Film på tv ikveld

Svensk TV2 kl. 22:30 Hitchcock x 6: Rebecca(Rebecca) Amerikansk thriller fra 1940. En ung kvinne treffer overklasseherren Maxim de Winter i Monte Carlo. De gifter seg og vender tilbake til hans herregård i England. Der preges huset i høy grad av minnene fra de Winters avdøde kone, Rebecca. Medvirkende:George Sanders, Laurence Olivier, Joan Fontaine. Regi:Alfred Hitchcock. Programmet slutter kl. 00:35

Denne klassikeren husker jeg godt, men tror sannelig at jeg vil se den igjen.

Svensk = rimelig

Jeg husker at Jens Bjørneboe skrev i et brev til broren sin, der han uttrykte takknemlighet for at de begge var istand til å lese verdenslitteraturen på originalspråket. Enten det var tysk, fransk eller engelsk.

Jeg er takknemlig for at jeg kan lese svensk! Neivel, du er ikke imponert. Men tro det eller ei, jeg kjenner beleste folk som ikke vil ta i en svensk bok med ildtang. De forstår det simpelthen ikke. Engelsk går greit, men broderfolkets språk har de vansker med.

Igår fikk jeg flg. fra Capris: Olof Lagercrantz' Strindberg-biografi (670 s.) og Jan Myrdals Strindberg-portrett (250 s.). Tilsammen kom regningen på 66 norske kroner. Seksogseksti. Riktignok er de i pocket-utgaver, men allikevel, - jeg fatter ikke at svenskene kan holde så lave priser.

Begge bøkene kan forresten anbefales på det varmeste.

Bekymret...

I tastende stund, tenker jeg litt på de bloggerne som forsvinner.
Jeg mener ikke de som sier "Takk for meg. Nå har jeg sagt mitt." Men de andre som bare blir borte, uten forvarsel.
Hvor blir de av? Hva har skjedd? Er de drevet fra gård og grunn? Er de syke? Er de døde!

Sånn kan en bekymret blogger gruble. Så kan jeg etterlyse dem eller be dem pent om å gi lyd fra seg. Men jeg får ikke svar av den grunn.

Jan Myrdal om å lese

"Nu har jag träffat ungdomar för vilka Röda rummet på samma sätt blivit en stängd bok då de i skolan fått lära sig at det var ett mästerverk.
Så går det med läsning som blivit påbjuden. Pliktläsning dödar texten även om orden tagna var för sig kan "förstås" under läsningen. Endast den läsning som sker av eget intresse och egen nyfikenhet har något värde. Det er inte tillfälligt; det er fysiologiskt och kan mätas; hjärnan arbetar på annat sätt då."

(Jan Myrdal: Johan August Strindberg, 2000)

Og her er Jan og jeg helt på linje. Men det var gudskjelov først i 17-årsalderen at hver celle i kroppen strittet imot ved lyden av ordet "pensum". Gudene vet hvordan det hadde gått med meg, om jeg hadde følt det på den måten allerede i ungdomsskolen.

Bare en kjølig, liten hilsen...

Jeg skulle ha blogget om Proust, Strindberg, Jan Myrdal og Olof Lagercrantz...
Men hvem bryr seg om de gamle gubbene i denne varmen! Ikke jeg, ihvertfall. Jeg blir doven, dorsk og direkte dum når det er over 30 grader. Ikke kan jeg skrive, heller. Det blir bare "jeg, jeg, jeg" selv i dette lille innlegget.
"Jeg" har gjennom et halvt år forbannet den norske vinter'n, så jeg burde ha blitt skutt om jeg våger å beklage meg over varmen! Føler meg skutt. ( Jeg klager ikke, jeg klager ikke på sommer'n!)

Muligheten til å ta en dukkert er bare noen hundre meter unna. Allikevel blir jeg sittende her, - for jeg er ingen strandløve. Knapt nok en skinnfell. Bare en patetisk og pysete blogger som har mistet all kreativitet.

Men herregud, det må da også være andre som lider ørlite grann i denne heten? Derfor illustrasjonen av isfjellet. Vi tar en titt på bildet, og kuler'n litt.

Jeg kaster fillene og går ut på balkongen, der jeg håper det står en kulie som kan vifte meg med store palmeblader.

DVD på biblioteket

Mongol er en film du burde ha sett på kino. Siden du nå antagligvis har gått glipp av den sjansen, så får du ty til nestbeste løsning, - å låne den på biblioteket.

Ut av småbyen!

Her gjorde Dipsoltteraten en feil; - han reiste ut av kommunen, lokket av Morgenbladets invitasjon om Sommerfest på Operataket.

