kaller sitt «arbeidssted» i Velferdsbygget, i hallen foran kantinen. Her gir han konsultasjoner til dem som vil snakke med ham, trolig med «alternativ psykiatri» i protest mot skolepsykiatrien. Han har vervet noen proselytter blant kvinnelige medpasienter, til bekymring for deres leger, fordi Juklerød har fått disse pasienter til å sabotere sykehusets opplegg og spesielt slutte å ta medisin. Det vises til journalvedlegg vedrørende pasienten med notater datert februar 1982 fra journal.

Vi står unektelig nokså hjelpeløse overfor Juklerøds destruktive virksomhet rettet mot psykiatrien i sin alminnelighet og Gaustad sykehus i særdeleshet. Han har skaffet slik makt at han kan kommandere oss og herje med oss som han vil, og vi har intet å stille opp for å bremse på ham. Vi har ingen praktisk mulighet for å få ham skrevet ut, og så vidt jeg kan forstå, heller ingen reell mulighet for grensesetting når det gjelder hans livsførsel og virksomhet på Gaustad sykehus. Skulle vi sett grenser, for eksempel ved å rive ned Juklerøds nidsplakater, måtte det i tilfelle skje ved å organisere et ordensvern av muskelsterke menn blant personalet, slik at noen kunne holde Juklerød fast mens plakatene ble tatt bort. Men det finnes ingen muskelsterke menn blant personalet på Gaustad som frivillig vil melde seg til et slikt ordensvern, dels fordi man er redd for å bli satt i gapestokk i avisene, dels fordi man også frykter hva Juklerød kan finne på av rent korporlig hevn, med mulige legemsbeskadigelser. Av samme grunner kan man heller ikke gjeninnføre slikt utgangsforbud som Juklerød hadde i flere år, da han satt på stuen i G 2 vest 1977 / 78 og var nektet utgang. Nå i 1982 ville personalet overhodet ikke våge og være med på å håndheve et slikt utgangsforbud. Det ser for meg ut som det har lyktes for Juklerød å oppnå det han selv kaller «skyvemølle», det vil si at han sitter med bukten og begge endene, og sykehusmyndighetene er spilt helt ut over sidelinjen.

Vi ser lite til pasienten. Han går som vanlig ut ved 7.30 tiden - er av og til inne til middag for så straks å gå ut igjen. Ved 16.30 tiden er han igjen tilbake i avdelingen. Han er høflig og hyggelig å prate med, har ikke kommet med skriv eller plakater i avdelingen etter at han «flyttet inn».

Kom tilbake til avdelingen kl. 20.35.

Han har hatt besøk av en mann som er ukjent for oss. Ellers har han fått mange telefoner.

16.11.82. overlege Bård Brekke / alh. GI øst.

I sammenheng med det som er angitt i notat av 27.9. om avisreportasje fra bårebæringen 17.9., kan opplyses at det også kom reportasje i Telemarkavisen Varden, Skien, 23.9.82, med stor artikkel og fotografier. Artikkelen gjengav helt kritikkløst Juklerøds egen fremstilling, og bl.a. var medpasientene i avd. GI øst omtalt som «en flokk ville dyr», som «spiser som griser», «hinsides ethvert håp». Sykepleiergruppen ved Gaustad reagerte mot denne grovt fornærmende omtale av våre pleiepasienter, og klaget med skriv av 7.10. til Pressens faglige utvalg. I korrespondansen med PFU om saken, kom fram at Varden-artikkelen var skrevet på free-lance-basis av journalist Knut Boge. Pr. i dag 16.11. foreligger ennå ingen avsluttende uttalelse i saken fra PFU. Sykepleiergruppens korrespondanse med PFU er vedlagt papirene.

Vi har ført ytterligere korrespondanse om Juklerød med sjukehussjefen i Telemark, som i skriv av 15.10. meddelte at Juklerød var tilbudt plass for innleggelse i Faret, og at Telemark fylke fra nå av ikke lenger ville betale for hans opphold i Gaustad. Fotokopi av dette ble sendt Juklerød med ledsagerskriv fra meg, der jeg opplyste om kurpenger, og konkluderte med at når fylket ikke lenger ville betale, ser vi det slik at Juklerød da må skrives ut. Da jeg snakket med Juklerød om dette, var han som forventet høyst avvisende med omstendelig grunngiving, som særlig gikk ut på at først måtte vi på Gaustad oppfylle hans vel kjente betingelser, før han i det hele tatt kunne tenke på å dra fra Gaustad. Juklerød hadde som ventet ikke noe imot å gi sine grunner skriftlig. Vi fikk et 9 siders maskinskrevet og fotokopiert skriv datert 8.11.82, i velkjent omstendelig Juklerød-stil, som det var sendt fotokopi av etter en lang liste, bl.a. til H. M. Kong Olav V, statsministeren og til pressen. Juklerøds skriv ble behørig oversendt til sjukehussjefen i Telemark med skriv herfra av 12.11., der vi forklarte at vi anser frivillig overføring av Juklerød til Faret som ganske fåfengt. Korrespondansen med sjukehussjefen er vedlagt papirene.

Vi har i skriv til departementet datert 12.11. opplyst om at Telemark fylke ikke lenger vil betale, - vedlagt Juklerøds 9 siders skriv, - og bedt om departementets direktiv for hvordan sykehuset skal forholde seg, når garantien slik er sagt opp.

Byrettsdommen fra saken i januar 1982 ble av Juklerød anket til lagmannsrett. Det kom 4.11.82 meddelelse fra departementet om at hovedforhandling i lagmannsrett er berammet til 1. mars 1983.

I sammenheng med denne rettssaken har det vært oppnevnt sakkyndige, overlegene Dalgard og Robak, til å utrede spørsmål om komparentopplysninger. Vi har fått fotokopi av deres sakkyndigerklæring datert 20. oktober 1982.

Innen personalet er det stadig misnøye med Juklerød-situasjonen. Bl.a. er man grundig lei av hans nidplakater som daglig skjemmer alle vegger og søyler i forhallen foran kantinen. Jeg har fått varsel om at saken skal drøftes i Arbeidsmiljøutvalget.

I mellomtiden har Juklerød befestet sin posisjon, og er tilsynelatende trygt etablert i en tilværelse han målbevisst og aggressivt har klart å bygge opp for seg selv, der han med Gaustad sykehus som bastion og base kan føre sitt livs paranoiakamp mot Gaustad sykehus, dets leger og personale, mot psykiatrien og alt dens vesen. Han har sin advokat, som strategisk dyktig fører Juklerøds sak gjennom de forskjellige rettsinstanser. Saken gjelder i første omgang innsynsretten til hustruens komparentopplysninger av 4.12.71, og advokaten bygger her helt og fullt på Juklerøds vrangforestilling om at disse komparentopplysninger skulle ha vært av betydning for avgjørelsen om § 5 - innleggelse i 1971. Slik bruker Juklerød rettsvesenet som redskap i sin kamp. Han har gjort pressen til sitt lydige instrument, med stadige avisartikler, der hans vrangvendte fremstilling gjengis kritikkløst, og der han fremstår som mishandlet offer for det umenneskelige psykiatrisystem. Fra sitt «arbeidssted» og «kontor» rett ved telefonkiosken i Velferdsbyggets annen etasje, kan Juklerød på kort varsel tilkalle et kobbel av journalister og fotografer. Her utøver han sin makt, - gir «konsultasjon» og har samtaler med besøkende av ymse slag. Her organiserer han sin krig mot oss, og Juklerød er åpenbart en dyktig organisator. Vi sykehuspersonale er avmektige, - kan ikke bli kvitt ham, - kan ikke korrigere vrangfremstillingen i avisartikler, - kan anstendigvis ikke gå ut offentlig med opplysninger om en navngitt pasient ved vårt sykehus. Denne avmektighetssituasjonen er unektlig en påkjenning for personalet ved Gaustad.

Hadde besøk av en eldre dame. Han var blid og fornøyd. Er noe forkjølet.

Reiste til byen og har ikke vært i avdelingen i natt.

Har fremdeles ikke vært i avdelingen. Ringte i dag og sa han kommer når han kommer.

Ikke tilbake i avdelingen i natt.

10.1.83. BB/alh GI øst

Juklerød har vært borte fra sykehuset i 2 døgn. Det har skjedd før, men da har han sagt fra hvor han skulle hen. Det er trolig ingen fare med ham denne gangen heller.

For ordens skyld meldte jeg likevel i dag fra pr. telefon til politimesteren i Kragerø, som skulle gi Dagmar Juklerød beskjed. Hun er vettskremt for at han skal dukke opp. Vi kan neppe utelukke helt en viss fare for at Juklerød kan dra hjem til sin forhenværende hustru og lage bråk. Men jeg anser det lite sannsynlig, slik utviklingen har vært med ham de senere år. Han har det alt for godt på Gaustad, - stortrives vel egentlig i sin tyrann-posisjon her, - og vil neppe sette sin tilværelse her på spill ved desperado-handlinger.

Det er ny ung politimester i Kragerø, - jeg fikk ikke navnet. (15/1: Han heter Johnson). Politimester Tharaldsen, som har hatt mye å gjøre med ektefellene Juklerød, er pensjonist siden 1981.

Stadig borte fra sykehuset.

15.1.83 dr. Brekke.

Etter å ha vært borte fra sykehuset en uke, siden 8/1, kom pat. idag lørdag 15/1 tidlig på formiddagen tilbake til avd. G1-ø. Var angiv. blib og i godt humør, men sa intet om hvor han hadde vært. Kort etter fikk han besøk på rummet av et yngre par. Dette meldes fra avd. ved tlf.-forespørsel kl. 1230.

Mens han var borte, var det pågang fra personalet om å nytte på å skrive ham ut. Det tror jeg ville vært lite klokt, om J. nå hadde kommet hjem og funnet sitt fine enerom belagt med en pleiepasient. Det er rett nok flere pat. på G1-ø. som medisinsk forpleiningsmessig sett burde ha enerom, men som må ligge på sal fordi det ikke finns enerom til dem.

Ringt med politimesteren i Kragerø, Johnson, og meldt fra at J. nå er på plass igjen på Gaustad. Han skulle melde fra til fru Dagmar J..

Jeg hadde tlf. fra fru Dagmar 13/1. Selv om J. var forsvunnet fra sykehuset, virket hun ikke særlig redd for at han skulle dukke opp hos henne. Men hun bad om å få beskjed når han kom tilbake, som en betryggelse.

16.1.83. GI øst (natt til --)

Har ikke vært i avdelingen i natt.

Har ikke vist seg i formiddag.

Kom tilbake til avdelingen i kveld. Har besøk av en dame.

Han gikk ut igjen kl. 21.30 sammen med damen og er ikke kommet tilbake i løpet av natt til 19.1.

Som det går fram, har pasienten vært borte fra sykehuset nesten sammenhengende siden 8.1., d.v.s. ca. 2 uker. Han var innom en tur lørdag 15.1., - se notat, - forsvant igjen samme kveld. Kom innom noen timer tirsdag 18.1., sammen med en dame, og de gikk igjen samme ettermiddag. I dag lørdag 22.1. melder avdelingen på forespørsel at siden tirsdag 18.1. har ingen sett Juklerød. Hva kan så dette bety?? Er kanskje Juklerød i ferd med å flytte fra Gaustad? Har han Som det går fram, har pasienten vært borte fra sykehuset nesten sammenhengende siden 8.1., d.v.s. ca. 2 uker. Han var innom en tur lørdag 15.1., - se notat, - forsvant igjen samme kveld. Kom innom noen timer tirsdag 18.1., sammen med en dame, og de gikk igjen samme ettermiddag. I dag lørdag 22.1. melder avdelingen på forespørsel at siden tirsdag 18.1. har ingen sett Juklerød. Hva kan så dette bety?? Er kanskje Juklerød i ferd med å flytte fra Gaustad? Har han funnet en samboerske med egen bolig og formue? På Gaustad ville alle hjerter fryde seg om noe sådant skulle skje. Helt utenkelig er det vel neppe.

Når Juklerød i alle år siden 1974 har klamret seg fast i Gaustad, - så er vel en vesentlig grunn til dette at han har følt seg trygg på Gaustad, og utrygg om han kom utenfor sykehuset. I flere år var han ytterst forsiktig med å dra alene til byen. Han var redd for å bli myrdet av de korrupte mektige menn i komplottet mot ham, - med statsministre og statsråder i spissen, - som ville rydde ham av veien for å hindre hans avsløringer av Norges-historiens største skandale, Holtane-saken.

De senere år, siden 1978-79, har han gradvis kunnet føle seg mindre utrygg. Her på Gaustad har han befestet og forskanset seg i en husokkupant- og hustyrannposisjon, med maktbasis delvis i avisskriveriene og pressens makt, siste tiden delvis også i hans status som part i rettssak mot Staten. Slik er han blitt mindre utrygg overfor det som mest kunne true hans tilværelse på Gaustad, nemlig mulige planer om utskrivning. I avisartiklene er han fremstillet som martyr og offer for urett, og slik er han blitt kjendis og populær i anti-psykiatri-kretser. Her har han etter hvert fått kontakter og sosial omgang, og trolig noen personlige venner, bl.a. Vera Grønlund. Gradvis disse årene har han våget seg mer og mer utenfor Gaustad, for etter hvert opp til flere dager ad gangen. Nå januar 1983 har han altså vært borte to uker så å si sammenhengende. Dette åpner perspektiver i retning henimot mulig attføring, tilkjempet av Juklerød selv, ut igjen i samfunnet til en tilværelse som yrkeskverulant, kjempende i rekkene for anti-psykiatriens store sak.

