mandag 31. august 2009

DVD på biblioteket


Høsten er definitivt kommet på Østlandet, med en noe ensidig værtype, får'n si. Enerverende sterke vindkast med regn døgnet rundt. Da er jeg glad for å ha tak over hodet, uleste bøker i hyllene og attpåtil etpar filmer som jeg har lånt med hjem fra vårt kjære, lokale småbybibliotek. Bibliotekarene der er så blide, service-minded og kunnskapsrike at... at halvparten kunne vært nok! Vakre er de også, alle sammen. Det er kun qvinder på vårt bibliotek, så det er sagt.
Hvis dere skal drømme dere vekk fra det norske høstmørket for en stakket stund, anbefaler jeg Jean de Florette I-II.
Jeg vil ikke prøve meg på noen beskrivelse, - det blir så lett klisjémessig. Nøyer meg med å si at det er film-, skuespiller-, og fortellerkunst av aller upperste klasse!

Dagens sitat


"Sprett er lur," sa Brumm tankefullt.
"Ja", sa Nøff. "Sprett er lur."
"Og han har et godt hode," sa Brumm.
"Ja," sa Nøff, "Sprett har et godt hode."
Så var det stille en lang stund.
"Det er kanskje derfor," sa Brumm, "at han aldri forstår noe som helst."

(A.A. Milne)

På TV ikveld


En av grunnene til at jeg ikke forlengst har kastet TV'en på dynga, er at jeg liker å kunne se en DVD i ny og ne. (Mest ne.) For det sendes usedvanlig mye søppel på f.eks. NRK og TV2. Vi importerer mest amerikansk søppel, men etterhvert er vi blitt ganske flinke til å produsere det selv også.
Finner jeg noe av interesse, så er det som som regel svensk TV1 eller Tvåan som er vertskap. Svenskene virker i det hele tatt mer kvalitetsbevisste og europeisk orienterte enn hva vi er. Trist, men sant.
Denne story'en synes jeg ser lovende ut:
Svensk TV1 kl.21:00 Fader, sonen och hushållerskan
Britisk dokumentar. Fader Michael Cleary var en av Irlands mest kjente katolske prester. Han hadde sitt eget TV-program og ble kjendis og prest med stjernestatus. Men fasaden revnet etter hans død, da det viste seg at han hadde levd et dobbeltliv, der husholdersken var elskerinnen hans og sønnen hennes egentlig var deres felles sønn. Programmet slutter kl. 22:00

Kunstmaleren Bjørneboe


"Årene i Stockholm tilbragte jeg med å tegne og male, - eller jeg så på bilder. Nationalmuseet i Stockholm kjenner jeg meget godt fra den gang, men jeg var også ofte ute og malte bilder, og jeg solgte et landskap til Götaverken, det husker jeg. Jeg tegnet en mengde croquis, og ble en temmelig dyktig tegner. Både malerier og tegninger var strengt og samvittighetsfullt, naturalistisk utført. Min største glede ved arbeidet tror jeg allikevel var synet av farvene på paletten, som de så ut når de bare var rørt tilfeldig om hverandre, i lag på lag. Naturligvis burde jeg ha malt slik på lerretene også; fullstendig figurløst og rent og fritt. Men jeg våget ikke å gjøre det; jeg ville ha følt det som bespottelse og blasfemi mot verden, som en frekkhet og en tilsnikelse."

"Maleriene var klare, saklige og uten forsøk på juks, men led under en forsiktighet i utførelsen, som hindret et forpliktende, eget uttrykk. Det er idag nokså merkelig å tenke på at jeg gikk omkring i Stockholm og malte blomsterpotter, epler og landskaper, mens hele verden sto i kok omkring meg: den avslørte seg med fryktelig klarhet som den blanding av latrine og torturkammer den er. Og mine egne indre bilder av verden var også en apokalypse; jeg var fortrolig med at verden var et krematorium."
(Frihetens øyeblikk)

søndag 30. august 2009

Bjørneboe om å skrive


To utdrag fra "Siste samtale med Jens Bjørneboe"; Haagen Ringnes i NRK TV, 24. & 25. august 1976:
- Du, ettersom du selv så vidt jeg vet aldri har vært på hvalfangst, så gjør du vel da nytte av den ekspertise du møter omkring deg?
- Ja, selvfølgelig. Det finnes to forskjellige teorier om dette som er meget morsomme - den ene er fra Brødrene Goncourt som sier at man kan bare skrive ordentlig om det man ikke har opplevet, så er det Hemingway som sier at man bare kan skrive ordentlig om det man har opplevet, og det morsomme er at begge har rett. Begge to har helt rett. Altså, kommer man til en viss sfære av sannhet, så er ikke motsetningene lenger motsetninger, men de bekrefter hverandre.
---
- Jeg vil igrunnen gjerne slutte med noe du selv har sagt: at dikterens egentlige talent heter medlidenhet. Er det å ta som et motto også for din egen skrivende innsats?
- Ja, jeg tror nesten man kan si det. Men da bruker jeg ordet medlidenhet i nokså utvidet betydning, altså medfølelse i betydningen det å kunne tenke seg inn i en annens situasjon, eventuelt dele den med ham. Og så kommer naturligvis den andre siden, nemlig evnen eller rettere sagt øvelsen, treningen i å bruke dette litterært, slik som en snekker blir en snekker. Man er ikke snekker første dag man begynner å høvle sammen et bord. Koestler sier om Thomas Mann, at han er den eneste helt store forfatteren han har truffet som har har vært totalt uten caritas - altså uten egentlig menneskekjærlighet, og det er meget i det Koestler sier. Men bare meget. Det er ikke alt.

(Dette blir jo for de spesielt interesserte, men hele intervjuet er gjengitt i bøkene
"Samtaler med Jens Bjørneboe" - redigert av Håvard Rem og "Reflekser i et trylleglass" av Haagen Ringnes. Jeg kan trygt anbefale begge bøkene.)

lørdag 29. august 2009

Mens vi venter på Tore Rem (2)


Jens Bjørneboe var som kjent lærer ved Steiner-skolen, nærmere bestemt i perioden 1947-1957. Han hadde meldt seg inn i Antroposofisk Selskap allerede i '44.

Jeg forstår lite av antroposofien, og er derfor en dårlig veileder, men har funnet fram til LIBRA - tidsskrift for antroposofi på nett. Legger en lenke til nettstedet HER, så kan den som vil gjøre seg bedre kjent med hva Steiners lære går ut på. Enkelte av artiklene er ypperlig skrevet, og aldeles gratis tilgjengelig for deg & meg.

fredag 28. august 2009

"Verdens morsomste bok" ?


