Meg selv
|
Jeg er opprinnelig fra Oslo, men ganske tidlig ble ku-interessen vekket. Som smågutt på hytta i Valdres var jeg flittig gjest i et seterfjøs og lærte meg hvilken berikelse det er å jobbe med dyr; og da spesielt mjølkekyr. Yrkesvalget ble unnagjort i unge år, og etter ungdomsskolen tok jeg derfor en fireårig landbruksutdannelse og endte opp som agrotekniker i husdyrbruk. Tidlig ble jeg fascinert av de gamle storferasene, og da spesielt Telemarksfeet. Jeg trålet gjennom alt skriftlig materiale jeg kunne oppdrive og meldte meg på 1980-tallet inn i foreningen Norsk Bufe. Den var på den tiden en forening for folk med interesse for å bevare de gamle, norske husdyrrasene. Opp gjennom åra var min hovedhobby å samle alt jeg kunne av informasjon om de gamle storferasene og interessen for vernearbeidet vokste. Ønsket om å skaffe meg en gård med fjøset fullt av telemarksfe ble bare større og større. Det å skaffe seg en egen gård skulle derimot vise seg å være vanskelig, og årene gikk. Jeg jobbet noen år som landbruksavløser, men har også jobbet flere år i barnehage og skolevesenet. Fordi jeg alltid har vært glad i å skrive, tok jeg etter hvert journalistutdannelse ved Høgskulen i Volda. De to årene der var ikke akkurat med på å utvikle skrivegleden, men jeg lærte i alle fall hva journalistyrket egentlig består i. |
 Foto: Lars Kristian Steen, Jotunheimen Presseservice |
 Tidligere hadde jeg også dølafe. Her representert ved kalven Svangros sommeren 2004. Foto: Jan Erik Kjær |
Som ferdig utdannet jobbet jeg som journalist i partiavisa Sentrum før jeg i 1997 fikk jobben som ansvarlig redaktør i fagbladet BUSKAP. Den jobben hadde jeg i sju år, og skaffet meg i denne perioden et lite småbruk i Romedals dype skoger. Før flyttelasset var pakket ut, hadde jeg skaffet meg to kviger på båsen. Ei dølafekvige og ei telemarkskvige. Det var mine første storfe i eget eie, og salige Gulldrøm og Laura vil nok alltid bety mye for meg. Jeg hadde dem som ammekyr og kulturlandskapspleiere, og de gjorde en god og trivelig jobb på alle måter. Men så var det det der med å bli mjølkebonde på ordentlig. |
Drømmen lå hele tiden og lurte i underbevisstheten og da forpaktningen på Vestre Slidre prestegård var ledig i 2004, slo jeg til. Der drev jeg i to år med både NRF og gammelrase (Telemarksfe og Dølafe) på båsen. Men det å leie er ikke så tilfredsstillende og Opplysningsvesenets fond som forvalter de offentlige prestegårdene var heller ikke alltid den beste samarbeidspartneren. Derfor tok jeg meg en pause fra hele bondeyrket et års tid. Likevel var ikke drømmen om egen gård borte og jeg ble mer enn noen gang klar over at det var det jeg både måtte og ville.
Våren 2008 fylte jeg 40 år og jeg følte at drømmen snart måtte realiserer skulle det bli noe av den. Jeg har sterk tilknytning til Valdres og håpet lenge å skaffe meg en gård der, men valdrisene har ikke lett for å selge gårdene sine. Jeg fant ut at det å få seg en gård var viktigere enn hvilken kommune gården skulle ligge i, og utvidet derfor søket.
Sommeren 2008 dukket Fosshaugen i Heidal opp på nettstedet gardsbruk.no. Jeg reiste for å se på gården og var solgt med en gang jeg gikk ut av bilen. Her var en gård med flott beliggenhet, bra hus og ikke minst med mjølkekvote. Endelig var jeg i havn. Det hadde tatt 20 år med aktiv jakt på gård og når jeg nå kan åpne fjøsdøra og se inn på de kvite ryggålene, rosene og de flotte horna med messingknapper, hender det nok at jeg nesten lurer på om det kan være sant.
Som bonde er det ikke noe problem med at man får for mye fritid, men når jeg skal kople av er det med ei god bok eller en bra film. Bokhylla er derfor ganske så full og dvd-samlinga øker stadig i omfang. Ellers er jeg en ivrig amatørskuespiller og det er en hobby som er viktig for meg. Gjennom amatørteater får jeg brukt andre sider av meg selv og kan leve meg inn i roller som gir et kjærkomment avbrekk fra hverdagen. |
 Våren 2007 satte Valdres Teater opp „Den innbilt syke“ av Molière. Jeg spilte tittelrollen. Foto: Toril Meisingset |