Gestapo planlegger anslag mot motstandsbevegelsen. Det tyske sikkerhetspoliti (Sipo), som Gestapo var en del av, var ikke særlig store i Norge, men hadde lov å benytte seg av mannskap fra den tyske hær, flyvåpen og marine når de aksjonerte. I tillegg vervet de et antall norske agenter, der den mest beryktede og farligste var Henry Rinnan. Som politiorganisasjon var ikke Sipo så dyktige som deres rykte tilsier, men de hadde en del svært dyktige medarbeidere, f.eks. Sigfried Fehmer. Bruk av tortur, som mot slutten av krigen ble vanligere, var selvsagt også et effektivt virkemiddel.
Mannskaper fra Sipo var beordret til å være uniformert i utelandstjeneste, etter noen uheldige misforståelser i begynnelsen av krigen. De benyttet den grå sivile SS-uniformen uten SS-runene på kragespeilet. Ridestøvler og ridebukse var vanlig, og offiserer bar som regel hvit skjorte til det sorte slipset.
Tyske soldater og norske kolaboratører anholdt i maidagene 1945. Antallet anholdte var så stort at de gjerne ble samlet i grupper før de ble formelt arrestert og fengslet.
En av de mest forhatte gruppene kolaboratører ved krigsslutt var frontkjemperne, nordmenn som hadde meldt seg til tysk militær tjeneste. Over 5000 nordmenn sloss på tysk side. I rettsoppgjøret etter krigen ble de dømt for landssvik, og fikk i tillegg til fengselsstraff også opphevet sine borgerrettigheter for en lengre periode.
Ublidt møte med en hjemmefront-kar. Etter at freden kom beholdt mange frontkjempere sin uniform for å ha status som kapitulerte soldater, men fjernet gjerne merkene fra uniformen som viste at de hadde tilhørt Waffen-SS. Milorg-karene har iht. Geneve-konvensjonen et armbånd med norsk flaggstripe som kjennetegn.
Da freden kom fryktet mange Gestapo-menn en hard straffeforfølgelse for sine gjerninger under krigen. De forsøkte derfor å forsvinne i den store mengden tyske soldater som hadde blitt plassert i leire i Norge i påvente av å bli sendt hjem. Hjemmestyrker, politi og norske og alierte soldater ble satt inn i aksjoner for å få tak i dem.
Norske politifolk i aksjon, minus sine kolleger som stod i Nasjonal Samling. Antallet medlemmer av NS i det norske politiet steg jevnt under krigen, noe som hadde fler årsaker. Dels ble polititjenestemennene oppfordret allerede i 1940 til å melde seg inn av den nye sjefen for politiet Jonas Lie, og dels ble mange lokale politisjefer byttet ut med nazister. Det skjedde derfor en viss favorisering av NS-medlemmer ved nyansettelser, bl.a. for å erstatte de politimenn som ble arrestert i 1943.
Det norske politiet fikk nye grågrønne uniformer fra 1942 og utover, som til forveksling var lik tyske militære uniformer (en likhet motstandsbevegelsen brukte til sin fordel). Etter at krigen var slutt ble den forhatte "NS-uniformene" kastet umiddelbart, og de gamle blå ble funnet fram fra loft og kjellere. Det var imidlertid ikke nok uniformer til alle, så fra England kom mørkeblå battledresser med beret, som var overtatt fra det engelske sivilforsvaret.
Et NS-medlem er anholdt og ransakes for våpen og papirer. Nasjonal Samling hadde på det meste nærmere 50.000 medlemmer, de fleste av disse kom mens det fremedeles gikk bra for Tyskland i krigen, og etterhvert som det ble en reell fordel å være partimedlem i yrkes- og organisasjonslivet.
To jenter er anholdt for å ha vært sammen med tyskere under krigen, noe som ble sett svært strengt på rett etter krigen. Noen av dem ble skamklippet av folkemobber, og en stor andel ble sendt til forvaring i den tidligere tyske leiren på Hovedøya. Den offisielle begrunnelsen av dette var at man anslo at 80% kvinner som hadde hatt omgang med tyske soldater bar på kjønnsykdommer.
Detaljbilde fra bordet i de øverste to bildene, med effekter og papirer.