"Det er svært mange synspunkter hvoretter man kan stille menneskene i to slags. Men ett av dem er iallfall holdbart: de som synes Pickwick-klubben er morsom og de som ikke synes det." Skrev en ung journalist ved navn Johan Borgen i 1932.
Det var dengang. Nå er det mange som ikke har hørt om romanen.

Jeg har prøvd å lese "Pickwick-klubben" av Charles Dickens mang en gang, og syns den har enkelte artige avsnitt, - men det er også det hele. Kanskje den har gått ut på dato? Kanskje det er meg? Jeg tror jeg ville hatt mer glede av å se den filmatisert.
Humor er vanskelig...

Når jeg tar en titt i bokhyllene mine, finner jeg ikke så veldig mye humor. Men litt er det jo.
Jeg har ledd godt av Odd Børretzen og Fredrik Stabel, P G Wodehouse og Douglas Adams. Og sikkert noen flere, som jeg ikke kommer på i farten.

Hvis DU skulle anbefale meg å lese "verdens morsomste bok", - hvilken velger du ?

tirsdag 25. august 2009

Mens vi venter på Tore Rem


Jeg satt her og angret litt på at jeg sa jeg skulle skrive om Jens Bjørneboe.
For omtrent samtdige som Johan Borgen, Sigurd Hoel, Aksel Sandemose har ihvertfall for meg betydd vel så mye. (Faktisk litt overrasket over at andre norske bokbloggere har lite kunnskap om ham. Trodde jeg skulle henvende meg til svenske og danske lesere.) Og dermed så visste jeg ikke hvordan jeg skulle gripe saken an.
Jeg tok bøkene frem igjen, istedenfor bare å stole på egen hukommelse. Det var ganske deprimerende; gamle Jens er ikke den mest lystige jeg vet om. Mye død, tortur, krig og elendighet. Pluss den alltid tilbakevendede galgen.- Ikke bare som henrettelsesredskap, men som selvmordsinstrument.

Jeg må innrømme at jeg ble påvirket av denne gjenlesning. En skal ha sterk mave av mindre! Og jeg kan være lett påvirkelig, hvis det er velskrevet, - og det ér det. Bjørneboe engasjerer.

Men akkurat nå: Den unge, verdikonservative Jens. Han var kunstmaler og lyriker. I den grad han huskes som det idag, så husker man titler som 10 bud til en ung mann som vil frem her i verden. Kynisk og muligens sann!

Han lærte kanskje sonetter av sin fetter, Andre Bjerke, men hans temaer var ikke av det lettbente slaget:

ISCHARIOT
De gav meg tredve sølvpenger, og jeg
- som ante noe meget mer i dette -,
jeg tok imot og viste dem den rette.
Hva var det blitt til uten meg.

I hagen var det mørkt. Og mellem seg
tok knektene ham bort, forvåkne, trette.
Og han var blek, men skrittene var lette.
Så tok jeg pengene og gikk min vei.

Det var en vår. Og grenen som jeg valgte
var tung og duvende av vintersne.
Så var vi begge frukt - på hvert vårt tre.

Før Passah var det; husene var kalkte.
Før det ble Sabbath måtte det skje:
De andre - flyktet: bare vi to ble.


Etter min mening helt essensielt i JBs forfatterskap: bruken av det bibliske; åndelige og hans kanskje unike måte å lese vår felles kulturhistorie på!

onsdag 19. august 2009

Den nye Bjørneboe-biografien


Tore Rems nye Bjørneboe-biografi vil ligge på bokhandlerdisken den 1. september. Den er også hovedbok i bokklubben EPP. Der er jeg medlem, og jeg skal ikke avbestille den. Å, jeg gleder meg til den boka kommer. Jeg gleder meg som en retriever ved synet av vann!
Du kan lese fyldig omtale og intervju med biografen på Epps hjemmeside, som jeg har lagt en lenke til HER.

PS. Jeg kan godt skrive noen flere innlegg om Bjørneboe mens vi venter, - hvis det er interesse for det?

Moby Dick


Så skal jeg endelig få lest den, da! Dvs. jeg har kanskje lest den før, men det har sikkert vært en skamklippet versjon. Jeg vil ikke betale 450 penger for den, men bestiller den på biblioteket:

"Dette er en stor klassiker, for mange en av tidenes største, som likevel var nærmest ukjent før begynnelsen av det 20. århundret. Først da, med sin voldsomme modernitet, fant den gjenklang i verdenskrigene og revolusjonenes tidsalder.

"Moby-Dick" kan leses som en vanvittig spennende, eventyrlig og altomfattende bok om hvalfangst eller havet. Samtidig er den så mye mer. For utover den spinn gale kaptein Akabs innbitte jakt på den hvite hvalen, utkrystalliserer det seg en annen søken: mennesket, tvunget om bord på en ferd som forblir et stort mysterium. Det handler om tro, tvil og erkjennelsens vesen. Her er det stadig rom for nye fortolkninger.

"Moby-Dick" utkom første gang i 1851. Dette mesterverket foreligger nå i en helt ny oversettelse til norsk med forord av Jan Kjærstad." (Aschehoug forlag)

tirsdag 18. august 2009

Jeg trenger råd


En god stund nå har bloggingen ikke bare vært en hobby, men en skriveøvelse; en oppvarming før jeg igjen skulle skrive bokanmeldelser. Tenkte jeg. Rent praktisk viser det seg å være vanskeligere enn jeg trodde, for de kontaktene jeg hadde for tyve år siden, nei de har jeg ikke lenger. Journalister og forlagsfolk som jeg engang kjente, er nå enten pensjonister eller "informasjonsmedarbeidere".
Men mitt største handicap er allikevel at jeg ikke har en redaktør som gir meg grønt lys.
Vel og bra å være freelancer, men uten tilknytning til en redaksjon, så er dørene lukket. For å få tilsendt anmelder-eksemplarer fra forlagene, må jeg oppgi navnet på en såkalt mediabedrift.
I mangel av eget firma kan jeg jo føre opp navnet på denne bloggen, og skrive anmeldelsene her. (For forlagene tror jeg det er ett fett om bokanmeldelser er trykt på papir eller nett, bare de får blest om sine bøker.) Men det var liksom ikke helt hva jeg hadde tenkt meg. Det gir meg gratis bøker, - det gir meg derimot ikke ekstra kroner i kassa.
Jeg henvendte meg til Vi Menn og tilbød meg å dekke bokhøsten for dem. Sjefredaktøren tok seg tid til å svare at han gjerne så artikler fra min hånd, men: "Vi har i forsvinnende liten grad bokanmeldelser, så jeg må derfor takke nei til tilbudet ditt."
OK. Ett skritt frem, to tilbake.
Derfor henvender jeg meg nå til dere, mine medbloggere og lesere. Mange av dere har en fot innenfor bokbransje og media. Har dere noen råd å gi meg?

