lørdag 18. juli 2009

Kulturradikalisme - hva er det nå egentlig?

Tankevekkende:

Men dette var tross alt småting, og øverst på agendaen sto det grunnleggende oppgjøret med den blinde og brutale militarismen, nasjonalsjåvinismen, antihumanismen og nazismen. Man kjempet også for like rettigheter for kvinner og for seksuell frigjøring — alt under det friske mantraet «Frisinn». Det skulle nemlig ikke være sånn at det ikke var plass til andre meninger og holdninger, tvert imot, Poul Henningsen formulerte det med egne ord slik: «Uenighet gjør sterk!». Det ble naturligvis for mye av det gode i lengden, og da skyggen fra nazismen falt over Norden og det store uhyret til slutt slo sine fangarmer helt ut, var det ute med kulturradikalismen.


...og, fra den andre siden av den påståtte slagmarken, ikke fullt så tankevekkende:

Folk hører derfor noe helt annet når de ser vår veltalende og dyktige utenriksminister: de hører konflikt og tap av identitet og solidaritet.


...om kulturradikalismens påståtte nederlag.

Knut Olav Åmås kommer også med sitt syn på "kampen" i sitt Aftenposten-innlegg Kampen om sannhetene:

Som assosiert kulturkjemper og forlagsredaktør Halvor Fosli sier: «Den nasjonale, patriotiske fronten er i framgang i Norge.» Ensidig vekt på verdispørsmål avleder oppmerksomheten fra harde temaer, som de økende økonomiske forskjellene og den ennå fraværende reelle likestillingen av kjønn, etniske minoriteter og funksjonshemmede.

Både Toje, Hustad og andre av de unge mennene uttrykker stadig frustrasjon over den plass minoriteter har i det norske samfunn. Minoriteter er selvsentrerte og får gjennom krav på den tause majoritets bekostning, mener Toje. Dette sier han i et demokrati der ikke en eneste etnisk minoritetsperson er nominert på sikker plass av noe politisk parti foran stortingsvalget.

Nå er imidlertid faren at vår tids store diskusjon om det flerkulturelle, særlig islam, blir sneversynt og fordomsfull. Gjør kulturkjemperne den til det, er de neppe på lag med det flertall de så freidig mener å ha bak seg. Jeg tror folk flest er i stand til å se at et mer mangfoldig land er blitt et bedre samfunn. Problemet er ikke at Norge er for mye flerkulturelt, men for lite, ennå for homogent.


Anders Heger ga sitt bidrag i Dagsavisen lørdag:

Det er i ferd med å skje noe i vår måte å diskutere samfunnet på. Skoledebatten handler om læring, ikke om å bli gangs menneske. Innvandringsdebatten handler om de fremmede som problem, ikke som ressurs. Fengselsdebattene handler om straff, ikke om tilbakeføring til samfunnet. Ord som «integrering», «forståelse», «omsorg» og «likeverd» er på forbausende kort tid blitt suspekte betegnelser som signaliserer vassen liberalisme, farlig nær «snillisme» og «ettergivenhet». Faktisk er «forskjeller» blitt et ord med høyere status i samfunnsdebatten enn «likheter», så å si uansett hvilket område man går inn på. Dette er både spennende og fascinerende. Derfor er det pussig at DNKK allerede fra start kjøres inn i et spor der man med nødvendighet må kretse om små, ikke store spørsmål. Det minste av disse spørsmålene er klagingen over kulturradikalernes «hegemoni» over samfunnsdebatten.


Og i likhet med Åmås så spør man han seg hvor forferdelig vi nå egentlig har fått det under kulturradikalismens visstnok veldig klamme hånd:

Verre er at for å få sitt regnestykke om all liberalismes begredelighet til å gå opp, må man erklære det norske samfunnet, mer presist det som ute i verden gjerne omtales som «den skandinaviske modell», som mislykket. Man må si at samfunnsutviklingen har befunnet seg på villspor siden begrepet «velferdsstaten» ble lansert, at likhetstanken har brakt oss på ville veier, at vi i dag er verdenssamfunnets sinker.


I Klassekampen, via Konrads Tankesmie, velger Martin Knutsen i sitt "Danmark - om igjen"-innlegg å svare den kulturkjempende høyreside i dannet men mer konfronterende form.

Selve begrepet «kulturkamp» sier i utgangspunktet mye om innstillingen til utøverne. I kamp og kjærlighet er jo som kjent alt lov, og slik kan for eksempel Aslak Nore ubeskjemmet hevde at «æreskultur» er et begrep unikt for den muslimske verden, uten å ofre eksempelvis den japanske tradisjon eller den meksikanske machokulturen en tanke. Slik kan Jon Hustad hevde at jo mer religiøse muslimer er, desto mer går de på uføretrygd, uten noe kildemateriale eller forståelse av generasjonskonflikter. Og slik kan Toje hevde at «venstresiden» ønsker å møte kvinneundertrykkelse med «forståelse». (...) Det gjelder å etablere en front, sette i gang en offensiv, og slik tvinge fienden til å forsvare seg. Om man blir tatt i en løgn eller halvsannhet, er det bare å kjøre på.


Og om du fortsatt ikke har lest årets beste ytring - Dagbladet og produksjonen av forskjell - så er det sannelig på tide.

Om Dagbladet ikke klarer å overleve uten å skape unødvendige konflikter i samfunnet, uten å gjøre seg til mikrofonstativ for rasistisk tankegods, uten å ivareta en kritisk funksjon – da har avisen forrådt sin samfunnsrolle.


blog comments powered by Disqus