Forslag til Biologisk institutt: Supplerende Individuell Forskningsstøtte (SIF)
	Den frie, nysgjerrighetsdrevne forskningen utenfor de store programmene har fått stadig dårligere levekår. Kun 7 % av Forskningsrådets midler går til såkalt fri forskning, med rekordhøy søknadsmessig avslagsprosent. På den annen side har det i det siste blitt økende forståelse på forskningspolitisk nivå for en bredere diversitet enn programforskning naturlig legger til rette for. Nysgjerrighetsdrevet forskning skjer ofte på tvers av etablerte faggrupper og er ofte drevet frem av enkeltforskere over flere år. Denne form for forskning har tradisjonelt vært en viktig kilde til relativt nye og uventede resultater, som kan gi potensial for nye konsepter og gi sprengkraft til revurdering av etablert teori på de respektive felt.
	Men vekstvilkårene for slike "sidespor" i forhold til overordnede styringer og etablerte forskningsgrupper møter ofte brattere motbakke enn prosjekter under den programstyrte forskningen.   "All truth passes through three stages before it is recognized.   In the first it is ridiculed,   in the second it is opposed,   in the third it is regarded as self-evident."   - Arthur Schopenhauer     philosopher Biologisk institutt har en tung posisjon innen grunnforsking både i Norge og internasjonalt, og har dermed et spesielt ansvar for å pleie det spesielle mangfoldet som underskogen av individuelle retninger innen biologisk og økologisk forskning utgjør. Dette er ofte årelange satsinger som av ulike årsaker faller utenom de overordnede støtteprosessene på høyere nivå, og som heller ikke får umiddelbar anerkjennelse i de respektive lokale forskningsgrupper. Et institutt blir dermed det naturlige organisasjonsnivå til å gi næring til et slikt mangfold. Det vil kunne innebære et bedre styringsredskap for å legge til rette for en balansert mengde forskningsdiversitet som supplement til de faste gruppene under instituttets strategiske forskningsplan.
	Det er ofte relativt små midler som skal til for å opprettholde en rimelig andel sidespor - hvor noen over tid kan vise seg å bli nye hovedspor (det er umulig å avgjøre dette potensialet på forhånd - det må som kjent utprøves!).
	Vi foreslår at Biologisk institutt vurderer å gi en noe større vektlegging av verdien av underskogen av individuelle prosjekter enn det som har vært styringsplanen de siste årene. Det foregår mye verdifull forskning som overlever på små eller ingen midler, som har oppnådd eller er i ferd med å oppnå internasjonal anerkjennelse, og som dermed gir et positivt bidrag til instituttets posisjon som ledende grunnforskningsinstitusjon. En støtte på instituttnivå av denne innsatsen vil gi et viktig bidrag til faglig fornyelse og engasjement, og gi næring til en bredere og mer selvutfordrende forskningskultur. Støttekanalen kunne for eksempel benevnes som "Supplerende Individuell Forskningsstøtte (SIF)".
	En slik ekstra anerkjennelse på instituttnivå kan konkret bestå i økonomiske tildelinger rettet mot enkeltpersoner eller undergrupper under de etablerte forskningsgruppene, som et supplement til støttebeløpene som gruppene selv disponerer. Det kan ofte dukke opp tilfeller som av ulike årsaker ikke oppnår tildeling på gruppenivå, men som instituttet likevel ønsker å støtte gjennom SIF ut fra en overordnet målsetning om å bidra til større diversitet i biologisk forskning under den overordnede strategiske plan for instituttets satsingsområder i bred forstand.
	En slik støttefunksjon vil gi ekstra styrke til en kontinuerlig faglig fornyelse. Med henvisning til Schopenhauer (ovenfor) vil dagens politikk med en fastfrosset gruppestruktur lett kunne motvirke en slik dynamisk fornyelse, på samme vis som programforskingen på høyere nivå gjør at slike prosjekter ofte faller mellom flere stoler. Dessuten hender det ofte at de to første stadiene i Schopenhausers analyse får sterkest uttrykk i det forskningsmessige nærmiljøet, hvor faglig konformitet under nåværende styringsregler gis bedre vilkår for gruppen enn kontroversielle utprøvinger. Dette peker igjen på at instituttet vil være det optimale nivå for styring av en bredere faglig fornyelse og støtte til utprøving av nye hypoteser, selv om disse bryter med konformitetsstrategien. SIF vil kunne bety mye både for opprettholdelsen av underskogen av individuelle og relativt selvdrevne prosjekter som allerede er igang, og gi grobunn for en forskningsdrevet dynamikk hvor frøene for nye tanker kan spire bedre.
	De siste årene har pendelen etter vår mening slått for langt i retning av programstyring og organisering av forskere i færrest mulige konforme forskningsgrupper. Dette kan på sikt føre til faglig ensporing og motvirke den pluralisme som er selve motoren i nyskjerrighetsdrevet grunnforskning. På lang sikt blir dermed faglig fornying skadelidende. Biologisk institutt bør ta initiativ overfor andre grunnforskningsinstitutter til å argumentere for friske SIF-midler, basert på en argumentasjon om at frie midler generelt må prioriteres høyere og at instituttnivå er det optimale for fordeling av slike midler. Biologisk institutt bør allerede nå legge seg i front ved å gi en parallell form for støtte til mindre, individbaserte prosjekter som passer inn i instituttets strategiske plan, men som samtidig av ulike årsaker har relativt store problemer med å få støtte gjennom de tradisjonelle kanalene både på gruppenivå og på høyere organisasjonsnivå som Forskningsrådet.
	Hvis såkalte frie forskningsmidler nå generelt får bedre rammebevillinger, så må instituttledelsen - ikke bare på Biologisk institutt men på hele universitetet - kjenne sin besøkelsestid for å profilere en forskingskultur som i beste universitetsånd "stiller spørsmål vi ikke vet at vi skulle stille".   3/5 2010, Ivar Mysterud Arild O. Gautestad