Sjekket tilogmed yr.no opptil flere ganger på forhånd, og de sa stort sett null komma null i nedbør.
Meterologer skulle ikke hatt lønn!

Nå har jeg altså forsért disse merkelige trappene som Snøhetta visstnok står for. Og de skal ha skryt for det; det var ikke glatt å gå nedover, selv i regnvær, men det var da dumt av meg å reise til hovedstaden for å oppleve høljevær. (Synd på arrangørene som var snille og ga oss musserende da vi kom. Synd i det hele tatt. Jeg trakk meg tidlig, så jeg vet ikke hvordan dette utartet, - men værgudene var ikke på hverken Morgenbladets eller på de innbudtes side.)

Siden min gamle kamerat Steffen var kjentmann på denne utfarten, så følger jeg hans oppfordring og legger ved et bilde av han der og da. Før været satte inn... Han er litt PR-kåt sånn, etter fire gratis glass med musserende. Vi ser jo han, - men hvor er de attenhundreogfemti forhåndspåmeldte?

(PS. Vi tok etpar pils på Oslo S' Kristiania Pub isteden.)

Enda et PS. Stol ikke på yr.no!
Moralen er: Gå idetheletatt ikke ut! Men bli værende i bøkenes verden.

Jeg tviler på egen hukommelse

Jeg leser Sørens bogblog og hans innlegg om klassikeren Robinson Crusoe.

Det får meg til å tvile. Jeg har mange barne- og ungdomsminner om boka, men har jeg egentlig lest den! Som folk flest kjenner jeg historien, men kjenner jeg den fra de mange filmversjonene jeg har sett opp gjennom årene? Eller fra Illustrerte klassikere, en tegneserie som jeg var en så iherdig leser av i barndommen.
Det samme gjelder Greven av Monte Christo, Moby Dick , De tre musketerer, Tom Sawyer og Huckleberry Finn.
Jeg kan jo historiene. Og jeg vet at om jeg ikke har fått dem inn med morsmelken, så har jeg ihvertfall fått dem inn via radio og TV, - i gamle dager. Jeg husker Peter O'Toole som Crusoe, Knut Risan som Edmond Dantes, Gene Kelly (!) som d'Artagnan og Gregory Peck i Moby Dick.

Uansett, min danske medblogger ga meg lyst til å lese Daniel Defoes Robinson Crusoe. Igjen?

Olof Lagercrantz om Prousts roman

"Nær Combray ligger kirken Saint-André-des-Champs, og Proust velger å la den speile Frankrike, dets folk og historie. Saint-André-des-Champs har en portal med et mylder av gotiske skulpturer - jødiske konger, helgener, engler og selveste madonnaen.
Skaperne av disse verkene - ukjente kunstnere som forlengst er døde - har hatt folk fra trakten som modeller, og disse modellenes sønner og døtre bor stadig i landsbyen der kirken står. Går man langs landsbygaten møter man statuene i kjøtt og blod, for så i neste øyeblikk å se dem i stein i kirken.
Kirken er garantien for slektenes liv og fornyelse. Den binder sammen de forskjellige skiktene i samfunnet. Dens uskrevne morallover er sant demokratiske, for de gjelder i samme utstrekning for høy og lav. Fortelleren føler seg hjemme i sin tilværelse når han i sine omgivelser finner trekk som er uttrykt i statuene. I Albertine, som vil komme til å bli hans store kjærlighet, gjenkjenner han en bondepike i stein i portalen. Saint-Loups panne og utmeislede nesebor har sine paralleller i stein i kirken. Når verdenskrigen kommer og unge menn fra landsbyen dør i skyttergravene, forekommer det fortelleren at steinenglene stiger ned fra sine fundamenter og blander seg med soldatene.
Saint-André-des-Champs er en metafor for Prousts roman. “På sporet av den tapte tid” er bygget med en katedral som modell (min uth.). Når man oppdager det, hører man snart den triumferende lovsangen til skjønnheten inne under hvelvene."
(Å lese Proust)

Litt katolsk

Nå er også jeg blitt litt katolsk.
Lenge hadde jeg et diskré gullsmykke med det internasjonale human-etiske Happy Man-sybolet. Så røk det tynne kjedet. Jeg gjemte medaljongen på et så lurt sted, at det aldri senere har kommet til rette.

Det var blitt en vane å ha en medaljong på brystet. HEF hadde sluttet å selge det smykket, så jeg måtte finne noe annet. Ikke uten en viss galgenhumor, valgte jeg en katolsk skytshelgen: St. Jude, kalles han på engelsk. Nei, det er ikke den disippelen. I Nytestamentet har han flere navn, - det mest kjente er kanskje Thadeus.