Disse årene har Juklerød selv også gjennomgått en slags utvikling, og en kan si en viss modning. Hans kverulantskriv er ikke lenger fullt så primitive som før. De lignet de første årene i noen grad på schizofrene skriverier, men dette er blitt mindre etter hvert. Juklerød har fått øvelse i å skrive, og han skriver nå noe bedre norsk, og med en noe bedre disposisjon i de framleis ofte 8 - 10 sider lange skriv. Framleis trekker han inn en masse detaljer og det kan stadig være vanskelig å finne ut hva han egentlig vil fram til, men skrivene er likevel mindre rotet utflytende enn før. Juklerød synes også å ha lært en del om kampteknikk ved sivil ulydighet, jfr. Alta-saken, og dette har gitt mer struktur på hans paranoiakamp. Men først og fremst er det nok hans tilknytning til og personlige omgang med folk i anti-psykiatrikretser som har gitt ham et slags sosialt nettverk, så han ikke lenger er så ekstremt isolert. Ved dette har han også fått en slags adferdsreferanseramme som støtte for en viss personlig modning, med mindre angstbiterpreget aggressiv impulsivitet og mer samlethet i aggresjonsadferden. Vi har nok kunnet registrere en viss slik utvikling. Det er neppe utenkelig at pasienten slik etter hvert kan bli så vidt mindre utrygg at han av seg selv kan gi opp sin befestede bastion på Gaustad og flytte ut til likesinnede medkjempere i anti-psykiatrien ute i samfunnet.

Jeg tror det vil være klokt av oss å stille oss avventende til denne mulige utviklingen, og ikke på noen måte søke å forsere den. Juklerød får ha sitt pene eneværelse på GI øst stående åpent for ham på ubestemt tid, inntil det behager ham selv å si det fra seg, - og Telemark fylke får fortsatt betale. Vil vi foreta oss noe aktivt, f.eks. belegger Juklerøds rom med en pleiepasient som trenger det, vil vi raskt igjen ha Juklerød overnattende i sovepose i Velferdsbygget, med nye ultimatum om bårebæring, og journalister i organisert vakt for pressedekning.

Som nevnt i notat av 16.11. - 82 førte vi korrespondanse med fylkesmyndighetene i Telemark, som ikke lenger ville betale kurpenger for Juklerød i Gaustad. Juklerød selv avviste kategorisk, i skriv av 8. november 1982 enhver tanke om frivillig overføring til Faret. Saken ble forelagt for departementet, som i skriv av 10. januar 83 beaktet at Telemark fylke må betale inntil videre, men samtidig bad oss om på Gaustad ta skritt til å få Juklerød overført til Faret. Ettersom departementet var vel informert om Juklerøds holdning i saken, og bl.a. hadde fått fotokopi av Juklerøds skriv av 8. november 1982, måtte vi på Gaustad tro departementet mente å pålegge oss å søke Juklerød overført til Faret etter § 5, ved innleggelse i Faret uten Juklerøds samtykke og mot hans protest. For sikkerhets skyld drøftet jeg saken muntlig med departementet, bl.a. med ekspedisjonssjef Munch-Søgaard. Det viste seg da at departementet slett ikke hadde ment § 5-overføring til Faret. Man fant i departementet, slik vi også mente, at gode grunner for tiden taler imot slikt tvangstiltak overfor Juklerød. Departementets skriv av 10.1.83 ble herfra besvart med skriv av 14.1., i samsvar med hva vi var kommet fram til i drøftelsene.

Juklerød selv har vært på vakt mot mulige skumle planer bak hans rygg om utskrivning fra Gaustad og overføring til Faret. Da han primo november 1982 fikk seg forelagt henvendelsene fra Telemark, med beskjed om at Telemark fylke ikke lenger ville betale kurpenger til Gaustad, tok Juklerød i sitt 9 siders svarskriv av 8. november 1982 på slutten opp at han ville ha innsyn i dokumenter vedrørende mulig flytting. Riktignok oppfattet jeg ikke at det var dette han mente, såpass snirklete det var skrevet. Men Juklerød kom med nytt skriv av 30.12.-82, der han igjen skrev om innsyn i dokumenter. Jeg var fortsatt ikke sikker på hvilke dokumenter Juklerød mente, så jeg sendte skriv til Juklerød og samtidig til hans advokat, Bae, for avklaring. Advokat Bae forklarte i skriv av 19.1.-83 at Juklerød utvetydig mener dokumenter vedrørende mulig flytting fra Gaustad. Dette skulle da nå være greit. Juklerød vil få utlevert fotokopi av all korrespondanse vi har hatt både med Telemark fylke og med departementet om overføring til Faret. På Juklerød kan dette dokumentinnsyn forhåpentlig virke som en betryggelse. For ordens skyld vil også advokaten få tilsendt de samme fotokopier.

En overføring av Juklerød til Faret etter lovens § 5 ville unektelig by på problem, selv om vi vel nok mener det i og for seg foreligger lovlig grunnlag. Det kan diskuteres i hvilken grad pasienten for tiden fyller lovens tilleggsvilkår for § 5-innleggelse og -tilbakeholdelse, bl.a. i hvilken grad Juklerød for tiden kan ansees farlig for andre. I sin nåværende maktposisjon på Gaustad er han mindre utrygg og trolig mindre drapsfarlig, selv om han kan være voldsfarlig nok i det daglige, f.eks. om noen forsøker å ta ned hans plakater. Konkrete planer om flytting fra Gaustad kan gjøre ham mer utrygg.

Ved eventuell søknad til Faret om overføring dit etter § 5, ville først overlegen på Faret måtte gjøre vedtak om å ta imot pasienten til § 5-innleggelse, d.v.s. overlegen der måtte være enig i at ikke bare lovens grunnvilkår finnes til stede, men også tilleggsvilkår. Overlegens vedtak ville av Juklerød bli anket inn for Farets kontrollkommisjon. Hvis overlegevedtaket ble opprettholdt her, ville Juklerød anke det inn for retten etter lovens § 9A. Slik ville det gå kanskje mer enn et halvt år. Muligens ville så retten gi Juklerød medhold. Her er unektelig problem. Etter min mening, - og så vidt jeg forstår også departementets mening, - må det være lite klokt å gå i gang med slikt, som kunne gjøre Juklerød mer utrygg og kanskje mer voldsfarlig, midt oppe i den pågående rettssak som Juklerød er i gang med.

Som nevnt i notat av 16.11.82 er hovedforhandling i lagmannsrett berammet til 1. mars 1983. Vi fikk et skriv datert 15.10.82 fra departementet med forespørsel om hvordan vi ville vurdere innsyn i Dagmar Juklerøds komparentopplysninger i forhold til forvaltningslovens § 19 C, jfr. legelovens § 46, dersom retten skulle gi Juklerød medhold i at innsyn ikke kan nektes med begrunnelse i legetaushetsplikt. Dette skrivet fra departementet er besvart med en lengre utredning, datert 17.1.83, med flere vedlegg, der vi drøfter først og fremst faren for at Juklerød kan begå straffbare handlinger mot Dagmar Juklerød, dersom han selv får innsyn i hennes komparentopplysninger. Denne utredning av 17.1.83 har vi unntatt fra pasientens eget innsyn etter legelovens § 46.

En gang i november 1982 var professor Retterstøl og jeg til konferanse i departementet med advokaten fra Regjeringsadvokatembetet som skal føre saken på vegne av Sosialdepartementet. Man drøftet bl.a. den sakkyndige utredning om komparentopplysninger som overlegene Robak og Dalgard avgav 20.10.82. Utredningen viser tydelig det samme som også er angitt i departementets egen utredning til Gaustad av 4.3.1980 om innsynsrettforhold, nemlig at legetaushetsplikt aldri er noe absolutt og almentgjeldende, men tvert imot noe som legen må vurdere skjønnsomt i hvert enkelt tilfelle. I drøftelsene da var det enighet om at det ville være en fordel for alle parter om Dagmar Juklerød kunne gi sitt samtykke til at lagmannsrettens juridiske dommere kunne få lese hennes komparentopplysninger.

Omkring månedsskiftet november/desember 1982 telefonerte jeg et par ganger til fru Dagmar Juklerød, og tok da opp bl.a. det spørsmålet om hennes samtykke som er nevnt. Forøvrig spurte jeg henne om hva hun først og fremst er redd for, dersom Juklerød får lese journalnotatet om hennes komparentopplysninger fra 4.12.1971. Hun er redd først og fremst for ytterligere skandalisering, ved at Juklerød trekker ut enkeltsetninger, uttrykk og vendinger og bruker dette til nye grove beskyldninger og ærekrenkelser, og sender dette ut til naboer og folk i bygda og til aviser. Hun er ellers svært misnøyd med journalnotatet av 4.12.71, som hun mente refererte hva hun hadde sagt på en dårlig måte. Hun hadde fått journalnotatet tilsendt fra departementet i februar 1980, da hun fikk telefonforespørsel om hun ville samtykke i at Juklerød fikk innsyn i hennes komparentopplysninger. Hun er også stadig redd for at Juklerød kan dukke opp der hun bor og gå til voldshandlinger. Hun opplyste at hun i mange år har hatt angina pectoris, og hennes lege har sagt hun kan få hjerteinfarkt.

Vi har etter telefonanmodning fått tilsendt noen politisaksdokumenter vedrørende Juklerød fra politimesteren i Kragerø. Der ligger en del skriv fra Juklerød selv, fra Vera Grønlund og «We shall overcome», og fra andre anti-psykiatri-aktive, - gjenparter av korrespondanse m.v. Det er tatt fotokopi som legges til papirene.

Vi har også etter telefonanmodning fått tilsendt saksdokumenter fra politimesteren i Hardanger. De gjelder politisak 1973 - 74, da Dagmar Juklerød i samråd med daværende politimester Bjørn Tharaldsen i Kragerø anmeldte Juklerød for ærekrenkelser og trusler, med henblikk på sikringssak. Her ligger en rekke Juklerød-skriverier fra 1973 - 74 til forskjellige personer, med ærekrenkelser både utenpå konvolutten og inni, - såpass ille at postvesenet tok affære og nektet å befordre posten. Videre ligger her en foreløpig rettspsykiatrisk erklæring laget av psykiater Olav Mølsnes på Framnes kursted, datert 20.3.74. Fotokopi av disse saksdokumenter ble sendt departementet som vedlegg til vår utredning av 17.1.83. Fotokopi er også lagt til Juklerøds papirer.

I disse saksdokumenter lå et skriv fra Justisdepartementet datert 20.6.1980 hvorav går fram at det finnes egne saksdokumenter i sak vedrørende inndragning av skytebasbevis for Juklerød, formentlig fra 1973. Vi skrev 22.11.82 til Justisdepartementet for å få lånt ut disse saksdokumenter, og purret i skriv av 11.1.83, men har ikke fått svar.

Som vedlegg til vår utredning av 17.1.83 til departementet, sendte vi også en rapport fra direktøren ved Gaustad sykehus, Solbjørg Wisnes, om en plakatepisode 21.3.82, - med et skriv fra Juklerød datert 22.3.82, der han åpent truer henne med juling, om hun forgriper seg på hans plakater. Det er ellers sjeldent Juklerød truer åpent med voldshandlinger. Det er mest indirekte og underforståtte trusler.

Som nevnt før i journalnotat fra de siste år har Juklerøds plakater i Velferdsbygget vært til anstøtelse for mange. November 1982 ble saken tatt opp i Gaustads arbeids- og miljøutvalg med innkalte representanter for Statens arbeidstilsyn. Dette førte til et pålegg fra Statens arbeidstilsyn, datert 8.12.82, sitat: «Velferdsbygget tilfredsstiller i dag ikke arbeidsmiljølovens krav til arbeidsplassen, jfr. §§ 8 i og 51, p.g.a. oppslag med sjikanerende innhold». Sykehuset ble pålagt å utarbeide en plan innen 10.1.83 for å få plakatene fjernet. Noen slik plan viste det seg umulig å få i stand, fordi ingen muskelsterke menn på Gaustad våget å være med på å ta ned plakatene, idet alle er redde dels for slagsmål med Juklerød og hans eventuelle voldelige hevn etterpå, dels for å bli uthengt og satt i gapestokk i aviser. Direktør fru Wisnes undersøkte til og med i Justisdepartementets politiavdeling, og fikk der lite håp om at politiet kunne være behjelpelig. Vi får stadig erfare at Juklerød har sin «skyvemølle» og sitter med bukten og begge endene.

Men siste par ukene har plakatene vært borte, sammen med Juklerød. Plakatene ligger vel trolig på hans rom. Men det er neppe tilrådelig å lage husundersøkelse der mens Juklerød er borte for å beslage plakatene.

Til avslutning av dette lange notat kan nevnes hvordan det gikk med en sak omtalt i notat av 16.11.82, - klagen fra sykepleiergruppen ved Gaustad til Pressens faglig etiske utvalg over ærekrenkende omtale av våre pleiepasienter i avisen Varden 23.9.82. Sykepleiergruppen fikk faktisk medhold i sin klage. Med skriv av 17.12.82 gav PFU en uttalelse som går ut på at det ansees i strid med god presseskikk å omtale våre pasienter som «en flokk ville dyr» som «spiser som griser» m.v. Sykepleierne var jo glade for denne lille oppmuntring via pressen.

Tilbake i avdelingen kl. 21.

Natt til 21.2.83 GI øst

Pasienten kom tilbake til avdelingen kl. 21.30.

Natt til 22.2.83. GI øst

Pasienten kom tilbake til avdelingen kl. 22.40.

Pasienten har vært i avdelingen i natt.

Det har vært hovedforhandling i Eidsivating lagmannsrett 3 dager, 1. - 3. mars, i ankesak Juklerød mot Staten v/Sosialdepartementet. Det var byrettsdommen fra januar 1982 som ble anket av Juklerød til lagmannsrett.

