Har Sverigedemokratene to ansikter?

De siste par dagene etter det svenske valget har jeg prøvd å gjøre Research for å finne ut hva Sverigedemokratene står for. Er de høyreekstreme i 2010? Svaret mitt må bli et forsiktig ja. Forsiktig fordi man akkurat som med islam ikke skal skjære alle over en kam. På samme måte som islam er en intolerant religion, tror jeg SD er et intolerant parti, med nøyaktig samme begrunnelse: En for høy andel av de "troende" er ekstreme.

Jeg har tidligere pekt på nazi-fortiden deres. Selv om dette er et irrelevant argument hvis de har tatt et oppgjør med sin fortid og ekskludert alle rasistiske medlemmer (alle fortjener vel en ny sjanse?), så gir det god grunn til mistenksomhet.

I 2001 ekskluderte de en rekke medlemmer, som dannet et nytt parti, Nasjonaldemokraterna. Nasjonaldemokraterna er i dag et tydelig høyreekstremt parti, med etnopluralisme som sitt øverste mål. Dersom man skulle sammenlikne dem med andre europeiske partier, ser britiske BNP ut til å være et søsterparti. Nationaldemokraterna kritiserer Sverigedemokraterna for å ha "övergett etnicitetens betydelse i nationalismen" (wikipedia).

Ettersom fortiden prinsipielt sett er irrelevant, er det eneste gyldige argumentet å vise til hva de selv har sagt de siste årene, fortrinnsvis siden Jimmie Åkesson tok over. Jeg har nå sett et en del debatter med Jimmie Åkesson, og har til gode å detektere noe rasistisk. I stedet er han en dyktig debattant. Likevel har jeg hørt mange nok rasistiske uttalelser fra SD-medlemmer til at man må spørre seg om dette er representativt. Til SD's forsvar må det sies at innvandringskritiske partier alltid må regne med at rasister søker om medlemskap. Fremskrittspartiet er et eksempel på det. Men rasistene i FrP er etter min bedømmelse ikke representative for partiet, da uttalelsene forekommer sjelden tatt i betraktning at organisasjonen har 28.000 medlemmer (selv om man kan kritisere FrP's håndtering av sakene). Hyppigheten av rasistiske uttalelser fra medlemmer i Sverigedemokratene, kombinert med at medlemstallet er på bare 4500 medlemmer, gir meg grunn til å mistenke at partiet har en rasistisk fløy, på samme måte som FrP hadde det på 90-tallet.

Det svenske valget

Sverigedemokratene er inne på riksdagen. Jeg er skeptisk. Likevel er det fristende å spørre: Hvor er forkjemperne for dialog og mangfold nå? Aksepterer de bare dialogen når det er religiøs ekstremisme det er snakk om, eller skal all ekstremisme behandles likt?

Partiets nazi-fortid sier sitt. Jimmie Åkesson er utvilsomt en dyktig retoriker, men det hjelper lite. Uansett hvor flinke de er til å ekskludere rasister vil det alltid hvile et mistenkelighetens slør over Sverigedemokratene. Et annet moment som taler i Sverigedemokratenes disfavør er Sveriges radios infiltrering av ungdomsforbundet i 2008, der man gjorde skjulte opptak. Journalistene hevdet at det ble brukt rasistisk sjargong i en tredel av møtene de deltok i. Ettersom svenskene generelt ser rasisme overalt skal en slik påstand ikke tas for god fisk, men at det ble brukt rasistisk sjargong er det ingen tvil om.

Likevel bør alle politikere og journalister være klar over at de kun har seg selv å takke for Sverigedemokratenes fremgang. Sverige er det landet i Europa som har kommet kortest når det kommer til å erkjenne problemer knyttet til politisk islam. Når man later som problemene ikke eksisterer, er dette hva man får.

http://sverigesradio.se/sida/artikel.aspx?programid=1316&artikel=2728776

Elitens hus

Aften 22. september 2010

Litteraturhuset har blitt hausset opp som et sentralt sted for norsk debatt. Men er det egentlig debatt som foregår her, eller er det konsensus? Min mistanke er nemlig at debattantene langt på vei er enige, noe jeg fikk bekreftet da en venn inviterte meg. Senere på kvelden traff jeg min venn som da hadde gått før debatten var over.

Deres siste debattant var Nazneen Khan-Østrem, som i boken "Råtekst" fra 1999 fremhever terroristen Ulrike Meinhof som et forbilde. Tidligere har de latt eks-AKP'er Dag Solstad få bagatellisere ytringsfriheten. Rød Ungdoms eks-leder Marte Michelet har også vært hyppig gjest, og har ledet debatten ved noen anledninger. Ytre venstres tilstedeværelse er åpenbar. Ikke overraskende, da huset ledes av den nylig selverklærte kommunisten Aslak Sira Myhre.

Litteraturhuset har fire vegger også i symbolsk forstand: Her isolerer eliten seg og dyrker egen fortreffelighet, mens folk som spaserer langs Wergelandsveien utenfor lever i den virkelige verden. Her blir lyserøde Aslak Nore og Ola Borten Moe fremstilt som høyrepopulister, mens voldsromantikeren Khan-Østrem tas på alvor. Sistemann ut i gapestokken var Per Edgar Kokkvold, som av Khan-Østrem ble beskyldt for å være antimuslimsk fordi han forsvarer folk som trues på livet.

Likevel er huset stuerent i alle rom, da etablerte medier har en voldsom kjærlighet til debattene her. Er dette et tegn på at vi ville fått et "knallrødt storting hvis journalister fikk bestemme", slik Dagsavisen rapporterte i 2009?