Men det viktige er at han er beskytter for lost causes; håpløse tilfeller.

Jeg har aldri hørt noen snakke om "Sankt Judas", men jeg vanker ikke i katolske kretser. Vanker ikke med lutheranere heller, for den saks skyld. Mine venner og min familie er helt alminnelige, lunkne statskirke-kristne.

Den nye Bjørneboe-biografien

Vil endre bildet av Bjørneboe

1. september kommer «Sin egen herre», første bind av Tore Rems biografi om Jens Bjørneboe (1920-76). Rem lover overraskelser og at bildet av forfatteren står foran store endringer. - Boka tar for seg Bjørneboes liv fra oppveksten i Kristiansand og Flekkefjord til han vender hjem til Norge i 1959 etter «vandreåret» på kontinentet. Bind to starter med at han møter sin andre kone, Tone Tveteraas, og følger ham fram til selvmordet i 1976. Det heter «Født til frihet» og kommer høsten 2010, sier Tore Rem. I disse dager «rydder» han i fotnotene til bind en og føler seg trygg på at de to bøkene vil forandre det bildet av Bjørneboe vi har kjent til nå. Rem har arbeidet med biografien i fire år og funnet fram til mengder av nytt materiale som kaster nytt lys over etterkrigstidas kanskje mest kontroversielle, beundrede og tilstedeværende forfatter.

- Jeg har ti permer stappfulle av brev i kronologisk rekkefølge. Hundrevis, kanskje tusen av dem har ikke vært offentlig tilgjengelige før. Mange av dem er brevvekslinger mellom Bjørneboe og forlag i inn- og utland og med andre sentrale relasjoner, sier Rem. Han har oppsøkt et halvt hundre arkiver i flere land og «funnet mye rart». - I bind en, som jeg tror vil komme til å overraske mest, kommer det eksempelvis fram ting om den unge Bjørneboes opplevelse av Den annen verdenskrig i Norge og Stockholm. Jeg prøver også å belyse forholdet hans til den første kona, Lisel, og hvordan det at han var antroposof grep inn i hele hverdagslivet hans. Det er ikke så mye vi har visst om denne fasen av livet hans, da han blant annet jobbet lenge og intens med et stort drama om Olav den Hellige uten å få til dramatikken sin, sier han.

- Har du gjort funn som kaster nytt lys over selvmordet hans? - Ja. Over både det og alle andre faser av livet hans. Bjørneboe levde et komplisert liv, men nå er den historiske avstanden til det blitt såpass stor og kildetettheten så høy at det er mulig å komme tettere innpå ham og åpent vurdere hva han sto for.

(Terje Mosnes, Dagbladet)

På TV ikveld

Svensk TV1 kl. 20:00 Minnenas television
Portrett av forfatteren Sven Delblanc. Programmet slutter kl. 21:20

Lørdags-quizen

Så er det tid for quiz. Denne gang håper jeg dere deltar, og gir tilbakemeldinger. Vi setter igang:

1) Hvem skrev barneboka “Chitty Chitty Bang Bang”?
2) “Uriah Heep” het et rockeband på 70-tallet. Hvilken roman tok de navnet fra?
3) Hvem skrev krimbøker under pseudonymet Bernard Borge?
4) I hvilket år fikk Hermann Hesse Nobelprisen i litteratur?
5) Hva het den religiøse sekten som Ronald Fangen ble tilhenger av i 1934?
6) Den tungt fordøyelige sakprosaboken “Masse og makt” ble skrevet av hvilken Nobelprisvinner?
7) Hvilken roman er Finn Alnæs mest kjent for?
8) Hvilken norsk skjønnlitterær forfatter solgte flest bøker i fjor?
9) Nils Kjær hadde lite godt å si om sin fødeby. Hvor ble han født?
10) Hvilken kjent TV-personlighet skrev i sin tid “Munnspill under åpen himmel”?
11) T.S. Garp arvet initialene etter sin far, - hva står T.S. for ?
12) Hvor finner vi romanfiguren “Den Plettfrie” ?
13) I hvilket år døde Hans Jæger ?
14) Hvem har skrevet memoarboka “Deg” ?
15) Hvem bor i “Grotten” (Statens æresbolig for kunstnere)?
16) Hva heter Harper Lees eneste roman ?
17) I Kaj Skagens bok “Bazarovs barn” blir en kjent forfatter og anmelder omtalt som en “bøddel i busserull”, - hvem?
18) I høst utkommer en ny stor biografi om Jens Bjørneboe. Hva heter biografen?
19) Hvem har skrevet “Flauberts papegøye”?
20) “Gleden er gratis” består av det beste denne forfatteren har skrevet i løpet av tyve år. Hvem tenker jeg på?

