Selv om den poetiske verdien er lik null, så har de heldigvis gått tilbake til roten i bandet, fengende synthpop med klare referanser til dansegulvet. Og de mest pompøse innslagene fra årene da de ville bli stadionhelter, er lagt på hyllen.

Det betyr ikke at dette holder høy kvalitet, bare at det har blitt en grei bakgrunnsplate som ikke provoserer eller skaper den helt store entusiasmen. For dette minner meg litt om George Michael – profesjonelt til fingerspissene, men litt vanskelig å finne sjelen.

Kronprinsene fra 80-tallets MTV må nok uansett gi fra seg kronen igjen.