NIMI!! Hvorfor Nimi? Mitt opphold på Nimi.

Etter å ha prøvd x antall slankekurer eller skal jeg kalle det slankemåter over flere år uten gode nok resultater og at jeg fort ga opp, bestilte jeg meg time hos fastlegen min nov 2007 for å snakke om problemet mitt. Jeg måtte innse at jeg greide ikke dette alene og måtte ha hjelp...
Vondt i magen hadde jeg når navnet mitt ble ropt opp på venteværelset på legekontoret.. Ohlala.. Tørr jeg det her.. Tenk hvis legen min bare ler av meg.. Eller ikke tar meg alvorlig..
Men jeg tenkte at det er en sjanse jeg må ta..
Jeg trasket inn på kontoret hennes og satt meg ned.. Hun spurte meg om det var noe hun kunne hjelpe meg med.. Jeg sa det som det var at jeg trenger hjelp og om det finnes noe eller noen som kan hjelpe meg med dette.. Hun tok meg på alvor med engang.. Hun spurte om jeg hadde tenkt på noen hjelpemåter selv.. og jeg husker jeg svarte at jeg kunne gått vært med på slankekrigen som har gått på tv, men uten kameraer tilstede.. Så bra sa hun! Jeg tenkte hvorfor er det så bra, det finnes ikke sånne opplegg ( som jeg visste om) , men jammen gjør det det. Hun lurte på hvordan jeg stilte meg til å være borte fra familien min en periode. Oi, tenkte jeg.. Må jeg det ja.. Ja, det må gå.. Er en periode i livet og familien min får det også bedre om jeg gjør noe slikt. Så jeg svarte at det må gå. Hun ga meg 3-4 adresser jeg kunne gå inn å lese på, på internett. Så ba hun meg lese nøye igjennom infoen på hvert enkelt sted, bestemme meg for ett, komme til ny legetime om ett par tre dager, så sku vi ta resten derfra.
Jeg dro hjem, spent og supernysgjerrig. Satt meg ned og begynte å lese om de forskjellige stedene.
Jeg bestemte meg relativt fort om hvor jeg ville. Det ble Nimi på Hønefoss. Når jeg fortalte dette til mamma, sa hun at hun visste om en person som var på samme opplegg der nå. Jøss, tenkte jeg.. for en flaks. Hun må jeg komme i kontakt med. Jeg søkte opp navnet og fant tlf.nr, ringte og det var verdens hyggeligste person som svarte i andre enden. Puh.. det var bra. Jeg fikk tilbud om å komme på besøk, og det takket jeg ja til.
Så var det neste legetime, endelig var vi i gang. Jeg sa hva jeg hadde bestemt meg for, og legen ble glad for valget mitt. Hun ville ha sendt meg dit allerede fra starten.
Da var det søknadsskjemaet sin tur. Veie seg, måle seg, føre opp bmi+++ For å komme inn på Nimi MÅ du kunne gå sammenhengende i 20 min og ha en BMI på over 35. Hurra liksom.. jeg er innenfor.. hehe.. ;)
Nå var det tålmodigheten sin tur til og prøves.. Vente på svar.. Jeg sjekket postkassen flere ganger om dagen, selv etter at posten allerede var kommet for dagen.. Helt koko.. Tålmodighet er jeg dårlig på..
Men det tok ikke lange tiden, før det kom svar i postkassen. Jeg visste ikke om jeg turte åpne det..
I brevet sto det at jeg hadde fått plass :) HURRA!! Jeg leste videre nedover.. Dato for oppstart var 4.januar 2009.. Åh herregud tenkte jeg.. det er over ett år til. Er det mulig?? Tydeligvis ikke bare jeg som har en stor utfordring foran meg.. Mange overvektige her til lands..
Okey, tenkte jeg.. det må bare gå. Da er jeg innenfor og i systemet. Det er en start.  
Jeg ringte opp til personen som da var på Nimi og fortalte at jeg hadde fått plass, men måtte vente over 1 år. Vi avtalte samtidig at jeg skulle komme på besøk å se hvordan det var der.  Fikk også tips om å ringe å purre, mase og gnåle opp til Nimi rett som det var å si jeg kunne komme med engang det var ledig plass..Om det var noen som takket nei etc..
Det hjalp!
02.mai 2008 fikk jeg nytt brev i posten fra Nimi.. Jeg åpnet og der sto det at jeg kunne komme på ett 14-ukers opphold fra 21.mai til 28.aug. OMG liksom.. det er bare 3 uker til det.. Og jeg skal gifte meg 08.mai.. Herregud er det for en start på ekteskapet?!?!
Alt går.. På svarslippen takket jeg ja... Gud, følelsene strømmet i magen.. gode, rare, spente, grueseg følelse.. Alt på engang.
Nå var det å informere jobben og ordne en del praktiske ting. Jeg sku jo gifte meg før jeg drar også. Er bryllupsreisen sin. hehe.. "slankefarm"
Avreisedagen var kommet, jeg hadde med meg Tuva ( min eldste datter), min kjære søster og ei veldig god venninne på vei til Hønefoss.
Da vi parkerte bilen, hadde jeg lyst å starte den igjen å reise hjem igjen. Men det var bare å ta tak i seg selv, skjerp deg liksom..
Jeg fikk tømt bilen for stæsjet mitt, hilste på noen folk og fikk nøkkel til rommet jeg sku bo på i 14 uker. Vi gikk opp for å se å pakke litt ut. Tuva, min kjære datter skjønte vel ikke så mye, stakar.. var litt over 2 år da.. Men betydde mye for meg å ha hu der.
Så var det på tide å si hade.. Snufs.. Og hilse på nye, spennende mennesker..
Nå var livet på Nimi startet.. Ingen vei tilbake.
Det var mye tester, info, masse nye mennesker og mye inntrykk de første dagene. Tiden gikk kjempefort og man fant fort folk man kunne omgås litt mer enn andre.
På Nimi er det psykolger, ernæringsfysiolog, fysioterapaut, idrettspedagoger, lege, sykepleiere, kokker, servitører, renholdspersonalet pluss det som trengs for å drive ett slikt senter.
Dagene består av å spise riktig, trene, undervisning og fritid.