Over skrivebordet













Over skrivebordet hadde André Bjerke festet med tegnestift et av Kumbels udødelige gruk:

Det var en artist som hed Julie
hvis kunst var at gå på line.
På liner så tynde og fine,
så alle folk syns, de var gruelige.
Så sa
hun en dag
de bevingede ord:
Idag vil jeg prøve det
helt uden snor
thi kunsten at lære
det svære
beror
på at øve seg i det umulige.


André Bjerkes fetter, Jens Bjørneboe, hadde ikke et optimistisk gruk, men et bilde over skrivemaskinen i sitt arbeidsværelse. Han beskriver dette bildet i Kruttårnet:

"Det er en jugoslavisk partisan; han står på en treplanke som snart skal sparkes bort under ham om et øyeblikk, og med en svær, grov galgebjelke over seg. Snoren rundt halsen er meget tynn, så tynn at den må være ståltråd for å bære kroppsvekten når planken blir sparket bort. Men den unge mannen, stadig med den klassiske partisanluen på hodet, er ikke bundet, hverken på hendene eller føttene, - det eneste er den motbydelige, tynne ståltråden om halsen, som er festet i en solid jernkrok i galgen."

søndag 16. august 2009

Novellen (et uhøytidelig felles-prosjekt)

Det var en mørk og stormfull natt. Gjennom de trusetynne veggene kunne man mer enn ane orkesterets smukke toner: Musikk for fine fruer med revepels, snehvite dollarglis og så meget av dry martini i blodomløpet at man kunne komme i skade for å omtale dem som vandrende destillerier - vovede destillerier vel å merke.
Om noen på innsiden i dette øyeblikk hadde kastet et blikk ut av vinduet, ville de sett en menneskeaktig skygge strekke seg ute blant buskene, men om man først befant seg der på innsiden, var utsiden for lenge siden blitt en av livets uvesentligheter.
Blant dem som befant seg der inne, om enn i bakgrunnen, var Henry V.
Han hostet. Så talte han.
Men det var ingen som hørte hva han sa, for Henry V var ikke akkurat den som hadde lettest for å trekke til seg oppmerksomhet. Vant som han var med å bli oversett, glemte han i det samme hva han skulle si og satte straks kursen mot baren.
Vel framme ved bardisken ble hans forsøk på å kommunisere derimot oppfattet med én gang, ettersom bartendere ofte har en særs godt utviklet evne till å oppfatte både mer og mindre velartikluerte budskap, og han fikk raskt servert sin etterlengtede whisky. Henry sto med drinken i hånden og ryggen mot baren og betraktet sine medgjester. Det var derfor han var her.
Og etter bare en kort stund fikk han øye på det han var kommet hit for. Lenge stod han og betraktet henne. Ti år har gått, tenkte han, ti år og hun er fortsatt like vakker!
Hun satt i den andre enden av lokalet sammen med tre-fire andre gjester. Av de noe overdrevne gestene å dømme var andelen dry martini i hennes blodomløp i nivå med de øvrige fruenes og av festantrekket å dømme hang det med all sikkerhet en revepels i garderoben, spørsmålet var bare om også hun hadde blitt fin frue siden han så henne sist.
Henry drakk ut og bestilte enda en whisky; han måtte ha nervene under kontroll hvis han skulle ta initiativet. Ti minutter senere la han ut på gulvet som et skip på jomfrutur; først forsiktig og prøvende, deretter med stø kurs mot målet i horisonten. Målet lot ikke til å ha sett ham. Men nå var han fremme ved bordet hennes, takket sin skaper for brennevinets dulmende virkning, og søkte øyenkontakt.
Mens vår helt anstrenger seg for å la blikket tale med en helt annen selvsikkerhet enn den han virkelig besitter, retter vi for en stund våre blikk til et sted straks utenfor bygningen hvor de glitrende festlighetene finner sted, til den menneskeaktige skygge som lenge har lengtet ut i det klare lyset og som med forventning ser fram mot at kvelden skal avsløre ham som alt annet enn en uvesentlighet. Skyggen smyger seg bort til et lite vindu og som en mestertyv glir han inn og lander mykt i noe som kan minne om en potetbinge. Skyggen, som selv ikke forstår hva den gjør i denne historien, retter seg lynsnart opp, lytter stille før den med ett trekker ned glidelåsen og kvitter seg med den sorte drakten. Musikken, latteren og stemmene strømmer mot ham (eller er det henne?) i det opplyste rommet. Skyggens blikk farer omkring -søkende, granskende - fra den ene veggen til den andre, og lander til slutt på et maleri, et portrett, som henger alene på en skittengrå murvegg opplyst av en rad spotlights hvor den ene av pærene hadde tatt kvelden. Og akkurat som Henry kom inn i dette rommet ene og alene for en kvinnes skyld, kommer skyggen hit på grunn av dette portrettet. Kvinnen Henry søker blikk-kontakt med, kvinnen som stirrer på portrettet, kvinnen som er portrettert: de har alle tre de samme, dypt blå øynene, nesten svarte, under litt tunge øyelokk.
Eimen av whisky nådde Helenas nese og utløste et ubehag som ble forsterket da hun vendte hodet i retning av lukten og møtte Henry V’s pågående blikk.

(Gi ditt bidrag til novelle-stafetten i form av én setning!)

tirsdag 11. august 2009

Sitatet


Sannheten er at hele kulturen, hele den europeiske kultur er skapt av forbrytere, drankere, syfilitikere, sinnsyke, epileptikere, narkomane, homoseksuelle, eller i det minste alvorlige psykopater, nevrotikere og i alle fall tuberkuløse. Det er ikke de såkalte sunne krefter som skaper en kultur. Det er ikke skiløpere og gymnastikklærere som lager en kultur. Og allikevel er i de fleste tilfeller denne sykdom sunnere enn den vanlige, robuste "sunnhet".
(Jens Bjørneboe: Vi som elsket Amerika

Ny Hamsun-dokumentar


Den norske dokumentarfilmen om Knut Hamsuns liv som Knut Erik Jensen har laget, Drømt og opplevet, Knut Hamsun (1859 -1952), vil bli vist i NRK 1 i begynnelsen av september.
Dokumentarfilmen ble første gang vist i forrige uke på Hamarøy i forbindelse med åpningen av det det nye Hamsunsenteret, melder Aftenposten.

