Da samiske skjeletter ble handelsvare

Trond Gabrielsen
Ságat nr.140 fredag 24. juli 2009 s.16-17.

Under gravferdsseremonien i Kåfjord kirke 21. november 1997, over lederne for Kautokeino-opprøret 1852, sa fylkesmann Svein Alsaker seg lei for at hodeskallene i sin tid hadde blitt bortført. Samtidig benyttet han anledningen, på vegne av den norske stat, til å beklage den generelle oppgravingen og bortføringen av samiske skjeletter til forskningsformål. Dette er «et svart kapittel i vår nære historie», som han uttrykte det.1 Etter dette kom kravet om utlevering av samisk skjelettmateriale fra Anatomisk Institutt ved Universitetet i Oslo. Men, er utleveringskravet så enkelt?

Hodeskallene til Mons Somby og Aslak Hætta var ikke de eneste skjelettdelene som ble fjernet og sendt sørover. Også hundrevis av graver andre steder i de samiske områdene, har vært åpnet og levninger fjernet. Det hele startet med et brev fra prof. Japetus Steenstrup til handelsmann Andreas Georg Nordvi på Mortensnes, datert København 27. februar 1851.

bilde 1
Bilde 1: «Kirkegaard Graveren 1910, Lom Stavkirke»
(Foto: A.B. Wilse, Norsk Folkemuseum).

Bakgrunn
Brevet fra den danske naturforskeren Japetus Steenstrup (1813-1897) er ikke bevart, men av Nordvis svarbrev 10. april 1851 går det fram hva professoren var ute etter.2 Han ønsket opplysninger om de førkristne gravene som fantes i Finnmark, gravenes utseende, form og innhold. Dette var opplysninger Nordvi hadde tilegnet seg gjennom sine arkeologiske utgravninger. De kraniene Nordvi samtidig satt på, var tatt fra disse gravene. Ifølge historiske beskrivelser av Knud Leem (1767), antok Nordvi at disse kraniene var av «lapper».3 Det spørsmålet han og andre som har interessert seg for oldtidsvitenskapen stilte, var om alle disse gavene tilhørte samme folkeferd. Dette var av de tingene Nordvi undersøkte.

bilde 2
Bilde 2: Lappers begravelse, Knud Leem, kobberstikk tab. XCIV, 1767.

Andreas Georg Nordvi (1821-1892)
Andreas Georg var sønn av Christian Andreas Nordvi (1779-1839), som var borger og kjøpmann i Vardø og handelsmann på Mortensnes og i Polmak.4 Faren tilhørte en søskenflokk på ni og kom fra gården Nordvi på Stange i Hedemark. Christian nevnes første gang på Mortensnes i 1808, der han fikk gjestgiverbevilling i 1817 og giftet seg den 12. august samme år med Ane Sofia Lidemark. Trolig kjøpte han stedet ved disse tider.5 De fikk sønnen Andreas Georg den 11. juli 1821.iii Christian Nordvi var medeier i briggen Freia før 1814, som han drev i fraktfart og handel med København. Der begynte også sønnen Andreas Georg å studere zoologi og arkeologi på 1830-tallet, mens foreldrene bygde opp handelsstedet Mortensnes med blant annet en stor hovedbygning. Etter farens død i 1839, satt enken Ane Sofia med driften av Mortensnes fram til 1842, da sønnen fikk gjestgiverbevilling. Han hadde da i 1840 vært nødt til å avbryte sine studier i København på grunn av farens dødsfall. Ved særskilt bevilling av 14. januar 1854, fikk Andreas Georg også handelen på Gullholmen og Gamvik.7 Fra 1854 fikk han også bevilling på Nesseby og Karlebotn. Dette gjorde ham til en velstående mann, slik at han blant annet kunne tegne aksjer i Hovedbanen for 500 spesidaler.8 På handelsstedet Mortensnes hadde Nordvi i 1865 seks barn, huslærer og lærerinne, foruten betjeningen som besto av tre tjenestepiker og en kvensk dreng.9 Men det var før det økonomiske krakket i 1870-årene.