Saken var godt forberedt av advokat Bae, for pasienten, og advokat Fagernæs fra Regjeringsadvokatembetet for departementet. Retterstøl og jeg har noen ganger vært til konferanser i departementet vedrørende saken og jeg har på anmodning utarbeidet noen skriv til departementet, der konsulent Mette Walaas er kontaktperson i Kontoret for psykiatri.

Jeg var til stede alle tre dagene, bortsett fra de første timene den første dagen, da Bae begynte sitt innledningsforedrag. Retterstøl var i vitneboksen andre dagen. Da hadde Juklerød selv nettopp avgitt forklaring. Pasienten hadde naturlig nok vanskelig for å holde seg til de mer prinsipielle og spesial-juridiske forhold saken gjaldt, så advokat Bae måtte passe litt på at pasienten ikke kom langt ut på viddene. Saken dreiet seg jo om komplisert jus, - om pasientens innsynsrett i forhold til lege-taushetsplikt for komparentopplysninger, når komparenten krevet taushet overfor pasienten selv. Fra begge sider ble brukt mye tid på gjennomgåelse av lover og lov-forarbeider, - legelovene av 1980 og den gamle fra 1927, - forvaltningsloven, med almen forvaltningsrett fra Arvid Frihagen og Torstein Eckhoff, - litt om loven om psykisk helsevern, - høyesteretts journaldom fra 1977, - andre dommer, - o.s.v. Temaet innsynsrett kontra legetaushetsplikt for komparentopplysninger ble juridisk belyst høyst grundig.

Av begge advokater ble også sagt en del om Juklerød og hans forhold, som var den konkrete bakgrunn for saken. Men begge behersket seg her. Ut fra det advokatene sa om dette, og ikke minst ut fra det Juklerød selv sa, fikk likevel retten et visst inntrykk av hva slags pasient Juklerød er.

Det er atskillig drøftelse av sakkyndig-utredningen fra Robak og Dalgard om komparentopplysninger. Bl.a. dreiet Retterstøls vitneforklaring seg mye om denne. Som tilhører satt jeg med lyst til å blande meg inn og si noe om sakkyndig-erklæringen.

Den synes meg uhyre ensidig utformet. Robak og Dalgard synes å ha helt glemt og totalt neglisjert den pasient-gruppen jeg for tiden har mest med å gjøre, langtids-, kroniker- og pleiepasienter, - som vel utgjør minst 70% av samtlige ca. 11-12000 pasienter i psykisk helsevern. De fleste av disse pasienter er selv ute av stand til å gi opplysninger eller sammenhengende forklaring, slik at vi for vurdering av dem jo må bygge helt på opplysninger fra andre. Robak og Dalgard synes meg å ha skrevet helt ensidig om en liten gruppe pasienter, nærmest et slags psykoterapi-klientel, egnet for mer eller mindre psykoanalytisk orientert psykoterapi. Jeg synes heller ikke deres utredning handler om kverulant-paranoia-pasienter.

I omtalen av komparentopplysninger og deres betydning ble det heller ikke skjelnet klart nok mellom deres betydning for diagnoseterapi på den ene side, og for vurdering av grunnlag for tvangsinnleggelse - tvangstilbakeholdelse på den andre siden. I Juklerøds tilfelle kan det vel sies at fru Dagmars komparentopplysninger supplerte vårt bilde av pasientens personlighet, og slik var av interesse for mulig opplegg av behandling, - men var uten noen som helst betydning for avgjørelser om innleggelsetilbakeholdelse etter §§ 5-6.

Mens byrettssaken januar 1982 ble ført svært mye som prinsippsak, - innsynssrett for tvangsinnlagte må gå foran taushetsplikt, - eller omvendt, så syntes i lagmannsrettssaken nå standpunktene å ha kommet litt på gli mot hverandre. Jeg syntes dette etter hvert endte opp henimot noe i retning av konkret vurdering ut fra forholdene i det enkelte tilfelle. Hvis det nå blir høyesterettssak i neste omgang, - og det der enda mer blir spørsmål om konkret vurdering i tilfellet Juklerød, - så synes det meg at selve pasienten Juklerød og hans forhold til komparenten fru Dagmar må komme meget sterkere inn i rettssaken. Da kan man heller ikke unnta alt i journalen etter 1974 for rettens innsyn.

Lagmannsretten nå hadde 3 juridiske dommere, og ingen legmanns-jury som i straffesaker. De 3 dommere trenger vel minst et par uker til å utarbeide dommen, som unektelig må bli juridisk vanskelig og komplisert. Det skal bli spennende å se dommen.

Advokat Bae kom med noen sterkt klandrende utfall mot at Gaustad vil bruke legelovens § 46 til å unnta komparentopplysningene fra pasientens eget innsyn, dersom dommen går ut på at innsyn ikke kan nektes med begrunnelse i taushetsplikt. Han hevdet at utelukkende lege-prestisje kunne ligge bak. Jeg føler meg ikke truffet, idet dette fra vår side skjedde etter opplegg fra departementet. Men jeg forstod på Mette Walaas at det neppe er sikkert departementet vil opprettholde vårt vedtak om dette, om Juklerød/Bae anker det inn for departementet.

Pasienten har hatt besøk av sin tidligere «kjæeste». Gikk ut kl. 19.00.

Det har ikke vært noen vesentlig forandring i Juklerøds tilstand og virksomhet ved sykehuset i løpet av de siste måneder. Ved årsskiftet var han endel borte fra avdelingen dels i perioder fra 5 til 7 dager og dels enkelte døgn. De 3 siste måneder har han imidlertid vært jevnlig tilstede hver natt. I avdelingen er han høflig og grei. Han oppholder seg som tidligere bare på rommet sitt, deltar overhode ikke i noen virksomhet ved avdelingen. Dagene tilbringer han i Velferdsbygget der plakatene florerer.

Jeg har idag en samtale med Juklerød i Velferdsbygget. Han forteller at han er lite tilfreds med lagmannsrettsdommen. Han ønsker en prinsipiell dom som gir «anklagede» rett til å bli gjort kjent med «anklagen».

Han mener at lagmannsrettsdommen tok stilling til hans spesielle sak og situasjon. For sin del ønsker Juklerød at Staten anker saken idet han håper man da kan få en prinsippavgjørelse i høyesterett.

Videre fremholder Juklerød at dersom Staten skulle unnlate å anke og sykehuset skulle finne å avholde Juklerød fra innsyn av hensyn til hans helsetilstand, «da skal det bli månelyst». Han forklarer at da skal det virkelig bli en oppsiktsvekkende rettssak.

Jeg spør Juklerød om hvordan han ser på sin stilling som pasient ved Gaustad sykehus. Han sier som før at han vil kjempe sin sak herfra, - dersom vi vil skrive han ut må vi bære han på båre og han vil oppholde seg hvor båren blir satt ned. På forespørsel om hvordan han vil forholde seg dersom båren blir satt ned i et rom som er leiet for ham sier han at han like fullt vil oppholde seg på båren. Han vil spise så lenge noen bringer ham mat, men han mener at folk fort blir lei av det og at Gaustad sykehus derfor blir tvunget til å ta imot ham. Han vil ikke arbeide til tross for at han selv anser seg fullt arbeidsfør. Dette begrunner han som tidligere ved at det er absurd å ansette et menneske som er stemplet som «alvorlig sinnslidende og til fare for andres liv og helse». Som tidligere nekter han å motta uføretrygd idet det ville være å understøtte legenes vurdering av ham som pasient. Juklerød forteller meg for øvrig at han har kontakt med forlaget Atheneum ved forlagssjef Ragnar Aamodt som er interessert i å vurdere Juklerøds manus for en bok om sitt liv - historie. Han gir meg kopi av denne korrespondansen. Kopiene legges til Juklerøds papirer. Som i tidligere samtale er Juklerød blid og hyggelig. Samtalen føres i en vennskapelig tone.

Etter innkallelse av Munch-Søegaard ble det i dag avholdt et møte i sosialdepartementet for å drøfte om lagmannsrettsdommen bør påankes. Til stede var Munch-Søegaard, Mette Walaas, Ingrid Lyche Ellingsen, advokatene Fagernes og Tjomsland, begge ved regjeringsadvokatens kontor. Fra sykehuset var innkalt Retterstøl, Brekke og Grimsgaard.

Advokat Fagernes gjennomgikk lagmannsrettsdommen. I den etterfølgende meningsutveksling gav samtlige deltagere uttrykk for at de ønsket saken anket til høyesterett. Departementet vil forelegge dette for statsråden med anbefaling av anke før den eventuelt blir inngitt.

Pasienten har skrevet en beskjed om at han blir bortreist noen dager, men han kommer igjen.

Pasienten var innom avdelingen i dag, spiste middag og drog så umiddelbart igjen.

Pasienten kom til avd. kl. 23.15 og har sovet her i natt.

Pasienten har ikke vært i avdelingen siden 27.6.83.

Pasienten er fremdeles ikke i avdelingen. Ingen vet hvor han er.

Pasienten har ikkje vore i avd.

Pasienten har ikke vært i avdelingen siden 30.6.83. Han var da bare innom kl. 06.45.

29.7.83. (overlege B. Brekke / alh)

Pasienten har tatt sommerferie fra Gaustad, og vært borte fra sykehuset ca. en måned. Hans eneværelse med fullt utstyr har stått avlåst og urørt i avd. GI øst.

Det har vært atskillig pågang fra personalet, dels for at vi skal nytte høvet å skrive Juklerød ut, - dels for at vi skal ta hans enerom i bruk til dårlige pasienter som trenger rommet meget mer enn Juklerød. Særlig er det da tenkt på medpasienten Hoff, med to ben amputert ovenfor kneet som virkelig lider ille ved ikke lenger å ha et rom, og aldri kan trekke seg tilbake fra de urolige og bråkende og urenslige medpasientene på salen. Vi har i den sammenheng også drøftet om man kanskje kunne bruke av Hoffs egne penger til en lettveggsinnredning for ham, slik at det kunne bli et slags enerom.

Da disse forhold har juridiske implikasjoner, drøftet jeg dem med Gaustads direktør, og tok likeledes en telefon til ekspedisjonssjef Munch-Søegaard i Helsedirektoratet. I går fikk jeg telefon fra byrådsjef Coward Andersen i H 4, som Munch-Søegaard hadde snakket med, og hun skulle ringe meg. Følgende kom frem:

1) Departementets jurister vil sterkt fraråde at vi i den faglige ledelse på Gaustad foretar oss ting med Juklerød mens han er borte fra sykehuset. Lagmannsrettsdommen fra mars 1983 er av departementet anket til Høyesterett, og saken går sin gang. Vi på Gaustad må ikke foreta oss noe aktivt med Juklerød, f.eks. frata ham hans enerom, uten å ta saken opp med hans advokat, og i tilfelle avvente advokatens skritt i saken.

2) Departementsjuristene uttaler kategorisk at det ikke er adgang til å bruke av en pasients egne midler til noe slags innredningsarbeid på sykehuset, heller ikke lettveggsinnredning for å skaffe pasienten enerom.

Det som her er aktet av departementet, vil bli drøftet med de øvrige overleger og med administrasjonen på Gaustad. Jeg for min del fant ikke departementets avgjørelser særlig overraskende.

Pasienten var bare innom avdelingen i går og hentet post og noen personlige ting og har ikke vært her siden.

Pasienten kom til avdelingen kl. 23.00 og har vært her siden.

Pasienten tilbake i avd. kl. 6.20.

Pasienten har vært i avdelingen i dag.

Pasienten inn i avd. kl. 6.30.

Pasienten inn i avd. kl. 6.30.

Pasienten ikke i avd. i natt.

Pasienten har ikke vært i avd.

Har ikke vært i avd. i natt.

Tilbake til avd. kl. 06.35.

Pasienten har vore i avdelingen.

Pasienten har ikke vært på avdelingen idag.

Pasienten kom tilbake til avd. kl. 6.45.

Pasienten kom inn i avdelingen kl 6.15.

Pasienten har ikke vært i avdelingen i kveld.

Pasienten kom tilbake til avdelingen kl. 6.20.

Pasienten kom tilbake til avdelingen kl. 06.15.

Pasienten er ikke i avdelingen.

Pasienten har ikke vært i avdelingen i dag.

Pasienten tilbake i avdelingen.

29.8.83. (dr. Brekke / alh)

Fra overlege Steinar Hauge ved avsnitt II har vi ved avsnitt III fått oversendt fotokopi av hele journalen til en kvinnelig pasient . født 1954, som har vært innlagt ved Gaustad til tre opphold siden 1978 med diagnose paranoid schizofreni. Videre fotokopi av dokumenter vedrørende i forbindelse med at hun i mai 1983 var i Psykiatrisk klinikk, Vinderen, og ble søkt innlagt derfra i Gaustad, og dr. Hauge måtte da henvise henne til Dikemark.

Denne pasienten . har Juklerød tatt under sin behandling, og likeledes hennes foreldre, på slik måte at både pasienten og foreldrene ble påvirket til å nekte vår medikamentelle behandling. Slik dette ligger an, er det ikke mulig for Gaustad sykehus å behandle . her, mens Juklerød er her og hindrer adekvat behandling. Fotokopi av ?s journal og søknadsdokumenter vedlegges Juklerøds papirer.

Overlege Hauge navngav ytterligere to pasienter som Juklerød har påvirket til å nekte medikamentell behandling, på en slik måte at Gaustad sykehus ikke lenger kan yte dem adekvat behandling.

Pasienten ikke i avd. i dag.

Pasienten har dratt på en ukes ferie.

Pasienten har ikke vært i avdelingen i helgen.