På TV i kveld


NRK1 kl. 22:30 Ebba Haslund i krig og kjærlighet (ttv)
Kulturdokumentar. Jeg tåler ikke urett, sier forfatteren Ebba Haslund i dette programmet fra 2007. Hun hadde et skarpt blikk på samtiden og var en varm og myndig samfunnskritiker. Programmet slutter kl. 23:00

mandag 10. august 2009

Å, de lange setningene


Da forfatterne tok i bruk PC’ens tekstbehandlingsprogram var det mange som mente at det ville resultere i langt flere tjukke bøker med laaange setninger. Jeg vet ikke om det stemmer, man skrev fryktelig langt før også. Dostojevskij og Proust skrev for hånd, - jeg sier ikke mer.
Men Word ga oss muligheten til lettere å stryke, klippe ut og lime inn. En skulle tro det innbød til strammere redigering, men det er sannelig ikke alltid tilfelle.
Stieg Larssons Millenium-trilogi er et godt eksempel på bøker som nærmest trygler om redigeringshjelp. Hver bok er på seks-, syvhundre sider, og det er rett og slett for mye av det gode for spenningsbøker. Jeg tror man med fordel kunne ha skåret dem ned til det halve. Men det var kanskje aldri aktuelt å redigere bøkene, siden forfatteren døde så plutselig.
I sommer leste jeg Jenta som lekte med ilden. Da oppdaget jeg at boka kunne skumleses, uten at det hadde noe å si for leseopplevelsen. Det var først ved de siste hundre sidene at jeg trengte å lese setning for setning, men det var pga at det ble så meningsløst mange navn å holde rede på, og ikke pga at teksten var intellektuelt krevende.
En som derimot krever noe av sine lesere, er Cladio Magris i romanen I blinde. Det er en roman av normal lengde, 330 sider, men med påfallende lange setninger. Her kommer ett eksempel:

“Så det helvetes oppstyret på Island var det du selv som hadde pønsket ut, av kjærlighet til de skabbete fillefransene med engelsk syke, uten at noen rakte deg en hjelpende hånd for å velte Hans Majestes orden over ende, ikke sant, så du bare spyttet uten å tenke over at du sto på geledd med de andre for å høre talen til den nye fengselsdirektøren” - og så hvinte det i den nihalede katten- “så du kan ikke kjenne igjen det kommunisttrynet, har aldri sett ham for dine øyne før, og spark og stokkeslag - “så du er altså ikke en spion, en forræder som har kommet hit for å sabotere, en som bare later som du er en kamerat, sabotere arbeidernes frie sosialistiske Jugoslavia, for du skulle vel aldri være et italiensk fascistsvin som vil ha tilbake Istria og Fiume” - og så hodet ned i do, eller løpe så fort du kan mellom rekkene av andre fanger, som skal slå deg så hardt de kan og brøle “Tito Partija, Tito Partija!” - men hvor kommer de fra, alle ropene, et slikt spetakkel, jeg hører ikke mer, hvem tilhører dette øret som er døvt, det er satt ut av spill, det må ha vært et stokkeslag, for var det noen som slo, må jo også noen ha blitt truffet, jeg eller en annen.

Claudio Magris er forøvrig Italias kandidat til Nobelprisen i litteratur. For ordens skyld; han skriver ikke på den måten igjennom hele boka. Det hender faktisk at han setter punktum.

søndag 9. august 2009

På TV i kveld


NRK 1 kl 23:15 Nattsøsteren (ttv) (1:3)
Norsk krimserie etter Unni Lindells roman. En gammel dame blir skutt på åpen gate i Oslo. Under etterforskningen oppdager Cato Isaksen at den gamle damens barnebarn, Kathrine, forsvant for tre måneder siden i Drøbak. Finnes det en sammenheng mellom drapet og forsvinningen? Regi:Alexander Eik. Programmet slutter kl. 00:15

Jeg kan styre min begeistring for Unni Lindells krim, men jeg skal ta en titt på denne serien av én eneste grunn; deler av den skal visstnok ha blitt tatt opp i min småby.

lørdag 8. august 2009

Film på tv ikveld


Hvis jeg skal se film på TV ikveld. så er jeg ikke i tvil. Jeg vil se den aller første Bond-filmen. Joda, jeg har sett den før, flere ganger tilogmed, både på kino og på TV. Men det er lenge siden sist, så dette ser jeg frem til.
Ian Fleming ønsket ikke Sean Connery som den hemmelige agenten. Han ville ha Cary Grant, men det var ikke et særlig realistisk ønske. Grant var en meget elegant herre på lerretet, det er så, men han var for gammel; syvogfemti var han da innspillingen startet. Connery var av et ganske annet slag, - det var noe upolert, røfft og farlig ved ham. "Han beveger seg som en panter", sa man.
Valget av Sean Connery skulle vise seg å være riktig. I manges bevissthet er det fortsatt han som er Bond.
TV3 kl 21:30 Dr. No Britisk-amerikansk action fra 1962. I filmen som innledet rekken av filmsuksesser om James Bond, må agent 007 bekjempe den mystiske Dr. No, et vitenskapelig geni som vil sabotere USAs romfart. Under nedtellingen til katastrofen reiser Bond til Jamaica, der han møter den vakre Honey Ryder og må utkjempe en duell med den stormannsgale skurken i sitt eget hovedkvarter! Medvirkende:Sean Connery, Ursula Andress, Joseph Wiseman. Regi:Terence Young. (15. år) Programmet slutter kl. 23:40

I fantastenes kulørte skare



(Jan E Hansen intervjuet Odd Eidem i 1985)

- Vårt kulturliv er et humørløst oppholdssted, sier Odd Eidem. - Jeg finner ikke lenger noen oppkvikkende morskap i norsk debatt, når den går på vennskapet løs. Når den brødfør seg på politiske ekstaser og åndelig korrupsjon gir meg ingen appetitt. Jeg har bestemt meg for å takke nei til forespørsler fra TV herefter, jeg vil ikke opptre med nakent ansikt, jeg vil fortelle en historie.