Museet på Mortensnes
Mortensnes handel var grunnlagt i 1784 for å betjene Varanger-samene og engang det største handelsstedet i Varangerfjorden. Nordvi på Mortensnes var ifølge Ytreberg, et vitenskapelig talent og hans hus et samlingssted for naturforskere fra alle land i Europa i en årrekke.10 Der opprettet han også Finnmarks første museum, hvor han samlet sine arkeologiske oldsaker og zoologiske funn fra området.

bilde 3
Bilde 3: «Handelsstedet Mortensnes med museet til høyre»
(Foto: Søstrene Nordvi, Oslo, i N.A. Ytreberg 1942:272).

Samenes hedenske gravskikker
Andreas Georg Nordvis tidligste undersøkelser dreide seg om de hedenske samiske gravskikker, kunnskaper han hadde arbeidet med siden 1842. I et brev av 27. april 1853 fra Steenstrup, ble Nordvi tilbudt å få dekket sine utlegg med å sende oldsaker til København. Gravmaterialet skulle der fordeles mellom etnografisk og zoologisk museum. Nordvi må samtidig ha blitt smigret ved at hans gjenstander fra utgravningene ble tatt med i Oversigten over det Kongelige Danske Videnskabernes Selskabs Forhandlinger (1853), hvorav han fikk tilsendt 12 eksemplarer med et dampskip til Vadsø.

Fogdenes gravåpning 1852
I brev av 23. mai 1853 fortalte Nordvi til prof. Steenstrup at det var på bakgrunn av en anmodning fra fogdene Saxlund og Hauge i september 1852, at han åpnet en hedensk urørt grav. Saxlund ville da gjerne skaffe «et kranium» til prof. Christian Boeck (1798-1877) i Christiania, legen og naturforskeren som blant annet hadde deltatt på den franske vitenskapsekspedisjonen La Recherche til Finnmark og Spitsbergen 1838. Erik Hauge (1799-1863) hadde vært fogd og sorenskriver i Østfinmarken fra 1833-1838 og Even Saxlund (1811-1902) fra 1838-1852. Denne gangen oppholdt de seg på Mortensnes etter å ha vært i Finnmark på «regjeringsanliggender». De hadde da deltatt i en kongelig kommisjon i forbindelse med grensereguleringene mellom Norge og Russland. Under oppholdet hos Nordvi, ønsket de å foreta flere slike undersøkelser sammen med ham. Inspirasjonen fikk de ved gjennomlesing av Sven Nilssons Skandinaviska Nordens Urindvaanere (1838-1843) og Nordvi som fortalte at vitenskapsfolk i Danmark og Sverige på den tiden var opptatt av spørsmålet «om steinalderens folk var lapper». Med dette måtte Nordvi skifte fokus. Da dreide spørsmålet seg ikke lengre om de hedenske samiske gravskikker, men om hva han kunne bidra med til det nye spørsmålets løsning, «om hvilken stamme det er, som har der i det høieste norden havt deres tilhold».11 Og for å finne ut av det, måtte han erstatte nedsendelsen av oldsaker fra de samiske gravene, med kranier og skjeletter fra mennesker.

Kassevis med kranier og skjelettdeler
Nordvi sendte da kassevis med kranier og skjeletter sørover til Danmark, både deler og komplette. Hans tanke var at materialet ble undersøkt i København, for deretter å innlemme funnene i Christiania Museum, hvor alt annet som angår det nordlige Norge engang kunne samles. I mai 1853 sendte han et skjelett med kranium til København. I oktober samme år sendte han en kasse med kranier og skjelettdeler tatt av «de lappegrave fra hedenskabet som findes her i omegnen».

I 1854 støtte han på et problem. For i de gravene han undersøkte som tidligere var åpnet, fantes det svært sjelden levninger av menneskelige skjelettdeler. I minst 100 av de tidligere åpnete gravene han undersøkte, var skjelettene fjernet. Men av hvem og hvorfor dette var gjort, fant han ikke svaret på. Dette kunne ikke ha vært i noen vitenskapelig hensikt, slo han fast, ettersom alt av vitenskapelig verdi var etterlatt i gravene. Han fortsatte imidlertid å sende levninger sørover fra graver som inneholdt det. I 1855 sendte han et «særdeles smukt cranium» og i 1856 noen skjelettdeler og kranium, beinene var fra et sterkt mannlig lemmer, et svakere kvinnelig og et ufødt barn.