Et sted mellom 120 og 150 sjeler har vært innom og sett på quizen. Kun fire av dem ga tilbakemeldinger i kommentarfeltet! Ære være dem for det. Tilsammen ville de ha fått full pott. Nesten.

En lenke til svarene finner du HER.

Quiz...sånn etterhvert

Det er lenge siden vi har hatt en litterær quiz her. Mye pga. laber deltagelse fra dere. Men OK, - også min feil. Uansett så prøver vi igjen, men ikke nå som det er sol og antydning til sommer i badebyen.
Vi tar det ikveld.

Personlig krim kanon

Enkelte skyr krim- og spenningslitteraturen som pesten. Det mistenker jeg at også bibliotekarene på mitt lokale bibliotek gjør, for utvalget deres består nesten bare av liste-topper.

Det er det rene snobberi å neglisjere en hel litterær sjanger! Særlig hvis man ikke har peiling. Kresen må man gjerne være, og en krimbok har som regel ingen naturlig plass i en feinschmeckers bokhylle. For er den lest, så kan man som regel gi den videre uten at noe savn vil oppstå. Det finnes derimot unntak. Krimbøker som tåler et gjensyn etter noen år. De kommer her:

Sjakalen av Frederick Forsyth.

Nålen av Ken Follett.

Firmaets mann av John Grisham.

Muldvarpen av John le Carré.

Casino Royale av Ian Fleming.

Jeg anbefaler alle fem på det varmeste. Dette er ikke bare tidtrøyte, men også god litteratur, uansett sjanger. De har det til felles at de har tålt tidens tann. Etter disse gutta nyttet det ikke med slurv, - nå gjaldt det research! Og det er ingen tvil om at de hadde gjort hjemmeleksene. Strand- og sommerlektyre på sitt beste.
Les ivei!

Film på tv ikveld

Svensk TV2 kl. 22.30: Coffee and cigarettes
Amerikansk dramakomedie fra 2004. Filmen er bygd opp av en serie underfundige dialoger mellom personer som i utgangspunktet ikke synes å ha noe til felles. En film om menneskelige møter og hvor absurd vår kommunikasjon kan være på sitt beste og verste. Medvirkende:Cate Blanchett, Tom Waits, Roberto Benigni, Iggy Pop. Regi:Jim Jarmusch. Programmet slutter kl. 00:05

Fersk bokblogg

Vi har fått en ny bokblogger blant oss: Bokstavelig talt - en blogg om å være en skrivende leser. Ei jente med både journalistikk og forfatterstudium i ryggen, men som vanker i et miljø der skriving og lesning har lav status.
Hun får forhåpentligvis flere besøk av likesinnede nå som jeg har lagt ut en lenke.

Dipsolitteraten anbefaler

Reflekser i et trylleglass av Haagen Ringnes (1998).
Ja, jeg vet det: Jeg er hverken aktuell eller trendy. Men med denne anbefalingen vil jeg trekke fram en glitrende god portrett-samling, som er i ferd med å gå i glemmeboka.
Følgende personligheter fra det 20. århundre blir intervjuet og portrettert: Jens Bjørneboe, Francis Bull, Torborg Nedreaas, Peter Wessel Zapffe, Haldis Moren Vesaas, Elise Ottesen-Jensen, Karl Evang og Einar Gerhardsen.

Ringnes skriver stort sett som han snakket på skjermen i NRK-monopolets dager; fordomsfritt, personlig, saklig og underholdende. Han hadde alltid gjort hjemmeleksa si grundig. Han hadde vett på at det var den intervjuede som var hovedperson, og selvsagt ikke journalisten. Jeg savner folk av hans kaliber i dagens TV.

Gakk hen til dit antikvariat eller bibliotek, ta den ut av hylla og les! Den er midt i blinken for deg som leser denne bloggen.

Bokfestival i by'n

Det er da som pokker at jeg er blakk.