22.11.83. (dr. B. Brekke / alh)

Telefon fra pasientens fraskilte hustru. Hun har tatt igjen sitt pikenavn Dagmar Åsland, og kaller seg ikke lenger fru Juklerød. Hun ringte i anledning følgende:

Det har vært bevis-opptak i herredsretten i Kragerø og hun har avgitt forklaring. I den anledning var også Arnold Juklerød i Kragerø. Han hadde etterpå slått seg til hos sin familie noen dager, over helgen. Nå ville DDet har vært bevis-opptak i herredsretten i Kragerø og hun har avgitt forklaring. I den anledning var også Arnold Juklerød i Kragerø. Han hadde etterpå slått seg til hos sin familie noen dager, over helgen. Nå ville Dagmar Åsland vite om han var kommet tilbake til Gaustad. Det var han ikke. Dagmar Åsland fikk beskjed om at hun kunne ringe direkte til avd. GI øst for å holde rede på om han er på Gaustad eller ikke.

Pasientens tilstand og situasjon ellers i det vesentlige uforandret. Han kompletterer stadig sitt galleri av plakater i Velferdsbygget. For tiden særlig opptatt med propaganda mot vår medikamentelle behandling. Han har, visstnok sammen med en journalist, utarbeidet en stensilert liste over medikamentenes skadelige bivirkninger, og hevder at de utelukkende er til skade. Juklerød kan nok slik utøve en sabotasje-innflytelse på vårt arbeid, idet han påvirker og skremmer pasienter og pårørende.

5.1.84. (B. Brekke /alh)

I dag var det bevis-opptak for sakførselen i Høyesterett. Juklerød var der, med advokat Bae. Retterstøl og Brekke, med advokat Tjomsland fra Regjeringsadvokat-embetet. Retterstøl og Brekke ble etter tur, - som vitner, - eksaminert av de to advokater. Dommeren dikterte til protokoll som ble skrevet fortløpende på maskin. Etter oss var det meningen Juklerød skulle eksamineres.

Slik det var lagt opp, med protokollføring, ble protokollen nødvendigvis kortfattet. Dette kan nok i seg selv være bra, - men vi kan kanskje beklage at det ble ufullstendig.

Det dreiet seg denne gang ikke om prinsipiell jus, men om konkrete forhold ved Juklerøds sykelige sinnstilstand og atferd, og forholdet til den fraskilte ektefellen, som gav komparentopplysninger desember 1971. Bl.a. om hun har god grunn til å frykte straffbare handlinger og hevn fra hans side, om han får utlevert komparentopplysningene.

Pasienten har ikke vært i avdelingen i natt.

Han har hatt besøk av en gammel dame.

Etter innleggelse nr. 2 10.3.74, som var § 5-innleggelse, ble pasienten juni 1974 overført til formell frivillig-status etter § 4. Det har senere ikke vært endring i dette.

I realiteten er pasienten hva en kan kalle super-frivillig i Gaustad, som hus-okkupant nærmest, idet han jo yter innbitt og aggressiv motstand mot ethvert forsøk på utskrivning. Slik hans sinnslidelse arter seg, må han vel sies å ha evne til selv å ta bestemmelse. Noe annet er at pasienten neppe fyller lovens første vilkår i § 4 for frivillig omsorg, idet overlegen vanskelig kan finne at frivillig omsorg i psykiatrisk sykehus på grunn av pasientens sinnstilstand er til beste for ham.

Hvorvidt pasienten fyller lovens vilkår i § 5 for omsorg uten eget samtykke kan diskuteres. Han har unektelig en alvorlig sinnslidelse i lovens forstand. Men om han fyller noen av sekundær-vilkårene, kan synes mer problematisk. Kan han være farlig for andre? Muligens. Kan han være farlig for seg selv? Han kunne kanskje finne på å gå til sultestreik, om han blir utskrevet mot sin vilje.

Har vært på avdelingen i helgen.

Pasienten har vært i avdelingen i påsken.

10.6.84. (B. Brekke / alh)

Etter hovedforhandling i Høyesterett i april, som varte 4 dager, ble dom avsagt 5. mai. Dommen gav Staten medhold i søksmålet, som formelt var en anke mot lagmannsrettsdom av 22. april 1983, der Juklerød fikk medhold med 2 mot 1 stemme av de 3 juridiske dommere. Høyesterettsdommens kortfattede konklusjon: Byrettens dom stadfestes.

På forhånd hadde regjeringsadvokaten v/advokat Steinar Tjomsland samlet prosessdokumenter for Høyesterett i 2 tykke bind, bind 1 rødt og bind 2 grønt, på til sammen 312 sider. Her er tatt med av Gaustads journal bare den del som går fram til oktober 1974, slik at utviklingen siste 10 år i sykehuset er holdt unntatt fra Høyesteretts innsyn. Dette er etter krav fra adv. Bae, men vel også etter vurdering fra regjeringsadvokaten. Jeg for min del mente det måtte være viktig for retten å få se journalen også i de senere år, for å bedømme utviklingen siste tiden og tilstanden nå. I de 312 sidene er ellers tatt med rikelig av Juklerøds egne skriverier, som belyser hvordan hans kverulantparanoia har artet seg, herunder en del også fra siste årene.

Ser man tilbake på prosessen, som har vært ført for 3 instanser gjennom 3 år, synes meg følgende av interesse:

Byrettssaken, fram til byrettens dom av 2. februar 1982, ble ført som en slags prinsipp-sak, om forholdet mellom innsynsrett og taushetsplikt, - mens det konkrete tilfelle Juklerød nærmest stod i bakgrunnen bare.

I Lagmannsrettssaken, med dom av 22. april 1983, var prinsipp-spørsmål fortsatt i forgrunnen, - men her kom det inn mer av konkrete vurderinger omkring selve tilfellet Juklerød.

I høyesterettssaken kom konkrete vurderinger enda sterkere fram, sideordnet med de juridiske prinsipp-spørsmål. Selve dommen av 5. mai 1984 gir en klar avgjørelse om å nekte innsynsrett i komparentopplysningene i Juklerøds tilfelle. Men samtidig gir dommen mindre prinsipiell presedens. Etter denne dommen kan nye mer eller mindre analoge saker komme fram for domstolene til konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle.

Kanskje mest interessant ved dommen av 5. mai 1984 er dette at den i domspremissene er så klar og nærmest kategorisk i den konkrete vurdering av tilfellet Juklerød. Slik dette er utformet, ser det for meg ut som denne høyesterettsdommen nærmest avskjærer mulighetene for Juklerød til nye rettssaker omkring rettmessigheten av innleggelse og tilbakeholdelse.

Som kjent har både Juklerød selv og advokat Bae bebudet at så snart spørsmålet om innsyn i komparentopplysningene var rettslig avgjort, ville det bli reist erstatningssøksmål mot Staten og sykehuset for angivelig rettsstridig frihetsberøvelse. Etter at høyesteretts dom falt 5. mai, har vi ved sykehuset vært spendt på hvordan Juklerød ville reagere, og særlig om vi måtte belave oss på nye rettssaker med erstatningssøksmål.

Det skjedde ingen vesentlig endring med Juklerød etter at dommen var falt. Han innrettet seg helt som før, - som han også har gjort hele tiden mens saken ble ført for retten, - med sine nidplakater i hallen foran kantinen, og daglig fremmøte der kl. 08.15. Første uken etter dommen var han noe mer travelt i telefonkiosken enn vanlig, - men vi la ikke merke til mer besøk hos ham på hans «kontor» enn før, - og han var ikke mer borte fra sykehuset.

Jeg hadde 6. juni en samtale med ham ca. 1 time, på hans «kontor» i hallen i Velferdsbygget. Han kom villig straks jeg bad om å få snakke med ham. Jeg innledet med å fortelle at jeg må skrive et journalnotat om hvordan han reagerer på dommen, og spurte hva han synes om den. Han hadde mye å si. Mente dommen er ond og stygg og urettferdig, og dertil på feil grunnlag, idet retten bygger helt på hans motparts syn, og slett ikke har dømt mellom ham og hans motpart. Psykiaterne og psykiatrien er hans motpart, som det er hans oppgave i livet å kjempe mot, - mens retten har godtatt psykiatrien og ser på psykiaternes vurdering av ham som sinnssyk som om det skulle være sannhet og sakkyndighet. Juklerød snakket lenge og sterkt engasjert om dette.

Han snakket en time, og kunne nok ha fortsatt en time til, om alt han er opptatt av og har tenkt om psykiatrien og all dens vederstyggelighet. Det var ikke så mange ordene jeg fikk sagt. Men en gang spurte han om hva jeg syntes om dommen. Det var ikke så mye jeg fikk forklart om dette, før han avbrøt meg og snakket videre om sitt. Han snakket og snakket. Han spurte meg forresten også om jeg virkelig mener han er sinnssyk, og da jeg sa ja, antydet han at jeg neppe snakket sant, og han hadde i den sammenheng mye ondt å si om psykiatere og psykologer. Jeg forsøkte å få rede på om han nå etter høyesterettsdommen ville føre rettssaker videre, - men det fikk jeg i første omgang lite rede på.

Etter spørsmål fra meg fra meg forklarte han inngående hvordan det gikk for seg at han i sin tid ble fratatt sitt skytebasbevis, - det må ha vært 1973 eller tidlig 1974. Etter Juklerøds fremstilling var den stedlige lensmann i Hardanger blitt sint, - det forelå korrespondanse fra lensmann eller politimester i Kragerø, - og bakom dette stod trolig nok Retterstøl og Brudal. Juklerød var meget nøyaktig i sin fremstilling, med bl.a. datoangivelser.

Advokat Bae har visstnok fått saksdokumenter fra Justisdepartementet vedrørende Juklerøds skytebasbevis. Det kunne være av interesse for oss på Gaustad å få rede på hvordan det henger sammen. Vi vet at Juklerød ble rettspsykiatrisk observert i Hardanger 1973 av psykiater dr. Mjølsnes, Voss, men dette var p.g.a. Juklerøds brevskrivning til kona.

I samtalen 6. juni kom Juklerød inn på mangt, - langt ut på viddene bort fra høyesterettsdommen. Men til slutt, etter spørsmål fra meg, forklarte han noe om sine videre planer. Han gav meg et eksemplar av «Dag og Tid» fra 1. juni, der det står et intervju med Juklerød. Her går det fram at Juklerød vil reise erstatningssak med krav om en million. Men advokat Bae har rådd ham til å finne seg en annen advokat til å føre denne saken.

I samme nummer av «Dag og Tid» er trykt opp en helsides gammel artikkel om Juklerød, - «Lagnad i Skugge-Noreg», - som handler om Holtane-saken fra 1960-åra.

Ved Gaustad er vi fortsatt opptatt av spørsmålet om å få Juklerød ut fra sykehuset på en eller annen måte. I samtalen med meg 6. juni avviste Juklerød som vanlig enhver tanke om utskrivning, men denne gang ikke med å henvise til sine spesielle vilkår. Denne gang snakket han mye om at han har fått en livsoppgave, som han ikke kan svikte, og som går ut på å kjempe den gode kamp mot psykiatrien og all dens vesen, her på Gaustad, med sine plakater, fram til han kan seire. I denne kampen står han ikke alene, sier han. Men hans plass i kampen er her på Gaustad.

Naturlig nok kan jeg ikke få med i dette notatet alt Juklerød snakket om en hel time. Juklerød sa imidlertid at han gjerne vil lese notatet, for kontroll. Han vil kanskje skrive korrigeringer og tilføyelser.

Pasienten har den siste tiden begynt å henge opp plakater inne i avdelingen, - plakater hvor det er å lese at alle medisiner er giftige m.m. Pasienten er tilsnakket av avdelingssykepleier og plakatene er revet ned. Pasienten reagerte med aggresjon og mente han hadde full rett til å henge opp plakater, for det var jo ingen pasienter på avdelingen som kunne lese m.m. De faktiske forhold er imidlertid at flere av avdelingens pasienter leser hva som henges opp, for så å informere de av pasientene som ikke kan lese. At disse pasientene indirekte oppfordres til ikke å ta medisinene sine, anser undertegende (Odd Rune Andersen) som destruktiv for vår behandling og er ikke ønsket på avdelingen.

Jeg har i dag meddelt Juklerød at vi har planer om å utskrive ham fra sykehuset i nærmeste fremtid. Jeg har derfor rådet ham til å se seg om etter egnet bolig og arbeid og eventuelt vurdere hvorvidt han vil søke om uføretrygd. Juklerød syntes å være innstilt på å ta opp en diskusjon omkring «tvangsutskrivning», som han uttrykte det. Fra min side var henvendelsen bare ment som en informasjon om våre planer og dette sa jeg til ham uten å ta opp noen diskusjon.

Jeg meddelte videre Juklerød at vi ikke finner oss i hans plakatopphengning inne i avd. GI-øst. Til dette svarte han at det gjorde han som han vil med og vi kunne ikke hindre ham i å henge opp plakater. Noen videre diskusjon tok jeg ikke opp.

27.6.84. (B. Brekke / alh)

Fra Juklerød fikk vi for noen dager siden overlevert en stevning til Oslo Byrett. Dr. Grimsgaard og jeg fikk hvert vårt eksemplar, og avdelingssykepleier Odd Rune Andersen på GI-øst fikk også et. Stevningen er et omfattende dokument, med en rekke bilag.

Stevningen er utarbeidet av advokat Bae. Men det angis avslutningsvis at Bae ikke kan være prosessfullmektig i denne nye sak som nå reises. Den nye advokat vil bli angitt senere.

Innstevnet er: 1) Staten, 2) Professor Ørnulv Ødegård, 3) Professor Retterstøl.

Påstandene går ut på:

1) Overlegenes vedtak om innleggelse 1971 og 1974 skal kjennes ugyldige.

(Begrunnelse for dette skal være at Juklerød aldri har hatt noen alvorlig sinnslidelse).