Kranier fra kirkegårdene
Fram til da hadde Nordvi sendt levninger fra de hedenske gravene, men i september 1856 fikk han spørsmål om å skaffe samiske skjeletter fra kirkegårdene. Grunnen til dette var forskernes ønsker om å sammenlikne de hedenske kranier med tilsvarende fra kirkegårdene av de «nærmest boende lappestammer», ettersom «man fortrinnsvis har dannet sig billedet af lappernes hoved efter de svenske lapper». I svarbrevet Nordvi ga i slutten av oktober, reiste han innvendinger mot dette. «Med at skaffe cranier fra kirkegaardene vil der stille sig store vanskeligheder, saa ieg næsten anser det for ugjørligt». Han la også til at hans venn John Wolley fra Derbyshire, hadde fått en henstilling fra England om å skaffe kranier fra Varangerområdet. Uaktet dette, fortsatte han å sende kranier og skjelettdeler til København hvert år. Den 2. januar 1860 skriver han til prof. Steenstrup at han i løpet av sommeren ønsket å få tilbakesendt alle kraniene med tilhørende skjelettdeler. Det skulle imidlertid gå 18 år før dette skjedde, og i mellomtiden hadde Nordvi i 1870-årenes økonomiske krise tapt store verdier på sin Hamburg-handel, solgt Mortensnes i 1877 og flyttet til Christiania hvor han ble konservator.12 I mars 1878 solgte han flere kranier til «den anatomiske samlingen» der og da kraniene og skjelettdelene seinere på året ble returnert fra København, hadde ikke den norske samlingen behov for eller rå til å kjøpe flere, så Nordvi skrev en måned seinere at han trolig ville sende kraniene til prof. F. W. Flower i London. I 1884 dro Nordvi igjen nordover, denne gangen til Vest-Finnmark, der han reiste i 3-4 måneder rundt en fjord og undersøkte graver. Da fant han kun tre kranier på ett sted.

bilde 4
Bilde 4: «Handelsmann, senere konservator Andreas Georg Nordvi»
(Foto: Søstrene Nordvi, Oslo, i N.A. Ytreberg 1942:272).

Handelen med samiske skjeletter
I et brev av 25. oktober 1887 oppga Nordvi at han fra 1882 har avsatt mange komplette skjeletter til utenlandske samlinger. Derfor kunne han opplyse hvor kraniene var solgt og omtalt.13 En del av disse er beskrevet i prof. J. Davis’ Cranilogica. Disse solgte Davis videre til student Alex var der Horck, som igjen solgte dem til prof. Virchow i Berlin. Kraniene omtalt i et separatavtrykk av prof. Jacob Heiberg, befant seg i Anatomisk Samling i Christiania, unntatt tre kranier omtalt i «Privatbesitz des Herrn Nordvi» som ble solgt til prof. Stewart ved Royal College of Surgeons i England. Til Stewart solgte Nordvi også sju kranier som prof. Lütken hadde returnert fra København under Steenstrups sykefravær. Foruten disse solgte han i 1886 fire kranier til prof. Schwalbe i Strasburg. De fire han nylig hadde mottatt fra Steenstrup, tilbød han prof. Waldeyer ved Director des Anatomischen Institutes i Berlin. Waldeyer ba imidlertid Nordvi selge kraniene til prof. Virchow sammen med «et fuldstændigt særdeles smukt skelet af en yngre lappekvinde», Berlin-professoren som året før hadde kjøpt fem hele skjeletter.

I 1887 hadde Nordvi en liten samling skjeletter stående i Bergen. Dette var de siste han hadde ettersom han ikke kjente til flere steder i Finnmark han kunne finne noen. Han håpet imidlertid i desember å få tilsendt noen kranier fra skoltesamer, russere og nordmenn gravlagt på sørsiden av Varangerfjorden. Disse ble Anatomisk Samling i København tilbudt, men da måtte de handle raskt. Samlingene i Christiania, Stockholm, Uppsala og Lund hadde kjøpt mange, og prof. von Dürben, for eksempel, hadde kjøpt 16 kranier.