- Kan jeg be om at du innleder ditt intervju med en historie som jeg nyss fikk å høre om Isaac B. Singer? Tusen takk - han er kanskje den skribenten i verden som jeg setter størst pris på, ved siden av Graham Greene. Begge har levet av å fortelle historier. Singer sier at han har en skrivemaskin som gir klar beskjed hvis det kommer en dårlig setning. Da begynner den å hikke. Sånt er jeg villig til å tro på, i nesten bokstavelig mening. Det handler om radaranlegget i et stort skribentliv. Jeg vil altså referere en kort episode om denne eiendommelige mannen. Av en journalist fikk han et rimelig bra spørsmål vedrørende sitt - om jeg så må si - litterære forhold til jødenes skjebne.
Da svarte han: "I cannot cry all the time, I have to entertain! " - Er det ikke et fabelaktig svar? Jeg kan ikke gråte hele tiden, jeg må være underholdende . . .
SÅ tier Odd Eidem igjen, heller enn å spytte abstrakter om sin nye roman. Forfatteren har aldri tydd til magistergradslitteraten av samme navn. Livet interesserer ham mer enn litteraturen.
Hva beror så skrivekunsten hans på?
- Som blottende ung mann satt jeg og skrev.
Jeg skrev og skrev, uten å kjenne en litterær regel. Det tok tid før jeg begynte å trå meg varm i mine stilistiske sko. Jeg oppdaget at jeg ved å arbeide med sproget kunne oppnå noe som er uendelig mye mer verd enn å hevde de riktige meningene. Det gjør nemlig ikke inntrykk på noe menneske. Idag kan jeg ikke skildre noe uten i den stilen som er blitt min egen. Det er ikke noe merkverdig ved et slikt faktum, bare noe man har tungt for å begripe i en tid hvor moter og medier formidler den rene stilløshet.
Jeg har besluttet å si nei takk til forespørsler fra TV herefter, jeg vil ikke opptre med nakent ansikt, jeg vil fortelle en historie. Og jo mer fantastisk den er, desto mere vel føler jeg meg. Noe budskap har jeg ikke. Jeg finner det latterlig for en kunstner å tro at han vet mer om politikk enn andre bare fordi han har
diktet en novelle fra Setesdalen.
- Jeg synes at det fantastiske i Odd Eidems fortellinger mer beror på forfatterens barokke iakttagelsesevne enn på selve "fortellingen" ?
- Kan man skille sånt fra hverandre, synes du? Å la seg animere av det fantastiske er en drift, og hos meg er den ustoppelig. Som skribent har jeg livnært meg av fantastenes kulørte skare.
Jeg har reist kloden rundt for å skildre dem.
Deres psykologi har ikke opptatt meg så meget som deres plassering i forhold til en berettet historie. Menneskenes rolle i livets spill. Hos fantastene vokser rollespillets dramatiske kraft. De sprenger sine egne begrensninger på en måte som avslører det originale. Å beskjeftige meg sproglig med denne originaliteten i menneskene har i alle dager vært en viktig skribentambisjon for meg. Man må være blind i sin fantasi for ikke å registrere originaliteten i hvert menneske man møter. Får man derimot øye på den, kan livet bli ganske spennende. Kanskje er det originale intet annet enn at vedkommende er født på Hokksund. Men det er ikke alle som er det!
- Fortellingen som etslags mikrokosmos?
- Å fortelle en god historie er intet mindre enn en tvangssituasjon, der du stilistisk sett blir nødt til å søke den ene presise uttrykksformen som gjør et lite tema stort.
Odd Eidems bok av året heter "Arons roser".
Det er en moderne fabel, tilsynelatende i realistisk form. Historien rommer en fortettet skjebne, tidstypisk i sitt ytre forløp, tidløs i sitt sjelelige stoff. Den på en gang tiltrekkende og frastøtende figuren med tilnavnet Parrafin viser sære karaktertrekk allerede som gutt og ung mann. Han er ekshibisjonistisk, selvopptatt, løgnaktig. Et sted i hjernen hans raser det en feber som også gjør ham til hett midtpunkt.
Han er opportunist, men har også et visst mennesketekke.
Odd Eidem beskriver ham med rammende nøyaktighet.
Leserens fascinasjon blir like ertende utfordret som den moralske indignasjonen. For det er neppe nødvendig å nevne at nazismen står parat til å ønske denne mennesketypen et hjertelig velkommen. Det gjør imidlertid andre bevegelser
også. Enhver tidsånd skaper sine forrædere. Men det er ikke om dette Odd Eidem skriver. Han skriver om et uhyggelig avkom av Bør Børson, den kyniske dominanten i en tid som fyller forfatteren med lede. Som skribent vender han sin artistiske side ut. Av den diabolske hovedperson tegner han et utilslørt portrett. Av hans utrivelige vita trekker han ut den gode historien. Av leden skaper han underholdning.
"Arons roser" kan på mange måter leses som en dokumentasjon av arbeidsmetoden i et forfatterskap.
Odd Eidem har her i et meget frapperende format kunnet tilby en prøve på den dikteriske synsvinkel som et skribentsinn av hans type alltid vil betjene seg av. Det dreier seg nærmest om en ekstrem prøve på den skrivekunsten hvis etiske grunnholdning ligger i fortellermåten og ikke i såkalt ideologisk tendens. Som en tilkjennegivelse fra en forfatter som nekter å hevde de riktige meningene er "Arons roser" en klar frekkhet.
Dens hovedfigur samler dessuten opp i seg den blandingen av klossethet og kynisme, vemod og vulgaritet som alltid har fylt Odd Eidems tragikomiske skikkelser.
Selv sier han som så:
- Jeg tror jeg har skildret en bestemt epoke, like før den forrige verdenskrig, som i høy grad minner om hva vi opplever idag. Det dreier seg om en metafysisk lovmessighet, som blant annet er årsak til at kunsten ikke spiller noen nevneverdig rolle for borgerskapet. Vår tidsånd er under befaling av naturvidenskap, teknologi, økonomi. Min roman forteller om en mennesketype som er gal nok til å overleve.
- Hva mener du med det?
- Jeg hører at du finner min bok amoralsk.
Javel. Bortsett fra at Parrafin blir nazist, hvilket er meg en ren vederstyggelighet, opplever jeg ham som en forunderlig natur, ærlig verd en beretning som kan springe sammen med ham mellom farsen og tragedien. Sånn er menneskene, mere er det ikke å si. Hvis vi skulle være moralsk forpliktet til å ta uttrykkelig avstand fra menneskenes usle natur, fikk vi ikke annet å gjøre enn å fryse på ryggen. Jeg vet ikke mer om Quisling enn folk flest, men en sånn mann er nødt til å fascinere meg som galskap betraktet.
- Nå snakker vi om forrædere!
- Ja, men også om en fantast. Like fascinert er jeg av opportunisten. Han er forræder, han blir rik av fattigdom, han blir aldri drept under en okkupasjon. Men spør du meg, synes jeg at han opptrer ganske klokt innenfor den menneskelige logikken som handler om å overleve.
Enhver normal idiot vil gjøre det samme, fra å stjele den minste fløteskvetten til å omgås de store prinsipper. Skal man være helt, må man også ha noen tilskuere.
- Har du sympati for denne Parrafin?
- Som forfatter har jeg sympati for alle som får meg til å le. Da tror jeg nemlig at jeg kan få leseren til å le også.
- Boken er tilegnet Salvador Dali?
- Han er den største humorist jeg vet om i vår tid, med en betydelig sans for menneskelivets store dårskaper. Jeg har med glede sett at det vekker latter når denne praktfullt sinnssyke mannen, med oppsnurrede mustasjer, påstår å
ha elektrisk kontakt med Gud. Jeg har med like stor glede sett at det også har vekket alvorsminene.
Salvador Dali er en av de genuine fantaster. En gang inviterte han til utstilling i Paris.Den litterære adel kom og var ekstatisk opphisset i sine fyrstelige klesdrakter. I utstillingslokalet var det imidlertid mørkt som natten. De ærede gjestene fikk hver sin lommelykt, og veltet omkring som svin i et værelse hvor det fløt av søle og sørpe. Efterpå kom de ut og sa at de hadde hatt en avgjørende opplevelse, og at tidens kunst hadde talt skjellsettende til dem. Slik kan altså en fantast som Salvador Dali bruke sin hån til å avsløre menneskenes narraktige
forhold til den sist anrettede mote.
Det er ikke et skoggerleende menneske som sitter her og snakker om Salvador Dalis løyer. Det er heller ikke en ubekymret mann som snakker om å underholde sitt publikum. Odd Eidems livserfaring er en dyp resonnansbunn for hans ofte bisarre, andre ganger sårbare form for humor.
Stadig oftere hører man tausheten hans.
- Synes du at kulturlivet vårt er et morsomt oppholdssted?
- Nei, det er humørløst. Derfor oppholder jeg meg der ikke mer enn høyst nødvendig. Jeg gjorde det kanskje før i en grad som visstnok moret mange av mine lesere. Dengang moret det meg selv også, akkurat slik som Salvador Dali sikkert har funnet mye lattermild trøst i sine eskapader. Før lot jeg meg sitere på utsagn om at jeg var så forkjølet at jeg gikk rundt med dorull. Journalistene bragte det videre
som om det var et alvorlig innlegg i åndsdebatten.
Jeg har vel forandret meg. Jeg finner ikke lenger noen oppkvikkende morskap i norsk debatt, når den går på vennskap løs. Når den brødfør seg på politiske ekstaser, og uttrykker seg gjennom åndelig korrupsjon. Det gir meg ingen appetitt.
I fjernsynet dukes det for litterære samtaler, uten at vi får gleden av å møte debattanter eller reportere med litterær fantasi. Forsøket på å kopiere den allsidige Pivot i fransk TV er blitt et temmelig likegyldig show.
- Ingen lyspunkter i kulturpolitikken heller?
- Jeg har ikke lett efter dem. Men jeg opplevet det som ytterst påfallende at årets partilederdebatt avla kulturlivet visitt på den måten at debattantene
fortalte hvor ofte de gikk på kino. De fant det nevneverdig som et moment i diskusjonen om hvilken regjering vi burde få. Deres overdådige kulturpolitiske argumentasjon, fremført for voksne mennesker, gikk ut på at Regjeringen var åndfull som hadde gjort det så meget lettere for Vibeke Løkkeberg å bli internasjonal primadundra.
- Noen utdypende ord om kulturlivet, utover dette?
- Nei, hva i all verden skulle det være? Intervjuet behøver dessuten ikke være stort lengre. Folk er ikke vant til å lese så mye av gangen, bemerker Odd Eidem.
Smiler såvidt gjør han. Løfter en stor mannshånd for å vinke. Subber overbærende avsted. Arons roser nikker rundt anklene hans.
Odd Eidems nye roman heter "Arons roser" . - Den knytter seg til min uopphørlige interesse for fantastenes kulørte skare, sier forfatteren, som godtar at han kanskje har skrevet en amoralsk bok.
©Aftenposten