En invitasjon

Idag fikk jeg denne mailen i posten (er det noen av dere som skal dit?):

"Velkommen til Morgenbladets sommerfest
… fredag 19. juni fra kl 19.00 til kl 01.00 …
For femte år på rad inviterer vi til midtsommerfest for avisens lesere og ansatte, skribenter, venner og kolleger.
Også i år har vi mye å feire: I vår ble Morgenbladet årets opplagsvinner, avisens sjefredaktør ble kåret til Årets redaktør – og hele redaksjonen flyttet inn i ærverdige Tostrupgården på Karl Johans gate. Men først og fremst vil vi feire leserne, som kjøper, leser og debatterer avisen vår i en offentlighet som favner videre og dypere år for år.
I fjor samlet vi 800 til fest i hagen til Statens kunstakademi. I år har vi fått bruke Operataket, og er glade for å ha plass til et enda større antall gjester.
Kl 19.00 serveres musserende vin til de første gjestene. Det blir også anledning til å kjøpe vin, øl og fingermat ute på taket. Og naturligvis spilles det utvalgte arier fra vår opera-DJ.
På grunn av stor pågang må vi i år be om forhåndspåmelding på www.morgenbladet.no/fest (om lenken ikke skulle fungere, kan du bruke fest@morgenbladet.no).
Du vil motta en bekreftelse på e-post innen 24 timer. Skriv den ut og ta den med som adgangstegn! Du kan også invitere med deg en venn.

Påmeldingsfrist: snarest og innen mandag 15. juni.
Med vennlig hilsen
Alf van der Hagen
på vegne av hele Morgenbladets redaksjon."

Et åndsmenneske er borte

Herbert Svenkerud (født 28. august 1927, død 2. mai 2009) var en norsk ordbokredaktør og skjønnlitterær oversetter. Han var en nestor innenfor sitt fag og hans ordbøker har hatt stor betydning for alle språkmennesker.
Svenkerud har oversatt over femti bøker fra ulike språk, hovedsakelig engelsk, men også fra fransk og dansk. Han oversatte kjente forfattere som Philip Roth, Joseph Heller, Henry Miller og Arthur Conan Doyle.
Herbert Svenkerud ble i 1985 tildelt Bastianprisen for oversettelsen av William Trevors Skjebnens marionetter.
Bibliografi:
Cappelens fransk-norsk og norsk-fransk ordbok, 1994
Cappelens tysk-norsk og norsk-tysk ordbok, 1992
Cappelens synonymordbok, 1981
Engelsk-norsk, 1975 (en rekke utgaver, siste i 2008)
Når mai går inn med regn, Ansgar, [1949]
(Kilde: Norsk wikipedia)

Dette skrev Per Qvale i en nekrolog:
Ordbokredaktør og oversetter Herbert Svenkerud døde 2. mai, 81 år gammel. Gjennom en mannsalder har han vært et begrep i profesjonelle oversetterkretser. Cappelens Store Engelsk-norsk ordbok er den autoritative kilde i oversetteriske spørsmål: Hva sier Herbert? Med sin lydhørhet for språklige nyanser og nyttige tilleggsforklaringer om fag- og sjargong- og slangord, er Herbert et språkbruksorientert verk og et forbilde for ordbokforfattere over hele verden. Vi var mange som fulgte Herberts oppfordring om forslag til forbedringer og kom til Herbert med våre fillete og annoterte eksemplarer av hans opus magnum. Herbert reviderte og supplerte fortløpende, til neste utgave. Engelskoversetternes bibel ble den første prisbelønte ordbok i Norge, da Herbert mottok NFFs pris i 1997.
Samtidig fant han tid til å redigere Fransk-norsk ordbok, Tysk-norsk ordbok, samt Synonymordbok. Og Oversetterforeningen visste å benytte seg av hans kloke hode i både styret og det faglige råd. Fremfor alt var han en skattet foredragsholder og kåsør, og inspirator i tankesmien som utformet de svært verdsatte høstseminarene. I antologien Det umuliges kunst var det en formulering av bidragsyter Svenkerud som nedfelte seg i bokens tittel. Fyndordet «Det umuliges kunst» har fløyet langt som munnhell om kunsten å oversette, og det var Herbert som ga ordet vinger.

Herbert var språkrøkteren par excellence, Herbert var hyrde for hjorden av oversettere som flokket seg rundt ham på seminarer og årsmøter. Og han var en eminent oversetter - av rundt regnet femti bøker. I fyrige oversettelser av Henry Miller, Philip Roth og Joseph Heller fremsto Oversetterforeningens grå eminense i all sin litterære fargeprakt. Han har fått Bastian-prisen for beste skjønnlitterære oversettelse, og Norsk kulturråds oversetterpris.

Med sitt milde vesen og sin store faglige innsikt var Herbert Svenkerud omfattet med hengivenhet og aktelse overalt. Herberts liv blant oversetterne vil forbli et kjært minne. Og hans ordbokarbeid vil vitterlig føres videre av gode medarbeidere i hans forlag.