• 3 hovedmåltider og 3 mellommåltider, alt blir satt frem, og noe blir servert på ferdig tallerken.
• 2- 3 timer med trening hver dag ( styrke, spinning, innebandy, intervalltrening, slåball, svømming, gå turer med staver, pilates, yoga, stor ball etc )
• 3-4 timer med undervisning i uka ( motivasjon, ernæring, anatomi etc)
• Er opplegg fra kl 9- 15 som er obligatoriske, resten er fritid.

Vi hadde tester helt i starten av oppholdet hvor vi ble delt inn i grupper etter  hvilken form vi var i.. Slik at gruppene var mest mulig like i det å kunne yte og gi på trening. At man fikk best mulig utbytte av treningen på samme nivå.

Og sånn gikk dagene; spise, trene, spise, trene, spise, trene, spise.. Og mye fritid som vi benyttet oss av. Masse hyggelige folk, både klienter og ansatte..
Vi levde i våre egen lille boble på en måte- det var vår verden.
Man ble fastere i fisken, mer overskudd, kiloene rant av.. Man begynte å føle seg litt "fin" igjen..  
Det var sommer, varmt, hadde kun meg selv å tenke på, sole seg, bade, shoppe, gå på kino, spille biljard, bowle, alt man ville.. Det var bare meg.. Man blir nok noe egoistisk, ikke besvisst, men.. Man tar seg en god ferie fra det virkelige liv.

Jeg var hjemme hver helg og helt i starten syns jeg det var forferdelig å ikke se, ta på, se smilet, kjenne, kose Tuva hver dag, men er utrolig hva man blir vant til. Min kjære mann hadde jo alt ansvaret hjemme, noe som var supertøft. All ære til han!
Klart det var ikke bare fryd og gammen de 14 ukene.. jeg glemte nok det virkelige liv der en periode. Men man blir noen erfaringer rikere med tiden :) Får se det positive.

I de 14 ukene greide jeg å gå ned 20 kg.. det var helt rått, kroppen var i superform :) Det var lett å bøye seg, lett å gå i trapper.. ingenting som var tiltak lengre..
Men veien gikk hjemover- tilbake til hverdagen.. livet utenfor boblen.. jobb, hus, familie, trening, lage all mat selv..  Gikk bra de første ukene, men så kræsjet ting! Det var vanskelig- dritvanskelig! Det ble oftere utskjeiellser, mindre trening og ja.. da sier det seg jo selv om hvordan det går.. Så nå sitter jeg her... 2.5 år etter at livet på nimi var over like tung som jeg var da jeg ankom til Nimi!! En SKAM spør du meg! Hatt en slik mulighet, for å kaste den vekk!!!
Jeg tenker.. gjort er gjort, er ikke noe vitsi å ergre seg over det, det har skjedd, får ikke gjort en dritt med det. Nå er det bare å tenke fremover, bruke hue på riktig måte, ta en dag av gangen! Tenke på det som er verdt noe her i livet! Ta med seg det man lærte på Nimi og erfaringer derfra, bruke folk rundt seg og vinne denne kampen!!!