Det var en gang en mann som så gjerne ønsket å bygge opp landets fineste stutteri for galopphester. Han søkte lenge og vel etter et sted som kunne oppfylle hans ønsker, men det var ikke lett. Også hans advokat lette i Øst-Norge og i Sverige, men kom like motløs tilbake.
Men en vakker dag i 1995 hendte det noe merkelig. Einar Nagell-Erichsen kan aldri glemme det eventyrlige synet som åpenbarte seg for ham ved hull 3, en gang han tilfeldigvis spilte på Borre golfbane.
– Jeg trodde ikke det fantes så flotte steder i Norge. Naturen. Borrevannet. «Sørstatsboligen» som lå plassert avskjermet i et landskap vi heller vil forbinde med Mellom-Europa. Han beskriver opplevelsen som et eventyr. Et drøyt år senere kom advokaten endelig til sin oppdragsgiver med et godt stutteriemne.
– Det tok ikke mange dager før jeg falt pladask for andre gang, forteller han åpenhjertig under en prat i kjøkkenet. Vi sitter på en sofabenk som kanskje har stått i et fransk herskapshus på 1700-tallet. Kaffen serverer han i porselenskopper med blå motiver. Det er arvegods, i likhet med tallerkenrekken i Kongelig dansk porselen, som pynter opp den korallrøde panelte veggen, der høyt oppunder taket.
Etter noe betenkningstid har han gått med på å slippe Gjengangeren inn i huset som både er hans bolig og fristed. Etter at han ble skilt, har han disponert huset alene, men de halvstore barna er i likhet med ham, glade i stedet. For noen år siden, da Schibsted-arvingen solgte unna store verdier, blant annet en fritidseiendom på Tjøme, holdt han fast på Semb hovedgård.
Her hadde han lagt ned mye av sin sjel, og enda mer i kroner og øre. To år tok det å renovere hovedhuset, som de tidligere eierne hadde tatt godt vare på.
– Vi beholdt mye av det som sto her. Dørene er originale, men de skjeve gulvene er rettet opp. Stubbloftet mellom etasjene her er nærmere en meter tjukke, fylt med siv fra Borrevannet og leire. Dette ble fjernet. Den største overraskelsen under renoveringen fikk Einar da byggmesteren ringte og fortalte at de hadde funnet et lik ved skorsteinen på et loftsrom som var forbundet med hovedhuset og sidebygningen.
”Liket” viste seg å være de jordiske levningene etter Sam Eydes elskede jakthund ”Blackie”. Hunden forsvant sporløst for nærmere 60–70 år siden. Nå er mysteriet løst. I dag er det gordonsetteren Tiki som svinser rundt på Semb hovedgård.
Thorvald Meyer, som på 1850-tallet eide den andre storgården i vårt distrikt, uttalte en gang at Fjugstad ikke var egnet til annet enn å grave ned gull i. Den skrinne sandjorda ga liten avkastning. Utsagnet kunne sikkert også være beskrivende for Semb hovedgård. De mange eierskiftene opp igjennom historien viser at de har slitt med å gjøre driften lønnsom.
Einar Nagell-Erichsen har heller ikke tjent seg rik på Semb hovedgård, men den har gitt ham en mulighet til å drive med det han helst vil drive med.
– Jeg har ikke ambisjoner om å drive det langt som golfspiller, men jeg vil ha det hyggelig når jeg gjør det, sier han og avslører at han aller helst ville bli arkeolog da han var liten.
Nå bor han midt i et historisk kulturlandskap, hvor sporene etter tidligere tider ligger som udetonerte fortidsminnebomber midt i alleen. Paradoksalt nok har de mange historiske skattene fungert som en hinderløype når nye prosjekter skal bli gjennomført. Bare det å bygge gjødseldeponiet som gårdsbruk med husdyr er pålagt å ha, tok det vinter og vår å få regulert for.
– Jeg forstår at kommunen ikke kan gi meg noen særfordeler, men de bør ikke gjøre ting så vanskelig at folk mister motet og virkelysten før de kommer i gang.
Einar Nagell-Erichsen snakker gjerne og lenge om Semb hovedgård, om hestene som i disse lyse vårdager får føll, og om golfbanen som nå rister av seg vinter-dvalen, men han setter ikke grensen for samtaletema ved hestehagens hvite gjerder. Det skjer så mye i Horten som fortjener å bli kjent, sier han og nevner spesielt Kanalen, Karljohansvern og Marinemuseet.
– Folk tar alt dette for gitt, men disse kvalitetene er lite kjent noen kilometer utenfor kommunegrensen, sier han, uten antydning til normert hortensdialekt.
Smilet lyser opp når han snakker om ubåten Utstein ved Marinemuseet hvor han flere ganger har invitert til vennelag. Før den tidligere ubåtoffiseren kjøpte Semb hovedgård, hadde han liten tilknytning til Horten, men oversikten over hovedgårdens tidligere eiere har bydd på en pussig overraskelse. I 1848 kjøpte kommandanten for Marinens hovedverft, Ole Wilhelm Erichsen, Semb hovedgård.
– Min mor fortalte meg en gang at vi var i slekt med ham. Det ville jo vært moro om hun har rett.
Tiki kommer tassende over brede gulvbord, i retning matskåla ved den enorme peisen. Historien sitter i veggene, som skånsomt har fått sin makeover.
– Det er bare oss her. Jeg har blitt fortalt at det skal være gjengangere her, men det har verken jeg eller våre gjester sett eller hørt noe til, sier han med et forsiktig smil til Gjengangeren.
Kaffen har blitt kald, og Tiki vil ut i sola der hoppene rusler i havnehagen i påvente av at de sølete utmarkene skal tørke opp. Under løvtrærne er hvitveisen i ferd med å bre ut sitt hvite teppe.