- Har aldri lest en bok

(Et klipp fra Aftenposten, anno 2005 e. Kr.)

- Jeg har aldri lest en bok, sier Victoria «Posh Spice» Beckham. Hun har vitterlig skrevet en, og det har mannen hennes også, men ifølge Posh har hun altså verken lest ektemannen Davids eller sin egen bok.Hun har det så travelt at det aldri blir tid til annet enn å bla gjennom noen moteblader, forklarer fru Beckham ifølge London-avisen Sunday Mirror. Sunday Mirror gjengir den «sjokkerende» uttalelsen fra et intervju Posh skal ha gitt til sosietetsbladet Chic.

- Jeg har ikke lest en eneste bok i hele mitt liv, slikt har jeg rett og slett ikke tid til. Jeg foretrekker å lytte til musikk, men jeg er veldig glad i moteblader også, sier Victoria Beckham, som på tittelbladet til selvbiografien «Learning to Fly» står oppført som forfatter.

Hun behøver ikke skamme seg, for ifølge en fast spalte på nest siste side i en kjent norsk næringslivsavis er hun langt fra alene. Tvert imot står folk formelig i kø for å fortelle hvor få bøker de leser.

Victoria Beckham har for sin del slitt en stund med å få til en hitplate, men hittil uten særlig hell. Nå antyder hun at hun vil prøve å skaffe seg en karriere innen motebransjen, skriver Sunday Mirror med henvisning til intervjuet i Chic.

Ingvar Ambjørnsen

En stund siden vi har hørt noe fra Ingvar Ambjørnsen. Men i september kommer hans nye roman, som har fått den merkverdige tittelen Opp Oridongo. Han har lagt ut første kapittel av boka på sin hjemmeside. Det kan du lese ved å klikke HER.

Jeg har lest det, og syns vel at det virker... vel, litt tamt. Kommer ihvertfall ikke til å storme til bokhandelen i september pga denne boka. Skal jo ikke dømme en bok ut fra 1. kap. Men låne den på biblioteket, gjør jeg nok. Har tross alt hatt sans for Ambjørnsen i mange år nå.

Ikke bare litt irritert

For første gang i mitt lange liv som leser, har jeg begynt å understreke og notere i en roman. Med myk blyant. Tidligere har jeg regnet det som noe tilnærmet en blasfemisk handling. Men dette gjør jeg altså i min bok, som aldri skal lånes ut eller gis bort til noen andre.

Noe ganske annet er det med bibliotekbøker. Jeg blir så grassat forbanna når jeg ser tusj-skriblerier i en bok jeg har lånt på biblioteket. Slike lånetagere burde lynsjes, korsfestes og kastreres i den elektriske stol!
OK, bøtelegges, da.

Trenert svar til en medblogger

Sjeldnere enn sorte svaner oppfordret meg i mars måned, til å svare på følgende innlegg:

Av ren nysgjerrighet stilles noen spørsmål til de galopperende lesehester, snokende bokormer og spretne litteraturlopper der ute, i denne vår virtuelle verden, og skulle De være så elskverdig å besvare samtlige av dem – ja, da er De sannelig med i trekningen av to tenner! De intetsigende spørsmål lyder som følger:

1. Hvilken bok skulle du ønske du hadde skrevet?
2. Hvis man kan strekke det så langt, hvilken roman (hvis noen) har endret ditt liv
eller din verdensforståelse?
3. Hvilken bok er den mest oppskrytte du noensinne har lest?
4. Har du en fast leseplass?
5. Bortsett fra norsk, hvilke andre språk leser du?
6. Faller du spesielt for én type litteratur?
7. Var litteraturen bedre før?
8. Låner du bøker fremfor å kjøpe?
9. Hvor mange bøker består din høyt skattede samling av?
10.Jeg har en svakhet for programmer som ”The Big Debate” og ”Hard Talk”. Ja, til og med ”Skavlan” kan fenge. Fascinasjonen for slike programmer ligger i konseptets tidløse, geniale og enkle idé: Å samle mennesker med ulike bakgrunner, forskjellige oppfatninger, livssyn og gudene vet hva, til å debattere og synse fritt. Nå ønsker jeg fremlegg til spennende personligheter tiltenkt en rundebordskonferanse av høyst hypotetisk art: Hvis du kunne samle fem forfattere fra hele den litterære historien -
hvor du fungerer som ordstyrer - hvilke penneknekter ville du ha valgt. Og hvorfor?

På forhånd takk.