2) De saksøkte skal betale erstatning, begrenset oppad til 3 millioner kroner.

3) Juklerød tilkjennes saksomkostninger.

Stevningen legges til papirene. Men den burde egentlig i sin helhet tas inn i journalen.

I sammenheng med dette ringte jeg i går med Munch-Søegaard i Helsedirektoratet. Under hele innsyns-saken gjennom 3 år 1980 - 1984 mente ekspedisjonssjefen at så lenge Juklerød førte sak mot Staten, burde vi avholde oss fra aktive tiltak for utskrivning. Men denne nye saken krevet etter Munch-Søegaards mening ikke samme hensyn. Stevningen skulle ikke avholde oss fra å forsøke de tiltak vi måtte finne tjenlige for å få Juklerød ut fra Gaustad.

13.9.84 (Å. Grimsgaard / alh)

Primo juni ble det avholdt et møte i sykehuset hvor konsulent Elstad fra sosialrådmannens kontor i Skien og sosialsjef Torgeir Jørstad i Kragerø var til stede. Fra sykehuset møtte direktør Wisnes, overlege Steinar Hauge og undertegnede. Det ble i møtet avtalt at representantene fra Telemark skulle utrede hvorvidt det var mulig å stille leilighet til rådighet for Juklerød i Telemark slik at han kan utskrives med tilbud om leilighet. Etter dette møte meddelte jeg Juklerød at vi har planer om å utskrive ham fra sykehuset i nærmeste fremtid. Konfr. journalnotat 15.6.84.

Primo september kontaktet jeg konsulent Elstad. Denne opplyste at man etter all sannsynlighet vil kunne stille leilighet til rådighet for Juklerød i Porsgrunn fra medio september. Telemark fylkeskommune er interessert i å etablere en ordning som er billigere enn å ha Juklerød som pasient i Gaustad sykehus. Konsulent Elstad vil kontakte undertegnede.

I tilslutning til denne opplysningen meddelte jeg Juklerød primo september at man etter all sannsynlighet vil kunne tilby ham en leilighet i Porsgrunn i slutten av september. Juklerød sa at han slett ikke var interessert i at Telemark fylke skulle betale leilighet for ham. Det kom tydelig frem at han ikke aktet å benytte seg av tilbudet. På spørsmål svarte han at han heller ikke hadde gjort noe for å få bolig eller arbeide i Oslo, men han la til at her kunne han få arbeide på dagen om han ville. Som tidligere fremholder han at det avhenger bare av oss. Så lenge vi sier at han er sinnssyk og «livsfarlig», kan han heller ikke arbeide ute i samfunnet. Juklerød er som vanlig innstillet på å diskutere de forskjellige sidene ved oppholdet her og ved utskrivningen, en diskusjon jeg ikke gir meg av med. Han er høflig og vennlig under samtalen og gjentar flere ganger at han synes svært synd på meg. Det virker som han betrakter meg som en lakei for overordnede instanser.

13.11.84. (B. Brekke / alh)

Jeg går gjennom samtlige pasienter i Avsnitt III, - også dem med § 4-status, - og tar for ordens skyld Juklerød med. Han har helt siden 1974 vært her formelt frivillig etter § 4, og i aller høyeste grad reelt frivillig. Selv om han kanskje fyller lovens vilkår i § 5 for omsorg uten eget samtykke, skal det såvisst ikke nå gjøres endring med hans § 4-status.

Konklusjon: Fortsatt § 4.

18.1.85 (B. Brekke / alh)

På sykehusets fredags-informasjonsmøte i dag fortalte avdelingssykepleier Ingrid Henriksen, CM 2, at Juklerød plager sterkt en pasient, , f. 1956, en schizofren pike som er nokså engstelig. Siden nyttår har det hendt 3 ganger at Juklerød går inn på hennes rom i CM II, der hun bor sammen med en medpasient. Juklerød kommer ca. kl. 0715 - 0730 om morgenen, er svært sint, og har med seg en slik plastpose som står i avfallsbøtter, full med bøss, blant dette en del papirremser. Juklerød skjeller ut ganske ille, og hevder at hun river ned hans plakater i Velferdsbygget, og at hun har drevet med dette i flere år, - at han kan se av papirflikene at det er hun som har gjort det. Han tømmer bøsset fra plastposen enten på gulvet i hennes rom eller opp i sengen hennes.

Til avdelingssykepleier Ingrid Henriksen har Juklerød forklart at han må straffe for hennes ondskap, som kommer av at hun er blitt oppdratt med fri oppdragelse. Juklerød tenker angivelig på å anlegge sak mot henne med krav om erstatning for plakater hun skal ha revet i stykker. Juklerød vil fortsette med å hjemsøke på CM II så lenge hun er der, i åpen avdeling, inntil hun blir flyttet til lukket avdeling.

28.1.85. (B. Brekke / alh)

Jeg oppsøkte på formiddagen Juklerød, der han sitter i sin utstilling i hallen foran kantinen. Sa jeg hadde fått rapport om hans gjentatte besøk tidlig om morgenen hos en kvinnelig medpasient på CM 2. Juklerød snakket så i monolog uavbrutt ca. 15 minutter. Han innledet med at han måtte rette på og korrigere det som var rapportert løgnaktig.

Juklerød hadde noen dager før hatt besøk av ass. overlege Espen Collett, som er overordnet lege ved CM. Dr. Collett hadde angivelig ikke villet lytte til Juklerød, men hadde snakket selv, og hadde bebreidet Juklerød hans oppførsel overfor pasienten . Dr. Collett hadde herunder omtalt Juklerød på løgnaktig måte.

I sin monolog til meg ville Juklerød presisere: I årevis har Juklerød merket at noen river ned hans plakater om nettene, - altså plakater han lar bli hengende natten over. I flere år har han mistenkt for å rive ned plakater. For noen uker siden fikk han angivelig beviset for at det er henne. Han antydet i diffuse ordelag, uten konkrete opplysninger, at han skulle ha sett det med egne øyne, og der var vitner. Han kan nå se det av selve måten plakater er revet i stykker på, at det er Bente Eriksen som har gjort det. Juklerød hevder at hun gjennom årene har ødelagt plakater for ham for mange tusen kroner. For dette må hun få sin straff. Juklerød kunne gå rettens vei mot henne, og overveier dette. Men hun må her og nå oppleve straffen. Juklerød nevner i den sammenheng at han er motstander av slik moderne barneoppdragelse uten straff som Dr. Spock i sin ungdom anbefalte, men på sine gamle dager tok avstand fra. Juklerød mener at han rettferdig bør og må straffe , - men det må gå rett og riktig for seg. Det er løgnaktig når det angis at han har skjelt henne ut, brukt munn og vært truende overfor henne. Tvert imot har han lagt vekt på å ikke si et vondt ord til henne. Han har gått inn på hennes rom og tømt plastposer med bøss opp i sengen til henne, eller på gulvet, med bl.a. strimler av ødelagte plakater, - og Juklerød nevner i den sammenheng en plakat med stort bilde av overlege Brekke, som har ødelagt.

Juklerød gikk videre til å fortelle om en lørdags morgen han kom til Velferdsbygget og fant at plakater var ødelagt om natten på slik måte at det åpenbart var som hadde gjort det. Juklerød hadde da telefonert til avd.sykepleier Ingrid Hoem (Ingrid Henriksen), hadde måttet ringe hjem til henne, - bedt henne komme for å se og være vitne til ødeleggelsene. Men hun hadde ikke villet komme.

Juklerød utbredte seg så i allmenne betraktninger om å ha standpunkt man står alene med, - om tendenser i tiden til at mennesker blir spesialiserte og mister oversikten.

Jeg avbrøt nå, og det lyktes, - med et spørsmål om bibliotekaren på pasientbiblioteket, som har beklaget seg over Juklerød. Det foreligger nå et nytt skriv fra bibliotekar Anne Lise Jebsen, datert 24. jan. 1985. Her går bl.a. fram at Juklerød har fotografert bibliotekaren mens hun gjorde rent døren til biblioteket for plakater.

Juklerød lot seg avbryte, og forklarte i videre monolog:

Bibliotekaren har ødelagt plakater for ham for flere hundrekroner, - ikke bare på døren til biblioteket, men også på en bygningssøyle rett utenfor. Når hun slik begår ulovelige og straffbare handlinger mot Juklerød og ødelegger hans plakater, må Juklerød påtale dette, og trolig må han gå rettens vei og anmelde henne.

Forøvrig vil Juklerød fremheve at han med sine plakater aldri griser til i Velferdsbygget, - tvert imot gjør han sitt for å holde det rent og ordentlig. Han nevner eksempler på at andre har griset til, bl.a. en narkoman, og Juklerød har da gjort rent.

Mot slutten gikk Juklerøds monolog mest ut på betraktninger over lov og rett. Juklerød mener norsk lov gir ham rett til å sette opp plakater. Om noen hindrer ham i å utøve denne rett, så begår de ulovlig og straffbar handling, som Juklerød har rett til å forsvare seg og sin eiendom imot.

I denne sammenheng kan nevnes at Juklerød innledningsvis, mens han fortalte om ass. overlege Espen Colletts besøk, også doserte jus. Dr. Collett hadde angivelig sagt at han ville anmelde Juklerøds trakasserier av pasienten Bente Eriksen til politiet. Til dette hadde Juklerød angivelig triumferende henvist dr. Collett til straffelovens § 44, og sitert ordrett: «En handling er ikke straffbar, når gjerningsmannen ved dens foretagelse var sinnssyk eller bevisstløs». Juklerød viste overfor meg ironisk til at vi leger jo mener Juklerød er sinnssyk.

Hele dette notat vil i fotokopi bli forelagt for Juklerød, med anmodning om at han skriftlig kan korrigere det og supplere det.

Etter å ha lyttet til Juklerød på Velferdsbygget, gikk jeg til CM 2, fikk med meg avd.sykepleier Ingrid Hoem, og vi gikk inn på rommet til . Hun lå til sengs til kl. 12.30, virket dårlig. Plussen i ansiktet, anspendt, engstelig, kontaktfjern og lite i stand til å snakke og forklare noe. Ble oppskaket da jeg forklarte at hun måtte fortelle om Juklerød. Forsikret oppatt og oppatt at hun aldri har rørt eller revet ned noen av Juklerøds plakater. Virket da ganske vettskremt. Hun er en langtids-schizofren pasient, 29 år gammel, som fungerer marginalt, kan såvidt være i åpen avdeling.

Hun maktet ikke å si noe særlig om hvordan det hadde vært da Juklerød tidlig om morgenen 4 ganger hadde kommet inn til henne på rommet og tømt plastposer med bøss opp i sengen til henne, eller på gulvet. kunne ikke si noe om hva Juklerød da hadde sagt eller ellers gjort. Hun hadde blitt svært redd.

Avd.sykepleier nevnte og bekreftet at hun to ganger hadde fått brev fra Juklerød med beskyldninger om at hun rev ned plakater. Begge brevene hadde hun kastet. kunne ikke si noe om hvor lenge det er siden.

Avd.sykepleier Ingrid bekreftet at Juklerød hadde ringt hjem til henne en lørdag morgen, og bedt henne komme til Velferdsbygget for å se hva skulle ha ødelagt i løpet av natten. Avd.sykepleier fremholdt at Bente umulig kunne ha vært ute av CM 2 om natten. Det er vakt i CM 2 om natten.

28.1.85. (B. Brekke / alh)

Snakket med ass. overlege Espen Collett. Han hadde gått til Juklerød på Velferdsbygget og uttrykkelig gitt ham forbud mot å oppsøke på CM 2.

Etter dette hadde Juklerød to ganger tømt boss-poser med papirstrimler m.m. foran dr. Colletts kontordør på CM.

30.1.85. (B. Brekke / alh)

Juklerød drøftet på overlegemøte både onsdag for en uke siden og i dag. Enighet om at Juklerød skal søkes innlagt etter § 5 i Telemark psykiatriske sjukehus. Han fyller uten tvil grunnvilkåret: Har en alvorlig sinnslidelse. Av de 4 mulige tilleggsvilkår fyller han nå «er til vesentlig fare for andre», nemlig først og fremst for medpasient , - dernest for andre medpasienter hvis helse han har ødelagt ved å få dem til å unnlate å ta slik medikamentell behandling som de trenger. Dernest også til vesentlig fare for personale, som føler seg truet og vet at Juklerød kan gå voldelig løs på dem om de rører hans plakater.

Blant overlegene mente noen også at vilkåret om behandlingsindikasjon er til stede, - «utsikt til vesentlig bedring forspilles», - idet Juklerød nå bør få medikamentell behandling mot sin vilje.

Drøftet hvem som bør utferdige innleggelsesbegjæring etter § 5. Jeg mener det bør bli politimesteren i Oslo, men flertallet mener det bør være Oslo Helseråd.

Det ble hevdet at § 5-innleggelse bør skje som øyeblikkelig hjelp, fordi Juklerød er til vesentlig fare for . Men overlege Lingjærde ved Avsnitt II var ikke villig til å ta imot Juklerød i akutt-avd. DK, om han blir overført fra § 4 til § 5 og søkt innlagt i DK til øyeblikkelig hjelp.

Jeg ser det slik, at hvis vi ikke her på Gaustad vil ta imot ham i lukket avdeling etter § 5 til øyeblikkelig hjelp, kan vi vanskelig hevde at tilleggsvilkåret «til vesentlig fare for andre» er særlig troverdig.