Geelmuydens reisebrev


Jeg er ganske enig med denne Dagbla'-journalisten: Niels Chr. Geelmuyden er langt eldre enn sine 48 år, utvilsomt påvirket som han er av Nils Kjær, Arne Hestenes og Odd Eidem. Men selv er jeg glad for hans epigoneri. På sitt beste kan han virkelig måle seg med de gamle gutta. Han er riktignok ikke alltid på sitt beste med disse reisebrevene. Det er forresten lenge siden reisebrev gikk ut på dato i avisspaltene, (også jeg skrev reisebrev, men det var for en lokalavis og året var 1980) så Geelmuyden er ikke tidsriktig; hverken i spåk, stil eller sjanger. Gudskjelov, sier jeg. Men hva sa Dagbladet?

En flanør fra gamle dager har gjenoppstått med epistler fra inn- og utland. Det som umiddelbart overrasket mest var bokomslaget med portrett av forfatteren: Niels Chr. Geelmuyden, sto det, er født i 1960 og har 22 bokutgivelser på samvittigheten.
HAR VI IKKE i årevis hørt klager fra denne Geelmueyden med sine hollandske aner? At han var refusert i forlagene, nullet av Kulturrådet og i det hele tatt forstøtt fra norsk åndsliv til eksiltilværelse på Tjøme - og dessuten på dødens rand formedelst nyresvikt og generell motgang i livet. Ifølge en egenmelding i Aftenposten for tre år siden, under tittelen «Apartheid på norsk», var han i ferd med å utånde med et nødskrik: «Jeg orker ikke mer», sto det.

Men tro ikke at Geelmuyden forgår så lett, nå er han blant oss, vital og sprudlende, med «Reisebrev» fra Toscana, Berlin, Bretagne, Skagerrak, Skåne og Oslo i to bind på Aschehoug forlag.

MEN DET VAR DETTE med alderen, mannen er jo bare 48 år. Likevel framstår Geelmuyden som gammel, som om Odd Eidem skulle ha gjenoppstått med sine flanerier fra 1950-tallet. Humoren er av typen «Bør det bo mennesker i Norge?» En tanke Sigurd Hoel var inne på allerede i 1946. Likevel, Geelmuyden er stadig oppgitt over Oslo der folk sitter apatiske på trikken, livredde for å snakke med hverandre, i Italia derimot ..

Vi er i oljealderen nå, Geelmuyden! Vet du ikke at folk risikerer livet for å bo i verdens nest beste land? Gammeldags og velkjent er også raljeringen over tyske turister på Tenerife som vralter mellom palmene med svinefett om haken, og ditto fulle skandinaver med vikinghjelmer av plast på hodet. HVA OM Geelmuyden forsøkte å trenge bak grisefettet og all brautingen, for det eksisterer vel et slags menneskeliv der også? Da kunne det bli interessant, som når den franske forfatteren Michel Houellebecq skriver om turismen, og i særdeleshet sexturismen, som løsning på vår tids mest grunnleggende problem, ensomheten. Geelmuyden våger seg ikke dit, bekymret som han er for unevnelige sykdommer forneden. Kanskje gamle tanter på Tjøme en gang snakket slik?