Høye skjelettpriser
Nordvi fikk gode priser for de samiske kraniene og skjelettene. I 1887 tok han 53 kr for hvert kranium (tilsvarende 3.492 kr i 2007) og de skjelettene som manglet enkelte bein, 108 kr (nåpris 7.116 kr). Enkelte skjeletter solgt han til England og Washington for hele 126 kr (nåpris 8.302 kr). I et brev året etter skrev Nordvi til Steenstrup at han hadde solgt kranier av samer til prof. Virchow for 60 mark pr. stykke, men kunne selge til Anatomisk Museum i København noen «lappekranier» fra gamle hedenske graver i god tilstand for 50 kr pr. stykk. Professoren måtte bestemme seg raskt, ettersom Nordvi igjen hadde mottatt henvendelse fra Strasburg om han kunne skaffe dem flere samiske kranier eller skjeletter. Han hadde da lovet to professorer i Berlin noen skjeletter for 124 tyske mark. Nordvi må ha tjente mye på det omfattende skjelettsalget han foretok.

Lensmann Klerks kraniesalg
Nordvi var ikke den eneste i Finnmark som gravde opp graver, fjernet og solgte skjelettdeler. Også lensmann Magnus Christian Klerk (1817-1891) i Sør-Varanger gjorde det. Han kom fra lensmannsstillingen i Kautokeino til Sør-Varanger i 1856, hvor han også ble skogfogd for Øst-Finnmark og skogoppsynsbetjent for Sør-Varanger. I 1873 losjerte han kong Oskar 2 under hans Finnmarksreise. I 1883 gravde Klerk opp graver av skoltesamer fra den gresk-katolske kirkegården i Neiden ved Pasvik, samt noen familier av «norske undersaattere» i Neiden i Sør-Varanger. Klerk tok kun opp kraniene fra gravene og solgte dem til England og Russland.14 Samtidig drev en forsker med tilsvarende oppgraving i Kautokeino.

«Lappekranier» til Bergen Museum
Da nordlysforskeren og den etnografiske fotografen Sophus Tromholt (1851-1896) oppholdt seg i Kautokeino under Polaråret 1882-1883, hadde han gjort en avtale med Bergen Museum om å skaffe dem noen samiske skjeletter.15 Selv skriver han om dette. «Jeg opgravede i Efteraaret et Par Grave paa den tidligere omtalte gamle og nedlagte Kirkegaard, for at skaffe Bergens Museum nogle Lappekranier; foruden Skeletterne, Rester af Pulken (…)».16 For ikke å vekke samenes harme, måtte han gå forsiktig og stille tilverks ved utgravningen. Dette til tross for at han hadde stedets øverste verdslige autoritet, lensmann Harald Worums tillatelse. Sophus Tromholts assistent, Kautokeinos kirkegraver, måtte avlegge taushetsløfte og grave opp skjelettdelene i smug. Han gravde da opp ett fullstendig skjelett og fire kranier fra den gamle kirkegården, som de transporterte ned til lensmannsgården. Om de etiske sidene ved dette forklarer Tromholt: «Jeg selv hadde adskillige Skrupler ved at forstyrre de gamle Lapper i deres to hundrede Aars Ro – men hvad gjør man ikke for Videnskaben».17 Knoklene sto i lengre tid oppe på lensmannens loft utenfor Tromholts fotografiske mørkerom. Da han skulle sende dem til Bergen, måtte han skrive utenpå kassen «Bøger og gamle Aviser», for ellers hadde ikke samene fraktet den ned til Bossekop.

Den antropologiske raseforskningen
Undersøkelsene av de samiske gravene utviklet seg i en negativ retning, og derfor mistet den sin stilltiende tilslutning fra samene. Det som hadde startet som en arkeologisk og etnografisk undersøkelse av de samiske gravskikkene under Nordvis tidligste periode (1842-1856), gikk over til en kulturhistorisk utviklingsfilosofisk retning under økt nasjonalisme og sosialdarwinisme (1856-1899) for til slutt å ende opp i den antropologiske raseforskningen (1900-1940).18 Da de fleste kjente samiske kirkegårdene i Finnmark ble gravd opp og hodeskaller fjernet, ble de samiske protestene store, selv om kirkemyndighetene lokalt hadde gitt sin tilslutning til dette. Dette gjaldt kirkegårdene i Karasjok, Kautokeino, Kistrand, Angsnes i Nesseby og Årøya i Alta.19