Telefon med overlege Gunnar Lyngstad, Telemark Sentralsjukehus, psykiatrisk sjukehusavdeling. Dr. Lyngstad kjenner til Telemark fylkes bestrevelser for å få Juklerød hjem til Telemark, av betalingsmessige grunner. Dr. Lyngstad kunne ikke se at det overhode kunne være tale om øyeblikkelig-hjelp-innleggelse i Skien, når Juklerød nå faktisk er pasient i et psykiatrisk sykehus, Gaustad. Dr. Lyngstad ville vurdere en søknad om innleggelse for Juklerød på linje med andre søknader. Dr. Lyngstad ville særlig vurdere grunnlaget for § 5-innleggelse, når pasienten nå har § 4-status.

Telefon med overlege Liv Lien, Oslo Helseråd, avd. for psykiatri. Hun kjenner kasus Juklerød fra aviser og annen omtale. Hvis Oslo Helseråd skal utferdige begjæring om innleggelse etter § 5, må vi sende skriftlig utførlige opplysninger og begrunnelse. Så vil dr. Liv Lien diskutere, spørsmålet med andre innen Oslo Helseråd. Bl.a. kan det være spørsmål om ikke heller politiet bør utferdige innleggelsesbegjæring, når xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx xxxxx

xxxxx xxxxx for andre. Det må også tenkes på at Juklerød fører rettssak, og har en aktiv advokat. I Oslo Helseråd må man tenke seg nøye om.

31.1.85. (B. Brekke / alh)

I dag så jeg haugen av papirboss foran dr. Colletts dør i kontorbygget. Det er angivelig 4. gang Juklerød dumper en slik papiehaug her. I dag var det så mye at det trolig kunne fylt en sekk. Alt sammen var krøllete og til dels istykkerrevne Juklerød-plakater, d.v.s. fotokopier fra aviser, fotomontasjer m.v.

Etter Juklerøds fremstilling skulle dette være ødeleggelser av plakater Juklerød hadde latt henge om nettene, når han selv ikke er der. Dette må jeg anse som helt umulig. Når Juklerød om ettermiddagen forlater Velferdsbygget, tar han med seg nesten alt av plakater. Bare noen få små blir hengende igjen, gjerne på vanskelig tilgjengelige steder.

Like over nyttår, tidlig på morgenen kom Arnold Juklerød første gang meget sint inn på avd. CM II. Han lot seg ikke stanse av personalet, men trengte seg inn på en kvinnelig pasients rom. Hun hadde enda ikke stått opp, kom seg ut av sengen hvorpå han helte innholdet av en papirkurv opp i sengen hennes. Det som havnet i sengen var for en stor del istykker revne fotokopier som Juklerød har hatt hengende i Velferdsbygget på Gaustad sykehus. Foruten dette inneholdt nevnte papirkurv en god del aske, sigarettstumper og annet boss som også griset til pasientens seng. Han var også sint på henne og gjorde henne ansvarlig for nedrivelsen av hans plakater i Velferdsbygget. Hun ble meget skremt av dette. Denne kvinnelige pasienten er for øvrig også en pasient som til tider ikke våger å gå ut av sitt rom når hun er som mest redd. I løpet av januar måned gjentok Juklerød omtrent samme opptrinnet 3 ganger til. Nevnte kvinnelige pasient har blitt meget skremt av dette og våger til tider ikke å gå ut på sykehusets område. Denne angsten er opplagt meget skadelig for hennes behandling. Det skal legges til at nevnte pasient helt troverdig på det mest bestemte avviser enhver tanke om at hun har noe med nedrivning av plakater i Velferdsbygget å gjøre etter hva jeg har kunne bringe i erfaring har også nedrivningen av nevnte plakater i alle fall delvis foregått på en tid hvor Velferdsbygget er låst og derfor ikke tilgjengelig for pasienter. Ettersom Juklerøds oppførsel klart er til skade for behandlingen av denne kvinnelige pasienten og dessuten har skapt usikkerhet og angst også hos andre pasienter på avdeling CM II. Disse andre pasientene har også blitt redde for ikke å kunne finne den nødvendige beskyttelse når en slik «sint og farlig mann» trenger inn på avdelingen. Uttrykket «sint og farlig mann» stammer fra pasienter ved avd. CM II og personalet ved denne avdelingen er redde for at herr Arnold Juklerød skal slå dem eller på annen måte overfalle dem og tør derfor ikke skride inn med streng grensesetting i forhold til Arnold Juklerød. Blant legene ved sykehuset er det kjent at Arnold Juklerød har slått til (slått ned?) to tidligere ass. overleger ved sykehuset og avd.personalet såvel som leger ved sykehuset har derfor god grunn til å søke å unngå konfrontasjoner med herr Arnold Juklerød. Etter som hans oppførsel nå har gått ut over avdelingens sikkerhet og i særdeleshet ut over en enkelt kvinnelig pasients sikkerhet fant undertegnede det nødvendig å snakke herr Juklerød til rett. Herr Juklerød ble gjort oppmerksom på at han på ingen måte har noen rett til å henge opp plakater i Velferdsbygget slik han gjør og at hans opptrinn på CM er skadelig for behandlingen og sinnstilstanden til de mennesker som der befinner seg. Han ble bedt om øyeblikkelig å slutte med enhver form for trusler eller forfølgelse av andre pasienter og ble strengt forbudt adgang til avdelingen ved avsnitt 1 med trussel om at vi ellers måtte be politiet gripe inn hvis han igjen skulle sette sine ben på en avdeling hvor han ikke har adgang. Dette førte til at Juklerød dagen etter at han ble tilsnakket av undertegnede dynget opp en haug med istykkerrevne plakater foran kontordøren til undertegnede. Dette hendte mandag 21/1. Det hendte også en gang til senere i uken, da var papirhaugen noe mindre, mens mandag 28/1 var papirhaugen større enn noen av de andre gangene og idag mandag 4/2 85 var papirhaugen enda større. I tillegg til papirhaugen idag kom også en plakat på hvilken han har skrevet pasientens fulle navn og at hun er Colletts ansvar. En må i det minste anse det som ganske grov overtredelse av anstendighetsregler og henge ut pasienters navn offentlig.

Det kan neppe herske noen tvil om at det er en paranoid vrangforestilling Arnold Juklerød har når han mener at nevnte pasient har revet ned hans plakater på et tidspunkt hvor hun ikke kan få adgang til Velferdsbygget. I tillegg virker det som om han er fullstendig ukorrigerbar når det gjelder hans rett til å henge opp plakater på offentlig sted. Han henger jo sine plakater også på en skulptur som er et åndsarbeide ikke beregnet til slikt. Det er ingen tvil om at hans oppførsel nå er til skade for den psykiske helsetilstand av flere andre pasienter ved sykehuset og i tillegg kommer at vi vet at en paranoid person når han retter sin aggressivitet mot bestemte personer også kan planlegge voldshandlinger av alvorlig slag. Undertegnede mener derfor at både den ene kvinnelige pasient, som hans forfølgelse går ut over og også andre ansatte ved sykehuset inklusive meg selv må beskyttes mot denne høyst sannsynlig farlige paranoid psykotiske mannen, som dertil synes å være sterkt behandlingstrengende ved innleggelse etter § 5 i Lov om psykisk helsevern og til slik behandling som er hjemlet i lov om psykisk helsevern.

13.2.85. (B. Brekke / alh)

Som det går fram av notater, har Juklerød vært mer aktiv i tiden etter nyttår, med bl.a. mobbing av medpasient .

Direktøren ved Gaustad, S. Wisnes, har med skriv av 30. januar 85 til overlegen ved Avsnitt III bedt om at sykehusets medisinske ledelse setter i verk tiltak som kan få slutt på Juklerøds truende atferd. Bakgrunn for dette var en episode igjen 24. januar 1985 med bibliotekaren Anne Lise Jebsen ved Pasientbiblioteket. Juklerød kleber stadig plakater på døren til biblioteket, og fru Jebsen strever med å få dem vekk, - må vaske og skrubbe. Juklerød er rasende på henne fordi hun fjerner hans plakater, - skjeller henne ut, opptrer etter hennes oppfatning truende, men har hittil ikke slått henne eller på noen måte gått voldelig løs på henne. Juklerød har fotografert henne mens hun vasket døren, som «bevismiddel» mot henne, og han har hengt ut egne særlige plakater der det står «!Advarsel! Bibliotekar Anne Lise Jebsen er farlig!»

Etter anmodning fra meg har fru Jebsen gitt rapport om den siste episoden 24. januar 1985. Hun har vedlagt nytt fotokopi av et Juklerødskriv fra 18.04.1983, i sammenheng med en tilsvarende episode.

Direktøren tok utgangspunkt i Juklerøds mobbing av fru Jebsen. Direktøren har overfor Juklerød innskjerpet tidligere skriv fra 17.03.82 om plakatopphenging bare på oppslagstavler.

De ymse skriv m.v. som her er omtalt, legges til papirene.

26.2.85. (B. Brekke / alh)

Ifølge forskrifter om disponering av kontantytelser fra folketrygden, sist revidert 1. september 1983, skal overlegen ta avgjørelse om en pasient skal anses i stand til selv å disponere penger eller ikke. Med den ordning vi har hatt her på Gaustad i mange år, er selve det formelle overlege-vedtaket blitt forsømt. I sammenheng med dette gjennomgår jeg nå samtlige inneliggende pasienter.

Juklerød har gjennom alle år, konsekvent avvist å søke uføretrygd. Han har ingen ordning med kontant-ytelser fra folketrygden.

Juklerød har gjennom alle år fått tilsendt penger hit til Gaustad. Vi antar det er hans søsken som sender penger. Han ordner selv med å hente pengene på posten, og med å bruke dem til sine formål. Vi vet ikke hvor mye det slik kan ha kommet til ham av penger gjennom årene.

Ved GI øst finnes navn og adresse til en bror: Sigurd Juklerød, Neslandsvatn stasjon, Drangedal i Telemark. Dette er neppe korrekt postadresse.

Vi skrev 4/2 1985 til Oslo Helseråd, avdeling for psykiatri, et utførlig skriv (se papirene), der vi bad om innleggelsesbegjæring for § 5-innleggelse av Arnold Juklerød i Faret sykehus, og likeledes for § 5-innleggelse i Gaustad sykehus, om dette skulle vise seg hensiktsmessig i første omgang. Gjenpart av vårt skriv gikk til Helsedirektoratet og til Telemark sentralsjukehus (Faret) ved overlege Gunnar Lyngstad.

Jeg telefonerte med kollega Gunnar Lyngstad, som stilte seg avventende til tanken om å ta imot Arnold Juklerød som § 5-innlagt.

Har senere hatt flere telefoner med overlege Liv Lien i Oslo Helseråd, og med konsulent Mette Walaas i Helsedirektoratet. Spørsmålet om slik innleggelsesbegjæring om § 5-innleggelse ble drøftet på et «ad-hoc-møte» av jurister i Helsedirektoratet. Etter dette rådet Mette Walaas til følgende:

Å gi Arnold Juklerød varsel om utskrivning, i god tid, med varsel også til hans advokater, og så skrive ham ut til varslet sted. Om pasienten etter formell utskrivning likevel slår seg til på Gaustad sykehus, så ville det etter juristenes mening bli en ordensvernsak å kaste ham ut og holde ham ute.

Overlege Liv Lien i Oslo Helseråd ville holde seg til rådet fra Helsedirektoratets jurister, og da ikke utferdige noen begjæring om § 5-innleggelse. Hun mente ellers at dersom offentlig myndighet skulle utferdige innleggelsesbegjæring, måtte det bli lokal off. myndighet i Kragerø, politimester eller helseråd på pasientens hjemsted.

I mellomtiden har pasienten selv provosert frem en situasjon. Det har i dag, 18/3 1985, vært drøftelser med direktør og flere overleger.

Onsdag 13/3 1985 leverte Arnold Juklerød følgende håndskrevne brev, fotokopiert opp i mange eksemplarer, til overlegemøtet:

«Beskjed til «sjels-overlegerådet» v/koordinerende «sjels-overlege» Nils Adolf Retterstøl.

De tre siste kveldene er det revet ned plakater i Velferdsbygget. Det er tydelig å se at hærverket er begått av personal med nøkkel til Velferdsbygget.

Vaktholdet må derfor utvides til kontinuerlig døgnvakt, og jeg kommer derfor til å bli værende i Velferdsbygget natten over i to døgn, foreløpig. Etter to døgns kontinuerlig vakt vil jeg igjen forsøke med den ordinære vakttid. Blir det fortsatt revet plakater, blir jeg værende i Velferdsbygget inntil plakatene er erstattet».

Det var altså brevet, og siden 13/3 har Arnold Juklerød overnattet i Velferdsbygget. Vært innom rommet sitt på G 1 øst bare en tur på kvelden, og da tatt seg mat på kjøkkenet.

Secutitas-vaktene som går runder om nettene, har klaget til sentralbordet over situasjonen med Arnold Juklerød i Velferdsbygget.

Pasienten overnatter fortsatt i Velferdsbygget. Klager strømmer inn.

Det har vært møte i ASU, som på nytt krever at noe må gjøres. Yngre Legers Forening har holdt møte, og sendt brev, datert 18/3 1983. Se papirene.

Direktør Solbjørg Wisnes har skrevet notat 19/3 1985. Se papirene.

Arnold Juklerød hadde henvendt seg til henne med forslag om at han må få nøkkel til Velferdsbygget. Der vil han bo inntil han får kr. 1.500,00 i erstatning av avdelingssykepleier Trygve Ørnhøi, som pasienten mener har revet ned plakater.

Etter ymse drøftelser har i dag, 25/3, skjedd følgende:

På visitten i morges med tre leger, gikk vi innom Arnold Juklerød i Velferdsbygget og forklarte ham at han blir skrevet ut onsdag 27/3 1985. Senere på dagen sendt ham høytidelig skriv med bekreftelse. Han pålegges å forlate rommet i G 1 øst med alle sine ting 27/3, kl. 09.00, morgen. Arnold Juklerød har fått brev fra sosialsjefen i Kragerø, datert 21/3, med beskjed om at en nærmere angitt leilighet i Porsgrunn er stilt til rådighet for ham, innflyttingsklar onsdag 27/3 1985.