Geelmueydens posisjon er dessverre et sted der borte eller der oppe hvor han kan se nedlatende på andre. Svakest er Geelmuyden når han omsider kommer til et sted der han liker seg, der han ikke kan raljere og harselere. I Normandie forfaller han i fullt alvor til adjektivet bedårende i et forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige. Altfor mange av reisebrevene hans framstår dessuten, med sine velkjente anekdoter, som åndfulle gjenfortellinger av turistbrosjyrene. REISEBREV-FORFATTEREN Geelmuyden er best på hjemmebane. Her får mannen med gullpennen utløp for alle sine tilbøyeligheter. Her kan han slå om seg med morsomheter og kjekkaserier, her kan han vri og vrenge på vedtatte sannheter uten at ordspillene setter seg fast halsen; historien om«Tiggerstaden» var en svir å lese.

(©Dagbladet, Arne Dvergsdal)

fredag 7. august 2009

Bokbyens program


Stedbunden og fastboende som jeg er, kommer jeg meg sikkert ikke til Bokbyen i Fjærland i år heller. Kanskje hvis en vennlig sjel hadde plassert meg i baksetet på bilen sin, og jeg kunne innrettet meg med termos, bøker, iPod og Acer One med evigvarende batterier og han/hun kunne kjørt meg dit, så ville det stilt seg annerledes. Vel fremme kunne den velvillig innstilte sjåfør tatt meg i lanken og geleidet meg til vakre Mundal Hotell, der en suite er forhåndsbestilt og betalt.
Noe sier meg at det ikke vil skje.
Men HER kan du se Bokbyens program for 14-16 august.

torsdag 6. august 2009

Et julegavetips


I tidligste laget, sier du?
Nja, akkurat denne gaven krever nok en smule planlegging. Ståle, på bloggen Skrift, har ved hjelp av nettstedet Blurb fått laget en utmerket fotobok fra sine reiser. Malene ligger klare, -det er "bare" for deg å legge inn fotografier og tekst. Koster visst ikkeno', heller. Forutsetningen er at det kjøpes minst ett ex av den ferdige boken. Og du kjøper jo minst én selv.
Men det ikke være en fotobok. Hvorfor ikke lage bok av bloggåret som gikk? Ta en titt HER.
Og Ståles bok kan du se HER.

På TV ikveld


Igjen har vi kommet til torsdag, og da ser jeg svensk tv's utmerkede spion-doku-serie:
"Under fem decennier bevakades Moura Budberg av den brittiska säkerhetstjänsten. Den ryska baronessan rörde sig obesvärat mellan maktblocken i mellankrigstidens Europa och misstänktes för spioneri av såväl öst som väst. I dokumentären försöker den prisbelönta producenten Dimitri Collingridge ta reda på sanningen om sin avlägsna och mytomspunna släkting."
Svensk TV1 kl 21:00 Spioner på riktigt: Mouras mysterier
Dokumentarserie. Om virkelighetens spioner og agenter. Programmet slutter kl. 22:00

Baronessen var en meget fascinerende kvinne som du kan lese/se videoklipp om HER.

onsdag 5. august 2009

Novellen (et uhøytidelig felles-prosjekt)

Det var en mørk og stormfull natt. Gjennom de trusetynne veggene kunne man mer enn ane orkesterets smukke toner: Musikk for fine fruer med revepels, snehvite dollarglis og så meget av dry martini i blodomløpet at man kunne komme i skade for å omtale dem som vandrende destillerier - vovede destillerier vel å merke.
Om noen på innsiden i dette øyeblikk hadde kastet et blikk ut av vinduet, ville de sett en menneskeaktig skygge strekke seg ute blant buskene, men om man først befant seg der på innsiden, var utsiden for lenge siden blitt en av livets uvesentligheter.
Blant dem som befant seg der inne, om enn i bakgrunnen, var Henry V.
Han hostet. Så talte han.
Men det var ingen som hørte hva han sa, for Henry V var ikke akkurat den som hadde lettest for å trekke til seg oppmerksomhet. Vant som han var med å bli oversett, glemte han i det samme hva han skulle si og satte straks kursen mot baren.
Vel framme ved bardisken ble hans forsøk på å kommunisere derimot oppfattet med én gang, ettersom bartendere ofte har en særs godt utviklet evne till å oppfatte både mer og mindre velartikluerte budskap, og han fikk raskt servert sin etterlengtede whisky. Henry sto med drinken i hånden og ryggen mot baren og betraktet sine medgjester. Det var derfor han var her.
Og etter bare en kort stund fikk han øye på det han var kommet hit for. Lenge stod han og betraktet henne. Ti år har gått, tenkte han, ti år og hun er fortsatt like vakker!
Hun satt i den andre enden av lokalet sammen med tre-fire andre gjester. Av de noe overdrevne gestene å dømme var andelen dry martini i hennes blodomløp i nivå med de øvrige fruenes og av festantrekket å dømme hang det med all sikkerhet en revepels i garderoben, spørsmålet var bare om også hun hadde blitt fin frue siden han så henne sist.
Henry drakk ut og bestilte enda en whisky; han måtte ha nervene under kontroll hvis han skulle ta initiativet. Ti minutter senere la han ut på gulvet som et skip på jomfrutur; først forsiktig og prøvende, deretter med stø kurs mot målet i horisonten. Målet lot ikke til å ha sett ham. Men nå var han fremme ved bordet hennes, takket sin skaper for brennevinets dulmende virkning, og søkte øyenkontakt.
Mens vår helt anstrenger seg for å la blikket tale med en helt annen selvsikkerhet enn den han virkelig besitter, retter vi for en stund våre blikk til et sted straks utenfor bygningen hvor de glitrende festlighetene finner sted, til den menneskeaktige skygge som lenge har lengtet ut i det klare lyset og som med forventning ser fram mot at kvelden skal avsløre ham som alt annet enn en uvesentlighet. Skyggen smyger seg bort til et lite vindu og som en mestertyv glir han inn og lander mykt i noe som kan minne om en potetbinge. Skyggen, som selv ikke forstår hva den gjør i denne historien, retter seg lynsnart opp, lytter stille før den med ett trekker ned glidelåsen og kvitter seg med den sorte drakten. Musikken, latteren og stemmene strømmer mot ham (eller er det henne?) i det opplyste rommet. Skyggens blikk farer omkring -søkende, granskende - fra den ene veggen til den andre, og lander til slutt på et maleri, et portrett, som henger alene på en skittengrå murvegg opplyst av en rad spotlights hvor den ene av pærene hadde tatt kvelden. Og akkurat som Henry kom inn i dette rommet ene og alene for en kvinnes skyld, kommer skyggen hit på grunn av dette portrettet. Kvinnen Henry søker blikk-kontakt med, kvinnen som stirrer på portrettet, kvinnen som er portrettert: de har alle tre de samme, dypt blå øynene, nesten svarte, under litt tunge øyelokk

(Gi ditt bidrag til novelle-stafetten i form av én setning!)

