Horta, Fajal
Etter bare 18 døgn ankom vi Azorene. Vi kunne se toppen Pico, på øya Pico i ca et halvt døgn, før ankomst. Kjennete norske stemmer på VHFen gjorde sitt til at motoren gikk for fullt de siste timene.
Gjensynsgleden var stor! Vi rakk å gjøre unna det formelle papirarbeidet, og fortøye båten på anvist plass, før vi ble dratt med på "Peters Cafe Sport", vannhullet over alle vannhull for seilere som har seilt langt.
Det var ca 10 norske båter i Horta, og de fleste ble der lenger en planlag, og vi hadde det kjempe trivelig sammen.
Vi leide bil sammen Arild og Nick, og dro på sighsing. Azorøyene er av vulkansk oprinnelse, som man ser tydelig når man kjører opp til kanten av krateret.
Norske båter som var innom Horta, mens vi var der (som vi huske navnet på): "Concretia", New Life", "Siste Skrik", "Petra", "Loise III", "Elna", "Galadriel", Esmeralda", "Odin", "Thule", "jordbær"
"Thea" dro tidligere på den dagen vi kom.
Det er greit med god skilting. Bare må bade.
Fiskesuppe aften om bord på "New Life", med de fleste norske tilstede.
Vi hadde det svært hyggelig om bord hos oss selv også
Jarle er i ferd med å bunkre opp for siste etappe, han skulle rekke jobben og vurderte å skippe England.
Byen og havne Horta på øya Fajal.
Vi måtte selvfølgelig signere her også, motivet var jo etablert tidligere, men båtnavnet er jo endret. Siden "Dorcelle" er engelsk (og latin) for ryggfinnen til delfinen, måtte vi ha det med også.
Ponta Delgada, Saõ Miguel
Vi hadde jo egentlig god tid før vi måtte være hjemme, så vi ville besøke en øy til på Azorene. Ca et døgn seilas fra Fajal ligger den største øya, Saõ Miguel. Det er hit alle charter flyene kommer, men øya er absolutt verdt å besøke.
Line begynte å føle seg dårlig om natten mens vi seilte, og etter å ha spist en pizza når vi kom i land, var hun oppe flere ganger og kastet opp. Line har høy smerteterskel, men siden vi visste at hun var gravid, ble hun overtalt til å dra til en lege. På sykehuset konstaterte de akutt blindtarmbetennelse, hun ble innlagt og operert et par timer senere. Etter operasjonen fikk vi se på ultralyd at alt sto bra til med babyen, og vi kunne anta at det ville bli en gutt.
Fordi Line hadde baby i magen, nektet legene henne å seile videre. Det var kanskje verre for Line å akseptere, enn at hun var syk.
Silje var allerede på vei for å være mannskap på den siste strekningen, men siden hun ikke kjente båten, så fant vi det fornuftig å prøve å få med en til. Mange mailer ble sendt til Norge, og vi fikk etter hvert tak i Erik. Men han kom ikke før enda en uke, så vi ble like lenge på Saõ Miguel som på Fajal.
Det er ikke så stas å være syk!
Det er vulkansk aktivitet. Her ryker det av bakken og stinker svovel. Nasjonalretten, Calzido das Furnas, tilberedes ved at man pakker all maten ned i en gryte og graver denne ned. Vulkanvarmen koke maten i ca fire timer før den serveres. 
Line fløy hjem, og mens vi ventet på Erik, leide Silje og jeg bil og kruset øya.
Det er nok av vann her, men logistikken er ikke den beste. Bruk av kunstgjødsel forurenser drikkevannet, og denne bonden henter drikke vann til seg selv og dyra litt høyere opp.
Det produseres både vin og te på øya. Dette er en te-tørke-maskin.
Forfriskende dukkert i varmt ferskvann.
Luksus!
Hjemover
Mannskapet ligger som slakt på dekk.
Erik rakk å vise passet sitt på havnekontoret, og så la vi ut. Vinden dabbet idet vi mistet øya av syne. Av de 10 døgnene det tok til England, gikk vi nesten 6 for motor. Det ble varmere i vannet da vi kom opp i Golfstrømmen igjen, så vi tar en badestopp.
Erik , Le Chef, greier seg bra på skrå.
Silje har medbragt bamse i soveposen.