Vi har fått gjenpart, og dertil egen meddelse. Se papirene.

Pasienten ble 27/3 1985 utskrevet fra sykehuset. Om morgenen kl. 09.00 ble han av direktør Solbjørg Wisnes og undertegnede anmodet om å forlate sykehuset. Til stede var også oversykepleier Aagot Høyer og ass. sjefsykepleier Nelly Søfteland.

Arnold Juklerød satt i Velferdsbygget sammen med sin advokat, en stor flokk pressefolk var fremmøtt. Pasienten nektet å fjerne seg fra sykehuset. Han overbrakte en klage til kontrollkommisjonen, datert 27/3 1985. Han påklager her sykehusets beslutning om utskrivning med hjemmel i § 6 i Lov om psykisk helsevern. Se kopi i papirer.

Til tross for klagen stod man overfor ham fast ved beslutningen om utskrivning. Direktør Solbjørg Wisnes meddelte ham at hun ville be om politiassistanse dersom han ikke fjernet seg frivillig.

I løpet av dagen ble det klart at politiet ikke ville foreta seg noe før kontrollkommisjonen har behandlet Arnold Juklerøds klage. Denne er overlevert kontrollkommisjonens formann.

Sykehuset står fast ved at Arnold Juklerød er utskrevet. Vi betrakter ham som frivillig innlagt, og påberoper oss kontrollkommisjonens vedtak 25/7 1974 som stadfester dette. Som vi forstår § 6, gir denne kun klageadgang for pasienter innlagt i hjemmel i § 5 i Lov om psykisk helsevern, og skulle således ikke anvendes i Arnold Juklerøds sak.

Vi har imidlertid full forståelse for at politiet vil avvente kontrollkommisjonens behandling.

I påvente av kontrollkommisjonens behandling anser vi Arnold Juklerød som utskrevet husokkupant. Vi lar ham oppholde seg på sykehuset som han har gjort den siste og la ham ha adgang til avdelingen og rommet sitt som tidligere.

Kontrollkommisjonen har nå meddelt at den vil avholde møte og behandle Arnold Juklerøds sak i morgen, 29/3 1985, - kl. 09.00.

Kontrollkommisjonen avholdt 29/3 1985 sitt møte der man behandlet Arnold Juklerøds klage. Kontrollkommisjonens enstemmige beslutning samme dag overlevert Juklerød og sykehuset. Kontrollkommisjonen fastslo at Juklerød fra 25. juli 1974 har oppholdt seg som frivillig pasient i sykehuset. Overlegens vedtak om utskrivning 27. mars 1985 kan derfor ikke være gjenstand for klage til kontrollkommisjonen etter Lovens § 6, tredje ledd. Kommisjonen bemerker for øvrig at den ikke kan se seg å ha kompetanse til å overprøve overlegens vedtak om å utskrive Arnold Juklerød som er frivillig innlagt etter § 4 i Lov om psykisk helsevern.

Etter diverse rådslaginger har man funnet det hensiktsmessig å ha Juklerød forbli i sykehuset som husokkupant til over påske, med mindre uforutsette forhold skulle inntre.

Professor Nils Retterstøl er i kontakt med regjeringsadvokat Tjomsland. Undertegnede kontaktet overlege Gabrielsen ved Koordineringssekretariatet 29/3 1985 etter kontrollkommisjonens klagebehandling og orienterte ham om saken.

Stadsfysikus som på det tidspunkt var bortreist, ble kontaktet av meg ¼ 1985. Han ble informert om saksforløpet frem til nå. Han er innforstått med at man venter med videre tiltak til over påske, og antyder at man her sannsynligvis må trekke de kommunale myndigheter inn i saken. Professor Nils Retterstøl har også konferert med stadsfysikus.

Det bør tilføyes at jeg vel en uke før utskrivningen hadde telefonkontakt med overlege Lyngstad, Telemark sentralsjukehus, etter å ha sett nærmere inn i saken Juklerød fant han at det var meget tvilsomt hvorvidt tilleggskriterier for § 5-innleggelse forelå. Han antydet at farligheten Juklerød representerer synes å være bundet til stedet Gaustad. Han gjorde det imidlertid klart at Faret sykehus aldri har frasagt seg behandlingsansvar for Arnold Juklerød, og at han er velkommen der som frivillig pasient. Jeg forela for overlege Lyngstad planen vår om å utskrive Juklerød til den leiligheten som er skaffet ham i Porsgrunn. Overlege Lyngstad anså det for å være en bedre løsning enn forsøk på § 5-innleggelse i Telemark sentralsjukehus. Han mente at man så fikk håndtere saken etter hvordan forholdene utviklet seg.

Etter utskrivningen har Arnold Juklerød oppholdt seg i Velferdsbygget som tidligere. Han bor i sin sovepose, har primus og får matforsyning fra trofaste medhjelpere. Velferdsbygget skal fra tiden mandag ¼ 1985 være stengt gjennom hele påskehelgen. Arnold Juklerød oppholder seg nå kontinuerlig i vestibylen, og holder seg døren åpen etter ønske. Han har enkelte ganger oppsøkt avd. G 1 øst og hentet saker der. Personalet har fått beskjed om at Juklerød inntil videre kan gå ut og inn av avdelingen slik som da han var innlagt pasient.

1.4. 1985 mottok jeg ny klage til kontrollkommisjonen fra Juklerød, datert fredag 29. mars 1985. Det ble pr. omgående postekspedert.

Han påklager her utskrivningen av 22/5 1974 etter forutgående tvangsinnleggelse 10/3 1974. Han fremholder at da utskrivningen pr. d.d. ikke er satt ut i live, må denne klage ha oppsettende virkning jamfør Lov om psykisk helsevern § 6, tredje ledd.

Det fremgår av journal 22/5 1974 var den dato Arnold Juklerød ble flyttet fra avd. D.M. til avd. C.M.

Man har i dag også mottatt kopi av brev til Telemark fylkeskommune, fylkesrådmannen fra A/L Gjønholtdalens Borettslag ved formann Einar Johansen. Man gir uttrykk for at borettslaget ikke under noen omstendighet vil kunne godkjenne herr Arnold Juklerød som borettshaver.

28.5.85 (Aadel Grimsgaard / alh)

Juklerøds annen klage til kontrollkommisjonen vedrørende utskrivning ble behandlet i møte 18. april med Juklerød og undertegnede til stede. Kontrollkommisjonen avviste Juklerøds klage og bemerket at Juklerød er pliktig til å forlate sykehuset.

Stadsfysikus har fra de første dagene etter utskrivningen vært holdt underrettet om forholdene. Han innkalte til møte 25.4. Til stede var stadsfysikus, sykehusrådmannen, Retterstøl, Wisnes og Grimsgaard. Det ble avtalt at videre håndtering av saken skulle skje i samråd med sykehusrådmannen.

Etter at Gjønholdtdalens borettslag nektet å motta Juklerød som leieboer, arbeidet kontorsjef Elstad hos fylkesrådmannen i Skien videre med boligspørsmålet. Det lykkedes ham å skaffe Juklerød en personalbolig i Borgestadklinikken, adresse Hovedveien 383, Porsgrunn. Borgestadklinikken er et behandlingssted for alkoholmisbrukere.

Den 7.5.85 ble det avholdt møte hos sykehusrådmannen der fung. stadsfysikus Bølviken og politiinspektør Fodstad var til stede. For sykehuset møtte Retterstøl, Wisnes og Grimsgaard. Det ble avtalt at politiet etter sykehusrådmannens anmodning skulle bistå sykehuset med transport av Juklerød til leiligheten i Porsgrunn. Transporten ble foretatt den 8.5.85. Tre politibetjenter og Grimsgaard hentet Juklerød i Velferdsbygget der han var alene uten medhjelpere og pressefolk. Under protester fulgte han med uten håndgemeng. Bilturen var uproblematisk. Juklerød snakket på sin vanlige truende måte om at vi var lovovertredere og ville bli straffet på det grusomste samt uthengt i pressen. Forøvrig propaganderte han for sin sak og snakket om urimeligheter som skulle være begått mot ham. Da politifolkene viste liten interesse for Juklerøds utlegninger, var han lange tider taus. Vel fremme i Porsgrunn ble Juklerød vel mottatt av kontorsjef Elstad og bestyreren for Borgestadklinikken. Han ble tilvist en moderne og trivelig leilighet. Da han nektet å gå fra bilen inn i leiligheten, ble han båret av politifolkene. Han forlot leiligheten umiddelbart og sa at han slett ikke var interessert i den. Han bad umiddelbart om å få ringe til sin advokat, hvilket han fikk anledning til. Vi forlot stedet.

Natt til 9.5.85 var Juklerød tilbake på Gaustad sykehus med alle sine eiendeler som av sykehuset var blitt transportert til Porsgrunn. Da sykehuset har engasjert to politibetjenter på privatbetalt overtif til å forhindre Juklerød til å komme inn i Velferdsbygget, slo han opp telt ved inngangen og plasserte alle sine eiendeler samme sted. Han begynte straks å klistre plakater utenpå Velferdsbygget. Juklerød oppholdt seg i sitt telt inntil 21.5. Ofte var flere av hans venner og tilhengere sammen med ham og den første tiden var det ivrig fremmøte av pressefolk. Dagbladet holdt publikum underrettet på sin spesielle måte. Se presseutklipp i papirer. Den 21.5. ble Juklerød syk. Ifølge Osrønningen ble han slapp, mistet bevisstheten og begynte å kaste opp blod. Osrønningen kontaktet Legevakten som ved første henvendelse skal ha svart at de før eventuell behandling av Juklerød måtte ha skriftlig samtykke fra ham selv. Da Juklerød var bevisstløs, reagerte de på annen henvendelse og kom raskt til stede. Ingen av sykehusets leger ble underrettet om saken. Juklerød ble innlagt i Ullevål sykehus der han i følge avisomtaler ble behandlet for blødende magesår.

Juklerødsaken ble behandlet i fjernsynets lørdagsforum den 25.5.85. Det ble gitt kort presentasjon av saken illustrert med opptak fra Juklerød i teltleiren, Retterstøl og Wisnes redegjorde for sykehusets syn på og håndtering av saken og Ørnulf Rasmussen besvarte spørsmål vedrørende pasienters adgang til å overprøve diagnose.

Juklerøds holdning har etter utskrivningen den 27. mars vært den at han først forlater sykehuset når det foreligger en akseptabel lovhjemlet og begrunnet utskrivningserklæring. Denne erklæring skal bl.a. inneholde en «friskmelding». I flere samtaler med ham har jeg også fått et klart inntrykk at erklæringen må stadfeste at innleggelsene i 1971 og 1974 ikke var lovmessige, idet han heller ikke da var alvorlig sinnslidende og heller ikke farlig. Han har angitt at den tidligere betingelsen om at hans fraskilte kone skulle tvangsinnlegges i Gaustad sykehus før han forlater sykehuset, ikke lenger er aktuell.

Nozinan: Avslappende medisin,

spesielt mye brukt i asyl -

sterkere enn «vanlig» innsovnings-

medisin,

Trilafon / Er medisiner (gifter) av «tung»

Trilafon Enanthate: type, stopper fysisk og åndelig

aktivitet, gjør trett, mistilpass,

sløv og lite produktiv.

Brukes til å dempe vrangfore-

stillinger / sinnsyke forestillinger.

Bivirkninger i form av bla.

muskeltrekninger, rykninger i

tunge, armer, bein, tørr munn

etc.

(enanthate = depotmedisin med

ukelang virkning av en dose)

Akineton + Medisiner mot parkinsons

Peragit: sykdom,

brukes til å motvirke bivirkninger

Trilafon / Trilafon E.

En part har neppe noe rettslig krav på at dokumentene tilsendes både parten og fullmektigen i et tilfelle som dette der deres innsynsrett vil være identisk. Normalt vil det være korrekt å sende dokumentene til en parts fullmektig. Men i et tilfelle som dette, der partens aktivitet og engasjement i saken har vært betydelig større enn fullmektigens, vil det også være korrekt om dokumentene sendes parten direkte. Parten kan naturligvis på sin side forelegge dokumentene for sin fullmektig.

Etter fullmakt

Fredrik Mellbye

Sette-helsedirektør

Ørnulf Rasmussen

Byråsjef

Gjenpart:

Vera Grønlund, Box 6882, St. Olavs plass, Oslo 1

Gaustad sykehus v/overlege Nils Retterstøl

./. Med brev til Gaustas sykehus følger tidligere tilsendt

journalkopi i retur.

Dagbladet, 21.06.1984:

Han har nå tatt ut

stevning mot staten og

krever inntil tre milli-

oner kroner i erstatning

fordi han mener han ble

ulovlig tvangsinnlagt på

Gaustad sykehus i 1971

og 1974.

Det er advokat Ed-

mund Asbøll i Sarpsborg

som skal føre saken for

Juklerød. Asbøll har

overtatt for advokat Ole

Jacob Bae, som denne

gangen skal møte som

vitne i retten. Bae har

vært Juklerøds advokat i

kampen for innsynsrett i

journalene.

Juklerød ble karakte-

risert som «sterkt sinns-

lidende» og «farlig» da

han ble tvangsinnlagt på

Gaustad sykehus i be-

gynnelsen av 70-årene.

Spørsmålet som retten

nå skal ta stilling til er

om denne diagnosen var

riktig.

År 1985 den 29. mars holdt kontrollkommisjonen for Gaustad sykehus møte i sykehuset.