Krevende, - men her er omsider mine svar:

1. Flere, men for å velge én; "Parfymen" skulle jeg gjerne ha skrevet. Etter å ha lagt siste hånd på det manuset ville jeg ha hvilt på mine laurbær, med god samvittighet. Bedre kan det ikke gjøres.
2. Bøker er viktige for meg, men det er ingen enkelt roman som har endret mitt liv. Allikevel tror jeg at det å lese skjønnlitteratur gjør oss litt mer tolerante, - og litt mindre skråsikre.
3. Uten tvil "Da Vinci-koden". Romanen funker jo veldig godt som såkalt pageturner, pga sin snedige sammenblanding av fakta & fiksjon. Men den utbredelse, den oppmerksomhet og de astronomiske salgstall den har oppnådd, synes jeg ikke den har fortjent. Simpelthen fordi boka ikke er særlig velskrevet.
4. Ja, jeg leser helst halvt liggende på sofaen.
5. På gymnaset lærte jeg i sin tid engelsk, tysk, fransk - og nynorsk. Svensk og dansk inntas også uten problemer. Men jeg har mest glede av å lese norsk bokmål og riksmål.
6. Ja, god litteratur. Når det gjelder sjangre, er jeg altetende.
7. Neppe. Det kan kanskje virke sånn, men det tror jeg skyldes etterpåklokskap.
8. Jeg låner mye, mye mer enn jeg kjøper. Men heretter skal jeg bli flinkere til å oppsøke loppemarked og bruktbokhandlere.
9. Det varierer. P.t. har jeg omtrent 800 bøker. Målet er å få en samling der hver bok er av en slik subjektivt høy kvalitet, at jeg kan lese den flere ganger.
10. Dette forutsetter jo penneknekter som kan snakke for seg. De færreste forfattere er verbalt morsomme. Men et panel bestående av Jens Bjørneboe, Odd Eidem, André Bjerke, Nils Kjær og Sven Elvestad tror jeg hadde blitt stor underholdning. Helst med vin på bordet.
Skal vi bevege oss ut av andedammen, ønsker jeg meg Graham Greene, George Bernhard Shaw, Oscar Wilde, Arthur Schopenhauer og August Strindberg. Gudbedre, det ville ha blitt litt av et talkshow!

Det var det. Hva ville Sjeldnere enn sorte svaner selv ha svart?
Hvis det er noen av mine lesere som ikke har sett disse spørsmålene før, så ville det ha vært hyggelig om dere tok dere tid til å besvare dem!

Film på tv

Viasat4 kl.00:25 Midnatt i det gode og ondes hage
(Midnight in the garden of Good and Evil) Amerikansk krimdrama fra 1997. Journalisten John Kelso blir venner med en eksentrisk millionær. Like etter blir millionæren mistenkt for drap, og Kelso gjør alt han kan for å bevise vennens uskyld. Medvirkende:John Cusack, Jude Law, Kevin Spacey. Regi:Clint Eastwood. (15. år) Programmet slutter kl. 03:00

Hvis du har denne kanalen og ennå ikke har sett filmen, så se den enten i kveld/natt eller ta den opp. Anbefales varmt.
Eller kanskje det er like greit at du leser boka, som er forfattet av John Berendt. Jeg har forlengst fått med meg både bok og film.

Til dere som ferdes i hovedstaden

Og til dere som bor der, selvfølgelig: Kan dere anbefale noen gode bruktbokhandlere i by'n? Steder der man kan gjøre et varp.
Antikvariatene, de få som er igjen, kan jeg stort sett finne fram til sjæl.

