|
|
|
|
KARIBBIEN - del 1 3 - 30 mars 2001 |
|
|
Våre fortellinger kommer denne gang fra de sydligste øyene i de små Antiller i Karibbien. Og hvilken verden det er. Som perler på en snor dukker de opp, toppene på en undersjøisk fjellkjede som strekker seg fra Venezuela til Florida og som gir farende folk ett eldorado for sine hvite seil. Tobago og øyriket St Vincent og Grenadinene er forskånet fra den heftigste turismen da det er dårlig med store rullebaner her og tilgjengeligheten begrenser seg til båt eller småfly. Vi slipper unna hotellturistene og får i stedet kontakt med den lokale befolkning og kultur som har litt av hvert å vise oss.
I sine tropiske paradis lever etterkommerne av de menn og kvinner som ble 'stolen from Africa, brought to the Caribbean' i en kultur påvirket av reggea, gangsta rappere og the hood og de feter 'an nå i behagelige omgivelser med fri flyt av ganja og ett overdrevent ønske om å få 'respect'. I de stappfulle kassebiltaxiene som transporterer oss rundt på øyene pumpes 2Pac, frk. Hill og Bobber'n ut fra overdimensjonerte høytalere under setene, mens vi, en bestemor, en bad assed brother, noen skoleelever og andre vugger i takt mens sjåføren styrer så godt han kan med en 15 cm kongejoint i munnvika og rastalua godt tredd ned over ørene. Just gotta groove and relax - respect! Bronx i palmeland.
På Tobago nyter vi våre siste dager sammen med Magne dekksgutt, drar med Israel på trommekonsert, blir kjent med kusina til Dwight Yorke som er en av de mer bestemte pikene vi har møtt og som skjeller ut den ene etter den andre hvis hun ikke får nok 'respect', og så later vi oss blant brenninger og bajere mens solen går sin evige gang. Tobago skryter over å ha vært den øya kolonimaktene kjempet mest over da den har skiftet hender 27 ganger. Sannheten er vel heller at ingen så noe særlig nytte av besittelsen, så hver gang en ny traktat ble underskrevet gav den forrige eier øya til motparten som tegn på velvilje og uten å føle noe savn. Nå er det 47.000 innbyggere som bor her på Karibbiens minst turistifiserte øy blant palmer og rev mens de heier på ManU og lever et relativt godt liv. I havna er fem av ni båter norske og man forstår at man er fra et farende folk og at man nærmer seg hjemlandet om dog temperaturen ikke likner. Audacious og Bona Fide blir med på farvellølen til Magnemannen og vi får diskutert båt og seil til den store gullmedaljen. Så, på tampen av oppholdet, klarer Arne å få en 30cm lang flenge i dinga vår med noen merkelige manøvrer langs stålkantene på brygga under en klassisk 'getaway' situasjon, og vi er med et prisgitt de lokale båttaxientreprenørene. En fransk halvhippiesurfer tar seg godt betalt for ikke å fikse problemet og vi blir kjørende rundt med fotpumpa i båten i påvente av bedre verkstedsfasiliteter.
Fra Tobago seiler vi til vårt første stopp på Grenadinene, Union Island. Grenadinene er båtfolkets paradis bestående av 32 småøyer med pittoreske fiskelandsbyer og sunshine reggea overalt. Ombord i OSOSO er mannskapet redusert til tre mann så vi boltrer oss med god plass ombord og får plass til en hummermiddag i ny og ne. Det er valgkamp på øyriket med alt sitt tilhørende spetakkels og vi blir en kveld invitert til å ta del i moroa. Valgmøtet starter ikke før klokken ni så opptakten blir å feire St Patricks Day på anti-narko basen til US Marines sammen med grønt øl og en kontingent soldater som ser ut som casten i Full Metal Jacket. De lokale vi går sammen med leverer pizza til narkobekjemperne, men vi forstår raskt at de putter mer eksotiske krydder enn oregano ned i pappemballasjen og at amerikanerne kanskje burde rydde opp i eget hus før de innvaderer andres. Etter å ha sagt farvel til sigarrøykende oberster, håndtrykksfaste løytnanter og resten av de hjernevaskede US patriotene (Pol Pot kunne neppe gjort det bedre) humper vi videre i buss til utendørsmøtet og bivåner klassiske valgkamptaler blant feststemte mennesker. Som hjemme loves det boliger, jobber, bedre økonomi og en slutt på vannstyret til det sittende partiet. Noen konkrete planer om hvordan dette skulle gjennomføres var vanskelig å få med seg, men det virket ikke som om folk brydde seg så mye om dette. Det var gratis t-skjorter og masse øl å få. Narkotikapolitikk var heller intet emne da flesteparten av tilhørerne røykte rullingser klinisk fri for Tiedemanns tobakk.