Til stede: formannen, byrettsdommer Arne H. Dahl, legekyndig medlem, spesiallege dr. med. Arvid Heiberg, medlem Rønnaug Johansen og medlem Reidar Stockfleth.

Fra sykehuset møtte etter anmodning fra kommisjonen fung. overlege Aadel Grimsgård og overlege Bård Brekke.

Formannen meddelte at han den 28. mars d.å. telefonisk bekreftet overfor Juklerød at brevet var mottatt samme dag. Formannen opplyste videre at han hadde gjort Juklerød kjent med at han hadde adgang til å møte for kommisjonen og at Juklerød hadde meddelt at han ikke ønsket å møte, men viste til hva han har anført i brevet. Juklerød tilføyet at han betrakter seg som innlagt i sykehuset etter § 5 i lov om psykisk helsevern.

Formannen opplyste videre at han hadde gjort Juklerød kjent med kommisjonens sammensetning. På spørsmål fra formannen om Juklerød hadde innsigelser mot noen av medlemmenes habilitet hadde Juklerød svart at han ikke har innvendinger mot kommisjonens sammensetning.

Formannen la frem og leste opp brevet som har denne ordlyd:

Klage til kontrollkommisjonen v/Gaustad Galehus.

MeddelelMeddelelse om utskriving.

I brev datert 25. mars 1985 - og undertegnet av overlege

Bård Brekke, ble det meddelt meg, Arnold Juklerød - at

jeg «blir skrevet ut fra Gaustad sykehus onsdag 27. mars.

(1985) De må forlate rommet i avdeling G. I øst kl. 0900

om morgenen, og ta med Dem det De der har av egne ting».

Denne meddelelse- og beslutning påklages herved til

kontrollkommisjonen v/Gaustad Galehus, jfr. § 6 tredje

ledd i Lov om psykisk helsevern.

Det kreves en skriftlig begrunnet- og lovhjemlet ut-

skrivningserklæring, jfr. § 6 tredje ledd i Lov om

psykisk helsevern.

Gaustad Galehus - onsdag 27. mars 1985

Med hilsen

Arnold Juklerød (sign.)

Arnold Juklerød

P.S.

Det pågår nå en rettssak om lovmessigheten i tvangs-

innleggelsene - 1971 og 1974, og det blir ikke aktuelt

med noen utskriving før den rettssaken er endelig avgjort

av domstolene.

og overlege Brekke /

Fung. overlege Grimsgård / svarte på spørsmål fra Kommisjonens medlemmer.

- - - - -

Etter rådslagning og stemmegiving for lukkede dører avsa kommisjonen slik enstemmig

Under drøftelsene har kommisjonen hatt tilstede utskrift av den beslutning av 25. juli 1974 hvoretter Juklerøds klage over innleggelse i sykehuset 10. mars 1974 etter § 5 i Lov om psykisk helsevern ikke ble tatt til følge. Om Juklerøds tilknytning til sykehuset og hans kontakt med kontrollkommisjonen inntil juli 1974 vises til beskrivelsen i beslutningen. Under rådslagningen har kommisjonen også hatt tilstede kopi av brev datert 5. juni 1974 til Juklerød fra den daværende kommisjonsformann byrettsdommer Odd Pløen. I brevet er bl.a. henvist til et brev av 22. mai 1974 fra overlege professor dr. med. Nils A. Retterstøl hvor denne meddeler at Juklerød er blitt tilbudt utskrivning, men har avslått dette.

I beslutningen av 25. juli 1974 vurderte den daværende kommisjon Juklerøds status slik:

Juklerød anses, etterat han er tilbudt utskrivning, men

har nektet dette og etter at han er overflyttet til

åpen avdeling, som innlagt etter eget ønske etter § 4 i

lov om psykisk helsevern.

Det er etter kommisjonens oppfatning ikke senere inntrådt omstendigheter som har medført endringer i denne status. Kommisjonen ser det fortsatt slik at Juklerød er i sykehuset etter eget ønske og ikke i medhold av vedtak om tvangsinnleggelse og tilbakeholdelse etter §§ 5 og 6 i lov om psykisk helsevern. Overlegens vedtak om utskrivning 27. mars 1985 kan derfor ikke være gjenstand for klage til kontrollkommisjonen etter lovens § 6, tredje ledd.

Forøvrig vil kommisjonen bemerke at den ikke kan se å ha kompetanse til å overprøve overlegens vedtak om å utskrive Juklerød som frivillig innlagt etter § 4 i lov om psykisk helsevern.

Juklerøds klage må derfor bli å avvise.

Klage fra Arnold Juklerød fremsatt i brev av 27. mars 1985 avvises.

Arne H. Dalhl Arvid Heiberg

Rønnaug Johansen Reidar Stockfleth

Rett utskrift:

Arne H. Dahl

Gaustad sinnssyke hus! -

avdeling «G!»M. 2. etg. -

(så kalt pleieavdeling!)

den 5. juni 1980

Det Kgl. Sosialdepartement,

Helsedirektorratet,

Postboks 8011 Dep.,

OSLO 1.

Departementets ref. 11461/80 H. dir. 4 - skriv av 22. mai 1980

M - S / ØR / BB

KRAV OM UTLEVERING AV DOKUMENT SOM VISER ALT SOM I GAUSTAD ASYLS SYKE JOURNAL ER «NEDTEGNET» OM MEG, ARNOLD JUKLERØD, KRAGERØ KOMM.

«Departementet antar at Arnold Juklerød må få en kopi eller utskrift av de dokumenter han har rett til innsyn i, jfr. forvaltningslovens § 20.

Tilbudet far sykehuset om muntlig gjennomgåelse i tillegg til utlevering, vil for øvrig stemme godt med forvaltningslovens bestemmelser og vegledning, jfr. lovens § 11. Det må da stå Arnold Juklerød fritt om han ønsker slik gjennomgåelse.

Når det gjelder opplysninger Dagmar Juklerød har gitt til behandlende lege og som er nedtegnet i journalen 4. desember 1971, antar departementet at disse er underlagt sykehusets / legens taushetsplikt. Denne taushetsplikt går foran Arnold Juklerøds innsynsrett, og kan bare oppheves ved Dagmar Juklerøds samtykke. Hun har opplyst at hun ikke fritar fra taushetsplikten.

Når unntak fra innsyn begrunnes med taushetsplikt av hensyn til tredjemann, og ikke med taushetsrett etter forvaltningslovens § 19 c, gjelder heller ikke regelen i § 19 c om fullmektigens utvidede innsynsrett. Pasientens fullmektig, uansett hvem denne måtte være, har derfor heller ikke krav på innsyn i de opplysninger som holdes tilbake for pasienten i dette tilfelle.» Sitat slutt.

Departementet - såvel som alle andre virkelighetsfjerne mennesker - mangler frisk grunn for ordene «behandlende lege og pasient» ---! Disse syke uttrykk er en «alvorlig sinnslidelse» for meg, og da til de grader at de virker kvalmende, slik at jeg får brekninger ---. Men disse «syke uttrykk», kvalmen og brekningsfornemmelsen er jo en annen side av denne meget syke «journalen», og jeg skal derfor forsøke å holde meg til den «friske» siden av denne mye syke sak:

Ut fra telefonsamtale med byråsjef Ørnulf Rasmussen den 14. mai 1980, min ca. 2 ½ times samtale med byråsjefen på hans kontor den 20. mai 1980 og det her siterte fra departementets skriv, er det nå for meg klart at jeg skal få utlevert kopi av hele denne syke journal - med unntak av de så-pent-kalte «komparentopplysninger» Dagmar Haugholt (Juklerød) har gitt til «behandlende lege» og som er nedtegnet i Gaustad sinnssyke Asyls syke journal 4. desember 1971.

Min fullmektig, Vera Grønlund, og jeg - som anklaget part i saken - skal og må få et fullt dokumentinnsyn, slik at vi får anledning til å forsvare meg mot de anklager som er lagt til grunn for denne helt igjennom ulovlig tvangsinnleggelse og fastholdelse i sinnssykeasyl. En tilbakeholdelse av disse avgjørende bevis i saken avslører jo den groteske mangel av Norsk rettssikkerhet, Departementet har her laget til en dundrende front-mot.front-kollisjon mellom Norges Lover og Norges Lover som bør bli sett og hørt langt utenfor Norges grenser ---. For meg er det åpenbart at det er den moderne og berusede taushetslov som har, i en vanvittig fart, kjørt direkte inn i menneskeretten i § 96 i Norges Grunnlov, mod. 1814, slik at menneskets rett til å ikke bli dømt uten lov og ikke bli straffet uten ved dom er helt utslått!

Det må her være meg tillatt å stille følgende spørsmål til de herrer: sette-helsedirektør Fredrik Mellbye og byråsjef Ørnulf Rasmussen:

«Hva ville dere si og gjøre hvis en eller annen «tredjemanns-hustru» fikk dere tvangsinnlagt i sinnssykeasyl - i den verste avdeling -, og fastholdt der i over 6 ½ ÅR bare på grunnlag av noen meget mystiske «komparentopplysninger» - som er så sårbare at de må holdes aldeles hemmelige av hensyn til disse stakkars «tredjemanns-hustruene» ---??» Svar kan dere sende portofritt til journalist Arvid Bryne i Dagbaldet.

Enten er denne taushetsplikt-loven dødssyk - eller så er departementets tolkning og forståelse av denne lov dødssyk ---. Uansett så er det for lille meg en «alvorlig sinnslidelse» å se slike sykdomstegn ---.

Høyesterettsadvokat Ole Jacob Bae fikk departementets dødssyke vedtak skånselsløst tilsendt fra mine skriftlige hender, og han stillet bl.a. følgende diagnose ganske raskt:

«Det virker jo umiddelbart urimelig at man ikke skal få tilgang til selve hovedanklagen, og hovedgrunnlaget for at man har blitt undergitt noe så drastisk som frihetsberøvelse. Jeg tror derfor mye kan tale for at du har rett, og at departementets juss her er feilaktig.»

Ja, dette sier Høyesterettsadvokat Ole Jacob Bae, og journalist Arvid Bryne sier at jeg er en av de mest «normale» mennesker han har møtt!!! Men «Over-Sjels-legen og Menneskekjenneren»: Nils Adolf Retterstøl - med sin store flokk av Lakeier - sier og skriver at jeg er så «alvorlig sinnslidende» at lovens betingelser er stadig til stede til å tvangsinnlegge meg i sinnssykeasyl ---!?!?!?

Departementets dødssyke avgjørelse kan selvsagt ikke aksepteres av hverken min fullmektig, Vera Grønlund, eller av den anklagede lille meg. I første omgang må denne dødssyke avgjørelse bli forsiktig oversendt til Sivilombudsmannen - i håp om at han kanskje kan gjøre noe med den?

«Tilbud fra «sykehuset» om mulig gjennomgåelse og vegledning»:

Min fullmektig, Vera Grønlund, behersker flere språk, bl.a. det fæle Russiske språket -, og hun har også en nokså god «forståelse» av det sinnssyke «psykiatri-sproket» som de «ånds-rike Sjels-legene» bruker! Lille uskolerte meg er kanskje den som bare behersker og bruker min egen og nå «unaturlige» sprokdrakt, og i tillegg til det er jeg vel også den som har fått - og får de aller dårligste attester for min forståelse og bruk av sinnssyke «faguttrykk» og babelske fremmedord! Men sammen med min sprokkyndige fullmektig og Gyldendals uunnværlige fremmedordbok - tror jeg at vi skal tyde mesteparten av «sjelslegenes» sinnssyke «psykiatri-sprok», slik at vi kan spare skatteyterne for enorme utgifter til tydning av sinnssyke «faguttrykk» og fremmedord ---. I over 6 ½ ÅR har jeg studert det sinnssyke «psykiatri-sproket» på si, og jeg tror jeg har fått en realistisk forståelse av dette syke sprok.

Utlevering av de frigitte dokumenter:

Den 19. oktober 1979 sendte min fullmektig, Vera Grønlund, en skriftlig anmodning til Nils Retterstøl om å få utlevert «min journal». I mitt «klage & behandlingsbrev» av 9. april 1980 til departementet, var jeg så rettslig grådig at jeg krevde de nevnte dokumenter tilsendt både min fullmektig og meg selv - som part. I § 12, siste setning i tredje avsnitt i forvaltningsloven står det rettslig skrevet sånn:

«Parten kan kreve å bli underrettet ved siden av eller i stedet for fullmektigen». Sitat slutt.

Men departementet skriver at jeg «neppe har noe rettslig krav på at dokumentene tilsendes både parten og fullmektigen i et tilfelle som dette der deres innsynsrett vil være identisk». Sitat slutt.

En som - bl.a. - har fått merkelappen «Suveren Paranoia Kverulans» kverulerer ikke i det hele tatt, og da visst ikke om «småretter» ---. Hvis ikke min ikke-ærede Gaustad-motpart har vilje og råd til å sende oss hver sine kopi av de frigitte dokumenter, så ordner sikkert min fullmektig et kopi til sin økonomisk ribbede klient. Altså: Hvis det bare skal sendes en kopi, så skal den sendes min fullmektig, og ikke til meg, slik som departementet antyder i den dødssyke avgjørelse.

De nevnte frigitte dokumenter, det vil si alt som er nedskrevet om meg, Arnold Juklerød, unntatt de mystiske «komparentopplysningene», ber jeg om å bli sendt pr. omgående til min fullmektig, Vera Grønlund, Pilestredet 31, Oslo 1.

Vennligst

Arnold Juklerød.

Gjenpart til:

«Over-Sjels-lege»: Nils Adolf Uretterstøl, Gaustad sinnssyke Asyl.

Vera Grønlund, Pilestredet 31, Oslo 1.

Ellers sender jeg gjenpart og kopier til hvem jeg vil ---.