Litt filmhistorie

Opprinnelig kunne dette ha blitt en kombinert Film- & Bokblogg. Men da ville det ha blitt for mye mimring. Det får holde at min litteratursmak er gammelmodig. Men nå altså litt om film.
I gamle dage gikk jeg veldig mye på kino, både her i småbyen og i hovedstaden. Den tiden er over. Jeg ser fortsatt mye film; nesten én spillefilm hver kveld, men da på DVD. Asosialt, i fred og ro i egen stue.
Jeg vil ta dere med tilbake til Drøbak anno 1973. Småbyen var enda mindre dengang, og kinoen vår var sannelig ikke mye å skryte av. Den var en såkalt "C-kino", noe som merktes både på filmtilbudet, selve kinosalen og på det stakkarslige budsjettet den forsøkte å overleve på. Ikke desto mindre bodde det mange ildsjeler her. Kreative folk som gudskjelov ikke forsto sin egen begrensning. De ville at også Norge skulle ha en internasjonal filmfestival, og den skulle gudbedre avholdes ikke i Oslo, Bergen eller Trondhjem, som ville ha vært et mer naturlig valg, men her i landets nordligste "sørlandsby". Egentlig et tettsted så lite at det hadde mistet sin bystatus.
Det er jo et sånt genialt innfall man iblant kan få på et nachspiel, men som man vanligvis har vett til å forkaste dagen derpå. Disse folka derimot, med kultursjef/kinosjef i spissen, ville gjennomføre dette halsbrekkende prosjektet også da blåmandagen meldte seg.
Det ble filmfestival i badebyen, under det optimistiske mottoet "Også Drøbak Cannes!". Jeg husker det veldig godt, for 9.klassingen fikk med seg alle forestillinger der det var billetter å oppdrive.
Våre hjemlige filmkritikere Arne Hestenes, Pål Bang-Hansen, Per Haddal og Bjørn Granum var plutselig å se gatelangs. Alt som dengang var kjendiser innen TV og film tøt ut både her og der. Jeg aner ikke hvor Liv Ullmann var, men Norges egen Bond-pike; Julie Ege var ihvertfall her. Selveste Francois Truffaut satt på lille Brittania Hotell og avholdt pressekonferanse! I gymsalen på min barneskole dominerte kulissene til Bør Børson jr. Mitt Trangvik var ikke til å kjenne igjen. Gudene må vite hvor skuespillere, pressefolk, distributører ble traktert og innlosjert, men det må ha vært et visst system i galskapen, for det fungerte på et vis.

Filmprisen fikk det lokalt selvironiske navnet Den Gyldne Reke og var mye stiligere å se til enn både Oscar-statuett og Amanda-pris. Det syntes ihvertfall vi lokalpatrioter.
Av alle de filmene jeg så, er det to som fortsatt sitter på netthinnen. Enda det er så lenge siden. Den ene var Scarecrow med Al Pacino og Gene Hackman i glitrende samspill. Den andre var Johnny Got His Gun, en antikrigsfilm i regi av legenden Dalton Trumbo. Begge filmene er i høyeste grad severdige den dag i dag.

Nå er det som kjent Haugesund som står for filmfestivalen. Og vi har fortsatt vår "C-kino".

Dagens sitat

"Så kvalm av Orlando at jeg ikke kan skrive. Jeg har brukt en uke på korrekturen; og kan ikke spinne ut en setning til. Jeg avskyr min egen veltalenhet. Hvorfor alltid utgyte ord?"

(Virginia Woolf, 1928)

Virginia & Marcel

Siden jeg har lest Tehme Melcks innlegg om Virginia Woolf, og hun figurerer i den boka jeg nettopp har lest ferdig (Hvordan Proust kan forandre ditt liv), så sakser jeg litt derfra. Woolf hadde nettopp fullført manuset til Mrs Dalloway:

"Jeg lurer på om jeg har klart det denne gangen?" spurte hun seg selv i dagboken, men gleden varte ikke lenge: "Det er iallfall ingenting sammenlignet med Proust, som jeg har gravd meg ned i nå. Det spesielle med Proust er kombinasjonen av den største følsomhet med den største iherdighet. Han utforsker nyansene i sommerfuglvinger til siste prikk. Han er seig som en tarmstreng og flyktig som en sommerfugls blomstring. Og han kommer sikkert både til å påvirke meg og gjøre meg irritert over hver eneste av mine setninger." Dagboksnotatet fortsatte: "Tar opp Proust etter middag og legger ham fra meg. Dette er den verste tiden. Jeg blir suicidal av den. Det virker som om det ikke er noe igjen å gjøre. Alt synes platt og meningsløst." Likevel tok hun ennå ikke livet av seg, men gikk til det kloke skritt å slutte å lese Proust, og var derfor i stand til å skrive noen bøker til, hvis setninger hverken var platte eller meningsløse."

Samnorsken

Jeg var, gudskjelov, ikke gammel nok til å ta del i språkstriden på 50-tallet. Ja, jeg vet det; vi har hatt mange språkstrider her i lille Norge. Og jeg tenker ikke på krangel mellom nynorsk- og riksmålsfolk. Jeg mener dette absurde, sosialdemokratiske eksperimentet som ble kalt samnorsk.
Jeg kan ta fram bøker av Henrik Groth, André Bjerke eller Odd Eidem, for å få litt mer kjøtt på beinet til dette innlegget. Men det er for varmt, og en solfylt veranda forventer mitt nærvær.
Men kan noen fortelle meg hvorfor det heter Høgskolen i Oslo? (Av en eller annen grunn irriterer det meg!)
For tapte ikke samnorskfolket, da?