Under diskusjoner med de lokale rastaguttene blir vi ikke særlig klokere på hva de egentlig vil. Haile Selasse er gud, Bob Marley profeten og de vil alle til Afrika for å kjempe og la blodet flyte. Mot hvem, eller hvorfor visste de ikke helt og de kommer garantert ikke til å dra over havet med det første. Manjana man. Erik får kjøpt et innrammet bilde av Bobby Boy på valgkampmøtet og høster masse 'respect' for dette. Bildet får æresplass på barhyllen og blir båret rundt og tilbedt resten av kvelden og vi får æren av å komme inn til DJ'en og rote i platesamlingen hans mens konserthøytalerne fyller det femti kvadratmeter store lokalet med et desibelnivå som hadde fått kommunelegen hjemme til å gråte. The Lion of Zion blir dessverre stjålet om natten når vi overnatter på tildelte solsenger i strandkanten. Som på en smeigedag i Pollen i Arendal blir en av favoritthobbyene våre å sitte og se på båtfolkets ureglementerte manøvreringer. Det er like morsomt hver gang å se charterbåtturister som har leid altfor store seilbåter prøve å manøvrere gjennom rev og inntil brygger. Nei, seilbåter har ikke bremser, og ja, det er noe som heter strøm, sig og grunt vann. Mannfolkene gjør som hjemme, skriker på kona mens de ser depositumet forsvinne i det blå og vi humrer på amatørenes bekostning.
Fra Tobago Cays til Mustique får vi prøvd ut vår skarpseilerkompetanse når vi kappseiler med J-160 båten Echo. Vi har fulgt Amerikaneren siden Australia og forbereder oss knallhardt til styrkeprøven hvor vi skal vise at Arnulf Øverland hadde rett i sitt dikt om den norske sjømann: 'Hvor båter seile kan, der er han første mann.' Problemet er bare det at Echos eier er sånn derre amerikansk aksjemegler millionær som skal ha det største og beste hele tiden, og bare karbonmasten hans koster mer en hele båten vår. Så mens vi trimmer og jobber som gale for å presse knopene ut av OSOSO trykker han lett på sine elektriske vinsjer, setter seg med autpiloten på og vinner striden om gratis whisky på Basils Bar med kun genoa oppe. Nå endte det hele med at kapitalkongen var så fornøyd med seieren at han tok hele bar regningen allikevel. Pokker ta Wall Street.
På den velmanikyrerte øya Mustique ligger vi blant pallassene til rockestjerner og kongelige. Her er kun ett hotell og døgnprisen pr. person er 15.000 kroner! Øya er privateid og når vi rusler rundt passerer vi palassene til folk som Mick Jagger, prinsesse Margareth, David Bowie og Tommy Hillfiger. Det hele er som en fantasiverden hvor alt er konstruert og hovedsysselen til de importerte lokale er å være gartner eller sikkerhetsvakt. Vi føler oss hjemme og setter nesa i sky der vi spaserer bortover strendene på jakt etter en ensom rikmannsdatter.
Vi har fått nyss om at Tommy Hilfiger skal ha 50-års lag på lørdagen og er selvfølgelig på jakt etter en invitasjon. Når vi derfor passerer gamlefar på stranda på vei opp til villaen sin nikker og smiler vi som best vi kan og prøver å se ut som mennesker han ikke kan være foruten blant cocktailglassene sine. Dessverre er det en pike i 20-årene som har Tommys hele og fulle oppmerksomhet og vi har ingenting å stille opp mot en barmfager blondine med hvitvinsglass i lankene. Men vi syntes det var dårlig gjort å råkline på balkongen mens de ensomme seilerne lengselsfullt stirret mot paradis.
Da invitasjonen aldri dukket opp ble det pølse i brød ombord og så en aften i baren på Firefly - the hangout for rockstars and millionaires. Deres vellfylte Martinimeny bød på en souvernir til den som hadde drukket alle deres 14 forskjellige varianter og man kunne da smykke seg med genser med Mystique Martini Club påskrevet. Nå var det vanlig at folk brukte flere besøk på å fortære innholdet så det ble stor stemning når unge Asbjørnsen ville prøve det hele i løpet av en kveld. Beklageligvis måtte håndkleet kastes inn etter niende runde og betjeningen så seg nødt til å stå for transporten hjem i de sene nattetimer. Men, den som intet våger intet vinner. I'll be back.
Vi får igjen besøk ombord og Tronds bror Asbjørn og hans madam Karin blir plukket opp på hovedøya St Vincent før vi setter kursen ned igjen til Bequia, seilernes hovedstad. Her fikk vi følge valgnatten hvor de røde vant og bivånet den hemningsløse feiringen som fulgte. Late dager fulgte som vanlig i den tidligere hvalfangsthavnen, og vi forstår fortsatt ikke rapportene hjemmefra. Hva er stressrelaterte sykdommer? Er det smittsomt? I vår tunge tilværelse uten børskrakk og vekkerklokker må vi nå se fremover mot besøk på øynasjoner med navn som St Lucia, Martinique, Dominica, Guadeloupe og Antigua. Man kan bli syk av mindre så vi gleder oss til påskefeirien.
|
|
|
|
|