På TV ikveld


Svensk TV2 kl.20:30 Kobra intervju (2)
Kulturprogram. Vi har møtt den spanske regissøren Isabel Coixet i hennes hjemby Barcelona. Programmet slutter kl. 21:00

OBS, Spectatia! Programmet inneholder også et klipp med Philip Roth der han utttaler seg om filmen Elegy, basert på en av hans noveller.

Hva leser DU nå ?


Det spørsmålet stilte jeg for et halvt år siden og fikk ganske god respons. Forhåpentligvis leser dere noe annet nå.

Selv så avslutter jeg Graham Greenes selvbiografiske Noe av et liv ikveld. Den anbefaler jeg alle som liker Greenes bøker: Skildrer hans første 27 år og første famlende forfatterskap med dertil hørende refusjoner. Et plaget sinn, stadig på flukt fra monotoni og kjedsomhet.
Går også videre til bok 2 i Marcel Prousts På sporet av den tapte tid. Det var et slit å komme seg igjennom første bok, som kalles en ouverture til romanverket. Jeg tror man med fordel kan hoppe over den ouverturen og heller eventuelt komme tilbake til den senere. Inneholder den berømte scenen med madeleinekaken, men er ellers blottet for ytre handling. Anne-Lisa Amadous oversettelse er intet mindre enn imponerende. Hennes konservative riksmål kan kanskje virke litt gammelmodig, men det virker så "riktig" i dette verket og ordforrådet er enormt! Det er meningen at Prousts roman skal følge meg noen år fremover, parallellt med annen lesning.

Men altså; Hva leser du ?

tirsdag 4. august 2009

På TV ikveld


Hvis du ennå ikke har sett denne klassikeren, så må du få den med deg ikveld. Filmen som snart er 50 år, holder seg meget godt og er fortsatt skremmende god!
Svensk TV2 kl.22:30 Hitchcock x 6: Psycho
Amerikansk grøsser fra 1960. Kjæresteparet Marion Crane og Sam Loomis kan ikke gifte seg på grunn av Sams økonomiske problemer. For å komme ut av uføret stjeler Marion 40.000 dollar fra sjefen sin, og forlater Phoenix for å starte et nytt liv med Sam, som bor i California. I løpet av turen dit blåser det opp til storm, og Marion må inn på et motell som drives av den unge Norman Bates. Motellet ligger øde til, og er tilsynelatende bare bebodd av Bates og hans gamle, syke mor. Medvirkende:Anthony Perkins, Janet Leigh, Vera Miles, John Gavin. Regi:Alfred Hitchcock. (15. år) Programmet slutter kl. 00:15

Gratulerer, Knut!


Idag er det Knut Hamsuns fødselsdag. Det er 150 år siden han ble født; vår ubestridt største romanforfatter.

mandag 3. august 2009

Koestler & Co.


(Jeg har skrevet dette innlegget om Koestler før.)

Hvor mye grums skal en forfatter ha på sitt rulleblad, før jeg som leser ikke bare setter ned foten, men snur ryggen til ham og hans forfatterskap? Jeg har kommet frem til at jeg er usedvanlig tolerant, sånn sett. Hvis jeg ikke lot det gå det et skarpt skille mellom dikteren og privatmannen, så ville det ha blitt ganske glissent i bokhyllene.
Jeg skriver han i dette innlegget, men mener selvsagt både han og henne.

For hva hvis han er eller var alkoholiker?
Greit for meg, det skulle bare mangle. De aller fleste av "mine" forfattere har vært veldig tørste til tider, så det får jeg akseptere.
Hva med narkoman?
Da blir det litt verre. Men jeg er neppe den rette til å moralisere overfor en William Burroughs eller en Hunter S Thompson.
Hva om han var nazist eller fascist?
Det er absolutt problematisk, for jeg hverken kan eller vil forsvare nazi-sympatisører. Men dermed er det ikke sagt at jeg fjerner Hamsun og Céline fra bokhylla.
Hva om han terroriserer både hustru og barn?
Ja, så får han slutte med det! Med én gang! Men det er for sent å sette en viss mann i Kjørkelvik på plass.
Men ødelegger det ikke noe av leselysten, hvis en dikter du ser opp til viser seg å ha vært en drittsekk?
Jo, dessverre. Hvis det kommer frem noe riktig guffent om en forfatter jeg har beundret, så forstyrrer det lesningen av ham senere. Jeg kunne godt ha vært denslags opplysninger foruten.

---

Av ren slump kom jeg over et nettsted som heter e-notes.com, - det er visst en betalingstjeneste for studenter og lærere.
Der leser jeg flg. sentens om Arthur Koestler: Unfortunately, there are many accounts that he beat and raped several women.
Men herregud, da!
Og dette presenteres under etiketten Facts! Skal jeg tro på det eller ei? Det er ingen kildehenvisning, ingenting som underbygger denne påstanden om at Koestler var en kvinnemishandler og overgriper.
Sant eller ei, jeg vil alltid ha det i bakhodet når jeg heretter leser ham.

Det foresvever meg at jeg har lest noe sånt som "Koestler var den mest usympatiske mann jeg har truffet. Da han begikk selvmord, var det intet tap for menneskeheten. Men at han skulle trekke med seg sin unge hustru i graven, tilgir jeg ham aldri!" Hvem som har sagt det; hvor jeg har lest det, aner jeg ikke.
Hvis du er interessert i Koestlers og deres sørgelige endelikt, så kan du lese DENNE artikkelen som opprinnelig var ment for Vanity Fair. Da forstår du litt mer av hva slags mann dette var. Ikke sympatisk, nei. Men det er nettopp dét! Bøkene hans blir jo ikke dårligere av den grunn. Eller...?

søndag 2. august 2009

Dagbladets krimkåring


Jeg får skylde på sommerværet.Først hadde vi hetebølge. Så kom regnet i bøtter og spann, som toppet seg med en liten storm. Midt oppi dette, glemte jeg helt å følge med på Dagbladets krimkåring.
Nå er vinneren kåret. Det ble Karin Fossum med romanen Elskede Poona. Du kan lese om den HER.
Fagjuryen mener altså at hun har skrevet tidenes beste, norske krim. Og den har ikke jeg lest. Tror ikke jeg har lest noe av Karin Fossum, når sant skal sies. Kanskje på tide å rette på det?