Neidensamene hindrer kirkegårdsutgraving
Bare ett sted forhindret samene at kirkegården ble utgravd, og det var i Skoltebyen i Neiden. Da legestudenten Johan Brun skulle foreta utgravninger i Neiden 1915 for prof. Schreiner ved Anatomisk Institutt, ble han nektet adgang til kirkegården. I et brev skriver han at «Sava hadde lyst forbandelse over mig officielt på lappisk og kvænsk».20 I stedet fikk han tillatelse fra en privatperson nær kirkegårdsområdet til å grave på hans eiendom, noe som resulterte i ca. 100 kranier. Grunnen til dette høye antallet, var at Østsamene ikke var bundet til å gravlegge sine avdøde på kirkestedet.21

Utlevering av noe skjelettmateriale?
Hundrevis av samiske skjeletter som ble oppgravd og fjernet fra Finnmark i tiden 1852-1915 og seinere, befinner seg i dag spredt over hele Vest-Europa og USA. Det som startet som en dokumentasjon på samenes førkristne tilstedeværelse og omsorgsfulle nedgraving av sine døde, ble brakt fram til «forskningens» rasemessige fornedrelse. Det siste var et svart kapittel i vår nære historie. Kanskje krever saken noe mer enn utlevering av bare noe skjelettmateriale fra Anatomisk Institutt i Oslo.

bilde 5
Bilde 5: «Dr. med. Johan Brun (t.v.) foretok oppgraving av de gamle østsamiske gravene i Neiden»
(Foto: E. Wessel (t.h.), Sør-Varanger museum. Fra S. Wikan, 1995:35).

Fotnoter

  1. http://tux1.aftenposten.no/nyheter/iriks/
    d25538.htm     (02.052008).
  2. A. G. Nordvi’s undersøgelser i Finmarken. Afskrift af indberetninger og korrespondanse med prof. Jap Steenstrup i Kjøbenhavn. Lånt ved dr. A. M. Hansen og afskrevet i april 1907, TMU, msh, q903(481.74) Nor, Universitetsbiblioteket i Tromsø, s.1-4.
  3. Knud Leem, Beskrivelse over Finmarkens Lapper, deres Tungemaal, Levemaade og forrige Afgudsdyrkelse, oplyst ved mange Kaabberstykker, Kiøbenhavn 1767:407.
  4. John Beronka, Vadsø bys historie med spredte bidrag til Varangers historie, Vadsø, 1933:52; Chr. A. Nordvi hadde Polmak gjestgiveri 1923-1827 ifølge N. A. Ytreberg 1942:283.
  5. Stange bygdebok del 2; http://www.hedmarkslekt.no/Stangeboka/
    del2.htm     (02.05.2008:4).
  6. Vadsø ministerialbok 1821-1839, Arkivverket.
  7. N. A. Ytreberg, 1942:282.
  8. Stange bygdebok del 2.
  9. N. A. Ytreberg, Handelssteder i Finnmark, Trondheim 1942:196; Digitalarkivet, 1865-tellingen for Næsseby.
  10. N. A. Ytreberg, Handelssteder i Finnmark, Trondheim 1942:216.
  11. A. G. Nordvi’s undersøgelser, brev til Nordvi dat. København 14.09.1856, 1907:62
  12. N. A. Ytreberg, 1942:290.
  13. A. G. Nordvi’s undersøgelser, 1907:107.
  14. A. G. Nordvi’s undersøgelser, 1907:108.
  15. Den nasjonale beinsamlingen ved Bergen Museum ved Universitetet i Bergen som først og fremst utgjør materiale fra dyr, omfatter også materiale fra mennesker. Oppgavene er bestemt i en resolusjon fra 1920 og hovedansvaret er å ta vare på bein fra arkeologiske utgravninger.
  16. Sophus Tromholt, Under Nordlysets Straaler; Skildringer fra Lappernes Land, Kjøbenhavn 1885:187.
  17. S. Tromholt, 1885:188.
  18. Audhild Schanche, Graver i ur og berg. Samisk gravskikk og religion fra forhistorisk til nyere tid, Karasjok, 2000:34.
  19. Riksantikvaren, Fredning av Skoltebyen i Neiden som kulturmiljø – Bakgrunnsdokumentasjon, vedlegg 6, 1999:12.
  20. Riksantikvaren, 1999:12.
  21. Steina Wikan, Grensebygda Neiden. Møte mellom folkegrupper og kampen om ressursene, Neiden, 1995:36.

Design av Ida B. Gabrielsen

Finnmark Forlag © 2008